Oslo Design Fair 25. - 27. januar 2022

Hjertelig velkommen til Oslo Design Fair våren 2023

Etter en svært vellykket messe i høst, gleder vi oss til å åpne Oslo Design Fair igjen den 25. januar 2023. Med 300 utstillere og totalt 9 500 besøkende på forrige messe, kunne mange av utstillerne melde tilbake om gode ordrebøker og ikke minst ere helt nye kunder.

Det er tø e tider for alle bransjer – også vår egen. Dermed er det ekstra viktig med en e ektiv og god handelsplass denne våren. Denne gangen er vi stolte av å ha samarbeidet med Scenario interiørarkitekter, med Fredrik Bull og Tuva Rolfsen i spissen, som har fått frie tøyler i tendensutstillingen. Sammen med vår trofaste kurator Kirsten Visdal har målet vært å skape en utstilling som vekker nysgjerrighet, gir energi og har et aldri så lite snev av åndelighet. Temaet for årets messe er: Patos – yktige scenarioer i rom.

Hva er det som gjør at enkelte rom vekker bestemte følelser og fornemmelser? Hvorfor er noen rom behagelig å være i, mens andre ikke er det? I årets første tendensutstilling har Scenario interiørarkitekter skapt rom som

spiller på våre følelsesregistre. Selve utformingen av et rom kan ha stor betydning, det samme gjelder møbler, farger, mønster og materialer. Hvordan det lukter i rommet, kan også spille inn på totalinntrykket. Følelsen du får av å tre inn i et rom kan ikke tilskrives én enkelt ting. Det er når alt dette kommer sammen, at det skapes omgivelser som stimulerer sansene våre. Og sansene våre er forskjellig: Et rom som gir ett menneske ro og varme, kan skape helt andre følelser hos andre.

I tillegg til den populære tendensutstillingen har vi tre dager med faglig program hvor vi henter inn inspirerende og kunnskapsrike foredragsholdere. Her vil vi sette søkelys på årets tematikk, nordisk håndverk og trendforedrag. Det vil også bli satt opp ere inspirasjonsområder i tillegg til tendensutstillingen. Her har vi inngått samarbeid med kjente stylister og blomsterdekoratører som skal berike messen og gi våre besøkende glede og inspirasjon.

Endelig har også vår nye restaurant Lobby åpnet. Et helt nytt og designpreget spisested som er åpent alle dager. Denne restauranten

har klart å få «messemat» til å bli en kulinarisk opplevelse, med nydelige retter fra lokale aktører. Lillestrøm Lobby ligger ved inngang vest og er absolutt verdt et besøk.

Velkommen til Oslo Design Fair 25.-27. januar!

Ansvarlig utgiver

Oslo Design Fair

v/ Kathrine Jansen, direktør for Oslo Design Fair NOVA Spektrum

Team Oslo Design Fair

Silje Låveg (prosjektleder) silje@oslodesignfair.no

Aino Gjems (salg) aino@oslodesignfair.no

Ida Kristiansen (salg) ik@oslodesignfair.no

Anna Zieniewicz (salg) az@oslodesignfair.no

Redaktør

Hélène Andersen

Kreativt team tendensutstilling

Kirsten Visdal

Fredrik Bull (Scenario interiørarkitekter)

Tuva Rolfsen (Scenario interiørarkitekter)

Foto

Birgit Solhaug

Trine Hisdal

Marthe Thu

Skribenter

Emma Aars

Joakim Kjørsvik

Art direction

Erland G. Banggren

Produksjon

Andersen & Valla

Papir

Nautilus Super White

Opplag 11 500 eks.

ISSN 2703-9420

Oslodesignfair.no

@oslodesignfair

#oslodesignfair

Kathrine Jansen, direktør for Oslo Design Fair

Stol i teak og rotting designet av Pierre Jeanneret for Cassina, lånt fra Expo Nova. Sidebord designet av From Industrial Design, Times bordlampe designet av From Industrial Design og gulvteppe designet av svenske Siri Carlen, alt lånt fra Hem. Sofa designet av Andreas Engesvik og Daniel Rybakken for Hay. Sofabord i furu fra Normann Copenhagen, skulptur av Sigve Knutson, vase fra Bolina, stettfat i furu designet av Ida Skogstad og Fredrik Bull. Samling vaser fra Benny Motzfeldt, blå krukke med lokk fra Hay, lampe med lysstoffrør designet av Jenny Nordberg. Diverse bokser fra Ben Gorham x IKEA, flerfarget linosnitt fra billedkunstner Bodil Drange Pedersen.

Patos

– flyktige scenarioer i rom

I årets første tendensutstilling ønsker Scenario interiørarkitekter

å skape konturene av rom som spiller på våre følelsesregistre.

Tekst Hélène Andersen Foto Trine Hisdal Styling Kirsten Visdal, Fredrik Bull og Tuva Rolfsen

Vaser fra Benny Motzfeldt, furupanel fra Moelven.

HVA SKJER MED DEG når du kommer inn i et rom? Det kommer an på rommets utforming, tenker du kanskje. På hvordan det er møblert, hvilke materialer som er brukt og hvilke farger veggene er malt i, eller hvordan mønstrene i tapetet preger veggene. Hvordan det lukter i rommet, vil også spille inn på totalinntrykket. Og hvor du kommer fra, hva som foregikk utenfor rommet. Følelsen du får av å tre inn i et rom kan ikke tilskrives en enkelt ting. Det er snarere et puslespill som består av mange biter: Når alle disse kommer sammen, skapes det omgivelser som stimulerer sansene våre. En helhet som umiddelbart gir deg en følelse idet du tråkker over dørterskelen.

I årets første tendensutstilling ønsker Scenario interiørarkitekter å skape konturene av rom som spiller på våre følelsesregistre. De vil bruke materialer, lys og farger for å stimulere sansene våre, og få oss til å legge merke til detaljer i rommet som virker inn på oss som mennesker. Lyde ekter og musikk kan også være sterke virkemidler i slike sammenhenger. På den måten forteller rommet historier utenom det vanlige. Vi har valgt å kalle det patos. Gjennom å vekke bestemte følelser, kan man også endre kjøpemønstre eller holdninger. Og ikke minst: Skape et ønske om å komme tilbake, å søke mot akkurat dette rommet, igjen og igjen.

← Knagger designet av Studio Sandland.

↗ Vintage spisestoler designet av Rainer Daumiller, lånt av Bar Becco.

↙ Duk med broderi designet av Laila Crooks, blå krukke i porselen, begge fra Hay. Spisestol i valnøtt designet av Jean Prouvé fra Expo Nova, vintage spisestoler i furu designet av Rainer Daumiller, lånt av Bar Becco, vitrineskap designet av Müller van Severen for Hay. Blå skulptur fra Bolina, stettfat i furu designet av Ida Skogstad og Fredrik Bull for Håndverk+ , knagg på veggen i furu designet av Studio Sandland.

↘ Skap med dører i rillet glass designet av Müller van Severen for Hay. Diverse håndlagde vaser av glasskunstner Benny Motzfeldt. Skulptur fra kunstner Sigve Knutson.

HVA BETYR EGENTLIG PATOS? I dagligtalen betyr patos gjerne overdreven eller melodramatisk bruk av følelsesmessige virkemidler. I retorisk sammenheng har patos status som bevismiddel fordi man anerkjenner at publikums følelser er viktige for at budskapet skal nå frem. Man blir ikke overbevist av rent fornuftsbaserte argumenter. Uten følelser blir det ene eller det andre utfallet likegyldig, og publikum vil ikke foreta seg noe. Ettersom retorikk delvis handler om å motivere publikum til handling, er patos avgjørende. • Jan Grue, Store norske leksikon

↖ Flerfarget linotrykk med pastellkritt fra Bodil Drange Pederesen.

↗ Lenestol i furu designet av Max Lamb for Varnii fra Kollekted by, bordlampe i glass og bokser fra Hay, skulptur av Jenny Nordberg. Knagger i furu fra Studio Sandland, vaser fra Benny Motzfeldt. Paneler av sopp fra Nomy, stettfat i furu designet av Ida Skogstad og Fredrik Bull, vegg til vegg-til-vegg-teppe fra Ege Carpet.

Moderne scenarioer

Scenario interiørarkitekter jobber med prosjektering av kontorer, hoteller, kulturbygg, butikker og boliger. De har blant annet vært med på utformingen av Deichmann Bjørvika og det nye Munchmuseet.

– Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle gjøre noe kreativt.

Linda Steen ville egentlig utdanne seg til scenograf, siden hun elsket å lage kostymer og kulisser for amatørteatre. Men for å bli scenograf, måtte hun først utdanne seg til interiørarkitekt eller tilsvarende. Etter hvert kk hun jobb hos Platou Shipdesign, der hun jobbet med innredning av luksuriøse cruisebåter.

