Mitt Jakblad nr. 3 / 2017

ONLINE MAGASINET

Nr. 3 • april 2017 • 4. årgang

KINESISKE VAMPYRER

- Konkurranse - Fra skog til frys - As Times Goes By

- Aimpoint Micro S1 - Hva er en god rypebiotop - 3 hunder - 3 elger 1

Utgitt av Sofaliv AS, i samarbeid med Taiga Media

Mitt Jaktblad er helt gratis for leserne, og blir finansiert av annonser og samarbeid.

I magasinet er det derfor lenker til ulike produsenter, leverandører, butikker og arrangører.

REDAKTØR/GRAFISK DESIGN

Morten Brekke er ansvarlig for å fylle magasinet med redaksjonelt innhold. Ta kontakt med ham hvis du vil levere tekst og/eller bilder til magasinet. Tips gjerne om hva du synes Mitt Jaktblad bør skrive om i kommende utgaver.

920 89 873 morten@brekke.to

DAGLIG LEDER

Når Håkon Kyllesø ikke jakter, tester utstyr eller driver Sofaliv AS, jobber han med samarbeidsavtaler for Mitt Jaktblad.

Ta kontakt med ham for en hyggelig samtale og avtale!

909 76 058

hakon@sofaliv.no

UTSTYRSTESTER

Vår nye utstyrstester Frode Kydland er mye ute i skog og mark og er derfor et ideell person for testing av klær og ustyr. Ta kontakt hvis du har nye produkter for uttesting.

986 05 781 frodekydland@hotmail.com

ANNONSER / SALG

Ta kontakt med Fredrik Christiansen og hans team i Deal Brokers for salg og annonser i Mitt Jaktblad. På oppfordring sender vi deg vårt mediekit, med gode tilbud om annonsering og sponsing.

471 76 596

fredrik.christiansen@ deal-brokers.com

Hjelp oss å gjøre Mitt Jaktblad kjent!

Lik og del oss på Facebook: facebook.com/MittJaktblad

Mitt Jaktblad tar ikke ansvar for innsendt materiale som vi ikke har bestilt på forhånd. Tekst og bilder blir lagret digitalt, og kan bli brukt til markedsføring eller i våre søstermagasin.

2

http://jakt123.no

Følg oss på net og les også ”da

ttstedet http://jakt123.no aglige” nyhetssaker der.

LEDEREN Kjære leser av Mitt Jaktblad Mars var måneden for de store utstyrs- og våpennyhetene på IWA-messen i Tyskland og april er messen for den store messen i Norge. Tre dager forrige helg gikk villmarksmessen Camp Villmark av stabelen på Lillestrøm – rett nord for Oslo. De fleste av de store var til stede der – med nyhetene de presenterte på IWA. Mitt Jaktblad var også representert med en liten stand ute i vrimlehallen ved inngangen – med konkurranser og flotte premier.

Se side 40. Vi fikk også inn en del mailadr. fra lesere som ønsket en påminnelse når et nytt nummer av Mitt Jaktblad blir lagt ut på nett. Husk at den gamle siden vår, www. mittjaktblad.no – ikke lenger oppdateres. Nå finner du ukentlige «nyheter» og Mitt Jaktblad-magasinene på vår nye nettside: http:// jakt123.no Vi fortsetter med et innslag om rypejakt og rypebiotoper – av Tor Punsvik i dette nummeret også. Her er det viktig for oss jegere og ikke bare tenke kortsiktig, men langsiktig – selv om det kan bli en «smertefull» prosess i noen områder. Les artikkelen og gjør deg opp en mening du også.

Ellers så kan du lese om den nye Aimpoint Micro S1 til haglebruk. Rødpunkt til hagle sa du! Ja, nettopp. Les presentasjonen og tenk i nye baner. Du reagerer kanskje på forsiden av magasinet og tittelen, Kinesiske vampyrer? Ja, det er en treffende tittel – for en mer merkelig hjort skal du lete lenge etter.

Morten Brekke / redaktør Mitt Jaktblad

3

3

INNHOLD APRIL 2017

3

HUNDER ELG

10 10 3 hunder og 3 elger

En enkelt jaktdag langt ut i sesongen, voksne dyr er tatt ut, bare ungdyr igjen ...

16 Kinesiske vampyrer

Bli med vår medarbeider til England på jakt etter kinesisk vannrådyr - et merkelig hjortedyr.

42

42 Fra skog til frys

En bildepresentasjon viser deg hele prosessen med å flå, partere og beine ut et villsvin.

Kinesiske vampyrer

16 4

DEBATT

Rypebiotoper

40

06

Guide/Tester FAKTA

32 Test: Aimpoint Micro S1

40 Konkurranse på Camp Villmark

DIVERSE 06 Til kamp for rypebiotopene DEBATT 30 Historiske jaktbilder

32 Aimpoint Micro S1

30

April 2017 Forsidebilde av Jens Ulrik Høgh Mitt Jaktblad kommer ut 10 ganger per år.

Mitt Jaktblad http://jakt123.no

As Times Goes By 5

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE!

DEBATT I forrige artikkel om rypeforvaltning, s책 skrev Tor Punsvik om jakt p책 ryper og naturmangfoldloven. I denne artikkelen tar han opp betydningen av 책 ivareta gode leveomr책der for rypa.

AV TOR PUNSVIK 6

HVORFOR ENGASJERE SEG?

Som ornitolog, jeger, fjellvandrer og statlig viltforvalter har jeg tidligere ytret meg en del om rypeforvaltning i media, også her i Mitt Jaktblad. Det har dreid seg mest om jaktregimer og Naturmangfoldloven, men denne gang tar jeg for meg betydningen av å ivareta viktige leveområder. Det er særlig ved hyttebygging i fjellbjørkeskogen at dette hensynet til viktige vinterbiotoper for våre rødlisteførte ryper i dag er totalt fraværende. Begge rypeartene er sågar nasjonale ansvarsarter, siden vi antas å ha vesentlige deler av de europeiske bestandene.

I fjor var jeg på nok en trivelig fagsamling om småviltforvaltning, denne gang på Jakt & Fiskesenteret i Flå i Hallingdal. Vi fikk nye detaljer fra hønsefuglenes privatliv, og hadde intern godslig knuffing om rypejaktas betydning for bestandenes bedrøvelige utvikling.

Artsdatabanken førte begge rypeartene opp på rødlista november 2015, som nær truet.

Hva betyr det egentlig for den praktiske forvaltningen?

MANGLENDE DOKUMENTASJON PÅ GODE RYPEBIOTOPER OG HVOR ER DE?

På 1980 tallet hadde vi kommunale viltkart hvor gode rypebiotoper var angitt, og som vi hos fylkesmennene og viltansvarlige i kommunene brukte i arealplansaker. Slik dokumentasjon foreligger dessverre ikke i dag i NATURBASEN til Miljødirektoratet.

Vi vet at det nettopp er i fjellområdene våre den mest markante nedgangen i våre fuglebestander påvises. Gjengroing er sammen med klimaendringer en utfordring, men det er naturligvis også andre årsaker, og vår egen arealforvaltning har også stor betydning.

