Putsj #04/05 by Miljømagasinet Putsj

4/05

VARM VERDEN

kr. 35

Dette bladet er fra alle oss til alle dere. Vi har fått skrive om det vi synes er viktig.

NÅ ER DET DIN TUR!

Klipp ut sjablongen og skriv din egen beskjed i snakkebobla. Lim det hele på ei papp-plate, skjær ut og spray i vei.

6 MYGGEN Blodig alvor

8 KOMMUNER I KAMP Mot klimaendringene – eller?

20 ARKITEKTER I CAMPINGVOGN Løvebakken: Kjøpt og betalt. Så er det i gong igjen. Og denne gongen er det nærare enn nokon sinne. Gasskrafthelvetet. Snart kan vi vere midt oppe i det, både på Skogn og Kårstø. – Det er vel kjent at eg ikkje likar at det blir bygd kraftverk med forureinande teknologi, seier Bondevik til NRK. Likevel vil han ikkje lyfte ein finger for å stoppe det. Og han skal liksom vere Norges mektigaste mann? Kven skal då klare å hindre bygginga av forureinande gasskraftverk i Norge? Ein bergensk arbeiderpartipolitikar gav nyleg 60 prosent av makta til næringslivet og 40 prosent til politikarane i eit intervju med Putsj. Når sjølv sosialdemokratiske politikarar begynner å sei dette, er det skummelt, synast eg. Jo meir makt privat næringsliv får, jo mindre høve får vi til å påvirke, og jo meir hemmeleghald vert det. Jo mindre meining blir det og i ein valkamp, så lenge politikarar på alle sider tenkjer det er greit å gje makta dei får frå velgarane vidare til private hender. Opptakta til høstens Stortingsval har for meg likna meir og meir eit amerikansk valkarneval, meir og meir på eit to-partisystem: Rødgrønt eller blåkristenbrunt? Ulikskaper vert tydlegare, javel, men kva med nyansane og valfridommen? Det var mine klager på verdssituasjonen. Å skrive dei ned hjelper litt, berre det. Dette nummeret av Putsj handlar om klima, og går ikkje berre til medlemmar som vanleg. Opplaget på 25 000 skal sikre at også du som ikkje har engasjert deg politisk før skal få høyre om klimaproblema. Vi vil at du skal gjere deg opp di eiga oppfatning av kva som er gale og rett her i verda. Få lyst til å gjere noko med det. Vi vil gje deg ein mulegheit til å bidra. Fordi miljøpolitikk er altfor viktig til at vi kan overlate det til politikarane. Siri Helle, redaktør for fyrste gong

Byen er din – snakk om den

28 BEDRE OG BEDRE DAG FOR DAG Aktivismetips i skolehverdagen

30 LOV OG RETT I ARKTIS

Med lovbok – mot Bush og klimaendringer

36 BRÅKEBØTTER

The Spectacle vil gjøre hardcore farligere

39 LANGFINGRA

Khonnor rapper det han finner

��

September 04/2005

�� Putsj_04_05.indd 1

REDAKTØR REDAKSJONSSEKRETÆR

Halla!

Jeg vil bare uttrykke min store glede over siste nummer av Putsj! Det resirkulerte papiret funka superdupert og gir bladet et veldig hipt utseende og følelse... Ellers ser bladet kjempebra ut designmessig, og jeg kommer nok til å ta det med på stranda når jeg skal se kul ut!!! (pluss at det er bra lesestoff da selvfølgelig!) Ellers var min far en smule oppgitt. Siden jeg har verva halve familien får vi fire Putsj av gangen, han ønsker seg en slags familiedeal. Amalie Sunnby

Hei Amalie

Takk for det, vi er ganske fornøyde med papiret selv. Magisk med de der melkekartongene som blir til fint papir. Designen er det Harald som står for, vi er veldig glade for at han vil henge med oss. Men du, han faren din var ganske lur, dere trenger jo ikke fire blader heller, men kanskje to i tilfelle du glemmer det ene på stranda? Vi fikser familedeal til alle som vil ha, stol på oss! Familedeal? Send en epost til medlem@nu.no. Hilsen redaksjonen

Heihei!!

Jeg satt akkurat og leste Putsj 3/05, og så kom jeg over portrettet av Torbjørn Røe Isaksen. Han hadde en veske med sju buttons på, bl.a en der det stod: Sosialist? Så trist. Jeg tenkte litt på den mens jeg gikk på kjøkkenet for å ta et glass vann. Jeg tok med meg en penn, og skrev kapit over sosi, og vips stod det: Kapitalist? Så trist. Jeg skal innrømme at den er jeg fornøyd med!! :) TUSEN TAKK for et kjempeflott blad!! Lenge leve Natur og Ungdom!! Miljøvennlig hilsen Ellen T. Olerud, stolt Nu-er!!

Hei!

GRAFISK FORMGIVER

Jeg forstår det bare ikke. Hvordan er det mulig at en frivillig redaksjon kan lage et så sammenfallende, naturlig, kritisk og engasjerende magasin. Med røtter i naturvern og ungdom spikres sidene sammen og utgjør et veldreid hus av dimensjoner. Som aktiv magasinfreak tør jeg påstå at Putsj er et av de beste i hyllen. Reportasjene bærer tydelig preg av dyktige skribenter og de typiske magasinbildene er en fryd å skue på. Jeg fatter ikke hvordan det går an å få til så mye bare ved hjelp av frivillige krefter. Hvordan finansieres reportasjeturene? Nå skal det heller ikke være usagt at Putsj fortsatt kan forbedre seg. Jeg kunne tenke meg noen spalter hvor fagfolk og eksperter kan få uttale seg. Den kritiske røsten i bladet kan til tider skli over i en ekkel arrogant eleganse, dette bør dere være i stand til å vaske av dere. For å jevne ut tøyvasken hadde det for eksempel vært flott hvis miljøvernministeren, eller andre fremtredende personer som jobber med miljø utenom NU kunne fått sluppet til uten å bli vridd og vendt på i en artikkel. Temaet for spalten må dere selv bestemme fra gang til gang, for å unngå en gjennomgående reklamekanal. Jeg vil avslutte med et litt morsomt sitat som ramlet ut av munnen til Jerry Adler: «Hvis alle på jorden sluttet å puste i en time, ville ikke drivhuseffekten være noe problem lenger.» Dere, ha en god sommer da!! Med vennlig hilsen, Eivind Dahle Sjåstad

MILJØPLUKKANSVARLIG KULTURPLUKKANSVARLIG FORSIDEFOTO

16-08-05 21:14:02

SIRI HELLE siri@nu.no INGEBORG HUSBYN AARSAND ingeborg@nu.no HARALD FRØLAND harald@nu.no OLE MAGNUS DRÆGNI olemagnus@nu.no ELIN ØSTVIK elinmedmelis@hotmail.com HARALD FRØLAND

MILJØPLUKK: OLE MAGNUS DRÆGNI, MARIT HEPSØ OG ARNE ANDREAS OPHEIM KULTURPLUKK: HÅVARD LUNDBERG, LARS PETTER STORAKER, ELIN ØSTVIK og INGEBORG HUSBYN AARSAND TEKST: INGUNN PARKER BEKKHUS, RAGNHILD TØNNESEN GILJE, ANDREAS HINDAL GRIMSÆTH, SIRI HELLE, MARIT HEPSØ, LARS PETTER HOLM, ANE KISMUL, LINN KAREN RAVN, ÅSHILD SELBOE, RUNA BORCH SKOLSEG, HANNA ØSTBY STUB, ØYSTEIN VIDNES, og INGEBORG HUSBYN AARSAND BILDER: BRYAN & CHERRY ALEXANDER, INGUNN PARKER BEKKHUS, THEA BØRSTING, MARTHE LARSEN HAARR, LINN HERLAND LANDRO, HANNA ØSTBY STUB, THOMAS REISÆTER, og INGEBORG HUSBYN AARSAND ILLUSTRASJON: GENEVIÈVE CASTRÉE, ANNELI HOEL FJÆRLI og HARALD FRØLAND NETT: PABLO REYES KORREKTUR: KJARTAN, INGIGERD, HANNA, RANDI, ERIK N, ERIK R OPPLAG: 25000 TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: KABATE, GUNNAR WAARNHUS, e-post: gtw@c2i.net, tlf: 22 59 91 80

Hei Eivind

Takk for skryt. Vi ble veldig glade når vi leste brevet ditt. Angående fagfolk og eksperter: Putsj skal først og fremst gi ordet til unge, meningssterke folk, vi er mindre opptatt av eksperter og politikere, de slipper til alle andre steder. Reisebudsjettet vårt er ikke stort, men Putsj har venner over hele verden. Det får du som leser bladet merke, uten at vi bruker mange penger på det. Lurt, sant? Hilsen redaksjonen

Hei Ellen

POSTADRESSE: BESØKSADRESSE: TELEFON: BANKGIRO: NETT: E-POST: ISSN NR.

PB 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO TORGGATA 34, OSLO 23 32 74 00, 23 32 74 23 5010.05.05492 www.putsj.no putsj@nu.no 1502-3249

PUTSJ ER TRYKT PÅ 100G HIPPORETURKARTONG. HIPPORETURKARTONG PRODUSERES I NORGE, HOVEDSAKLIG AV INNSAMLEDE DRIKKEKARTONGER, MED LAVT FORBRUK AV ENERGI OG KJEMIKALIER. DETTTE NUMMERET ER GITT UT MED STØTTE FRA FRITT ORD.

Hva med filatelist, så trist, trompetist, så trist, naturist, så trist. Valgmulighetene er uendelige. Hilsen redaksjonen

PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

Tips oss! Send tips om ting vi kan skrive om til: putsj@nu.no, eller ring: 23 32 74 23. Vil du bidra i putsj? Vi trenger skribenter, illustratører og fotografer. Ta kontakt! 4

”Klimaendringer er det største ukontrollerte eksperimentet menneskeheten noen gang har satt i gang. Atombomber blir peanøtter i sammenligning.” Klimaforsker og direktør ved Nansensenteret, Ola M. Johannesen.

Illustrasjon av Geneviève Castrée

Tekst: Lars Petter Holm Illustrasjon: Anneli Hoel FjĂŚrli

DEN STORE KLIMAKAMPEN:

SVERIGE vs. NORGE Tekst: HANNA ØSTBY STUB og SIRI HELLE Foto: HANNA ØSTBY STUB og LINN HERLAND LANDRO

öta bror bankar oss norrbaggar i antal internasjonale musikk-kjendisar. Dei slår oss i likestilling, men vi knuser dei på ski. Men kven er eigentleg best på miljø? Noko av det viktigaste ein innsåg da ein begynte å snakke om klimaendringar, var at problema måtte løysast lokalt. Lokal Agenda 21 skulle oppfordre kommunar til å løyse miljøkrisa. Putsj tok turen til ein svensk og ein norsk kommune for å finne ut korleis det har gått.

Det starta i Rio de Janeiro, Brasil, i 1992. For fyrste gong snakka ein om dei menneskeskapte klimaendringane. Gro Harlem Brundtland frå Noreg vart verdas uoffisielle miljøvernminister. Slagordet var; Tenke globalt, handle lokalt. I Kyoto i Japan vart i 1998 all verdas regjeringar einige om å redusere verdas samla klimagassutslepp med fem prosent, rekna frå 1990-nivå, innan 2012. Eit lite, men fyrste steg på vegen, sa ein den gongen. I dag skriv vi august 2005. Korleis ligg vi an no? Har verdas miljøvernminister og landsmoder Gro fått rett? Er det typisk norsk å vere god?

