Putsj #03/05

3/05 kr. 35.-

E R A E W D L R O THE W Lipglossaktivisme

en Torbjørn Røe Isaavksdet!

– kappitalistschvin og stolt

FLAPP-FLAPP Klipp ut og stift sammen din egen flipp-flapp-bok på en-to-tre.

Rabarbra smaker bedre enn asfalt og eksos, særlig med sukker på.

Også vokser den så fort!

Rabarbraen trives overalt, og vokser fint i små sprekker i asfalten eller mellom brosteiner.

(Fortsettelse nest siste side)

Hvem er ditt aktivistidol?

Er aktivistidolet ditt en blanding av Ane H. Kismul, den russiske miljøaktivisten Aleksandr Niktin og Ghandi?

Verden er full av miljøaktivister. Derfor har Putsj tatt turen til det store utland. Putsj har besøkt både Sverige, Belgia, USA, India og Sri Lanka. Vi har tråkket landegrensene på kryss og tvers fordi globalt og lokalt miljøarbeid er nødvendig for å stoppe miljøproblemene.

Det finnes ikke bare én oppskrift på hvordan man redder verden. Miljøaktivistene Putsj har møtt lobber på EU-politikerne i Brussels mange korridorer, skaffer folk rent drikkevann og danker ut politikerne i TV-debatter. Felles for aktivistene er at de står på barrikadene og taler politikerne og næringslivet midt imot.

Dessverre har miljøaktivistene mange og mektige fiender som gjør det vanskelig å se konkrete resultater.

– Jeg mener vi har et sosialt ansvar for å hjelpe de som trenger det mest, sier Prabat som skaffer Sri Lankas folk rent drikkevann.

Prabat, sammen med mange ungdommer, planter vekster rundt elvene for å beskytte vannet mot giftig sprøytemidler fra jordbruket.

Dette kan minske sprøytemiddelnivået i vannet med hele 40 prosent. Dette er bare et av mange eksempler på at miljøaktivistene verden over vinner frem.

Mitt aktivistidol trenger ikke ligne på verken Ghandi, Niktin eller Ane. Det viktigste er at hun vil forandre verden, og at hun tør å står på kravene. Miljøproblemene er mange og motstanden mot å løse dem er stor. Men jeg vet at vi vinner miljøkampen, ingen klarer å stemme ut et aktivistidol.

Takk for meg.

Linn Karen Ravn, redaktør

6

Belgia

8

Sverige

14

Sri Lanka

16

NORGE

19

USA

24

India

26

PORTRETT

36

JUMP, JUMP!

38

NY SPALTE:

I Brussel er det seks lobbyister per folkevalgte politiker Snille, søta syster Vondt vann

Aktivisme med lipgloss Med hip hop skal verden reddes De hugger ned trær og bygger veier der Kapitalist? Ja visst! Møt Torbjørn Røe Isaksen Stiv og støl

Løgn og forbandet digt!

3

���������������

JUNI 03/2005

������� ���� � � ����� �����������������

��������������������� ������������������������������������

NU-looken

I Putsj nummer to leste jeg en artikkel om hvordan det er å være miljøverner i Russland. Artikkelen var interessant, men det var en liten detalj jeg hang meg opp i: I en setning ble det antydet at den typiske NU-er kler seg i såkalte Palestinaskjerf. Hvorfor Palestina-skjerf? Så vidt jeg vet så er Natur og Ungdom en MILJØVERNORGANISASJON, og ikke en Palestinaorganisasjon.

Det er sikkert en del NU-ere som er for Palestina, men dette må ikke blandes inn i den tradisjonelle «NU-looken.» Nå som det er så moderne med Palestina-skjerf, så skiller man seg jo heller ikke ut med et slikt skjerf rundt halsen. Hvis man virkelig vil skille seg ut som miljøverner, så finnes det klesplagg som er mer miljøvennlige enn Palestina-skjerf. I fremtiden synes jeg at Natur og Ungdom kan konsentrere seg om det de kan, nemlig MILJØVERN, og ikke blande inn Israel og Palestina og andre lignende saker, hvis det ikke har noen direkte sammenheng med naturen, og vern av den. Så kan Palestinaskjerf-tilhengerne i tillegg til NU; melde seg inn i en Palestinaorganisasjoner, eller danne en selv.

Hilsen Ida Bakken, fersk NU-er.

Hei Ida Bakken

Takk for tilbakemelding. Topp at du har meldt deg inn i Natur og Ungdom. Vi liker folk med sterke meninger. Vi har full forståelse for at ikke alle kan identifisere seg med bruken av «den tradisjonelle NU-looken» i portrettet. Det var først og fremst meningen å tøyse litt med folks fordommer mot NU-ere. Vi beklager det på det sterkeste hvis du føler deg støtt.

Vennlig hilsen redaksjonen

vårt standpunkt. Nå skal det sies at vi egentlig burde dyrke mat, og ikke kaffe, på jordene, men vi kjøpte iallfall økologisk rettferdig kaffe, noe som var bedre enn skolens alternativ.

Dette førte til krig mot kjøkkenpersonalet, som følte seg tråkket på tærne. De svarte med å drikke urettferdig kaffe, og å gjøre traktingen vanskelig for oss. Men elevene stod på sitt, og etter et massivt press som smittet over på rektor og lærere, endte det hele med et vedtak som sier at skolen skal følge en økologisk bevisst profil! Det vil si at min kjære solidariske skole nå skal kjøpe økologisk dyrket mel, rettferdige bananer, økologisk te, og skaffe en kaffetrakter som kan trakte rettferdig kaffe! (Max Havelaar) Det nytter å kjempe folkens! Som rektoren min sa: Jeg har fått et viktig spark i rumpa.

Helga-Pelga, folkehøyskolefrelst

Uhell i oljeindustrien

Nå er det jaggu på tide at dere drittunger blir stanset og all økonomisk støtte fra staten, altså skatt fra oss som er i arbeid, ikke blir gitt til noen så arbeidsskye folk som dere, og så lite intelligente som dere demonstrerer at dere er.

Og dere ser jo ikke engang skogen for bare trær.

Hvorfor sier dere ikke at alt arbeid her i landet skal stoppes? Da det er daglig fare for at en hydrolikkslange kan ryke. Og all natur i landet kan da gå til hel----. Og hvis dere ikke har mer vett enn det dere viser i forbindelse med alle deres uttalelser, da har dere ikke mye mellom ørene og bør snarest slutte og åpne kjeften deres.

Jan Gundersen, Erdal

Hei! FARK - En solskinnshistorie

Idealistisk som jeg er, går jeg på en folkehøyskole som skal være svært så solidarisk. Blant annet ved å ha to U-landslinjer. Disse linjene reiser til India og Mellom-Amerika for å redde verden.

Vi lærer om økologi, miljøvern og menneskerettigheter. En skulle tro at når en jobber sammen med fattige og underbetalte bønder, så kjøper vi iallfall rettferdig kaffe på skolen! Men neida.

Det skulle visst være forferdelig vanskelig å få til.

Hele kampen endte i organisasjonen FARK, Folkeaksjonen for Rettferdig Kaffe, som selv sørget for å TRAKTE kaffe til hundre elever, istedenfor maskinen, som gjør det automatisk. Over halvparten av elevene deltok i en skikkelig dugnad for å trakte hver dag, en demonstrasjon for å markere

Ikke alle er like glade i Natur og Ungdom. Men noen må være drittunger også. Uten drittunger– ingen framtid.

Hilsen redaksjonen.

REDAKTØR REDAKSJONSSEKRETÆR GRAFISK FORMGIVER MILJØPLUKKANSVARLIG KULTURPLUKKANSVARLIG FORSIDEILLUSTRASJON

LINN KAREN RAVN linnkaren@nu.no INGEBORG HUSBYN AARSAND ingeborg@nu.no HARALD FRØLAND harald@nu.no OLE MAGNUS DRÆGNI olemagnus@nu.no ELIN ØSTVIK elinmedmelis@hotmail.com HARALD FRØLAND

MILJØPLUKK: GØRIL ANDREASSEN, OLE MAGNUS DRÆGNI OG MARIT HEPSØ KULTURPLUKK: OLE MAGNUS DRÆGNI, KRISTINE KLEPPO, LARS PETTER STORAKER, ELIN ØSTVIK OG INGEBORG HUSBYN AARSAND TEKST: HANNE DANIELSEN, ANNE LIV EKROLL, MARIE EBERSON, HELEN FRØYSETH, LARS HALTBREKKEN, SIRI HELLE, ANE KISMUL, KRISTINE KLEPPO, BERIT KRISTOFFERSEN, BÅRD LAHN, INGA TOLLEFSEN LAUPSTAD, HELLE MARIE NORDSTRAND, LINN KAREN RAVN, INGVILD KIHLEN RØRHOLT, HANNA ØSTBY STUB, INGA YDERSBOND OG INGEBORG HUSBYN AARSAND BILDER: ERIK ADLI, PER ANDA, TORE BLOMQVIST, THEA BØRSTING, HANNE DANIELSEN, SOFI HALLING, LILLIT KEOGH, KRISTINE KLEPPO, BÅRD LAHN, HÅVARD LUNDBERG, SUNNIVA LUNDIN, NRK, HELLE MARIE NORDSTRAND, INGVILD KIHLEN RØRHOLT, THOMAS RØST OG INGEBORG HUSBYN AARSAND KORREKTUR: INGEBORG H, SUNNIVA, ERIK N, ERIK R, TOR MORTEN, HANNA OPPLAG: 7000 TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: GUNNAR WAARNHUS, e-post: gtw@c2i.net, tlf: 22 59 91 80

POSTADRESSE: BESØKSADRESSE: TELEFON: BANKGIRO: NETT: E-POST: ISSN NR.

PB 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO TORGGATA 34, OSLO 23 32 74 00, 23 32 74 23 5010.05.05492 www.putsj.no putsj@nu.no 1502-3249

Putsj er trykt på 100g HippoReturkartong.

HippoReturkartong produseres i Norge, hovedsaklig av innsamlede drikkekartonger, med lavt forbruk av energi og kjemikalier.

Putsj betyr opprør. Vi skriver om aktivisme, miljøvern og kultur. Putsj lages av en frivillig redaksjon og gis ut av Natur og Ungdom.

Tips oss!

Send tips om ting vi kan skrive om til: putsj@nu.no, eller ring: 23 32 74 23.

Vil du bidra i putsj?

Vi trenger skribenter, illustratører og fotografer.

Ta kontakt!

4

75˚W

75˚N

60˚N

45˚N

30˚N

15˚N

60˚W

45˚W

30˚W

15˚W

0˚

15˚E

15˚S

30˚S

45˚S

60˚S

75˚S

5

30˚E

45˚E

60˚E

75˚E

BRUSSELPANDAEN Trur du at alle miljøforkjemparar har for vane å lenke seg fast til ting, eller dyrke biodynamiske gulrøtter?

Møt ein panda som slett ikkje er utryddingstruga.

Miljølobbyistane blir stadig fleire.

Tekst: BÅRD LAHN Foto: BÅRD LAHN, SOFI HALLING OG PER ANDA

H

ippiar som drikk urtete i beste «Framtiden i våre hender»-stil, eller kanskje Greenpeaceaktivistar i raude kjeledressar på ein gummibåt langt til havs. Slike bilete får somme framleis i hovudet sitt om du ber dei sjå for seg ein miljøvernar.

Sanninga i dag er annleis. Det er fleire enn Frederic Hauge som har bytta ut islendaren med dress, og slagorda med lobbytaktikk.

Heisen verkar ikkje i den eldre bygarden i Avenue de Tervuren, midt i EU-hovudstaden Brussel. Når eg etter mange tronge trappar opnar døra til «WWF European Policy Office», er det likevel ingen tvil om at eg har funne rett plass. Heile verdas miljømaskot, den trivelege og runde pandaen med mørke, søte auge, heng på veggen framfor meg på ein stor plakat. Og som om ikkje det var nok, kjem det snart ein lys levande panda smilande mot meg og ynskjer meg velkommen. Julian Scola (46) er min mann blant Brussels miljølobbyistar. Triveleg og rund, og med mørke søte auge, passer han godt til WWF sitt panda-varemerke. Julian er ein ekte mann av Brussel.

– Eg er eigentleg engelsk, men foreldra mine er italienske. Her i byen tenkjer eg mest på meg sjølv som europear, seier Julian.

Brussel, er for lobbyistar omtrent det Åge Aleksandersen er for trønderar på fest: Ein slags heilagdom. Kanskje ikkje så rart da, at maktlystne miljøorganisasjonar trekker hit for å selje bodskapen sin til rådville europapolitikarar. Friends of the Earth, Naturvernforbundet sitt internasjonale nettverk, etablerte kontor her allereie i 1985. WWF kom etter fire år seinare. BirdLife, den internasjonale organisasjonen for vern av fuglar, opna sin Brussel-ambassade i 1993, og er ein av dei største lobby-organisasjonane i byen. Av dei norske miljøorganisasjonane er Bellona den einaste med Brussel-kontor så langt. Kva driv Brussel-miljøvernarane med?

– Som kommunikasjonssjef for WWF jobbar eg med alt mogleg, seier Julian: – Alt frå kontakt med media til å sette saman informasjon og arrangere møte. Du kan sjå – vent, berre la meg hente kalenderen min...

Julian bryt av og reiser seg, og kjem tilbake med ei bok full av svart kulepennskrift og raude strekar.

6

– I dag, for eksempel, held han fram, skal eg ha eit møte med nokre folk frå det britiske miljøverndepartementet, eg skal ordne eit møte for dei som jobbar med giftkampanjen vår rundt i verda, og så skal eg begynne å jobbe med eit lesarbrev.

– Lesarbrev?

– Ja, til Financial Times. Det er heilt klart den viktigaste avisa i Brussel. Om du vil at det du skriv skal bli lest av kommisjonen, er det dit du må sende lesarbreva dine.

Det er notert, tenker eg, og ser alt for meg ein lesarbrevkampanje frå Natur og Ungdom sine lokallag til Financial Times.

Kva kostar ein EU-lobbyist? Det er ikkje enkelt å finne ut kor mykje pengar som finn vegen frå miljøorganisasjonane rundt i verda til kontor i Brussel.

Bellona sin lobbyist i byen står oppført med null inntekt i dei norske skattelistene. Det jobbar rundt 30 personar på WWF sitt «European Policy Office». Eg spør forsiktig kva Julian tener. Det vil han ikkje svare på. I staden er han meir enn villig til å snakke om EU sin miljøpolitikk.

– EU skriv mykje fint om miljø og bærekraftig utvikling og slikt. Vår jobb er å presse på for at dei fine orda blir gjennomført. Den nye EU-grunnloven, for eksempel, seier mykje fint om «sustainable development», forklarer Julian. Og legg til: – Så kan du sjølvsagt seie at akkurat det ikkje er verdt papiret det er skrive på.

Skal du framstille meg som byråkrat no, spør Julian når eg ber han stille opp framfor dei høge hyllene med permar og bøker. Som kommunikasjonssjef er Julian ikkje berre eit trena intervjuobjekt, han poserer også villig for fotografen. Eg, som faktisk hadde planlagt nettopp eit byråkrat-portrett, må forsikre om at papirstablane er minst like høge på mitt eige kontor. Og det er dei jo. Men det ser ut til at Julian er van med å bli sett på som Brussel-kontorist. EU-hovudstaden lever godt på dei 15 000 lobbyistane som bur i byen, i tillegg til dei dobbelt så mange byråkratane og over 2 000 parlamentsmedlemmane og rådgivarane i EU-parlamentet. 4 718 lobbyistar er for tida registrert med tilgang til parlamentet, meir enn seks for kvar folkevalde politikar. Miljøorganisasjonane har sterk konkurranse på meiningsmarknaden.