Fjellbjørkeskogen er viktig helårsbiotop for lirypa, og særlig viktig vinterbiotop for fjellrypa. Spesielt i Sør-Norge har det skjedd en nærmest ukritisk utbygging i disse områdene, med mindre disse har vært definert som viktige bruksområder for villreinen.

HVA ER EN GOD RYPEBIOTOP?

Forskerne er usikre på hva som gjør at rypa etablerer seg under spredning, men mye ty-

7

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

der på at allerede etablert fugl betyr mer enn hva slags biotop som skjuler seg under snødekket. Likevel vet vi at tilgang på både skjul, mat, samt gode og insektrike oppvekstområder må til. Når vi «kyndige» vandrer rundt i fjellheimen under jakt eller annet friluftsliv, vet vi også erfaringsmessig hvor vi mest sannsynlig påtreffer li- og/eller fjellrypa. Men det må nok bestilles en jobb hos våre fremste fagfolk i å få verdiklassifisert rypas viktigste leveområder.

OPPFØLGING AV NATURMANGFOLDLOVEN I AREALPLANLEGGING

Mange småkryp og planter som opptrer hos oss i ytterkant av sine utbredelsesområder har vi miljøbyråkrater også investert mye innsats i å sikre hensynet til i arealforvaltningen.

Hos oss i Agder jobber vi eksempelvis med å sikre sodaurt, strandtorn, klippeblåvinge og rødknappsandbien. Alle disse er vanlige i sørligere land, men sjeldne hos oss siden de er i ytterkant av naturlig utbredelsesområde.

Det er viktig at hensynet til disse og mange andre rødlistearter skal sikres i arealplanleggingen, og de får ofte egne handlingsplaner.

Men det virker paradoksalt at ikke hensynet til minimumsområdene til viktige nøkkelarter i fjelløkologien som ryper skal vektlegges tilsvarende! Rypene betyr dessuten utrolig mye som opplevelsesobjekter for oss brukere av fjellet.

I mange år har jeg gitt innspill om vilthensyn i offentlige arealplaner, men i nyere tid aldri der hensynet til rypebiotoper har vært vektlagt. En annen fjellaktør som ikke står på rødlista, villreinen, har jeg kjempet hardt for og den har en helt annen status i dag enn da jeg NEDBYGGING AV VINTERBEITEOMRÅDER starta den kampen for mer enn 30 år sida. Derimot de uhyre viktige nøkkelartene som 8

TIL KAMP FOR RYPEBIOTOPENE

li- og fjellryper i våre høyfjell, de har vi altså ikke kjempet for leveområdene til. Jeg tok etter fjorårets småviltsamling en ringerunde til mine sørnorske kolleger, og fikk samme negative svaret fra dem. I Oppland hadde spørsmålet videre fra kontaktet viltkollega til planansvarlig utløst latter!

Men det er ikke til å le av når jeg hører at hensynet til rypa ikke ble vurdert da 6500 hytter ble etablert i rypebiotoper i Hol kommune, at 2500 nye er vedtatt og 1500 er på planstadiet. Her har rypene på østre Hardangervidda og Nordfjella viktige vinterområder. Tilsvarende ble heller ikke rypers behov vurdert da deres gode biotoper ved Høge Varde på Norefjell for ikke mange år siden ble vedtatt pepret med 1500 nye hytter. Mange tilsvarende historier kunne vært nevnt.

Ikke bare fører nedbygging til at leveområder forsvinner. Til hyttefeltene trekkes rødrev og kråkefugl, og her bidrar eiernes firbeinte

venner til forstyrrelsen rundt hytteveggene.

Påflyvning av gjerder og økte forstyrrelser er også forhold som slår negativt inn.

MILJØDIREKTORATET MÅ TA ANSVAR!

Miljødirektoratet har et hovedansvar for at Naturmangfoldloven blir ivaretatt i all arealplanlegging i utmark, og kravet til kunnskap og dokumentasjon er etter loven stort. Direktoratet må sikre at rødlisteartene li- og fjellrype får sine leveområder verdivurdert i Naturbasen sin, og vi miljøbyråkrater på lavere nivåer må følge dette opp i vårt daglige arbeid med å ivareta slike miljøhensyn.

Når fjellkommunene skal rullere sine kommuneplaner, og hyttebaronene fremmer sine ambisiøse planer om teppebombing av høyereliggende bjørkeskog, må også jegerne, ornitologene og fjellvandrerne engasjere seg i kampen mot at rypebiotopene raseres. Her er vi mange som må skjerpe oss!

KONKURRANSEDYKTIGE PRISER

HUNDEPEILERE - OPTIKK - VÅPEN - BEKLEDNING M.M

W W W. B E A R S K I N . N O

9

3

HUNDER ELG

Den 16. november var det endelig jaktstart for meg. Jakta på voksne dyr var på denne tiden forbi, så drømmen om å kunne skyte en storokse - måtte nok leve videre til et annet år. Men ungdyr hadde vi igjen på kvoten.

TEKST OG FOTO: LINUS PAULSSON

M

orgensamling var bestemt til klokken 08.00. I løpet av uken var det dessverre blitt påkjørt en elgku på den sterkt trafikkerte riksvei 27, som jaktterrenget vårt grenser opp til. En ensom kalv var deretter blitt observert flere morgener tett opptil veien. Tre postskyttere var blitt utplassert for å se om de kunne få skutt elgkalven, siden den representerte en fare for seg selv og trafikken – der den beveget seg tett inntil riksveien.

10

Disse tre jegerne kom også på morgensamlingen og kunne berette at de hadde sett en elgku med kalv, åtte villsvin – men ingen ensom kalv. Jaktlederne har pratet seg i mellom og et par av jegerne skal gå med hund fra riksvei 27 og håpe på å treffe på den ensomme kalven. Hampus og Ingolf Gustafsson med gråhunden Nova – blir tiltrodd dette oppdraget.

Som det ofte går når en skal jakte på kalver, så får en voksne dyr istedenfor. Nova følger sporet

R

etter en elgkolle, men kobles etter en stund og slippes på nytt ved riksveien. Jeg går med Andreas Ingvarsson og hans jämthund Bamse. Til slutt kommer vi til anvist plass hvor vi skal slippe Bamse og han slippes. Hunden følger oss i noen minutter – før han drar i vei på en stor runde. Jeg spør Andreas hva han tror om dette.

- Enten så tar han en fin søkerunde eller så kan det være at han er på sporet etter et villsvin. Men det får vi snart se, sier Andreas med et smil på

leppene.

Bamse avanserer i raskt tempo ned mot HansÅke Hanssons post som ligger på en myr, litt syd for oss. Men noen los har vi ikke hørt ennå. Bamse får ikke stanset dyret og jo lengre tid som går, desto mer sikker er Andreas på at det er flere elg hunden forsøker å få stoppet opp. Der hvor Hans-Åke står hører han en lyd fra nord og senere også en los. Fra å bevege seg i full fart, så har det nå gått over til ganghastighet og rører seg sakte mot ham.