SVERIGE:

Medan norske kommunar har tatt klimagassheisen mot øvste etasje, har svenskane funne stoppknappen. Växjö kommune i Sverige skal bli karbonfri innan 2050. Toget til Växjö tøffar stilt av garde. Utanfor ruta susar små tettstadar forbi på rekke og rad. Så er det plutseleg slutt, og det er berre skog å sjå. Ein stad er skogen rasert av ein storm. Og så, ut frå ingenting, dukkar Växjö opp. Frå perrongen ser det ut som nok ein liten tettstad, men byen har 55 000 innbyggjarar. Växjö kommune ligg midt i den sørlege halvdelen av Sverige og har vakse fram der vegane frå dei større byane langs kysten møtest. I denne litt bortgøymde og idylliske kommunen kan dei midtsommaraftan 2005 feire at dei har redusert klimagassutsleppa sine med bortimot 25 prosent på elleve år. Hadde det ikkje vore for sjøane, kunne mykje vore annleis. Dei var så forureina at kommunen ikkje såg seg anna råd enn å gjere noko med dei. Arbeidet gav fort resultat, og appetitt på meir miljøarbeid. Etter Rio-konferansen tenkte nokre av kommunepolitikarane i Växjö at dei måtte ta ansvar for sin del av klimagassutsleppa. Med det starta soga om Växjö som miljøkommune. I dag har Växjö ei høg stjerne i Japan. Stadig kjem det nye folk som vil høyre kva Växjö har gjort for å redusere så mykje i klimagassutsleppa sine. – Vi har kanskje gjort meir for Japan si klimapåverknad enn for Sverige, ettersom det kjem så mange japanarar hit, ler Henrik Johansson i miljøavdelinga i kommunen. – Eit år hadde vi nesten eitt besøk i veka. Det kan nesten bli litt slitsamt, faktisk. Henrik Johansson ser ut til å vere i slutten av tjueåra, og ville nok helst gått heim litt tidleg. Morgondagen

Svensk mittsommar med maistang i juni.

Sykkel + bad = sommar i Växjö.

er midtsommaraftan, det næraste Sverige kjem vår 17. mai. Og medan kontoret sakte blir tømt for folk, sit Johansson inne i finvêret og tar seg tid til ein lang og omfattande prat med Putsj. Han meiner at det viktigaste Växjö kan gjere, er å vise andre kommunar rundt om i verda at ein kan få til mykje på lokalt plan. Iallfall om ein har staten i ryggen. Til no har Växjö fått i overkant av 300 millionar kroner frå staten og 70 millionar frå EU. Det har gjort det mogleg å gjennomføre klimatiltaka. - I Sverige har staten lagt ansvaret for å redusere klimagassutsleppa på kommunane. Dei har sett av store beløp som kommunane kan søke. I Noreg finst ikkje ei slik ordning, det er ingen ovanifrå som pushar kommunane til handling. Dermed blir det vanskeleg også for dei kommunane som faktisk vil gjere noko, meiner Johansson. Skogen har vore nøkkelen til suksess så langt i klimaarbeidet. Växjö har hatt utbygd fjernvarmenett sidan 60-talet. På grunn av høge oljeprisar på 80-talet vart oljen erstatta med biobrensel frå det lokale skogbruket. Sidan har dei bygd ut og forbetra mykje. – I dag blir 90 prosent av varmebehovet i byen dekka av fjernvarmenettet, og 30-40 prosent av elektrisiteten kjem frå lokal biomasse, fortel Johansson og viser fram ein kurve som viser at utsleppa frå oppvarming i kommunen har gått ned med 65 prosent frå 1993 til 2003. Ordførar Carl-Olof Bengtsson seier på telefon frå feriestaden sin at det ikkje har påført kommunen ekstrakostnadar. – Fjernvarmeanlegget har vore konkurransedyktig på pris, så investeringane i fjernvarmeverket har faktisk vore lønsame for kommunen. – Det er bra! seier Awo, Amina, Nadiah og Katalina i kor på spørsmål om kva dei meiner om klimaarbeidet i kommunen. Ungdomane er ved Evedal, nokre kilometer utanfor sjølve byen, og har akkurat tatt seg eit bad i sommarvarmen. No er dei på veg heim att. Dei skal sykle, sjølvsagt. Det ville dei ikkje gjort før. Sykkelbyen Växjö er ei av dei store satsingane kommunen har gjennomført. 140 km sykkelveg har dei lagt. – Sykkelvegane har blitt mykje betre og det er sett opp lampar så det blir lyst om kveldane, fortel Awo. Dei er ikkje dei einaste som set pris på sykkelvegane. – Eg kan sykle til jobben i staden for å ta bilen. Kommunen har gjort det tryggare å sykle, seier Ejvor medan ho festar blomsterbukettar til ein gammal sykkelfelg.

Sjølve midtsommaraftan har opprunne, og folkedanslaget Värendsgillet lagar midtsommarstang. På ettermiddagen skal det bli dans før dei avsluttar med sild og poteter. Etter ekte svensk tradisjon. Kvinnene lagar bukett på bukett. Ejvor festar. Eigentleg vil ho ikkje svare på spørsmål, ho vil berre få lage ferdig blomsterkransen sin, sånn at midtsommarstanga kan bli ferdig. Trass i sykkelvegane har utsleppa frå trafikken auka med atten prosent. Det er vanskeleg for ein einsam kommune å få kontroll med utsleppa frå transportsektoren. – Trafikken er internasjonal. Kvar for seg er kommunane makteslause. Skal vi få til store reduksjonar, treng vi at alle drar i same retning, seier ordføraren. Han meiner at dei store reduksjonane ikkje vil komme før avgjersler blir tatt på eit statleg eller internasjonalt nivå. Växjö har likevel gått laus på saka på eiga hand. Skogen har vore viktig her òg. Saman med det lokale universitetet driv dei eit forskingsprosjekt for å utvinne eit nytt drivstoff frå biomasse. Slik har dei tenkt at dei skal kunne redusere utsleppa frå bilkjøringa. Dei har òg planar for å betre kollektivtilbodet, men dei har ikkje mykje håp for at det skal hjelpe noko særleg. – Folk tenker same kva at «bussen går på feil tid», derfor har vi heller satsa på andre område fyrst, fortel byråkrat Johansson. Mats er bussjåfør og ganske ueinig. Han fortel at han køyrer «heile tida», både i byen og på landsbygda. Og han skulle gjerne sett at dei på kommunen hadde tatt seg tid til å slå av ein prat. – Eg og kollegaene snakka akkurat om det. Dei kuttar i rutetilbodet der det er folk og køyrer der det ikkje er grunnlag for det.

«Klimakutt kjem ikkje av seg sjølv, det må vilje til.»

Det er folketomt i Växjö sentrum. På midtsommaraftan er ein ikkje i byen. Klokka slår halv to. På torget har dei alt starta å pakke saman. Mats har køyrt vidare med dei seks passasjerane sine. Ejvor skal snart danse rundt midtsommarstanga. På bussterminalen står ein einsam buss og helsar «Glad midtsommar!». Og i ein kommune på god veg mot målet om å bli karbonfri er det ingen grunn til å seie noko anna.

Hos Tonny er det syklar frå golv til tak.

NORGE:

I Bergen har eit mål om 30 prosent reduksjon av klimagassutslepp blitt til 16 prosent auke på fem år. Miljøbyen Bergen er ikkje akkurat det fyrste som slår ein når ein ventar på grøn mann midt i rushet i Bergen ein torsdag ettermiddag. I regnet kjennest ventetida som ein liten evigheit; ein tilsynelatande endelaus slange av bilar buktar seg forbi i fire felt. Det er fem år sidan Bergen kommune vedtok landets mest ambisiøse klimahandlingsplan. Mykje meir ambisiøs enn det norske Kyoto-målet. Gjennom satsing på kollektivtrafikk og sykkel, begrensing av parkering, overgang til fornybar energi, søppelhåndtering og fortetting skulle klimareduksjonar snikast inn i alle delar av Bergenspolitikken. Det kan verke som det miljøpolitiske klimaet blomstra i Bergen i 2000, men så vart det haust, blomane visna, vart lagt i ei skuff for å tørke og aldri henta fram igjen. Måla var gode, men dei kom ikkje til å bli gjennomført. Kor ligg problemet, når politikarane for ein gongs skuld er einige? – Vi har vore for dårlege på å fylgje opp klima i enkeltsaker, innrømmer Lisbeth Iversen (KrF), byråd for miljø og byutikling. – Status er lite opplyftande på det konkrete planet. Dette skal imidlertid endre seg. Når bystyret evaluerte Klimahandlingsplanen i april i år, la dei inn krav om miljøkoordinatorar og klimarekneskap for alle prosjekt i Bergen framover. Om eit og eit halvt år skal byen ha ein oppdatert status over kor klimagassutsleppa kjem frå. – Bergen er ein fattig kommune, og dette krev kreative tiltak, seier byråden vidare. Målet er i alle fall nytt i den evaluerte klimahandlingsplanen. No skal klimagassutsleppa i Bergen reduserast med tre prosent i staden for tretti. Heilt i tråd med Kyoto, og i motsetning til det gamle målet: mogleg å nå, meiner saksbehandlar Per Vikse i Planavdelinga. For han var tretti prosent reduksjon aldri noko meir enn eit draumeslott – sjølv om alle tiltaka som låg i planen hadde blitt gjennomført ville det aldri gått. – Det største problemet er at rundt halvparten av utsleppa i Bergen kjem frå privatbilismen, som det er politisk svært vanskeleg å gjere noko med, seier han. Og så er det alle konfliktene med næringslivet; kommunen manglar myndigheit for å få dei til å handle miljøvennleg.

«Det viktigaste Växjö kan gjere, er å vise andre kommunar rundt om i verda at ein kan få til mykje på lokalt plan.»

Det er imidlertid ikkje alle som er samde i at alt er vondt og vanskeleg. Bergen Natur og Ungdom har sommeravslutning, med soveposar og ballongar skal dei tilbringe heile natta på kontoret. Men før moroa set i gong tar dei seg tid litt halv-alvorleg prat med Putsj. Her har dei klart for seg korleis drømmekommunen ser ut, og det finst ikkje mange privatbilar: – Vi vil ha bilfritt sentrum, billeg buss, el-kollektiv, omfattande bybanenett og matebussar, seier Åsa, Johanna, Mats, Mai, Runa og Ronja i munnen på kvarandre. Dei jobbar for dobbelt jernbanespor i staden for bilveg gjennom Arnatunnelen aust for Bergen, og har nok ein god del meir erfaring med politikarar enn tenåringar flest. Lokallaget har vore på konsekvensutredningsmøte med både banner utanfor og spørsmål inne i møtesalen.

– Vi fikk seie det vi ville, men det føltest som alle politikarane snudde seg og berre neeiii...! Mats Gulstein set opp sitt mest pinleg berørte ansikt. – Kva kan politikarar tjene på å høyre på dykk då? – Vi er ein viktig grunn til at dei må tenke på miljøvern, seier dei. – Politikarar i Bergen kommune har det med å seie at dei skal gjere noko miljøvennleg, og så gjer dei det heilt motsatte. Vi må passe på dei. Opinionspolitikarar må og passe på litt innimellom. Tone Salomonsen sit i bystyret for SV, og meiner den nye målsetninga på tre prosent er alt anna enn ambisiøs. Ho stemte for å behalde den gamle. – Reduksjonen i målsetninga viser byrådet si manglande vilje til handling. Det er trist når Kyotoprotokollen endar opp som ei sovepute, seier ho og viser til at Bergen kunne vore ein foregangsby. I staden har byrådet brukt Noregs svake Kyotomål som ei unnskyldning for å legitimere sin uduglegheit. – Men er det mogleg for Bergen å redusere klimagassutsleppa med ein tredjedel på så kort tid? – Kanskje ikkje, men det er viktig å halde ambisjonane høge. Klimakutt kjem ikkje av seg sjølv, det må vilje til. Vi treng både pisk og gulrot for å få det til, seier ho. Pisk kan for eksempel vere reduksjon i antal parkeringsplassar og gulrota eit betre og billegare kollektivtilbod.

