TEKST: CATHRINE NITTER, ROS Jeg ble tidlig interessert i overvekt- og fedmeproblematikk. Dette hadde nok sitt utspring i at jeg selv som 13-åring ble pårørende til en med spiseforstyrrelser, og senere en mangeårig frykt for å legge på meg, hvor mettet fett og rørsukker var oppskriften på mareritt.
SLANKETANKEN
Da jeg som 20-åring begynte å studere folkehelse hadde jeg et inderlig ønske om å jobbe med vektreduserende behandling. Jeg så for meg at jeg skulle hjelpe kvinner i 50-årene, som hadde «noen kilo for mye», ned i vekt. Denne ideen bunnet nok ut i min tanke om at det å ha «noen kilo for mye» måtte være uutholdelig. Ved å fjerne overvekten ville jeg også hjelpe mennesker til å føle seg mye bedre. Jeg tok det altså for gitt at kroppsvekt og selvfølelse gikk hånd i hånd, og at noen kilo i minus ville gjøre underverker. Litt kunnskap om kosthold og fysisk aktivitet ville altså gjøre susen, tenkte jeg. Som om jeg hadde «skjønt noe» mange andre ikke hadde. Den ideen fikk fort en del brister.
«Når en person er overvektig tar vi det for gitt at livsstilsendring er løsningen. Vi isolerer levevanene og trykker på repeatknappen – selv om omtrent all forskning vi har på slanking og adferdsendring viser mislykkede resultater.» Under et praksisopphold på en frisklivssentral fikk jeg møte flere mennesker med vektproblematikk – de fleste hadde mer enn bare «noen kilo for mye», noe som gjerne var grunnen til at de var der. Flere av dem fortalte om mange av de samme tankemønstrene som jeg kjenner hos dem med spiseforstyrrelser. De hadde en svært streng forståelse av «ja- og nei-mat», hva de burde og ikke burde spise. De tenkte hele tiden på at de burde slanke seg, de ønsket at de var annerledes og de hadde gjerne prøvd ut det som eksisterte på markedet av slankeprodukter. Flere av dem hadde slanket seg siden de var tenåringer og opplevd hyppige vektsvingninger.
22
