Bokanmeldelser

Boken innledes med å befeste at den skal være egnet for dem som arbeider med mennesker. Leer-Salvesen går derfor bredt ut med et ønske om å bidra til fellesetiske refleksjoner mellom ulike profesjoner i en tid der tverrfaglighet er regelen heller enn unntaket.

Tekst : Lise Ulvestrand Paul Leer-Salvesen (2021) Etikk og profesjonsrolle

I innledningen viser forfatteren til at boka inneholder både refleksjoner og øvelser, og at den er mer personlig enn han kanskje først hadde sett for seg. I de kortfattede 16 kapitlene på 180 sider, lette jeg mer etter oppgavene enn refleksjonene. Jeg fant imidlertid flere nyttige verktøy til direkte bruk i etisk refleksjon, arbeid og praksis. Utgivelsen kom i år og rammes inn av koronakrisen som omtales både i første kapittel og mot slutten av boka. Refleksjoner omkring strukturelle forhold er gjennomgående i boka. Leer-Salvesen synliggjør hvordan både uventede kriser (som korona) og også samfunns ? og institusjonsstrukturer på ulike nivåer kan utfordre demokratiet, og dermed også profesjonsutøverne som tjener samfunnsystemene. Det vises til flere erfaringer studier på at mennesker, både med og uten profesjonshatten på, tilpasser seg systemene og dermed kan stå i fare for å medvirke både til overgrep og unnlatelsessynd. Disse problemstillingene knyttes senere i boka opp mot temaer som lojalitet, lydighet, rettferdighet, tillit og tvang. De mange eksemplene gjør at jeg som leser forstår betydningen og alvoret i profesjonsetikk. Det blir tydelig hvordan profesjonsetikk dreier seg om at den enkelte profesjonsutøver har et personlig ansvar som skal balanseres med det samfunnsoppdraget profesjonsrollen innebærer. I mangfoldet av de profesjoner og eksempler som nevnes, savner jeg at psykologprofesjonen omtales. Den burde være sentral, men glimter med sitt fravær mellom lege, jurist, sykepleier, barnevernspedagog og vernepleier. Jeg savner også det historisk sentrale vitenskapelige eksperimentet fra Standford Prison som viser hvordan makt og yrte strukturer kan få «vanlig, normale mennesker» til å utfør grusomme handlinger (Zimbardo,1971). Kanskje heller ikke (psykomotirisk)fysioterapi og ergoterapi skulle vært utelatt? Eventuelt kunne det vært kommentert hvorfor disse faggruppene er utelatt?

Kapittelet og senere avsnitt omkring språkets makt og bevissthet om bruk av inkluderende heller enn ekskluderende språk, er både praksisnært og relevant.