«Iblant er politikarar meir opptatt av å skape seg enn å få skapt noko.» Bergens fyrste sykkelbod er fullstendig einig i at folket treng å piskast litt innimellom. Tonny Kolås driv bruktsykkel-butikk og er opprørt over politikarane si redsle for upopulære avgjersler. – Sjå på røykelova! Kor mykje syting var det ikkje over den i forkant? No verkar jo sjølv røykarane stort sett fornøgde, seier han på breitt og sjølvsikkert bergensk. Tonny hentar kaffi, viser oss rundt og poserar for fotografen samtidig. Han har bygd opp denne butikken på idealisme, og har lykkast bra. Men kva tenker ein ikkjepolitikar om bakgrunnen til at det har gått så gale med klimapolitikken i Bergen? – Dei store, flotte intensjonane er latterlege. Det hjelper lite at politikarane seier noko så lenge industrien berre køyrer på. I tillegg er det kanskje dei som køyrer bil og gir litt faen som skrik høgast, meiner han. I bruktbutikken treff han folk som går litt saktare enn den teknologiske utviklinga, og som bryr seg om meir enn pengar. Slikt må politikarane legge til rette for, tenker Tonny.

Bergen Rådhus er byens høgste bygg. Med sine femten etasjar i 60-tals funkisstil gir huset god oversikt over kva som skjer i Bergen sentrum. For eksempel køyrer det fortsatt privatbilar i Kaigaten, sjølv om den eigentleg er reservert for kollektivtrafikk. Ein kan sjå at Festplassen, som i alt for mange år var parkeringsplass, no er blitt bilfri. Ei gammal NU-kampsak er vunnen, sjølv om det kanskje ikkje var betongplass à la Mussolini dei hadde tenkt seg. Kring rådhuset er det rundt 100 parkeringsplassar kor politikarar og byråkratar gratis kan parkere kvar morgon. Huset er likevel prega av oppfatninga at klimagassreduksjon er viktig – så lenge den berre er trykksverte på papir, i alle fall. Men i overgangen frå ord til handling verkar det vere noko som sviktar. Arne Jacobsen meiner det heile er veldig enkelt. Han sit i bystyret for Ap, partiet som styrte Bergen i 16 lange år: – Iblant er politikarar meir opptatt av å skape seg enn å få skapt noko.

– MANGLER VILJE – Byar har gode føresetnader for å engasjere folk der dei bur, og for å utvikle målretta tiltak, sa miljøvernminister Knut-Arild Hareide i ein tale om klimaproblematikken nyleg. Han seier imidlertid òg att å redusere klimagassutsleppa fyrst og fremst er ei statleg oppgåve. Og det er eit viktig poeng at Växjö får 300 millionar kroner i statleg støtte, medan norske kommunar så og seie er overlatte til sitt eige kommunale budsjett for å løyse klimaproblemet. Men ikkje alle svenske kommunar er like flinke som Växjö, og Bergen kunne òg ha gjort sitt. – Politikarane kan ikkje skylde på manglande kunnskap, meiner Bente Beckstrøm Fuglseth i Senter for Byøkologi. Ein del av masteroppgåva hennar i samfunnsgeografi handlar om klimahandlingsplanar i Bergen. – Planane viser viktige samanhengar. Men i saker der miljømålsetningar vert sett opp mot andre mål og interesser som for eksempel næringliv, utbyggarar eller velgarar, vil det ofte vere miljøet som taper. Bergen kommune bør slutte å vente på statlege overføringar. Om dei hadde hatt eit snev av politisk vilje hadde det berre vore å sette i gong. Men det er kanskje her det skortar? – Politikarane har vist vilje til å vedta høge målsetningar, men ikkje til å gjennomføre tiltaka som må til for å nå måla, konkluderar Bente Beckstrøm Fuglseth. Kva kan vi seie? Gro tok feil.

Bønder med støvler og fremtid

Canadisk forlag gjør Harry ordentlig snill Du var kanskje en av dem som tok taxi i flere timer eller fant fram den gode gamle Tolkienkappa og satte deg i kø for å være førstemann til å lese om Harry Potter og Halvblodsprinsen. Siden du ganske sikkert fikk kjøpt boka kan du bare angre når du leser videre. For på det canadiske forlaget Raincoast Books har «Harry Potter and the Half-Blood Prince» blitt trykket på 100 prosent miljøvennlig resirkulert papir. Kjøper du boka i Norge har du ikke noen garanti for at papiret er produsert miljøvennlig. – 1500 av Norges trua arter lever i naturskog, og den største trusselen mot disse artene er tap av leveområder. Kun ved å trykke på resirkulert papir er man garantert at papiret ikke kommer fra naturskog. Selv ikke Svanemerket kan garantere dette, sier Ingunn Parker Brekkhus fra Natur og Ungdoms skoggruppe. En miljøvernorganisasjon i Canada, Environmental Defense, har regnet ut at forlaget har spart 33 000 trær ved å trykke boka på resirkulert papir. Om du foreløpig ikke har fått tak i boka og heller vil ha den på resirkulert papir enn på skummelt norsk papir kan du bestille den på www.amazon.ca eller wwww.indigo.ca OMD

Økologisk mat på sykehus Der innlagte før har fått daffe poteter fra Kypros og ihjelkokte gulrøtter transportert helt fra Spania, kan nå St. Olavs hospital i Trondheim få miljøvennlige matvarer produsert «rett borti høgget». St. Olavs hospital satser på økologisk lokalprodusert mat. Direktøren på sykehuset er svært fornøyd med satsningen og sier at det er et helsemessig foretak å satse på lokalprodusert mat. Det er St. Olavs hospital og helsebygg Midt-Norges satsing på miljø som har ført til økologiske

Uværet tar hevn Jasså gitt, du klager over dårlig sommervær? Vær glad du ikke bor i Amerika. Med over én million mennesker evakuert fra orkanen Dennis, den sterkeste orkanen så tidlig i sesongen på over 150 år, har amerikanerne fått merke uværet på kroppen i sommer. Klimaforskerne mener klimaendringene fører til sterkere stormer og mer ekstremt vær. Orkanene har på rekke og rad herjet USA og Mellom-Amerika i sommer: Arlene, Bret, Cindy, Dennis - og nå Emily. Orkan- og uværsrekordene

17. juni begynte norske bønder sin protestmarsj mot WTO. Som vi vet er WTO pådrivere for kjipt, usolidarisk og forurensende jordbruk. De vil ha forurensende frihandel og det som verre er. WTO mener det er kult å produsere maten der det er billigst. Dette ødelegger for det norske jordbruket. Selvfølgelig er det mer lønnsomt å produsere poteter i f.eks. Italia, som har to vekstsesonger. Men det forurenser mer, og norske bønder blir arbeidsløse. Akkurat nå forhandler WTO frem en ny handelsavtale. Norges Bondelag vil ikke at den nye avtalen skal bli ødeleggende for det lokale jordbruket, og tar derfor på seg støvlene og marsjerer fra Trondheim til Geneve. De håper på å sette spor på den lange veien. Fremtidsmarsjen mener maten du spiser bør produseres nær deg. Dette er bedre for både norske og utenlandske bønder, og ikke minst for miljøet. Hittil har bøndene fått mye god respons på veien, og i Sveits var responsen slående. Sveitsiske bønder er enige med norske: hvert land har rett til sin egen matproduksjon. www.farmersforfuture.com AAO

Bush anerkjenner klimaproblemet De har aldri brydd seg så mye om klimaendringene, disse amerikanerne. I tillegg til å slippe ut mest CO2 i verden har de sabotert mye av arbeidet med Kyotoavtalen og orket aldri å ratifisere den når den endelig var ferdig. Om det er frykten for klimaflyktninger eller om det var et kinobesøk på «The Day After Tomorrow» vites ikke, men nå har USA anerkjent de menneskeskapte klimaendringene. På vei til G8møtet i Edinburgh i Skottland tidlig i juli sa president Bush at de så at jorda ble varmere og at økningen av klimagasser i atmosfæren bidro til dette. Kyotoavtalen derimot hadde han ikke noe tro på: – Kyoto fungerte ikke for USA og det gjorde den vel heller ikke for verden. Da Kyoto ble lagd inkluderte den bare de landene som slapp ut mest og hadde flest ressurser til å kutte utslipp; de rike landene. For at USA skal gidde å kutte sine klimagassutslipp vil de at alle verdens fattige land også skal gjøre det, utvikling eller ei. Nå som de har innsett alvoret, vil kanskje USA stå i bresjen for en sterkere mer omfattende klimaavtale neste gang G8 eller FN samles? Jada, helt sikkert. OMD

poteter og grønnsaker til middag og økologisk mel i brødet på sykehuset. Etter hvert håper de å få økologisk kjøtt og melk i tillegg. De økologiske bøndene i Midt-Norge har til nå kun solgt varer til enkelt personer. Denne nye storkjøperen av økologisk mat er et gjennombrudd for det økologiske landbruket i Norge, og kommer antageligvis til å føre til mer produksjon av miljøvennlig mat. Bøndene håper studentsamskipnaden i Trondheim vil følge etter og at det blir mulig også for bartebyens studenter å få i seg sunn og miljøvennlig mat. OMD

står stadig for fall. Minst 62 mennesker er døde etter Dennis, de fleste på Haiti. Stormen Emily har sørget for kaos og ødeleggelse på de store turiststedene i Mexico. Oljeindustrien slipper heller ikke unna. I Mexicogulfen er verdens største oljeplattform «Thunder Horse», som eies av BP, slått nesten helt over ende av uværet. Plattformen har en kapasitet på 250 000 oljefat og 200 millioner kubikkfot gass om dagen. Den er verdt den nette sum av 26 millarder kroner. Nå har plattformen en slagside på 30 grader, og BP sliter med å redde stålkolossen. Nature strikes back? MH

«Det spiller ingen rolle hvem som regjerer, miljøfolket er konstant sure på alt og alle. Hvorfor kan ikke Natur og Ungdom snakke mer om alt det fine som skjer?» – Valgforsker og rikssynser Frank Aarebrot til Vårt Land.

KALENDER Lyst til å være med å redde litt miljø?

Hei.

Fly slipper jo ut veldig masse klimaforurensning, og klimaproblemet skyldes i stor grad at vi driver og transporterer alt mulig unødvendig. Men i tillegg til å bry meg om miljø og sånn, er jeg veldig glad i å reise. Kan man på noen som helst måte kombinere disse to tingene? Hilsen Unni

Da kan du være med på noe av dette:

12. september er det valg, og da skal

det bestemmes hvem som skal styre de fire neste årene. Om det blir gasskraftverk eller ikke kan avgjøres denne dagen. Følg med på aktiv.nu.no for å se hva som skjer der du bor.

Oktober: Studietur til Stockholm.

30 NUere tar turen til Stockholm for å lære om smarte måter å få bedre kollektivtrafikk. Vil du være med? Send mail til ingunn@nu.no og si fra.

14.-16. oktober: Klimakæmp i

Levanger: Er du trønder og har lyst til å være med på å stoppe gasskraftverket på Skogn må du komme på klimakæmp. Det blir aksjoner, klatring, bålkos og masse trøndere. Spør mer: trondelag@nu.no.

14 –16. oktober: Bor du i Vestfold,

Telemark eller Buskerud? Da kan du bli med region 5 på Tøff i trynet i Porsgrunn. Her får du vite de hvordan du blir tøff nok i trynet til å banke klimabøllene i byen din. Vite mer: region5@nu.no.

Resten av høsten: I hele Norge er det høstsamlinger der man lærer hvordan man skal råkke der man bor. Vil du være med, send en mail til region@nu.no.

Hei Unni.

Du har helt rett i at transport av varer og mennesker skaper store problemer. Heldigvis finnes det noen triks som gjør ferien mer miljøvennlig og eksotisk enn en telttur til Tangen. Å ta båten til Danmark og dra på sykkelferie, å ta den transsibirske jernbanen, seile jorda rundt, eller dra på interrail i Europa er eksempler på spennende ferier som ikke forurenser så alt for meget. For miljøet er det først og fremst lurt å ta toget for å begrense klimagassutslipp. Styr unna fly og bil, sats på buss og tog for å komme deg fram. Er du litt mer eventyrlysten kan du prøve å haike. For å gjøre

Kor e alle miljøvernsjefar hen? Var det miljøvernsjefen du skulle snakke med du? Bare et øyeblikk. (…) Nei beklager, han finnes ikke. I første halvdel av 90-tallet ble det etablert miljøvernledere i nesten alle landets kommuner. Nesten alle kommuner i Norge hadde en miljøansvarlig på heltid i 1996. Miljøvernlederen skulle sørge for at kommunene tok sin del av ansvaret for miljøvern. Penger til disse stillingene var øremerket i kommunenes budsjetter. Men dette er nå over. Trange kommuneøkonomier og manglende øremerking har ført til at én av fire kommuner nå er uten miljøvernansvarlig. Samtidig har 60 prosent av kommunene valgt å slå sammen miljø med andre kompetanseområder, ofte med det resultat at

Hver dag forsvinner 50100 arter. For godt. Det er raskere enn noen gang tidligere de siste 65 millioner årene.