– EU-systemet er ei nokså lukka verd, seier Julian.

Ein kjenner seg ikkje akkurat belgisk sjølv om det er her vi bur. Det blir eit slags skille mellom alle folka i EU-systemet og vanlege belgiarar, meiner han. Sjølv kom han til WWF rett frå jobben som rådgivar for EU-parlamentarikarane til Tony Blair sitt Labour-parti.

Kontaktar er viktig.

– Vi samarbeider mykje med andre organisasjonar, og vi arbeider også gjerne saman med bedrifter og næringsliv, seier Julian.

Eg tenker på Natur og Ungdom sin knallharde kritikk av WWF i Noreg da organisasjonen i 1980 gjekk ut og erklærte at dei ikkje var motstandarar av oljeboring i nordområda. Styreformannen i WWF Norge var tilfeldigvis også direktør i Shell. Både politikk og arbeidsformer har endra seg dei siste 25 åra.

– Får de til noko, da?

– WWF er ein veldig respektert lobbyorganisasjon her i Brussel. Vi har fått til ting både i EU sin fiskeripolitikk og i naturvernet.

– We have an impact, seier Julian.

Det kunne nesten vore eit slagord ved sida av pandaen på plakaten.

Ned alle trappene og ute på flyplassen blir eg møtt av ein ny panda – ein meterhøg plastfigur som står og tar imot milde gåver frå dei Brussel-reisande.

Kanskje er dette framtidas miljøvern? Putt pengar på ein miljø-lobbyist og len deg godt tilbake i flysetet. Det norske lobbyfirmaet Geelmuyden.Kiese har funne ut at 98 prosent av norske stortingspolitikarar lar seg påvirke av lobbyistar. Eg puttar min siste euro på maskoten til ein veldig respektert lobbyorganisasjon.

Alle likar ein panda.

Kebaberiba

7

TILSAMMANS «Tänk på att vi måste holda tillsammans och att USA er dom elaka!»

Putsj har vært på Fältbiolog-seminar i Sverige.

Tekst og foto: KRISTINE KLEPPO

H

ar vi vært her før? En litt déjà vu-liknende følelse kommer krypende da Putsj våt og kald ankommer en barneskole i utkanten av Gøteborg. Etter å ha banket på vinduet en stund kommer en blid feltbiolog og slipper oss inn. På skolekjøkkenet sitter rundt tjue ungdommer og spiser frokost. De har dreads, slengbukser og militærgrønne bomullsskjorter. Ved en vask pusser noen tenner mens en boomblaster spyr «come on Barbie, let´s go party ah ah ah yeah». En fyr med hestehale sukker ned i turkoppen sin. Et eksempel på globaliseringen er at du kan finne de samme miljøene i forskjellige deler av verden. Putsj oppdaget hvor globaliserte miljøvernere er, ihvertfall i Norden.

Fältbiologerna er Natur og Ungdoms svenske søsterorganisasjon. I likhet med Natur og Ungdom blir organisasjonen styrt og drevet av ungdommene selv. Tradisjonelt har søster feltbiolog vært mer interessert i flor og fauna, og mindre i politikk, enn bror Natur og Ungdom. Det er i ferd med å forandre seg.

Fältbiologernas satsning på globalisering er et eksempel på det.

På en bademadrass i et klasserom sitter Emma og Ann-Morla. De er trette etter å ha lekt til klokken to natten før. Emma har erfaring fra Grön Ungdom.

Hun meldte seg på globaliseringsseminar etter å ha lest i Fältbiologernas medlemsblad. Ann-Morla er egentlig tysk og har jobbet med klimaproblemer i en miljøvernorganisasjon i Tyskland. En gang feiret hun bilfri dag sammen med Fältbiologerna ved å drikke kaffe i gatene i Gøteborg.

– Her får jeg forbilder. Forelesere og sånn. Jeg vil bli som de store sterke personene som vet så mye.

Jo mer en vet jo mer hører folk på deg, og da vil man jo gjerne vite mye, sier Emma.

– Det føles bra å gjøre noe. Jeg har en større drivkraft og selvtillit enn jeg hadde før, forteller AnnMorla.

– Etter at jeg ble interessert i miljøvern er jeg mer bevisst når jeg er ute og handler. I debatter og sånn på skolen har jeg plutselig masse å si, sier Emma.

Det skal være toppmøte i WTO. Seminardeltakerne samler seg i en ring inne i et klasserom. Øverst ved tavlen sitter kursledere Oskar og Jonas. De er litt eldre enn de fleste av deltakerne, de har langt krøllete

hår og ser litt ut som hverandre. I rollespillet representerer de sekretariatet i WTOs forhandlinger. WTO er Verdens Handelsorganisasjon. Det er på WTOs konferanser at spillereglene for verdenshandelen blir lagt. Det betyr at politikere legger retningslinjer for hvem som får solgt varene sine på verdensmarkedet, til hvilken pris og hvem som får tilgang til livsviktige medisiner og matvarer. I ytterste konsekvens handler det om hvilke deler av verdens befolkning som får leve og hvilke som må dø. Over 1,2 milliarder mennesker i verden har ikke det de trenger for å leve.

Spørsmålet er om feltbiologene i politikernes sted kan organisere verdenshandelen annerledes. Rollespillet skal gi feltbiologene et inntrykk av hvordan forhandlingene i WTO foregår.

«Det här är jättesvårt!»

«Vad då?»

«Det här med at vi vill att vårt folk ska ha mat».

«Ja, det är det värkligen».

Emma og Ann-Morla skal representere Mosambik, et afrikansk land med mange bønder og lite penger.

De får utdelt et forslag til avtale. Ut i fra det skal de skrive en presentasjon. Lenge sitter de stille.

– Det här är jättesvårt! Jag vet inte hur det här ska se ut, utbryter Emma.

Hun peker på arket.

– Det här är ganska viktigt.

– Vad då? spør Ann-Morla.

– Det här med att vi vill att vårt folk ska ha mat, svarer Emma.

– Ja, det är det värkligen, sier Ann-Morla.

Det er viktig å lære om globalisering, mener Emma.

Det er lett å bli overkjørt uten kunnskap. Da blir det slik at politikerne tar beslutninger over hodet på en.

8

– Må jeg spille Gollum?

– Nå igjen?

Forhandlingene kan begynne. Alle skal si hva de mener. Sekretariatet lar USA får starte.

– Vi synes det er bra med frihandel og konkurranse, erklærer de. EU sier seg enige med USA, men vil ha retten til å reservere seg mot genmodifisert mat. India vil sikre befolkningen sin billige medisiner.

En dramatisk og sint mannstemme klager over at Brasil ikke får solgt råvarene sine til i-landene. Noen i Brasil-delegasjonen har tydeligvis spilt rollespill før.

Mosambik ber forhandlingslandene om å vise medfølelse.

– Dere må ikke glemme oss. Vi er et fattig land.

Vi trenger billige AIDS-medisiner, sier Emma og AnnMorla.

«Handel bidrar til velstand, det er ett av våre grunnprinsipper her i WTO,» kunngjør sekretariatet. Emma ser på oss og sier det er på tide at mennesker i vestlige land viser mer solidaritet med de fattige landene.

– Noe må skje i de rike landene fordi de har så mye makt. Om mange nok engasjerer seg så må det kunne spille en slags rolle. Det er bedre å forsøke enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

India, Brasil, jordbruksalliansen og Mosambik samler seg i en sofa på lekerommet. Nå skal gruppene forhandle seg i mellom.

– Jag blir så arg i mitt brasilianska hjärta! utbryter Brasil.

En skygge legger seg over deltakerne i rommet. EU kommer inn. De lokker Brasil med seg på et møte med USA på kjøkkenet. De andre delegatene skuler mistenksomt på Brasil.

– Tänk på att vi måste holda tillsammans och att USA er dom elaka! roper Emma etter Brasil når de forlater rommet.

Jordbruksalliansen følger etter for å se hva som foregår, men blir kastet ut av forhandlingsrommet der USA, EU og Brasil holder til. Jordbruksalliansen, India og Mosambik stormer tilbake inn i rommet.

9

– Rättvisa! Rättvisa! roper de før en i sekretariatet hiver de ut igjen.

Den skyldbetyngede sekretæren går for å lage te til de utestengte forhandlingsdeltakerne. Industrilobbyen oppsøker Mosambik. De vil ha noen å eksportere teknologien sin til.

– Men teknik är ju bra, sier de.

– Om vi bistår er med teknik och så där, det är ju jättetrevligt!

Forhandlingene glir tilbake inn i fredelige former mens sekretariatet serverer te og frukt til delegatene. Mosambik blir enige med industrilobbyen og industrilobbyen er enig med USA. Dette ser jo ut til å gå riktig bra.

Alle samles i møterommet til sluttforhandlinger.

USA forsøker å fremstå som strenge, men rettferdige.

EU sørger for at interessene deres blir ivaretatt og Mosabik maser fortsatt om de fattige bøndene sine.

EU er fornøyde med å ha fått gjennomslag for setningen «Vi lovar att utnyttja er arbetskraft» i en avtale med Mosambik. Nå skal det stemmes og EU viser for første gang tegn på skamfullhet. Brasil svikter U-landene og tar I-landenes side. Til slutt faller forslaget fordi flertallet ikke er stort nok. Det blir ingen avtale.

– Det er viktig å få folk til å tenke, sier Ann-Morla og tar ett jafs av Emmas brokkoli.

– Ja. Om noen sier noe jeg synes er galt kan jeg forsøke å vise at saken har flere sider. Det er kult å få folk til å ta stilling, skyter Emma inn.

– Slik det er nå behandles miljøet på økonomiens vilkår, mens det skulle vært økonomien på miljøets vilkår, påpeker hun. Emma tror at den grønne bevegelsen holder på å vokse og at den kommer til å fortsette med det.

– Jeg tror at en alltid vil måtte kjempe for miljøet, men jeg tror det kommer til å bli bedre enn det er nå, sier hun forhåpningsfullt.

MANGE SYNES NATUR OG UNGDOM ER DUMME OG BARNSLIGE. SELV SYNES VI AT VI ER GANSKE TØFFE, OG GANSKE FLINKE TIL Å SPARKE DER DET TRENGS. NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten.)

Studentmedlemskap: 100,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. kr 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto.

Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsangst, er dette greia.)

Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kaféer, gamlehjem etc.)

Navn: Adresse: Fødselsdato: Tlf: E-post: Vil bli medlem / vil tenke meg litt om, men vil gjerne ha mer info (Stryk det som ikke passer) 10

Ekle Ufordrageliessen I denne serien om skurker og lurendreiere vil vi presentere forbrytere som mange ser på som store helter. Mange steder vil til og med banditten bli sett på som en moderne Robin Hood. I virkeligheten er bandittene kaldblodige slyngler, noksagter som må fakkes av sheriffer og detektiver, og settes bak lås og slå.

Ekle Ufordrageliessen er 54 år gammel og kommer fra Europa. Ekle var lenge et snilt barn som samlet på klinkekuler, men da Ekle skulle begynne på skolen la han klinkis-samlinga på hylla og begynte å samle på noe annet: penger.

Siden den gang har Ekle nesten ikke vært opptatt av annet. Det beste Ufordrageliessen vet, bortsett fra penger, er kull og stål.

Historiene om Ekle er mange. Mange har møtt både Forurenseren Ekle, Tungrodde Ekle og Stormannsgale Ekle.

Ekle er en vaskekte kapitalist, og er veldig opptatt av det han kaller urettferdig konkurranse. Derfor har han sendt sine beste menn til Norge for å etterforske norsk støtte til alternativ energi. Ingenting får true kullkrafta. Ufordrageliessen anklager norske myndigheter for å gi for mye støtte til miljøvennlig energi på bekostning av fossil energi.

Ekle er kjent for å være kjapp i avtrekkeren og få det som han vil.

Dusøren på Ufordrageliessen er satt til tusen vindmøller.

11

Iskrem mot issmelting Hva har iskremgiganten Ben & Jerry’s, miljøorganisasjonen WWF og polfareren Marc Corneliussen til felles?

Et kaldt hode og et ønske om å stoppe klimaendringene. Hvordan? De vil lage klimaskole. På «Ben & Jerry’s Climate College» vil de årlig utdanne seks ungdommer til å bli «klimaambassadører».

Jerry Greenfield, som var med å grunnlegge iskremgiganten, drar en logisk parallell mellom iskrem og pol-is.

«Akkurat som iskrem, blir den ødelagt om den smelter.» Om dette er noe du har veldig lyst til å være med på må du nok flytte til England eller Nederland.

Det er nemlig der de skal hente ungdommene mellom 18 og 25 år, som på et år skal utvikle «faglige og praktiske evner» til å bekjempe klimaendringer og nedsmelting.

OMD

«Steinar Lem er en mørkemann som sitter på ræva og klager på bilen min, mens jeg er ute i felten og jobber. Han er bare misunnelig på den, det er derfor han klager og syter.»

Trodde du tran var bra for helsa? Tro om igjen.

I Norge renses tran for å få vekk skadelig PCB og dioksiner. Nå har EU satt en grense for hvor mye farlig PCB og dioksiner som aksepteres i maten vår. Den er ikke basert på vurderinger av hvor mye gift vi kan få i oss, og gjør det er lovlig å selge urenset tran i Norge.

– EU tar ikke hensyn til at det finnes god teknologi for å rense vekk miljøgiftene. Dermed godtar man at

Gasskraftentusiastene har hele tiden hevdet at gasskraft vil erstatte kullkraft. Vogstads doktorgrad viser at dette i beste fall bare gjelder på kort sikt. Den lille gevinsten gasskraft da kan ha for utslippene, vil sannsynligvis spises opp av billigere strøm og økt forbruk. Vogstad konkluderer med at utslippene totalt øker, og at den viktigste effekten er at gasskraft vil fortrenge investeringer i fornybar energi, som vindmøller og bioenergi.

MH

Fremdeles finnes det de som påstår at gasskraft i Norge erstatter kullkraft i Europa. Miljøbevegelsen har lenge hevdet at dette er feil. Nå viser en ny doktorgrad fra NTNU at gasskraft vil øke CO2-utslippene på lang sikt.

– Bygging av gasskraftverk er dårlig miljøpolitikk, sier Klaus-Ole Vogstad. Han har jobbet i seks år med doktorgraden, og har laget en modell av det nordiske kraftmarkedet. Modellen viser hva som skjer med kraftpriser, CO2-utslipp og produksjon av energi, både på kort og lang sikt.

Stopp klimaendringene – av med klærne!

trasjonen til å kaste jakka og slipset i sommer.

Målet med avkledningen var å redusere bruken av air-condition, og dermed også strøm. Ikke alle høflige japanere kler av seg så lett, derfor har miljø-byråkratene satt i gang en egen motevisning for å vise at man kan kle seg elegant og intellektuelt, uten slips og dressjakke.

OMD

Dette høres kanskje ut som et nytt stunt fra folka bak Fuck For Forrest, men nei. Den japanske regjeringa har tydd til litt spesielle metoder for å klare å redusere Japans klimagassutslipp.