– Etterhvert ble det mye mer spennende å skape scener i det virkelige livet, sier Linda. Hun ble værende hos Platou til hun som 25-åring startet Scenario interiørarkitekter i 1984. Da var de et av få kontorer i Norge som holdt på med interiørarkitektur.

– Jeg ansatte omtrent én ny person i halvåret til vi var 25-30 medarbeidere, og siden har vi holdt oss til det. Det er en n størrelse for å kunne påta oss større oppdrag, og samtidig jobbe i mindre team og tett på faget, forklarer Linda.

– Hvordan har bransjen forandret seg i de årene du har vært en del av den?

– Jeg har fått være med på en helt ekstrem utvikling! Min generasjon interiørarkitekter har endret interiørfaget fra å holde på med rent dekorative oppgaver til å bli profesjonelle fagutøvere, der kundene virkelig ser verdien av kunnskapen vi besitter. Interiørfaget har også vært en slags underdog i ar -

kitektbransjen, men også her har vi med årene fått mer og mer respekt.

Scenario jobber med prosjektering av alt fra kontorer, hoteller, kulturbygg til butikker og boliger, og har vært med på å utforme mange spennende prosjekter, som for eksempel Deichmann Bjørvika og det nye Munchmuseet.

– Vi får ta del i utformingen av viktige samfunnsarenaer, og kunnskapen med å skape gode funksjonelle rom blir mer og mer verdsatt. Det har gitt oss ere DOGA priser, og ikke minst Oslo Bys arkitekturpris for Deichman Bjørvika.

– Hva er det viktigste for et rma som dette akkurat nå?

– Kontinuerlig utvikling, og nysgjerrighet i møte med morgendagens muligheter. For å forstå oppdragsgivernes behov er det viktig å vite hva som rører seg i arbeidsliv og samfunnsliv. Vi lever i en tid hvor vi kan jobbe hvor som helst, og kontoret er i ferd med å utvikle seg fra arbeidsplass til møteplass. Arealene vi skaper må derfor både underbygge ulike funksjoner og tilrettelegge for gode bedriftskulturer, sier Linda.

– Hva er det viktigste for deg i et godt hjem?

– Et godt hjem er et sted som er tilrettelagt for mine

Tekst Hélène Andersen Foto Sturla Bakken o& Ole Walter Jacobsen

↗ Linda Steen har drevet Scenario interiørarkitekter i snart 20 år.

behov og et sted jeg kan være 100% meg selv. Jeg elsker å jobbe meg fram til den optimale planløsningen, med gode plasseringer for alle husets elementer. Måten dagslyset gir energi til rommene på og hva man ser fra sofaen, spisebordet og til og med sengen, betyr mye for meg.

Linda er ikke veldig opptatt av trender, men ønsker at interiøret skal tilpasses arkitekturen og menneskene som skal leve der. Man kan også skape interessante kontraster til arkitekturen gjennom interiør.

– Selv har jeg har valgt å satse på moderne klassikere som jeg har samlet på og tatt med meg til ere boliger. Fra et bærekraftig perspektiv er nettopp god design og god kvalitet det beste man kan satse på. Som interiørarkitekt jobber man med mange spennende retninger, og det kan være vanskelig å ta egne valg – ektefellen må derfor være oppdragsgiveren her, ler Linda.

– Hva inspirerer deg og trigger din egen kreativitet?

– Mennesker og litt umulige oppgaver! Møter med ulike typer personer gir meg energi, og ikke minst lyst til å nne løsninger på nettopp deres utfordringer. At folk er forskjellige, gjør det ekstra inspirerende.

– Hvorfor har du samarbeidet med Oslo Design Fair om å utvikle Tendensutstillingen?

– Jeg syns det er interessant å se på hvilke mulighe-

ter vi har for å vise frem hva som skjer innenfor møbel og interiørbransjen i Norge. I Tendensutstillingen vil vi gjerne vise hvordan rom påvirker mennesker og hvordan sammensetningen av elementer skaper opplevelsen av et rom.

– Hvordan er din drømmemesse? Her er det lov å tenke litt stort!

– Den må være matnyttig og mangfoldig! Det betyr at jeg oppdager eller blir minnet på aktuelle produkter og blir inspirert.

– Hvordan ser fremtiden ut for Scenario interiørarkitekter spesielt, og bransjen generelt?

– Jeg opplever at interiørarkitekter generelt er med på å påvirke ere og ere prosjekter, og at vi blir invitert med tidlig i prosessen. Interiørarkitektens rolle står på mange måter sterkere en noen gang, noe som gir oss nye muligheter, men som også stiller større krav til oss som fagpersoner. Jeg føler at min egen ungdomstid puster meg i litt ryggen, både på godt og vondt. Retninger man har brukt mye tid og energi på å glemme, er plutselig aktuelle igjen. Det være seg fargebruk eller formspråk. Til og med Memphisperioden har fått sin renessanse, en epoke jeg virkelig trodde vi hadde lagt bak oss, ler Linda. Gamle scenarioer bygges på nytt, bokstavelig talt •

↖ Scenario fikk Oslo Bys arkitekturpris for Deichman Bjørvika.

↑ Hjemme hos Linda er dagslys og funksjonelle løsninger for de som bor der viktigst.

Multikunstneren

Designer Kristine Five Melvær tar i bruk materialer som ull, glass og tre, og har en imponerende produksjon bak seg. Nå ytter hun til nytt studio, fylt med ny inspirasjon.

Tekst Hélène Andersen

Fagene industridesign og visuell kommunikasjon synes å være den perfekte kombinasjon når man ser på Kristine Five Melværs lange merittliste. Hun har en mastergrad i industridesign fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og en mastergrad i visuell kommunikasjon fra Kunsthøgskolen i Oslo. Hun kombinerer begge disipliner i arbeidene sine – alt fra møbler, belysning, tekstiler og gra sk design – og har vunnet en rekke priser innenfor begge fagfelt. Samarbeidet med designer Elisabeth Stray Pedersen har resultert i en rekke eksible og funksjonelle plagg for ESP. Et nytt møbelsamarbeid er VAVA for Elementa, en stablebar krakk som lanseres i februar. Røros Tweed og Heymat er også blant samarbeidspartnere, som etterhvert inkluderer en hel rekke norske og utenlandske produsenter. Nå senest, franske Longchamp.

– Hvordan jobber du med de forskjellige materialene ull, glass, tre, keramikk?

– Jeg liker å lære om nye materialer. Det siste halvåret har jeg fått meg en ny hyllemeter med bøker på jobben, fordi jeg har jobbet med materialer jeg ikke har erfaring med fra før. Noen materialer vender jeg tilbake til gang på gang; Ull har en suveren funksjon og taktilitet, og er i tillegg veldig bærekraftig. Treverket er lunt og levende, mens glass har mange inspirerende muligheter og begrensninger. Selv om materialene er forskjellige, er det noen fellestrekk i prosessene. Jeg starter gjerne fysisk, utforsker materialprøver og tegner for hånd, eller bygger modeller i papp eller leire. Så går jeg over til å jobbe digitalt, med visualiseringer og produksjonstegninger. Når arbeidet med prototypen starter, har jeg har tett kontakt med håndverkerne som lager dem og gjør justeringer underveis.

– Kan du si litt om samarbeidet med Longchamp?

– Longchamp hadde hatt et bilde av Mikkel-pleddet mitt for Røros Tweed på en inspirasjonsvegg siden pleddet ble lansert i 2015. Nå

Foto

Birgit Solhaug

jobbet de med en kolleksjon inspirert av ferielivet i de franske alpene, og syntes det var et godt tidspunkt for et samarbeid. Røros Tweed, som jeg samarbeider mye med, vever solide og ordentlig varme pledd av norsk ull, noe vi tenkte kunne passe godt til bruk ute i slalåmbakken. Jeg designet pleddet, med farger og mønstre inspirert av vintage sportsbekledning. Longchamps designavdeling utviklet en pleddholder i den pregede skinnkvaliteten de er kjent for. Pleddholderen gjør det enkelt å bære med seg pleddet der man skal bruke det. Samlet blir de to elementene en fusjon av franske og norske tradisjoner. Jeg designet også et kvadratisk sjal og et langt frynseskjerf i ull, og en genser i en blanding av ull og angora, alle med color block-motiver, i samme farger som pleddet. Pleddet produseres i Norge, bæreselen i Frankrike, og skjerfene og genseren i Italia. Dette var viktig for meg, da jeg selvfølgelig ønsker at folk skal kjøpe skikkelig kvalitet, som er laget av mennesker med gode arbeidsforhold. Utover samarbeidet, lanserte Longchamp en del av veskene i kolleksjonen sin med de samme fargene, så det ble en n helhet, sier Kristine.