«Det er ikke det vi har opposisjonelle organisasjoner til. Skryt av politikernes prektighet klarer de utmerket godt selv, med periodisk støtte fra bedrevitende medienisser.»

begynnelsen av juli kom Direktoratet for naturforvaltning med ei sjokkmelding. De vil ha ISBJØRNEN (Ursus Maritimus) inn på rødlista. Dette store pattedyret som i løpet av millioner av år har tilpasset seg det barske iskalde klimaet i Arktis står nå ovenfor en kanskje uoverkommelig ny utfordring; klimaendringene. De arktiske områdene er svært sårbare for klimaendringer. Ishavene der isbjørnen lever og jakter, står i fare for å bare bli hav. Dette betyr mindre sel og mindre isbjørnmat. Da får herr og fru isbjørn mindre og mindre områder å leve på, mindre mat å spise av og antallet isbjørn synker. Isbjørnbestanden i Barentshavregionen som Norge og Russland forvalter sammen teller nå bare 3000 eksemplarer. I tillegg til at klimaendringene raserer leveområdene til isbjørnen gjør miljøgifter i naturen ting enda vanskeligere. Miljøgifter, som for eksempel PCB,

– Dagsavisen på lederplass.

dette trygt og greit kan du bruke sider på internett der man både i Norge og verden kan avtale noen å sitte på med. Når du har kommet fram til dit du skal bo, kan man være miljøvennlig ved å leie sykkel eller bruke lokal kollektivtrafikk. Enten man er på hotell, i telt, hjemme hos noen eller på herberge: Miljøtriksene hjemmefra fungerer utmerket. Spar strøm, ikke sløs med vannet, og ikke ta nye håndklær for hver eneste dusj. Og det mest lettvinte: handle og spis lokalt. Du drar ikke til Italia for å spise engelsk kjøttpudding. Ha en herlig ferie, hilsen tante Grønn.

miljø utgjør under halvparten av arbeidsoppgavene. Faktisk bruker hver tredje miljøansvarlig i disse kombinerte stillingene mindre enn 25 prosent av tiden sin på miljø. Det er en undersøkelse fra Program for forskning og utredning for et bærekraftig samfunn (ProSus) ved Universitetet i Oslo som har funnet ut dette. – I mange kommuner vet de ikke engang hvor de skal sette over telefonen ved henvendelser til miljøansvarlige, sier forsker Trygve Bjørnæs, som har kartlagt situasjonen for ProSus. Ikke rart at det står dårlig til med miljøet der du bor kanskje? Når kommunen din ikke klarer å passe på må du gjøre det. Send mail til region@nu.no om du vil passe på miljøet der du bor. OMD

I Deathrow presenterer vi arter som man snart kanskje bare kan se i bøker.

kommer ut i naturen fra havner i Norge og i store havstrømmer som tar dem med til områder i nord. Her havner giften i maten til isbjørnen, og siden miljøgifter ikke kan skilles ut av kroppen utenom gjennom morsmelk, blir den liggende og gjøre ugagn. Den forårsaker at unger blir født tvekjønnet, svekker immunforsvar og læringsevne og sørger derfor for at færre isbjørnbarn får vokse opp. Fiffig fakta: Ursus Maritimus betyr bjørnen fra havet. En isbjørn kan svømme flere timer i iskaldt vann fra isflak til isflak med en fart på opp til 6,5 kilometer i timen. Det som holder dem varme er et lag med fett under huden, og den hvite vannavstøtende pelsen som består av tynne, hule hår som leder varme til huden. OMD

GJENNOMSNITTLEG ANTALL DØDE I NATUKATASTROFER

1980 – 2004 12,000

10,000

VEST-EUROPA

8,000

NORD-AMERIKA

6,000

4,000

MELLOM-AMERIKA

NORD-AFRIKA

KARIBIA ØST-AFRIKA

2,000

SØR-AFRIKA SØR-AMERIKA

ANTAL DØDE AV TØRKE

ANTAL DØDE AV FLOM

ANTAL DØDE AV STORMAR

OMRÅDER UTSATT FOR ØRKENSPREDNING

OMRÅDER UTSATT FOR AVSKOGING

ØRKEN

AUST-ASIA OG NORDVESTLEGE STILLEHAVET

SØR-ASIA

SØRAUST-ASIA

KARTETS TALE Dette er eit BNP-kart. Det vil seie at landa er så store som kor mykje pengar dei tjenar. Brutto nasjonalprodukt, produksjon, kjøp og salg i eit land i eit år. Rike land tar stor plass, fattige land liten. Rike land forureinar mykje, fattige land forureinar lite. Men likevel er det dei fattige landa som merkar klimaendringane aller mest, økologisk og menneskeleg. Dobbelt urettferdig?

Grafikk: Siri Hellle Kilde: GRID Arendal

Tørt og aude heilt inn i horisonten.

Mongolia:

1564 km2 utmark Mongolia er eit land med nesten berre terreng. Der er tusenvis av hestar, og utallelege saue- og geiteflokkar. Men dei har ikkje meir regn enn dei treng, og mongolane kjem til å måtte slita dersom me ikkje skjerpar oss. Tekst: RAGNHILD TØNNESEN GILJE Foto: MARTHE LARSEN HAARR

Mongolia rir menneska framleis sauene og geitene ut på beite om morgonen. Bortimot halvparten av innbyggarane i landet lever av dyrehald. Dei gjeter flokken om dagen og lukker han inn i kve om natta. Vert beitet oppbrukt, flyttar dei nokre kilometer til ein stad ingen har vore på ei stund. Ein liten hovudstad. Å koma frå landsbygda og inn til hovudstaden Ulan Bator, er ei stor kontrast. Sjølv om byen ikkje har fleire innbyggjarar enn Stavanger, er han absolutt ein asiatisk hovudstad. Det kryr av menneske, det kryr av bilar, og innimellom kjem det ein hest eller ei oksekjerre. Køyrereglane er tut, tut, gassen i botn og fyrste mann til mølla. Trafikkpolitiet går heim når det vert

for mykje kaos. Lufta i Ulan Bator er ikkje den mest helsebringande. Når ein ikkje gjer forskjell på gamle russiske kjøretøy og nye, japanske bilar, og haldninga er at alt ein får til å gå er brukbart, seier det seg sjølv at rensing av utslepp er eit framandord. Ingen vanlege menneske har råd til å bry seg med dette problemet. Det er viktigare å skaffa mat til familien. Treplanting. Utanfor Ulan Bator har dei planta tre. – Det er for å rense lufta, seier Michidma. Ho er 23 år og oppvaksen i den mongolske hovudstaden. Trea struttar ikkje akkurat av energi og sevje, tvert i mot. Dei ser nokså visne og pjuskete ut. – Det er berre dei siste åra det har vore slik, forklarar

Michidma. Til vanleg kjem det meir regn på denne tida, og då er det mykje grønare her. Det verkar som om styresmaktene i Ulan Bator er klar over at det er unormalt tørt, og at det ikkje bør vera slik. Det er i alle fall sett opp eit svært skilt der det står «We keep Ulaan Baatar green». For mykje snø. På landsbygda rundt byen snakkar dei òg om at vêret ikkje er slik det plar vera. At nedbøren som skal koma om våren, no kjem om vintaren i staden. Dei er redde for korleis det skal gå med følla om det kjem for mykje snø. Stavrande rundt på tynne bein, er dei eit lett bytte for ulven. I tillegg er det vanskeleg å få tak på beitene dersom dei må gravast fram. Kjem ikkje regnet sommarstid, kan det som i dag er gode beite, koma til å verta ørken. Då vil flokken svelta, og lever ikkje dyra, har heller ikkje menneska noko å brødfø seg med. Det er mange tusen kilometer frå Noreg til Ulan Bator. Då er det er kanskje ikkje så rart at me ikkje tenker så mykje på korleis vårt energiforbruk påverkar det tradisjonelle nomadelivet i Mongolia.

BILEN UT

I London parkeres bilene. For godt. Tekst og foto: INGUNN PARKER BEKKHUS

Det er jeg som leser kart og vi har allerede kjørt feil. Det er biler overalt selv om det er sent på kvelden, nesten natt. Før var det visst enda verre, for da var det billigere å kjøre bil her. Å kjøre bil i London sentrum nå er svinedyrt. I tillegg til at det koster 100 kroner å kjøre inn i sentrumssonen, betalte vi nye 100 kroner for å parkere bilen vår i to timer i Kensington. Dyrt? Ja. Men det virker. I resten av England er det færre og færre som reiser kollektivt, mens i London har busstrafikken økt med ti prosent de siste to årene. Charles Baillie er en av de mange som trenger bilen sin for å jobbe. Han er selvstendig næringsdrivende bygningsarbeider og trenger bil for å hente og levere materiale til arbeidsplassen: – Jeg har nærmest blitt paranoid for parkeringsvaktene. Dersom de ikke får skrevet ut nok bøter kan de bli oppsagt. De henger, bokstavlig talt, over bilen min når tiden er i ferd med å gå ut og blir kjempeskuffa når jeg kommer løpende. Å få bo av en av disse parkeringsvaktene betyr nye, store utgifter. Charles skjønner godt de som selger bilen til fordel for å reise med buss eller T-bane. Når folk må betale så mye for å kjøre bil, så lar de heller være. Da den dyre sentrums-sonen ble opprettet i 2002 ble biltrafikken redusert med 20 prosent på kort tid. Bussene kjørte plutselig 25 prosent fortere enn før, og man måtte derfor gjøre om på rutetabellen. Over 60 prosent av inntektene fra sentrums-sonen går til å gjøre kollektivtilbudet enda bedre med flere avganger og billigere billetter. Slik har byen som er kjent for sitt teppe av forurensing med enkle virkemidler klart noe få andre byer klarer: å dytte folk ut av sine kjære privatbiler og inn på busser og baner.

Gode kår for de røde bussene.

Ikke nok med at de kjører på feil side. Dyrt er det også.

LØP, LØP! Det er mange som snakker om klimaendringene. Dette er noen som gjør noe med det. Tekst: INGEBORG HUSBYN AARSAND Foto: THEA KAROLINE BØRSTING

Kongsberg bor det 30 000 folk. En av dem er Tuva. Hun er 18, spiller gitar og skriver blogg. En annen er Erlend. Han er 16 og har sommerjobb hos besteforeldrene sine. Andrine (13) blir fjortis til helga og gleder seg til Norway cup. Nora (15) synes Farris bris er det beste som finnes og blir sjenert når hun skal snakke i ropert. Sammen er de Kongsberg Natur og Ungdom. Tuva, Erlend, Andrine og Nora er sure på kommunen. Kommunen fyrer med olje i kommunale bygg, derfor har Erlend malt seg svart i fjeset. – Vi kaller det miljøløpet 2005. Jeg skal være oljefyr! Andrine har røde hjerter i kinnene. Hun har kledd seg ut som biopellets og skal løpe om kapp med Erlend. Det er onsdag og 26 grader i gågata i Kongsberg. Nora henger ut vinduet i tredje etasje og prøver å feste et banner. «Kommunen drukner Bangladesh» står det på banneret. Tuva fester start- og målbanner til lyktestolpene, mens Erlend tar på seg søppelsekk. En gammel mann kommer forbi. – Åssen har Bangladesh med detta å gjørra a? – Kommunen fyrer med olje, det fører til klimaendringer, svarer Tuva. Boff, sier mannen og går videre.