Det var den japanske statsministeren Junichiro Koizumi som i april oppfordret medlemmene av den japanske regjeringa og ansatte i statsadminis-

Bileier og leder for Norges Miljøvernforbund, Kurt «Kurten» Oddekalv til Nettavisen.

Tran blir giftbombe!

Gasskraft erstatter… ehh…vindmøller?

det selges urenset tran som mat. EU driter i prinsippet om å bruke best tilgjengelig teknologi, sier Solveig Firing Lunde i Natur og Ungdoms sentralstyre.

Resultatet kan bli at ingen foreldre vil tvinge ungene til å gape opp.

– Tran anbefales fordi det er så sunt. Da er det sykt at tran kan selges urenset, sier Firing Lunde.

12

Visste du at…

…Somalia har forbudt plastposer?

Landets informasjonse minister melder ikke bar er de e, gg om at de er sty steogså miljøskadelige. Mini ller he gen nin ren synes befolk og elle jon dis tra ke bru kan mye mer miljøvennlige kurver og vesker.

OMD

Hei Tarjei!

Hei Tante Grønn Vi har hatt om klima og hav i naturfag, og da har vi lært at økt temperatur fører til at havet stiger på grunn av polsmelting. Men økt temperatur fører jo og til mer fordampning. Kan de ikke jevne hverandre ut?

Hilsen Tarjei

Først vil jeg takke for et interessant spørsmål. Det er først og fremst to ting som får havet til å stige når temperatur øker. Når temperaturen i havet øker, utvider vannet seg slik at havnivået blir høyere. Dessuten vil økt temperatur føre til at isen på land (breer og isen på sydpolen) smelter. Da blir det mer vann som renner ut i havet. Det stemmer at økt temperatur fører til økt fordampning, men dette vil etterhvert også komme ned igjen som nedbør.

Derfor mener jeg det er ganske usannsynlig at fordampning kan jevne ut havstigninga. Så om vi ikke skal bli våte på beina, må vi heller kutte klimagassutslippene enn å stole på den økte fordampninga.

Hilsen Tante grønn

Hver dag forsvinner 50-100 arter.

Det er raskere enn noen gang tidligere de siste 6,5 millioner årene.

Her er en ny art, som en gang kanskje bare blir å se på tegnefilm.

ISMÅKE

Pagophila eburnea

Vefsnfjorden er blitt rein!

Nordlendingene kan glede seg til å spise masse blåskjell i sommer. Mattilsynet advarer nemlig ikke lenger mot å spise blåskjell fra Vefsnfjorden og indre Leirfjorden.

Grunnen er at Elkem Aluminium i Mosjøen har begynt å bruke renere teknologi. Det er første gang siden myndighetene begynte med kostholdsråd på 60-tallet at en hel fjord friskmeldes. Hurra!

GLA

Kalender 19.–21. juli: Region 1 lader opp til sommerleiren med et regionalt sommertreff i Mosjøen. Du får prøve deg på rafting i det verneverdige vassdraget Vefsna, og møte NUere fra hele Nord-Norge.

For mer info gå inn på aktiv.nu.no/ nordnorge, eller meld deg på til kjersti@nu.no 5.–10. august: Sommerleir på Bolærne. Skjærgårdssommer, sol og miljøvern. Les mer eller meld deg på: www.nu.no/sommerleir05 10. august: Natur og Ungdom-konsert i Oslo. Som oppvarming til Øya arrangerer NU konsert med Spectacle og Wicked Vegard på fabrikken. Konserten er gratis for NU-medlemmer. Fri alder.

Festivalsommer: Natur og Ungdom jobber på massevis av festivaler i sommer, både for å gjøre festivalene mer miljøvennlige og for å samle festivalfolket til felles klimakamp. Noen av de festivalene vi skal være med på er: - Kongsbergjazz, 6.–9. juli - Sjonstock, 22.–23. juli - Quartfestivalen, 5–9. juli - Storåsfestivalen, 28.–30. juli - Øyafestivalen, 10.–13. august

13

O

dd Børretzen go home. Nå slår Putsj et slag for måkene. En måke som dessverre ikke har det så bra, er ismåken.

I rødlista for Svalbard er den klassifisert som en fugleart som bør overvåkes. Svalbards miljøovervåkning melder at det er grunn til å tro at bestanden på øya går nedover. Og rødlista melder at en av de største grunnene til dette er forurensning.

Den bor ved kysten i arktiske strøk, men slår seg nesten aldri ned i vannet. På Svalbard består bestanden av omtrent 200 par.

Den spiser fisk, krepsdyr, spekk og ekskrementer fra sel og isbjørn. Den er helt hvit og har små, korte og svarte bein.

Den er den av fuglene som lever nærmest nordpolen.

OMD

VANNKRIG På Sri Lanka er vannet så forurenset at barn fødes blå. Ungdommen gjør opprør.

Tekst og foto: INGVILD KILEN RØRHOLT

F

å mennesker tørster i hjel, men ifølge FN har 20 prosent av verdens befolkning ikke tilgang til sikkert drikkevann. Antakeligvis er det flere, mange land mangler tall. Årlig kommer cirka 20.000 mennesker til srilankiske sykehus forgiftet av kjemikalier. Mange blir blinde og får mageproblemer fordi de drikker forurenset vann. Putsj møter ungdom på Sri Lanka som sørger for rent vann til folket.

Norge vasser i vann. Vi i Norge har så mye vann at vi skal tjene oss rike på å selge det til utlandet. På Sri Lanka derimot, er vannet forurenset av kjemikalier fra landbruket, særlig sprøytemidler. Etter den grønne revolusjonen på 60-70 tallet, hvor man ved hjelp av tilpassede korn og kjemikaliebruk skulle øke avlingene til en sulten verden, har bruken av sprøytemidler og kunstgjødsel eksplodert. Dette har fått uante konsekvenser, spesielt for folk på landsbygda, som ikke har annet valg enn å drikke det forurensede vannet. Singaleseren Prabat er prosjektkoordinator i Future In Our Hands (FIOH) sitt hovedkontor i byen Badulla. Han og resten av organisasjonen vil slukke Sri Lankas tørst etter rent vann, myndighetene er nemlig ikke til å stole på: – Det har ikke så mye å si hvem som sitter med makten, de er bare nikkedokker for Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken uansett. Nå vil de privatisere grunnvannet. Da kan vannet kjøpes opp, og folk på landsbygda må betale for å hente vann fra sin egen brønn.

14

Derfor mobiliserer FIOH folket: – Jeg mener vi har et sosialt ansvar for å hjelpe de som trenger det mest, sier Prabat.

Fjellbekk. Vi er på en te-plantasje og vannet ser like rent ut som en norsk fjellbekk. Men synet bedrar. Trærne rundt bekken er hogd ned, derfor renner vannet gjennom te-åkeren uten beskyttelse. Sprøytemidler og kunstgjødsel absorberes fort i det rennende vannet.

Vi møter ungdommene i den lokale miljøklubben. Sytten år gamle Jeyarani, en av oppstarterne, forklarer hva de gjør: – Vi planter til rundt bekken for å beskytter drikkevannet, og oppfordrer de voksne til ikke å bruke sprøytemidler. Det er også viktig å lære dem om konsekvensene av å hugge ned skogen langs elven.

– Her på plantasjen er det veldig forurenset drikkevann, forteller femten år gamle Saunerodj.

Derfor har ungdommen i den lokale klubben plantet trær og solsikker langs bekken. Nå er det én meter med vekster mellom bekk og sprøytemidler, det hjelper litt.

Blå baby. I området rundt te-plantasjen er det hyppige tilfeller av kreft på grunn av den dårlige kvaliteten på drikkevannet: – Vi har gjort målinger som viser at vannet inneholder ni ganger mer sprøytemidler enn den anbefalte faregrensen, sier Prabat.

Regjeringen, derimot, mener at vannet er godt nok. De høye kostnadene og fraværet av utstyr fører til at vannkvaliteten ikke undersøkes. Organisasjonen måtte sende prøvene utenlands.

– I mange områder får kvinner barn med «bluebaby»syndromet. Barna blir født så fulle av sprøytemidler at huden deres blir blå og faller av. Disse overlever som regel ikke, sier Prabat.

Med planting rundt elver og vannkilder kan sprøytemiddel-nivået minske med opptil 40 prosent. Dette gir optimisme: – Mye av forurensningen blir borte ved hjelp av beplantning, men for å bli kvitt resten må vi redusere bruken av sprøytemidler og kunstgjødsel kraftig. Derfor har vi satt opp skilter hvor vi ber de voksne om ikke å sprøyte gift i jorda, forteller Saunerodj. De tre miljøaktivistene forklarer at ungdommer fra plantasjene får opplæring i økologisk jordbruk så de kan bli økologiske bønder.

Jeyarani, Saunerodj og Prabat har troen på det nye generasjonsskiftet.

– Nå er jorda så utarma av kjemikalier at avlingene ikke øker lengre. Et jordbruk uten sprøyting og kunstgjødsel er den eneste redningen.

– Sri Lanka er det landet i verden som har flest sykdomstilfeller og død som resultat av bruk av sprøytemiddel i landbruket. Vi forsøker å snu denne trenden, sier Prabat.

Future In Our Hands > FIOH ble grunnlagt i 1985 og har hovedkontor i Badulla. > FIOH jobber med grasrotmobilisering. Deres mål er «å bistå fattige på landsbygda i å nå og opprettholde en høyere levestandard». Dette gjør de gjennom å gi hjelp til selvhjelp. > 4985 familier er knyttet til FIOH gjennom selvhjelpsgrupper på plantasjene og i landsbyene. > Det er startet 53 barne- og ungdomsgrupper. De har til sammen 2000 medlemmer. > Ved siden av å satse på selvhjelpsgrupper jobber FIOH med å fremme økologisk landbruk, etnisk samhold og yrkesrettet opplæring av ungdom. > Alle FIOH-prosjekter involverer tamiler, singalesere og muslimer som er landets tre folkegrupper. For barn- og ungdomsgruppene er møter mellom disse folkegruppene et viktig fredsarbeid.

15

TVTRYNET Skal du redde verden, må du på TV Tekst og foto: INGEBORG HUSBYN AARSAND

Onsdag kveld kl. 21.20.

I en drosje på vei fra Marienlyst til Torggata (Oslo).

HEI. VÆR SÅ SNILL OG HOLD DEG UNNA TV-DEBATTER. IKKE FOR Å VÆRE UFIN, MEN DU PRATER MYE TØV! DU ER VIRKELIGHETSFJERN. MVH STÅLE, HARSTAD. Anes mobiltelefon maser Piip piip. Tekstmeldingene tikker inn fra ivrige TV-tittere. Piiip piiip: SINNSYKT! DU BANKET JO JÆVLENE! DE VAR JO HELT PÅ FELGEN. HAR IKKE SETT MAKEN PÅ DAG OG TID. ELIN. Piiiip piiiip: BRA PÅ DEBATT! SKJØNNER IKKE AT DU KLARER Å HOLDE DEG ROLIG NÅR SIV JENSEN OG MR. NAF ER SÅ UTROLIG DØLLE! IMPONERT! ARNE ANDREAS.

Tazte Priv

16

Ane Kismul (24) har så mye pudder og lipgloss på at hun ser ut som hun skal strene inn på en veldedighetsgalla i Hollywood. Det skal hun ikke. Hun har vært gjest i debattprogrammet til Viggo Johansen, han med den langsomme stemmen på TV. Lipglossen er lagt av NRKs sminkører, og Ane skal ikke på galla, hun skal kanskje ta en øl et billig sted i sentrum. Som leder i Natur og Ungdom på tredje året, er hun godt kjent i gangene på NRK Marienlyst. Ingen annen leder i organisasjonen har hatt trynet sitt på TV så mye som Ane. Blant lederne i norske miljøvernorganisasjoner er Ane både den yngste og den som er mest i media. Da gjør det kanskje ikke så mye at Ståle fra Harstad synes hun er tøvete.

Onsdag ettermiddag kl 17.15.

I en drosje på vei fra Torggata til Marienlyst.

Det er onsdag ettermiddag i Oslo. Putsj står utenfor Natur og Ungdoms kontor og veiver med hendene blant travle grønnsakshandlere og middagssultne folk i Torggata. En drosje sakker farta.

– Hei, sier Ane og slenger seg inn i baksetet. Vi skal til NRK. – Vil du kjøre opp Kirkeveien eller over Bislett? spør taxisjåføren.

– Samme for meg, bare vi kommer fort fram, svarer Ane og ber sjåføren skru opp lyden på radioen. Siv Jensen er på nyhetene og snakker om bensinprisene.

Hun sier at de er veldig høye, og at det er urettferdig.

– Ååå, sukker Ane. Hun skal snart møte FrP-stjerna i både radio- og TVdebatt.

– Det er helt absurd, men det er jo veldig bra at de foreslår noe så dumt. Da får de ikke med seg Høyre i hvert fall.

Siv Jensen har foreslått at bensinprisene skal svinge i takt med oljeprisen. Det synes Ane er en skikkelig

dum idé, derfor er hun invitert til å delta i Dagsnytt Atten og Redaksjon EN. Ane og resten av Natur og Ungdom synes at det skal gjøre vondt å kjøre bil. For Ane er det uansett ikke noe særlig.

– Det verste med å dra til NRK er at jeg alltid blir så kvalm i drosjen.

– Det er ikke fordi du er nervøs for debatten da?

– Jeg er nesten aldri redd for å være med i debatter, jeg er mest nervøs for å komme for seint.

17.30 På NRK Marienlyst

Ane får kvittering fra drosjesjåføren, åpner døra til NRK, og går inn i resepsjonen.

– Hei, vi er fra Natur og Ungdom, sier Ane blidt, og får igjen penger for drosjeturen fra dama bak skranken.

– Jeg bruker å ta t-banen, men når du skulle være med var det greit å ta drosje, sier Ane til meg mens vi venter på at Dagsnytt Atten-folka skal komme og hente oss.

– Var Natur og Ungdom her oppe like ofte på 80– tallet også?

– Nei. Jeg har vært flere ganger på Redaksjon EN, for eksempel, enn den forrige lederen var på antall TVdebatter til sammen. Det blir bare mer og mer.

– Hvorfor er det sånn?

– Fordi vi tør å være tøffe i trynet. Det er sikkert artigere å ha oss som ikke er redde for å være litt frekke.

Oppe i redaksjonslokalene til Dagsnytt Atten er det satt fram kaffe, kjeks og frukt. Ei dame med krøllete hår sier at vi bare kan forsyne oss.

– Å, så bra med sånn! Ane ser på frukta.

– Hei, er du her på opplæring eller?

Programleder Gro Arneberg i Dagsnytt Atten kikker på meg.

– Nei, jeg skriver en sak for Putsj...

– Åja, jeg tenkte du var med for å lære. Det hadde ikke overraska meg, Natur og Ungdom er veldig flinke sånn.

Programlederen med den litt strenge stemmen forteller at statsråder som oftest vil gjøre intervjuene over telefon, de gidder ikke alltid komme opp på NRK, slik som Ane. – Det er ikke så lurt tror jeg. Man lærer mye av å være her, sier Gro Arneberg før hun går inn i studio og setter på seg øreklokker.

18.03 I Dagsnytt Atten-studio

Siv Jensen sitter nede i Stortingets eget radiostudio og Ane skal i studio med Gro Arneberg. De er første sak i dagens sending.

«Bensinprisene er de høyeste på fem år. Nå må avgiftene kuttes,» krever Fremskrittspartiet. «Tvert imot», svarer Natur og Ungdom.