11 102•103

TRE HUNDER OG TRE ELG Hans-Åke forteller senere hvordan kua kom ut av planteskogen med gran med kalvene tett etter.

- Jeg kunne ikke skyte umiddelbart, fordi kalvene gikk for tett inntil, sier han. De gikk litt fra hverandre, rett før Hans-Åke mister sjansen til å skyte – og dagens første kalv er i boks. Hans-Åke rapporterer inn på radioen at det også var en okse med i gruppen, sammen med to kalver og en kvige.

Når Andreas og jeg er på vei for å koble Bamse, som ivrig venter ved kalven, så får Andreas øye på en elgokse. Han peker ivrig mellom trestammene, men jeg kan ikke se noe – til tross for at jeg ser gjennom riflekikkerten. Til slutt ser jeg den store elgoksen.

Den har fire takker på den ene siden, mens den har seks på den andre siden. Bare å få se en levende elg er mektig og redder dagen min, synes jeg. Skogens konge i sitt rette element.

Christian Karlsson har sluppet gråhunden Gecko og den får tak på oksen og kvigen som var med i gruppen av dyr som passerte Hans-Åke. Gecko fikk lov til å lose en stund på disse «ulovlige» dyrene før han ble koblet.

Når alle hundene er i bånd tar vi en fortjent matpause med hyggelig jaktprat om hundene og dyreobservasjonene gjennom drevet. Det konstateres at vi har hatt mye dyr på beina i løpet av det første drevet.

I det neste drevet var forventningene enda høyere enn på morgenen - med alle observasjonene av dyr som ble gjort. Hampus og Ingolf slipper Nova

12

på omtrent samme sted som de gjorde i det første drevet. Hunden tar ut dyr – det vil si en flokk med villsvin så fort hun slippes.

Etter mye frem og tilbake, så får Nova tak på den ensomme kalven. Hun får ikke noe stålos, men mer en ganglos fra sted til sted.

Hampus kan etter cirka en time felle kalven for Nova – på en eng like ved riksvei 27, der den har vært synlig i flere dager nå.

Andreas og jeg slipper senere Bamse nede ved sjøen Hindsen. Derfra har vi gode minner fra fjoråret da vi fikk ut en elg i det området. Nå håper vi å treffe på en elgku med ihvert fall en kalv. Bamse gjør noen fine søkerunder. Etter en times rundtur, ser vi på peileren at Bamse plutselig beveger seg uhyre fort. Dette kan tyde på at han har noe for seg.

Bamse kommer frem til en post ved en vei hvor en jeger står og venter på elg. Dessverre så viser det seg at det har blitt en ny runde uten elg. Vi går til slutt gjennom et plantefelt med forskjellige treslag, men noe elg får vi ikke ut.

Christian har sluppet Gecko ved Svinanäs og i dette drevet treffer Gecko på elg, som han etter kort får til å stå. Etter at jaktledelsen har gjort om litt på postene, og etter en times los – så får Christian tillatelse til å gå innpå. Christian går innpå og det viser seg å være en ku med kalv i en kraftgate der Björn Persson sitter på post i et tårn. Han feller kalven i ganglos og siden Gecko ikke var så klar til å hoppe over til det felte dyret, så fortsetter den med elgkua.

Først 100 – 200 meter unna skuddplassen stopper elgkua opp.

TRE HUNDER OG TRE ELG

HAMPUS Gustafsson med sin kalv ...

...og Bjรถrn Persson med sin.

13

TRE HUNDER OG TRE ELG

DAGENS TREDJE elg faller for Hans-Åke Hanssons børse – en riktig så bra jaktdag for alle involverte!

”K UA G Å R T IL A NGREP MOT GECKO FL ERE G A NGER ” Når alle de tre skutte kalvene er kjørt bort med firhjulingen, så kommer skumringen smygende.

Christian spør om jeg vil gå innpå og forsøke å koble Gecko der han fortsatt står i en los med elgkua – og samtidig videofilme situasjonen. Selvfølgelig takker jeg ja til tilbudet med et stort smil på leppene.

En kraftig vind gjør at jeg ikke trenger å gå så veldig stille, men visse hensyn må jeg jo allikevel ta. Da jeg kommer innpå cirka 100 meters hold, ser jeg Gecko som farer frem og tilbake mellom trestammene.

Min første tanke er, hvor er elgen? Jeg fortsetter 30 meter til, men ser fortsatt ingen elg. Jeg fortsetter enda 40 meter og får da øye på elgkua mellom to trestammer – bare 30 meter borte. Videokameraet

14

endrer retning mot elgen og zoomen på kameraet fanger inn det store hodet. Elgkua går til angrep mot Gecko flere ganger og jeg innrømmer at pulsen min stiger litt.

Jeg forsøker å plystre på Gecko, men verken han eller kua viser noen som helst interesse for meg.

Gecko reagerer ved å gå enda hardere ut. Jeg går enda 10 meter nærmere og er nå bare 20 meter fra elgkua, som da viser tegn til å bli utrygg – og begynner å trekke mot veien hvor Christian står. Der får han til slutt koblet Gecko.

Vi avslutter denne begivenhetsrike dagen i slakterommet og sier til slutt takk for oss.

Steadify skytestokk Støtt riflen i vanskelige situasjoner. Kan brukes: - stående - sittende - liggende - ideelt på drivjakter

Kr. 1149,-

Gå til nettside KLIKK

15

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

Kinesiske v Følg med Mitt Jaktblads jeger som jakter i desembermørket etter en av de underligste viltartene i Europa. Han får store problemer, men alt går bra på fredag den trettende.

TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

16

HJORT OG VILLSVIN PÅ MAURITIUS

vampyrer

17 2•3

H KJ OI NR ET S OI SGK EV I VL AL SMVPI YN R PE ÅR M A U R I T I U S

V

i var på jakt etter noen asiatiske innvandrere. Helt eksakt en liten hjorteart kalt kinesisk vannrådyr. Det er snakk om en ganske liten hjort, en voksen bukk veier kun cirka 18 kilo levende vekt og den er fullstendig gevirløs. Den tykke vinterpelsen får den til å ligne et ullent tøydyr. Men det mest bemerkelsesverdige ved den lille arten er at bukken har ekstremt lange huggtenner.

De brukes flittig i blodige brunstkamper om hunnenes gunst. Et tøydyr med et skarpt bitt - og en art som i lang tid har stått høyt på min ønskeliste …

KINESISKE VANNRÅDYR Men la meg starte fra begynnelsen. Diana Jaktreisers partner i Bedfordshire, Paul Childerley – min outfitter, har jakten i blodet.

Hans far var «gamekeeper» og har aldri drevet med annet enn dette. Jeg hadde valgt å besøke nettopp ham, fordi han på sine jaktområder rundt Woburn Abbey i Bedfordshire trolig rår over verdens beste bestand av kinesiske vannrådyr. De har levd her siden de i flere omganger ble sluppet ut i parken og etablert en viltlevende bestand. Bestanden er så stor at han kan ta ut 150 store bukker år etter år – og det er det ingen andre som kan gjøre.