Nora foreslår å kjøpe kjeks. – Åssen kjeks skal vi kjøpe? spør Andrine. – Vi må alltid ha kjeks på aksjon. Eller seigmenn. Nora og Andrine går på butikken. Erlend har svarte ringer rundt øynene. Han er ikke trøtt, han er oljefyr. – Jeg kommer til å bli mobba hvis noen ser meg! Tuva ser på Erlend. – Du kommer i avisa altså Erlend, alle kommer til å se deg. Men avisa har ikke kommet enda. Andrine og Nora kommer tilbake fra butikken. De glemte kjeks men Nora har kjøpt Farris bris. Biopelletsen tar med seg oljefyren og løper bort til Laagendalsposten for å hente en journalist. Tuva forteller at lokallaget har vært i avisa mange ganger før. Noen ganger skriver de feil navn på dem som er med, men som regel er de fornøyde. Men nå vil ikke avisa komme. – De kommer kanskje seinere sa de. Biopelletsen er tilbake og ser sur ut. – Men vi må løpe likevel, kom igjen! sier noen. Biopelletsen skal konkurrere mot den slemme oljefyren. Erlend avslører at løpet er fiksa. – Biopelletsen skal vinne ja. Uansett så har jeg vrikka ankelen…

Andrine skal på Norway cup seinere i sommer og suser forbi Erlend, som har vrikka ankelen.

En gammel dame kommer forbi. Hun stopper og ser på oljefyr-Erlend. – Åssen ere du ser ut i øya a? Harru vært i pipa eller? Og så løper de. Nora kommenterer løpet i roperten som de har lånt av politiet. Biopelletsen løper i mål med henda i været og hjerter i kinnene. Erlend halter på ordentlig. Og så kommer journalisten. For seint. Løpet er over. Men Tuva vet råd. – Vi stikker bort på rådhuset og ser om det er noen politikere der! Vi kan springe en gang til.

«Åssen ere du ser ut i øya a? Harru vært i pipa eller?»

– Harru vært i pipa eller? Erlend vasker vekk sminken.

Rådhuset er stengt. Andrine banker hardt i døra men ingen åpner. – Det gjør ingenting, sier journalisten fra Laagendalsposten. – Ta løpet her utenfor dere, så tar jeg bilder. Og så springer de igjen. Biopelletsen er fotballspiller og springer fort. Så er de ferdige. – Vi stikker og kjøper is, foreslår Tuva. De andre synes det er en god idé. Tuva tror det hjelper å lage miljøløp mot oljefyring. – Kongsberg kommune er nødt til å ta sin del av ansvaret. Ordføreren er veldig grei og sånn, men han har ikke gjort noe for å bytte ut oljefyrene ennå. Erlend med øya har likevel trua. – Han er en bra kar, jeg tror vi kommer til å vinne saken. – Juhu, vi fikk låne leppestift! Nora og Andrine er gode venner med parfymeri-folka.

KLART DU OGSÅ KAN MALE DEG SVART I FJESET OG LEKE OLJEFYR. MEN KANSKJE HAR DU FLERE IDÉER TIL AKSJONER, BØLL, TRIKS OG FANTERI? Send oss dem da vel, på putsj@nu.no. De beste forslagene får en dritmiljøvennlig Putsj-trøye i premie.

FANTASTISKE FOLK Riv Youngstorget og bygg en skatebane. Putsj har møtt arkitektene som vil at du skal bestemme. Tekst: LINN KAREN RAVN Foto: THOMAS REISÆTER

utsj har invitert arkitektene fra Fantastic Norway på termoskaffe og kaker på Youngstorget i Oslo. I det vi prøver å helle ut kaffesølet fra plastposen og legger frem småkakene, kommer en høy fyr bort. – Håkon kommer snart, det ble litt sent i går skjønner du, sier Erlend og hilser høflig. Håkon Aasarød og Erlend Blakstad Haffner tok permisjon fra Bergen Arkitektskole for å reise Norge rundt i en signalrød campingvogn med sitt fantastiske budskap. De inviterer lokale folk inn på kaffe og vafler mot at folk forteller dem hvordan de vil ha byen sin.

Det verste Erlend vet er likegyldighet. Han mener det er viktig å prate med folk for å skape engasjement. – Har du med kaffe på termos? utbryter Erlend i det han slår nummeret til Håkon, som er sent ute. – Hvor er du hen? Jeg ser deg ikke… Ja, men hun har med kaffe. Og like etter kommer Håkon slentrende. Håkon og Erlend har ikke alltid reist rundt i campingvogn. Før gikk de på Bergen Arkitektskole, men de siste to åra har de hatt permisjon for å søke det fantastiske. Håkon og Erlend har vært i Brønnøysund, Bodø, Henningsvær, Nyvågar, Narvik og Vardø. Nå er de innom

Oslo for en kort stopp, før de reiser nordover mot Sømna. Dette er noe av det de har gjort: Drive-in kino på kjøpesenterparkeringsplass, aktivitetspark i Narvik for skating, klatring, sykling, rappellering og hanggliding, offentlig møteplass med kunstig dagslys. Et sted ble de beskutt. Den røde Bjølseth 470 deluxe (1984modell) fikk kulehull. Arkitektur er tøffe saker.

Youngstorget. Klokken er så vidt slått ti, men solen har allerede stått opp og lyser opp plassen som består av bygg i alle høyder, alle farger, og som tilhører ulike politiske partier. Nå har kommunen bestemt at den vestre delen av Oslos kebabgate, Torggata, skal pusses opp. Blant annet har man prioritert å bygge parkeringshus under Youngstorget. – Youngstorget er en mislykka plass, plassen har et fascistisk tilsnitt, mener Håkon. Han synes plassen bare innbyr til at én kan tale, og mener man heller burde gjøre som i London, nemlig å lage speakers corner. – Jeg ville gjort alt på nytt. Youngstorget burde vært en stor skatebane, foreslår Erlend. Og så forteller han at skatebanen kunne vært laget av resirkulert byggemateriale, og det ville ha vært kult med en rutsjebane ned fra Arbeiderpartibygget. Begge er store tilhengere av flere gågater for folket. Og vips, er en fantastisk plan klar for Torggata og Youngstorget. Brosteinkastere. En del av opprustningen av Torggata skal dekoreres med ny brostein, nye trær, busker og nye benker. – Vi liker ikke brostein. Det er vondt å gå på, vanskelig å sykle på, og forferdelig for rullestolbrukere. Brosteinen må vekk, den er et hinder og et maktmiddel, mener Håkon. Med dette upraktiske veidekket finnes likevel én fordel , i følge Erlend: – Man kan ta opp brosteinen og kaste den på noen. FrP-bygget der borte for eksempel, sier han og blunker. Fjortende etasje: Det har allerede gått tre kvarter og jeg har enda ikke fått stilt over halvparten av de planlagte spørsmålene mine. – Folk er alltid interessert i å høre hva andre synes om byen sin, sier Håkon og forsyner seg med mer kaffe. Det slår meg at jeg allerede har latt meg forføre av deres tanker om Oslo. Jeg forsøker å vri intervjuet tilbake på arkitektene igjen. – Vi er lei av at arkitekter sitter i fjortende etasje, vi vil ned på bakken og

snakke med folk der de bor. Vi fornekter ikke at arkitekten er en formgiver, men vi synes at estetikken ofte tar for mye plass. Flere arkitekter fjerner seg fra samfunnsansvaret som ligger i den makt en arkitekt har gjennom sin arkitektur. Hvis ikke vi tar dette ansvaret tilbake gjør kommersielle aktører det, sier Håkon. Erlend er enig: – Det er ikke det at kommersielle aktører nødvendigvis bare er dårlig, men vi kan ikke gi dem all makten. Staten og kommunene må ta ansvar.

«Jeg er for at hver innbygger skal ha en vindmølle hver, på samme måte som alle har en parabolantenne.» Erlend Blakstad Haffner.

Fantastiske ideer. Arkitektene forteller at de tyr til mange virkemidler i sitt forsøk på å mobilisere folk. De sender provoserende leserbrev, lager tegneserier, legger frem forslag for kommunen, gjør dugnadsarbeid, holder skoleforedrag og arrangerer MMS-konkurranser. – Hvordan greide dere å sette i gang prosjektet deres – er det mulig for arkitekter flest? – Alle kan reise rundt i en campingvogn, og tiltakene vi setter i gang er enkle. Men jeg tror hovedgrunnen til at vi lykkes er fordi vi skriver for folk i deres lokalavis, det er viktig å bruke et språk som ikke er ovenfra og ned. Vi foreslår også rare ideer som kan provosere, fordi vi vil at folk skal tørre å kaste ut sine tanker, sier Håkon. – Vi er som fremmede fugler, folk som ikke hører til her. Derfor kan vi spleise ytterpunktene i lokalsamfunnet, sier Erlend. Begge mener det er lurt å unngå for-og-mot diskusjoner, og vil heller snakke om fantastiske ting som kan skje. – Hva er det viktigste dere får ut av å dra med lokale folk i planleggingen?

– Det viktigste er å engasjere folk, sier Håkon. Han sammenligner prosjektene med et frø som arkitektene planter, men som lokalbefolkningen må dyrke frem når de har forlatt byen. Arkitektene vil gi byene i Norge selvtillit, og mener Bergen er et godt eksempel: – Den største verdien for Bergen er at bergenserne elsker Bergen. Miljøby. I Narvik hadde de mange menneskelige ressurser i form av ekstremsport, derfor redesignet Erlend og Håkon et industriområde om til en skatebane. – Vi synes det er lurt å ta i bruk ressursene som allerede er i byen. Vi vil skape et bymiljø som ikke baserer seg på at innbyggerne bare reduseres til forbrukere. Folk skal trives i byen sin, sier Håkon. Han trekker frem Bodø som et eksempel. Der har de to arkitektene laget en offentlig møteplass med kunstig dagslys fordi de synes det var trist at byens møteplass var kjøpesenteret. – Om dere hadde fått designet en hel by, hvordan ville den sett ut? – Det finnes ingen mal for den perfekte byen. Drømmebyen må fortelle hvem folk er, da flytter ikke folk vekk fra byen sin, mener Håkon. Så legger han ut om ting han synes kunne vært kult i en by, som at kuene gresser på takene i byene framfor å transportere melka langveisfra. – Jeg er for at hver innbygger skal ha en vindmølle hver, på samme måte som alle har en parabolantenne, sier Erlend. Håkon fortsetter: – Å si nei til vindmøller av estetiske hensyn er umoralsk. Håkon gnir håndflatene i ansiktet og blir stille for første gang i løpet av intervjuet: – Drømmen er at folk skal spørre om å bli med oss på reisen. Se for deg at det kryr av campingvogner i knæsje farger over hele landet. Akkurat som i en folkemobilisering. Oppsøk arkitektene før de oppsøker deg: www.fantasticnorway.no

«Vi liker ikke brostein. Det er vondt å gå på, vanskelig å sykle på, og forferdelig for rullestolbrukere.»

Her har du flere artige arkitekter: www.gam3.dk www.muf.co.uk www.0lll.com/lud/pages/ architecture/archgallery/muf/pages/ southwark_01.htm

Håkon Aasarød.