– Hvordan er det å jobbe med et familieeid tradisjonelt fransk selskap, framfor norske selskap som du har g jort tidligere?

– Longchamp er en mye større organisasjon, det merket jeg spesielt godt da vi nærmet oss lansering og jeg kom i kontakt med de ulike avdelingene. Under designfasen hadde jeg først og fremst tett kontakt med tre nøkkelpersoner, noe som gjorde at dette også ble et nært og fokusert samarbeid. Fordelen med de norske produsentene jeg har jobbet med, er blant annet den fysiske nærheten. Jeg samarbeidet tett med Magnor Glassverk tidlig i karrieren, og lærte utrolig mye av å stå ved siden av glassblåserne og observere og stille spørsmål. Denne kunnskapen er gull verd når jeg jobber med utenlandske produsenter nå. Jeg liker også den uformelle

måten vi jobber sammen på i Norge. Dette blir sikkert forsterket av at vi snakker samme språk og at jeg har jobbet med en del av produsentene lenge og kjenner dem godt. Det gir lave skuldre og gjør oss trygge på at vi oppnår gode resultater sammen. Da tør vi også å ta større sjanser i prosessen, og det er jo selvfølgelig en god ting når vi jobber kreativt.

– Hvor nner du inspirasjon til dine arbeider?

– Inspirasjonen er der hele tiden, i ting jeg gjør og ser. Jeg kan for eksempel oppdage at det nnes et forbedringspotensial ved å bruke noe som ikke fungerer optimalt. Eller jeg kan synes at noe jeg ser, er så slående, at jeg stopper opp og spør meg selv hvorfor det tre er meg slik. Dette kan ofte være noe i naturen, som måten solen gjennomlyser noe på, eller et tilfeldig fargemøte. Jeg blir også inspirert av

Foto Longchamp

Pleddholderen i skinn er utviklet av Longchamp og tilpasset Kristine Five Melværs design på norsk ullpledd vevd av Røros Tweed.

visuelle arbeider som er et stykke utenfor mine egne fagfelt, som kunst, arkitektur og scenogra . Jeg blir også inspirert av å utforske farge- og materialprøver. Jeg er veldig opptatt av både sto ighet og farger, og det gir en helt annen innsikt å oppleve dem fysisk enn på skjerm. I mange prosjekter har jeg begynt med fargeprøver, og latt det styre retningen på det visuelle. Jeg synes farger er så essensielle at de iblant kan være kjernen i prosjektet, ikke noe jeg legger til mot slutten. I andre prosjekter er det den logiske problemløsningen som får styre, og så faller det visuelle på plass som en naturlig konsekvens av prosessen.

– Hva er ditt favorittobjekt?

– Objektene jeg er aller mest glad i, er de som har a eksjonsverdi. Minner fra slektninger som ikke lever lenger, eller ting som barna mine har laget eller brukt over tid, og som nesten har blitt ett avtrykk av dem. Men hvis jeg skal velge blant nye objekter, er jeg veldig glad i Isamu Noguchis rispapirlamper, som bokstavelig talt lyser opp dagen min både hjemme og på jobben. Etter at vi gikk over fra glødepærer til andre lyskilder, synes jeg det er få lamper som klarer å skape et så varmt og stemningsfullt lys som disse. Rispapiret med sine naturlige variasjoner er en n motvekt til alt det glatte og blanke, og gjør lyset gyllent og lunt. Og jeg liker at noen av

lampene er både modige og snodige, særlig modellene BB3-33S og UF3-Q. De har en personlighet det er nt å være i nærheten av, og minner meg på at det kan være bra å følge det eksperimentelle og rare i designprosesser iblant.

– Hva er planene dine fremover?

– Jeg skal fortsette å jobbe på oppdrag med dekketøy, møbler og objekter i tekstil, men på en litt annen måte enn tidligere. Jeg har akkurat yttet inn i et nytt studio, der jeg virkelig kan breie meg og jobbe mer fysisk og variert. Jeg synes ofte jeg nner den gode, gledesfylte yten når jeg ikke bare sitter foran en skjerm. Og jeg mener denne gleden og gnisten synes på resultatet. Så nå har jeg store forhåpninger til at det blir en n balanse mellom å kose meg i ytsonen, og banke løs i møte med tidsfrister.

– Hvis du skal framsnakke en annen norsk formgiver, hvem skulle det vært og hvorfor?

– Da vil jeg trekke fram avistegner og illustratør Siri Dokken. I tillegg til å ha en suveren teknikk, bruker hun virkemidlene til visuell kommunikasjon på en måte som tre er både hjernen og hjertet med en veldig kraft. Hun er imponerende allsidig – fast avistegner i Dagsavisen, har illustrert bøker, er professor på KHiO, og har nylig designet alle karakterene til den kritikerroste lmen Titina. •

Kvam Orange pute og pledd for Røros Tweed er basert på en lek med geometri, med assosiasjoner til norske og japanske motiver.

Heymat Pro Zen er et byggesett med tre ulike teppefliser som kan kombineres på ulike måter, i alt fra en liten gang til en hel etasje.

Brave New Lines

– Hei, hva jobber dere med for tiden?

– Etter et år med to pappapermisjoner jobber vi nå med å ferdigstille et samarbeidsprosjekt med Nordic Ocean Watch, Norwegian Trash og Plasticpreneur. Dette vil dere forhåpentligvis høre mer om ganske snart. Vi er også i innspurten på vårt bidrag til Lagvis-utstillingen på Doga på nyåret, der vi gjennom høsten har samarbeidet med snekkerlærlingen Tarjei Selvik fra Treestories. I tillegg har vi en drøss med produktideer på blokka som vi jobber med kontinuerlig.

– Hva ser vi på bildet her?

– Krakken Toad er inspirert av små plastkrakker som ofte blir brukt rundt matboder og markeder i Sørøst-Asia. Den kan både atpakkes og stables, og kan fungere som en krakk eller et lite bord om hverandre. Toad er produsert i Norge av norsk furu. Understellet tar i bruk overskuddsmaterialer som ellers ville gått til spille. Benken Sinus 18 spiller på en visuell letthet som skjuler en overraskende rigid konstruksjon. I sum blir dette et elegant møbel som kan plasseres både inne og ute.

– Hva betyr historiefortelling for dere som designere? Hvordan vekker man følelser for ting?

– Historiefortelling er viktig for oss helt fra idéstadiet. Vi starter ofte med å identi sere en retning eller en tematikk som legger føringer for de første produktskissene. Dette hjelper oss å holde stø kurs gjennom prosjektet, og gjør det enklere for andre å forstå hvordan produktet ble til. Man kan si at historiefortelling gir liv til idéen, og når det kombineres med folks egne erfaringer kan man sette følelsene i sving.

– Hva er planene fremover?

– Framover ønsker vi å prøve oss på litt mer kommersielle prosjekter enn tidligere. Håpet er å kunne fortsette å samarbeide med produsenter som har en tydelig retning og ambisjoner om å forbedre industrien.

– Hvis du skal framsnakke en annen norsk formgiver/designer, hvem skulle det vært og hvorfor?

– Vi er spent på hva Skogstad & Wærnes, med all sin erfaring, har oppi ermet nå når de har gått solo som duo. Vi følger også spent med på utviklingen til ere nyetablerte grupperinger som Ytre, Studio Sløyd og Fold Oslo, og håper det etablerer seg ere sterke aktører innenfor designfeltet i Norge. •

Tekst Hélène Andersen

Foto Sara Angelica Spilling

Foto

Inger

Marie Grini Styling

Silje Aune Eriksen

Tekst Hélène Andersen

– Hei, hva jobber dere med for tiden?

– Den siste tiden har vi ferdigstilt et showrom i de nye lokalene våre i Lier. Her får vi vist fram kolleksjoner på nye måter, og skapt et kreativt samlingssted hvor vi kan bygge gode samarbeid og relasjoner. I tillegg jobber vi med ny design, lanseringer, foto, planlegging av messer og ulike prosjekter. Det er en hektisk tid, men samtidig veldig gøy!

– Hva ser vi på bildet her?

– Den vridde løkken i metall på stolryggen her var detaljen som initierte designer Elin Louise Sveens ideer til stolen Løkke. Designet er eksibelt, funksjonelt og preget av renhet og bærekraftige materialer. Selve løkken støtter den buede, polstrede ryggen og gir et generøst mellomrom mellom rygg og sete, noe som understreker enkelheten til stolen.

Løkken kan sees på som et symbol på bevegelser og tanker som har en tendens til gå i sirkler, forsvinne en stund, for så å vekkes på nye måter. Den kan samtidig være en metafor for korte, virkningsfulle møter i livet. Løkke kan kjøpes i et bredt utvalg av sto er med ulike teksturer og farger. Du kan til og med kombinere ulike farger på sete og rygg.