Paul var overbevist om at vi skulle kunne finne og skyte en god bukk i løpet av et par dager. Det ville overhode ikke by på noe problem! Men ved felles hjelp og en god porsjon uhell, skulle vi ennå en gang få bekreftet – at jakt alltid vil være jakt. Og begår man den feiltagelse å forutse resultatet av jaktens høyere makter, så vil utfallet nesten alltid bli noe ganske annet …

EN MØRK START Den første morgenen kjørte vi fra landsbyens hotell klokken 06:30. Det var midt i desember og ganske mildt med temperaturer over null-

18

V AA M H J O R T O G V I LKLI SNVEISNI SPKÅE M U RP IYTRI EU RS punktet både natt og dag. Det var bekmørkt.

Det var ennå et par timer til soloppgang og tåken lå tykt over landskapet, da Paul ba meg gå opp i en sittetårn i skogkanten og jakte på egen hånd. Det primære byttet var en «kinesisk vannbukk» med synlige huggtenner, som strakk seg ned under underkjeven. Men kom det en rev eller et gråekorn, så var jeg mer enn velkommen til å hjelpe til med regulering av bestanden av disse også.

Jeg fant meg hurtig til rette og ladet den medbrakte Mauser M12 i blinde. Jeg hadde valgt å skyte med .243 Winchester på denne jakta og hadde innskutt riflen med Geco Express. En relativ lett kule med en høy hastighet og voldsom ekspansjon. Som nevnt er kinesiske vannrådyr ganske små – som i seg selv berettiger valget, men mer avgjørende var det at jakten foregikk i et relativt tett befolket jordbruksland – hvor det gir seg selv hvor viktig det var å minimere risikoen for rikosjetter.

GRÅTT I GRÅTT Jeg liker å sitte for meg selv og oppleve at naturen våkner til liv. Jeg hadde nettopp satt meg til rette da det begynte å tasle i skogbunnens visne blader. Jeg stirret ut i mørket, men kunne ikke se noe som helst mellom trærne. Hva det nå enn var som passerte meg, så gikk det forbi og ut på markene foran meg. Det tok ikke lang tid, før jeg hørte enda et dyr og deretter enda ett. Til slutt var det en hel flokk av dyr på vei fra skogen og til markene i ly av nattemørket.

Jeg erfarte også at jeg satt midt i fasanenes morgentrekkrute og det var ingen grunn til å få bukkefeber av den grunn … En grønnspett satt lenge et par meter fra min utkikkspost og nøt morgenstunden sammen med meg – men ellers skjedde det ikke så mye.

Solen dukket opp og avslørte et typisk engelsk kulturlandskap med lange hekker mellom markene og store krokete eiketrær – som langsom tonet grå og nakne frem fra tåken. Langt

borte så jeg et vannrådyr gå over traktorveien mellom skogen og markene, men jeg rakk ikke en gang å løfte kikkerten for å studere det skikkelig – før det var borte. I det fjerne kunne jeg høre Pauls firehjulstrekker nærme seg og jeg skulle akkurat til å gå ned fra stigen og gå ham i møte, da jeg i øyekroken fanget opp en bevegelse i skogen.

Et grått ekorn – en uvelkommen amerikansk gjest i den engelske naturen, sprang frem over skogbunnen med kurs rett mot meg. Jeg skrudde kikkerten ned på laveste forstørrelsesgrad og fant den går hårballen i siktet. Den bevegde seg i små, hastige fremrykninger og var ikke så lett å få på kornet. I et lite sekund stanset den mellom to trestammer, men ikke lenge nok til at jeg fikk skutt. Den forsvant raskt bak et tett buskas.

Jeg senket riflen, men den dukket opp igjen like ved stigen jeg satt på. Jeg hevet igjen riflen og fulgte den over skogbunnen. Den beveget seg målrettet mot meg. Først en halvmeter fra selve stigen stanset den opp for å orientere seg og skuddet falt i samme øyeblikk. Skuddet gikk nesten loddrett ned på knappe fire meters avstand. Turens første vilt, et angripende grått ekorn – den hørte garantert ikke skuddet. Paul mente bestemt at den grå djevelen var ute etter mine nøtter…

ET NYTT FORSØK Samme ettermiddag var Paul fast bestemt på å finne en passende bukk og vi kjørte ut til en del av reviret – hvor han viste om et par av disse stedfaste dyrene. Men hellet var ikke med oss og vi bega oss til en annen del av reviret hvor vannrådyrene var tallrike. Heller ikke her så vi, til tross for mange dyr – noe som Paul med sikkerhet kunne slå fast var en moden bukk. Da solen begynte å gå ned og lyset begynte å forsvinne, kjørte Paul oss rast ut til et sted hvor han hadde sett en gammel bukk kvelden før.

19

KINESISKE VAMPYRER

Vi gikk raskt ut av bilen og skyndte oss noen hundre meter inn i et skogholt. Det var kun noen få minutters skytelys tilbake. Paul stanset og betraktet en mørk klump gjennom sin kikkert.

- Kan du se dyret? Paul hvisket til meg. Ja, jeg kunne saktens se at det gikk dyr og gresset i den retningen han så omkring 100 meter borte. Han satte raskt sin trebente skytestokk opp foran meg.

- Skyt hvis du kan! sa han lavmælt og la stille an etter raskt å ha forsikret meg at senterbelysningen i

20

Zeiss-kikkerten – en Duralyt, var tent.

EN ERFARING RIKERE I kikkerten var den lille hjorten tydelig. Den stod med fronten mot i en vinkel på cirka 45 grader. Jeg førte lyspunktet opp til den nærmeste skulderen og lot skuddet gå. Som alltid ble jeg blendet av munningsflammen, men jeg kunne tydelig høre et betryggende kuleinnslag.

Jeg kikket over på Paul. Han så tilfreds ut.

t

KINESISKE VAMPYRER

- Ligger den? spurte jeg og han bekreftet med en håndbevegelse. Vi ventet et par minutter før vi gikk bort til dyret. Jeg hadde en klar fornemmelse over at jakten var over og at morgendagen kunne brukes på litt revebekjempelse på egen hånd. Men da vi kom nærmere ble Paul så merkelig stille.

- Så du at det var to dyr? suprte han lavmælt.

- Nei, svarte jeg ærlig.

- Sa du noe om det da jeg skulle skyte?

- Nei, svarte han like ærlig.

Foran oss i mørket lå en død kinesisk vannrågeit. Heldigvis skutt i sesongen og til og med ganske velsmakende på middagsbordet. Den eneste skaden som var skjedd, berørte vår profesjonelle stolthet … Det andre dyret – bukken som Paul hadde gjenkjent på et splittet øre, hadde stått 30 meter nærmere oss …

VILTRIK MORGEN Den neste morgenen telte jeg mer enn 70 vannrådyr.