E-POST KAMPANJE: Den moderne kommunikasjonsteknologialderens kjedebrev. Sterke meninger? Samle underskrifter? Skade slemme selskaper? Svaret er enkelt og genialt: Numéro quatre: E-postkampanje!

n e-postkampanje ligner litt på barndommens kjedebrev. I dag sørger den elektroniske jungeltelegrafen for at du slipper porto og slitsom håndskrift. Du mottar et viktig budskap, gjør en god gjerning og sender det hele videre. E-postkampanjer kan være en god og enkel måte å nå ut til mange, mange mennesker på. Mens noen sirkulerer i årevis og soper inn underskrifter for gode og mindre gode saker, er det mange som flopper og ikke når ut til flere enn deg og vennene dine. Hva skal til? Den svenske kampanjen «Ett klick for skogen» er et genialt eksempel: det er bare å klikke på nettsiden www.ettklickforskogen.se, så donerer noen snille sponsorer litt penger til skogvern. Det samme prinsippet gjelder for www.rainforestsite.com og en hel haug andre nettsteder. Et godt gammelt triks for å få mange til å sende e-posten videre er kjendiser. Bergenserne som protesterer mot reklame-giganten Clear Channel har fått over 3350 underskrifter på nettstedet www.opprop.no. Forfatter Gunnar Staalesen, syngedame Karin Park, Eirik Glambek Bøe fra Kings of Convenience og mange flere kjendis-bergensere er med. Sånt blir det helside i avisa av også. To fluer i én smekk! Dessverre reddes ikke verden foran dataskjermen alene. Som ett av flere virkemidler er e-postkampanje supert. Men det må helst skje noe mer! Dere kan sørge for at folk kan få si eller gjøre noe konkret for saken. Samtidig må det være plass for de som bare vil bidra med noe så enkelt og uforpliktende som å sende e-post. I tillegg til det vi allerede har nevnt, kan man for eksempel gi folk mulighet til å sende e-post til ansvarlige politikerne og selskaper. Menneskerettighetsforkjemperne i Amnesty har brukt denne metoden i årevis, og tusenvis av brev mot dødsstraff og tortur har blitt sendt til statsledere og kjipinger over hele verden. Sjekk www.amnesty.org/actnow.

Du trenger:

• Datamaskin med internett • Et budskap • Noen venner og bekjente (helst mange)

Bankerott eller Røkke?

Gratis om foreldrene dine, biblioteket eller skolen spanderer data og internett.

Bra å bruke fordi:

Du når ut til mange mennesker på veldig kort tid. Bra triks for å spre budskapet.

Viktige ting å huske på:

Vær kort og konkret på hva du vil folk skal gjøre. Skrive under mot klimaendringer? Gå inn på en nettside? Donere penger til et godt formål? Folk må føle at de oppnår noe ved å bli med! Send til MANGE folk, og be dem sende videre.

Hvem kan delta?

Bestemor og lille Knut, alle som kan sende e-post er hjertelig velkommen.

KAST DEM UT 1-2-3, ta tak, kast en politiker Tekst: ANE HANSDATTER KISMUL, leder i Natur og Ungdom

Det er irriterende å ikke ha stemmerett. Jeg var 15 år da vi starta lokallag i Mosjøen, og måtte vente helt til jeg var 19 før jeg fikk stemme ved et valg – min første formelle sjanse til å kaste klimabøllene ut av kommunestyret. Likevel påvirket jeg nok valget aller mest da jeg var 17. I 1997 var det flere store begivenheter enn stortingsvalget. Naturkraft ville bygge det første forurensende gasskraftverket her til lands og like før jul skulle den første internasjonale klimaavtalen se dagens lys i Japan. Det var klart for miljøkamp på alle fronter. Og viktigst av alt: Klimabøllene måtte kastes ut av storting og regjering. I Mosjøen var vi klare til valgkamp. Vi hadde malt gasskraft-banner og skrev leserbrev mot forurensingsregjeringen Jagland. På skolevalgdebatten sneik vi oss først i køen for å stille spørsmål om klimaendringer og gasskraftplaner. Det ble bare sju minutter igjen på slutten til FrPs frieri til norsk ungdom: Kutt ventetiden på hofteoperasjoner. Vi rula med andre ord debatten, og gasskraftmotstanderne i panelet vant en knusende seier over forurensningskameratene i Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet.

Natur og Ungdom er bedre rusta til valgkampen enn noensinne. Med nettsiden www.valg05.no blir det umulig for klimabøllene å snike seg unna. Der står alle de skitne hemmelighetene deres. Vi har egne opplegg for de som vil være valgkampagenter på sin skole og vi har masse klimastæsj som T-skjorter, hefter og buttons. Likevel er det viktigste vi kan gjøre å komme oss ut på gater, torg og skoler. Vi må snakke med folk om de store miljøsakene og få alle til å forstå at skal vi redde verden så må klimabøllene bort. Etter valget er det nemlig store ting på gang, også i år. Naturkraft prøver igjen å bygge et skittent gasskraftverk og i desember skal den neste klimaavtalen utformes i Montreal, Canada. I 1997 klarte vi det. Bondevik ble statsminister og viste at han satte miljø foran regjeringsposisjoner. Regjeringa gikk av i 2000 for å hindre at gasskraftverket ble bygget. De var den første regjeringa i verden som gikk av på en miljøsak. I 2005 sitter den samme statsministeren og ser på at Naturkraft setter de samme skitne planene ut i livet. Det har ikke blitt mindre viktig for verden å ha miljøpolitikere i sjefsstolen.

Fem i USA: – Hva synes du om Bush sin klimapolitikk?

Jason Wall (27), New Orleans, Luisiana�

Aaron Flint Jamis (25), San Francisco, California�

Jeremy Bosworte (27), Bellingham, Washington

Meghan Crotty (22), Portland, Oregon

Alex Maghan (25), Anacortes, Washington

Den er deprimerende. Kyotoavtalen er i beste fall symbolsk. Selv om alle land hadde oppfylt forpliktelsene sine, ville det ikke hatt noen innvirkning på effekten av klimaendringene. To ganger «Fuck you» og nok et eksempel på amerikansk imperialisme, sier jeg.

Jeg synes det hvite hus sin klimapolitikk er uansvarlig og umenneskelig. Det er synd at USA søker Englands støtte for sine imperialistiske handlinger, men nekter å samarbeide når det kommer til klima.

Det er uforståelig for meg at selv etter utallige undersøkelser mener Bush vi trenger mer klimaforskning før vi foretar oss noe. Det må definitivt gjøres noe drastisk nå.

Politikken som føres nå kan oppsummeres slik: «Økonomi først!» Bush overser det faktum at økonomier alltid vil gå opp og ned. Konsekvensene av hans handlinger mot miljøet vil bli vanskelige å rydde opp i.

Det de gjør er kriminelt. De stoler på feilaktig forskning og tror de kan løse problemer med vold.

? N E L O K S V A I E L FANGA I SYSTEMET? Her er noen tips til hvordan du kan sprite opp en helt e d d e r g o e k u g li n a v verden samtidig. Stort bedre blir det vel ikke.

ISKALD RETTSTVIST Kva har Erin Brockovitch, Elle Woods (Legally Blonde) og Sheila Watt-Cloutier (Inuit Circumpolar Conference) til felles? Jo, dei har alle endt opp med rettssystemet som virkemiddel for å få det som dei vil. Erin for å få mat på bordet og husleiga betalt, Elle for å få mannen ho drøymer om. Og Sheila - for å få bekrefta at amerikanarane sine ukontrollerte utslepp av klimagassar øydelegg livsgrunnlaget for foket hennar. Tekst: SIRI HELLE Foto: BRYAN og CHERRY ALEXANDER

Inuittane er på tynn is.

nuittane har overlevd naturens variasjoner gjennom eit heilt millenium. Men tilpassing har si grense, det og: Menneskeskapte klimaendringar snur i dag opp ned på deira tradisjonelle levemåte. Snø og is er ei forutsetning i Arktis, ikkje berre utanfor men også som veggar og tak. Å leve så tett på naturen gjer at inuittane blir veldig oppmerksame på sjølv dei minste forandringar.

Ja, Arktis smeltar

– Vi er verdens klimabarometer, seier Sheila Watt-Cloutier. Ho er formann i organisasjonen Inuit Circumpolar Conference (ICC), ein paraplyorganisasjon for Inuittar i Canada, Russland, Alaska og på Grønland. – Alt som skjer med jorda, skjer fyrst i Arktis. Vi ser dei minste endringar med ein gong, fordi vi er der dei skjer, kvar dag. Endringar har det vore. Dei siste tiåra har temperaturen stige med mellom tre og fire grader i Arktis, to til tre gongar raskare enn i resten av verda. Dette merkast i eit landskap dekka av is. Issmelting har øydelagt vegar og bygningar, og tvinga heile Inuitt-landsbyar til å flytte. – Endringar i landskap og klima gjer at vi ikkje kan stole på våre tradisjonelle kunnskapar lengre, seier Sheila, og siktar til alt frå jaktteknikkar til geografiske kunnskapar og instinkt. Plutseleg er ikkje dei gamle jaktrutene trygge lenger.

Kanskje har dei rett og slett smelta bort. Eller så finst det ikkje så mykje å jakte på; isbjørn, kvalross og sel flyttar seg og i takt med temperaturøkningane – så langt det går.

Det private er politisk

Under slike forutsetningar er ikkje klimaendringar lengre berre eit miljøspørsmål. Menneskeskapte klimaendringar og global oppvarming på Arktis handlar om Inuittane sin rett til å overleve – på sitt vis. – Dette er personleg for oss no, seier Sheila. Og brått snakkar ho ikkje lenger om eit miljøproblem. I ein nesten umerkeleg overgang handlar det no om menneskerettigheitar. Sheila Watt-Cloutier var i Norge i juni for å ta imot Sofieprisen, ein pris ho fekk blant anna for sitt arbeid for å demonstrere samanhengen mellom miljøydeleggingar og brot på menneskerettane. Sheila er ikkje i tvil om kven ho held ansvarleg for øydeleggingane. USA står for rundt ein fjerdedel av verdens utslipp av klimagassar. Samtidig nektar dei å anerkjenne menneskeskapte klimaendringar som eit problem, og vil ikkje vedta Kyoto-protokollen. ICC meiner dette er grunn nok til ei begjering mot Bush-administrasjonen og den amerikanske stat for brot på dei amerikanske menneskerettane. Retten til liv, retten til bustad og flyttbarheit, retten til ein ukrenkeleg heim, rett til bevaring av helsetilstand, retten til sine kulturelle fordelar, retten til arbeid og rettferdig betaling. Lista over krenkingar er lang. – Det den amerikanske politikken gjer på dagleg basis har direkte innvirkning på vårt folk, vår kultur og vår levemåte, seier Sheila. Ho forklarar at det likevel ikkje er ei rettssak eller eit tradisjonelt søksmål det er snakk om. Det dreiar seg om ei begjæring til the Inter-American Commission on Human Rights (IACHR), ein rådgivande domstol som ligg under Organisasjonen for Amerikanske Statar. Om kommisjonen vel å behandle saka, blir det ikkje berre fyrste gongen den behandlar ei sak om klimaendringar, men også fyrste gong ein «juridisk» institusjon koplar saman klimaendringar med urfolk sine rettar.

Rettskanalen

Canadisk inuittlandsby.

«Det den amerikanske politikken gjer på dagleg basis har direkte innvirkning på vårt folk, vår kultur og vår levemåte.»

Christina Voigt er stipendiat ved Juridisk Fakultet i Oslo, og har jobba med ICC si sak i USA. Ho hjelp oss å forstå kva ei begjæring inneber: – Målet er å få ei erklæring frå ein fagleg autoritet, seier ho, vi vil slå fast nokre viktige samanhengar: Både mellom menneskeskapte klimagassutslipp og klimaendringar, og for å dra det vidare; effektar av klimaendringar sine inngrepp i menneskelige rettar. Ei erklæring frå IACHR er ikkje bindande i nokon annan del av det amerikanske eller internasjonale rettsvesenet. Det kan muligens bli vanskelegare å dømme mot ei slik erklæring, og den vil i alle tilfeller kunne bli brukt som eit argument i ei eventuell framtidig rettssak. Litt som ein FN-konvensjon, kanskje, eller ein Amnestyrapport. Det viktigaste er likevel informasjonsverdien: – Situasjonen i Arktis treng ein kanal for å trekke til seg internasjonal merksemd, seier Christina. – Denne kanalen fant vi i IACHR. Samtidig vil ICC oppmuntre USA til å begrense sin destruktive oppførsel. Vi håper at menneskerettighetsdimensjonen kan bli ei ny drivkraft i framtidige klimaforhandlingar.

Miljøjuristar i Hollywood-versjon.

Direct Action – Lawsuit?

