Putsj #1/08 by Miljømagasinet Putsj

NR. 1/08 KR. 25,-

tenk miljø tenk tog Moderne tog har lavt energiforbruk. Elektriske tog kan transportere mennesker og gods uten å slippe ut CO2. Jernbanen i Norge benytter kun fornybar energi som kjørestrøm.

LEDER

Av Eivind Trædal, redaktør Noen mijøtiltak er kjipere enn andre,

Å resirkulere søpla, jo da, det kan vi klare. Sparepærer har vi også kjøpt, kanskje til og med sparedusj, eller sparefoss som Petter Stordalen. Men å slutte å reise? Ikke kunne se verden og hvordan de har det der ute? Det er ikke like artig. Og er det trygt å droppe den raske flyturen? Som Agatha Christie kan lære oss, står vi i fare for å bli myrdet av våre medpassasjerer om vi tar orientekspressen. Og hvordan skal vi komme oss til andre kontinenter over sjøen? Kajakk? Allikevel kan vi ikke ta dagens billige og

nærmest ubegrensede reisemuligheter for gitt. Og kanskje vil ikke feriene lide av at det blir dyrere å fly rundt. Jeg bodde i Oslo i ett år før jeg gikk den lille turen fra Majorstua til sentrum (ellers tok jeg alltid banen). Man blir ikke særlig godt kjent i byen av å suse fra bydel til bydel under bakken. Å sykle rundt i byen er koseligere. Kanskje kan en lang og litt langsommere togreise også ha sin verdi? Å se landskapet forandre seg utenfor vinduet. Se hvor isbreene har gnagd på fjellet, følge en elv mot havet. Eller kanskje en god, gammeldags jordomseiling? Fugleperspektivet kan vi heller få i google earth. En lang ferie med tid til å reise litt saktere og mer miljøvennlig er bedre enn hektisk helgeshopping i Paris. Men det er ikke først og fremst våre ferie-

reiser som er problemet. Det er bare toppen av isfjellet (vi får nyte denne metaforen mens vi ennå har isfjell). Matvarer og andre produkter reiser også som aldri før. Komikeren Dane

Cook kommenterte en gang hvor rart det er når man kjørte mellom to byer og ser to biler med tømmerstokker passere hverandre, på vei mot hver sin by. Man skulle tro at en kjapp telefonsamtale kunne spart dem for turen. «Åja, dere har tømmerstokker der borte allerede?». Sånn er det dessverre med skremmende mange varer. Nesten helt like produkter fraktes på kryss og tvers, og noen produkter reiser jorda rundt før de havner i butikkhylla. Miljøvern skal ikke være et dyrt og

vanskelig valg for spesielt interesserte. Det gjelder også innen transportsektoren. At de med råd til det kjøper hybridbiler er bra, men langt fra nok. Samtidig som det bevilges mye penger til tog, kollektivtrafikk og nye drivstoff, pøser staten ut penger til nye flyplasser og breiere veier. NU har starta året med å bokstavelig talt sette oss i veien for en ny, forurensende E6, som kommer til å øke biltransport og privatbilisme. Det bygges ut høyhastighetstog over

hele Europa. Det bør det også gjøres her i landet. Da Bergensbanen åpna i 1909, hadde den til sammen kosta et helt statsbudsjett. Planene for en høyhastighetsbane i Norge i dag er billig i sammenlikning. I dag er flyruta mellom Bergen og Oslo en av Europas mest trafikkerte. Nesten en tredjedel av alle Norges utslipp er fra transport. Dersom politikerne tar klimatrusselen på alvor, må vi øke avgiftene kraftig på forurensende transport, og satse på miljøvennlige transportmetoder istedenfor forurensende.

UTROPSTEGN

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms 97548849 eller 47374123, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram, muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk. En heldig vinner får en Natur og Ungdom hettegenser.

«JEG VIL IKKE SLUTTE Å KJØRE BIL FØR JEG SER MILJØVERNMINISTEREN PÅ SYKKEL I RUSHTIDA»

Forsvaret og miljøet

Kjære Oslo kommune

gamle gretne gubber

rulletrappkultur

Det ingen snakker om i dagens klimadebatt, er hva militær virksomhet – selv i fredstid – betyr for klimaet. Dette er tydeligvis et tabu-emne. Kan det tenkes noen virksomhet som er mer omfattende, ressurskrevende og forurensende og forårsaker større klimaødeleggende utslipp enn militær virksomhet – selv i fredstid ? Verdens mest leste miljørapport, «State of the World» fra Worldwatch Institute, er i en årrekke kommet også i norsk utgave. Den norske 1991-utgaven har et kapittel som heter «Forsvarets krig mot miljøet». Dette bør være obligatorisk lesning for enhver som mener noe om de klimatruslene vi står overfor. De som mener at vi skal ha et militærvesen, bør stille seg følgende spørsmål: Står vi her i Norge overfor en militær trussel som er mer alvorlig og påtrengende enn den klimatrusselen som FNs klimapanel har presentert for oss ? Norge skal bl.a. kjøpe nye krigsfly for 100-150 milliarder kroner. Ville dette beløpet være bedre anvendt ved å bli satt inn i forebygging av kommende klimakatastrofer, som uvegerlig vil ramme oss – eller i hvert fall våre barn og barnebarn – dersom vi ikke snarest setter alle krefter inn for å bremse den utvikling som er i gang? Dessuten, hvor mye vil produksjonen av disse flyene, driften av dem og til slutt skrotingen av dem bidra til klimaforverringen? Makter vi å tenke radikalt nytt, nå når vi står overfor nye farer, helt annerledes og alvorligere enn noen vi tidligere har vært utsatt for?

Kan dere ikke pynte litt på Brobekk-tårnene, det hadde forbedret utsikten fra kjøkkenet betraktelig.

Mitt syn på dere er at dere fortsatt er noen unger som prøver å oppnå fordeler ved å grine seg til oppmerksomhet. Jeg synes at dere heller kunne ta tak i en ting som har vært aktuell den siste måneden. Nemlig alle de trærne som brukes til juletre. Hadde disse fått vokse opp til hogstmodne trær, så ville de tatt opp ganske mange tonn med CO2. Og det behøves ikke å komme med at det forurenser også å produsere plasttrær. Ja selvfølgelig, men det treet jeg har er snart 20, tjue, år gammelt. Ergo er det nesten like gammelt som Hr. Bård Lahn. For han har jo ikke fylt 25 enda, i følge statuttene til Natur og ungdom. Og til en liten orientering: Jeg stemmer ikke FRP!!! Fortsatt godt nytt år.

Nordmenn burde gå på rulletrappkurs, man går til venste og står til høyre og man kan ikke rekognosere nederst/øverst i trappa, da blir det KRÆSJ!

Hermann Nielsen, 77 år fra Horten

– Pyntesyk

Det var en ordfører som het Stang han hadde noe miløvennlig på gang han satte ned prisen på månedskort for gamle, voksne og den unge sort men studentene dreit han i så det sang.

– Konstanse Ringen

Godt eksempel

Nå må politikerne gå foran med et godt eksempel for å få folk flest til å bli mer miljøvennlige. Jeg vil ikke slutte å kjøre bil før jeg ser miljøvernministeren på sykkel i rushtida.

Hoven FpU-er (19)

– Magne F

«Står vi overfor en militær trussel som er mer alvorlig og påtrengende enn klimatrusselen?»

Rock’n’roll?

I den teite syngereklamen til Oslotaxi synger de «privatsjåfør er rock’n’roll». Det er det værtfall ikke. Hørt om turnébuss eller?!

Hilsen en ekte rocker

promp

Hele dette landet drives på millioner år gammal kompost og dinosaurpromp. Det stinker!

– Fisefin

– Kjersti & Mina KONGEKRABBE

Kan ikke staten betale billig kongekrabbe til skolebarna, så blir vi kvitt dem og fikser skolemat til alle samtidig

– Krabbekongen månElanding?

Nå skal de slippe ut masse av CO2-en som skal renses ut på Mongstad. Fy farao! Dersom Jens Stoltenberg hadde vært president i USA på 60-tallet, hadde månelandingsprogrammet bestått av en sivilarbeider på en gardintrapp.

– Astronaut

ReISELIV

Aftenposten var på reiselivsmesse i Lillestrøm i januar, og meldte om strålende marked for feriehus i utlandet. En kar fra Drammen sa han kunne tenke seg et i Thailand. Thailand?! Hva går det av folk? Hørt om klimaendringer og CO2-utslipp fra fly? Skulle vært forbudt å reise på ferie med annet enn tog, sykkel eller føtter.

Hilsen surmaga moralist

INNHOLD

Februar 2008 Forside: HENRIETTE NILSEN OG ERLAND BANGGREN.

redaktør

EIVIND TRÆDAL eivind@putsj.no

redaksjonssekretæR

KRISTINE KLEPPO kristine@putsj.no

GRAFISK FORMGIVER

ERland BANGGREN hello@erlandbanggren.com

Tekst: Eivind Trædal, Marit Hepsø, Kristine Kleppo, Ingeborg Gjærum, Inga Ydersbond, Simen Brekke, Gøril Andreassen, Andreas Johannesen Delsett, Ingunn Parker Bekkhus, Susanne Lund Johansen, Elisabeth Sæther, Kjersti Salicath og Erlend Storsul Opdahl.. Foto og illustrasjon: Jo Straube, Henriette Nilsen, Erik Ferrier, Thea Karoline Børsting, Erlend Storsul Opdahl, Erland Banggren, Erik Natvig, Marit Hepsø, Eivind Trædal og Kristine Kleppo. MILJØPLUKK: Kristine Kleppo og Eivind Trædal. Kulturplukk: Kjersti Salicath, Kristine Kleppo og Erlend Storsul Opdahl. Korrektur: Kjersti Salicath, Erlend Storsul Opdahl, Eivind Trædal, Susanne Lund Johansen og Kristine Kleppo. OPPLAG: 8000 TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent: Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

3… leder – Ut på tur. Ved redaktør Eivind Trædal 4… UTROPSTEGN – Miljøvernere skriver om sine gleder, sorger, håp og frustrasjoner 6… Ulydig jente – E6-aksjon er ingen spøk 10… Bodø vs Babylon – Hardcorefestival og rastafarianisme i Bodø 14… Velkommen til den levende skogen – Vi treffer Truls fra Truls and the trees, og lager mange flaue ordspill 16… MILJØPLUKK 18… TENKE TING – Gøril Andreassen om fremtidens drivstoff 20… Ugress på tanken – Om biodieselproduksjon i Ghana 22… T-banelykke – En tur på T-banen i tekst og bilder 26… En oljefiende – Vi tar en prat med NUs nye leder, Ingeborg Gjærum 30… Til minne om Carsten Thomassen – den avdøde journalisten var tidligere redaktør og redaksjonssekretær i Natur og Samfunn 31… Blindpassasjerene – Mordersneglene og monstermarihønene kommer! 34… INGEBORGS TALE – Årets nyttårsforsett: Samme som i fjor

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark. PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

35… Umoralske investeringer – Skal framtidas oljepenger komme fra diktaturer? 38… KULTURPLUKK 40… Mat på reisen – Putsj sender sin matkritiker ut for å teste spisetilbudet i kollektiv-norge 42… Dra tilbake – Putsj reiser i tid 43… Frem fra glemselen – Putsj minnes starten på den vellykkede kampen for bybane i Bergen 44… Kalas – PUTSJ snakker med Rolf Kristian Larsen, som spiller frikeren Jarle Klepp i filmen Mannen som elsket Yngve

Neste nummer kommer i april.

ok, sier hun lavt til seg selv. OK, sier hun høyere. Åshild låser lenken rundt livet og går ut. Er du klar? spør sjåføren. Ja, svarer hun bestemt. Tekst og foto: Kristine Kleppo

– Det er skummelt ja,

sier Åshild og puster dypt. – Det er jo liksom det å skulle bryte loven. Det har jeg jo aldri gjort før. Men valget var enkelt, siden jeg er helt overbevist om at det hadde vært verre ikke å gjøre noe, og bare se på at denne forurensende veien blir bygd, forklarer hun. Åshild Lappegård Lahn er 19 år gammel. Hun sitter i sentralstyret i Natur og Ungdom og jobber deltid i en klesbutikk. Åshild har jobbet mot firefelts motorvei i hjemkommunen Stange siden hun var 16 år. Hun har delt ut boller til togpendlerne, hengt opp banner om natta og skrevet høringsuttalelser. Om et par dager reiser hun hjem for å aksjonere. – Det at de skal bygge ut veien er jo det skumleste. Det skremmer meg at det politikerne gjør og sier ikke samsvarer. De sier mye bra på miljøfronten, men så bare turer de frem som før, sier Åshild.

Det lukter sjokolademuffins

som et dobbeltprosjekt. Det skulle bygges ut firefelts vei og et nytt togbanespor parallellt. Nå har politikerne satt i gang veiutbyggingen, men de har bestemt seg for å vente i 30 år til med togsporet. – Etter alt det fokuset som har vært på klima i det siste skjønner jeg ikke at den rødgrønne regjeringa ikke ser sammenhengen. Transportsektoren er Norges nest største klimaforurenser. Å bygge ut en slik vei har ingen angrefrist, sier Åshild.

Klokken kvart på seks

Veiprosjektet begynte

i det lille samfunnshuset på Tangen i Hedmark. I konsertsalen har tjue aksjonister på mellom 16 og 26 år rullet ut soveposene og lagt frem klær til neste dag. De sitter i stua og spiller kort og leker spørreleker. Ansiktene er engstelige, men stemningen er lun og glad. Åshild smører niste, to skiver med Sjokade og en skive med kaviar som hun bretter sammen. Hun sover lite den natten. om morgenen sitter Åshild ved frokostbordet. Matmor Marie serverer nystekt brød med egg og oppskåret frukt. Aksjonistene kan komme til å sitte lenket fast hele dagen. Derfor drikker de så lite som mulig. – Dette er siste slurken vann, erklærer Åshild. – Sånn, sier hun og svelger. Klokken kvart på fem

klatrer Åshild og Ingrid opp på en stor anleggsmaskin innerst inne på anleggsområdet. De får hjelp til å låse seg fast. Ingrid Rønning Strand er 17 år gammel og fra Oslo. Også hun aksjonerer for første gang. – Jeg må innrømme at jeg var litt nervøs i bilen, men når jeg satte meg ble det borte. Heldigvis var det ingen arbeidere her da vi kom. Jeg vet hvorfor jeg sitter her og at det er riktig, sier Åshild. >>

På Natur og Ungdoms kontorer i Oslo lager Åshild banner til veiaksjonene.

– Vi har en Lahn festet til anleggsmaskinene: Åshild (19) og Ingrid (17) er på plass.

som frontfigur har sivil ulydighet blitt et uttrykk for miljøbevegelsens machokultur. De fleste aksjonistene i Natur og Ungdom er de smarte og ressurssterke jentene. Det er de samme jentene som gjorde hele gruppearbeidet alene da klassekameratene sviktet. Paradoksalt nok er det nå den samme ansvarsfullheten som sender dem ut med lenker til anleggsmaskinene. De er sjokkert over politikernes ansvarsløshet og det får dem til å føle at sivil ulydighet er det eneste riktige å gjøre. Med Fredrik Hauge

Arbeideren har latt kaffekoppen

stå og nøklene sitter fortsatt i tenninga på anleggsmaskinen. Åshild og Ingrid rører ingenting. De sitter stille og prater med hverandre. Det er mellom sju og ti kuldegrader. Åshild har på seg langermet ulltrøye, ullgenser, duffeljakke, anorakk, ullstilongs, bukse, overtrekksbukse, lue, to ullskjerf, to par tynne og to par tykke ullsokker. – Jeg har ikke lyst på brødskive, den er så kald! sier Åshild. Hun fryser på tærne og i nakken. Åshild tar frem mobilen og ringer lokalavisa. – Hei, dette er Åshild Lahn. Nå sitter jeg lenket til en anleggsmaskin og demonstrerer mot E6-utbygginga. Vaktsjefen er morragretten. får Åshild en telefon om at politiet har kommet til et annet aksjonssted, og at de har bedt aksjonistene om å flytte seg. En gutt kommer med en plate Firkløver. Han sier at de andre Klokken kvart på åtte

Åshild løftes ned fra anleggsmaskinen.

aksjonistene holder på å bli arrestert. – Du tror ikke at politiet lar oss sitte igjen? spør Åshild, som begynner å bli veldig kald. – Nei, dette er en av de viktigste maskinene forsikrer han. svinger en politibil inn på plassen foran anleggsmaskinene. Skulle ikke disse vært på ungdomsskolen? spør betjenten. Det er ingen ungdomsskoleelever som aksjonerer. De fleste er studenter eller går på videregående. Politiet klatrer opp til Åshild og Ingrid. – Ja, denne jenta kjenner vi, utbryter den ene politimannen når han ser Åshild. – Hvor lenge skal dere sitte her`a? spør han. – Vi skal sitte her til de slutter å bygge veien, svarer Åshild. – Ja vel, ja. Det var vel kanskje litt optimistisk, humrer politimannen. – Er det ikke kaldt med det jernet rundt livet? spør han. – Å nei da! forsikrer Åshild. – Dere får sitte her ei stønn te, så kommer vi og henter dere i tur og orden, sier politimennene og går. – Vi har en Lahn festet til en anleggsmaskin, bemerker han til politiradioen. – På den ene siden så vil man jo sperre så lenge som mulig, men det hadde vært litt deilig å komme inn i en varm bil nå, innrømmer Åshild når politiet har gått.