Men igjen var vi uheldige og bukkene vi så, var en-

21

KINESISKE VAMPYRER ten for unge eller de var for langt borte til en sikker identifikasjon. Ironisk nok så et par engelske jegere, som samtidig var ute på andre deler av reviret med en guide for å skyte hunndyr – nesten utelukkende fine gamle bukker.

Vi kjørte rundt og rundt på de åpne markene etter hvert som det ble lysere og var ute på lange pürschrunder langs de lave hekkene mellom markene. Til slutt kjørte vi ut for å sjekke markene langs hovedveien og endelig oppdaget Paul en riktig så fin bukk i en flokk på fem, seks dyr. Problemet var bare at dyrene stod på et område som lå i en del av reviret med motorvei på den ene side og landeveien på den andre.

Vi hadde ikke noe å tape, så vi innledet et smyg langs hekken mot landeveien i håp om at vi skulle nå helt ned til hjørnet og få en skuddsjanse inn i reviret. Utrolig nok lykkes det raskt å krype helt frem uten at vi ble oppdaget av den lille flokken med vannrådyr. Hurricane-klærne fra Härkila må ta sin del av æren. Foruten at det visker ut konturene våre på en fin måte, så er det også helt lydløst og lett å bevege seg i.

Dessverre så befant dyrene seg på toppen av en lav bakke, som var høy nok til å plassere de små hjortedyrene direkte i horisonten uten noe som helst kulefang. Vi måtte derfor forflytte oss og den eneste løsningen var å snike oss direkte mot flokken i håp om at de selv ville trekke lengre inn på markene uten at de så oss.

SNART OVER Vi krøp fremover på alle fire. Plutselig kom et hode til syne over horisonten og vi lot oss hurtig gli inn i hekken, hvor vi spent avventet situasjonen i noen minutter. Snart gikk det litt fremover igjen og så litt tilbake, mens vi litt engstelig fulgte med på dyrene som løp frem og tilbake foran oss. Plutselig løp dyrene rett ut på marken. Kanskje var

22

KINESISKE VAMPYRER

23

KINESISKE VAMPYRER vi oppdaget, noe måtte jo ha skremt dem.

Paul sprang opp og løp 30 – 40 meter fremover med meg i hælene. Det siste dyret løp ennå over marken og Paul reiste skytestokken i en enkel og hurtig bevegelse.

- Det er bukken – skyt når du kan! Han hvisket bestemt til meg.

TRO MEG kjære leser … det som skjedde i de neste syv sekundene vil for bestandig stå innprentet i min hukommelse. Jeg fikk lagt an riflen og fant umiddelbart bukken i kikkerten. Den gikk fra venstre mot høyre på omkring 70 meters hold, men han stirret mot oss og prøvde å vurdere om vi var en potensiell fare eller ikke. Med trådkorset på skulderen fulgte jeg med dens bevegelser og la an til skudd. Hjernen min sendte signalet til pekefingeren om å gjennomføre og på de to-tre tiendedels av et sekund, som gikk før det smalt – så jeg i slow-motion trådkorset passere bukken og sende ett skudd ut i tomrommet mellom ham og Gibraltar!

Forståelig nok kom bukken frem til den konklusjon i sin risikovurdering og var straks på vei bort fra oss. Både Paul og jeg uttalte en rekke med ord og uttrykk som jeg ikke vil gjenta her i teksten. Jeg hadde enkelt og greit klart å skyte forbi bukken.

Jeg kan ikke engang komme opp med en god forklaring. Kanskje stoppet bukken opp et lite øyeblikk, eller jeg fikk en muskelkrampe, kanskje, kanskje, kanskje – jeg skjøt i hvert fall forbi bukken!

FREDAG DEN 13.

Etter en lang rekke med suksessfulle jaktturer var det som om jaktens guder ikke lengre var meg vennlig stemt. I løpet av ettermiddagens smyg i en helt annen del av reviret så vi mange vannrådyr, men det var ikke engang en større bukk mellom dem.

Jakta var slutt for min del. Jeg hadde skutt

24

KINESISKE VAMPYRER

EPISENTER for Europas største bestand av kinesiske vannrådyr – i Paul Childerleys jaktområder!

nn 25

KINESISKE VAMPYRER et hunndyr og et ekorn.

Heldigvis skulle jeg først fly sent på ettermiddagen dagen etter og Paul hadde både tid og lyst til å yte en ekstra innsats. Vi avtalte derfor et siste forsøk neste morgen – fredag den 13, men det kunne ikke bli verre enn det hadde vært til nå.

Vi dro ut lenge før det ble lyst og kunne så vidt skimte flere vannrådyr på markene foran oss i tussmørket. I den stille morgenstunden kunne vi også høre at årets brunst langt om lenge hadde kommet i gang. Et par bukker utfordret hverandre et sted foran oss og utstøtte serier av karakteristiske klikke-lyder.

Da lyset kom var det bare hunner og ungbukker tilbake på marken og i de neste timene smøg vi målrettet rundt på revirets beste områder. Dessverre uten hell.

Frustrasjonen snek seg innpå – hvor uheldig kan man være? Vi jaktet hele morgenen uten å få en skuddsjanse. Klokken nærmet seg ti og dyrene hadde lagt seg ned på markene. Men i det vi skulle til å gi opp, så oppdaget Paul en lovende bukk. Den lå selvfølgelig på det verst tenkelige stedet i et hjørne av en vintergrønn mark mellom en trafikkert landevei og en godt brukt fotgjengersti for gjestene i Woburn Abbeys parkanlegg.

Avstanden var bare 300 meter og det var fullstendig utelukket å komme nærmere uten å bli oppdaget.

Det var i det lengste laget for å skyte og ikke nok med det – kulebanen var helt flat, uten kulefang bak.

SISTE SJANSE Det var ikke bare den siste sjansen den morgenen, det var den siste sjansen på hele turen. Jeg visste det og Paul visste det. Vi hadde ikke noe å tape og Paul tenkte derfor ut en dristig plan. Den gikk helt enkelt ut på å sende skyttermedhjelperen bak dyrene på fotgjengerstien og forhåpentligvis trykke dyrene i vår retning. En rask telefonsamtale senere, så var planen på vei til gjennomføring.

Dessverre gikk det ikke som planlagt. I stedet for å trykke dyrene stille og rolig mot oss, så skremte medhjelperen dem slik at de i panikk passerte oss på flere hundre meters hold og de forsvant ut av syne inn på en annen mark. En mobilsamtale oppstod med

26

flere gloser som ikke gjør seg på trykk.

Lettere motløse gikk vi i retningen av dyrene som flyktet. De var ikke på den neste marken, så vi fortsatte i et raskt tempo uten å si et ord. Da vi nærmet oss den neste hekken gikk vi ned på kne for å se tvers i gjennom den bladløse hekken og der … Det gikk faktisk dyr på den andre siden. Stemningen var atter en gang gått fra motløshet til håp – spenningen var tilbake med full kraft.

