EN Det sitrer gjennom hele kroppen. Jeg lener meg tilbake, lukker øynene og kjenner etter. Der kom den. Rusen. Ingen skal få vite. Ingen må vite. Jeg er avhengig. En titt i synonymordboken på ordet «avhengig» gir meg mange ord jeg kan kjenne meg igjen i. Behøve. Bundet. Fanget. Felle. Trenge. Tyrannisert. Ufri. Umyndig. Umyndiggjort. Underkuet. Underordnet. Uselvstendig. Være hekta på. Være henfallen til. Det var psykologen min som fikk meg til å forstå at jeg faller inn under kategorien avhengig. Jeg kunne på mange måter like gjerne vært rusavhengig eller spillavhengig. Jeg kunne vært sykelig undervektig eller jeg kunne vært sykelig overvektig. Men nei. Jeg faller inn under kategorien «normal». Du er heldig, sier psykologen min. Det kan være, sier jeg – men føler meg ikke på noen måte heldig. Ja, det er fint at jeg ikke drikker. Eller tar heroin. Det er fint at jeg har orden
16
på økonomien, og det er fint at jeg per definisjon har helsen på min side vedrørende kroppsvekt. Likevel herjer det inni meg. Synonymordboken sa det så fint. Jeg er tyrannisert, fanget, umyndiggjort og ufri. Maten eier meg og mitt liv. Rent konkret er jeg avhengig av å spise meg sykelig mett, eller jeg må trene mest mulig og spise minst mulig. Bulimi, heter det visst. Min måte å håndtere følelser på. Og ingen ser det. Ingen ser meg. Tenk, bare tenk, om noen kunne spørre. Det er ikke så mange igjen som kan spørre, egentlig. Jeg trekker meg unna. Frykten for å være nødt til å spise i sosiale lag er for stor. Jeg er livredd. Jeg har så lyst til å være med. Alle har vel det? Være en del av et sosialt fellesskap, føle seg som en del av gjengen – smile, le, lytte, dele. Kjenne en glede som kommer langt innenifra, som ikke blir kuet av redselen for maten. Jeg forsøker å akseptere. Gå videre. Jeg forsøker å være storhjertet og unne de som sitter igjen å ha det bra. Jeg
