Bokanmeldelser Boken innledes med å befeste at den skal være egnet for dem som arbeider med mennesker. Leer-Salvesen går derfor bredt ut med et ønske om å bidra til fellesetiske refleksjoner mellom ulike profesjoner i en tid der tverrfaglighet er regelen heller enn unntaket. Tek st : Lise Ulvestrand I innledningen viser forfatteren til at boka inneholder både refleksjoner og øvelser, og at den er mer personlig enn han kanskje først hadde sett for seg. I de kortfattede 16 kapitlene på 180 sider, lette jeg mer etter oppgavene enn refleksjonene. Jeg fant imidlertid flere nyttige verktøy til direkte bruk i etisk refleksjon, arbeid og praksis. Utgivelsen kom i år og rammes inn av koronakrisen som omtales både i første kapittel og mot slutten av boka. Refleksjoner omkring strukturelle forhold er gjennomgående i boka. Leer-Salvesen synliggjør hvordan både uventede kriser (som korona) og også samfunns ? og institusjonsstrukturer på ulike nivåer kan utfordre demokratiet, og dermed også profesjonsutøverne som tjener samfunnsystemene. Det vises til flere erfaringer studier på at mennesker, både med og uten profesjonshatten på, tilpasser seg systemene og dermed kan stå i fare for å medvirke både til overgrep og unnlatelsessynd. Disse problemstillingene knyttes senere i boka opp mot temaer som lojalitet, lydighet, rettferdighet, tillit og tvang. De mange eksemplene gjør at jeg 62
Metaforum - september 2021
Paul Leer-Salvesen (2021) Etikk og profesjonsrolle som leser forstår betydningen og alvoret i profesjonsetikk. Det blir tydelig hvordan profesjonsetikk dreier seg om at den enkelte profesjonsutøver har et personlig ansvar som skal balanseres med det samfunnsoppdraget profesjonsrollen innebærer. I mangfoldet av de profesjoner og eksempler som nevnes, savner jeg at psykologprofesjonen omtales. Den burde være sentral, men glimter med sitt fravær mellom lege, jurist, sykepleier, barnevernspedagog og vernepleier. Jeg savner også det historisk sentrale vitenskapelige eksperimentet fra Standford Prison som viser hvordan makt og yrte strukturer kan få «vanlig, normale mennesker» til å utfør grusomme handlinger (Zimbardo, 1971). Kanskje heller ikke (psykomotirisk)fysioterapi og ergoterapi skulle vært utelatt? Eventuelt kunne det vært kommentert hvorfor disse faggruppene er utelatt? Kapittelet og senere avsnitt omkring språkets makt og bevissthet om bruk av inkluderende heller enn ekskluderende språk, er både praksisnært og relevant.