Klokken halv ti

svinger politibilen igjen inn på anleggsplassen. Åshild og Ti minutter senere

Ingrid drikker varm saft og spiser sjokolademuffins mens politiet kommer gående opp mot dem. Nå kan de trygt drikke uten å uroe seg for hvor lenge de vil bli sittende. – Jeg tror ikke jeg får spist opp muffinsen min, vil du ha resten? Spør Åshild en av journalistene. Igjen klatrer en politimann opp og leser en ordre som gir de fem minutter på å flytte seg. – Da tenkte jeg at hvis jeg flytter meg nå så vil det være det samme som å si at dette gjorde jeg bare for å tøffe meg, sier Åshild senere. Politimannen gir uttrykk for at han mener at aksjonistene har bevist det de kom for å bevise, og at det beste vil være at de flytter seg. – Det var jeg veldig uenig i. Det er jo ikke bare for å vise oss frem at vi gjør dette. Vi hadde jo virkelig ikke oppnådd det vi ville. Veien blir jo bygd, mens jernbanen ikke blir bygd, så det gadd jeg ikke å svare på, sier Åshild. og en politidame klatrer opp og spør om aksjonistenes navn og foreldrenes telefonnummer. Hun går ned og politimennene begynner å lete i lommene til aksjonistene etter nøkler til å låse opp hengelåsen på lenkene. De finner ikke nøkkelen til Åshild. En av politimennene leter på ryggen hennes. – Du finner ingen lomme der, sier hun triumferende. – Det var litt ubehagelig fordi den ene Tiden er ute

Åshild bæres bort til politibilen.

politimannen begynte å kreve at han hadde rett til å vite hvor nøklene var. De måtte lete fire ganger i riktig lomme før jeg endelig sa at nøkkelen lå der, sier hun senere. Politiet låser opp lenkene og griper tak i Åshild. Hun gjør seg slapp i armene deres. Åshild er en lett liten jente, men når hun avspenner musklene blir hun tung og det er vanskelig for politiet å få et ordentlig tak. – Vær forsiktig med henne! utbryter politikvinnen engstelig når de bærer henne ned fra anleggsmaskinen. Nede på plassen venter flere aksjonister. Åshild blir satt ned på bakken. Der blir hun sittende en stund før hun reiser seg og retter på jakka. En stor politibil rygger opp mot henne og Åshild går frivillig inn i bilen. Bakdøren smeller igjen etter henne og de kjøres til Hamar politistasjon. blir aksjonistene kalt inn en etter en. Åshild må gi fra seg sekk, klokke og verdisaker før hun blir vist inn i en glattcelle. Det er murvegger, en do, en vask og en madrass. De fleste aksjonistene blir satt fire og fire på cella, men Åshild sitter alene. Det er vanskelig å ikke ha noe begrep om tid. Hun blir kalt inn til avhør og får en bot på 5000 kroner. Åshild velger å ta betenkningstid på om hun vil vedta bota. Hun vil heller ikke avgi forklaring. De aksjonistene som ikke vedtar boten sin får vite dato og et tidspunkt for rettssak. Resten av tiden sover Åshild på cella. Det er kaldt. Etter to timer slipper hun ut. Fremme ved stasjonen

får aksjonistene varm kakao. Det er en skjelven og alvorlig gjeng som møtes. Til tross for sjokolademuffins og vennlige politimenn. Til tross for at aksjonen gikk som planlagt og alle kom tilbake i god behold er sivil ulydighet en alvorlig affære. – Å bryte loven skal være tøft og vanskelig, sier en av aksjonistene. – Det er lett å føle at det du gjør er veldig lite. I et stort perspektiv håper jeg i fremtiden at man kan si at sivil ulydighet ble brukt i kvinnefrigjøringen, av Gandhi og i miljøbevegelsen, og de har alle fått gjennomslag, sier Åshild. To dager senere er hun igjen ute på anleggsmaskinene. Hun har tilsammen 10 000 kroner i bøter, som hun ikke har vedtatt. Åshild venter nå på rettssak. – Jeg har ikke gjort noe galt, sier hun. Tilbake på samfunnshuset

FAKTA OM Sivil ulydighet Du ska

l bryte en lov. I de flest e tilfeller er det den loven som sier at du skal flytte deg på politiets oppfordring. Aksjon

en er ikke-voldelig. Du skal ikke sette deg selv eller andre i fare. Du skal ikke ødelegge ting. Heller ikke psyk isk vold er lov. Natur og Ungdoms aksjonister skal heller ikke løpe eller rope da dette kan skap e usikkerhet på aksjonsstedet. Åpenhet: Du skal stå for det du gjør. Alle aksjonister skal ha med legit imasjon, de har heller ikke lov til å dekke til ansi ktene sine.

Du skal ha en moral sk overbevisning om

at det du gjør er riktig.

Sivil ulydighet er jurid isk sett ikke en forbrytelse, men en forseelse. Aksjonistene får en prikk på rullebladet, som blir fjernet etter tre år. Konsekvensene for en sivil ulydig aksjonist er omtrent de samme som for en person som blir tatt for brudd på fartsgren sa.

DET ER GRATIS, DET ER RUSFRITT OG ÅPENT FOR ALLE. INGEN TJENER PENGER OG ALLE GJØR DET DE SELV VIL. DET ER NORGES BESTE FESTIVAL UTEN SIDESTYKKE, DET ER MUSIKK SOM AKTIVISME. DET ER BODØ HARDCORE FESTIVAL. Tekst: Andreas Johannessen Delsett Foto: Jo Straube

i denne festivalen skjønner jeg ikke helt selv. Stadig kommer det 14åringer og forteller meg hva jeg skal gjøre, forteller Andreas Bakkemo, vokalist i The Spectacle og en av de sentrale skikkelsene i miljøet. Det er 17-årige Audun Selnes som har bedt ham klistre demo-plater i den ferske utgaven av fanzina Feecback, noe som bare understreker poenget til Andreas: – Alt er helt flatt. Vi vil at folk skal komme og ta initiativ selv. – Strukturen

Fred, frihet og alt gratis

For tiende gang arrangerer de Bodø Hardcorefestival i novembermørket. I år med mer enn 30 band og 1000 publikummere på fem dager. Det begynte i en lagerhall i havna i Bodø, og hele veien har det vært gratis og uten aldersgrense. De fleste festivalgjengerne er faktisk under 18 år. – Dette er vår måte å vise motstand på. Vi lager en festival fri for reklame og populærmusikk, hvor spennet blir større og vi står mot konsumentkulturen. Vi gir folk en opplevelse som ikke kan måles i penger, forklarer Andreas Bakkemo, til bekreftende nikk fra de yngre guttene, som klistrer plater sammen med ham. – Laise Lairo!

Plutselig dukker Magnus Eliassen opp, Bodøs popprins og selverklært produkt av Bodø Hardcorefestival. Det hilses alle veier på Bodø-maner: Laise Lairo! sier Magnus før

han fortsetter der Andreas Bakkemo slapp: – BHCF er en føkkfenger ( , red. anm.) til alt det vi kaller Babylon. Vi er fornøyde, vi har nok, og ingen reklame kan bite på oss. Når vi får til alt dette, da er vi en trussel mot Babylon. Begrepet «Babylon» er hentet fra Bibelen og er i rastafari-terminologi navnet på alt det som er vondt her i verden. I Bodø-terminologi er Laise den anerkjennende hilsenen, som gjøres til fjellet Lairo, som ligger øst for Bodø, ved svenskegrensen – en lokal versjon av det bibelske Sion berg. Flere har allerede fått på seg årets festivaltskjorte. Den bærer teksten «2012 – når alle skjerman går i svart». 2012 er en referanse til Mayaenes kalender. Den slutter i 2012. Da skal verden gå under og alt som heter Babylon skal ta slutt, forklares det. Flere slutter seg til, og det ender i et sammensurium av forklaringer om rasta-ideologi, repaternalisering og anarkiske utlegninger. Alle snakker om å gjøre ting selv. Men ingenting av dette er dogmatisk, mener guttene rundt bordet. Alt snakket om 2012 og Babylon handler mer om popkulturell sampling enn at de tror på Rastafarienes religion. – Bodø Hardcore er et åndelig begrep, og ikke en klubb med medlemskrav, sier Audun Selnes. Hovedpoenget er helt enkelt å gjøre ting selv. Magnus Eliassen fyller inn: – Dette er DIY, do it yourself! sier han og gliser. >>

Snutprevensjon

Andreas Bakkemo bekrefter at hardcore heller ikke har noe med sjanger å gjøre. – Hardcore handler mer om holdning enn hva slags musikk du spiller. Det eneste bandene her har til felles er at de gjør ting selv. Her fins ingen stjernenykker, og alle hjelper til med det som trengs for å dra festivalen i land. Magnus Eliassen sitter på det sjølstyrte ungdomshuset Gimle og smører brødskiver med hjemmelaget vegansk pålegg. Senere skal han spille konsert, men nå må maten til alle de frivillige gjøres ferdig. Det ligger en eim av etiopisk mat over hele lokalet. Arrangørene har nemlig flydd opp dama som driver favorittrestauranten deres i Oslo, Mama Africa. Hun har regjert kjøkkenet under hele festivalen sammen med Vilje, den 20 år gamle maskiningeniørstudenten som var så provosert etter fjorårets festival fordi det bare var vegetarmat å få, at hun selv tok kontrollen. Nå er alt 100 prosent vegansk igjen. – Jeg mener det er helt naturlig at hardcorefestivalen skal være helt vegansk, fordi det er den mest tilgjengelige maten for alle, sier Vilje. Det er hennes hjemmelagete veganske pålegg Magnus sitter og smører på brødskiver som har kommet fra en brødbakedugnad arrangert en av dagene før festivalen. – Det handler igjen om å inspirere folk. Vise at det går an å gjøre ting annerledes. Vi er ikke som politiet, som inspiserer,

vi inspirerer i stedet, forklarer Magnus. – Bodø Hardcorefestival er forhåpentligvis et snutpreventivt tiltak. Musikk for chicks og fotballgutter

Veganisme, dyrevern, rastaideologi og aktivisme er en viktig del av festivalen, men samtidig er det musikken som er i fokus hele tida. I begynnelsen var Bodø Hardcorefestival en mer lukket greie, men de siste årene har miljøet blitt mer åpent og inkluderende. – Det er mange flere streitinger i miljøet nå enn før. Vi har både chicks og fotballgutter på konsertene, forteller Thomas Litangen, leder i X-rockeklubb og redaksjonsmedlem i musikk-fanzina Feedback. Svein Harald Skjerstad er det tredje redaksjonsmedlemmet i Feedback. Han mener kollega Audun Selnes tjener som et godt eksempel: – Audun er en sentral person i miljøet nå, men i fjor var han jo redd for hardcore. Alle vi møter på festivalen trekker fram Feedback som det kanskje viktigste nye som har skjedd i miljøet de siste årene. Thomas, Audun og Svein Harald omtaler seg selv som forkjempere for en uavhengig, konstruktiv og subjektiv musikkjournalistikk. – Den lokale pressa sender bare en journaliststudent som enten slakter konserten eller skriver om hvem som er foreldrene til de som spiller, forteller Thomas. Aldri skjedd i Oslo

– Dæven kor bra det blir i kveld, the

Spectacle er jo verdens beste band. Det vil si, var, sier Svein Harald. Han gleder seg enormt til gjenforeningskonserten med det smått legendariske bandet som kan tjene som selve personifiseringen av hardcorebølgen i Bodø siden oppstarten av festivalen. Senere på kvelden skal de stå på scenen for første gang på halvannet år. Festivalens høydepunkt for svært mange. Men før the Spectacle skal Oslo-bandet Lukestar spille. De har fått flybilletter dekket av festivalen, men ellers får de ingenting for å spille. Hele festivalen sover de på ungdomshuset Gimle, og noe honorar er det ikke snakk om. Like før konsert treffer vi gitarist Yngve Hilmo backstage. Han har stablet seg opp på noen gitarkasser og bruker en basstrommebag som bord mens han inntar et måltid etiopisk mat, uten bestikk og med skjorteermene godt oppbrettet. – Hvorfor gidder dere å spille her uten å få betalt eller noe, spør vi. – Det er ikke et spørsmål om hvorfor vi gidder å komme. Det er omvendt, forklarer Yngve. Vi ser det som en ære å bli spurt om å spille her. Ingen andre steder er folk så gira klokka halv ni om kvelden. Yngve hiver i seg siste bit med etiopisk byggmelsbrød og gjør seg klar til å gå på scenen. – Du vet, dette hadde aldri skjedd i Oslo. Bodø Hardcore Festival er Norges beste festival, uten sidestykke.

«Det er noen mennesker som lager musikk og andre som ikke gjør det. Jeg er av typen som lager musikk.» Tekst: Ingunn Parker Bekkhus / Foto: Thea Karoline S. L. Børsting

Truls Heggero omtaler det å lage musikk som et

slags kall, selv om han syns det virker platt og Bonoaktig å si det sånn. Men likevel: – Å lage musikk sprer glede! Det gjør at noen kan høre på det og bli litt gladere. På den måten føler jeg at jeg gjør noe viktig selv om jeg ikke er sånn kjempepolitisk lenger. Dersom verden går under kan folk i hvert fall høre på musikk og ha det bra mens de ser at det går til helvete. En skog som kan synge og danse og le

Truls and the Trees er gitt ut av en liten forening som heter Metronomicon Audio. I følge dem selv er de «et lite CD-r- og CD-label som har valgt å gå rett imot massekommersialismen, dobbeltmoralen, forfengligheten og useriøsiteten vi mener musikkindustrien er gjennomsyret av». Tidligere kopierte de opp CD´ene sine selv og solgte i miniopplag rundt omkring på utesteder i Oslo. Nå har musikken blitt så populær at de har råd til å trykke CD´ene på «ordentlig».

• Truls Heggero er vokalist og frontfigur

i Truls and the Trees. • Han spiller også i bandet Lukestar. • Truls and the Trees slapp albumet Ailanthus

i desember og har fått gode kritikker. • Truls har en forkjærlighet for trær, og er noe

speiderinspirert i klesstilen (google Truls Heggero, og dere vil skjønne hva vi mener. Eventuelt kan dere kjøpe CD´en, og dere vil også skjønne hva vi mener). • Truls anbefaler (i tillegg til sine egne plater!):

Den nyeste plata til Now We´ve Got Members: Then is Just An Other Kind of Now.

Dette har ført til at labelet har blitt mer kjent, men Metronomicon er fortsatt en ganske sær liten forening: – Metronomicon er ikke noen sekt, altså. Men det kan minne litt, forteller Truls. Han prøver å ta sektanklagene ved roten, men lykkes ikke helt: For å i det hele tatt få lov til å gi ut plate hos Metronomicon måtte Truls nemlig igjennom en hel skog av opptakskrav. I følge Truls selv måtte han lære masse om musikk – og da særlig balkansk musikk, fordi mannen som plantet spiren til labelet, Sissyfus (Jørgen Skjulstad) er en stor tilhenger av det. I tillegg måtte han lære om kvantefysikk, gå lange turer i de svenske skogene og lære seg å like oliven. – Jeg måtte lære meg kvantefysikk for å klare å henge med i det egne språket som folka i Metronomicon har utviklet. Uten kunnskap om moderne fysikk klarer du ikke å henge med i en vanlig samtale engang! Alt kan skje, på en, to, tre

På ungdomsskolen ble Truls forelsket i en jente som var med i Natur og Ungdom, og selv om han egentlig følte seg for radikal for Oslo Øst NU på den tiden, ble han med på møter. PUTSJ møtte ham på en kafé rett i nærheten av NU-kontoret hvor han tilbrakte noen kvelder i uka i løpet av et halvt år – uten å få utført noe i følge ham selv. – De andre kunne mye mer enn meg om sånne miljøvernsaker, og jeg var jo egentlig en usaklig, hormonell pønker! Jeg ble forresten sammen med jenta jeg var forelska i.