ET LITE LYSGLIMT AV HÅP Vi torde nesten ikke puste da vi krøp igjennom hekken bak et stort eiketre. Dyrene gikk der fremdeles og hadde ikke oppdaget oss. Paul reiste skytetokken og med en uendelig forsiktighet fikk jeg plassert meg med riflen i anlegg og med solid ryggstøtte mot den knudrete eika. Det var i alt ni eller ti dyr, men de befant seg mellom oss og en løe. Vi kunne ikke skyte og vi kunne heller ikke risikere å flytte oss. Vi ventet.

Det gikk noen minutter før det første dyret beveget seg langsomt vekk fra flokken – heldigvis i en retning med et godt kulefang.

- Er det den? hvisket jeg.

- Nei, hvisket Paul tilbake. Vi ventet enda en stund før det neste dyret var så vennlig og følge etter det første.

- Er det den da? hvisket jeg igjen.

- Nei, hvisket Paul tilbake. Historien gjentok seg flere ganger over flere minutter. Bukken var naturligvis den siste til å bryte opp. Til gjengjeld utviste den så stor verdighet, at den i rolig tempo gikk til den riktige siden.

- Den ene tannen er brukket, men vi skyter den allikevel! Paul hvisket til meg igjen og jeg var helt enig.

Så da bukken stanset opp på en avstand av bare 50 meter ble fiaskoen snudd til en dundrende suksess.

Skuddet var ikke vanskelig på noen som helst måte og bukken gikk i bakken på stedet. Jubelscenene fikk utløp og jeg kunne til slutt være fornøyd med nok en vellykket jakttur.

Jaktlykken snudde seg på årets mørkeste dag – fredag den 13. Selv tannen som var brukket, viste seg mirakuløst å forsvinne som dugg for solen – det viste seg kun å være en klatt med gjørme …

KINESISKE VAMPYRER

27

KINESISKE VAMPYRER

MAN KAN LETT mistenke at grev Dracula under sitt besøk i London i 1840 forgrep seg på mer enn kvinnene. Kalles de bare for kinesisk vannrådyr for å avdramatisere det hele, i stedet for å kalle dem transsylvaniske vampyrrådyr?

28

KINESISKE VAMPYRER

UTSTYRET MITT PÅ TUREN ZEISS: På denne reisen tok jeg med meg en belyst Duralyt 2-8 x 42. Håndkikkerten var en Zeiss HT 8X42.

MAUSER: Jeg brukte en Mauser M12 Extreme, som er versjonen med syntetisk stokk. Kaliberet var 243, som jeg valgte mest med tanke på sikkerheten. Kinesisk vannrådyr lever i tett befolkede områder og jeg ville minimere risikoen for en rikosjett.

HÄRKILA: Jaktsettet Hurricane i Optifade er behagelig og veldig stille. Perfekt for det engelske været i desember. Skjorten er en Eide i 100-prosent bomull og føttene trivdes bra i et par Pro Hunter GTX® 10’ Armortex Kevlar støvler.

Lette, komfortable og utrolig slitesterke.

29

-

As Time Goes By

30 30 30

HISTORISKE JAKTBILDER

Jens Ulrik Høgh presenterer

Cambridge, England 1922.

På bildet ser du Prince Albert, Hertugen av York og hans stallmester kaptein James Grey Stuart, som her jobber som «loader» på en klappjakt med mange fasaner i luften.

Den vakre Lady Rachel Cavendish ser ganske likeglad ut når hun observerer hertugens skyteferdigheter, da han får treff på en hane med sin flotte haglbørse fra en av Londons beste børsemakere.

Det viste seg at hun var mer interessert i hertugens stallmester, som hun giftet seg med ett år senere. Til gjengjeld giftet hertugen seg med den kvinnen, som stallmesteren hadde hatt et godt øye til. Det ble faktisk litt av en royal skandale. Men kanskje var det bra nok. Hvem har ikke lyst til å gifte seg med en som ikke bare kan lade om, men som også skyter godt?

Det britiske monarkiet er en av de kongelige familier, som fortsatt regjerer etter den første og den andre verdenskrig. Deres mange jakttradisjoner har overlevd med dem frem til i dag.

I dag så åpner sesongen for rype i høylandet den 12. august. Deretter følger sesongen med åkerhaner og til slutt fasanjakt resten av høsten.

Hertugens oldebarn vil være til stede på disse jaktene. De vil være kledt på samme måte, skyte med samme type haglegeværer og nyte jaktseansen på samme måte, som generasjoner av det engelske kongehuset har gjort før dem. De engelske jakttradisjonene er seiglivede!

31 31 31

AIMPOINT Vi har testet den første Aimpoint S1 siktet på en andejakt …

TEKST OG FOTO: JENS ULRIK HØGH

32 32

MICRO S1

33

AIMPOINT MICRO S1

D

a jeg ble spurt om jeg ville være med og teste ut en prototype av et nytt rødpunktsikte til haglegevær fra Aimpoint, takket jeg umiddelbart ja.

Jeg hadde for mange år siden eksperimentert med et alminnelig Aimpoint sikte på en halvatutomatisk hagle til skumringsjakt og visste allerede at det ligger et stort potensiale i å lage et spesialsikte til alle de jegerne som skyter med helt alminnelige over og under.

Bare tanken på et rødpunktsikte på en over og under hagle, vil nok få mange rutinerte haglskyttere og ikke minst produsenter og børsemakere til å himle med øynene i fortvi34

lelse. Et rødpunktsikte endrer fullstendig spillereglene for hagleskyting og gjør den ellers individuelle våpentilpasningen og det presise anlegget mindre vesentlig enn tidligere. 150 års møysommelig arbeider med fintuning av den perfekte ergonomi og skyteteknikk – er mer eller mindre overflødiggjort. Det vil helt sikkert være mange som føler seg tråkket på tærne og som vil gå hardt ut og si at det ikke er behov for nye sikteløsninger for hagler.

Det vil raskt også oppstå to leirer, hvor den konservative gruppen vil si at et Aimpoint-sikte på en hagle er en nytteløs gimmick for dårlige hagleskyttere – og at siktene

AIMPOINT MICRO S1

forhindrer at jegerne lærer å skyte skikkelig med haglen. Jeg er uenig.

MICRO S1

Det nye siktet, som i skrivende stund er en prototype og kan derfor endre seg noe før den går i produksjon – er et sterkt modifisert utgave av Aimpoint H1-siktet til rifler og håndvåpen, som kom for noen år siden. Det nye siktet veier under 100 gram og har et «vindu» på 18 mm. Lysprikken er på seks MOA – en litt større prikk enn det som skytterne typisk foretrekker til rifleskyting.

Lyset tennes og justeres via en vrideknapp

på siktets høyre side. Batteriet har en forventet levetid på omkring fem års sammenhengende drift. Du behøver derfor ikke skru av siktet i jaktsesongen eller være redd for å gå tom for strøm, hvis du bare husker å skifte batteri med et par års mellomrom.