– På det andre bildet ser vi de nye fargene til lysestaken Krum, som er en organisk tolkning av den tradisjonelle lysestaken i pulverlakkert metall. Krumninger i vann, sand og bølger var blant designerens inspirasjonskilder til lysestaken, som først ble lansert i 2019. Krum fungerer like godt alene som i gruppe, og de nye fargene frisker opp den matte nordiske paletten som nnes fra før.

– Hva betyr historiefortelling for dere som designere?

– Historiefortelling er veldig viktig for oss, og er med oss i alt vi gjør. Norsk historie, tradisjoner og natur har helt siden starten vært en kilde til inspirasjon, og er det fortsatt. Vi ønsker å videreformidle disse impulsene gjennom tingene vi skaper og på denne måten fortelle nye historier.

– Hvordan vekker man følelser for ting?

– Det er mye som er med på å vekke følelser for ting. Det kan være et ord, en farge, en form, en struktur, hvordan noe føles når det berøres, og hvordan noe er satt sammen – kombinasjoner av ulike materialer, for eksempel.

– Hva er planene fremover?

– Vi har ere spennende nyheter på trappene, og jobber kontinuerlig med å utvikle kolleksjonene våre. I 2023 satser vi enda mer i utlandet enn vi har gjort tidligere, med Tyskland som et viktig hovedområde. Vi vil også fortsette med ere kreative samarbeid fremover. Nye impulser og tanker er sunt og inspirerende og gir god synergi.

– Hvis du skal framsnakke en annen norsk formgiver, hvem skulle det vært og hvorfor?

– Det nnes en rekke inke formgivere i Norge, og det er mange som kunne vært nevnt. I denne sammenhengen vil vi gjerne trekke

fram Norway Says, som på tidlig 2000-tallet satte norsk design på verdenskartet med sin minimalistiske, men samtidig komplekse design. De skapte oppmerksomhet, og la et godt grunnlag for utviklingen av nyskapende, norsk design. I dag har vi mange up-and-coming formgivere og kunstnere som det virkelig er verdt å følge med på. Det er også gøy å se produsenter som henter fram gamle tegninger og setter tidligere design fra norske formgivere i produksjon igjen. Vi må ikke glemme at vi har en rik tradisjon for møbeldesign også i Norge, og det har vi lov til å være stolte av! •

Ny organisk vri på en enkel lysestake i pulverlakkert metall.

HENIAS HJEM

Døde gjenstander gjør et hjem levende, skriver forfatter Joakim

Kjørsvik om hjemmet til parfymegründer Henia Gamborg.

Henia, det er kona hans. Og hjemmet tilhører dem begge

Foto Birgit Solhaug

Fjorten adresser. Ett hjem. Ekebergveien. Du sitter på do. Studerer en politisk plakat fra 1973. 1 mai, vår dag! En mann i femtiårene, med en jentunge på armen. Han må være død nå, som moren din, hun som kjøpte plakaten, eller sannsynligvis kk den, for førtini år siden. Jentungen sikkert rundt seksti år, nå. Bestemor?

I Huitfeldts gate hang den i den lange, kalde gangen mellom kjøkkenet og «blårommet». Det er en formiddag i november. Året har seksten måneder. Desember, januar, februar, mars, april, mai, juni, juli, august, september, oktober, november, november, november, november, november. Allikevel skinner sollyset gjennom vinduene som vender mot orden, lik et minne om sommeren, da du må senke rullgardinene fra Studio Basar, om det ikke skal bli tretti grader innendørs. Støvet i lufta virvler som solsystemer. Nesodden kaster en smal skygge over det glitrende vannet. Putene i den lange sofaen langs vinduene er av marokkansk ull fra Atlasellene, lys beige med brune striper. De tykke putene til å lene seg mot, har putetrekk av omsydde indiske gardiner fra trettitallet. I en krystallvase står en bukett røde roser. Han er god til å gi deg blomster. Ikke alltid til bursdager, men i hverdagen. De lever i lyset. På det svarte bordet står det et bilde av barna. Bordet har du fra Mommo. Det kan foldes ut og bli et poker-bord, eller til bridge. En gutt og ei jente. Jenta er eldst. De smiler, slik barn gjør, mot fotografen. Noen ganger er du redd for å bli avslørt, for at de skal skjønne at du ikke egentlig er voksen, at du ikke vet hva du driver med, at du bare later som. På kjøkkenet satt moren din og leste og røkte. Noen ganger rørte hun fraværende rundt i en gryte, øynene fortsatt festet til boka. Stadig ble middagen brent. Du laget dine egne måltider fra du var ni år gammel. Sølvtøyet ligger upusset i sku en. Det har vandret gjennom generasjoner. En suppeskje har vært innom munnen til femti mennesker. Barn har speilet seg i den, opp ned. Mødre har pusset den. Fedre mistet den i gulvet. Onkler og tanter smattet på den og sagt: «Guuud, så nydelig»! Ligget gjemt i veggen mens bombene falt. I pappkasser og yttelass. På hvit duk og på slitent kjøkkenbord. Du har til og med ostekniver og østerskniver og sildega er. I barndommen ble ikke sølvtøyet brukt. Det var borgerlig. Den brune lenestolen i skinn er en Stressless Global. Faren din ga den til deg da han yttet til en seniorbolig, ti minutter unna.

Lappen hang fremdeles i en tråd på undersiden av den. Du pleide å sitte ved fotenden og snuse på tærne hans mens han så på fotball på tv, lyden slått av, Kind of Blue på anlegget, føttene hans i kryss på en pu fra Marokko. Det var så sjelden dere så hverandre. Lyset re ekteres i Willibald Storns lyse bilde fra 1965, av et kyssende par. Malt ti år etter at han kom til Norge fra Østerrike, på samme tid som han møtte moren din, vandrende opp Vika fra sitt siste skip på kaia. Derfor henger det bilder med hans signatur på nesten alle veggene i leiligheten; «til Helen». Og enda ere rullet sammen i sku er og skap. Du har tatt med deg noe fra alle leilighetene du har bodd i. Kanskje med unntak av de to kollektivene i Mogens Thoresens gate 21 og Odins gate 12. Du husker tre svartkledde satanister som spilte dataspill og hadde gode manerer, et bustehode som røyket weed og stirret inn i et akvarium mens han snakket om en jordomseiling, ei som gikk på sykepleierskolen, levde på byen og hadde oppheng i svenske gutter. Og mange ere. Hvor er de nå? Fjorten leiligheter. Ett hjem. Over den svarte sofaen, en Florence Knoll kopi, henger et bilde av Ida Ekblad, kjøpt for vennepris da moren din akkurat var død. En sirkel av dollarsedler i forskjellige farger, på sort bakgrunn. Lotte Konow Lunds portrett av Liv Ullman, et stillbilde fra Scener ur ett äktenskap, henger ved siden av. Det var en gave, fra kunstneren, llesøsteren din. Opp til skrå henger et Munch-inspirert bilde, malt av Jennie Bringaker. Et slags «Vampyr» som troll. Jennie, en av dine forlovere. Neste alle de rundt førti bildene på veggene i leiligheten er laget av venner. I tillegg til lysestaker, små gurer, noen skulpturer. Du har nettopp kjøpt et nytt bilde til oss, av Victoria Alstrup, med rød ramme. Det er seks planter i leiligheten. Bare to av dem er eldre enn tre år. Den ene er til gjengjeld tjuefem år gammel. Den har vært med på hele reisen. En elefantfot. Den andre, klatreplanten, er femten år gammel. Den var så godt som død, men klamret seg bokstavelig talt til livet. Arv er en kjærlighetserklæring, men kan også være en bør. Når møbelet er for stort, for tungt, for stygt, for skjørt. For hvert år som går forsvinner noen av gjenstandene. De knuser, eller knekker, eller selges eller kastes, med tungt hjerte. Og allikevel lettere. Lillehammer, 2002. Alt du kk plass til lå pakket i et par bager og en pappkasse. Det var en hybel i

Søndre gate 2. Du var aleine. Og likte det. Om kveldene tente du et stearinlys. Flammen fra veken var alltid den samme. Skyggen du kastet, din egen. Ingen TV. Ingen smarttelefon. Ingen PC. Men bøker. I dag dekker bøkene alle veggene i det som skal bli et barnerom. Hvor skal de ta veien? Også deler av barndommen tilbrakte du i Lillehammer. Din mors kjæreste, arkitekten, viste deg en verden av design. Røde briller, skreddersydde dresser, håndsydde skinnsko, en brummende Alfa Romeo cabriolet. En bit av Italia på det norske innlandet. Det har farget av på leiligheten. Det hvite, strenge spisebordet fra Kartell. De mange stilige lampene. Og allikevel er det noe rundt og mykt ved interiøret. Det skal kunne leves i. Det er barnas første hjem. Det skal virke i dem, lenge etter at de har yttet ut, som en glo. Du tenker på Bentsegata 21, det første hjemmet deres, før ungene, på utsikten, også den rakk helt til orden. Der kom han stadig vekk hjem med møbler han hadde funnet i konteinere. «Jeg har giftet meg med moren min» sa du, og lo. Bare en av stolene derfra har blitt med videre. Den står på hodet i boden. En grønn lenestol. Fjorten adresser. Ett hjem. Dette hjemmet. Du tenner et lys. Den samme ammen. Du kaster re skygger. •

Joakim Kjørsvik er en norsk forfatter som bor i Oslo. Han debuterte med Åpenbart ingen nabo (2007), en samling fortellinger som ble svært godt mottatt av kritikerne. Senere har han utgitt romanen I fjor var en lang natt (2013), fortellingene Folk jeg husker (2017) og diktsamlingene Min døde hund (2019) og 25. september-diktene (2021). Joakim er gift med Henia Gamborg, sammen har de to barn.