Gro Arneberg har åpnet programmet.

Siv Jensen snakker sakte, rolig og overbevisende. Hun høres ut som en veldig ansvarlig og ganske snill politiker. Hun forteller at staten tjener 100 milliarder mer på at oljeprisen har gått opp, og vil sette ned bensinavgiften for at folk flest skal få bestemme mer over egne penger.

– Billigere bensin gir mer bilkjøring og mer forurensing.

– Klimaendringene er farlige, usolidariske og de er allerede igang, messer Ane tilbake. Å være i media handler mye om å gjenta overskrifter.

– Her var det mange feil på en gang, svarer Siv Jensen skarpt.

Hun høres ikke så snill ut lenger.

– Bilkjøring fører til dramatisk store klimagassut..., prøver Ane seg, men blir avbrutt av Jensen.

– Nei, det gjør det ikke! Ane høres nesten litt sjokkert ut.

«Sist jeg var i sminken på NRK kom Fredrik Skavlan.

Håper han kommer nå også.» «Åja?Liker du han?» «Øh... Jeg vil at han skal invitere meg i programmet sitt!»

17

– Men bilbruken i Norge står for 22 prosent av norske CO2-utslipp!

Høres man bare overbevisende nok ut, kan man komme unna med hva som helst, selv med en flink debattleder.

– Kollektivtrafikken vil ikke løse utfordringene for pensjonister som er dårlige til beins, sier Jensen. Det går nesten an å høre Ane gape.

18.30 På kafé, Studentersamfunnet Chateau Neuf

– Jeg synes ikke det gikk helt bra. Ane er ikke fornøyd med debatten.

– Siv Jensen klarte å styre debatten. Jeg er vant til at det er jeg som får lov til det, sier Ane. Vi har gått ned fra Marienlyst, det regner og Ane vil gjerne gå på kafé.

– Vi går hit, her er det billig! På Chateau Neuf fyller Ane på med kaffe og tar fram papirene sine.

– Hvorfor gikk ikke debatten bra tror du?

– Fordi Siv Jensen er så flink. Hun er flink til å definere virkeligheten. Men det var en bra oppvarming til i kveld. Dessuten vinner du aldri en debatt om bensinpriser.

Så ringer faren til Ane. – Mm. Ho e litt flenk ho der. Ops, no ringe en anna telefon, sier Ane og sier hei til Gøril som er nestleder.

Hun ringer for å skryte.

– Syns du det? Spør Ane med lysere stemme. Så bra!

– Mm, sier Ane. – Mm, fortsetter hun og skriver ned tips.

– Det var Gøril. Hun synes det var bra.

– Da ble du vel glad?

– Ja. Det kan være vanskelig å vite hvordan det høres ut for lytterne.

– Hva tenker du på før du skal på TV da? Tenker du på hvordan det ser ut for dem?

– Jeg tenker på hva som er viktig for Natur og Ungdom å få sagt. Også tenker jeg på at jeg må huske og smile. Slår du på TV’n og ser sure og snurte folk så slår du av. Så ringer telefonen igjen.

«Dingeling ling ling ling» sier den. Det sier den ofte.

har funnet noen artige tall.

– Det er bare Danmark i hele føkkings Europa som har lavere bensinpriser enn oss! gjenforteller Ane. – Vi lager nyheter selv. Det er det som er kunsten.

19.55 På venterommet, utenfor Redaksjon EN-studio.

– Så dykk sit og glor?

«Vi lager nyheter selv.

Det er det som er kunsten.»

På en vanlig dag ringer Anes telefon tjue ganger. Før lunsj. Ane får mange tekstmeldinger også: LYKKE TIL DU HAR JO KLIPPEKORT DET ER BRA.LARS. Lars Haltbrekken har vært leder i Natur og Ungdom.

Nå er han nestleder i Naturvernforbundet og er mye på TV. Men ikke så mye som Ane. – Sist jeg var i sminken på NRK kom Fredrik Skavlan. Håper han kommer nå også.

– Åja?Liker du han?

– Øh... Ane smiler. Jeg vil at han skal invitere meg i programmet sitt!

«Dingeling ling ling ling» – Hei Frederic (Hauge, red).

Mannen tidligere kjent som islender-typen, er i den andre enden. De blir enige om å få opp temperaturen litt.

«Dingeling ling ling ling» Det er den andre nestlederen i Natur og Ungdom. Han

Samferdselsminister Torhild Skogsholm, rådgiveren hennes, Frederic Hauge og informasjonssjefen i NAF, Egil Otter sitter i en sofa. Ane har gått i sminken. Egil Otter forteller at han har kjørt bil fra Norge til Cape Town i Sør-Afrika. Så kommer Siv Jensen inn. Rett fra en annen debatt. Hun hilser hjertelig på Frederic Hauge.

– Jeg skal rett i Holmgang etterpå, jeg. Det hadde vært hyggelig med en kveld hjemme i sofaen i ny og ne. Et glass vin, kanskje. Det blir det ikke tid til denne kvelden. Etter at alle har tatt turen innom sminken er det klart for debatt.

20.25 Redaksjon EN-studio

Drosjesjåføren: «Det er tragisk!» Medfølende reporter: «Nå skal prisen opp til 13 kroner, hva betyr det for deg?» ... Programmet er i gang.

Den medfølende reporteren har satt over til studio hvor alle sitter nysminkede og klare. Siv Jensen ser ut som hun koser seg.

Så snakker de. Siv Jensen snakker mest. Frederic Hauge snakker også en del. Skogsholm, Otter og Ane snakker mindre. De er ikke så flinke til å avbryte som de andre. Skogsholm forteller at hun er miljøoptimist og tror prisen vil stabilisere seg, Jensen er bekymra for pensjonister som er dårlige til beins og Ane forteller at Norge ligger ti prosent over våre kyotoforpliktelser. Siv Jensen gjør grimaser mens statsråd Skogsholm snakker. Og så er det over. Siv Jensen løper videre, hun skal til TV2. Men for Ane er dagen over.

– Natur og Ungdom er blitt mer akseptert i den politiske herlighet. Og det er jeg som skummer fløten av alt det bra arbeidet organisasjonen gjør.

Tre om Ane:

Siv Jensen er nestleder i Frp. Hun er mye på

TV.

– Ane sier at hun synes du er veldig flink og frampå i debatter, hva synes du om henne?

– Det er ikke noe «unnskyld at jeg er til» med Ane. Hun er flink til å markere seg. Organisasjonen er ganske synlig.

– Hvordan er det å debattere med Ane? – Jeg synes det er morsomt. Hun er frisk. Litt annerledes enn politikere. Men jeg synes ikke det er vanskelig.

Frederic Hauge er leder i Norges mest

kjente miljøstiftelse, Bellona. Han har lenge vært en av norske journalisters favoritt-intervjuobjekt.

– Var du like ofte i TV-debatter på 80-tallet som Ane er nå?

– Hæ, hæ, hæ. Hver uke!

–?

– Nei men altså, går ikke sånt i bølger da? På 80-tallet var det bare «Antenne 10». Det virka nok sterkere den gangen. Nå er det jo så mange programmer.

18

Viggo Johansen har vært midtbanestrateg i Vålerenga og utenrikskorrespondent. Nå tar han debatten i Redaksjon EN. – Synes du Ane oppfører seg fint i debatter?

– Ja ha ha. Det synes jeg.

– Hvorfor inviterer dere Natur og Ungdom?

– Vi tenker på om debattene blir interessante for seerne. Det blir de når Natur og Ungdom er med. Vi opplever at Natur og Ungdom er sterke faglig, og at de lyttes til. Vi reflekterer egentlig bare det.

«Seattle is one of the few places in the country where critical people are able to speak their mind» MC Geologic, Blue Scholars

HIP HOPHIMMEL Hvis du vil finne ut hvordan man kan jobbe politisk i Bush-land, er det fortsatt miljø- og globaliseringsmotstandens hjemby Seattle du drar til.

Tekst: BERIT KRISTOFFERSEN

N

orsk-amerikanere, Boeing, Microsoft, miljøbevegelsen, grønsjen og globaliseringsmotstanden har alle sitt utgangspunkt i denne «norske» byen nordvest i Bush-land. Da jeg reiste til Seattle for første gang i 1995, ble jeg overrasket over hvor mange som møtte Harald og Sonja, da de skulle kaste glans over Bergens søsterby, med sinte skrik mot hvalfangst. Men så fant jeg ut at det var her Greenpeace hadde startet. På lyktestolpene hang plakater av Røkke som en av fire «Most wanted environmental criminals». En organisert og aktiv miljøbevegelse prøvde å stoppe Røkkes monstertrålere som tømte nordområdene for fisk.

«Shutdown in Seattle»

Samtidig hadde grønsjen blitt kommers, og ungdommer fra USAs mange hjørner strømmet til Seattle for å starte alternative scener og politiske miljøer. Derfor var det kanskje ikke så overraskende at det var i denne byen en politisk bred organisering resulterte i at verden måtte revurdere sitt syn på WTO (Verdens handelsorganisasjon). I 1999 samlet en bred koalisjon seg ved å fysisk stenge dørene for WTO-toppene. Møtet som gikk i stå inspirerte en ny generasjon politiske aktivister, som vokste seg sterk på erfaringene fra Seattle. Store demonstrasjoner mot verdens mektigste organisasjoners urettferdige politikk spredte seg raskt.

Aktivisme gikk fra å være bagatelliserte små demonstrasjoner til en bevegelse som var åpen, inspirerende, konfronterende og- hvit? Selv om det politiske miljøet ikke domineres av et fargerikt fellesskap i USA, er det allikevel i ferd med å endre seg. MC Geologic i hip hop- duoen Blue Scholars gikk selv i tog mot WTOs frihandelspolitikk i 1999.

19

– Demonstrasjonene i 1999 reflekterte befolkingen i Seattle, den er veldig hvit i amerikansk sammenheng. Enhver bevegelse i USA vil automatisk bli dominert av hvite, samtidig som det hele tiden er et press innenfor bevegelsene til å integrere ikke-hvite.

På universitetet studerte MC Geologic amerikansk historie og etnisitet og viser til de nasjonale bevegelsene på 1960- og 1970-tallet, hvor spesielt afroamerikanere kjempet for å få like rettigheter.

– En viktig lekse for de som jobbet politisk var at det var ineffektivt å bli satt i samme bås som den hvite venstresiden. En viktig kamp var å kunne definere seg selv.

Samtidig opplevde mange rasisme og diskriminering, på innsiden av den såkalt progressive bevegelsen.

Hip hop-kultur

– I hip hop miljøet i dag er ikke målet å viske ut alle forskjeller. Det er, eller burde være, rom for alle bakgrunner. Hvordan jeg ser ut har betydning for hvordan jeg blir mottatt. Vi diskuterer dette hele tiden. Ikke bare oss i mellom, men også med andre rundt oss, sier DJ Sabzi. De holder verksteder, deltar i debatter og de ser det som et mål å fortsette å være lokalt engasjert, uansett om de slår igjennom nasjonalt. Det var den uavhengige undergrunnsscena som trakk dem mot hip hop miljøet.

– De løfter deg opp i stedet for å tråkke på deg. Hip hop er ikke bare musikk. Over hele verden identifiserer unge mennesker seg med hip hop og innser at det er en måte å gjøre motstand på, og en måte en hel generasjon kan samles om visse tema.

Motstand og dialog

– Selv om store selskaper prøver å kjøpe opp artister og kulturen, er hip hop i utgangspunktet en del av en motstandskultur som har vokst fra sctratch, det er et uttrykk for protest over det som skjer rundt deg, det du ser, sier MC Geologic. Nå skal plata de ga ut selv relanseres og selges også utenfor Seattle. Blue Scholars har iransk og fillippinsk bakgrunn, og mener det er tydelig at det er de hvite rockegutta som får størst plass i musikkpressen. En kikk i gratisaviser og musikkblader gir dem rett. Allikevel ble albumet Blue Scholars stemt frem av leserne i uavhengige Seattle Weekly som det beste albumet fra Seattle i 2004. Det var på University of Washington de møttes da bandets tredje og uoffisielle medlem, Marc Matsui, skrev et leserinnlegg om at noe måtte gjøres for å få fri aldersgrense på hip hop konserter. De tre startet organisasjonen «The Show» som aksjonerte og organiserte egne «all ages»-konserter.

– Vi vil være i dialog og kommunisere gjennom musikken. Dessuten vil vi også dele den kunnskapen vi har. Det er en tendens til at du må kjenne til «alle» sosiale og økonomiske analyser for å kunne ha politiske meninger. Men realiteten er at de fleste ikke har råd til å kjøpe seg masse bøker eller studere på universitetene. Derfor prøver vi å bidra med kritisk analyse vi mener er nødvendig, og slik inspirere og mobilisere til at folk ønsker å gjøre noe.

20

emier

Fete pr

u kan r deg. D tsj hjelpe Blue Scolars. u P ? rs Schola a deres øre Blue øøørsebut-skiv Lyst å h plar av d , svare på et spø m e s k e p p o tt e vinne et n må du, ja Men da varet til l. å å å å . Send s må a Seattle en lykkelige fr r e m bli d m kom band so g du kan Nevn tre o innen 15.juli, o .n u putsj@n vinner!

Blue Scholars Blue Scholars (2004)

Tekst: DEFINITE, hip hop-norges fristilkonge

Blue Scholars er, kort fortalt, undergrunnshiphop av den typen som etablerte seg på slutten av 90-tallet, i og rundt NY-labelen Rawkus (RIP).

Det dreier seg om nokså melodiøse greier, med reflekterende tekster over tunge trommer av den organiske sorten.

Tekstmessig får vi en trivelig blanding livsfilosofi og politikk, samt en god del av sjangerens etterhvert obligatoriske kjærlighetserklæringer til hip hop-kultur. At Blue Scholars ligger politisk til venstre for de fleste amerikanere man har hørt om, er heller ikke noe minus i mine ører, selv om det jo ikke har noe å si for musikken.

For selv om dette er nokså progressivt i innholdet, er det kanskje en smule trygt i formen? Men for all del, riktig så vellydende og sympatisk hip hop. Særlig for røde mennesker i litt blått humør.

Tekst: DON

MARTIN, venstresideveteranrapper

Plateanmeldelser er egentlig det verste jeg veit. Likevel har jeg blitt lurt til å skrive om plata til Chicago-gruppa Blue Scholars.

Overfladisk sett er rap for tiden en standardisert musikksjanger, med stor overvekt av hyperkommersielle plastikk-gangster-artister med make up og gigantiske videobudsjett. Men det er som sagt, bare på overflaten. For den som tar seg tid til å lete, yrer det av små og mellomstore artister som driver med all mulig slags rap. Rap som er så langt fra The Game og 50 Cent som det går å komme innen for samme sjanger. Blue Scholars tilhører en av tusenvis av grupper som holder på med rap, antagelig mest for å holde på med rap. Sånn sett er de en av veldig mange, og kommer kanskje ikke til å få all verdens oppmerksomhet.

Skiva skiller seg likevel ut fordi den er behagelig og umasete å høre på, i både produksjon, rapping og tekst. Den delen av sjangeren rap som kan spilles mens man slapper av, er nesten forsvunnet. Her er Blue Scholars et bra tilskudd, et lite pustehull for de�som synes hip hop er blitt bråkete og klisjéfylt.

Det er en uting å alltid måtte sammenligne musikk, men må man allikevel, er denne plata på noen måter en Ugly Duckling møter gammel Living Legends, om det sier noen noe som helst. Litt typisk college-rap.