Generell refleksjon omkring maktforskjeller mellom profesjonsutøver og de «hen» møter i sitt virke oppleves også praksisnært, forståelig og relevant. Her bringer Leer-Salvesen leseren inn i en forståelse for etiske refleksjoner og analysers betydning for å kunne ta faglige ansvarlige valg som det er (eller bør være) knyttet tvil til. Etisk yrkesytøvelse og profesjonsholdninger kan påvirke en hel profesjoners legitimitet. Det samme kan også rammene den enkelte yrkesutøver har i sitt virke. I behandlingen av temaet «rettferdighet» har Leer-Salvesen lesverdige refleksjoner om profesjonsutøvelse sett i lys av det faktum at flere profesjoner ser ut til å ha mistet noe av sin tidligere tillitt og legitimitet grunnet begrensningene i de rammene profesjonsutøvelsen skjer innenfor. De etiske refleksjonene settes dermed inn i en aktuell samfunnskontekst og synliggjør problemstillinger mange profesjonsutøvere antagelig vil kjenne seg igjen i. En kort teoretisk gjennomgang ? og veiledende spørsmål for etisk analyse gjennomgås. Jeg vil anta at dette er en bok som ofte leses tidlig i profesjonsutdanningene. Kanskje behandles de teoretiske tilnærmingene litt vel kort og fort til å bli sittende igjen med en god (nok?) anvendt forståelse når man har lest denne boka? Sentrale teoretikere og prinsipper er imidlertid godt synlig. Med tanke på at profesjonsetikk også må inneholde reell praksis og dialog med andre fagutøvere og mennesker vi møter i vårt virke, er dette er god bakgrunnsinnledning. «Ingen bok gjør klok». Alene. Beslutningsansvar blir behandlet for seg. Her tar Leer-Salvesen blant annet opp konkrete temaer som dødshjelp og tvang. At boken inneholder hele tre eksempelkapitler fra Oslo universitetssykehus, lurer jeg på om blir litt for spesifikt knyttet til en arbeidsplass selv om sentrale dilemmaer omkring beslutningsmakt over liv og død blir særlig synlig her. Grenseoverganger mellom lov og etikk innlemmes i boka. Menneskerettigheter behandles både som selvstendig tema og i tilknytning til ytringsfrihet og lojalitet/ansvar i profesjonsutøverrollen. Å innlemme menneskerettigheter er både prisverdig, relevant - og i min forståelse etterlengtet - sett i forhold til andre profesjonsetiske bøker jeg har lest. Innholdet blir imidlertid noe høytsvevende, og kunne med fordel også vært tilpasset til mer praksisnære forhold Å liste opp alle FNs bærekraftsmål, oppleves eksempelvis et stykke fra praktisk arbeid i menneskemøter for en profesjonsstudent som forsøke å forstå hva etikk innebærer for en fremtidig yrkesutøvelse. I dette kapittelet faller den praksisnære betydningen som ligger forankret i menneskerettighetenes verdigrunnlag litt bort. (Les: «Sveaass & Gording Stang (2016) Hva skal vi med menneskerettigheter? -Betydningen av menneskerettigheter i helse- og sosialfaglig arbeid» Dette er ikke en etikkbok, men viser praksisnær tilnærming til menneskerettigheter). Et eget kapittel er også viet veiledning. Kapittelet inneholder en huskeliste sammen med mange korte og konkrete eksempler. Det er skrevet til en veileder, og kan kanskje være til nytte både får nye veiledere og for studenter som en innføring i sentrale punket for god veiledningsskikk. Etiske komiteer er grundig presentert i et eget kapittel. Her er jeg også litt usikker på relevansen i en så detaljert gjennomgang for den enkelte yrkesutøver. Det samme gjelder temaet om håp og frykt som inkluderer hva pågående kriser som korona og miljøkrisen gjør med oss.

Totalt sett faller jeg ned på at boken er lesverdig og grei å «skumme igjennom»for å få en oversikt over etiske problemstillinger og teorier. Samtidig er den kanskje for kort til å behandle såpass mange temaer?Men ? som vi vet. Alt kommer an på øyet som ser. Og det er personlig. Det Leer-Salvesen omtaler som et mer personlig bidrag enn han kanskje opprinnelig hadde tenkt i boka, antar jeg handler om at han mot slutten virkelig går inn i egne erfaringer ? og også byr på et dikt midt i all teori, presentasjoner av samfunnsstrukturer oss og etiske dilemmaer til refleksjon.

Dette er en bok som på en grundig og forståelig måte integrerer flere teoretiske perspektiver med miljøterapeutisk arbeid med traumer og dissosiasjon. Forfatterene har til sammen praksisnær bredde- og dybdekunnskap med et solid fundament for å fremme traumebevisst omsorg (TBO) som en tilnærming det er lett å forstå

May Bente Hagen (Red) Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid ? fra et tilknytningsteoretisk perspektiv. 2. utg. Universitetsforlaget.