Henia Gamborg Kjørsvik er halvt norsk, halvt marokkansk og oppvokst i Oslo. Hun har jobbet hos parfymeriet Heaven Scent i drøye ti år, og vært opptatt av duft siden barndommen. Nå lanserer hun sitt eget duftmerke sammen med Sindre Olsson og Stig Bareksten. Kalit tar utgangspunkt i minner og opplevelser fra Henias eget liv.

Følelser for furu

Ubehandlet furu er tilbake i trendbildet. Vi tok turen til Moelven treinteriør på Brøttum for å ta en kikk på den tradisjonsrike produksjonen av treverket som har vært like elsket som det har vært hatet.

← – Omgivelsene på Brøttum gir en ekstra dimensjon til produktene våre, sier driftsleder John Magnar Skjeltorp.

Solen stikker seg fram om et nyslipt sverd mellom skyene. Det er en av de få dagene med sol i november, og E6 fra Oslo til Lillehammer viser seg fra sin beste side. På begge sider av veien er det stort sett nypløyd åker, før Mjøsa tar over og speiler de skulpturelle skyformasjonene hele veien til Brøttum. Brøttum er et lite sted drøye femten kilometer sørøst for Lillehammer, og et ganske langt steinkast fra Moelv, mest kjent for Moelven Industrier. Det er derfor vi skal hit til Ringsaker kommune, for å besøke Moelven treinteriør, en av de mange produksjonsenhetene til Moelven, en tradisjonsrik bedrift som har bearbeidet gran og furu i over hundre år. I år er bedriften en av Oslo Design Fairs gode samarbeidspartnere i produksjonen av Tendensutstillingen i januar 2023. Moelven treinteriør er kvalitetsbevisste og opptatt av å ivareta kunnskap og tradisjoner gjennom en bærekraftig produksjon.

På Brøttum møter vi en engasjert driftsleder, John Magnar Skjeltorp, utdannet møbeltapetserer med en stor kjærlighet for treverket han jobber med. Og ikke minst for bedriften han leder.

– Moelven Treinteriør har erfarne arbeidsfolk der

noen har kunnskap om skog og råvarefangst, andre om trebearbeiding og over atebehandling. Over halvparten av arbeidsstokken har fagutdanning eller fagbrev, og treverk er det som blir diskutert i lunsjen hos oss. Vi kan ha råsto diskusjoner som aldri tar slutt, sier John Magnar og smiler. Han er av den lune typen, litt som treverket som omgir oss: Varm, med spor av liv. Lokal tilhørighet, tradisjoner og skogdrift ligger i kjernen av bedriften.

– Vi er nok veldig produktorienterte, og også litt innadvendte. Vi hadde nok hatt godt av å se litt mer utover, innrømmer John Magnar. Men særheten og de nerdete kollegaene har gitt dem et teknisk godt produkt som de er veldig stolte av.

– Moelven treinteriør er kanskje det nærmeste et håndverk man kan komme i en industriell produksjon som denne, fortsetter John Magnar stolt. Som gammel møbeltapetserer vet han hva han snakker om.

Kjernevirksomheten er produksjon av furu- og grangulv. Måten treet er høvlet på, betyr alt for at sluttproduktet skal bli godt, og det er der alt starter, selve hjertet i bedriften.

Tekst Hélène Andersen Foto Birgit Solhaug

— Alt det vi ellers gjør, enten det er sortimentsutvidelser eller videreutvikling av over ater, er for å støtte opp under kjernevirksomheten, som er høvling og produksjon av gulv.

FRA BRØTTUM TIL KØBENHAVN

– Hvorfor produsere på Brøttum?

– Lokal tilknytning gir ansvarsfølelse og engasjement, forteller John Magnar. Vi har nærhet til skogen, sagbruk og råsto , kjente og familiære produkter for alle som jobber her. Vi tenker også noen ganger at omgivelsene på Brøttum gir noe ude nerbart til produktet.

Det tenker vi også, der vi mysende sitter og spiser wienerbrød og drikker ka e mens vi kikker ut på Mjøsa som renner sakte forbi utenfor vinduene. Omgivelsene gir de nitivt et lite strøk av magi til den lille fabrikken som til tross for størrelsen produserer store mengder gulv til hele Skandinavia. I skrivende stund produseres det gulv til byfornyingsprosjekter i Berlin, København, Århus og Odense. Gamle bygårder oppgraderes og settes i stand i mer eller mindre

original stil. Københavnområdet er på grunn av dette fortsatt ett område hvor det brukes mye furugulv. Til et prosjekt i Odense leverer Moelven treinteriør 9000 m2 furugulv som er 30 mm tykt og har en dekkende bredde på 205 mm. Det er et bredt og grovt gulv som framstår veldig solid og som varer i hundre år. Og alt kommer fra den lille fabrikken på Brøttum.

– Vi føler at vi gjør en viktig jobb når det kommer til arbeidsplasser i distriktene, fortsetter John Magnar. Vi ser veldig positivt på å både være en del av Moelven og en liten del av norsk industri. Uten den brede kunnskapen, markedsapparatet og distribusjonen til Moelven ville det blitt vanskelig for oss å drive denne bedriften. Det er også helt nødvendig for oss å være en del av norsk industri. Vi er avhengig av gode kolleger i et bransjemiljø for å diskutere, lære og å utvikle oss videre. Gode leverandører av alt fra over ater til maskiner, er også viktig for at dette skal fungere. Uten lokale rmaer som er gode på maskinelt utstyr, vil vi ikke klare å levere gode produkter over tid.

– Hvordan ser dere for dere virksomhetens utvikling ti år fram i tid?

↑ Furu er på full fart tilbake i trendbildet, og Moelven Treinteriør produserer mange lass om dagen av det varme treverket.

→ Moelven har mange tradisjonsrike produksjonsenheter rundt omkring i Norge og Sverige.

Foto: Inger Marie Grini

← På hytta til Inger Marie Grini (oppe t.v.) har furu fått spille hovedrollen i interiøret. Pål Thomas Kvil (nede t.v.) er interiørsjef i Moelven Wood.

– Vi utvikler nye over ater med en blanding av vannbasert beis og hardvoksoljer, og jobber for å få ere kundetilpassede produkter når det gjelder lengde, struktur, over ate og farger. Vi ønsker oss mer treverk generelt og furu spesielt inn i nybygg i tiden framover. Fra oss da, selvfølgelig, sier John Magnar og ler.

For å henge med i tiden må selskapet ha fokus på bærekraft. Treverk er bærekraftig i seg selv, i den forstand at det er varig og resirkulerbart. Barskogbeltet rundt den nordlige halvkule, som strekker seg fra Norge, via Sverige og Finland, gjennom Russland over til Alaska og Canada er verdens største sammenhengende skogbelte. Det nnes derfor enorme mengder med furu og gran med god gjenvekst.

– For oss er bærekraft å bruke hundre prosent av råsto et. Alt treverket som ikke går til gulv eller panel, blir solgt som ved eller is. Vi kjøper bare serti sert råsto slik at vi også sikrer forsvarlig forvaltning av

skogen, og vi bruker bare naturlige, biologiske produkter på over atene våre. Ellers kildesorterer vi så godt vi kan, og har for øyeblikket omtrent nitti prosent gjenvinningsgrad på det vi forbruker, presiserer John Magnar.

– Hvorfor bør man velge treverk i hjemmet?