Til tross for en særdeles lav montasje direkte på haglevåpenets sikteskinne, så er det røde punktet allikevel cirka 10 mm over det konvensjonelle siktet. Dette er det nye siktets vesentlige ulempe. Optimalt sett så bør kolbekammen heves tilsvarende – alternativt må hodet løftes litt under skytingen. På hagler uten justerbar kolbekam, så anbefales det å 35

AIMPOINT MICRO S1

heve den med en av de mange «after market»-løsninger, som er å få kjøpt.

Montasjen fungerer kun på en reell sikteskinne av stål, som de en typisk finner på over/under og på halvautomater. På en typisk side by side kan den ikke monteres. Et Aimpoint-sikte har ingen bestemt øyeavstand den helst skal fungere på. Det er derfor helt opp til skytteren selv, hvor langt ut siktet skal plasseres. Jo nærmere øye man kommer, desto større synsfelt får man i selve «vinduet».

Til gjengjeld skygger siktehuset desto mer.

FORDELER

Fordelene med siktet er mange – i hvert fall i teorien. Aimpoint sikter er fullstendig parallaksefrie. Det betyr at du treffer der hvor du ser den røde prikken. Dette gjelder uansett om prikken befinner seg i midten av siktet eller ute i kanten av siktebildet. Du får en meget presis tilbakemelding på, hvor man reelt befinner seg i det øyeblikket skuddet går og kan i realiteten konsentrere seg om sving og foranhold. Skjeftetilpasning og korrekt anslag er noe mindre viktig for treffsikkerheten eller normalt. Hagleskytingen blir enklere og

36

det blir også lettere å få en habil hagleskytter ut av en ny og uerfaren jeger.

Det sier seg selv at skyting i dårlig lys, for eksempel i forbindelse med andejakt på trekk, blir betydelig enklere. Det kan også påvises en markant forbedring av treffsikkerheten for selv meget rutinerte haglskyttere ved skyting på løpende mål som rådyr, rev og hare. Den klare røde prikken står helt enkelt langt tydeligere frem som et referansepunkt i mot en kaotisk og ofte mørk bakgrunn enn et mørkt korn. Spørsmålet er hvordan Aimpoint-siktet fungerer ved skudd på fuglevilt med en lys himmel som bakgrunn. Aimpoints egne innledende tester antyder at rutinerte haglskyttere etter en kort tilvenning skjøt noenlunde like godt på fuglevilt med og uten rødpunkt – altså verken noen fordel eller ulempe å se på for eksempel en klappjakt på fasaner.

ANDEJAKT

Jeg inngikk i den lille gruppen av våpenjournalister som i oktober 2016 fikk muligheten til å prøve prototypene av Aimpoint S1 for første gang. Målet med øvelsen var naturligvis inn-

AIMPOINT MICRO S1

samling av erfaring og feedback i tilknytning til sluttfasen i produktutviklingen.

Arrangementet ble gjennomført i Sverige på en jaktskytebane og på andejakt hos Mamima Jakt litt sør for Stockholm. Vi hadde først en hel dag på den sterkt varierende jaktskytebanen og deretter en hel dags jakt på gråender. Selv er jeg en relativ rusten hagleskytter, etter stort sett ikke å ha vært på jakt med hagle de 14 årene jeg har bodd i Sverige. Typisk så får jeg kun anledning til å leke litt med hagla en eller to ganger i året på skytebanen. Da skyter jeg mem raskt varm – og hver eneste gang jeg får muligheten, så blir jeg fullstendig revet med og skyter så mye jeg kan. Det er så gøy å skyte med hagle!

Den første dagen på haglebanen gikk helt fint. Den dyktige hagleinstruktøren Giles Culley fra skyteskolen Susegården hadde møtt opp for å finpusse stilen. I mitt tilfelle var det mye å rette på, men til tross for en noe klosset tilgang til den edle kunstarten, som hagleskyting er – så følte jeg til slutt at min treffprosent var på høyde med hva jeg normalt presterer med en helt alminnelig hagle

uten rødpunkt. Alle tilstedeværende, undertegnede inkludert – skjøt bedre enn normalt på kaninduene langs bakken.

Neste dag hadde vi fire runder med jakt på oppflygende gråender. Vi ble plassert i skjul langs vannkanten og på små øyer i de enorme våtmarksområdene hvor vi gjennom dagen fikk mange varierende skuddsjanser.

I de tilfellende hvor det var god tid til å få våpenet til skulderen og gjennomføre en avslappet sving, var min treffsikkerhet utmerket. Rent instinktivt er det utrolig enkelt å fokusere på prikken, anda og intet annet.

Etter den foregående dagen på skytebanen

37

AIMPOINT MICRO S1

38

AIMPOINT MICRO S1

hadde jeg nå heller ikke forventet annet enn en grei gjennomføring av alle de klassiske skuddsjansene. Jeg var langt mer interessert i å finne ut av hvordan siktet oppførte seg i pressede situasjoner. Der hvor en for eksempel vrir seg rundt i en forvridd stilling for å kaste et skudd etter en påskutt and, eller hvor en sjanse oppstår ut av det blå og krever en lynsnart anslag og skuddgivning.

Ville Aimpoint Micro S1 være like effektiv som instinktiv skyting uten rødpunkt?

Jeg fikk i løpet av dagen mange muligheter for å teste siktet i mer ekstreme situasjoner.

Resultatet overrasket meg en tanke. Jeg hadde faktisk forventet meg en lengre tilvenningsperiode og derfor litt dårligere prestasjoner med de instinktive skuddene.

Faktisk var siktet i disse situasjonene ekstra verdifullt, etter som jeg øyeblikkelig kunne se om mitt anlegg var noenlunde eller katastrofalt dårlig. I et par dårlige situasjoner forsvant lysprikken fullstendig for meg og indikerte dermed tydelig at jeg ikke hadde det hold på fuglen, som jeg trodde jeg hadde. Resultatet ble at jeg, med siktets hjelp – rettet opp dette etter den øyeblikkelige feedbacken, som jeg fikk av den lille røde prikken. Skuddstatistikken min ble hele tiden forbedret. Da dagen var omme hadde jeg nedlagt 38 ender med 74 skudd. Jeg er fullstendig klar over at prestasjonen langt fra er i noen verdensklasse, men mitt utgangspunkt var som sagt temmelig rustent. Jeg var derfor mer enn fornøyd med resultatet.

siktet vil forbedre min treffprosent. Ikke bare i dårlig lys og på løpende vilt, men også i relasjon til fuglevilt. Min tro på en forbedring av resultatene ligger kort og godt i den «selvutdannede» effekten, som den klare feedbacken fra siktet gir. Hvis jeg ikke holder an på fuglen, på grunn av et elendig anlegg – så oppfatter jeg det med det samme. Jeg skal eksperimentere mye mer med siktet, så fort det blir tilgjengelig i butikken.

I et større perspektiv ser jeg faktisk en reell langsiktig mulighet for en betydelig øket nedskytingsprosent under skumringsjakt og på løpende vilt som rev og rådyr. Jeg er også ganske overbevisst om at vi langt raskere kan få habile haglskyttere ut av nye jegere med dette enkle hjelpemiddelet.