«I skogen glemmer du alt som gjør deg stressa. Her kan du bli i meditativt humør uten å drive med power–yoga»

Den virkelige skogen ligger like ved

– Blitzere var kulere, syntes Truls. – Det å aksjonere med sivil ulydighet uten å kaste snøballer mot politiet ble liksom ikke like tøft. Etter et halvt år sluttet jeg å komme på møter, og det var slutten på NU-karrieren. Men Truls (og trærne for øvrig) tenker fortsatt på miljøet. De prøver å ikke fly når de skal på turné, og i tillegg har han, som navnet tilsier, en lidenskap for trær. Han hater byen. – Den eneste grunnen til at jeg orker å bo i Oslo er fordi det er en del trær her. I skogen glemmer du alt som gjør deg stressa. Her kan du bli i meditativt humør uten å drive med poweryoga, sier Truls. Det skinner gjennom at han liker skogen hakket bedre enn poweryoga. (Levende, levende)

Truls er også med i bandet Lukestar. – Jeg spiller i band med masse nydelige venner, og alle disse nydelige vennene spiller i band med hverandre og andre. Metronomicon og miljøet rundt er nok det nærmeste du kommer et musikkollektiv, sier han. I Truls and the Trees er det flere ”faste trær”, men antallet i bandet spenner fra 7 til 17. Noen blir hugget og andre blir plantet, men det er en fast kjerne. Nye band spirer, og eplet faller ikke langt fra stammen. Når de spiller, er det viktig at alt er fritt. – Jeg vil ikke stå som en kapellmester og tvinge folk til å spille sånn som jeg ønsker. Det fineste er når folk spiller sammen og kommer fram til gode idéer i samspillet. Men på plata var jeg nok litt kapellmester likevel.

MILJØPLUKK Målenheter for miljøaktivister Miljøvernere og journalister har gjennom flere tiår utarbeidet sitt eget målesystem for å gjøre miljøsaker lettere å forstå. 1 Altakraftverk er 655 gigawattimer (GWh).

Målenheten oppstod etter aksjonenene mot utbyggingen av Alta-vassdraget på slutten av 70-tallet. Det er nå nærmest en offentlig godkjent målenhet for strøm i Norge, og har til og med sin egen side på Wikipedia. Nå er det nesten bare folk på over 40 år som forstår hva et altakraftverk er. 1 Fotballbane er mellom 8030 og 8125 kvadratmeter.

Fotballbaner blir gjerne brukt for å forklare hvor store skog- eller jordbruksarealer som vil bli rammet av et inngrep. Ikke rart Brasil er så gode i fotball, med alle de fotballbanene med regnskog som blir borte. I 2003 bygde forsvaret skytefelt på et skogsområde som tilsvarte 38 000 fotballbaner. Målenheten blir brukt av miljøvernere over hele verden. 1 Bil er 2,6 tonn CO2.

REC stuper For de av oss som av og til blar i aviser trykka på rosa papir, har det vært vanskelig å unngå å legge merke til at vi har hatt et lite børskrakk. Solenergiselskapet REC, som vi skreiv om i forrige nummer, har sunket som en stein på børsen, men det ser ikke ut til å gå ut over noen av planene for nye kraftverk i Norge. Tidlig før jul lå kursen på en REC-aksje på 300 kroner, i skrivende stund har den stabilisert seg på rundt 145. Putsj krysser fingrene for at dette bare er en såkalt nødvendig markedskorreksjon, og at REC fortsetter å produsere framtidas energi i stor skala. ET

Mer nøyaktig er en bil det gjennomsnittlige årsutslippet for en personbil i 2005. Det artige med denne enheten er at den blir mindre ettersom bilprodusentene lager biler som bruker mindre bensin. For ti år siden var en bil 0,1 tonn mindre enn det er i dag. Ettersom det er vanskelig å forestille seg tyngen på luft er CO2 målt i biler ofte mer forståelig enn CO2 målt i tonn. 1 Gasskraftverk er 1 196 000 tonn CO2 eller 460 000 biler.

Denne målenheten er en nykommer. Det er altså en større målenhet for CO2 enn biler. Alle gasskraftverk slipper ikke ut samme mengde CO2, men ett gasskraftverk tar utgangspunkt i årsutslippet av CO2 fra gasskraftverket på Kårstø. KK

Kjære tante Grønn Æ vil høre tell på Jorda, høre Jordas egen sang. Om veien hjem tell Paradis og alt vi fikk en gang. Æ vil så gjerne høre tell på Jorda, og høre Jordas egen sang, den som vi har mista og har glemt, skjønt vi sang den sjøl en gang.

Hilsen nedtrykt i nord. Hei «Nedtrykt i nord» Jeg forstår at du gjerne vil høre til på jorda. Det er mange som føler seg fremmede for naturen i det moderne samfunnet vi lever i, med mixmastere, klinkekuler, sportsdrikker og magedans. Du er jo ensom og hjelpeløs nordaførr nå på denne tiden av året, noe som sikkert ikke gjør det lettere. Etter det jeg kan lese er du kristen; du lengter tilbake til paradis. I så fall bør du huske på at du i følge kristen lære vil komme dit når Jesus kommer tilbake og sjelen gjenoppstår på den ytterste dag. Dersom du bare brukte paradis som en metafor, er det verre. At ingen av oss husker jordas egen sang, er jo pinlig. Jeg husker selv at jeg var glad i å synge den på barneskolen, men jeg kan ikke for mitt bare liv komme på hvordan den gikk. Mitt beste råd må være å gå tur, gjerne i fjellet, for å føle deg litt mer til rette på jorda. Du kan også forsøke å lage nye sanger som vi kan synge på mens vi venter på at noen skal komme på jordas egen sang igjen. Lykke til!.

Hilsen Tante Grønn.

MILJØDILEMMAET Dersom du var en elg, ville du helst krysset et nytt dobbeltspor i intercity-triangelen eller nye E6?

Siste nytt fra østfronten Miljønytt.no er en bra side for oss som vil holde oss oppdaterte på miljø i Norge. Men vi er ikke det eneste landet med en slik side. «Earthwire», som det heter på engelsk, finnes også for Afrika (med utvalgte land), England, og noe overraskende Serbia og Kazakhstan. Fra Kazakhstan kan vi, til glede for våre Kazakhstanske lesere, rapportere følgende: «ВОЗДУХУ НУЖНО НЕ СОТРЯСЕНИЕ, А ОЧИЩЕНИЕН аступивший год объявлен в Восточном Казахстане Годом экологии. Эту новость обнародовала администрация региона на первом же совещании 2008 года, где обсуждены наболевшие экологические проблемы.» Det er notert. Med sine store olje- og gassressurser, trenger Kasakhstan alle miljønyhetene de kan få. ET

Tell dem, to horn.

KRAFTTAKET NRK har testa energikutt i praksis i beste sendetid. «Krafttaket» setter Bergen og Trondheim i knallhard tvekamp om energikutt. To familier, to fotballag, to bedrifter og to ordførere, en fra hver by, kutter sitt klimaavtrykk etter beste evne. Sikre kilder rapporterer at Rosenborg har kutta dusjetida si fra 20 til ett og et halvt minutt. I tillegg har man gjort noen endringer på strømoppsettet: det er ikke lenger slik at flomlyset på banen går på når man skrur på lyset på toalettet (ja, det var slik før). Putsj applauderer. I denne konkurransen finnes det ingen tapere. Kanskje bortsett fra primadonna-fotballspillere. Vi utfordrer NRK til å la en eventuell neste sesong av programmet gå i ennå større målestokk. Kanskje kan to nasjonale oljeselskaper konkurrere om hvem som først innfører CO2-deponering og elektrifiserer sokkelen? Bare fantasien setter grenser. ET

Den siste mohikaner I forrige Putsj nevnte tenketing-forfatter Tormod V. Burkey punktering av store forurensende biler som en aksjonsform. Det viser seg at han ikke var den første med den ideen. I Sverige har en gruppe miljøaktivister som kaller seg ”Asfaltsjungelens Indianere” i løpet av fjoråret åpnet ventilene på over 1500 store bensinslukende biler, dette melder Dagens ETC. De erklærte vintervåpenhvile gjennom Aftonbladet i midten av desember, både fordi de så at salget av slike unødvendig store biler gikk ned, og fordi det kunne være utrygt på vinterføre dersom folk ikke la merke til lappen de hadde lagt igjen under vindusviskerne på ofrenes biler. Stridsøksen har imidlertid blitt gravd opp av en hard kjerne som kaller seg «Mohikanerne». – Så lenge byjeepene fortsetter å forpeste bylufta, kommer mohikanerne til å fortsette kampen gjennom fortsatte punkteringsaksjoner, skriver de i en pressemelding. ET

Death Row Sumatraneshon, også kalt Dicerorhinus sumatrensis blant latinere, er, ikke overraskende, et neshorn som lever på Sumatra. Det finnes også i Burma og på Borneo. Det har ikke bare ett horn, som mange av sine mer pinglete fettere andre steder i verden, men to. Den er imidlertid ikke så stor. Den er den minste av alle neshornene, mellom 120 og 145 cm høy ved skuldrene, og ca to og en halv meter lang. Den kan veie mellom 500 og 800 kilo. Den er dekket av rødbrunt hår. Liten og rødhåra med andre ord. Kanskje ikke så rart at den nå er utrydningstrua. Før fantes arten både i India, Thailand og Indonesia. Nå er det bare seks levedyktige populasjoner igjen. Det er vanskelig å vite, men man antar at omtrent tre hundre finnes igjen i hele verden. Det er særlig jakten på den, på grunn av de to hornene, som truer neshornet. Tradisjonell medisin kan være vel og bra, men den lure kineseren som fant ut at knust neshornhorn skulle være så innmari sunt og bra, fortjener å få nesa kutta av selv, så får vi se hvordan han liker det. I tillegg til kinesiske nesekuttende leger, har tømmerhugst trua habitatene til neshornet ET

KALENDER DESEMBER/JANUAR 29 Februar – 2 mars – Studenthyttetur

Ta kontakt med Kari-Elisabeth: kariek@nu.no. 29 Februar – 2 mars – Aktivistkurs i Tromsø

Ta kontakt med Ola: olal@nu.no.

SURF’S UP swimbots

Har du lyst til å lære hvordan evolusjon foregår? Spill spillet Gene Pool! Her kan du eksperimentere med små organismer, som formerer seg, spiser og utrydder hverandre. Utfallet er åpent hver gang, og de mest hardføre artene kan lagres og settes opp mot hverandre. Darwinisme på nært hold. Her utryddes arter nesten fortere enn i virkeligheten. http://www.swimbots.com/

18 – 20 april – Aktivistkurs i bergen

Ta kontakt med Åshild: ashildv@nu.no. 25.-27.april - Aktivistkurs i Oslo

Ta kontakt med Silje: siljel@nu.no. Obs: husk at sommerleiren er 28. Juli til 1. August

Meld deg på tidlig til elino@nu.no! Den foregår på Malungen i Hedmark.

ecosky

For de som vil lage en nettside som er miljøvennlig, kan Ecosky være løsninga. Dette er et netthotell som lar deg «hoste» sidene dine på servere drevet av miljøvennlig energi. http://www.ecosky.com/ Miljønytt Kazakhsta Miljøet kjenner ingen grenser.

http://www.earthwire.org/kz/

TENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Gøril Andreassen. Gøril arbeider med fornybar energi i miljøstiftelsen Zero, og har tidligere jobbet i Natur og Ungdom.

For å kutte klimagassutslipp og gjøre Norge til et lavutslippssamfunn må vi bytte ut all forurensende, fossil energi med fornybar eller utslippsfri energi. Dette gjelder også for transportsektoren. Derfor må vi bytte ut det fossile drivstoffet vi bruker i kjøretøyene i dag, med klimavennlige drivstoff som hydrogen, elektrisitet (som i elbiler) og biodrivstoff. Det finnes ikke kun én erstatning for dagens fossile drivstoff; løsningen er en kombinasjon av forskjellige typer klimavennlige erstatninger. Tekst: Gøril Andreassen / Foto: Bjørnar Kruse

Nye drivstofftyper er nødvendig

Utslipp fra biler, fly, skip og andre kjøretøy står for over en tredjedel av de norske CO2utslippene. Selv om hver enkelt bil forurenser mindre enn før, kjører vi så mye mer bil at utslippene fra biltrafikken har økt kraftig de siste årene. Vi må redusere utslippene fra transport med opp mot 90 prosent. Da må vi satse på kollektivtrafikk og mindre bilbruk. Men selv om vi gjør det, vil utslippene fortsatt være store. Derfor er det helt nødvendig å bytte ut det forurensende drivstoffet med klimavennlige drivstoff. For lite satsing

Dette er det ikke så mange politikere som har skjønt. Når politikerne snakker om fornybar eller utslippsfri energi, tenker de stort sett på energien vi bruker til datamaskiner, lys, oppvarming av hus og i industrien. De tenker ikke over de ca 40 terrawattimene energi, stort sett fossil, som brukes i transportsektoren. I år vil regjeringen bruke ca 30 millioner til prosjekter for å fremme klimavennlig drivstoff i transportsektoren. Det er like mye som det vi tjener på å pumpe opp olje fra Nordsjøen i 41 minutter. Hva er så et klimavennlig drivstoff? Vi kan si at det finnes tre klimavennlige drivstoffteknologier, nemlig batterielektrisitet (som i en elbil), hydrogen og biodrivstoff. Noen tror at fossilgass er miljøvennlig, men det er et fossilt drivstoff som bidrar til klimaendringene og det bør derfor ikke satses på. El-biler. El-biler drives av et batteri. I bruk

gir el-biler null utslipp, og strøm kan som kjent lages utslippsfritt. El-biler gjør det mulig å putte 18

vind- eller solkraft på tanken. Vindkraftparken på Smøla kan for eksempel levere strøm til nærmere 300.000 el-biler på ett år, tilsvarende omtrent 15 prosent av dagens totale norske bilpark. El-bilene på det norske markedet kan kjøre mellom 4 og 18 mil før batteriet må lades opp. Det tar en del timer å lade batteriet. I Norge finnes det i dag i underkant av 2000 el-biler. Vi har flere el-bilprodusenter i Norge: Think starter å selge en ny type el-biler fra mars/ april i år, mens Elbil Norge i Oslo produserer el-bilen «Buddy» for fullt. Snart vil også el-biler fra enkelte av de store bilprodusentene komme på markedet.

norske landeveier for å teste 30 hydrogenbiler og leverer den første bilen til sommeren. Dette blir verdens største feltforsøk der bilene skal ut i vanlig trafikk;et gjennombrudd for arbeidet med hydrogen. Presidenten i Mazda sa på en internasjonal pressekonferanse i høst at selskapet ser på Hydrogenveien mellom Stavanger og Oslo som det viktigste hydrogenprosjekt i verden i dag. Siden hydrogen og batterielektrisitet (som i el-biler) som drivstoff trenger energi for å bli produsert, er det lett å skjønne at vi trenger mer utbygging av vindkraft og annen fornybar kraft for å ta i bruk hydrogen og batterielektrisitet i kjøretøy.