– Det er varme og glød i treverk, noe jeg føler er innbydende og trygt. Hvem vil ikke ha det? John Magnar er redd for å legge for mye følelser i beskrivelsene sine, men klarer ikke å la være. Treverk kjennes mykt og varmt når du tar på det, sier han kjærlig. Det lukter også fantastisk godt, bedre duft nnes ikke, mener han. Furu er tradisjonelt, men også moderne, med et tidløst uttrykk. Furu skal vare – lenge. Treverket har gitt oss tradisjonsmøbler på grunn av holdbarheten, og det vil gi oss nye tradisjonsprodukter av samme grunn. I tillegg er det et bærekraftig råsto i en energie ektiv produksjonslinje. Jeg tenker at furu som materiale har framtiden foran seg. •

SLIK FÅR DU UTNYTTET TREVERKET BEST

Interiørsjef Pål Thomas Kvils beste tips

→ Tre er et levende materiale, så verdsett treets kvaliteter som kvister og ujevnheter.

→ Kombiner gjerne tre med andre materialer for å skape kontraster i interiøret.

→ La listverket følge samme tremateriale og farge som gulv, vegger og tak for et helhetlig uttrykk i rommet.

→ Profilen på panelet har mye å si for ut-

trykket på rommet. Mange ønsker en så ren og enkel panelprofil som mulig for å oppnå et rolig og rent uttrykk i rommet. Kombiner gjerne panel med ulike bredder og tykkelser for et mer spennende uttrykk.

→ Lek deg med kombinasjoner av ulike treslag og farger, kontraster er i tiden.

→ Velg gulv som er tilpasset bruken av rommet. Er rommet høy- eller lav-

trafikkert? Furugulv er mykt av natur og det er varmt og behagelig å gå, derfor egner seg svært godt i hytter og soverom. Mer trafikkerte rom som kjøkken og stue, vil kreve et gulv som tåler mer – her er eik et godt alternativ.

→ Lys og lyssetting er viktig i alle rom og kan være med på å få frem detaljer og skjønnheten i det unike i treverket.

«For oss er bærekraft å bruke hundre prosent av råsto et. »

Planlagte tilfeldigheter

Gamle minner og nye behov er med på å forme hjemmet til interiørarkitekten Marlene Fenger Vedal. Med estetikken i sentrum.

Det lave huset stikker så vidt frem gjennom tåka. De mørkebrune detaljene i tre rammer inn den villvinkledde teglsteinen og hunden Ugo som kikker på oss gjennom vinduet. Det nøyaktig femti år gamle huset kler naturens høstfarger godt, omkranset av en litt rufsete hage som ved nærmere ettersyn består av nøye utvalgte vekster som ser naturlig velfrisert ut. Ikke mye er tilfeldig hos Marlene Fenger Vedal, selv om det kan se sånn ut.

– Huset er fra 1972 og minner meg litt om atriumhuset til mormor i Danmark som jeg har mange gode minner fra, forteller Marlene.

– Siden huset er så enkelt utformet, som to rkantede kasser, var det lett å forme det som vi ville. Innredningen i huset var såpass slitent og utdatert at vi kunne rive ut alt innvendig og starte på nytt, uten dårlig samvittighet. Det var for eksempel en cowboybar i kjelleren og søyler i trappen, så vi valgte å pusse alt opp på nytt. Hadde det vært originale detaljer her, ville vi nok valgt å beholde dem.

Marlene har, sammen med mannen sin Jon, forsøkt å bringe huset tilbake til den enkle stilen det opprinnelig hadde på 1970-tallet. Fordi huset var veldig mørkt, har de tilført mer lys gjennom takvinduer og ere nye veggvinduer, for å tilpasse huset til en familie på re med en selskapssyk hund. Etter hvert som lyset stikker fram fra tåka, ser vi e ekten av disse grepene til det fulle. Lyset faller vakkert inn i alle rom.

Tekst Hélène Andersen Foto Birgit Solhaug

Peisen er designet av Marlene og murt opp av en nabo med fliser fra den italienske produsenten Mutina.

De valgte området først, sier Marlene på spørsmål om hvorfor de har valgt å bo på Oppsal. Her er det en god blanding av folk og oppvekstsvilkårene er gode. Når de har skapt seg et hjem her, er det huset som har gitt føringer for hvordan det har blitt innredet –hadde hun bodd i et annet hus, ville kanskje stilen vært annerledes. Marlene har mange ting som har fulgt henne fra hun var barn, og hun har vokst opp blant mennesker som har vært opptatt av estetikk.

– Moren min er tekstilkunstner, pappa er arkitekt og mormor drev en bruktkunstbutikk i Danmark, så mange av mine visuelle preferanser kommer fra Danmark. Jeg har vokst opp med designere som Børge Mogensen, Arne Jacobsen, Kaare Klint og Hans J. Wegner, og har alltid vært opptatt av interiør, sier Marlene.

Hun vokste opp i Oslo alene med faren, så hun laget sitt eget lille hjem på rommet sitt, med møbler fra loppemarkeder.

– Jeg hadde en seng i nøttetre, og et stort mahogniskap med et digert speil på rommet mitt. Siden jeg kk mye frihet til å gjøre som jeg ville, men hadde dårlig råd, ble fantasien trigget tidlig.

Marlene er opptatt av å skape en stemning som passer til huset og dem som bor der, med utgangspunkt i det hun har med seg fra før. Hun kaller det planlagte tilfeldigheter.

– I Danmark er man mer opptatt av varighet enn i Norge, synes jeg. Jeg har nok tatt med meg noe av den danske holdningen. I Norge liker vi å kjøpe nytt oftere, og gjerne litt mer synlige objekter. Nordmenn er mer ashy, mener Marlene, som etter 15 år som interiørarkitekt i velrenommerte Snøhetta har bak seg prosjekter i veldig mange land.

Da de skulle pusse opp, var de nøye med å kartlegge behovene familien hadde, både nå og framover.

– Småbarnstiden er kort, så vi planlegger nå for tenåringsperioden gjennom for eksempel å ha egen sone med TV-stue i kjelleren. Vi liker et uformelt hjem med innslag av humor, og trives ikke i sterile og altfor høytidelige omgivelser. Når jeg innreder for andre, jobber jeg mye mer konseptuelt og rendyrker stiler mer enn jeg gjør i mitt eget hjem, forteller Marlene.

Hun liker å ha ting rundt seg som får henne i godt humør, og som gir en god følelse. Som for eksempel supermannlitogra et som hun har gitt til Jon, mannen sin. Den henger sentralt plassert på stueveggen. – Kunstneren Andreas Englund lager ironisk kunst som jeg liker godt, sier Marlene og smiler. Det er noe menneskelig og humoristisk ved bildene hans som er litt typisk for det jeg faller for. Hva skjer når

1. Marlene har sydd både putene og sengegavlen selv. De gir en egen varme til soverommet.

2. Fliser designet av Bouroullec-brødrene for Mutina er med på å gi badet et unikt uttrykk.

3. The Frame-tv skaper en leken kunstvegg i stuen.

«Når jeg innreder for andre, jobber jeg mye mer konseptuelt og rendyrker stiler mer enn jeg gjør i mitt eget hjem.»

1. Hunden Ugo trives godt i den store hagen.

2. Marlene har tegnet den sømløse tregarderoben i gangen.

3. Marlene og Jon satte inn det store vinduet i spisestuen slik at hagen ble en del av rommet.

1. Maleriet over bardisken er malt av Dag Lydersen, og Marlene har brukt den ene blåfargen i trappegangen.

2. Huset på Oppsal i Oslo har en klassisk 1970-talls arkitektur.

superhelten begynner å miste kreftene sine? Englund fremstiller superhelter med menneskelige mangler og svakheter ved å bryte ned klassiske stereotypier.

Jeg kan også forelske meg i ting som for andre kan virke stygge. Ting som kanskje er litt feil. Litt som livet sjøl, ler hun.

Hun er ikke så glad i at man fremstiller interiør som perfekt heller. Det er uinteressant påpeker hun.

– Det perfekte interesserer meg ikke, for det er sjelden ekte.

– Hvordan ser du på skjæringspunktet mellom kunst og design?

– Prosessene likner mer på hverandre nå enn før. En produktdesigner lager kunst, og kunstnere lager produkter. En håndlaget tekopp har en annen verdi enn en masseprodusert kopp. Det kan vi være enige om, sier Marlene. In uensers og semikjendiser får altfor mye plass, spør du meg. Det er trist at bedrifter som lever av design og håndverk må ha kjendiser som fronter produktene deres. Det vitner om dårlig selvtillit og ødelegger for bransjen, mener Marlene.

Barndommen til Marlene på 1970-tallet var preget av kunsthåndverk og Marlene har alltid levd i skjæringspunktet mellom kunst og design.

– Kunsthåndverk har kommet sterkt tilbake i interiøret den siste tiden. Det at hverdagsobjekter har kunstnerisk verdi, er inspirerende og viktig for meg, sier hun.

Hun er svak for bruktfunn, men presiserer at uttrykket til en ting er det avgjørende.