Men er då rettssalen vegen å gå for miljøaktivistar? Er det med kjoledrakt, ikkje lenker, framtidas miljøkampar skal stå? – Advokatar og rettssalar er ein veg å gå, men ikkje den einaste, meinar Christina Voigt. – Det viktige er at heile det politiske landskapet, herunder og det juridiske, må vise ei sterkare forpliktelse ovanfor reduksjon av klimagassutslepp. Samtidig er det eit håp om at jussens avskrekkande effekt kan påverke forureinarar sin oppførsel. – Det er ikkje nokon fare ved å bruke rettssalar for oppmerksamdas skuld då? – Nei, eg ser ikkje denne faren, svarar Christina, og viser til at utviklinga innan menneskerettigheitar samt søksmåla mot tobakksindustrien har starta på samme måte. – ICC si begjæring er også ein del av ein større,

SUING FOR DAMAGES Inuittane er ikkje aleine om å gå rettens veg for å auke oppmerksamheiten rundt USAs uansvarlege klimapolitikk.Greenpeace og Friends of the Earth er saman med byane Boulder, Oakland, Santa Monica og Arcata på veg å ta tilbake kontrollen over skattepengane sine. Dei driv for augeblinken eit søksmål mot the Export-Import Bank (Ex-Im) og the Overseas Private Investment Corporation (OPIC). Dette er to «investeringsfirma» som sponsar amerikanske industri i utlandet, særleg i utviklingsland. Som avdelingar

«Det er eit håp om at jussens avskrekkande effekt kan påverke forurensarar sin oppførsel.» juridisk strategi. Slike saker blir berre tatt til retten når målet er å vinne.

tes mykje engasjement og pågangsmot. – Du kjem til ein plass i livet ditt der du kjenner at dette er fullstendig rett: å kople saman klimaendringar og menneskeretter er den plassen for meg, seier heltinna i vår versjon. Nærare dommen ein dette kjem vi nok ikkje i denne omgang. Om Sheila klarar å slå fast samanhengen mellom klimaendringar og menneskerettar, Bush må ete i seg sin eigen ansvarsfråskriving, og om neste generasjons NUarar trekk i dress og dokumentmappar og byttar ut «Vi er mange, vi er sterke» med «Objection!» og «See you in Court», gjenstår å sjå. Det høyrest unekteleg frekt ut, om ikkje anna.

Have the Jury reached a Verdict?

Erin Brockovich brakte ein heil by på føttene og eit stort selskap på kne – ikkje berre i Hollywood-versjon, men også i det verklege liv. Utan utdanning, men med helve-

underlagt den amerikanske stat mottar desse byråa statleg støtte – basert på skattepengar. Søksmålet anklagar Ex-Im og OPIC for å bruke 32 milliardar dollar av innbyggarane sine pengar til å finansiere klimaøydeleggande prosjekt som oljefelt, røyrledningar og kol-baserte energiplantasjar. Dei vil heller ikkje rapportere til the Environmental Protection Agency, den amerikanske versjonen av SFT, slik dei skal. Skikkeleg slemme gutar, altså. Alt i alt handlar det om små folk mot store pengar: – Alt arbeidet som byen Boulder gjer for å oppretthalde livskvaliteten for våre innbyggjarar vil bli negativt ramma av dei skadelege effektane av klima-

endringar. Vi ser på dette søksmålet som ein måte å tvinge regjeringa til å legge merke til dette kritiske spørsmålet på, seier Will Toor, ordførar i byen Boulder, om kvifor dei deltar i søksmålet. Dette er fyrste gongen eit slikt søksmål kjem opp for retten i USA, og saka er fortsatt heilt i startfasen. Responsen frå Bush-administrasjonen har så langt vore enkel, lite overraskande og ganske gammaldags. Dei hevdar fortsatt at det ikkje kan bevisast at menneskelege utslepp av klimagassar forårsakar global oppvarming. Shit, that’s just so 1980’s. Følg saka vidare på www.climatelawsuit.org.

REIDAR NILSEN I denne serien om skurker og lurendreiere vil vi presentere forbrytere som mange ser på som store helter. Mange steder vil til og med banditten bli sett på som en moderne Robin Hood. I virkeligheten er bandittene kaldblodige slyngler, noksagter som må fakkes av sheriffer og detektiver, og settes bak lås og slå.

eidar Nilsen er leder i Norges Fiskarlag og ser ut som en snill, gammel fisker man gjerne skulle hatt som bestefar. Men la deg ikke lure av hans joviale ytre: mest av alt vil bestefar Reidar ha hele fiskekaka for seg selv på en gang, og tenker lite på om det blir noe igjen til de som kommer etter. Helt siden Reidar Nilsen var en liten gutt har han vært glad i torsk. Helst vil han ha all torsken på en gang, derfor liker Reidar best å fiske med den store stygge tråleren sin. Da får han mye torsk. Så mye at det nesten blir tomt faktisk. Men når den snille miljøbevegelsen prøver å si til Reidar at det kommer til å bli tomt, sier han bare at han er lei av miljøvernere som legger seg borti fisken hans. Reidar er heller ikke særlig glad i sjarken. Sjarken er en lønnsom, bærekraftig og snill båt som gir mange arbeidsplasser til kyst-Norge. Men Reidar vil heller leke med trålere. Den andre yndlingsretten til Reidarbanditt er fisk i olje. Han har ingen skrupler, skurkevennene i Statoil og Hydro får herje som de vil i Barentshavet. Om dette er fordi Reidar ikke bare er en slem skurk, men også en ganske naiv skurk, vet vi ikke. Dusøren på Reidar Nilsen er satt til ett tusen

gyteklare skrei.

Gamle bøker om igjen Ikke bare er det miljøvennlig å kjøpe bøker brukt. Ofte er det både billigere og artigere også. Antikvariatet er stedet å gå, men er du av dem som ikke liker støv i munn og nese, kan løsningen likevel være nær. På www.wangsmo.com finner du et rikt utvalg brukte bøker. De er sortert etter emner, så det er lett å finne fram til det du vil ha. Titler som Inn og utflyttingsstatistikk for Oslo 1912-1949, Trøndergull, Trøndelags vinter-OL-historie og Nyt

magazin for naturvidenskaberne er bare et tastetrykk unna. Wangsmo har også vanlige romaner, tidsskrifter og tegneserier, og selv om de kanskje ikke tilbyr de aller nyeste bestselgerne fra bokklubben, vil du kunne komme over mye du garantert aldri får se på Norli. EØ

Råkk karbonnøytralt! Slå av lyset

Om det er oppriktig engasjement eller lysten på fine presseoppslag som driver dem, er ikke godt å si, men i Storbritannia og USA har det i alle fall lenge vært en trend blant artister å være mest mulig

I skogen ved fjellet Mount Eerie i Anacortes, Washington, ligger ei lita hytte uten innlagt vann og strøm. I den hytta bodde norskættede Phil Elverum aka Mount Eerie et helt år. Nå har han laget en plate om romantiseringa av å leve i skogen. Mount Eerie’s No Flashlight har verdens største utbrettbare platecover, og ble nettopp gitt ut av Elverum selv på P.W. Elverum & sun. Ekstrabonus for platenerder: Kjøper du den på LP er vinylen hvit. IHA

karbonnøytrale. Både turnering og CDproduksjon gir klimagassutslipp, og dette vil artistene kompensere for ved å plante skog som kan ta opp CO2-en. Blant banda som skryter av sin kanbonnøytralitet finner vi Rolling Stones, Coldplay og Foo Fighters. Som vi ser er disse kanskje ikke de som må grave dypest i lommeboka si for å få råd til en skog, og du trenger ikke å aksjonere mot bygdas rockehelter om de ikke planter et tre hver gang de får et spilleoppdrag i nabobyen. Putsj synes jo det er storveis at rikingene prøver å redde verden. Make it a better place for you and for me! EØ

Tatt av vinden? Klimaendringer på film Film om klimaendringer? Høres sikkert ut som en litt traust dokumentar naturfaglæreren din har funnet fram. Ser vi bort fra Hollywoods dramatiske katastrofefilm The day after tomorrow, der blant annet Manhattan druknes av en tidevannsbølge, og verden brått går inn i en ny istid, finnes det få fiksjonsfilmer som tar for seg klimaendringer. Men den som leter hardt skal finne, og Putsj gir deg en kort oversikt over filmer du kan se om du er i det klimatiske hjørnet.

Mummidalen blir en jungel

Det hadde ikke regnet i Mummidalen på flere uker, innleder fortelleren i denne dramatiske filmen som en del sikkert vil huske

fra Barne-TV på det gode, gamle nittitallet. Dette er virkelig en godbit, for her får vi presentert omtrent alt man frykter av klimaendringer. Først kommer tørken og den ekstreme varmen. Mummipappa vet knapt hvor han skal gjøre av seg, og Snusmumriken kan ikke fiske av mangel på vann i elva. I tørkeperioden planter den driftige Mummifamilien frø over hele dalen. Så kommer den voldsomme nedbøren, og plutselig er Mummidalen en jungel! Ikke nok med det, men snart blir jungelen bebodd av ville dyr, henta fra en dyrehage i nærheten. Her snakker vi altså både klimaendringer og biologisk forurensing. Slanger og tigre er Klimaet endres stadig i Mummidalen. Her er det ikke hverdagskost vinter. for de små trollene,

og det hele blir rimelig dramatisk. The day after tomorrow – Go home!

rart at far og sønn drømmer om å reise til paradiset: Tuvalu. Hva som skjer med badet, kjærligheten og Tuvaludrømmen kan du se selv. Vi Tuvalu Ok, så har kanskje ikke denne filmen så får i hvert fall håpe at den paradisiske øya mye mer med klimaholder seg over vannflata. endringer å gjøre enn Men de to karene i Tuvalu at den har samme navn er jo for så vidt glade i det som en sydhavsøy som våte element, badevakter holder på å synke på som de er. grunn av havstigning, Som du kan se har men det får holde. ikke klimaendringssjangeDen tyske filmen fra ren blitt like stor som high 1999 er regissert av school-filmen. I hvert fall Veit Helmer, og handikke ennå. Her finnes helt ler om en sønn og en klart en ledig nisje i marblind far som driver et kedet. Vi kan bare vente på titler som Ice Age 2, gammelt og falleferdig bad. Badet trues av Hjelp! Vi smeltet jordklonedleggelse på grunn den!, Dude, where’s my av profittjegere. I tilisland, eller kanskje en litt legg dukker en vakker mer actionfylt nyinnspilkvinne opp, og med ling av klassikeren Tatt av henne følger den trøvinden. Paradiset Tuvalu blete kjærligheten. Da EØ er det kanskje ikke så

D.I.Y. Det er mangt og mye som blir best når man gjør det sjøl. Brød for eksempel. Mange synes at musikk blir best når den kommer rett fra jenterommet. D.I.Y betyr do it yourself og handler om å ta verktøyene tilbake. Det er mange penger å tjene i musikkbransjen. Nesten like mye som i oljebransjen, dopbransjen og horeribransjen. Fire store selskaper sitter med nesten hele kaka i fanget, men noen klarer seg uten gigantenes kakeklissete, lange fingre. En ekte D.I.Y-kid kjøper ikke glansa musikkblader fra England. Hun trykker dem selv. På sitt eget trykkeri trykker hun trykksaker med egendesignede fonter. Så sniker hun seg inn på skolens kontor og kopierer opp fanzina som hun selger på platebutikken hun driver med noen venner. Der selger hun også brukte T-skjorter

som hun har silketrykka selv. På skjortene er det en tegning hun selv har tegna, det er en T-skjorte for hennes eget band. Bandet øver aldri, men spiller konserter i folks hager og på lokale ungdomsklubber uten øl-servering men med fri alder og gratis vegetarmiddag en gang i uka. På konsertene selger jenta de silketrykkede T-skjortene og platene som bandet har spilt inn og gitt ut sjøl. Coveret har jenta tegna selv og bokstavene er de samme som hun bruker i zina, trykkeriet, husker du? Utstyret til trykkeriet fant jenta i en container. Der fant hun også en firespors opptaker som hun bruker til å spille inn platene med bandet. Platene gis ut av jenta selv, på hennes eget plateselskap. Selskapet gir også ut andre lokale band som spilles hyppig på byens uavhengige radiostasjon, hvor jenta har sitt eget radioprogram på torsdager. På fredager er jenta trommelærer for barn mellom 4 og 10 år. Trommene har hun lånt av en venn og som takk for hjelpa setter jenta opp en turne med bandet hans i området der hun bor. Typiske D.I.Y. band er: Black Flag, Beat Happening og The Spectacle. IHA

Surf up! Stop Bush project utnytter streetartmediet for alt det er verdt. Dette prosjektet dokumenterer gatas kunst mot Bush. Ved hjelp av innsendere fra nesten 20 land, kan denne sida vise fram over 350 bilder. Norge er ikke med på lista, så hvis du vet om en Bush der du bor – knips og send det inn til www.stopbushproject.com.