Hydrogen. Med hydrogen som drivstoff vil

busser og biler kun slippe ut vann. Hydrogen er – som elektrisitet – kun en energibærer, ikke en energikilde. Det kreves altså energi for å produsere hydrogen. Denne energien kan komme fra vindkraft eller naturgass med CO2håndtering eller andre utslippsfrie energikilder. Noen bruker som et argument mot hydrogen at det krever energi å produsere den, men det faller på sin egen urimelighet. Det er ingen som påstår at det ikke kreves energi for å produsere hydrogen, men ved hjelp av hydrogen som energibærer kan vi putte utslippsfri kraft på tanken og kun få vann som utslipp. I Norge har vi to hydrogenstasjoner, én i Stavanger og én i Grenland. Det er planer om flere, og i 2009 åpner Hydrogenveien fra Oslo til Stavanger. Da vil det være mulig å kjøre en hydrogenbil mellom de to byene fordi det settes opp hydrogenstasjoner på strekningen. En av verdens største bilprodusenter, Mazda, vil bruke

Biodrivstoff. Biodrivstoff er en samle-

betegnelse på forskjellige drivstoff som er laget av biologisk materiale, for eksempel biogass, biodiesel og bioetanol. Biodrivstoff er en fornybar ressurs. CO2 som slippes ut når drivstoffet brennes, inngår i det naturlige kretsløpet på jorden, og bidrar dermed ikke til klimaendringene. Globalt er etanol (sprit) det vanligste biodrivstoffet. I Norge og Europa brukes biodiesel mest. Biodiesel lages i dag av planteoljer eller animalske oljer. Biodrivstoff kan aldri erstatte all bruk av olje, men er en av mange fornybare energiløsninger som trengs for å få ned klimagassutslippene. Om få år kan vi produsere biodiesel med trær og jordbruksavfall som råstoff, såkalt andre generasjons biodiesel. Her kan Norge satse stort fordi vi har mye skog. Biodrivstoff som er laget med norsk trevirke som råstoff, vil kunne dekke 25 prosent av drivstoffbehovet i transportsektoren, ifølge en studie

fra blant andre ZERO. En storsatsing i Norge vil kunne gi nærmere 10.000 nye arbeidsplasser, først og fremst i distriktene. Norske Skog har varslet at de vil bygge et prototypanlegg på Hønefoss for andregenerasjons biodiesel, og selskapet har som målsetning å etablere fullskala produksjon av biodiesel, noe som vil gi klimavennlig drivstoff til 65.000 – 100.000 biler. Det er rundt 20.000 brukte dieselbiler i Norge som kan kjøre på biodiesel. En oversikt over hvilke dette er finnes på biodrivstoff.no. Flexifuel-biler kan kjøre på bioetanol, mens vanlige bensinbiler kan ikke kjøre på bioetanol. De fleste tunge kjøretøy kan kjøre på biodiesel. Alle dieselbiler, både nye og gamle kan kjøre på andre generasjons biodiesel. Regnskog og matproduksjon

Det finnes en del myter om biodrivstoff, blant annet at det bidrar til nedhugging av regnskog. Biodrivstoffet som selges i Norge, produseres på arealer langt fra regnskog, og mesteparten kommer fra Øst-Europa. Det er imidlertid viktig å sette krav til importert biodrivstoff for å hindre at slikt drivstoff fører til nedhugging av regnskog i fremtiden. ZERO har tatt initiativ til et slik regelverk, sammen med blant andre Natur og Ungdom. En annen innvending som trekkes fram mot produksjon av biodrivstoff er at den konkurrerer med matproduksjon. Dagens produksjon av biodrivstoff hindrer ikke verden å brødfø verdens befolkning. Det er nok areal tilgjengelig til å produsere mat til alle. Sult skyldes urettferdig fordeling. EU betaler for at ca 77 millioner mål av landbruksarealet i EU skal ligge brakk for å

hindre overproduksjon av mat (Eurostat, 2005). På det arealet kan det produseres biodiesel til 17 millioner biler. Batterielektrisitet, hydrogen og biodrivstoff går også an å kombinere; for eksempel kan biler ha et batteri og i tillegg gå på biodrivstoff. I dag finnes slike biler som kombinerer batterielektrisitet og fossil bensin (såkalte hybridbiler). Du kan lese mer om klimavennlige drivstoff på www.zero.no. Teknologien må brukes

Hva må så gjøres for at disse klimavennlige drivstoffene skal erstatte dagens fossile drivstoff? Jo, teknologien må tas i bruk. Slik er det når man utvikler ny teknologi: Noen må være villige til å betale mye for og akseptere ulemper ved de første produktene. Offentlige midler må brukes på å ta slik teknologi i bruk. Etter hvert som flere kjøper produktet, vil prisen gå ned, og for hver nye serie av produktet vil teknologien forbedres. Den første flatskjermen var ikke billig, men nå er flatskjermer allemannseie. Norge har muligheten til å være i front når det gjelder både biodrivstoff, hydrogen og elbiler. Da trengs en kraftig opptrapping av støtten til disse teknologiene. I dag lider hydrogensatsingen i Norge under for lite støtte fra staten, og produksjon av andre generasjons biodiesel vil ikke komme i gang uten offentlig støtte. ZERO har derfor foreslått at det opprettes et eget statsforetak, Transnova, som skal gi støtte til klimavennlig teknologi i transportsektoren. Opprettelsen av Transnova har nå blitt vedtatt i klimaforliket på Stortinget. Det er veldig bra for satsingen på klimavennlig drivstoff i Norge.

Bensinbilforbud

ZERO foreslår også et forbud fra 2012 mot salg av nye bensinbiler som kun kan gå på fossilt drivstoff . Tradisjonelle bensinbiler kan utelukkende gå på fossil bensin, og låser dermed eieren av bilen til store utslipp av fossil CO2 ved bruk av bilen i hele dens levetid. Ny kjøretøyteknologi gjør det mulig å bruke klimanøytrale drivstoff sammen med bensin. På denne måten introduseres nye drivstoff, som biodrivstoff, hydrogen og elektrisitet, samtidig som sjåføren kan fylle bensin på tanken dersom det klimavennlige drivstoffet ikke er tilgjengelig. Samtidig stimuleres utbygging av infrastruktur for klimavennlig drivstoff. De utslippsfrie teknologiene finnes. Nå er det bare å ta dem i bruk.

ifm. avsnittet «fo r lite satsing»: 1 terrawattime = 1000 gigawattim er = 1.000.000 megawa ttimer = 1.000.00 0.000 kilowattimer. En gjennomsnittlig no rsk husstand bruker i underkant 20.00 0 kilowattimer årlig.

– EGENTLIG ER DET JO UGRESS, DETTE HER, SIER ARNE HELVIG I BIOFUEL AS OG STRØR SVARTE SMÅ BØNNER UT OVER MØTEBORDET. – BUSKEN ER STOR OG ROBUST, MED GIFTIGE FRØ, DEN TRIVES I SKRINN JORD OG VOKSER RASKT. OG VI KAN FÅ MER ENN DOBBELT SÅ MYE BIOOLJE UT FRA DENNE PLANTEN ENN FRA FOR EKSEMPEL RAPS, SOM ER MYE BRUKT TIL BIODIESEL I DAG. Tekst: Marit K. Hepsø / Foto: BioFuel AS

Jatropha-planten ulike varianter av Det finnes omtrent 175

brukes til biodieseljatropha-planten. Planten som as. curc pha Jatro s produksjon kalle e og svært motPlanten er giftig, hurtigvoksend tesykdommer. standsdyktig mot tørke og plan t som hekk bruk n uske phab jatro ble Tidligere . eolje lamp lys/ og og oljen til såpe 40 prosent olje. Når oljen Frøene inneholder opptil es på en standard dieselpresses ut, kan den bruk , i stedet for fossil motor, eller i et strømaggregat l fra jatropha er iese biod diesel. Forbrenning av utslipp av CO2 klimanøytralt og fører ikke til økte en. sfær til atmo

Sachs pekte i fjor på Finansbanken Goldman Lite energi inn, mye olje ut

Vi er i oljebyen Stavanger, men på veggen henger det bilder fra Ghana. For det meste bilder av store grønne busker, nærmere bestemt jatropha-busker, som Arne og de andre i BioFuel har vært med å plante ut på en tusen mål stor testplantasje sør i Ghana. Steinar Kolnes forklarer at de svarte bønnene, frøene fra jatropha-planten, høstes inn og presses før oljen kan brukes som drivstoff til biler eller på dieselaggregater for å lage strøm. Ettersom oljen fra jatropha-planten ikke er fossil, fører den ikke til utslipp av klimagasser, og mange mener denne hardføre planten vil bli viktig for å kutte utslippene fra transport i årene fremover. – Klimaregnskapet er spesielt bra for jatropha, fordi planten krever lite energi inn, og gir mye olje ut, sier Steinar. – I tillegg kan avfallet brukes som gjødsel, eller tørkes og brukes til biobrensel. Biodrivstoff vs matproduksjon?

Selskapet håper de skal klare å produsere mye biodrivstoff i Ghana etter hvert, og er allerede i gang med testplantasjen. – Man kan se for seg å dyrke jatropha i ørkenen i framtida, forteller Arne. – Det unike med planten er jo at den vokser der hvor lite annet kan vokse. I Ghana har vi gått inn i et område hvor det tidligere var gruvevirksomhet, gamle gullgruver. Jorda var helt utpint, nærmest et månelandskap, med tørr jord og mye stein, fortsetter han mens han viser frem lysbilder av plantasjen og jatropha-planter i ulike størrelser. Mye av debatten rundt biodrivstoff de senere

årene har gått på faren for at dyrking av drivstoff kan gå på bekostning av dyrking av mat, og det virker utvilsomt urettferdig å skulle prioritere å dyrke drivstoff i en verden hvor folk sulter. Arne, Steinar og de andre i BioFuel mener det er mange nyanser som har forsvunnet i debatten. – Dårligere vilkår for matproduksjon skyldes ikke økt satsning på biodrivstoff alene, man må se hele bildet, med politiske og økonomiske forhold, klimaendringer… Men altså, det er klart det finnes både dårlige og gode prosjekter, sier Steinar. Over bordet diskuterer de ulike merkeordninger for biodrivstoff, hvor man kan se forskjeller på råstoff, energibruk og andre ting, som en mulig løsning på debatten. – Politikerne må se at det er forskjell på biodrivstoff, mener Steinar. Økt interesse rundt etikk

På lysbildene fra testplantasjen i Ghana står gutta i BioFuel og smiler bredt mens de viser frem buskene sammen med en gjeng ghanesere. Dyrking av jatropha skjer også andre steder, for det meste i India, hvor biodiesel fra denne planten produseres kommersielt. Men også i Mali og andre afrikanske land har man begynt å lage biodiesel av jatropha. Hvorfor havnet et lite norsk selskap i nettopp Ghana? – Ghana er på en måte Afrikas Vesten; med fungerende demokrati og lite korrupsjon er det bedre å drive virksomhet her enn i mange andre afrikanske land, forklarer Arne.

– Men hva får ghaneserne igjen for dette? – Vi investerer i dette, det er jo ikke noen gave, sier Steinar. – Samtidig er det jo viktig for oss å ha med

idatene for biojatropha som en av de beste kand den kommersielt es dyrk løpig Fore jon. duks dieselpro e erfaringer rend varie av n grun på , kun i et par land med produktiviteten. usere opptil fire Det er anslått at planten kan prod ar, og ti ganger hekt per soya enn olje mer ganger biodiesel mange til es dyrk dag i som mer enn mais, steder. AS er de eneste Det norske selskapet BioFuel et på denne typen sats har øpig i Norge som forel en testplantasje gang i satt biodrivstoff, og de har havnebyen Tema på 8.500 dekar (8,5 km2) ved i Ghana.

oss de som faktisk bor der og kjenner området. Han forteller at de leier jorda for 25 år istedet for å kjøpe den, og at dette er viktig for lokalbefolkningens råderett over områdene i framtida. I tillegg kan folk i landsbyene rundt testplantasjen få arbeid gjennom prosjektet. – Vi har merket en økt interesse rundt dette med etikk, legger Arne til. – Det kan kanskje virke som om «Vesten går inn i Ghana», men dette hadde jo ikke vært mulig å få til uten mye kapital. Det vi jobber mest med akkurat nå er å skaffe investorer, for å få dette til trenger vi en halv milliard, sier han. BioFuel ser for seg å dyrke 3-4 store plantasjer med biodiesel fra jatropha i Ghana etter hvert, og alle som vil kan være med og investere ved å kjøpe et par busker på plantasjen fra selskapets nettsider for et par hundre kroner. – Vårt mål er at biodieselen fra jatropha skal være billigere enn vanlig diesel, og da vil jo også folk i Ghana kunne bytte ut sin forurensende olje til strøm og drivstoff og spare penger på det, avslutter Arne. 21

Våger du deg ut på Oslos veier i morgenrushet vil en tanke slå deg: osloborgere har T-baneskrekk. Vil du ha det bekreftet kan du foreslå for en tilfeldig bekjent at dere skal gå på restaurant i Oslo, og at dere skal ta T-banen dit. Han eller hun vil straks flakke med blikket, og fikle nervøst med bilnøklene i lommen. Hva denne angsten skyldes er ikke godt å si. Jeg tilbrakte tredje juledag Oslos metro for å finne ut om den har mer ved seg enn man skulle tro.

Tekst: Susanne Lund Johansen Foto: Erik Ferrier

Vil du ha det bekreftet kan du foreslå for en tilfeldig bekjent at dere skal gå på restaurant i Oslo, og at dere skal ta t-banen dit. Han eller hun vil straks flakke med blikket, og fikle nervøst med bilnøklene i lommen. Hva denne angsten skyldes er ikke godt å si. Jeg tilbrakte tredje juledag på Oslos metro for å finne ut om den har mer ved seg enn man skulle tro.

ut med hyggelige, rødmalte små ventehus på stasjonene opp mot Frognerseteren. Disse har både vinduer og hvitmalte søyler. Språkinteresserte bør merke seg at så snart du passerer Majorstuen stasjon kaller innbyggerne T-banen for trikk. Dette er en gammel vane, og er nå mest egnet til små misforståelser mellom folk fra øst og vest. MØTeSTED

Klassereise

Første tur blir med linje 4, som betjener Oslos eldste drabantby; Lambertseter. Oslo var verdens minste by med T-bane da Lambertseterbanen åpnet i 1966, og det er den ennå. Omtrent 20 år senere ble de vestgående linjene og de østgående linjene knyttet sammen. Dette inviterer til en studie i klasseskiller. Setter du deg for eksempel på linje 1, som i rushtiden også går fra Lambertseter, kan du kjøre strake veien til Oslos beste vestkant, Holmenkollen. Legg merke til hvordan boligene endrer seg mens du beveger deg vestover: fra Obosblokker i Øst, til villaer med både to og tre etasjer, bygget i beste bonderomantiske stil, i vest. Også venteskurene er verdt å ta en titt på. De blå, slitne skurene som du ser på Karlsrud stasjon i drabantbyen byttes

Jeg setter meg på linje 3. Den går fra Mortensrud i Søndre Nordstrand, og dette er bydelen i Oslo som har flest innvandrere. T-banen kan være en fin kulturell møteplass. I 2005 fantes det mennesker fra 191 ulike nasjoner i Oslo, og særlig Fremskrittspartiet hevder at integreringen ikke er god nok. Å møtes på T-banen fører utvilsomt til mer integrering enn at alle sitter alene i hver sin bil. For eksempel kan man irritere seg i fellesskap over forsinkelser på iskalde dager. Ingenting er som en felles fiende. Oslo Sporveier bringer oss sammen. På Tøyen stasjon kommer enn mann i gul allværsjakke på banen. Han selger Oslos gatemagasin Erlik Oslo, og spør alle de tause passasjerene om de vil kjøpe bladet hans. Privatbilistene slipper unna Oslos skyggeside.

Klaustrofobi-kur

Banen dundrer av gårde i bakken under Oslo sentrum, og folketettheten i vogna øker på Jernbanetorget og Stortinget. Har du angst for lukkede rom eller menneskemengder, kan en tur med T-banen i Oslo sentrum i rushtiden kan være en interessant øvelse. Konfrontasjon skal være en god kur mot fobier, og er ikke dette konfrontasjon nok, er det antagelig ingenting som er det. Her kan du velge og vrake i linjer: alle T-banene går gjennom sentrum, og du står like trangt på alle sammen. >>

Kunst på reisen

Jeg har hoppet over på linje 6 for å bli fraktet til Nydalen. Nydalen og Storo er T-banenettets nyeste stasjoner, og Nydalen er utsmykket med et kunstverk som heter «The Tunnel of Light». Det viser seg å være en rulletrapp med lys og lydeffekter som reagerer når folk bruker rulletrappen. Alt fra svakt klokkespill til dype strykeinstrumenter lyder i trappa, og lysshowet forekommer i blant annet sjokkrosa, neongrønn, blå og gul. Miljøet tas også hensyn til: rulletrappene står nesten stille når ingen bruker dem. Om du ikke kommer deg til Nydalen kan du trøste deg med diktene som stadig henges opp i vognene. T-banen har nemlig hatt en kampanje siden 1995 som heter Dikt underveis. Fortvil ikke om du ikke forstår dem. Det er både tryggere og mer tankevekkende å sitte på en T-bane og irritere seg over dikt man ikke forstår, enn å sitte i en bil og irritere seg over veiskilt man ikke forstår.