Jeg har en klar magefølelse av at Aimpoint har grepet fatt i noe viktig, og jeg håper bare på at jegerne i større utstrekning vil sette sine fordommer litt til side og gi denne nye teknologien en sjanse … Jeg er sikker på at det var mange gamle jegere, som gryntet utilfreds den gang optiske sikter til rifler ble tilgjengelig for godt over 100 år siden. Men vi endte opp med å bli glade i kikkertsiktene allikevel.

Aimpoint Micro S1 ble introdusert på markedet under IWA-messen i mars i år. Det forventes at prisen vil legge seg på noenlunde samme nivå som Micro H1-siktet – og det vil si omkring 4000 kroner. Vi venter i spenning …

ER DETTE NOE FOR MEG?

Jeg vil ikke legge skjul på at jeg er begeistret over de mulighetene som Aimpoints nye satsing på haglejegere åpner opp for – både for meg som hagleskytter og for det generelle nivået blant jegere. For å starte med meg selv, så er jeg fullstendig overbevist om at 39

KONKURRANSE PÅ CAMP VILLMARK

På villmarksmessen Camp Villmark på Lillestrøm, som gikk fra den 31. mars til og med den andre april hadde Mitt Jaktblad en konkurranse - eller for å være helt korrekt - fire konkurranser eller trekninger.

AV MORTEN BREKKE

I

år gikk villmarksmessen Camp Villmark over tre dager istedenfor fire. Båtmessen som gikk av stabelen helgen før kom for tett innpå eller det ble ikke mulig å rydde den ene messen og rigge den andre i tide. Derfor var Camp Villmark bare tre dager i år, men til neste år er det tilbake til det vanlige med en fire dagers messe.

Mitt Jaktblad var til stede i år med en liten stand i vrimlehallen ved en av hovedinngangene til messen. Håkon Kyllesø var til stede 40

der under hele messen og kjørte en konkurranse som gikk på innleverte mailadresser fra lesere eller potensielle lesere av Mitt Jaktblad.

Alle som leverte inn mailadressen vil ved nyutgivelse av Mitt Jaktblad få en enkel mail med påminnelse hvor de kan lese magasinet.

Samtidig så ble de med på en trekning hver kveld på messen. Vinnerne ble så gjort oppmerksomme på dette på mail og premiene ble deretter sendt i posten.

Hver kveld etter dagens messe ble det trukket en vinner av blant dagens mailadresser.

Premien var en BarbIQ villmarksgrill. Til slutt ble det trukket en finalevinner blant alle mailadressene fra alle tre dagene. Storpremien her var en Rangemaster 1000 - en avstandsmåler fra Leica.

Vi i Mitt Jaktblad takker alle som var bortom standen vår i løpet av messen og spesielt de som deltok i konkurransen i løpet av helgen.

Vinnerne ble som følger: * Fredag: Roy Pettersen - BarbIQ grill * Lørdag: Per Tangen - BarbIQ grill * Søndag: Carl Fredrik Bø - BarbIQ grill * Finalen søndag: Knut A. Fjellheim- Leica Rangemaster 1000

LEICA RANGEMASTER

Vinnerne har blitt tilskrevet på mail og premiene skal komme i posten.

KLIKK PÅ FOR Å GÅ TIL: BARBIQ GRILL

41

42 42

FRA SKOG TIL FRYS

- flåing og utskjæring av villsvin I denne artikkelen illustrerer slakteren Ole Vestergaard en av måtene du kan flå og skjære ut et villsvin på, slik at du får mest mulig ut av kjøttet. Metoden kan også brukes på annet storvilt. Bildeserien viser prosessen fra start til slutt.

T E K S T: O L E V E S T E R G A A R D – F O T O :

LARS KROGSGAARD

Verktøy: Skarpe kniver, kjøttsag, talje og eventuelt reip til oppheng.

FREMGANGSMÅTEN VED FLÅING * Skinnet skjæres fri bak over klauene og opp til kneleddet, hvor så grisen henges opp i bakbeina. * Deretter skjæres skinnet fri fra begge skinkene - samt halen. * Løsne så skinnet fra begge sidene av bringa, hele veien ned til forbeina. Hvis ikke svinet er for stort og gammelt, så skal det være mulig å trekke skinnet et godt stykke ned på ryggen - ellers skjæres det fritt. * Skinnet på forbeina, bog og nakke frigjøres og hodet kuttes av i første nakkevirvel. (Bruk eventuelt sag). * Klauene skjæres av i leddet eller sages av. * Brystbeinet og låsen mellom skinkene skjæres opp med sag, hvis dette ikke allerede er gjort ved utvomming. (Vær ekstra nøye med at endetarmen er skåret bort).

43

FRA SKOG TIL FRYS

1. Skinnet på bakbeina og skinkene skjæres fritt fra dyret.

2. Bryst, bog og forbein skjæres fritt.

44

FRA SKOG TIL FRYS

3. Skinnet trekkes av dyret / eventuelt skjæres fri fra rygg og hals.

FREMGANGSMÅTE: GROVPARTERING * Bogene skjærer først av i hindene og deretter i bryststykkene (bruk sag til ribbeina). * Halsen deles nå fra ryggen cirka 10 - 15 centimeter etter bøyen. * Mørbradene løsnes fra ryggen og tas ut. * Ryggen skjæres av like under skinkene og de to skinkene deles på midten med en sag. * Skuddsåret, samt ansamlinger av blod skal skjæres bort.

45

FRA SKOG TIL FRYS

4. Grovpartering

5. Mørbraden skjæres av

6. Ryggen skjæres av

7. Innerlår skjæres ut

46

FRA SKOG TIL FRYS

8. LĂĽrbeinet tas ut

9. Skinkesteik med bacon surres

10. Bogbladet løsnes og trekkes ut

11. Utbeinet bog rulles med even- tuelt svisker og persille 47

FRA SKOG TIL FRYS

12. Brystet utbeines og brukes til rullepølse/rullesteik

14. Ribbesteik (fettet skjĂŚres opp) 48

13.Koteletter (dobbelt m/bein)

FRA SKOG TIL FRYS

FINPARTERING AV VILLSVINET 1. Hel skinke 2. Skinkestek 3. Ribbesteik (fettet skjæres i firkanter) 4 a. Mørbad 4 b. Mørbrad 5. Småkjøtt - skinke (skåret fra klump) 6. Skinke snitzel (skåret fra innerlår) 7. Koteletter 8. Rullepølse 9. Spareribs 10. Bogsteik (utbeinet og surret) 11. Nakkekoteletter (skåret av nakkefileen) 12. Småkjøtt (kan hakkes til farse) 13. Bein (kan brukes til steikebein eller til suppe)

3.

2.

10.

1.

4b.

4a.

5.

12.

6.

11.

13.

7.

9.

8.

49

Følg med Mitt Jaktblad videre.

Neste Mitt Jaktblad kommer 15. mai og Mitt Jaktblad DRIVJAKT-SPESIAL kommer 28. april.

50