« Åk ken sk u h a t r u dd?» Jeg hadde lurt meg unna i flere år. Som ansatt i barneverntjenesten og BUP hadde jeg mirakuløst sluppet å stille som vitne i fylkesnemnda. I åresvis. Så kom den. Innkallelsen dumpet ned i posten rett etter skoleslutt. Velkommen til gjennomgang av vitnesbyrd før rettssaken sto det nederst i brevet. Etter to ukers neglebiting hadde jeg gått gjennom det jeg skulle si i retten med barnevern og advokat. Mot slutten av samtalen ser advokaten alvorlig på meg og spør. - Tror du at det er noe håp for henne? Sjelden har ord truffet meg så hardt. I brystet. Magen. Jeg kjempet mot tårene før jeg fant igjen stemmen min. - Den dagen jeg slutter å tro på at ting kan endre seg. Hos ungdom, barn eller voksne. Da kan jeg slutte å jobbe med mennesker, svarte jeg. Stemmen min var klar. Hva har vi igjen hvis vi ikke tror, avsluttet jeg.
på at noe kommer til å bli annerledes. Bedre. Ideen om at ting alltid endrer seg. Som er fort gjort å miste av syne. Når ting er skummelt. Vanskelig. Virker umulig. Jeg tror dette er en av de største oppgavene jeg har som mor, medmenneske og samtalepartner. Å tro på endring når andre ikke gjør det. Når håpet er vissent eller har gjemt seg godt bak sofaputene. Det er godt å være med andre som virkelig tror. Som holder fast når man trenger det. Noen som holder når man trenger å bli holdt. Sånn på ordentlig.
-Du må ikke love noe du ikke kan holde. Setningen har kvernet i bakhodet mitt til det kjedsommelige. Klart jeg ikke vil love mer enn jeg kan holde. Jeg vil være til å stole på. Men hva er det egentlig jeg gjør når jeg sier at jeg tror på andre? Jeg har tenkt på det lenge. Jeg tror det handler om håp. Tanken
I det ligger ingen lovnad. Sånn egentlig. For jeg tror at alle forstår at ingen han love noe som helst. Barn også. Alle vet at vi kan få en murstein i hodet når vi går ut på gata. Eller kræsje med en elg på veien hjem fra butikken. Men det er ikke det som hjelper. Som gjør en forskjell når livet føles som
56
Metaforum - September 2020