MILJØ

Dersom du mot alle odds ikke finner glede eller nytte i noen av opplevelsene T-banen kan by på, har den selvfølgelig trumfkort på lur. T-banen er et av våre mest miljøvennlige transportmiddeler. Bare tog gir mindre CO2-utslipp. Utenfor T-banevinduet er romjulsværet i Oslo vått og grått, og trærne står snøfrie langs sporet. Her jeg sitter kan jeg være fritatt for en del av skylda, hvis dette grå vinterværet er resultat av menneskeskapte klimaendringer. God miljøsamvittighet er en sjelden følelse i våre dager.

PORTRETTET

Tekst: Susanne Lund Johansen / Foto: Jo Straube

Kledd i mørkegrå capribukse, svart cardigan og brun skinnjakke, og med en utstråling av det sjeldne, tropper hun opp på kafeen i nærheten av NU-kontoret. Natur og Ungdoms nye ansikt og knyttneve utad, Ingeborg Gjærum. Vi rekker ikke engang å begynne intervjuet før vi blir avbrutt. Dagsavisen ringer og vil ha henne i spalten Navn i nyhetene i morgendagens avis. De blir imidlertid pent nødt til å stille seg i kø bak Putsj: de er tross alt ikke alene om å ville Ha en prat med den nye NU-lederen.

Ung og mektig

Hun var lørdagsgjest i NRK Dagsrevyen i høst, og for et knapt år siden laget samme kanal dokumentar om henne. På tampen av 2007 ble hun kåret til Norges syvende mektigste person under 35 år. Hun var den yngste på listen, hvor forretningskvinnen Celina Midelfart tronet på førsteplass. – Jeg bare gliste når jeg leste det og tenkte «Nooot!». Men det at navnet mitt står der sier jo noe om at NU er den mektigste ungdomsorganisasjonen i Norge, sier Ingeborg. Hun har innsett at jobben mediene gjør er livsviktig for NU: det er en av grunnene til at organisasjonen har den posisjonen den har i norsk politikk. Grinebilde til besvær

Medieoppmerksomhet er likevel et tveegget sverd: i oktober 2006 ble det tatt et bilde av Ingeborg som gråter fortvilet. Hun var forbanna over at regjeringa hadde gitt klarsignal for gasskraftverk på Mongstad, uten CO2-rensing før 2014. Ingeborg gnir hendene raskt over kinnene med et oppgitt ansiktsuttrykk når bildet nevnes. – Jeg har funnet ut at det er ingen vits i å irritere seg over det, for det er noe som kommer til å henge over meg resten av livet, sier hun med et smånervøst, ironisk flir. – Men jeg tror jeg kan være glad at jeg ikke visste da det bildet ble tatt, hvor mye oppstyr det kom til å lage. Da hadde jeg fått hetta. Det er et privat øyeblikk, en privat reaksjon, så jeg blir veldig irritert når det blir veldig mye snakk om «grinepiken» og at «hun gråt seg inn i Norges hjerter». Jeg blir veldig glad når jeg møter folk som ikke har hørt om det bildet. Gryende engasjement

Ingeborgs miljøengasjement har kommet i to kapitler. Det første var da hun som liten var medlem av Blekkulfklubben. – Det var den gangen man trodde man kunne redde verden ved å kikke i forstørrelsesglass og plukke søppel. Ingeborg gjorde imidlertid mer enn som så: i en alder av syv år skrev hun brev til daværende statsminister Gro Harlem Bruntland, og ba om at hun måtte gjøre noe med luftforurensningen. Ingeborg var dessuten tidlig ute med å organisere demonstrasjoner og aksjonere mot urett. Pålitelige kilder hevder at Ingeborg i en alder av ca seks år fikk med fetter, kusine og

lillesøster på å lage demonstrasjonstog i hagen en vakker sommerdag. De ville ha is, og hadde laget plakater og bannere for å få oppmerksomhet om saken. Ingeborg påstår hun ikke kan huske episoden. Hun husker derimot godt en gang hun og en kamerat laget demonstrasjonstog mot at barne-TV var avlyst på grunn av fotballkamp. Kapittel 2: Natur og Ungdom

Da hun var 17 år dro Ingeborg til Ghana som utvekslingsstudent, en opplevelse som tente miljøengasjementet på nytt. Hun ble spesielt opptatt av klimaproblemet, og trusselen det utgjør mot de fattige i verden. – Jeg merka veldig hvor opptatt de var på å komme seg til et annet land og ta del i vår verden og livsstil. Men man snakker om utviklingsland uten å tenke på hva man skal utvikle dem til. For det første tror jeg ikke vi er noe lykkeligere enn dem. Og for det andre er det ikke fysisk mulig med en slik utvikling. Hvis alle skulle levd som nordmenn hadde vi trengt tre jordkloder. Samtidig har vi ikke rett til å hindre dem i å heve sin levestandard. Derfor må de utvikle seg direkte til lavutslippssamfunnet, uten å gå innom karbonsamfunnet. Da hun kom hjem ble hun aktiv i NU, og var med på sommerleiren i 2003. Derfra var det ingen vei tilbake. – Det er jo sånn i NU at du bare får eller tar ansvar og så plutselig var du sugd inn i det. Karrieredrømmer

For det var slett ikke miljøverner Ingeborg skulle bli når hun ble stor. Hun ville bli lærer på Steinerskolen. Eller ballettdanser. – Da jeg var enda mindre ville jeg bli snekker. Jeg ser jo det i ettertid at det var urealistisk. Mine praktiske og tekniske ferdigheter er en katastrofe. I desember fikk jeg meg ny og fancy mobil av NU som jeg skal bruke som leder. Jeg har ennå ikke funnet ut hvordan jeg slår av tastelyden eller setter på vekkeklokka, sier Ingeborg og viser fram en lekker Nokia. – Noen ganger når jeg er på teater tenker jeg at «det var jo skuespiller jeg skulle bli. Det var jo ikke dette som var meningen». Men nå kan jeg ikke tenke meg å jobbe med noe annet enn NU og miljøvern. Du jobber med et problem og blir mer og mer opptatt av å løse det. Jeg skal være med på festen når vi vinner, gliser hun. >> 27

drama queen

Trykker julepapir selv

Skuespillerdrømmen var ikke tatt ut av løse lufta. På videregående gikk Ingeborg på dramalinja i hjemkommunen Stange, i Hedmark. Da hun var syv år begynte hun i en teatergruppe hos foreldrene til forrige NU-leder Bård Lahn. De spilte teater sammen en gang i uka i mange år, og tilfeldigheter gjorde at de endte opp som NU-ledere begge to. Stykket En folkefiende av Henrik Ibsen har betydd mye for Ingeborg. – Det gir jeg fortsatt i julegave til de på kontoret. Det handler om å kjempe for det som er rett, selv om det kanskje ikke passer så godt inn i samfunnet. Det er mange paralleller til oljeindustrien der: noen må være en folkefiende og si i fra.

Omtenksom er et ord som går igjen når folk skal beskrive Ingeborg. Hun husker å sende bursdagskort til bestevenninnens storesøster. På ungdomskolen bakte hun boller til hele klassen på soldagen 21. januar og julegavene lager hun gjerne selv. – Jeg strikker mye, og lager fotoalbum og sånt. Jeg har jo et veldig behov for effektivitet, så jeg synes det er veldig greit å strikke mens jeg er på møte for da får jeg produsert noe samtidig. Sånn som i dag satt jeg på møte i tre timer, og da ble jeg ferdig med en vott. En venninne kan fortelle at Ingeborg en gang begynte på julegavene i oktober. – Hun sikter nok til den gangen vi startet å trykke julepapir i oktober, presiserer Ingeborg. – Jeg kan godt kjøpe julegaver i sommerferien, jeg. Jeg er veldig glad i jula. I år hadde venninnene mine blitt enige om at vi ikke skulle gi hverandre julegaver, og da ringte jeg hun ene og sa at det hadde ingen gitt meg beskjed om, så det måtte bli julegaver i år også. Da sa hun at det hadde vært en operativ regel i tre år, det var bare jeg som ikke hadde fått det med meg. Jeg nekter å være med på det der.

Utagerer på piano

Ingeborg har også spilt både håndball, fele og piano. – Piano er fint å spille for å slappe av eller få ut aggresjon. Særlig er «Twist and Shout» bra å få ut aggresjon med, for da kan man sitte sånn og hamre løs. Ingeborg demonstrerer iherdig på kafébordet hvordan hun kan dundre løs på pianoet. Andre måter å få ut aggresjon på er visstnok å prate med seg selv. For eksempel å finne ut hva hun skulle slengt i trynet på Jens Stoltenberg hvis hun møtte ham i heisen. Hun øver for tiden på å lære seg å ikke snakke høyt til seg selv, fordi hun føler hun får merkelige blikk på gata på vei til jobb. Halvdan og Trond Viggo

Ingeborg sukker og ler litt småflau når hun blir spurt om musikksmaken ellers, tydelig bekymret for at det kan skade hennes ungdommelige image. – Jeg er veldig fan av Halvdan Sivertsen. Halvdan 40 pluss er en dobbeltCD med alle hans største hits, som jeg hører på veldig mye. Ellers er det noen låter som gjør at jeg blir veldig inspirert til en ny dag på jobb. Det er «Total Eclipse of the Heart (Bright Eyes)», «We are the Champions» og «Bønda i fra nord». Men om musikksmaken er lite ungdommelig tar hun det igjen med entusiasme og heftige danse-moves. Det går rykter om at Ingeborg har laget illustrerende bevegelser til låta «Tenke sjæl» av Trond Viggo Torgersen, som hun lærer ivrig bort til de andre på NU-kontoret. 28

Kjendissladder

Å være folkelig er viktig for den nyslåtte NU-lederen, og hun sier hun har en svakhet for såpeoperaer og sladder. – I jula har jeg kommet meg på Facebook. Jeg var egentlig en hardnakket motstander, fordi jeg kaster bort så mye tid på tull på internett fra før. Hvis jeg hver gang jeg er på internett skal sjekke både Kjendis.no, Seher.no og Facebook kommer jeg jo aldri til å få jobba. Olje og E6

Vi har beveget oss opp på NU-kontoret i Torggata. Oppå en liten bokhylle står en liten vimpel med kommunevåpenet til Smøla, og en minivindmølle i plast pryder kontoret. De har Ingeborg fått mens hun jobbet i Vindkraftforeningen i fjor. Fram til desember jobbet hun som rådgiver på olje i Bellona. Likevel har hun nerver for å tre inn i rollen som NU-leder. – NU har fått til utrolig mye, og vi hadde jo 40-års jubileum i fjor. Da kjenner man litt historien på sine skuldre. Jeg har veldig respekt >>

for de som har gjort dette før meg. En viktig sak for Ingeborg har vært å hindre utbygging av E6 fra Oslo til Hamar, noe hun jobbet med i lokallaget på Hamar. Nå er de snart i gang med å bygge ut, og NU skal aksjonere. – Jeg har hele tiden sagt at den skal bygges over mitt lik. Jeg innser at jeg bør nok snart moderere meg litt der, sier hun med en vemodig latter. – Men de skal faen meg få et hælvete når de setter i gang med det der. Nå blir kampen mot oljeindustri og klimaendringer Ingeborgs viktigste kampsak. – Jeg mener at hvis de verste scenariene til FN slår til, da sliter vi altså. Det handler om å ta jordas tilstand på alvor, ikke bare sende en liten pengesum hvert år i bistand. Vi og vår livsstil er den største trusselen mot den fattige verden, og jeg mener klimaet er det største problemet i vår tid. Det er alle problemers mor. Ingeborg er forbanna på at oljeindustrien, som forurenser mest av alle, bare får holde på som de vil. – Det blir nok det viktigste for meg og NU det neste året. At Norge skal finne noe annet å leve av enn å eksportere klimaendringer.

Carsten Thomassen og resten av sekretariatet på jobb i NUs «nye» kontorer i Torggata, 1990. Thomassen i midten, med briller.

Carsten Thomassen er død. Han ble skutt på jobb, som utenriksreporter for Dagbladet i Kabul. Thomassen starta sitt virke som journalist i Natur og Ungdom tidlig på 90-tallet, gjennom NUs miljømagasin Natur og Samfunn. I 1991 var han redaksjonssekretær, og i 1992 var han redaktør. Tekst: Eivind Trædal / Foto fra NUs jubileumsbok «30 år i veien»

å sitte å bla i gamle utgaver av Natur og Samfunn, som NUs miljømagasin het før det ble til PUTSJ. I perioden da Thomassen var redaktør og redaksjonssekretær, var det et veldig godt blad. Dette var tiden da kuuul ble skrevet med mange u-er. På små bylinebilder er det vanskelig å bestemme kjønnet på skribentene, alle med langt hår, eplerøde kinn og islender. Geir Arne Bore har også vært redaktør i Natur og Samfunn, og var den som ansatte Thomassen som redaksjonssekretær. – Carsten hadde en bakgrunn som skilte seg litt fra mange av de andre. Han var prestesønn og misjonærbarn, og det blei jo fleipa litt med. De fleste i NU hadde en aktivistisk bakgrunn. Thomassen kom inn i det som kan kalles en overgangsperiode for Natur og Ungdom. – Det var en spesiell tid. Vi hadde veldig mange medlemmer og stor aktivitet. Det var et spesielt og tett miljø, vi knytta vennskap som varer. Det skjedde en endring i fokus hos miljøbevegelsen på den tida. NU begynte å jobbe mer med internasjonalt samarbeid, Det er rart

særlig ovenfor Russland og Øst-Europa, sier Bore. Carsten Thomassen var med på å drive denne endringa. Hans første store reportasje var fra Madagaskar, der han hadde vokst opp. Han skrev mange gode utenrikssaker. Han rapporterte fra klimaforhandlinger i Rio, og skrev en rystende rapport fra et miljøskadd Romania. Mest imponerende var kanskje den lange og detaljerte reportasjen om vannkonflikt i Midt-Østen, «Vannkrigen». Bore husker denne reportasjen spesielt godt. – Carsten tilhørte en ny type journalister, som blant annet starta sine karrierer i Natur og Samfunn. Tidligere var journalister gjerne ideologisk eller akademisk orientert, men Carsten og mange av oss andre var først og fremst engasjerte. Carsten var en av de i Dagbladet som virkelig brant for noe. Marit Nyborg var også redaktør mens Thomassen jobba i NU. Som mange av dem som jobba (og jobber) i NU, holdt de kontakten. Som de fleste som kjente ham, beskriver hun ham som en snill, engasjert

og veldig dyktig fyr. – Han var modig da han kom inn i organisasjonen, og turte å være kritisk. Han var med på å gjøre Natur og Samfunn til noe mer enn et medlemsblad. Mange blei overraska da han stilte seg kritisk til ting NU gjorde. Det var heftige diskusjoner, blant annet om Kragerø-aksjonen. Det sier litt om Carsten, han var aldri redd for å være kritisk. Han gikk også løs på miljøsaker på en måte som var ny for mange, som vi blant annet kunne se i den store reportasjen om vannkonflikt i Midt-Østen. Jobben i Natur og Samfunn var starten på Carstens internasjonale engasjement som journalist. Han blei ikke miljøjournalist, men først og fremst utenrikskorrespondent. – Mennesker, sosiale forhold og verdighetsspørsmål har kanskje engasjert Carsten mer enn «bare» miljøsaker, forteller Marit. Dagen dette skrives, begraves Carsten Thomassen. Vi i PUTSJ sender våre kondolanser til familie, venner og kolleger. Verden trenger engasjerte, dyktige mennesker. Nå er vi ett færre.

