En banan etter trening hjelper ikke

EN BANAN ETTER TRENING

HJELPER IKKE MOT VONDE FØLELSER

”Vi må ikke gå i fella å sette likhetstegn mellom spiseforstyrrelser og mat. Spiseforstyrrelser er alvorlige psykiske lidelser som må forebygges og behandles deretter. ”

TEKST: MARI OUROM OG INA ISABELLA HØILAND, ROS

Er idrettens forståelse av hva en spiseforstyrrelse faktisk er, god nok?

Den senere tid har Dagbladet og VG belyst spiseforstyrrelser og slankepress i kvinnelangrenn. I debatten har det stort sett kun vært fokus på kosthold og ernæring i forebyggingsarbeidet, men problemet er ikke så enkelt som at noen utøvere ikke klarer å balansere næringsinntak og treningsmengde.

Vi må ikke gå i fella å sette likhetstegn mellom spiseforstyrrelser og mat. Spiseforstyrrelser er alvorlige psykiske lidelser som må forebygges og behandles deretter. For mange starter det med lav selvfølelse og et ønske om å gjøre noe godt for seg selv. Man lager seg regler for mat og trening som etter hvert tar overhånd. Sammenligningskulturen både i samfunnet generelt og idretten spesielt er bensin på bålet.

Ennå er det for dårlig kunnskap om spiseforstyrrelser i idretten, både i bredden og toppen.

Spiseforstyrrelser i idretten kan forebygges, men da må man vite hvordan. En banan etter trening hjelper ikke mot tankekjør og vonde følelser.

Det er ikke til å komme unna at idretten har et større problem med spiseproblematikk og spiseforstyrrelser enn samfunnet for øvrig. Det har sammenheng med idrettens natur, hvor kroppen er redskap for suksess. Man jager resultater og presser seg til det ytterste for hele tiden å bli bedre. På mange måter ligner en toppidrettsutøvers hode på et spiseforstyrret hode. Kropp, mat og vekt blir hovedarena for mestring, og tar stor plass i livet. Ønsket om å få det bedre eller bli bedre realiseres på denne arenaen. Det kan fort bli altoppslukende og usunt.

Ennå er det for dårlig kunnskap om spiseforstyrrelser i idretten, både i bredden og toppen. Vi er ikke mest bekymret for toppidrettsutøverne, men for de som har dem som forbilder – unge utøvere som ikke har det samme støtteapparatet rundt seg. Godt forebyggingsarbeid er avhengig av at idretten gis gode svar på hva en spiseforstyrrelse er, hvilke tidlige tegn – både fysisk, psykisk og sosialt – som kan gi grunn til bekymring, og hvordan de best kan håndtere dette.

ROS er mer enn klare for å bidra!