På radioprogrammet mitt «Goodshit» (sjekk ut på www.gatasp.no hver uke!), kommer vi til å spille låta «Bruise Brothers», som jeg ser som høydepunktet på plata.

21

Det er få ting som er verre for eit hus enn å bli ståande tomt. Der det skulle vore bebuarar, tar rotter og hussopp over.

Numéro treaux: Redd eit hus!

A

lle må ha ein plass å bu, men ikkje alle har råd til tak over hovudet. Boligprisane er fortsatt skyhøge, og konkurransen hard. Bygårdar står tomme medan over 5000 mennesker er heimlause i Norge, bystadar blir til forretningsbygg. Slik skal det vel ikkje vere? Ikkje berre er det urettferdig, det er dårleg for miljøet.

Fullt bebuelege hus står rotne og forfalne fordi huseigarar «gløymer» dei eller eigentleg berre vil rive for å bygge nytt, dyrt og ressurskrevande. Å fylle tomme hus med mennesker er ein vinn-vinn situasjon for både mennesker og hus.

Du treng:

- Eit tomt hus - Løpesedlar til naboar og andre interesserte, banner - Ein politistrategi - Ei støttegruppe av vener, naboar, sympatisørar og andre som ikkje bur i huset, men som er med og gjer alt det arbeidet som kan gjerast frå utsida, og kan ringast på kort varsel om det trengst - Vaskebøtter, grønsåpe, moppar, klutar og maling - Sovepose, vaffeljern og noko å koke kaffi på

«..husan e som folk; folk træng hus og hus træng folk, i aill si tiid!»

22

Bankrott eller Røkke?

Å okkupere eit hus i seg sjølv kostar ikkje ei krone, berre masse pågangsmot. Ver likevel innstilt på å bruke litt pengar på å pusse opp din nye heim. Du slepp husleiga du ellers får betale, så du burde endå gå i pluss.

Bra å bruke fordi:

Du gjer noko konkret og tilbyr ei lur løysing på problemet du angrip: huslause mennesker får ein plass å bu, det blir fleire bustader i eit samfunn med bustadmangel, og eit tomt hus blir bebudd og tatt vare på.

Viktige ting å huske på:

Tomme hus finn du lettast ved å gå rundt i byen og leite. Finn ut kven som eig huset og kor lenge det har stått tomt før du flyttar inn. Eit offentleg eigd hus kan vere lettare å behalde enn eit privat (fordi politikarar har større ansvar for bustadssituasjonen enn privatpersonar), men er og vanskelegare å finne. Ein langvarig husokkupasjon krev mykje tid og ressursar. Både for eigen trivsel og for å framstå som positiv, er det bra å sette i gong med oppussing så fort som muleg. Hus som står tomme forfell fort, og hussopp og vatnskadar kan vere tøft (men ikkje umuleg!) å få bort. Du gjer og jobben mykje enklare for deg sjølv gjennom å ha god kontakt med naboar, støttegruppe og presse. Å okkupere hus er pr. definisjon ulovleg, og konseptet privat eigedomsrett står sterkt i det norske samfunnet. Faren for å få politi på døra og bøter i handa er stor. Det er viktig at okkupasjonskollektivet har ein plan for kva ein skal gjere om politiet kjem. Strukturerte husmøter er bra, samt ein viss grad av reglar for kven som får flytte inn i huset og korleis ein får oppføre seg ovanfor presse, naboar og medokkupantar. Kven kan delta? Alle som er huslause eller lei av å bruke over halve av lønna si på husleige eller glad i å pusse på gamle hus eller berre er lei av at bebuelege hus står tomme.

Så lenge du har litt tid til overs og er innforstått med at du bryt lova, er det fritt fram.

VÅR ÆRE OG VÅR MAKT Jeg er engasjert fordi jeg vet at vi kan redde verden. Og så blir jeg engasjert når jeg blir sint.

Tekst: ANE HANSDATTER KISMUL, leder i Natur og Ungdom

Det er mange grunner til å være sint. Aids. Klimaendringer.

Atomkraft. Sult. Misbruk. Ødeleggelse. Krig. Undertrykkelse.

Det er lett å bli motløs når man tar inn over seg hvordan verden egentlig ser ut.

Det er da jeg tenker på min viktigste huskeregel: Du kan få til hva du vil, bare du vil nok. Det er faktisk sant! Vi bor i et land der vi har alt vi trenger. Mens andre må kjempe for å overleve, kan vi velge om vi vil være med å redde verden, og hvilken del av den vi vil være med å redde.

Norge er laget for at mange skal være med og bestemme.

Sånn er det ikke overalt. Mens vi deltar i debatter og får møter med viktige politikere, må miljøvernere i vårt naboland Russland kjempe. Både for å bli godkjent som organisasjon og for å få uttale seg i avisen.

Vi bor i et land som har muligheten til å gjøre de riktig valgene, både her hjemme og i den internasjonale politikken.

Norge er ikke med i EU, og kan selv bestemme hvilken politikk vi vil ha og hvilke land vi vil samarbeide med.

Skal vi utnytte disse mulighetene, så må vi ta ordet. De som styrer sjappa kommer ikke til å gi det fra seg frivillig.

Natur og Ungdom har makt. Ikke fordi politikerne vil at vi skal ha det. Ikke fordi vi har mye penger eller lang fagutdannelse.

Men fordi vi lager bråk og tar den makten vi vil ha. Vi har makt til å sette miljø først. Hvis alle blir med på å ta sin del av makten, blir verden bedre.

FEM I VERDEN: – Hvordan redder dere verden i landet ditt?

Steevan Alva (20), India – Vi redder verden ved å drive prevensjonsopplysning. En sjettedel av verdens befolkning bor i India, så det er viktig at vi prøver å stoppe befolkningsveksten. Overbefolkning fører til mange problemer som arbeidsledighet, fattigdom og overforbruk av naturressurser.

Oliver Jakeman (21), England – Jeg føler at England kjører verden mer bakover enn framover. Det er for mye dobbeltmoral og utdaterte holdninger som vi må ta tak i på hjemmebane, før vi kan ha noen sjanse til å gjøre verden til et bedre sted.

Tanu Singh (25), Hong Kong – Hong Kong har bevart mye av sine naturområder, som for eksempel havnen.

Presset på å selge slike områder er imidlertid stort, særlig fra eiendomsutviklere som er mer opptatt av fortjeneste enn å bevare miljøet.

23

Karl Lavén (23), Sverige – Jeg forsøker å knytte hverdagen opp mot de store spørsmåla. I Sverige diskuterer vi likestilling og miljøvern som en naturlig del av alle andre spørsmål.

Vi strever etter dette, ikke bare nasjonalt, men også globalt.

Heather Day (30), USA – «Å redde verden» fra et amerikansk eller hvilket som helst vestlig perspektiv, er vanligvis kolonist-mentalitet. Skal vi bli solidariske i USA må vi kvitte oss med gamle oppfatninger, som at kapitalisme er det samme som demokrati.

NÅR DE FATTIGE BLIR RIKE India vokser. Kan vi nekte dem utviklingen?

Tekst: INGA TOLLEFSEN LAUPSTAD Illustrasjon: HARALD FRØLAND

I

ndisk økonomi er i kraftig vekst. Det er gledelig for et utviklingsland der tjuefem prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. Men ikke gled deg for tidlig, India er full av skrekkeksempler på hvordan miljøet lider på grunn av en rask økonomisk utvikling.

Forsøpla drikkevann

Bangalore, Sør-India: Grønt, stinkende vann og en sverm av mygg er hva som møter deg ved Bellandur Lake, byens største innsjø. For tjue år siden kunne vannet i sjøen drikkes, og de 3500 innbyggerne i bydelen hadde husdyrene sine på beite i området. I dag er innsjøen en helt annen.

Mens industrien vokste, ble innsjøen avfallsplass både for søppel fra byen og kjemisk avfall fra flyindustrien. Bellandur Lake er nå åtte meter dyp, og mer enn tre meter av innsjøen består av søppel. Ved innsjøens utløp ligger et tykt lag med skum på grunn av kjemiske stoffer.

– Innbyggerne i bydelen vår har fått hudsykdommer av å spise avlingene fra området, og melken fra kuene som gresser her har skifta smak, sier en representant fra de lokale myndighetene.

Han forteller at de gikk til sak mot selskapene som slapp ut kjemisk avfall i 1998.

– Problemet er bare at det indiske rettssystemet jobber utrolig sakte. Saken ligger fortsatt til behandling hos den lokale domstolen.

Press fra lokale politikere og innbyggerne i

bydelen har fått myndighetene til å bevilge fem millioner kroner til opprensing av Bellandur Lake.

Problemene er likevel ikke over for de som bor i bydelen.

– På grunn av forurensinga har mange av bøndene vært nødt til å flytte til andre deler av byen, og jorda deres er kjøpt opp av store ITselskaper.

Bangalore vokser

Hellige kyr som vasser til knes i søppel, svermer av to- og tre-hjulinger, illsint tuting med horn og en trafikkatferd så aggressiv at man nesten skulle tro en krig har brutt løs. Det er virkeligheten som møter oss i en av verdens raskest voksende byer. Bangalore satset på å utvikle IT-teknologi og har gjort det godt. Billig arbeidskraft og billige tjenester har gjort Indias dataselskaper populære hos utenlandske selskaper. Mange velger å sende tekniske oppgaver via internett til Indias IT-selskaper i stedet for å løse dem i eget land.

Bangalore nyter godt av dette og har på kort tid ekspandert til å bli en storby med over seks millioner innbyggere. Hver eneste dag strømmer flere tusen mennesker til byen for å finne seg jobb. Utviklingen Bangalore har opplevd de siste ti årene er Indias ønskedrøm. Med en befolkning på over en milliard og sosiale problemer som fattigdom, analfabetisme og korrupsjon, trenger landet økonomisk vekst. Men utviklingen skader miljøet.

24

Trafikken skaper problemer

Middelklassen vokser fort, og mange nyrike indere adopterer Vestens forbrukskultur. Resultatet kan blant annet ses i trafikken, hvor de som har råd til det, velger å bruke eget kjøretøy i stedet for å reise kollektivt. Trafikken i Bangalore er fire ganger større enn det veinettet tåler. Byen har verdens største tetthet av mopeder per innbygger. Nå hogges hundrevis av trær for å skape plass til bredere veier over store deler av byen.

– Utslippene fra trafikken har ført til klimaendringer. Temperaturen har steget de siste årene. Det var ikke så varmt her da jeg kom hit, sier Nandini (20), som flytta til Bangalore med familien for fire år siden.

– De som har råd til det velger moped i stedet for buss. Hvem orker forresten å ta bussen når den alltid er overfylt?

Folk tenker ikke framover

Mange organisasjoner jobber med miljøspørsmål i Bangalore. En av dem er Center for Education (CEE), som sprer kunnskap om miljøet blant skoleelever og lærere. I tre av de sørligste statene i India samarbeider CEE med 1500 skoler.

– Folk tenker ikke framover. De ser ikke at det de gjør i dag har konsekvenser for morgendagen.

Det må vi endre på. Vi minner folk på de små tingene de kan gjøre i hverdagen, som å ta bussen, spare på vannet og skru av lyspæra i rom de ikke oppholder seg i. Samtidig snakker vi om de store miljøproblemene, sier Sunil Jacob, prosjektleder i CEE. Han tror India er på vei i feil retning: – Det er vanskelig å drive miljøretta arbeid i et så stort land som India. Men en gruppe fra det

25

lille landet Bhutan var på studietur her og satte i gang noen av våre prosjekter da de kom hjem.

De kunne se resultater med en gang på områder hvor vi har slitt med de samme problemene i over tjue år.

Kopierer Vesten

Storbyproblemene i Bangalore gjelder ikke hele landet. Fortsatt bor mer enn 70 prosent av befolkningen i India på landsbygda. De fleste er for fattige til å henge med i forbrukskappløpet.

Det betyr ikke at miljøproblemene er fraværende.

Utfordringene er bare av andre typer, og henger for eksempel sammen med tapping av grunnvannet og ensidig utnytting av jorda.

India og andre utviklingsland er i ferd med å gå i den samme forurensningsfella som oss i den rike delen av verden. Liten tilgang til ny og forurensingsfri teknologi, korrupsjon og mangel på kunnskap er ofte virkeligheten når utviklingsland skal satse på privatisering og økonomisk utvikling.

Det kan komme til å koste dyrt. Det viktigste er kanskje likevel å spørre seg om vi kan nekte India å jobbe mot vårt velferdsnivå og kopiere vår forbrukskultur? Kan vi forvente at India, som er et utviklingsland, skal være en flink elev i miljøklassen, når vi sjøl ikke klarer det?

INGA TOLLEFSEN LAUPSTAD jobber i fredskorpset til Sund Folkehøyskole i India.

Trafikken i Bangalore er fire ganger større enn det veinettet tåler. Nå hogges hundrevis av trær for å skape plass til bredere veier over store deler av byen.

KJIPT Å HETE RØE NÅR DU ER BLÅ Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen har en pose full av buttons på soverommet.

Tekst: HANNA ØSTBY STUB Foto: THOMAS RØST

Jakke: 39,50.-

26

P

utsj har invitert oss sjøl heim til høyresidas fremadstormende ideolog. Mens vi står utafor og kikker på klokka og lurer på om det er uhøflig å ringe på tre minutter før avtalen, kommer en ung herre i hastig, men slentrende gange oppover gata.

– Hei, det er dere som er fra Natur og Ungdom? Ja hei, bli med opp.

Unge Høyre-lederen bor i kollektiv med to av ungdomskameratene fra Porsgrunn. Det var helt naturlig, ifølge Torbjørn, at de måtte bo sammen. Men nå skal den ene kameraten flytte ut og de skal få inn ei jente. Torbjørn er en smule skeptisk, men har en mistanke om at jenter er mer ryddige, og det hadde ikke vært så dumt. Skjønt, leiligheten ser strøken ut allerede.

– Vil dere ha no’ eller? Jeg tror ikke jeg har no’ altså.

Så må Torbjørn skifte skjorte - han ble så svett da han gikk heim - og ta seg en kopp kaffe.

– Æh, hva vil dere jeg skal si da?

Han nøler litt når Putsj spør hvilke miljøsaker han mener er viktige. Han er vant med å være i mindretall i miljøpolitikken, ofte i Høyre, av og til i Unge Høyre. Derfor skiller han også mellom miljøpolitikken til partiet og sin egen.

– Jeg var enda mer opptatt av miljø før. Jeg har til og med vært med i Natur og Ungdom og samla underskrifter mot gasskraft.

Men det er lenge sia. Nå er det globalisering, fattigdomsbekjempelse og rettferdig handel som gjelder. Og miljøengasjementet? Det er fortsatt der, men står ikke alltid først i rekka.

– For å løse klima - og energiproblemet hadde vi trengt høyere strømpris, men det er det få politikere - inkludert meg sjøl , selvfølgelig - som vil gå inn for. For vi er jo avhengige av å få oppslutning.

– Men betyr ikke det at det er noe galt med politikken?

– Nei. En kan vel heller si at det er noe galt med folk flest.

Og i Torbjørns øyne er folk flest de verste forurenserne. Mens industrien har klart å redusere CO2-utslippene sine, sløser dama i gata med strømmen.

– Men er det ikke politikerne sin oppgave å legge til rette for energisparing?

– Jo, og sånn sett burde det vært høyere strømpriser.