Innvandringsdebatt er ofte høyt på den poltiske agendaen, men innvandring er mer enn bare hijab på skolen. Innvanding rommer også monstermarihøner, mordersnegler og gigantiske kongekrabber. Tekst: Inga Ydersbond / Illustrasjon: Henriette Nilsen

Erik Solheim har nå ansvaret

for å oppnå regjeringas målsetning om å stoppe tapet av biologisk mangfold innen 2010. En av de største truslene mot det biologiske mangfoldet både i Norge og i resten av verden er fremmede arter i økosystemene. Det siste århundret har flere og flere fremmede arter kommet til Norge, og 2483 av dem har slått seg ned her. Artsdatabanken har risikovurdert 217 av dem. Av disse fremmede artene er 93 klassifisert til å utgjøre en høy risiko for å gi negative effekter på stedegent biologisk mangfold i «Norsk svartliste 2007», slik som kongekrabba og iberiaskogsneglen (aka mordersnegle, brunsneglen). Trond Hofsvang, avdelingsleder og forskningsleder ved Bioforsk forklarer hvorfor brunsneglene er blitt tallrike de siste årene: – Mordersneglen, eller iberiasskogneglen som den også kalles, overvintrer som små snegler, og kan grave seg dypt ned i jorda for å unngå å fryse i hjel om vinteren. Ettersom det er tele i de største delene av innlandet, overlever de ikke der, men de har økt kraftig i utbredning i kystsonen på grunn av milde vintrer. Klima for nyetableringer

De fleste fremmede arter som kommer til Norge dør under den kalde vinteren, men omtrent én prosent overlever. Klimaendringer gjør at flere arter vil kunne overleve i Norge, og på nye områder innad i Norge. Problemet handler ikke bare om

Norge versus utlandet. Artsvandringen foregår ikke bare på tvers av landegrenser, men også innad i Norge. Fjellreven kan for eksempel være truet av at rødreven går høyere opp i fjellet. – Det er vanskelig å si hva som skjer ved klimaendringer. Økt temperatur gir økt utbredelse av arter nordover i Europa. I tillegg kan lengre vekstsesonger med høyere temperaturer føre til at skadelige arter får mer avkom. Vi vet lite om hva som skjer under overvintring, sier Hofsvang, men presiserer: – Effekten av klimaendringer kan også være motsatt. Klimaendringer kan føre til at de fremmede artene får økt vinterdødelighet. Hvis en art vekkes til live tidligere, vil veksling av kulde og mildvær kunne gi høy dødelighet. Mye avhenger av hvor lenge snødekket blir liggende. Barfrost kan gi økt dødelighet, men snø har gjerne 1-2 plussgrader under snødekket, sier han. Konklusjonen er allikevel klar: – Klimaendringer vil sannsynligvis føre til økt utbredelse av fremmede arter i vår flora og fauna. Lisbeth Gederaas, prosjektleder i Artsdatabanken sier det samme: – En rekke arter får større utbredelsesområder ved økte temperaturer, og en rekke står på dørstokken til Norge, som harlekinmarihøna. Arter som blir med plante- og planteprodukter har snart klimatiske forhold til å overvintre, som den søramerikanske minèrflua.

Hvordan kommer de hit?

Det er mange måter arter kan komme seg inn i landet på. Noen kommer seg hit ved egen hjelp. Andre er blindpassasjerer ved transport av planter, følger med ballastvannet til båter i internasjonal skipsfart, at de settes ut, at de vandrer naturlig og at de forviller seg fra hageanlegg. Hofsvang forteller at planteimport står for en stor andel av innføringa av fremmede arter. – Harlekinmarihøna (også kjent som monstermarihøna) følger for eksempel med planter. Både snegler og marihøner har trolig kommet på denne måten. Arter som kan skape problemer blir ikke nødvendigvis stoppet, fordi Mattilsynet kun stopper de som er klassifisert som ekstremt skadelige etter internasjonale standarder. I tillegg tar Mattilsynet bare stikkprøver. Iberiaskogsneglen omfattes i dag ikke av regelverket ved import av planter, men Mattilsynet kan fastsette midlertidige tiltak dersom det foreligger særlig høy plantehelserisiko. Lene Liebe, nestleder i Natur og Ungdom mener privatpersoner har et forbedringspotensial: – Jeg har inntrykk av at mange ikke tenker at det er problematisk å ta med levende natur inn i Norge. Det er mye smugling, spredning fra hager. Det bør være strengere regler for hva det er lov til å ta med inn i landet. >>

Fakta om inntrengerarter i No rge: Flere og

Økonomi avgjør hvilke arter som blir kastet ut

Innføring av nye arter er ikke «bare» en naturvernsak, men har også store økonomiske konsekvenser. Den amerikanske blomstertripsen er et insekt som påfører samfunnet økonomiske kostnader på mellom 436 og 582 millioner kroner ved et avlingstap på 30-40 prosent. Trenden er at tiltakene som settes i verk er størst der skadene har store økonomiske eller helsemessige konsekvenser for samfunnet. Lakseparasitten Gyrodactylus salaris («gyroen») koster det norske samfunnet 200-250 millioner kroner årlig i form av tapt fiske. Norge har brukt 3-4 milliarder kroner på å bli kvitt den. Der de økonomiske konsekvensene på kort sikt er små, eller positive, er handlekraften derimot mindre, slik som mot invasjonen av kongekrabba. Lene mener at norsk artsvern er sterkt drevet av økonomiske motiver. – Lupiner truer ikke norsk økonomi, så det gjøres ikke storstilte tiltak mot dem, sier Lene. Men hvorfor er det viktig å verne om arter som ikke utgjør en viktig økonomisk ressurs for samfunnet? Her finnes det et ideologisk og filosofisk skille. Mens Miljøverndepartementet vektlegger samfunnsnytte, også hos invaderende, skadelige arter som kongekrabba, finnes det andre perspektiver på dette. Lene er klar i sin sak: – Naturen har egenverdi: mennesker er avhengige av at naturen fungerer, og dersom økosystemene får færre arter, blir de mindre bærekraftige. Ambivalens om kongekrabba

Kongekrabba omtales både som et problem og en potensiell ressurs for Norge fra myndighetenes side. I mai 2007 utga Miljøverndepartementet «Tverrsektoriell nasjonal strategi og tiltak mot fremmede skadelige arter». Der omtales kongekrabbe-invasjonen på denne måten: «Ennå vet vi lite om artens eventuelle negative effekter på faunaen i området. Samme dag som denne rapporten ble utgitt, kom «Norsk svarteliste 2007», utgitt av Artsdatabanken, en institusjon

flere fremmede arter kom mer inn i norske økosystemer, og stad ig flere av dem overlever vinteren, og etablerer seg i Norge. Per mai 2007 var 2483 fremmed e arter oppdaget i Norge. 3-5 prosent av artene som kommer hit overlever vinteren og etablerer seg. Klimaendringene vil sannsynligvis gjøre at antallet arter øker, og at de økologiske og økonomis ke effektene av de fremmede artene øker. Hvo rdan en art vil oppføre seg i nye økosystem er er vanskelig å forutse. Hvis en art først har slått seg ned i et økosystem, er den vanskelig å bli kvitt. I USA er det beregnet at fremmed e arter forårsaker tap på 120 milliarder dollar per år, og at 42 prosent av de rødlisted e artene i USA er truet av dem. Norske myndighe ter jobber nå med å kartlegge de økonomiske konsekvensene av fremmede arter. FN-konvensjo nen om biologisk mangfold pålegger Norge så lang t det er mulig og hensiktsmessig å hindre innfø ring av, kontrollere eller utrydde fremmede arter som truer økosystemer, leveområder eller arter.

som blant annet risikovurderer arter, og tilrettelegger informasjon for myndighetene og offentligheten. De gir også ut den mer kjente «Norsk rødliste 2006» over truede arter. I norsk svarteliste blir kongekrabba vurdert som en art som utgjør en høy risikofaktor for norske økosystemer: «Kongekrabben kan representere en trussel mot både bunndyrfauna og torskeyngel, det siste med bakgrunn i at den er vert for flere parasitter og sykdomsframkallende mikroorganismer, blandt annet en dødelig blodparasitt som kan overføres til torskeyngel. Kongekrabben er også en betydelig ressurs.» Gederaas forklarer hvorfor kongekrabba er vurdert som en høyrisikoart. – Prosjektgruppa for risikovurderinger [de som står bak risikovurderingene i Norsk Svartliste 2007, red. anm] har vurdert kongekrabba som en art med høy riksiko. Den er en vektor [vert, red. anm.] for parasitter og sykdommer som er en fare for blant annet den atlantiske torsken. – Kongekrabba er en stor belastning for resten av økosystemet, den har ikke utvikla seg i samspill med de andre artene. Den har ingen naturlige fiender, og andre arter har ingen forsvarsmekanismer. Kongekrabba har et «maskingevær», og de andre artene har ingen «skuddsikre vester», sier Lene Liebe. Regjeringen har likevel ikke tenkt å prøve å bli helt kvitt inntrengeren. – Regjeringens overordnede målsetting for forvaltning av kongekrabben er i størst mulig grad å begrense videre spredning av konge-

Norsk Svarteliste ede kategoriserer fremm e måten: arter i Norge på denn a. Arter bevisst satt ut i naturen og oppdrett, eller b. Arter rømt fra fangenskap rettet virksomhet ings nær og ning dyrk fra forvillet asjer under c. Arter kommet som blindpass ter, varer og transport/forflytting av dyr, plan mennesker er i naboland d. Arter spredt fra ville bestand c) eller b) a), es skyld lse der opprinne virkning, med elig nesk men e. Arter spredt med åte er mangelfull der kunnskap om spredningsm dt til nye områder f. Norske arter (stedegne) spre elig aktivitet nesk men av følge en i Norge som spredt i Norge g. Foredlede, stedegne arter

krabbe i norske havområder og å sikre en lavest mulig bestand av kongekrabbe utenfor kommersielt område, sa fiskeri- og kystminister Helga Pedersen ved lanseringen av «Stortingsmelding om forvaltning av kongekrabbe» i Bugøynes september 2007. Kongekrabba skal altså få være der den allerede har slått seg ned. Dette området er regulert som komersiell fangstsone for kongekrabbe på en slik måte at de lokale fiskerene og det lokale næringslivet skal få mulighet til fortsatt å leve av den nye ressursen. Dette gleder sannsynligvis innbyggere av lokalsamfunn i Nord-Norge som med kongekrabba har fått en ny ressurs å utnytte. Kongekrabbe regnes som gourmetmat. Bygda Bugøynes, som en gang ble norgeskjent fordi den la seg ut for salg, har fått flere nye arbeidsplasser. Hva må til for å blI kvitt inntrengerne?

Lene Liebe mener det er mer enn vern av Trillemarka som må til for å stanse tap av arter: – For det første må man handle mindre med mat, og slutte å kjøre mat verden rundt. Man må også ha mer matproduksjon i Norge, og mindre frihandel. For det andre må man har strengere kontroller av ballastvann og importerte produkter, og for det tredje må man være harde nok mot invaderende arter som brunsnegler, kongekrabber og lupiner. Når det gjelder kongekrabba, er Lene lite nådig. – Vi må fiske dem opp og spise opp alle sammen. 33

INGEBORGS TALE

Av Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom

Dette må bli året for handling, sa vi

tv2 meldte i november ifjor at 70% ikke

i januar 2007. Man løser ikke klimaproblemet ved å prate om det, vi vil ha konkrete tiltak. 2007 ble ikke året for handling. Det ble året da regjeringen la frem en klimahandlingsplan uten verdi. En plan som ikke var verdt papiret den var skrevet på.

året for handling. 2008 må bli året da folkets engasjement og forskernes advarsler blir omsatt i praktisk politikk. Hørt det før? Jepp. Naivt? Nope.

er fornøyd med regjeringens klimapolitikk. Det skjønner jeg godt. For jeg tror mange lurer på det samme som meg: Når regjeringen sier de vil kutte utslippene, hvorfor går de ikke løs på dem som har mest utslipp? Regjeringens klimamelding inneholdt ingen tiltak overfor oljeindu-strien. Nå har regjeringspartiene inngått et forlik med Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti, men fortsatt er Helge Lund (konsernsjef i StatoiHydro på frifot. Hvorfor er det slik at de som forurenser mest, og som har mest penger, er dem som slipper billigst unna?

Vi har bedre forutsetninger for å

Det er de store forurenserne, oljeindu-

lykkes nå enn noen gang. 2007 ble ikke et år for klimahandling, men det ble et år der engasjementet for klimasaken og misnøyen med regjeringens klimapolitikk vokste. Det ble året der FNs klimapanel la frem en rapport som sjokkerte verden – og som de mottok Nobels fredspris for.

strien og veitrafikken som må ta ansvaret for at norske klimagassutslipp stiger. Også trafikken slapp billig unna i klimaforliket: Ingen satsing på jernbane, ingen tiltak mot flytransporten og ingenting som skal gjøre det vanskeligere å kjøre bil. Med en sånn politikk kommer utslippene fra transporten til fortsette å vokse.

Nå prøver vi oss igjen: Dette må bli

Det blir det viktigste for Natur og Ung-

dom i året som kommer: De som forurenser mest, skal få svi. Dersom du skal få en bråkete forsamling til å være stille, ville du ikke bedt dem som bråket mest om å holde kjeft? Det er derfor vi allerede har aksjonert mot utvidelsen av E6 i Hedmark. Det er derfor vi skal hindre utvinning av Goliatfunnet. Vi har ikke noe alternativ til å lykkes.

2008 MÅ bli året for handling. Det er nok klimagasser i atmosfæren nå. Jeg har trua. Vi har valgt de riktige sakene. Vi er flere medlemmer. Vi er i gang. Jeg gleder meg til å gi storforurenserne juling.

HVA ER DITT FAVORITTRANSPORTMIDDEL?

Andrea S. Aasvang, 14 år Jeg liker best tog og trikk. Jeg syntes at trikken er enkel og fin å reise med når jeg er i byen. Toget gir meg en fin følelse av å være på reise.

Sigmund K. Setreng, 72 år Jeg ville ønsket meg et luftskip med elektrisk motor. De kommer tilbake vet du! De holder på å utvikle dem nå i Tyskland. Dessuten er de så vakre! Det skal være helt lydløst. Da kunne jeg fortøyd det ved gården min og brukt det på reise.

Pernille Ø. Myrvoll, 14 år Jeg liker trikken og t-banen. Fordi jeg ikke bor i byen er det ekstra morsomt å ta trikk og t-bane, dessuten er det koselig på grunn av de andre folka.

Jostein Tostrup, 21 år Jeg liker best bussen fordi når jeg kommer på bussen kan jeg bare slappe av og la tankene fly. Jeg løser alltid mange problemer mens jeg sitter på bussen og ser ut av vinduet.

Erik Solheim, 53 år Jeg liker tog.

Tekst og Foto: Kristine Kleppo

Hvilke konsekvenser får det når det norske oljeselskapet Statoil Hydro investerer i land hvor menneskerettighetene ikke respekteres? Tekst: Elisabeth Sæther / Foto: Elisabeth Sæther og Borgen Productions AS

på Sjtokman vil sannsynligvis føre til at Norge blir mer avhengig av å holde seg inne med russiske myndigheter og godta russisk politikk. Hun jobber som fagmedarbeider ved Bellonas kontor i Murmansk. Lesikhina frykter at oljesamarbeidet vil få norske myndigheter til å verge seg for å kritisere russiske myndigheter. Dokumentarist Erling Borgen mener at StatoilHydro ved å samarbeide med diktaturer indirekte bidrar til å opprettholde dem. – StatoilHydros deltakelse

Forandring 1: StatoilHydro i lomma på diktaturer?

Angst for at StatoilHydro skal bli kastet ut av petroleumseventyret Stjokman, i russernes del av Barentshavet, kan få den norske regjeringen til å spille etter Putins pipe tror Lesikhina. Hun tror heller ikke at norske selskaper kan påvirke oljevirksomhetens miljøambisjoner, og langt mindre russisk miljøpolitikk. Russland er et land hvor demokratiet har vært i sterk tilbakegang i de siste årene. Fri presse er svært uvanlig da majoriteten av media er eid av staten. Flere kritiske journalister har blitt drept de siste årene og Russland regnes nå som en av verdens

farligste land å ferdes i for journalister. De uavhengige organisasjonene går også hardere tider i møte. Den russiske presidenten,Vladimir Putin har beskyldt organisasjoner som mottar pengestøtte fra utlandet for å drive spionasje for andre land som vil skade Russlands interesser. Lesikhina er likevel sikker på at norske selskaper vil unngå alt snakk om brutte menneskerettigheter og dårlig miljølovgivning i Russland. – De utenlandske selskapene er konstant redde for å bli kastet ut av landet, sier hun. Forandring 2: StatoilHydro smører diktaturer?