– Jeg har vokst opp med blandingen av nye og gamle ting, og har samlet på mye i løpet av livet. De økende miljøutfordringene krever at bransjen har et mer bevisst forhold til hvilke materialer vi bruker og hvordan vi bruker dem. Framover kommer vi til å rehabilitere og gjenbruke mer enn vi bygger nytt, sier Marlene som til tross for en viss nøkternhet innrømmer en svakhet for ny keramikk.

– Hvilke rom liker du best i huset ditt?

– Badet og stuen. Badet var opprinnelig to små bad som ble gjort om til ett, og det har mange skreddersydde løsninger. Vi var veldig enige om å tilføre overlys, det gir en egen følelse av å stå og dusje og føle at man samtidig blir badet i dagslys. Jeg har tegnet alle detaljene og elementene på badet, og har brukt god tid på å nne optimale løsninger. Den åpne stuen og kjøkkenet var tidligere adskilt fra hverandre som stue og soverom. Vi ønsket å skape et godt arbeidskjøkken som også rommet et stort langbord med plass til mange mennesker. Peisen er jeg også veldig fornøyd med, sier Marlene mens vi beundrer de fargerike isene fra den lille italienske produsenten Mutina som peisen er kledd med.

Et lite glimt av dagslys siver inn gjennom tåka og de store vinduene i stuen, som for å understreke poenget. •

↑ – To favorittverk. Det lille maleriet med mimosaene fant jeg på et bruktmarked i Amsterdam som jeg var på sammen med pappa.

«Det perfekte interesserer meg ikke, for det er sjelden ekte.»

Novooi – norsk design oppsummert

Lillian Ayla Ersoy vil bidra til å synligjøre norske designere i utlandet gjennom å spille på lag med produsenter og leverandører.

Novooi er et agentur og en nettbutikk som fremhever norsk samtidsdesign og kunsthåndverk. De kuraterer og produserer utstillinger, arrangementer og interiørprosjekter, i tillegg til å selge produkter internasjonalt via nettbutikken novooi.com og samarbeide med butikken JF Curated i Prinsens gate 6 i Oslo. Vi har tatt en prat med grunnlegger og kreativ direktør, Lillian Ayla Ersoy.

– Hvordan tenker dere at norsk design og kunsthåndverk kan bli en bærekraftig industri i og utenfor Norge?

– I Danmark, Finland og Sverige er de helt rå på å promotere design og håndverk til utlandet, og nesten alle interiørbutikker i Norge fylles med dansk og svensk design. Norge har like mange inke designere, men har en vei å gå når det gjelder markedsføring og salg. Norge kan tilby bærekraftige kvalitetsprodukter som bidrar til mindre CO2 utslipp, og landsforeningen Norsk Industri har satt som mål at vi skal doble eksporten innen 2030. For å få til dette, må vi samle bransjene og samarbeide på tvers av siloer. Vi må også forenkle verdikjedene og

tenke innovativt når det gjelder produksjonskostnader og skalering.

– Hvordan bør vi jobbe med å eksportere norsk design og kunsthåndverk?

– Norge er allerede aktive på ere utenlandske arenaer for å synliggjøre norsk design og kunsthåndverk. Samtidig er det ofte de samme produktene og designerne vi ser igjen og igjen. Vi må øke bredden og gjøre produktene lettere tilgjengelig. Novooi ønsker å bidra til å synliggjøre alle de inke designerne og kunsthåndverkerne på en felles plattform, novooi.com. Produsenter og designere må også ha gode samarbeidspartnere og forhandlere i utlandet for å lykkes. De største produsentene, som Northern, Flokk og Vestre, er allerede veldig gode på dette. De små produsentene og designerne sliter derimot med å vokse i det utlandske markedet. Her kan vi samkjøre oss i større grad og samle ere designere og produsenter hos én forhandler, for eksempel gjennom et agentur som oss. Vi må også forenkle lovverket når det gjelder salg og eksport over landegrensen. Det er vanskeligere å eksportere produkter fra Norge når de ikke er laget i EU.

Tekst Hélène Andersen Foto Emma Sukalic & Guro Sommer

1. Designere og kunsthåndverkere skal synligjøres på en felles plattform.

2. Novooi forsøker å løfte fram temaer som treffer publikum og tidsånden.

– Hvordan ønsker dere å formidle den stolte historien til norsk kunsthåndverk?

– Vi må nne fram til de sterke historiene som resonerer i dagens samfunn. Novooi forsøker å løfte fram temaer som tre er publikum i den tiden vi lever i nå. Bærekraft, fornybar og sirkulær design er noe av det viktigste vi kan formidle videre.

– Kan dere nevne eksempler på vellykkete prosjekter dere har jobbet med?

– Novooi er bare ett og et halvt år gamle, men vi har allerede kuratert og produsert tre store utstillinger i forbindelse med Oslo Arkitektur Triennale, Oslo Open kunstfestival og Designers Saturday. Vi har også fått til en salgskolleksjon og et samarbeid med butikken JF Curated i Prinsens gate, og har gjennomført vårt første interiørprosjekt for et kontor i Barcode. Vår siste utstilling med tilhørende seminar, (Re)made om sirkulær design og innovasjon fra Norge, kk omtale i Forbes Magazine og ble oppdaget av den norske kongefamilien i forbindelse med Oslo Innovation Week.

Til sammen har vi til nå over 100 designere, produsenter og kunsthåndverkere på plattformen vår, med over 400 produkter til salgs.

– Og hva skal dere vise på Oslo Design Fair?

– Vi har laget en ny utstilling og en pop-up shop som heter Novooi House – Dillusions of Reality med en rekke norske kunstnere og designere, blant annet Axel Jenny, Ida Siebke, Petersen & Gotelier. •

↑ Novooi transformerte mikrohuset Tind til et hyttekontor fylt med norsk design og kunsthåndverk.

↑ Grunnlegger og kreativ direktør i Novooi, Lillian Ayla Ersoy.

Tilbake til røttene

Kunstnerskapet til årets kunstner på Tendensutstillingen, Bodil Drange Pedersen, er preget av furu. Røttene, fargene, stammen – og lyset som tre er treet. Det handler om å virkelig se etter.

På den ene siden er den lyseblå, på den andre siden gul. Noen ganger er den også rød og oransje. Det nnes noe grønt innimellom, og det hender at den har noe brunt i seg også, men ikke alltid.

Du tror kanskje du kjenner furuen godt, men Bodil Drange Pedersens arbeider får deg til å se to ganger. Ikke bare i arbeidene hennes, der furuen er framstilt i uventede fargekombinasjoner i tørrpastell. Men også ut av vinduet – du må dobbeltsjekke. Kanskje det egentlig er du som ikke har sett furuen ordentlig før nå?

Nå stilles hennes fargerike, naturtro furutrær ut under Oslo Design Fair. På Tendensutstillingen, som åpner i midten av januar, kan du se kunstnerens arbeider, i tillegg til skisser, materialer, arbeidsbøker, verktøy, ka ekopper og alt det som hører til kunstnerens arbeidsprosess. Kuratert sammen med møbler fra Oslo Design Fair, var kurator og interiørarkitektenes idé å gjenskape kunstnerens arbeidsbord, slik det ser ut i en ideell verden.

– Interiørarkitektene kom innom atelieret mitt forrige uke og tok med seg rubbel og bit. Det var ganske nervepirrende, men også nt å få muligheten til å stille ut hele arbeidsrommet mitt, åpne det for et publikum, innrømmer Bodil Drange Pedersen.

Hun innrømmer at det kjennes veldig privat, men at hun også gleder seg ved tanken på å kunne vise alle aspektene ved arbeidsprosessen til et publikum. – Det er ikke alle som har muligheten til, eller tør, å ha et sånt rom i eget hjem.

Det vet Bodil Drange Pedersen kanskje mer om enn mange andre. 33-åringen fra Finnøy utenfor Stavanger har nemlig ikke gått den klassiske veien via en kunstutdannelse til et liv som kunstner. Derimot har hun bakgrunn som ingeniør, og jobber fulltid som prosjektleder. Kunsten er – til manges overraskelse –noe hun driver med om kveldene, i helgene og feriene. I oppveksten gikk hun på en kulturskole på ettermiddagene, og planen var alltid å bli kunstner. Hun valgte derimot å utdanne seg som ingeniør – et valg som den gang føltes fornuftig, men ikke fullt så fyrig i dag, som kunstneren selv sier.

– Lenge har jeg syntes det har vært litt aut å si at jeg ikke har studert kunst, med tanke på hvor mye det har betydd for meg og hvor lenge jeg har holdt på med det. Jeg har jobbet jevnt og trutt med kunsten hele livet, og jo lengre jeg holder på med det, desto mer har jeg lyst til å fordype meg i det.

↗ «Jeg er en pest og en plage å gå med på tur». Bodil Drange Pedersen finner inspirasjon i små detaljer og utsnitt i naturen. Vinkelen på en rot kan være nok for å stoppe opp og se.

Tekst Emma Aars Foto Marthe Thu

Helt siden 2016 har hun stilt ut verkene sine i det små. Med soloutstillinegn Stein Vann Papir i 2019 hadde hun følelsen av å falle på plass i eget kunstnerskap. Utstillingen fant sted i et improvisert galleri – et hus under oppussing som tilhørte en venninne. Veggene ble fylt med malerier, og dørene ble åpnet for venner og fremmede. Det var fortsatt hull i gulvene, og huset manglet strøm, men LED-slynger, arbeidslamper og noen kartonger med papp-vin gjorde susen. Etter denne kvelden tenkte hun: Det er dette jeg vil g jøre.

Noen få år senere har kveldsturene til atelieret i Oslo sentrum blitt en naturlig forlengelse av arbeidsdagen, hvor hun gjerne tilbringer to-tre timer hver kveld.

– Jeg må jo innrømme at det er vanskeligere å komme seg opp nå som dagene blir kortere, og da hjelper det å ha et prosjekt å jobbe fram mot.

Kunsten er også en måte å sortere tankene og være tilstede i det hun gjør. Det er kanskje det som gjør

den (foreløpig) lille karrieren hennes til mer enn bare en hobby.

– Det er kanskje rart å si natur, men veldig mange av bildene tar utgangspunkt i det rent sanselige, følelsen du får av å være ute i naturen.

Arbeidene hennes er en øvelse i å fange de små detaljene; hvordan lyset tre er treet eller sprekken i berget eller stenen i vannkanten. Mange av bildene hennes er derfor oppkalt etter det faktiske treet, stedet eller tidspunktet hvor motivet er hentet fra. De siste årene har det blitt veldig mange furuer.

Kunstneren har fått melding fra ere Instagramfølgere som tenker på henne hver gang de ser en furu. Mange sier at arbeidene hennes har åpnet øynene deres og fått dem til å virkelig se detaljene i omgivelsene. – Jeg faller ofte for en liten detalj, som jeg så gjør mitt beste for å gjenskape. Som en liten bukning i en rot. Naturen gjør det alltid så mye bedre enn jeg kunne forestilt meg det selv.

↑ Bodil Drange Pedersen er opptatt av det sanselige, og kaller ofte bildene sine opp etter det faktiske treet, stedet eller tidspunktet hun har malt etter.

I utstillingsrommet skal arbeidene hennes være omgitt av nordisk møbeldesign, hvor også furuen dukker jevnlig opp.

Hun har for eksempel forelsket seg helt i en av stolene, som hun håper skal være del av utstillingen. Den er laget i furu, og minnet henne om noe morfaren hennes kunne ha laget i verkstedet sitt da hun var liten. De pleide å tilbringe mye tid sammen der; mens han mekket og hamret på sine prosjekter, kk hun lov til å spikke, male og slippe kreativiteten løs.

Stolen var kanskje ikke perfekt, men så lå det ne kanskje nettopp i det uperfekte. Dette ser hun også som en tendens i tiden. Å gå tilbake til røttene, ikke bare i eget kunstnerskap, men også ved å lage et robust møbel som du vet at du kan ha for alltid.

– Det er jo litt sånn jeg også tenker med bildene mine. Jeg vil lage noe ordentlig – noe som jeg vet at folk skal ha på veggen resten av livet. Jeg masseproduserer ingenting, men bryr meg om hvert eneste

bilde og tenker på det lenge.

Hun forteller også at hun bruker mye tid og penger på innramming, og har samarbeidet med ere rammemakere. Enten de har gått for en ramme i grønn velur, mørk eik, eller avstandslister i komplementærfarger, går hun fullt og helt inn for innrammingen som en forlengelse av verket.

– Du trenger ikke kjøpe et verk som skal passe inn i hjemmet, men kanskje heller gå for en ramme som kan gjøre det, påpeker kunstneren.

Før alle arbeidene til Tendensutstillingen skal ferdigstilles, står en tur til Marokko på agendaen. Selv om planen ikke er å male, gleder hun seg til å nne inspirasjon i den marokkanske fargepaletten.

– Kanskje nner jeg veien videre fra furuen der? spør hun seg og ler. Mest sannsynligvis ikke. Furuen forsvinner nok ikke fra arbeidene hennes med det første. •

↙ Kunstneren jobber hovedsakelig med tørrpasteller og oljepasteller, men også akvareller. I fremtiden håper hun å kunne jobbe mer med å male på tekstiler.

Signify

Riktig belysning er avgjørende for helsen vår. Teknologien har kommet langt i å etterlikne naturlig lys, og Signify er ledende innenfor forskningen på området.

Mennesker trenger lys for å se, men også for at vår biologiske klokke og våre fysiologiske funksjoner skal fungere normalt. Lyset påvirker mange aspekter av livet vårt, alt fra humør, søvn og produktivitet til hva vi faktisk kan se. Det er også lyset som styrer vår naturlige døgnrytme. Signify springer ut fra Philips og ble et eget selskap i 2016. Med over 100 års erfaring innenfor lyssetting, utvikler de stadig nye produkter og står bak mye av teknologien som be nner seg på markedet i dag. Oslo Design Fair har i år et helt eget samarbeid med Signify om belysningen i Tendensutstillingen. Vi har tatt en prat med salgsdirektør Tord Christensen.

– Hva er de største trendene innenfor belysning akkurat nå?

– Det ene er bærekraftige løsninger som bygger opp om sirkulære prinsipper. Signify har en stor portefølje og forretningsmodeller som sikrer at våre produkter og ikke minst bruken av dem, har minst mulig fotavtrykk. For eksempel har vi bygget 3D print-fabrikker som produserer armaturer av resirkulerbare materialer både til enkeltpersoner og større bedrifter. Fra november 2020 er vi dessuten ett karbonnøytralt selskap. Den andre trenden er trivsel. Folk vil ha best

mulig lys slik at de trives optimalt i omgivelsene sine. Ett eksempel på et slikt produkt er Nature Connect, som etterligner fargespillet på himmelen. Denne trenden gjelder ikke bare for mennesker, men også for planter og dyr. Mye av forskningen handler om å bruke kunstig lys for å skape en mer e ektiv produksjon og høyere trivsel.

– Hvorfor er belysning så viktig for oss mennesker?

– Lys er kilden til alt liv, samtidig bruker vi så mye kunstig lys at det faktisk skader omgivelsene våre. Færre og færre mennesker kan se den naturlige stjernehimmelen. Belysning bør etterstrebe riktig mengde belysning på rett sted til rett tid. Dagens teknologi og kunnskapen vi nå har, gjør at vi kan klare dette fremover.

– På hvilken måte kan riktig belysning forvandle et rom?

– Lys kan bidra til å fremheve kvalitetene i ett rom. Det kan gjøres gjennom farger, mengde lys og lyssettinger. Hovedformålet med rommet kan også forsterkes gjennom lys. En kvalitetsbutikk kan for eksempel lyssette rommet slik at kunden trives der og tar seg god tid, mens en lavprisbutikk ønsker å belyse lokalene slik at handleturen blir e ektiv og rask. Belysning kan også påvirke humøret og

Tekst Hélène Andersen Foto Signify

e ektiviteten vår. Human Centric Lighting, såkalt menneskeorientert belysning, har blitt en voksende trend. Den kunstige belysningen innendørs skal gjenskape det naturlige dagslysets døgnrytme utendørs. Menneskets døgnrytme kan dermed forbedres av en belysning som er tilpasset solens gang.

– Hvilke produkter skal dere vise på Oslo Design Fair?

– I hovedutstillingen viser vi konseptet Nature Connect. Dette er et lysarmatur som imiterer himmelen innendørs og gir energi til menneskene i rommet. Vi samarbeider også med Oslo Design Fair om å lage en stemningsfull lysinstallasjon i utstillingen.

På vår egen stand vil vi også presentere konseptet Nature Connect, i tillegg til rom opplyst av Philips Hue-produktene våre. Vi kommer også til å vise 3D-printede lamper.

– Kan du si noen om teknologien vi kan møte i fremtiden på dette feltet?

– LED og digitaliseringsteknologien er fortsatt i sin spede barndom. Det er nesten rart å tenke på at teknologien ikke kom før i 2008. LED-teknologien åpnet opp utrolig mange muligheter for oss, fordi det er en digital komponent som vi kan styre. Jeg tror vi kommer til å ha ett stort fokus på bærekraft gjennom utviklingen av lysarmaturer som bruker lite energi og krever lite styring, med materialer vi kan resirkulere e ektivt. Lysets kvalitet vil også bli svært viktig framover. Det er en helsefaktor som vi ikke har tatt nok hensyn til, men som vi ser en dreining mot nå.

Tord Christensen er salgsdirektør i Signify.