Etikk og brukerperspektiv er godt ivaretatt, og boken bærer et overordnet preg av respekt og verdighet for det enkelte individ som grunnleggende pilarer i det relasjonsarbeidet. Selv om de teoretiske grunnsteinene for TBO er komplekse, evner forfatterene å presentere dette på en lett tilgjengelig måte som bidrar til en bedre forståelse for sammenhengen mellom levd liv og symptomer for den som leser. Det teoretiske grunnlaget i TBO er satt sammen av tilknytningsteori, utviklingspsykologi og oppdatert nevropsykologi. I tillegg vies også teori om strukturell dissosiasjon plass i boka. Måten dette presenteres på, er med på å danne et helhetlig og avmystifiserende syn på fenomener som ved første blikk kan fremstå som uforståelig for det utrente øyet. Forfatterne uttaler selv at dette også er noe av hensikten med boka ? og TBO. Forfatterne påpeker videre manglende traumekunnskap i profesjonsutdanningene til dem som skal utøve miljøterapeutisk arbeid, og viser til behovet for en tilnærming som kan forene og drive det miljøterapeutiske arbeidet og psykologisk behandling mer i samme retning enn det som ofte er tilfelle pr. i dag. I tillegg er det ikke tvil om at TBO er i tråd med oppdatert kunnskap om traumer. Ulike syn, uklarheter og uenigheter i fagfeltet når det gjelder traumer og dissosiasjon synliggjøres, og ulike diagnostiske kategorier som blir anvendt i forbindelse med traumer presenteres på en oversiktlig og reflekterende måte. Problematisering av dette feltet gir meg som leser tillit til at det ikke er (nok et?) forsøk på å presentere en «vidunderkur» mot det som de fleste fagpersoner med noe erfaring er klar over at det ikke finnes enkle løsninger på. Bokens struktur, innholdsfortegnelse og stikkordsliste gir god informasjon og er upåklagelig. Behovet for en samarbeidende tilnærming vektlegges, men problematiseres også og settes i sammenheng med et eget kapittel som vies til temaet tvangsbruk. Heller ikke perspektivet med miljøarbeideren egne reaksjoner og behovet for egenomsorg utelates i denne boken.

Uansett om du tidligere har jobbet med traumer

eller er ny på feltet, vil jeg tro at du vil se noe nytt i en ny sammenheng med denne boka. Om du ikke før har arbeidet med traumer, får du kanskje lyst til det etter å ha lest denne boken? Og om du allerede arbeider med traumer, blir du kanskje inspirert til å se mer helhetlig på hvordan man kan jobbe enda bedre for å forstå og møte traumer og dra i samme retning som tverrfaglig team på arbeidsplassen din? Dersom jeg skulle komme med noen innvendinger til innholdet i boka, så savner jeg at kulturperspektivet adresseres klarere. Dette fordi både erfaring og forskning tilsier at mangel på kulturkunnskap eller kultursensitivitet, gjør at vi som fagpersoner enkelte ganger feilaktig kan forstå normalkulturelle uttrykk som dissosiasjon eller vrangforestillinger med bakgrunn i vår egen tilkortkommenhet overfor kulturelle praksiser vi selv ikke er vant med (f.eks diagnostisering av mennesker med samisk bakgrunn med psykose/dissosiasjon fordi de kunne se/hørte avdøde personer de kjente). Å innta en kultursensitiv holdning i møte med traumer og dissosiasjon vil derfor være sentralt, og burde etter min mening vært omtalt eksplisitt, selv om vi fremdeles har begrenset kunnskapsgrunnlag på dette feltet. Jeg ville også likt at begrepene knyttet til strukturell dissosiasjonsteori ble oversatt til norsk.

Når dette er sagt, er det imponerende hvor mye kunnskap som formidles på litt over 200 A5-sider, attpåtil på en måte som gjør at jeg som leser opplever å være i en kontinuerlig dialog både med meg selv og forfatterene underveis i boka.

Denne boka vil jeg anbefale i håp om av TBO implementeres i langt større utstrekning enn det som er tilfelle pr i dag.