StatoilHydro er Norges største selskap. Staten eier to tredjedeler av oljegiganten. Selskapet har virksomhet i 40 ulike land verden over. Det er flere som har stilt spørsmålstegn ved konsekvensene av at StatoilHydro investerer i diktaturer og ufrie land. En av de er journalist og dokumentarist Erling Borgen. Han fulgte StatoilHydro ned til Aserbajdjan for å se hvordan selskapet påvirker hverdagen i landet. – Når StatoilHydro investerer i et land som Aserbajdsjan går statsinntektene fra oljen >>

Nina Lesikhina, fagmedarbeider i Bellona

rett i lomma på presidenten, hans familie og hans venner. Ved å skaffe staten sine oljeinntekter er StatoilHydro med på å smøre et undertrykkelsesmaskineri, mener Borgen. StatoilHydro har investert milliarder av kroner for å ta del i Aserbajdsjans olje og gassvirksomhet. I dokumentarfilmen I skyggen av Statoil forteller Borgen oss om et samfunn preget av korrupsjon og fattigdom. De fattige i Aserbajdsjan ser lite til landets oljerikdom. Kritikk av presidenten og hans styre slås brutalt ned, og flere opposisjonelle har måttet søke asyl, blant annet til Norge. – Hensikten med dokumentaren var å få en debatt for hvorvidt det går en nedre grense for hvem norske oljeselskap kan samarbeide med. Hvilke land er så brutale at olje og gassindustrien nekter å drive virksomhet i dem? Spør Borgen. Borgen mener at StatoilHydro må stille klare krav til myndighetenes oppførsel i et land som Aserbajdjan. Myndighetene i et land som er helt avhengig av selskaper som StatoilHydro vil høre etter hvis selskapet stiller krav til hvilken politikk landet fører. – Når StatoilHydro har investert 20 milliarder i Aserbajdsjan burde de faktisk kunne si; «Hei, vi finner oss ikke i at dere bryter menneskerettighetene», sier Borgen. Hvis StatoilHydro ikke hadde fått tilgang

til oljeresurssene i Russland og Aserbajdjan, ville andre oljeselskap fått det. Borgen tviler imidlertid på at StatoilHydro skiller seg ut fra andre oljeselskaper. Han mener norske selskap har de samme drivkreftene som alle de andre, nemlig å maksimere inntjeningen. – StatoilHydro snakker ofte om de positive, norske verdiene de tar med seg til utlandet, og jeg lurer på hva hvilke verdier det er de egentlig formidler. Er det i realiteten noen forskjell på om det er norske eller utenlandske selskap som gjør forretninger? Forandring 3: StatoilHydro skaper inntekter for Norge

Når StatoilHydro tjener penger medfører det store inntekter til eierne av selskapet, der i blant staten Norge. I 2007 stod oljeinntektene for 36 prosent av Norges totale statsinntekter. Norsk barnehagebygging, skolemat og helsetilbud avhenger av at StatoilHydro fortsetter å pumpe opp olje og gass et eller annet sted i verden. Da Statoil i 1996 besluttet å investere i Aserbajdjan beskrev daværende nærings- og energiminister Jens Stoltenberg i Dagsrevyen det slik: – Det er et merkelig skjebnefellesskap. Hvis det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet, til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene (...)

skal komme fra Det kaspiske hav. Det er litt underlig å tenke på, men slik er det. Etter hvert som oljereservene i Norge har blitt mindre, har oljeselskapet allerede posisjonert seg i flere land. Forandring fryder, eller?

Organisasjonen Freedom House lanserer hvert år en omfattende undersøkelse kalt The Freedom in the World. Undersøkelsen har som formål å klassifisere 60 utvalgte staters grad av frihet. Ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, avholdelse av demokratiske valg og mulighet for politisk opposisjon er viktige faktorer. De utvalgte landene klassifiseres i kategoriene fritt, delvis fritt og ikke fritt. I følge undersøkelsen for 2007 er 13 av de 40 landene som StatoilHydro opererer i, klassifisert som ikke frie. Videre ble 8 av landene StatoilHydro befinner seg i klassifisert som delvis frie. – Hvis du følger StatoilHydros investeringer i utlandet er det en reise til de landene i verden som bryter menneskerettighetene og kveler demokratiet og retten til frie ytringer, sier Borgen. Selskapet som forandrer hverdagen. Det er hva man trygt kan kalle StatoilHydro. Det er ikke dermed sagt at all forandring er positiv, eller at forandringen er positiv for alle.

KULTURPLUKK

JUNO Med: Ellen Page, Michael Cera og Jennifer Garner Regi: Jason Reitman FILM: En dag flytter Juno hjemmets stueinnredning inn på kjærestens plen. Han går ut for å jogge og finner henne sittende der, dampende på en pipe. Juno forteller at hun er gravid. Filmen var årets store indie-overraskelse i USA og Ellen Page er nominert til en Oscar for hovedrollen. Den handler om Juno, som er 16 år gammel. Hun har en far, en stemor, en nerdete kjæreste, en baby i magen og en gammel rød racersykkel. Hun er ikke den typiske gravide tenåring på film. Juno er et portrett av en morsom og smart jente som møter utfordringer hun egentlig er for ung til å takle. Skuespiller Ellen Page gir henne en verdighet og styrke som du sjelden ser hos unge mennesker på film. Vanligvis handler filmer om tenåringsgraviditeter, gråtende døtre, forbanna foreldre og feige kjærester, men i denne filmen knytter krisen hovedpersonene nærmere sammen. Det er en litt vindskeiv film som gir karakterene sine masse humor og kjærlighet. Replikkene er skarpe og morsomme. Musikken, som stort sett består av vokal og gitar gir filmen en lun og god stemning som matches av en varmtonet filmfotografi. Man kan se at filmteamet har hadde hjertet på riktig sted da de laget denne filmen. Selv om rekvisitøren har gått litt over styr i sin tidlig 80-talls estetikk, så kommer alle elementene sammen på en nydelig måte. Regissør Jason Reitman er tidligere best kjent for filmen Thankyou for smoking, men i ånden minner Juno mer om Little Miss Sunshine, som kom for et par år siden. I et land der alle vil bli vinnere har den alternative filmbransen i USA begynt å fatte interesse for de såkalte taperne. Det er jo for galt at vi skal leve i et samfunn der menneskelig verdi måles utifra symmetrien i kjærestens ansikt, evnen til å kombinere vårens farger med riktig øyenskygge og til å holde seg til venns med de kjipeste menneskene. Juno hedrer ungdommene som ikke er populære på highschool, og som heller ikke ønsker å være det. Se Juno, du har godt av det! KK

MONSTER KNUT NÆRUM BOK: Med fredagens Nytt på Nytt sending friskt i minne, går man løs på Nærums tørre vitser i skriftlig form i Monster. Scenarioet er som følger: vi befinner oss i 2013, det vil si kun fem år frem i tid, og det ganske land opplever en invasjon av en ny art som ikke hører hjemme i fastlands Norge. Det er verken snakk om gourmetkokkenes drøm, kongekrabben, eller hage-eiernes skrekk, de morderiske brunsnegler, men våre sjarmerende, pelskledde og hvite venner, nemlig isbjørnen Knut og hans artsfrender. Gjennom David, vår helt ikledd lusekofte og dongrijakke, følger vi isbjørnen, en tilsynelatende utdødd art, fra spede observasjoner på Kola til dens «rise and fall» i Sør-Norges rurale og urbane miljø. Gjennom mer eller mindre karikerte observasjoner av både politikere, naturvernere, jegere og skrudde professorer viser han oss hvordan Norge egentlig er satt sammen, og hvordan vi reagerer på en trussel vi selv har vært med å forme (relativt likt dagens terrordebatt). Nærum spinner videre på et alvorlig tema, nemlig hva som vil skje dersom politikk, kommersialisme og naturvern får fritt spillerom i en miksmaster. Utfallet kan bli tragisk, for både politikere, rike investorer og dyrevernere. Monster er et spark til vårt lands folkevalgte, der budskapet er at man må passe på å holde hodet kaldt og ikke overse advarslene fra fagfolk, både når det gjelder fauna og klimatrusler. Monster er engasjerende og Nærums penn er drivende, ikke ulikt krimsjangerens metoder (men så er også Unni Lindell på listen av takksigelser tilslutt). Uten å røpe for mye (jeg klarer bare ikke å dy meg!) så blir en FrPpolitiker drept av sin egen dumskap i løpet av historien (noe mer om min politiske tilhørighet vil jeg imidlertid ikke røpe…). På veiene av leserskaren til Nærum, vil jeg sende en takk til Knut (individet tilhørende vår egen art, ikke den hvite pelsballen i Tyskland) og si at vi mer enn gjerne vil høre mer fra han i både skriftlig og muntlig meddelelsesform. KS

SUPER MARIO GALAXY Med: Din helt mario NINTENDO

SPILL: Mario har medvirket i over 200 spill, på et utall konsoller, med mange forskjellige konsepter. De mest kjente er nok Mario Kart og Mario Tennis, for ikke å snakke om det klassiske Super Mario, der den lubne, italienske rørleggeren løper rundt i et univers av forskjellige verdener for å redde prinsesse Fluesopp. Kan dette nyeste, store spillet i Mario-serien gjenskape magien fra Super Mario? I begynnelsen var spillet en stor skuffelse. Ikke bare er grafikken for full av kontraster og skygger, til forskjell fra andre spill i Mario-serien, men figurene har også fått nye stemmer og lyder. Jeg var i ferd med å tro at dette skulle bli årets skuffelse heller enn årets spill. Likevel gav jeg det en sjanse og fortsatte å spille. Da Mario våknet på en fremmed planet, vekket av en stjernelignende figur kalt Luma, og jeg kunne komme ordentlig igang, da var magien der igjen. Allerede etter få meter løpt og et par hopp var jeg i skikkelig Super Mario-stemning. Spillfølelsen er revolusjonerende, gravitasjonen er imponerende. Mario svever av gårde og hopper høyere enn noen sinne. Når stjernene begynner å strømme inn, får man tilgang til stadig flere verdener. Brettene er originale og nøye planlagt, akkurat slik de skal være, fargerike og med nye fiender i den velkjente stilen, som man etter hvert lærer å elske. Musikken bryter litt med tidligere spill. Her er det et skikkelig strykeorkester som står for det meste av musikken, men det gjør hele spillet mer levende og om mulig litt virkelighetsnært. Likevel er det et kjært gjenhør med klassiske Mario-låter i nye og gamle versjoner. Super Mario Galaxy er et obligatorisk spill for Nintendo-elskere. Den trådløse Wii-fjernkontrollen gir god spillefølelse og mange muligheter for minispill og morsomme småbrett. Musikken og grafikken er uvant, men spillfølelsen er der, og det er den som gjør Mario-spillene legendariske. ESO

Mannen som elsket Yngve Med: Arthur Berning, Ida Elise Broch og Rolf Kristian Larsen Regi: Stian Kristiansen FILM: Ungdomsfilmer på norsk er en farlig sjanger. Det er sjelden man ser så mye pinlig famling, tukling, nakenbading og åpenhjertige betroelser som i norske oppvekstskildringer. Men her begynner det bra altså. Jarle er ute på eskursjon med klassen og kaster seg ut i en modig monolog rett

Himmel og Hav Ellen Viste og Siri Kalvig BOK: Etter å ha lest forordet av denne innføringen og oppdateringen i metrologi og klimaforhold, spør jeg: Hvorfor står Siri Kalvig først som forfatter av Himmel og Hav? Boken har totalt fem kapitler, hvorav Vise som doktorgradsstudent i Metrologi har skrevet de fire første og Kalvig har skrevet det siste. Man kan henvise til at K kommer før V i alfabetet, men det virker klart at Himmel og Hav vil bli referert til som Kalvigs nye bok og at det er denne værdamen som vil bli husket for den også. Blondiner selger! Boken viser at klimaendringene er et sammensatt problem, ikke bare med tanke på hvordan de oppsto, både med naturlige svingninger og endringer menneskene har stått for, men også hvordan vi skal kunne endre den negative veien vi nå følger. Etter en liten innføring i geologi og dens historie, gir Vise oss en oversikt over hvilke prosesser som foregår over hodene på oss. Hvordan skyer og solen påvirker klimaet og hvordan vi igjen påvirker skyene. De gir også oss en oversikt over forskningen som har vært på området. For eksempel har man visst om drivhuseffekten siden 1824 og hvordan CO2 påvirker denne siden 1896! Man skjønner da at det ikke er forsknin-

inn i kamera. Vi er på vestlandet på slutten av åttitallet. Jarle er en nokså vanlig gutt som føler at resten av verden er på feil spor. Derfor tilbringer han så mye tid som mulig med hodetelefoner på ørene. Med låter fra The Smiths, The Jesus and Mary Chain og The Cure glir musikken inn i forgrunnen av filmen. Sangene gir filmen en energi og desperasjon som gjør at du kommer inn under huden på hovedpersonene. Skuespiller Rolf Kristian Larsen spiller Jarle. Han gjør en varm og sympatisk rolleprestasjon som gjør at du fortsetter å like ham, selv når han virkelig klarer å rote ting til. For deg som har lest boken som filmen er basert på er det kanskje ingen grunn til å gå på kino og se denne. Sannsynligvis har du allerede den perfekte filmen inne i hodet og å se denne filmen vil bare være forstyrrende. For filmen er forenklet i forhold til boken, og mangelen på detaljer og nyanser kan være skuffende. Likevel vil jeg si at Mannen som elsket Yngve er fin. Det er en sympatisk og godhjertet film som klarer å si noe om å være ungdom uten å bli overfølsom eller klam. Det er kult å se et alternativt ungdomsmiljø skildret i en norsk film, for selv om filmen foregår for tjue år siden er personene og miljøene lette å kjenne seg igjen i. Bandnavnene er kanskje ikke de samme lenger og slagordene på buttonsen er litt forandret, men bestandelene er akkurat de samme. Det som betyr noe er fortsatt venner, kjærlighet, musikk og troen på at det er verdt å kjempe for at verden skal bli litt bedre. Legg forresten merke til jakkeslaget til Ida Elise Broch. Natur og Ungdom har bidratt med buttons til filmen. KK

gens fremskritt det står på, men mulighetene gitt av politikerne til å kunne forske og finne løsninger som forhindrer ytterligere skader på kloden. Likevel er usikkerhet et tilbakevendende tema i Himmel og Hav. Vi vet dessverre for lite om de langsiktige endringene i klimaet til å kunne forutse hva som vil skje og med hvilke følger. Vise og Kalvigs viktigste budskap er derfor en advarsel mot å glemme, og mot å overdrive og se farer i hver minste ting! Likevel er det noen scenarier som blir presentert som er mer eller mindre sikre (dersom vi og politikerne verden over ikke får ut finger’n). Enkelte av disse er opplagte, men Vise presenterer også mindre direkte effekter av oppvarming, som dødsfall som følge av hetebølger, lengre pollensesong på grunn av global oppvarming o.l. Himmel og Hav er dessverre alt for pedagogisk og alt for lite engasjerende.Vi trenger bøker med Himmel og Havs tema som gjør at folk gidder å sykle til jobben og droppe scampi-middagen. Men den er et godt utgangspunkt for enhver skoleoppgave på området og for alle de som føler at pensum fra videregående ikke holdt for å klare å holde hodet klart når fagtermer blir ramset opp i klimadebatten. Uten å kunne påberope meg nok kunnskap om bokhandleres salgstall, vil jeg tro at dersom Himmel og Hav var på salgstoppen før jul, så var den nok også på byttetoppen etter jul. Men dette er spekulasjoner fra undertegnedes side. KS

Å reise får deg fra ett sted til ett annet, men hvordan står det til med maten? Flymat-vitser er en klassiker for dårlige standupkomikere. Putsj ser bak myten, og tester seg fram på jakt etter den beste reisemåten for feinschmeckere. Tekst: Andreas Johannessen Delsett Nordlandsekspressen Svolvær-Bodø Type serveringssted: Hurtigbåt

Vindusbord rett over havflaten er eksotisk, 3,5 meter bølger likeså. Hjemmefra har alltid den distinkte lukten av diesel på båt blitt trukket fram som noe positivt, men for en miljøverner lukter det NOx-utslipp. Dieseldunsten hadde dessuten konkurranse fra vaffeljernet under overfarten, en ganske bisarr kombinasjon. På de nye båttypene er det ikke lenger mulig å trekke frisk luft på dekk, og med spyposer strategisk plassert i setelommen foran var det en noe trykket følelse som omga oss under besøket. 3,5 meter bølger ble fort problematisk når man skulle nyte kaffen på vei over Vestfjorden i januarstorm. Og matutvalget var virkelig begredelig. Hvor får de egentlig alle frøhornene fra? Og hvorfor samler alt pålegget seg i en klump i midten av bakverket, med små klumper av iskaldt smør rundt? Et glass mineralvann redder ikke måltidet, da flasken fosser over av oppristet kullsyre. Mat: 1 / Miljø: 1 / Pris: 3 / Total: 1

