Sirdal på skrått Rune Bjerga, parodiøren, stand up-komikeren, foredragsholderen, forfatteren, kåsøren, produsenten, regissøren, og hytteeieren setter sitt helt eget blikk på ting og tang i Sirdal.
Påskeforelskelse gjennom veggen Jeg var en ganske liten gutt da jeg fikk oppleve Sirdal for aller første gang. Stedet var Finansforbundet sin hytte, like overfor GP. Det var flere familier som brukte hytta samtidig. Den var romslig med felles stue, kjøkken og bad. Enkel standard, men absolutt koselig og lunt. Soverommet hadde vi heldigvis for oss selv. Jeg er ikke så veldig glad i å dele sovingen min med fremmede. Jeg gjorde det på nattoget til Oslo en gang. En godt voksen mann, som tilsynelatende hadde drukket alt i puben han kom direkte fra, kom inn togets sovekupé med morsk stemme og krevde å få ligge øverst. I køysenga altså. Han var stor, jeg var liten. Han vant. Men så vant jeg til slutt. Mannen ble kastet av på Snartemo etter å ha truet meg med ekte juling fordi han mente jeg snakket en slags pen Stavangerdialekt. Han var selv fra Finnøy. Jeg sov ikke et sekund den natta. Gode minner! Tilbake til Sirdal og felleshytta. Det var påske og det var mengder av sol og snø. Jeg kan ikke svare på om det var mere snø den gangen enn nå, men det føltes sånn. Det var hvitt overalt, og Sirdal var på sitt ypperste. Klisjeene haglet. Folk
54
Sirdalmagasinet · 2 / 2022
satt i solveggen med appelsin, kakao og ikke minst vår alles Kvikk Lunsj, selve definisjonen på folkesjela. Født i 1937, 47 gram, fire sprø kjeksstenger dekket av en seng med Freia melkesjokolade. Jeg minnes fargerike plastkopper, Rottefella-bindinger, og en helt deilig stemning. Det var liksom ut på tur – aldri sur, født med ski på beina og fyr i peisen-stemning fra morgen til kveld. Så skjedde det. Døra i hytta gikk opp. Ny familie skulle bli en del av storfamilien på Finansforbundethytta. Mor, far og datter på tolv år. Jeg var selv på samme alder som datter og skal ikke forsøke å bake dette inn. Jeg hadde nok kun sett på denne vidunderlige og ukjente datteren i tre-fire sekunder før jeg følte meg skråsikker. Her er hun jeg skal dele livet mitt med! Rød anorakk og bukse, hvite skisko, store blå øye plantet midt i et eventyraktig og nydelig ansikt, og langt blondt hår som bølget frem og tilbake i det hun ristet av seg snøen. Jeg var spontanforelsket, og som tatt rett ut fra et manus til en påkostet kjærlighetsfilm fra Hollywood, havnet den nye familien selvsagt på naborommet vårt. Vegg i vegg. Det var kun en tynn trevegg uten
isolasjon som skilte oss to der oppe i kjærlighetsdalen. Den første frokosten skulle lages og spises i fellesskap. Vi barna fikk oppdraget med å dekke bordet. Jeg sørget for at naborom-datter og meg havnet på samme team. Jeg tok mot til meg og spurte det flotte produktet av et menneske hva navnet hennes var. Synnøve, svarte hun. Eller Synnøvøøøø, som hun egentlig sa det. Hun var fra Vigrestad. Fra tykkeste Jæren. Jeg husker at jeg i samme sekund tenkte at jeg ville overbevise Synnøvøøøø til å bo med meg i Stavanger. Jeg ville ikke bo på Vigrestad. Men første og fremst måtte jeg jo forsøke å bli kjent med henne. Det klarte til og med jeg å forstå, til tross for at jeg hadde forkludret meg dypt inn i kjærlighetens altoppslukende tåkeheim. Jeg satte alle kluter til og startet med kurtiseringen av Synøvøøøø. Jeg skal heller ikke bake dette inn; det funket lite. Eller ingenting, faktisk. Hun virket bare ikke interessert. Men jeg er fra en hardtarbeidende familie med greit solide Ryfylkeaner, og visste at man må jobbe hardt for å oppnå resultater
