Rådgivers hjørne

SPISEFORSTYRRELSER

– HVA VET VI EGENTLIG?

TEKST: MARIANNE CLEMENTINE HÅHEIM, ROS

Hva vet vi egentlig om spiseforstyrrelser? Hvem får disse lidelsene, og hvorfor? Hva vet vi om effekten av behandling? Og stemmer det at stadig flere strever med mat og kropp under covid-19? Dette var blant spørsmålene ROS utforsket i en sofasamtale på Bergen offentlige bibliotek i høst. Samtalen var første arrangement i en rekke vi har kalt «Den nye sjelen?». I sofaen satt Øyvind Rø, professor i psykiatri ved Universitet i Oslo og forskningsleder ved Regional seksjon for spiseforstyrrelser ved Oslo Universitetssykehus, og Kristin Børresen, frivillighetskoordinator og foredragsholder ved ROS

Øyvind Rø

Kristin Børresen – Selv om jeg har jobbet med personer med spiseforstyrrelse i veldig mange år, er jeg stadig undrende til hva dette fenomenet egentlig er for noe, sa Øyvind innledningsvis.

– I forskningen strever man med å lage regler for hva som er friskt og når man kan si at noen er syk. Vi har ikke funnet noen helt klare retningslinjer for dette. Fremdeles er det flest kvinner som rammes av spiseforstyrrelser, og hos de aller fleste starter problemene i siste del av tenårene.

Ifølge Øyvind er det hevet over enhver tvil at det er en genetisk komponent, og at man kan arve noen sårbarheter for å utvikle en spiseforstyrrelse. Når det gjelder forekomst, er det komplisert å måle.

– Med alle forbehold så pleier man å si at blant europeiske kvinner får kanskje 1–4 prosent anoreksi i løpet av livet, 1–2 prosent bulimi og 1–4 prosent overspisningslidelse. I norsk sammenheng vet vi egentlig ikke.

Pågangen til ROS og behandlingsapparatet har økt voldsomt etter pandemien, og man ser yngre og sykere pasienter. Øyvind mener det er veldig naturlig å tenke at dette har en sammenheng.

– Jeg har snakket med en del ungdommer som beskriver en hverdag hvor de har sittet foran en skjerm hele tida. Det vanlige sosiale livet og kontakten med andre har blitt helt annerledes. Når man blir mer isolert fra hverandre, blir man mer utsatt for å bli nedstemt, urolig og trist, og da er man også mer utsatt for å få mer av disse tankene rundt mat, vekt og kropp.

I ROS forteller ansatte og frivillige på chat at hevendelsene har blitt både flere og tyngre etter korona. Yngre personer enn tidligere tar kontakt, og har ofte mer sammensatt problematikk. På chat har vi også sett en dobling i antall selvmordshenvendelser.

”Det pågår store prosjekter i verden for å prøve å finne ut hvilke gener som er forbundet med spiseforstyrrelser. ”

– Mange forteller at de trodde de var friske, men så skjønte de at de var helt avhengige av rutinene i hverdagen for å være det, fortalte Kristin.

– Folk har blitt mer ensomme, fått mer tid å fylle, og da satt i gang med dette kroppsprosjektet.

Når det gjelder hvilken behandling som tilbys i spesialisthelsetjenesten i Norge, understreket Øyvind at det er avhengig av hvem man møter, men at man i de nasjonale faglige retningslinjene er opptatt av å hjelpe den som sliter med å komme bort fra noen av spiseforstyrrelsessymptompene.

– Det er ikke én behandlingsteori eller tenking som er uovertruffen, men kognitiv atferdsterapi har ganske god forskningsmessig evidens. For barn og unge har man internasjonalt fått god erfaring med familiebasert terapi. Det jeg er opptatt av, er at det ofte tar for lang tid før en pasient får mer spesialisert hjelp.

Kristin fortalte at ROS sine brukere ofte forteller om et for stort fokus på vekt i behandling, og at de mangler et sted å snakke om følelsene sine. Det er en tilbakemelding Øyvind Rø også har hørt.

– Det er leit hvis det blir en hindring for å komme videre. Så er det også slik at jo lenger en undervekt får vedvare, jo vanskeligere kan det være å komme ut av spiseforstyrrelsen. Man kan få biologiske endringer som gjør det vanskelig å legge dette bak seg, og som også bidrar til at symptomene får leve sitt liv.

Den viktigste suksessfaktoren i behandling er ifølge Øyvind det punktet hvor den som sliter, kommer frem til at de ønsker å gjøre noe med situasjonen sin. Også i ROS er dette noe vi ofte hører, fortalte Kristin. – Mange sier at «Jeg gikk i behandling og tenkte at behandlerne skulle fikse meg og gjøre meg frisk, men så skjønte jeg at nei – jeg må ville det selv».

For å få frem dette viktige endringsønsket i en person, må man jobbe med ambivalens og motivasjon, sa Øyvind.

– Jeg må prøve å bli med personen inn i spørsmål som: «Hva er det du egentlig ønsker med ditt liv?», «Hvordan ønsker du at det skal se ut om et år?», «Hvilke verdier er viktige for deg, og hvordan påvirker den spiseforstyrrede atferden deg i å nå disse verdiene og det du ønsker at din hverdag skal være fylt med?». Dette må man ofte bruke mye tid på.

På forskningsfeltet innen spiseforstyrrelser er det mye fokus på det man kaller biologisk forskning og genetikk.

– Det pågår store prosjekter i verden for å prøve å finne ut hvilke gener som er forbundet med spiseforstyrrelser, fortalte Øyvind.

– Man er opptatt av å tilpasse behandling til nyere kunnskap om hjernen, og prøve å redusere den skamfølelsen som veldig mange pasienter har. Noen av oss er født med en hjerne som blir mer opptatt av detaljer og har vanskelig for å skifte fokus. Spørsmålet er: kan du bruke det på en konstruktiv måte og ikke en spiseforstyrret måte? En trend som vi er litt involvert i på Ullevål, handler om hvordan man mer aktivt kan bruke kritisk tenkning rundt samfunnets kroppsfokus også i behandling. Mange tilnærminger individualiserer problemene, men dette problemet oppstår i en kontekst. Vi må lære barn, oss selv og andre å ha et mye mer kritisk forhold til dette. Sterke pengekrefter bidrar til å opprettholde kroppsfokuset.

Når det gjelder forebygging, mener Øyvind at det handler om hvordan barn og unge har det i sin allmennhet. Har de det bra på skolen, fritiden, hjemme? Hvis de har det, så vil disse problemene også bli mindre, hevdet han. Avslutningsvis la han til: – Som foreldre må vi tenke på hvordan vi snakker om egen og andres kropper. Barn fanger opp det.

Hør hele sofasamtalen i Bergen offentlige bibliotek sin podcast, BOBcast.