Torbjørn Røe Isaksen er 26 år og lærersønn fra Porsgrunn. Da han var liten skrev han brev til slemme diktatorer. Nederst tegna han sure fjes. Så ble det litt miljøvern og så kom EU-saken. Han sa ja. Da ble det Unge Høyre.

Siden har han sittet i kommunestyret for Høyre hjemme i Porsgrunn, vært leder i Telemark Unge Høyre, vært nestleder i Unge Høyre og sitter nå første året som leder. Den nåværende nestlederen sier at det er vanskelig å beskrive Torbjørn. Først og fremst er han hyggelig. Han har mange venner som han liker å drikke øl med. Dessuten er han flink. Flink til å prate, tenke og skrive. Han er ideologen som vinner fram med sine gode argumenter. Han høres så flink ut at Putsj nesten må spy.

– Vi slipper å dra? Så kult! Da skal jeg ut og drikke øl i stedet!

Torbjørn er ekstatisk. Gry Larsen fra AUF er på tråden og forteller at de slipper å bruke ettermiddagen på ei utstilling på Eidsvold. Torbjørn har ikke skjønt hva de egentlig skulle der, han stilte bare fordi arrangøren sa at Gry hadde sagt ja. Torbjørn legger på og strekker seg bedagelig ut på den hvite sofaen. Også veggene, bokhylla, senga og sengeteppet er hvite. Bøkene om globalisering, cd-samlinga med hip hop og diverse annet er det eneste som bryter med det hvite. Sammen med svart-hvitt-bildene av Audrey Hepburn og andre gamle filmdivaer ser det nesten litt shabby chic ut.

– Du sa noe om frihet?

Og Torbjørn forteller. At frihet handler om frihet til å ta egne valg, og at friheten må ha begrensninger for å ta hensyn til miljøet. Og at det finnes en del valg som menneskene skal ta sjøl, at å få kjøre bil for å handle på kjøpesenter er et av dem. At det finnes klare grenser for hva politikerne skal styre og ikke, at å begrense leiteboring etter olje i nord fordi noen områder er for sårbare, faller inn under det politikerne skal styre. Torbjørn er igjen på kollisjonskurs med moderpartiet som legger opp til full åpning av de nordlige havområdene. Men slik er det visst

bare. For miljøpolitikken i Norge er en generasjonskonflikt. Arbeiderpartiet og Høyre har hatt en allianse for å få gjennomført en dårlig miljøpolitikk i mange, mange år, mens AUF og Unge Høyre har vært uenige. Sånn som i kampen for vassdragsvern.

– Men det finnes jo kraftsosialister i alle partier, konkluderer han.

Miljøbevegelsen er som blanda drops. Noe smaker godt i Torbjørns gane, noe smaker ikke fullt så godt.

– Natur og Ungdom har blitt mer teknologioptimistiske de siste åra. Det er bra. Jeg takler det ikke når det bare blir dommedagsprofetier.

At han ikke liker dommedagsprofetier, betyr derimot ikke at han mener at vi ikke må handle sjøl om det finnes tvil. For eksempel når det gjelder klimaendringene.

– Vi har pokker ta meg ikke noe annet valg enn å forberede oss på at det vil skje!

Dette er eneste gang Torbjørn kommer i nærheten av å banne under intervjuet, og Putsj er begeistra. Endelig fikk litt ekte miljøengasjement trenge gjennom de velformulerte argumentasjonsrekkene som ruller vant av gårde.

Han mener også det er viktig at miljøorganisasjonene er med og tenker nytt, de må bidra til at hydrogen og CO2håndtering blir en realitet. Og han er heller ikke enig med dem som synes at miljøengasjementet var så mye bedre før. Han synes heller at 80-tallet ble en slags naiv miljøbølge av typen «ikke dump flere tonn gift i naturen» og «plukk opp søpla di». Jørgen, samboeren til Torbjørn, har tatt en pause fra eksamenslesinga og er litt selskapssjuk.

Han forteller at han og Torbjørn ble stoppa av Ane Kismul, leder i Natur og Ungdom, for ei stund sia. Hun ville at de skulle skrive under på et opprop for at Norge skal halvere klimagassutslippene sine.

– Det kan være at det er en bra ting, men da må jeg kanskje endre noe som er bra for meg. Jeg har ikke grunnlag for å mene noe. Miljøpolitikken har blitt for sær og vanskelig, sier Jørgen. Torbjørn er uenig i at man ikke skal kunne ta et standpunkt bare fordi det virker komplisert. Så etter lengre masing fra Torbjørn endte det med at Jørgen skrev under. Med falskt navn.

«En kan vel heller si at det er noe galt med folk flest» Globalisering er løsninga, mener Torbjørn. Med globalisering kan du løse både fattigdomsproblemet og miljøproblemet. Han har en grunnleggende tro på markedskreftene. Fordelen med markedet er, i følge Torbjørn, at det utnytter ressursene effektivt. Med reguleringer, som global CO2-avgift, og riktig bruk av markedsmekanismene, kan dette bli riktig bra. Han legger ut om at når fattige land blir rikere, gjør det at lokal forurensing løses lettere, men at de globale miljøproblemene blir større, og at det som øker mest med økt forbruk er de større, globale utslippene. Torbjørn blir ivrig og forsikrer seg om at alt blir behørig skrevet ned.

– Dette er viktig skjønner du, sier han, før han fortsetter: – Vårt store problem er at vi slipper ut CO2, mens ulanda også sliter med at skogen blir hogd så folk kan få brensel.

Torbjørn forklarer hvordan dårlig beskyttelse av den private eiendomsretten i fattige land blir et kjempeproblem for miljøet. Når folk ikke eier grunnen sjøl, men får løfte fra staten om at de kan leie jorda i tre år, så sier det seg jo sjøl at de vil ha mest mulig ut av den mens de har den, mener han. Torbjørns tankegang er altså som følger: Hvis det blir mer handel og friere verdensmarked, vil de fattige landene bli rikere, folk får dekka de grunnleggende behovene sine, og dermed får de råd til å gi miljøet en bedre sjanse. Gjennom handel med vestlige land vil de bli stilt overfor stadig strengere miljøkrav, og samtidig får de være med og dele vår teknologi. Slik skal verden bli mer miljøvennlig.

27

«Raddisene i dag ser jo ikke raddiser ut, de er bare jævlig stygge»

– Men må vi gå via økt globalisering for å oppnå det ?

– Nei, det er ikke noe automatikk i at det blir bedre miljøpolitikk av globalisering. Men det er en tendens.

Så blar Torbjørn litt i boka «Why Globalization works», og finner et kapittel om miljø og globalisering.

– Dette burde dere lese! Her står det mye bra om det, altså.

Jibjab er tingen. Torbjørn bare må vise oss.

– Har dere ikke sett det, altså?

Torbjørn drar fram datamaskina og finner nettstedet jibjab.com. Det er ei tulleside med politisk undertekst. Så får vi se George Bush og Al Gore rappe og Bush og Kerry synge duett. Vi ler høyt. Det er faktisk morsomt. Torbjørn elsker teknologiske nyvinninger.

Det er viktig å bruke både de gamle og alle de nye kanalene til å profilere seg. Derfor stiller han i gratisavisa Natt og Dag og sier at han heller vil kline med miljøvernminister Hareide enn finansminister Foss. Derfor har han en politisk blogg på nettet der han skriver et par ganger i uka. Putsj har sjekka den ut. Den er rimelig kjedelig. Men jibjab og lignende er det beste. Å lage sånne ting er skikkelig bra, synes Torbjørn. For folk sender det videre av seg sjøl fordi de synes det er morsomt. Torbjørn vet mer som er morsomt. I gangen har han ei dokke som tisser vann hvis du drar ned buksa på den. Haha.

28

«Det er ikke forbudt å mene noe som er populært heller»

Torbjørn trekker fram posen med buttons. Han har dem på jakkeslaget. På veska si. Buttons er det nye Høyre. Det er en brødpose, halvfull. Trodde du at han gikk rundt med buttons for de kuleste banda, tok du feil.

Her er det bare Høyre-slagord. På den nyeste, som Torbjørn synes er skikkelig kul, står det «heller rik enn frik».

Vi skjønner ikke helt greia. Torbjørn forklarer at det skal være lov å vise at man er rik, det er ikke noe å skamme seg over. Ok, sier vi, men har fortsatt ikke tatt poenget.

Men ser han ikke egentlig litt raddis ut sjøl til å være Unge Høyre-politiker? Torbjørn mener han ser helt vanlig ut.

– Raddisene i dag ser jo ikke raddiser ut, de er bare jævlig stygge.

Før vi går, spør vi Torbjørn hva han mener at ungdom bør engasjere seg i. Han sier at han av og til tar seg i å si at «det er så bra at folk engasjerer seg». Han ler litt av seg sjøl før han kommer til at han faktisk mener det. Og

29

han sier at han irriterer seg over de folka som var med for ti år sia og synes at alt gikk så meget bedre før. For Torbjørn hjelper det ikke at Unge Høyre hadde tusen medlemmer på 80-tallet som var med og drakk øl. Det er ikke det som er engasjement. Han sier at engasjementet sitter i magen. Det er når du ser på nyhetene og kjenner at det er noe som er feil eller urettferdig.

– Politikk handler ikke om hva som er praktisk, men om hva som er rett og galt.

Og kanskje er det nettopp fordi Torbjørn lever etter det prinsippet at lederen i Sosialistisk Ungdom beskriver han som en ærlig ideolog som ikke hopper etter hva som er populært, men står på sine prinsipper? Men som Torbjørn sjøl sier det: – Det er ikke forbudt å mene noe som er populært heller. For eksempel at 18-åringer skal få kjøpe «schprit».

Trenger vi kirken med oss i miljøkampen?

Tekst: MARIE M. EBERSON Foto: ARKIV

«Pengene skal brukes til konkrete ting i menighetene som å utvikle miljøvennlige gravkranser og jobbing med plener», sa Knut Arild Hareide til Aftenposten da det kom fram at han hadde gitt 500 000 kroner til Den norske kirkes miljøarbeid, og kuttet 200 000 i støtten til Bellona. Hareide gjentok stadig at dette var en politisk prioritering. Og det er forståelig at en miljøvernminister fra KrF, bare noen få måneder før valget, prioriterer ufarlige prosjekter som «grønne menigheter» og nettsteder med miljøbønner, framfor en miljøstiftelse som helst vil bli kvitt ham. Men kanskje kirkens miljøarbeid er farligere enn Hareide tror?

Som miljøvernministeren kanskje har merket seg, driver kirken med mer enn å be for meitemarkene.

Kirken har faktisk ved flere anledninger også engasjert seg i kontroversielle miljøsaker. Biskop og statsministerfetter Odd Bondevik har uttalt at han støtter bruk av sivil ulydighet i forbindelse med gasskraftutbygging på Kårstø. Kirkemøtet, som er kirkens høyeste organ, har gått i mot bygging av gasskraft. Og da Statoil ville åpne Barentshavet for gass- og oljeutvinning, stilte flere biskoper, deriblant nyvalgt Oslobisp Ole Christian Kvarme og Hamars biskop Rosemarie Køhn, seg kritiske til prosjektet. Nylig vedtok dessuten bisperådet i Nord-Hålogaland å gå i mot oljeboring i Lofoten. Alle disse tilfellene viser at kirken også er villig til å engasjere seg i store og vanskelige miljøspørsmål.

Kirkens tyngde ligger nettopp i at den ikke er del av den tradisjonelle miljøbevegelsen. Medias interesse for hva kirken mener om politiske spørsmål henger selvsagt sammen med nærheten til et av regjeringspartiene, KrF. Men fordi kirken er en stor organisasjon med tilknytning til staten og fordi den har et helt annet utgangspunkt enn for eksempel Natur og Ungdom, har deres miljøengasjement en nyhetsverdi, også om vi skulle få en rød-grønn regjering.

Se for deg overskrifter som «konfirmanter for buss» eller «klokker krever punktlige tog». Mye tyder på at kirken kan komme til å melde seg på i norsk miljødebatt både oftere og med større kraft. Men hvordan skal Hareide, Bellona og Natur og Ungdom forholde seg til dette? Hva kan kirken tilføre miljøbevegelsen?

Natur og Ungdom har allerede samarbeidet med kirken om en rekke politiske saker. Når flere «grønne menigheter» nå opprettes rundt omkring i landet kan det bli enklere også for lokallag å få litt hjelp fra «oven» innimellom. Kanskje er det særlig på lokallagsnivå at samarbeid med kirken har et stort potensiale. Kirkens engasjement for miljøvern hilses stadig velkommen.

Hareides politiske prioriteringer er derimot dømt til fortapelse.

Men hvor mange bryr seg egentlig om hva Odd Bondevik mener om miljø? Kan kirken i noen særlig grad påvirke den offentlige miljødebatten i Norge?

Mye tyder på at mange, også de som ikke går i kirken hver søndag, er opptatt av hva kirkens ledere står for.

Det viser blant annet striden om valget av den nye biskopen i Oslo. Det er heller ikke til å komme bort fra at kirken er en stor organisasjon med et nettverk som kan påvirke folk direkte. Når kirken nå skal restaurere sitt grønne ansikt ved hjelp av miljømenigheter og nedbrytbare gravkranser, kan det virke politisk ufarlig.

Men hvis disse prosjektene fører til at miljøvern blir et tema på alle nivåer i kirken, også i lokale menigheter, er dette positivt. Om biskopene har en hærskare av lokale menigheter bak seg, kan de bli enda viktigere aktører i diskusjonene om nettopp gasskraftverk og oljeboring i nord.

30

Disse englene dalte ned i skjul, men fløy av gürde før fotografen fikk tatt navnene deres.

31

FESTIVAL VAR ÄNDA DAG, GÖR MEJ GLAD!

Accelerator, Malmø, 5.juli, 6.juli i Gøteborg, 7. juli i Stockholm, 395 kr. Banda som bookes til Accelerator besøker tre svenske byer, for deg holder det kanskje med én? En-dags-festival uten telt, men med dansesko, hurra! Her raver det ingen dansker rundt og synger på Turbonegro. Isteden kan du spise svenske smørgåser og drikke gul brus på fotballkafeterian like utenfor Trädgården i Gøteborg, før du går og ser Sonic Youth, Bloc Party, Smog, Joanna Newsom og Wolf Eyes.

Åja? Sugen på enda en sommer i dansk gjørme? I år er det Sverige og Norge som gjelder.

Tekst: INGEBORG HUSBYN AARSAND

Glem rock og stock, spark av deg støvlene og ta på badedrakten. Putsj viser vei til festivalene hvor du slipper å vasse i søppel, men kan svømme blant delfiner og danse plattdans hele natta. Ok, nesten da.

Badedrakt eller kjølebag må ihvertfall med hit:

Doooooo youuuuu feeestivaaaaaaal?

Trästockfestivalen, 21.–23. juli, Nordanå, Skellefteå, Sverige, gratis. Har du hørt? Fri alder, gratis inngang og et naturskjønt område! Se hva svenskene sier selv: – En av Sveriges mysigaste och bästa festivaler. Jävlar så vääärd den är!

– Sweet! Det ska bli kung i år med ;) Festivalen varer i tre dager, og arrangørene skal booke 90 band! I fjor spilte blant andre Cult of Luna og Jens Lekman.

Noen av de som er klare for i år er: Eldkvarn, Anna Ternheim, Sambassadeur, Jenny Wilson, Timo Räisänen, Darcy og Mattias Alkberg BD.