Norwegian Bodø-Oslo Type serveringssted: FLY

Bordreservasjon ble gjort flere uker i forveien, men restauranten kom inn sent til Bodø Lufthavn, og vi ble sittende i over en time og vente. Da bør man kanskje forvente seg ekstra service og en hyggelig gest fra serveringspersonalet, men den gang ei. Fikk vindusbord like bak vingen hadde fin utsikt, men var riktignok sjenert med litt mye støy fra barnefamilien i setene bak. Maten ble servert på hyggelig vis, og vi fikk valget mellom to forskjellige smørbrød samt diverse snacks og sjokolade. På smørbrødet med kylling og pesto hadde kjøkkenet gjort et smart brødvalg; polarbrødet hadde holdt seg ferskt i forpakningen, men kyllingen var litt tørr. Og stadig serveres denne satans pulverkaffen! Pluss for is i mineralvannet og rabatt på prisen ved valg av meny, men likevel ikke som i gamle dager, da SAS serverte en meny satt sammen av Arne Brimi. Mat: 3 / Miljø: 2 / Pris: 3 / Total: 3

Trondheimsbanen Oslo-Trondheim Type serveringssted: TOG

Toget hadde egen serveringsvogn med god utsikt, lite støy og relativt mye plass til å bevege seg. Serveringen foregikk over disk, og menyen så ikke så aller verst innbydende ut. Dagens middag var kjøttkaker med ertestuing og poteter, men da vi heller gikk for dagens smårett, kom det nærmest til konfrontasjon med personalet ettersom vi visstnok ikke kunne lese menyen. Kunden har åpenbart ikke alltid rett. Da det til slutt ble opplyst om hva som var dagens smårett var valget enkelt: nystekt spinatpai er slett ikke verst, og ved siden av stod et fat med like nystekte kanelboller. På toget hadde de dessuten traktekaffe, og dermed var testens kaffevinner i hvert fall i boks. Ekstra pluss for kanelbollene, nesten som hjemme hos mor! Toget er testens soleklare vinner, halvfabrikatapai og lunken service til tross. Men når skal NSB satse på gourmettog? Utsikten på Dovrefjell er en minst like spektakulær ramme for et luksustog som en hvilken som helst orientekspress!

Sørlandsekspressen, Oslo-Kristiansand Type serveringssted: Bensinstasjon

Merkelig nok var det vestlandets søteste frukter som en gang mettet de mange reisende ut oslofjorden og langs sørlandskysten. Nei, ikke plommer fra Hardanger, men deilige vestlandslefser. Men nå er dette tilbudet borte, og matservering skjer på en Essostasjon på Rugtvedt. Den er riktignok idyllisk beliggende, med en spennende fjellformasjon mot nord, og Lasse’s kro [sic!] mot vest. Menyen er variert, men prisene høye. Måltidet må kjøpes raskt, bussen stopper bare i ti minutter. I kassa er det full forvirring, og det brede utvalget pølser hjelper ikke når alt tilbehøret forsvinner fra pølsens overflate under løpeturen tilbake til bussen. Mat: 2 / Miljø: 3 / Pris: 3 / Total: 3

Mat: 4 / Miljø: 6 / Pris: 4 / Total: 4 41

Tekst: Eivind Trædal

Transportsektoren er viktig i klimakampen. Bare i Norge brukes 40 terrawatTimer energi på å forflytte oss latsabber fram og tilbake. Dersom vi skal redde verden, må vi finne en måte å dra fra A til B uten å slippe ut CO 2. Men her gjelder det å tenke out of the box, som det heter på norsk. Miljøbevegelsen må gå nye veier. Tenk hvor mye bra vi kunne gjort for miljøet om vi ikke bare kunne reise i rom, men også i tid. Vi vil tilbake, som rapperne Erik og Kriss, men vi nøyer oss ikke med å drømme om russefeiring i Bærum. Snarvei til hydrogensamfunnet

Bronsealderdrøm

Ned med dampen

I 1806 finner den sveitsiske oppfinneren François Isaac de Rivaz opp en forbrenningsmotor som går på hydrogen og oksygen. Han lager også en primitiv bil som kunne gå på denne motoren. Bevæpnet med Bellonas utgreininger om hydrogensamfunnet, drar vi tilbake, og sørger for at den industrielle revolusjonen i Europa og USA blir grunnlagt på rein transport.

Vi reiser på en frenetisk jakt rundt i bronsealderen, med målsetning om å stoppe alle fra å komme opp med med noen gode idéer. Mange historikere sverger til bronsealderen som vår lykkeligste tid, med nok mat, en masse nyttige redskaper og en avslappa tilværelse. Totimersdagen er innen rekkevidde når alt man trenger å gjøre i løpet av dagen er å vasse ut i strandkanten og hente noen blåskjell og østers. I den svære kløfta der Simba i Løvenes konge nesten blir kverka av ti tusen vettskremte gnuer (etter at Scar har drept Mufasa), er det funnet spor etter mennesker som har bodd uforandra på samme sted i hundretusenvis av år. Et åpenbart tegn på at man har funnet seg vel til rette, bortsett fra de sporadiske skremte gnu-flokkene da.

Vi tar fossil energi ved roten, og brenner opp Heron av Alexandrias manuskript Spiritalia seu Pneumatica, der prinsippet bak dampmaskina blir utreda. De som brant opp biblioteket kan umulig ha gjort en grundig nok jobb. Å stoppe dampmaskina er dessverre lettere sagt enn gjort, for vi må også vandalisere arbeidet til både (gjør deg klar:) Taqi al-Din Muhammad ibn Ma’ruf al-Shami al-Asadi og Giovanni Branca, bare 1500 år seinere. Når vi så tar en tur til 1700-tallet og sørger for at spanjolen Jerónimo Ayánz de Beaumont ikke begynner å fable med nye planer, har vi sannsynligvis sikra en framtid i hest og kjerre for godt.

Resultat: Filmen løvenes konge blir ikke noen

Family business

blockbuster, men isteden et koselig eventyr rundt leirbålet noen hundre tusen år til.

Når jeg først har sjansen, har jeg også et personlig ærend. Vi drar tilbake til 1890-tallets Oslo, der min oldefar, stortingsmann Lasse Trædal, jobber knallhardt for en alternativ trasè for bergensbanen, som tilfeldigvis tar turen innom hjemgården i Trædalen, og tilfeldigvis har satt av plass til en stasjon i Trædalen. Og en jernbaneferge som tilfeldigvis ankrer opp ved oldefars brygge ved fjordkanten.

Resultat: Hydrogenmotoren får en pangstart,

og Siegfried Marcus ser ingen grunn til å lage en bensindrevet motor til kjerra si 64 år seinere. Forkludre fisjon

Vi drar tilbake til 1934, og viser Enrico Fermi bilder fra Hiroshima, Tsjernobyl og prøvesprengninger i mikronesia. Han avlyser sine eksperimenter i fisjon, og vi slipper både atomkraft og -bomber. Resultat: Dessverre går vi glipp av radioaktive

helter som Ninja Turtles, og Krang kan ta over planeten uforstyrra.

Resultat: Samfunnet blir bygd på en mer

tradisjonell form for kraft: slavearbeid.

Resultat: Trædalen blir en metropol, vestlend-

ingene slutter å mase om vei og tar banen som aldri før, og slekta mi blir stein rike. Tre fluer i en smekk!

FREM FRA GLEMSELEN PUTSJ har hundrevis av gamle aksjonsbilder i arkivet.

Her viser vi frem en av de, og gir deg historien bak.

- Eksos eller ikke, det er spørsmålet. Det kom politi, men det var ti minutter etter at vi hadde dratt, Smiler Erik Natvig. Sammen med ni andre fra Bergen Natur og Ungdom aksjonerte han ved trafikkmaskinen på Danmarksplass i Bergen i februar 2001. Samme dag ble nasjonal transportplan for 20012011 lagt fram i Stortinget. Tekst: Simen Brekke / Foto: Erik Natvig

Aksjonen foregikk ved forfalne og

Farefullt spill

nå nedlagte Forum Kino, kloss inntil en svært trafikkert firefelts vei. For å komme seg over inngangen til kinoen med det store banneret måtte aksjonistene bruke en stige. – Han som hadde stigen fikk ikke være med bussen, så han måtte gå i førti minutter for å komme seg dit, forteller Erik og ler.

Hver gang det var rødt lys løp aksjonistene som sto på bakken ut i veibanen og ga løpesedler til bilistene. – Nå i ettertid ser jeg at det var uansvarlig å stå ute i trafikken og gi ut løpesedler, sier Erik. Foruten den noe hasardiøse ferdselen i trafikken gikk aksjonen stille og rolig for seg. I tillegg til banneret og løpesedlene stilte aksjonistene opp i gassmasker og munnbind. – De to gassmaskene har vært i Bergen NUs eie i mange år, kan Erik fortelle. Dette er faktisk ikke første gang bildet til Erik er på trykk i PUTSJ. – Det var med i en aksjonsbildekonkurranse, eller aksjonskonkurranse i 2001, og jeg tror kanskje den kom til finalen også, minnes Erik.

Viktig dødsårsak

Luftforurensing var den største årsaken til at lokallaget aksjonerte. Som følge av luftforurensing dør det 140 mennesker hvert år, bare i Bergen, forteller Erik. – Dessuten brukes det 1,8 mrd kroner i Bergen i forbindelse med sykefravær forårsaket av luftforurensing, fortsetter han. Aksjonistene ville stoppe all veiutbygging, og spesielt riksvei vest i Bergen, i stedet ville de ha bybane fra Bergen sentrum til flyplassen Flesland utenfor byen. Aksjonen, som varte i drøyt 20 minutter, foregikk på ettermiddagen, så man kunne nå ut til alle bilistene i rushtrafikken. Det som da het TV Hordaland kom og filmet aksjonen. – Og jeg fikk komme på TV for første gang, smiler Erik lurt. Bergensavisen tok bilde, men de var ikke så opptatt av det svære banneret. – De ville bare ha bilder av de som løp ut i veibanen og leverte ut løpesedler, forteller Erik.

Et skritt i riktig retning

Utenom oppmerksomheten Bergen NU fikk fra pressen og bilistene har nok denne og liknende aksjoner hatt noe å si for prioriteringene til politikerne i byen. – Selv om det ikke er godt å si hvor mye akkurat denne aksjonen forandret, har man begynt å bygge bybane i Bergen, sier Erik. I første omgang er det vedtatt at banen skal gå fra Bergen sentrum og til Nesttun. – Vi vil at den skal gå helt ut til flyplassen, men dette er i hvert fall en begynnelse, avslutter han.

KALAS

Med ny kjæreste og bandet FitteSatanAn arkiKommando er Jarle Klepp klar til å ta over verden. Me n alt forandrer seg NÅR han forels ker seg i den nye gu tten i klassen. Rolf Kristian Larsen spill er Jarle i Mannen so m elsket Yngve. Tekst: Kristine Kleppo Mannen som elsket Yngve handler om en engasjert vennegjeng fra vestlandet. Har du noengang vært politisk engasjert? – Desverre er mitt politiske engasjement ødelagt av håpløst populistiske politikere som man ikke kan ta seriøst. Hvilken retning jeg har vil jeg holde for meg selv.

Hva er ditt høyeste ønske? – Hmmm... fred på jord? Nei. Et realistisk ønske må være at slike som Christian Kvarme og Magnhild Meltveit Kleppa pensjonerer seg, slik at det uunngåelige skjer snarest: Offentlig aksept for homofile.

Hva er ditt favorittransportmiddel? – Motorsykkel tror jeg, men det kjører jeg jo aldri. Tar veldig mye kollektiv transport og da liker jeg best trikken.

Hvilken sak ville du demonstrert mot?

Hvem ville du helst vært, Kåre Willoch eller Iggy Pop?

Hvordan blir fremtiden? Dyster eller vakker?

– Går ikke i demonstrasjoner, men hvis jeg skulle, måtte det vært for å vise min avsky mot holdninger som burde vært utdødd. For eksempel de rasistiske til Øvind Heian ved Norgespatriotene eller de antihomofile til religiøse ledere som Christian Kvalme og Basim Ghozlan, eller nå sist ved Tor Erling Staff, hvis holdninger ikke trenger noen utdypning. «Hakkemat opp mot veggen» – Jarle Klepp, MRB.

– Iggy Pop. Så klart.

– Fremtiden vil nok inneholde mer av begge deler. Jeg velger å se mest på det vakre.

Hva er det mest opprørske du har gjort? – Jeg tror ikke jeg har gjort så mye rebellsk jeg. Men hadde jeg, med en råtten tomat for hånden, passert Tor Erling Staff, så kunne jeg fort blitt opprørsk.

Hva synes du om Natur og Ungdom? – Jeg beundrer engasjementet til Natur og Ungdom og syns det er flott at det finnes en organisasjon som bevisstgjør mennesker i ung alder. Jeg er alikevel også av den oppfatning at vi har for mange som kjemper for det samme. At Hauge og Oddekalv krangler i media hjelper ikke miljøet, men snarere tvert om... tror jeg.

Hvilken superhelt identifiserer du deg mest med? – Torill Håland. Min mor. Vi har begge rødt hår.

Miljøpolitikk som gjør deg forbanna? – Oppgitt er ordet. Eller apatisk.

Har du et godt button-slagord? – Jeg har bare en button og på den står det «sit on my face!». Hvis jeg skulle laget en ny skulle det stått «sit on your own face Meltveit Kleppa!»

som skaper glede og underDet er dette som er ikke Norsk Tippings holdning, men som forårsaker krevende balansegang og årsaken uheldig spillatferd. Overskuddet vi til myndighetenes ønske om skaper skal sørge for forutsigbar streng regulering og kontroll finansiering til samfunnsnyttige med spillemarkedet. formål. Det er dette som er Norsk Tippings krevende balansegang og årsaken til myndighetenes ønske om streng regulering og kontroll med spillemarkedet.

fornybar energi

HijY^Zi \^g YZ\ Zc ]Za]Zia^\ [dghi ZahZ Vk iZ`cdad\^h`Z! ©`dcdb^h`Z d\ hVb[jcchbZhh^\Z VheZìZg kZY ^cYjhig^Zch bâ_©ji[dgYg^c\Zg# > iâaZ\\ [ g Yj egVì^h` igZc^c\ ^ bZidYZg [dg kjgYZgZ bâ_©`kVaîZiZc Vk ja^`Z egdYjìZg d\ hnhiZbZg d\ YZgZh a^kha©e# ;gV VcYgZ hZbZhiZg Vk [dgYneZg Yj YZ\ k^YZgZ ^ccZc Bâ_©hnhiZbVcVanhZ ZaaZg Bâ_©edaî^`` d\ "aZYZahZ#

;did/ CICJ >c[d$@ZccZi] 6Vg#

BVhiZgegd\gVbbZi iâWnh Vk Egd\gVb [dg ^cYjhig^Zaa ©`dad\^ >cY:Xda d\ Zg Zi id g^\! ^ciZg" cVh_dcVai d\ ikZgg[V\a^\ hijY^ZiâWjY gZiiZi bdi W YZ cdgh`Z d\ jiZcaVcYh`Z hijYZciZg# JcYZgk^hc^c\Zc [dgZ\ g e Zc\Zah`# HijYZciZg bZY Zc WVX]Zadg ^ccZc hVb[jcchkîZch`Ve! iZ`cdad\^[V\! ^cYjhig^YZh^\c! Vg`îZìjg d\ gZVa[V\ `Vc h©`Z db deeiV` e bVhiZgegd\gVbbZi# BZg ^c[dgbVh_dc/ ]iie/$$lll#^cYZXda#cicj#cd

H¢@C69H;G>HI/ &*# Veg^a '%%,

Østfold Energi – en miljøbedrift

www.ostfoldenergi.no

– en partner å regne med

Trox Auranor Postboks 100 2712 Brandbu

Tlf. 61 31 35 00 Fax 61 31 35 10

VEST-AGDER KOLLEKTIVTRAFIKK

RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO