Christines tankerekker

HVA ER Å GJØRE NOE FINT FOR ANDRE?

- Har du gjort noe fint for noen i dag, spurte jeg elleveåringen da han deiset ned i forsetet i bilen. - Nei,svarte han oppgitt over meg som spør og graver om alt mulig. Han tittet ut av vinduet og mumlet et eller annet. - Hva sa du,spurte jeg - Jeg hjalp en venn i klassen opp i dag da han datt på fotballbana,men det var jo bare en liten ting. - Oi,svarte jeg henrykt,så fint. Da hjalp du jo en venn, er ikke det en fin ting da? - Jo,men det er jo bare en liten greie, svarte han. - Men,en liten ting kan jo bety mye. Det er jo de tingene jeg tenkte på,svarte jeg. - Åja,jeg trodde det måtte være en stor ting jeg,sa han. Ordene altså. Det er så fort gjort å hoppe videre i god tro om at nå,nå har vi forstått hverandre. Og tro at vi snakker om det samme. At vi legger den samme betydningen i ordene vi bruker uten at vi har egentlig har snakket om det. For hva mener jeg egentlig er å gjøre noe fint for andre? Av og til kan de små tingene være de aller største,sa jeg til ungene mine rundt middagsbordet senere på dagen. Femtenåringen rynket pannen. - Eh,nå skjønner jeg ikke helt hva du mener,svarte han. - Jo,sa jeg. Tenk hvis det er ei jente i klassen din som ikke så mange hilser på. Når hun kommer inn i klasserommet om morgenen,går i kantina eller tar bussen hjem. Tenk hvis du hadde begynt å hilse på henne hver dag,smilt til henne eller snakket med henne på bussen. Tenk hva noe så lite kunne gjort for en person? - Åja,da skjønner jeg svarte han og nikket.

En sånn liten ting som ikke koster noe tenker jeg kan være å gjøre noe fint for andre. Bare det å hilse på noen kan gjøre at andre

tankerekker

Nordhagen Vik

Desmåtingenekanvæ redea lle rs tø rs te .

kjenner at de betyr noe,at de blir sett. Så enkelt,men også så vanskelig. For vi lever jo alle i en sammenheng som påvirker det vi gjør og ikke gjør. For hvis jeg har hilst på noen flere dager på rad, men vedkommende aldri svarer. Eller jeg har spurt om naboen vil være med å gå tur,men alltid får til svar at det ikke passer. Skal jeg da fortsette? For jeg vet at jeg også kan slutte å invitere på kaffe om jeg får nei mange nok ganger. Det er ofte en grunn til at det har blitt som det har blitt. I vennekretsen,i nabolaget eller på arbeidsplassen. Allikevel tror jeg på å være en som tar initiativ. En som spør en gang for mye enn for lite. Ikke minst tror jeg på å framsnakke de bra tingene vi gjør for hverandre. Lete etter de med lupe. Det vi setter sånn pris på,men kanskje ikke savner eller snakker om før vi legger merke til at det ikke skjer mer. At folk sier hei når jeg møter de på tur i skogen. At venninna mi sender meg en melding og spør om jeg har hatt en fin ferie. At ungene mine gir meg en klem før de drar på skolen. Eller at mannen min har tømt søpla før han har dratt på jobb så jeg slipper. Alle de fine tingene vi kan gjøre for hverandre er kanskje ofte ting vi kan ta for gitt?Små ting vi kanskje ikke tror er så viktig,men som egentlig betyr masse. Takk,sa jeg til femtenåringen og tok en slurk av kaffen.

Hæ,sa han og sperret opp øynene. Takk for at du lagde kaffe til oss og tente lys. Jo,værsegod sa han og smilte litt flaut. Og kanskje er det litt ? teit?når jeg sier takk for sånne små ting. Men jeg tror på det. Jeg tror på å si noe om alle de små fine tingene jeg setter pris på at andre gjør. Sette ord på det og vise ungene mine det i praksis. At de små tingene,kan være de aller største.