Safe as milk, 29.–30. juli, Høvleriet, Haugesund, 420 kr. Hvis du reiser fra et annet land for å besøke Safe as milk, slipper du gratis inn, står det på hjemmesidene til denne trivelige festivalen.

I Haugesund er det høst hele året, men den siste uka i juli er det alltid varmt og fint. Da er det bra at du kan hoppe ut i sjøen, fra scenen!

Badetemperaturen i Haugesund er upåklagelig denne tiden av året.

Supersilent, Serena Maneesh, Kim Hiorthøy og Dälek er blant artistene som står på scenen på Høvleriet.

Øya-festivalen, 10.–13. august, Middelalderparken, Oslo, 1100 kr. Økomat, fri alder, et vidunderlig søppelsorteringssystem og Sonic Youth gjør Øya til en höydare. Rumble in Rhodos, JR Ewing, Annie og Dinosaur Jr blir topp! Her er det aldri gjørme, bare sol. Men legg igjen svømmetøyet hjemme. Vannet er rein gift. Torsdag er klubbdag og da har alle medlemmer i Natur og Ungdom gratis inngang på fabrikken, som også er den eneste av klubbene med fri alder denne dagen. På fabrikken spiller The Spectacle, Wicked Vegard og Nicolai.

Tautra, 5.–6. august, Øya Tautra, Frosta kommune, Trøndelag, 300 kr. Bli med på bygdefest på Nord-Trøndelags vakreste øy.

Tautra er mest kjent som rasteplass for sultne fugler, og er regna som et svært viktig våtmarksområde. På Tautra er det alltid litt varmere enn i resten av landsdelen, og innfødte vet at det er her jordbæra først blir modne. Ta båten fra Ravnkloa i Trondheim, eller kjør tog til Åsen stasjon, gå av, betal femten kroner til en snill busssjåfør og si «en stykk festivalfant til Tautra, takk!» Sett opp teltet ditt like ved klosterruinene og sleng deg på svaberget. Det legges bare ut 1000 billetter, så raska på. Entombed, Desperado, Rumble in Rhodos, Nude Pube Banglers, Supervixen og The Kulta Beats spiller opp til plattdans. Fri alder.

32

IT.

ILL

RL

EE

TT

DE

H meun e di r1 Hu Os 6 å lo r, b nl NU or ike He på . r sk r se å To jor r teg rsh te du n En e ov (80 he og Se så og n , – n l n n ) ag inf d n ei f er r a e t i Na o@ nn røy Na en br n åk po tur u. din e k tur ora . stb og no b an og nsje e o e Trø ks Un lle stil du U ng T47 gd r lin og jen ye do g t så 83 om te- ne m. ,0 , il: få og finn I ti 5 .

0 l g 6 e tur leg utt s i Os kis g es S,M lo. , g til tør , L ul ora r , e lse XL og ns r. i b sv je, åd ar fin t. e ne sd ei

Dyster i morgen Margaret Atwood Oryx og Crake

Mysterious Skin Mysterious Skin er en vond film.

Den handler om de to unge guttene Neil og Brian, som begge ble utsatt for seksuelle overgrep som barn. Begge har blitt merket for livet, men på helt forskjellige måter. Neil har fått et kynisk og iskaldt forhold til sex, og prostituerer seg til glede for de gamle grisene i den lille byen han bor i. Brian derimot, har fått store psykiske problemer og er inneslutta og nervøs. Han lider av et hukommelsestap, og forklarer problemene sine med at han ble kidnappa av romvesener da han var liten. Så møtes de to guttene, og de prøver å finne ut hva det var som egentlig skjedde med dem som barn.

Mysterious Skin tar opp følgene av pedofili og seksuelle overgrep, og regissør Gregg Araki prøver ikke å skjule noe i sine skildringer. Det er rått, intenst og brutalt. Filmen sperrer opp øynene dine, og lukker dem underveis, fordi det gjør for vondt å se på.

Samtidig som at Mysterious Skin er en vond film, er den også utrolig god. På tross av dens brutalitet har den en evne til å røre ved selv den hardeste, og den inneholder såre, men veldig fine skildringer av kjærlighet og

– Hörde ni göken?

– Nej, vad sa han?

– Ko-ko!

Mysterious Skin har premiere på norske kinoer 15. juli, og trenger du å bli minna på at det finnes verre ting enn myggstikk kan du trygt gå og se den.

EØ

vennskap. Det er en viktig film, som handler om noe vi kanskje helst ikke vil vite at skjer. Men kan bli provosert, rysta, kvalm, trist, rørt eller kanskje en blanding, for først og fremst er dette en film det er umulig å forholde seg likegyldig til.

Radiohead mot klimaendringer Natur og Ungdoms engelske organisasjonsonkel, Friends of the Earth, vil det skal lovfestes at utslippene av klimagasser skal kuttes med tre prosent hvert år. Frontfigur for kampanjen «The big ask» er vokalist i Radiohead, Thom Yorke.

– Klimaendringene er udiskutable og vi må gjøre noe dramatisk. Som kjendis har man en kvote for hvor mye man kan engasjere seg, og nå skal jeg bruke resten av min kvote på å redde klimaet, sier Thom Yorke til The Guardian. Besøk kampanjens nettsider på www.thebigask.com

– Kvotefylling er ganske strevsomt. Kjipt at jeg ikke tok med noe lesestoff.

34

Da Morgenbladet anmeldte denne boka sammenlignet anmelderen den med en løpeseddel fra Natur og Ungdom.

Oryx og Crake er høylitterær science fiction. Den som har lest George Orwells 1984 vil finne igjen mye av den skumle stemningen derifra.

Forfatteren Margaret Atwood har tatt utgangspunkt i nåtiden og latt den biologiske utviklingen gå et godt stykke frem i tid. I det nye samfunnet besvarer hun spørsmål som miljøvernere stiller seg hver dag: Hva om klimaproblemene blir verre?

Hva hvis de store selskapene får utvikle seg fritt? Hva om bioteknologien bryter ned moralske barrierer en etter en, til det til slutt ikke er flere igjen?

Midt i dette skremmende scenarioet lever Jimmy, Oryx og Crake. Jimmy er hovedpersonen. Han er nokså uskyldig og litt utilpass i Atwoods fremtidssamfunn. Etter at moren hans rømte av gårde for å bli med i en miljøaktivistorganisasjon(!) sitter Jimmy igjen med bestekameraten Crake. Crake er ganske tøff og kynisk, men intelligent. «Jeg tror ikke på naturen», sier Crake som vil forbedre den.

De forelsker seg i vakre Oryx som tilsynelatende har sluppet tillitsfull og uskadet fra en fortid som barneprostituert.

Atwood har skapt et samfunn med mange vinkler og nyanser, og ikke minst en fascinerende fortelling. Historien nøster seg hele tiden opp, og det er ikke før på de siste sidene at du skjønner hva den virkelig dreide seg om.

Forfatteren var på ferie i regnskogen i Australia da fortellingen om Oryx og Crake formet seg i hodet hennes. Hun fortsatte å skrive mens hun var på en båt i Sydishavet og etter at flyene krasjet inn i skyskraperne i New York. Boken bærer med seg disse elementene.

Den overveldende og vakre, men nådeløse naturen, sammen med den urovekkende stemningen fra 11. september.

Boken kom ut i 2003 og er akkurat gammel nok til at du kan finne den billig på tilbudsbordet hos en bokhandel, eller lett tilgjengelig på biblioteket.

KK

Avmakt/motmakt på film..

«TWEE»

I 2001 demonstrerte Daniel Espinoza mot EU-pampene i Gøteborg. At den store massemobiliseringa mot EUtoppmøtet tilsynelatende ikke hadde noe å si, fikk ham til å miste troen på

Hvis heavyrock er skinnvesten, og danseband er skinnslips, da er twee den hjemmestrikkede cardiganen i klesskapet. Et trivelig plagg som varmer godt og ikke gjør seg til nevneverdig. Ingen ordentlig twee-pop´er bruker lørdags-formiddagene til å fylle opp kjøleskapet med øl, eller kjøpe seg boxfreshe sneakers. Hun baker pai og inviterer vennene sine på te.

Kanskje lager hun en sang også. Tweepop´eren vil bli bibliotekar når hun blir stor, hun liker å lese tegneserier, har tjukke briller og er alltid håpløst forelska i en gutt med enda tjukkere briller enn hun selv.

Twee eller twee-pop er en variant av indie-rocken. Enkle sanger med Bautastein morsomme melodier, nynnbare refreng og småflaue tekster (helst om forelskelse), er hovedingrediensene i denne 1. mai slapp det trønderske søte suppa. Selv om estetikken ligger skabandet Hopalong Knut sin første langt fra punk, har twee og punk manfullengder, Feilkalibrert tidsmaskin. ge felles venner. De liker korte sanBåde musikalsk og tekstmessig repreger, få grep, og de gjør ting best selv. senterer Hopalong Knut et opprør mot Twee-pop har også lånt mye fra sekstilykkejegeri, jåleri, elitisme, meningstallets jentegrupper, både de knelange skrinnhet og antikollektive strømninskjørtene og koringa. Twee-pop ble ger. Selv om hommelvik-orkesteret er født på midten av 80-tallet, og har flest et typisk liveband, er plata på ingen måte en dårlig erstatning når du ikke avleggere i England, Japan og USA. har muligheten til å komme deg på I Norge går det ett twee-pop band konsert. Her finner du ei lang rekke per tusen litt-tøff-og-veldig-hvit-guttgodlåter, som «Suppe», «Jabbsaft» og spiller-høyt-på-dyr-gitar-rock, men «Feilkalibrert Tidsmaskin». De passer oppløste The Ethnobabes er et hederbåde til ellevill dansing på fest, og til lig unntak. St.Thomas kan muligens oppryddinga dagen derpå. Så løp, kjøp også lure seg inn i cardigan. Andre og hopp med du og! uttrykk brukt om twee-pop, men som EØ ikke er like bra: Cuddlecore, Anorakpop.Disse banda har spilt eller spiller twee-pop: All Girl Summer Fun Band, Apples in Stereo, Beat Happening, Belle & Sebastian, The Cardigans, Shonen Knife, Talula Gosh (seinere HeavTalula Gosh var ett av de første enly) The Softies, twee-bandene. Deres største hit The boy least likely het «Steaming Train» og kom to, The Vaselines. i 1986.

IHA

at det gikk an å få verden på rett kjøl.

Etter noen år på filmskole i Danmark lagde han sin første film om hvordan han husker den tida. Filmen handler om en gjeng ungdommer som har mista troen på at det går an å redde verden. Men de prøver allikevel. Blant annet ved å prøve å kidnappe Sveriges svar på Carl I. Hagen, for å vise ham hvor greie etniske svensker kan være.

Filmen er litt feelgood-, litt aktivist- og litt kliningsfilm.

Babylonsjukan er ute på dvd nå.

OMD

35

Surf’s up!

Walk tar deg med på en unik tur i Spitalfields-området av Øst-London.

Constantin Demners pågående prosjekt tar fortauet i bruk for å informere brukerne om bydelens historie. En 1,8 km lang hvit linje (oppmalt med en ombygd trillevogn) guider deg igjennom en glemt fortid. Tar du turen kommer du over hvitmalte stensiler med historisk fakta, sitater og opplysninger du trodde du kunne leve uten. Innimellom blir du lokket videre til neste stensil (let’s walk together), samtidig som du blir utsatt for triviell tankeaktivitet.

(How much do you walk a day?) www.studioelastik.com/walk Stencil revolutions formål er å utbre sjablongkunsten («stencil» på engelsk), eller som de selv sier: «Collectivly reconstructing the urban canvas». Med over 12.000 brukere og et sjablong-galleri på 23.500 bilder, er dette et av nettets desidert største samfunn innenfor sitt område. Og ikke nok med det. De tilbyr kurs, fonter og hjemmesnekra T-skjorter. Har du tenkt deg på sjablongkjøret, men er usikker på hvordan, er denne siden det opplagte svaret. www.stencilrevolution.com Etc.se er nettutgaven av ukesavisa og magasinet ETC. Svenskene skriver om alt fra «Hur man överlever feminismen och inser sin kollektiva manliga skuld för sakernas tillstånd» til Sellafield-søl og USAs abortpolitikk.

Utenriksstoff fra hele verden, plateanmeldelser og bilder av dødsdømtes siste måltider gjør ETC uunnværlig for enhver nysgjerrig aktivist. www.etc.se HL

Fly som en ørn

Tekst: INGEBORG HUSBYN AARSAND Foto: HÅVARD LUNDBERG

– Du må tørre det... Noen ganger føler du deg litt usikker liksom. Daniel Johansen er femten år, har skatesko, hull i joggebuksa og blåmerker på albuene.

Daniel kikker opp på taket. Der står kompisene Bent Flikkeshaug (15) og Daniel Castano Jensen (16). Så hopper de.

– Gode sko er viktig. Det hadde jeg ikke på meg i dag, sier Bent og kikker ned på et par lysebrune sneakers.

– Så jeg slo ankelen min.

Det er lørdag ettermiddag. Utenfor kjøpesenteret i Horten sentrum henger det en gjeng og drikker brus.

Gutta på taket har bedre ting å gjøre.

– Vi henger ikke på kjøpesenteret altså, sier Bent.

– Det skjer ikke så mye hvis du henger der, tror Daniel.

– Vi så på en film, den het Jump London. Det de gjorde der var fett. Så vi tok på oss joggedresser og løp ut. Daniel C forteller at de har lært det meste på film.

– Se på Jackie Chan-filmer, så skjønner du greia, foreslår Bent.

Parkour dukka først opp i filmen Yamakasi av den franske regissøren Luc Besson. Parkour handler om å tøye grenser og å overvinne hindre. Tak, gelendre, trapper, gjerder. Alt kan klatres eller hoppes over, enten du bor i Paris eller Horten.

– Vi får litt vondt i beina, sier Daniel B. Bent er enig.

– Ja, vi blir litt støle, men du må tøye grensene dine.

– Bare kast deg utenfor det du ser, foreslår Daniel.

Bent forteller at han driver og øver på et triks.

– Det heter «dash volt» og går ut på å hoppe over et hinder med beina mens du tar tak med arma og dytter fra sånn at du ikke skader ryggen.

Daniel C vil helst lære seg baklengs salto.

I Horten er det stille. Klokka er seks, gjengen på hjørnet har drukket opp brusen og kjøpesenteret er stengt.

– Ingenting skal skje i Horten. Alle skal bare se på TV. Bent ser litt sur ut.

– Og så klager de over at ungdommen driver dank, sier Daniel.

36

Putsj spør hvordan drømmebyen deres ser ut.

– Mange flate tak! Daniel C smiler.

– Ja, og masse trapper, sier Daniel.

– England egentlig. Bent kikker på Daniel C. – Mm. London og sånn.

«Horten, så klart!» er slagordet til Horten kommune.

Det kan vi lese i lokalavisa. Men det er langt til London.

– Svømmehallen skulle egentlig legges ned i år, men nå venter de til neste år. Bent ser enda surere ut og fortsetter.

– Ungdomsklubben skal kanskje legges ned den også.

– Ikke glem bowlinga, sier Daniel. Den skal også stenge.

Horten kommune gikk over hundre millioner i minus i fjor. Da får du ikke mer moro enn du lager sjøl. Parkerne i Horten trenger ikke så mye mer enn hullete joggebukser. Daniel C forteller at de drømmer om en egen parkour-park, men...