Lise Ulvest rand Familieterapeut og psykologstudent, UiO

Generalforsam lingen i NFFT 2022

Saker til Generalforsamlingen i NFFTmå være styret i hende innen 3. desem ber 2021 Årskonferanse finner sted på Thon hotel Vettre i Asker og digitalt fredag 4. og lørdag 5. mars 2022

Boka har en interessant tittel der jeg forventet at jeg kunne fordype meg i terapeutens møte med klientens stemme om opplevelsen av terapi. At tilbakemeldingskultur i terapirommet skulle opp til diskusjon,blant annet.

Tekst : Marit Handeland Eskil Skjerdal(red): Kritiske perspektiver på brukermedvirkning.

Boka handlet ikke så mye om dette da den er skrevet med ønske om å se kritisk på hva som i dag praktiseres av brukermedvirkning. Redaktør Skjerdal er seniorrådgiver ved Nasjonalt senter for erfaringskompetanse. Første kapittel handler om hvorfor boka er skrevet og gir en god oppsummering av alle kapitlene. Den er delt i tre deler: Del 1 om brukermedvirkningens grunnlag. Del 2 om brukermedvirkning og medforskning. Del 3 om brukermedvirkning og brukeransettelser. Del 4 om brukermedvirkning og statlig styring av tjenestene. Bokas forfattere står inne for egne synspunkter og de er uenige seg imellom, skriver redaktør Skjerdal. Jeg fant i boka gode refleksjoner om hva som er etisk vanskelig med brukermedvirkning i forskning og i bruk av erfaringskunnskap. «Brukermedvirkning- eller å bruke en bruker», av Truls Juritzen diskuterer det etiske problematiske i at klientens erfaring, som kan være traumatiske, igjen og igjen deles på kurs og seminarer i opplæringsøyemed. Det betyr at brukeren ikke kan legge dette bak seg, men igjen blir påvirket av minnet. Juritzen bruker sitt kapitel til å diskutere hva som står på spill mellom profesjonskunnskap og erfaringskunnskap og ser på hva som oppleves polariserende i dette. Omfattende brukermedvirkning gir ingen garanti for ny og nyttig kunnskap, skriver Kirsti Malterud og Kari Tove Elvbakken. Mens Åge Wifstad tar for seg erfaringskunnskapens forutsetninger som er begrunnelse, etterprøvbarhet, saklighet og dialog. Godt kapittel om ryddighet i kunnskapsbegrepet. Jeg har ikke lest alle kapitlene like grundig, må jeg innrømme. Medforskningskapittelet tar for seg dilemmaer og resultat av forskning sammen med brukere. Det er utfordrende skriver forfatterne, da ulikhet mellom faglig forskerrettskaffenhet og brukeres erfaringer står i stor kontrast til

hverandre. «på samme måte som tverrfaglig forskningssamarbeid må vi erkjenne at brukermedvirkning med medforskere krever gjensidig respekt for hverandres forskjellighet» konkluderer de på slutten av kapittelet. Del 4 som ser på statlig styring av tjenesten tar for seg pakkeforløp og pasientløyper. Ekeland diskuterer pasient/brukerrollen i historisk perspektiv og finner utfordringer som vi nå kan oppleve når terapeuten blir avkrevd dokumentasjon på at jobben blir gjort med bl.a rett bruk av diagnoser. Dette at hjelperen har «ryggen fri» vil gå utover brukeren, sier Ekeland. Staten blir terapeuten, og brukeren blir kunde. Forfatteren mener vi kan skape myndiggjorte brukere med umyndiggjorte hjelpere pga styringskrav og bruker Gregory Batons systemteori for å begrunne sin logikk. Boka gir altså mange vinklinger til brukermedvirkning i helsevesenet og setter opp dilemmaer som oppstår når vi forsøker å ta inn brukerens stemme. Den er grundig og gir meg tanker om respekt for brukeren, men også for terapeuten som skal finne frem i den vanskelige navigeringen mellom å være lydhør for de mange stemmene som skal lyttes til. Boka gir mange vinklinger til å ha bruker- og erfaringskompetanse med i fagutvikling og kvalitetsikring og inspirerer til egenrefleksjon.

Marit Handeland familieterapeut i kommunehelsetjenesten, psykisk helseteam barn og unge i Færder kommune.