– Det eneste du trenger er lette klær og mot.

...en sekk med gulerøtter.

...og hentet åtte høner og...

«Ingenting skal skje i Horten.

Alle skal bare se på TV.» ...på sine raske føtter...

Og reven dro til bondens gård..

37

I hvert Putsj framover slipper vi til en forfatter.

De får skrive om akkurat det de vil.

Helen Frøyseth

Helen Frøyseth er 26 år og bor på øya Tysnes i Sunnhordland. Etter mange år i byen, forelsket hun seg i et nedlagt småbruk på hjemstedet sitt, og flyttet tilbake.

Hun er snart ferdig med en barnebok om kunstmaleren Rafael, som reiser rundt og maler høns, for så å spise dem etterpå.

DAMO MED LJÅEN Pass deg sommar, her kjeme nemleg eg.

Med kantklyppar og riva, steg for steg.

Bzzzzzzz...spjong! Kuttetråden på kantklypparen ryk. Den vesle maskina likar meg slett ikkje. Så no har eg erklært krig. Det er meg mot kantklypparen. For han gjer det med vilje. Slepp kuttetråden i eit sett. Akkurat som hummaren, når den er på veg opp i gryta. I rein angst slepp han begge klørne. Slit kantklypparen med angst? Stirar han dauden i augene kvar gong eg vil at han skal klyppa graset mitt? Me ler rått når hummaren, i rein panikk, ofrar klørne. Då tek me gjerne eit bilete av han, der han ligg og kravlar hjelpelaust på komfyren. Utan armar. Etterpå hiv me han oppi det varme vatnet, skjere sitron i båtar og set fram majones og brød.

Men tilbake til kantklypparen. Eg trur han forstod at han til slutt trakka over streken. Begeret rant over. No heng han etter beina i uthuset, lengst inni kroken, bak noko rot. Eg vil sleppa å sjå han. Han kan berre ha det så godt. I staden tek eg fram ljåen. Mykje betre. Kva skal me med teknologiske dupedittar når sjuande far i huset aldri skuffar? Bestefar ljå er framleis den skarpaste kniven i skuffa. Eg svinsar bortover bakken. Svisj, svisj, svisj. Grasstråa vert brutalt slakta ned. Vegen vert til medan eg slår. Det er ein fin veg. Mange har gått slik før meg, men då fantest det ikkje kantklypparar. I mi verd finst dei ikkje no heller. Eg har fortrengt den dumme maskina.

Skal det vera opp til meg, kan han hengja i uthuset og dingla i hundre år. Er han heldig vert han oppdaga av romvesen i 2105. Då er eg for lengst blitt kald og ligg i grava. Men ljåen jobbar nok framleis.

– Svisj, svisj, svisj...

38

I denne utgaven av tenketing svarer Lars Haltbrekken, påtroppende leder i Norges Naturvernforbund og ivrig gasskraftdebattant, på journalist Agnar Kaarbøs kommentar i Aftenposten, «Miljøbevegelsen må dø!»

Tekst: LARS HALTBREKKEN Illustrasjon: HARALD FRØLAND

OPP FRA DE DØDE Journalist Agnar Kaarbø hadde i Aftenposten syvende mai en kommentar med tittelen «Miljøbevegelsen må dø!» Kommentaren bygger delvis på et essay om amerikansk miljøbevegelse. Essayet hevder at miljøbevegelsen har redusert seg selv til en særgruppe som ikke forstår sammenhengen mellom visjoner, verdier og politikk. De amerikanske forfatterene bruker høyresidens triumf i amerikansk politikk som eksempel på hvordan aktivister kan skaffe seg innflytelse over mange sider av politikken, dersom man med utgangspunkt i egne verdier bygger seg en politisk plattform. Det kan jo hende at høyresidens aktivister i USA også har fått økt innflytelse som en følge av at det er deres menn og tildels kvinner som bestyrer det hvite hus.

Kaarbø mener at norsk miljøbevegelse er iferd med å spille seg ut over sidelinjen i gasskraft- og klimadebatten ved å fastholde at en vesentlig del av klimaforpliktelsen skal tas på hjemmebane. Vi mangler visstnok et realistisk svar på hvordan Norge skal kunne møte et økende behov for energi, og Kyoto-kravene, uten å velge en markedstilpasset linje.

Norsk miljøbevegelse har i en årrekke gitt myndighetene forslag til hvordan klimagassutslippene kan reduseres, både ved å bruke markedet og andre virkemidler. Et sentralt krav har vært at vi konsekvent må følge prinsippet om at forurenseren skal betale. Dette prinsippet følges dessverre ikke på alle felt i dag. For eksempel er det ingen CO2-avgift på bruk av den gassen Lyse energi i Rogaland nå leverer

39

til husholdninger og industri, og bare en liten del av denne gassbruken omfattes av det nye kvotesystemet som trådte i kraft 1. januar i år. Fritak for CO2-avgift er en indirekte statlig subsidie som gjør at gassen utkonkurrerer mer miljøvennlige energikilder som bioenergi. Problemet som gasstilhengerne selvsagt har sett, er at med en CO2-avgift på bruk av gass, ville det sannsyligvis ikke blitt særlig lønnsomt, da ville gassen mange steder blitt utkonkurrert av bioenergi og andre fornybare energikilder.

Naturvernforbundet har forsvart den norske CO2-avgiften, vi har også slåss for at den skal utvides til å gjelde alle utslipp i Norge. Blant annet ønsket vi CO2-avgift på de planlagte gasskraftverkene, framfor at de ble innlemmet i kvotesystemet. Men dette kravet har blitt avvist av de som ønsker utbygging av gasskraftverk. Hvorfor?

Jo, fordi hvis gasskraftverkene skulle fulgt prinsippet om at forurenseren skal betale, ville det ikke vært lønnsomt å bygge gasskraftverk med store utslipp av CO2.

Selv om Naturvernforbundet har vært varme forsvarere av CO2-avgiften, har vi samtidig sett at den ikke har vært nok til å få ned utslippene. Siden begynnelsen av 90-tallet, da avgiften ble innført, har utslippene vokst, også i de sektorene avgiften gjelder. Dette betyr at økonomiske virkemidler ikke har vært nok. Vi må ta i bruk flere virkemidler for å få ned utslippene. Et virkemiddel er å stille krav til bruk av den mest miljøvennlige teknologien.

Norge burde gjort noe lignende det California gjorde på slutten av 80-tallet.

De stilte krav om at en viss prosent av de bilene som ble solgt i delstaten, skulle ha en katalysator. Bilprodusentene tilpasset seg raskt dette kravet, og ikke lenge etter ble det bare produsert biler med katalysator.

Vi kunne for eksempel stilt som krav at innen 2010 skal ti prosent av de bilene som selges i Norge bruke maksimalt 0,4 liter bensin per mil, og innen 2015 skal tyve prosent bruke maksimalt 0,2 liter per mil.

Dette ville gjort noe med de store utslippene fra vegtrafikken, og vi hadde fått enda mindre grunn til å klage på bensinprisen.

Norsk miljøbevegelse har ikke vært mot kvotehandel i seg selv, slik man kan få inntrykk av om man leser Kaarbøs artikkel.

Men vi har sagt at det må settes strenge målsetninger som fører til at utslippene faktisk går ned og som gjør det dyrt å forurense. Et slikt kvotesystem har vi ikke i dag. Det norske kvotesystemet som skal gjelde for årene 2005-2007 vil faktisk tillate en økning i utslippene fra de bedriftene som er med. Økningen vil kanskje være mindre enn den ellers hadde vært, men selv det er ikke sikkert. Inntil vi har et kvotesystem som gir den nødvendige nedgangen for å løse klimaproblemet vil vi fortsatt kreve andre tiltak i tillegg.

Det internasjonale kvotesystemet som skal virke i perioden 2008-2012 har et altfor svakt regelverk til å medføre noen stor nedgang i klimagassutslippene fra de rike landene.

Målet i Kyoto-protokollen er en nedgang i utslippene på litt over fem prosent.

Etter at USA og Australia trakk seg fra avtalen, vil utslippsreduksjonen bli noe mindre. Men det store problemet er at Russland og andre øst-europeiske land får lov til å selge store utslippsreduksjoner de har ervervet seg som en følge av økonomisk nedgang, ikke som en følge av en aktiv miljøpolitikk.

Russlands mål i Kyoto-protokollen er å stabilisere utslippene på 1990-nivå. Dette har de allerede oppfylt. I 2008 kan Russland selge disse utslippsreduksjonene (som uansett har kommet) til land som Norge, slik at vi kan øke våre utslipp tilsvarende.

I klimaterminologien kalles disse kvotene «hot air». Resultatet for det globale miljøet blir dermed i beste fall lik null for denne delen av kvotemarkedet. Hadde ikke Russland fått lov til å selge sine «hot air»-kvoter, ville utslippsreduksjonene blitt større.

40

I tillegg fører de enorme kvotemengdene fra Russland til at kvoteprisen holdes på et kunstig lavt nivå, og dermed gjenspeiler ikke prisen den kostnad utslippene egentlig har. Kvoteprisen ligger i dag rundt femten norske kroner, og dette er bare en tredjedel av den norske CO2-avgiften for plattformene off shore.

Kaarbø hevder også at norsk miljøbevegelse ikke har skjønt at Kyoto-protokollen har løftet klimaspørsmålet ut av miljøsfæren og inn i bedriftenes styrerom. Selv om bedriftsstyrene må diskutere klimatiltak, er det ikke slik at klimapolitikken (takk og lov) helt er overlatt til dem, slik kommentaren til Kaarbø kan gi inntrykk av.

Bedriftene er som før opptatt av å sikre seg et størst mulig overskudd, da blir det viktig å bekjempe miljøavgifter som på kort sikt kan redusere dette overskuddet. Vi ser allerede nå hvordan oljeindustrien sloss for å komme inn i kvotesystemet fra 2008.

Hvorfor? Fordi det vil redusere deres kostnader knyttet til CO2-utslipp ned til cirka en tredjedel av dagens utgifter. Jeg tviler på at vi vil se økt interesse for å redusere utslippene fra norsk sokkel hvis det blir billigere å forurense.

I miljøpolitikken er man som i naturen avhengig av et mangfold, et mangfold av virkemidler. Hvis markedsmekanismene i noen tilfeller kan bidra til å løse noen problemer, ja så la oss ta dem i bruk. Men dessverre er ikke dette nok. Da burde vi i vår markedsbaserte verden ha vært på god vei til å løse problemene allerede, og det er vi ikke.

41

Annonser

42

(hvis du vil) Hvis du jobber mer enn 5 1/2 time per dag har du krav på pause.

Har du fått deg sommerjobb, men er usikker på saker som kontrakt, lønn eller feriepenger?

På loungdom.no kan du sjekke hva du har krav på og t.o.m. laste ned en arbeidskontrakt.

Lurer du på noe eller trenger råd, ring Sommerpatruljen på telefon 8 100 1999.

God sommer!

Du har krav på pause

92x124 08.06.05 10:19 Side 1

Annonser

Annonser Lindum Ressurs og Gjenvinning

Lindum Ressurs og Gjenvinning AS - Lerpeveien 155, 3036 Drammen Tlf. 32 21 09 00 - Fax 32 21 09 15 www.lindum.no - E-mail:post@lindum.no

Rüdgivere innen miljø og fornybar energi www.sweco.no

Annonser

Valgkampen kommer snart til en skole nær deg.

Vil du den skal handle om pensjonsreform og billig bensin?

Ikke?

ksjonere og gdom skal a n U g o r tu a N olitikerne. e ungdomsp p p a sl e k n a b m hvordan må handle o n e p m a k lg Va erket og e gasskraftv vi skal stopp , ikke rurensninga kutte klimafo r og sprit. aldersgrense g lag bråk! ampagent o k lg a v n e li B

Send e-post til agent@nu.no og få valgpakke i posten!

Følg med på www.valg05.no for mer info.

Petter Schjerven

i Typisk norsk ga opp karriereambisjonene da faren døde i ’98. Nå har han vunnet TV-prisen Gullruten, og fått Riksmålsforbundets lytterpris for fjernsyn.

Tekst: INGA YDERSBOND Foto: ANNE LIV EKROLL, NRK

– Når legger du deg om kvelden?

– Rundt midnatt.

– Hvorfor står du opp om morgenen?

– Fordi jeg må, fordi jeg blir vekket av barna. I dag ble jeg vekket kvart på seks av minstejenta. Så skal man kjøre dem til barnehagen og gjøre andre fornuftige ting.

– Hvordan ser det ut hjemme hos deg?

– Rotete. Det er en gård. Det ser ut som et lite loppemarked, det er mye skrot, rot og rare ting. Jeg sparer på alt mulig.

– Hva ville du bli da du var liten?

– Først ville jeg bli arkitekt, så filmregissør. Så la jeg de fleste karriereplanene bort da faren min døde i ’98, jeg ville ta ting mer som de kommer. Det var veldig vellykket.

– Hvem ville du helst skjelt ut? Og hvorfor?

– Det var en bystyrerepresentant for Demokratene som hevdet at kvinner skulle gi mannen mer sex, for eksempel når han kom sliten og trett hjem fra arbeid, sånn at man på den måten kunne forebygge og redusere vold i hjemmet!

– Miljøpolitikk som gjør deg forbanna?

– At det går så få togavganger at pendling med kollektivtrafikk ikke er noe reelt alternativ for meg. Det irriterer meg at det skal være så forbanna vanskelig å være miljøvennlig. Jeg har all vilje i verden, men opplever at det ikke lar seg forene med et ganske vanlig liv for en familie på fire. Alt er fortsatt for dårlig tilrettelagt.

– Har du en personlig rekord?

– Jeg har vært oppe 72 timer i strekk!

– Når jugde du bra?

– Da jeg jobbet i Holger Nilsens metode. Der var det mye juging. Godjug var konseptet. Vi jugde så godt at det virket troverdig. Yndlingsfiguren min er Ashaf Henrik Mohd, en utrolig blid, pakistansk kioskeier.

Han har kone, fire barn og kiosk mellom Tøyen og Grønland. Mange skjønte ikke at det var jug.

– Ville du helst vært Iggy Pop eller Kåre Willoch?

– Jeg ville vært Kåre Willoch, han er en veldig fascinerende fyr. Av ham kunne jeg sikkert lært et og annet. Jeg tror han er en god tenker. Iggy Pop har jeg ikke noe forhold til.

– Har du et tips til hverdagsaksjonisme?

– Følg din egen samvittighet. Hele tiden spørre om miljøvennlige produkter. Hvis jeg skal handle kopipapir spør jeg om miljømerket papir. Hvis butikken ikke har det, går jeg.

– Hva er det beste med Natur og Ungdom?

– Aaah, det beste er at de er til. At noen gidder å bruke tid på å sette fingeren på ting når noe er galt, og kommer med alternative løsninger. Det er noe grunnleggende sympatisk ved noen som vil verne naturen. Organisasjonen har en slags kraft. Uten NU ville betraktelig mindre blitt gjort for miljøet.

«Hvis jeg skal handle kopipapir spør jeg om miljømerket papir.

Hvis butikken ikke har det, går jeg.»

Petter Schjerven er programleder i språkserien Typisk norsk på NRK. Han har vært bussjåfør i sju år, og synes møll er norges fineste ord.

46

B-BLAD ETTERSENDES IKKE VED VARIG ADRESSEENDRING. RETUR: PUTSJ, PB 4783, SOFIENBERG, 0506 OSLO