Haiketur viser deg en ny og alternativ måte å reise på. Gutta bak sida prøver å komme seg fra Norge til Kina, gratis. Uten noen penger skal de leve og reise gjennom hele Europa og Asia. Sist Putsj sjekka hadde de kommet seg til Irans høyeste fjell, Damavand. Dette er ikke første gang de prøver denne ekstremsportsutgaven av backpakking, i 2003 gikk turen til Afrika. Lei av de samme gamle ferieturene med familien? Stikk innom www.haiketur.no for litt inspirasjon. Treehugger er en enorm økonettportal som gir deg tips og triks til hvordan du kan leve mer miljøvennlig. Her finner du informasjon om økobøker, design, turisme, kjendiser og alle slags andre øko-ord du kan finne på. Et nyttig nettsted hvis du vil holde deg oppdatert på andre ting enn bare klimaendringer. Hvis Steinar Lem har klart å gi deg dårlig samvittighet i det siste finner du nok ut hva du kan gjøre for å bli et økoindivid på www.treehugger.com. HL

av Lars Petter Storaker

HARDCOREBANDET

THE SPECTACLE ER KLARE FOR OPPRØR.

ER DU?

Tekst: Runa Borch Skolseg Foto: THE SPECTACLE

Fast arbeid og fast inntekt er noe hardcorebandet The Spectacle fra Bodø gjerne kunne vært foruten, derfor har de hold seg i live med strøjobber. – Vi prøver å finne en måte å leve på som ikke er fastlåst i et A4-liv, når vi er lykkelige er det sjelden som følge av en økonomisk gevinst. The Spectacle har spilt sammen i fem år og har originalbesetningen inntakt. De har valgt å prioritere musikken framfor skole og arbeid. Men å leve av musikken, det vil de ikke. – Jeg tror vi hadde mistet gløden, det gjelder å finne en balanse i livet, sier vokalist Andreas Bakkemo.

Bandet er nå ute med sitt tredje album I, FAIL. Det første albumet var kort og hardt, nå er det lengre partier og mer melodiøst. Inspirasjonskildene er heller ikke de samme. Da bandet begynte å spille sammen, var det ingen band i Bodø de kunne se opp til. – Alle trenger et lokalt forbilde som man kan se opp til, snakke med, et virkelig band man kan forholde seg til. Ikke minst The Spectacle tittet derfor over grensen til Umeå i Sverige, som på den tiden skipet ut lass med bra band innen hardcore-sjangeren, for eksempel Refused. The Spectacle er selv å regne som old boys i Bodø. Hardcorescenen i byen er aktiv, noe bandet har vært en viktig bidragsyter til. I år arrangeres Bodø Hardcorefestival for åttende gang, en festival bandet var med å dra i gang. – Først varte festivalen bare en dag, i år blir det en uke der alt er gratis. Vi har masse konserter, workshops og spennende aktiviteter. Hele Bodø blir brukt, og det er ikke 18 års aldersgrense på noe. Bandet har aldri vurdert å flytte fra Bodø, å skape aktivitet i hjembyen har alltid vært en del av bandets agenda.

Derfor elsker The Spectacle å spille live, og de legger ikke skjul på hvordan de vil at konsertene skal være. – Hardcore-konserter må bli farligere. Vi må lage opprør mot dem som styrer systemet. Det kommer masse bra folk på konsertene våre, vi må vekke jævelskapen til livs og aksjonere. Guttene i bandet ønsker kontakt med sitt publikum. De vil ikke framstå som fjerne og utilgjengelige. Derfor går de alltid ned fra scenen og ut i salen for å snakke med folka etter konsertene sine. På konsertene i Bodø er det som regel fullt når de spiller, og The Spectacle kjenner igjen de fleste. – Publikummet vårt i Bodø består som regel av folk som henger i det politiske eller det musikalske miljøet, som er ganske smelta sammen. Bandet spiller ikke på steder med 18 års grense, noe som selvsagt gir utslag på publikummet. Det ser de når de spiller i både Norge og USA. Bandet har nemlig bygget opp et solid nettverk i USA gjennom plateselskapet CrimethInc., som også gir ut politiske tidskrifter og bøker. I år skal de turnere med det amerikanske bandet Requim. The Spectacle skal slite ræva av seg med 50 konserter på to måneder. Det harde programmet leggerlikevel ingen demper på bandets entusiasme.

«Hardcore-konserter må bli farligere. Vi må lage opprør mot dem som styrer systemet.»

Individet skal handle for seg selv. Det er The Spectacle opptatt av. De har aldri vært spesielt aktive i tradisjonelt organisasjonsarbeid. – The Spectacle er vår organisasjon, gjennom tekster og intervjuer danner vi vår plattform. Selv om de aldri har vært med i Natur og Ungdom, synes de den måten å organisere seg på er bra. – Alle burde ha litt Natur og Ungdom i seg, dere burde ikke se på hvor mange medlemmer dere har, men hvor mange dere påvirker gjennom arbeidet dere gjør. – Politikk skal være alvorlig, spennende og jævlig useriøst, det er viktig å blande inn humor i det.

The Spectacles framtidsplan er å fortsette å lage musikk, spille inn plater, og dra på turne. Men etter fem år har bandmedlemmene forandret seg. – Vi har vokst fra hverandre, gått forskjellige veier, men vi har fortsatt felles interesser som vi dyrker sammen. The Spectacle mener deres største trussel er at noen i bandet skal bli gal av frustrasjon, derfor har de med seg Frank, en utdannet psykolog, som kjører dem rundt på turné. – Han er det sjuende medlemmet av bandet, han er limet som holder oss sammen. The Spectacles plater selges på Tiger platebutikk i Oslo www.buyolympia.com.

Aktuaren

merkeleg rørsle han alltid gjorde, og som i grunnen brukte å underhalde meg meir enn sjølve historiene, dei var på ein måte den nødvendige bakgrunnen for denne nervøse allvard Linde var aktuar. Han var også rykninga. Til saman var dette ei forestilling, ein god venn, og sidan han var det, ei orkestrering som brukte å gjere meg svært skulle ein kanskje tru at eg visste kva ein oppstemt. Men ikkje i dag. Merkeleg nok aktuar var for noko. Men nei, det visste eg vart eg ikkje oppstemt av aktuarforteljingar ikkje. Eg hadde lete det ligge i lufta og skapt og nøye glatting av bordduk. Nei, eg blei tvert ein mysisk aura rundt det. imot trist. Dette var Hallvards Lindes mystiske «Og til å opne bagasjeloket hadde dei aktuar-aura. brukt ein neglefil. Kan du tenkje deg!» sa Med sin mystiske aktuar-aura kunne aktuaren, og eg vart slått av eit veldig vemod. Hallvard Linde sitje i timesvis og fortelje sine Han glatta på duken, og det var nesten så eg aktuarforteljingar, som sjeldan var spennande var på gråten. i seg sjølve, men som likevel strålte med «Utan skolisser, men med stretch», sa sin mystiske aktuar-aura. Eg saug til meg aktuaren og eg måtte svelje ein klump i av forteljingane hans, som på meg verka å halsen. kome frå den mest autentiske staden som «14 fot, praktisk talt ei jolle», sa aktuaren, fanst, nemleg frå samfunnet. I tillegg til sitt og eg måtte gi opp å høyre på. eige liv, hadde han – i eigenskap av å vere Nei! tenkte eg, nok! Nok! Det vart for aktuar – kunnskap om folk. Ikkje i form av mykje. Eg måtte prøve å beskytte meg sjølv. sladder, men i form av små historier rivne ut Kunne eg klare å lukke øyrene? Tenkje på av folk sine liv, som små, vakre bitar frå eit noko anna? Det var den einaste redninga, uendeleg stort teppe. Korleis det gjekk til, om eg ikkje skulle breste i gråt der på at han i eigenskap av aktuar fekk greie på aktuarverandaen i forstaden, og det ville eg ting om folk, det var ein overgang eg ikkje absolutt ikkje. Det måtte berre ikkje skje. brukte mykje tid på å tenkje over. Det verka Eg måtte klare å halde det tilbake. Eg måtte på meg å vere ein heilt naturleg samanheng, sitje og late som at det var ein draum, og aktuar – kunnskap, aktuarkunnskap, at eg hadde blitt døv, eller at dei orda som aktuarforteljingar, samfunnet. Eg saug til kom ut av aktuaren sin munn var fullstendig meg aktuarforteljingane som hemmelege meingslause, at han med eitt hadde blitt dokument over folks innste lengslar mot galen, og byrja å prate det reinaste sludder. samfunnet. Men sjølv om desse tankane i seg sjølv hadde Eg sette meg i ein taxi som skulle frakte ein viss underhaldningsverdi, gjorde dei meg meg til Hallvard Lindes forstadsveranda. i realiteten berre meir nedstemt. Eg sat og Eg og Hallvard hadde kjent kvarandre sidan prøvde å halde på armlengds avstand denne studiedagane, det eine halvåret då liva våre tristheita som hadde overfalle meg, eller kryssa kvarandre, vi studerte begge fysikk, rettare sagt prøvde å overfalle meg. Og oppi forbigåande for oss begge. Sidan gjekk vi alt dette skulle vi nippe til kvar vår martini. ulike vegar. Eg såg han ikkje på nokre år, før Framfor meg på verandaen: aktuaren sin eg ein dag møtte han i køen på vinmonopolet, munn. Frå aktuaren sin munn kom det ord der alle liv må krysse kvarandre minst ein eg ikkje høyrde, som eg ikkje måtte høyre. gong før eller sidan, og han fortalde at han For meg var han framleis aktuaren, men hadde blitt aktuar. Vi byrja å treffe kvarandre. noko måtte ha skjedd med meg. Det er sant, I tillegg til å ha blitt aktuar, hadde han også eg var framleis ordføraren. Vi var aktuaren blitt skilt, og levde eit utstrekt sosialt liv. og ordføraren på forstadsverandaen. Men Denne dagen var eg invitert til å få ordføraren kunne ikkje lenger høyre på middag hos aktuaren. Vi åt middagen aktuaren sine aktuarforteljingar utan å bli i hans romslege stove. Etterpå var det veldig trist. Kva var det som hadde hendt? drinkar på verandaen. Det var martini og aktuarforteljingar fulle av alle slags ting. Medan han snakka, glatta han frå tid til anna på duken med den eine handa, ei

Øystein Vidnes

(født 1976) Forfattar og lausarbeidar. Publisert: Bondeforteljingar (Det Norske Samlaget 2002).

SNIK OG STJEL Khonnor (18) gjør mye galt og mye riktig. Det er kanskje ikke fint å stjele, men så var det det med målet, det som helliger middelet… Tekst: INGEBORG HUSBYN AARSAND Foto: INGEBORG HUSBYN AARSAND og TYPE RECORDS

Juli, Gøteborg, 00.45, 26 grader.

Genseren til Connor «Khonnor» Kirby-Long er alt for kort i ermene. Alle kan se at han ikke har festivalarmbånd. Men dørvakten på Trädgården i Gøteborg stirrer tomt ut i lufta, kanskje tenker han at det hadde vært godt med en korv. Khonnor og bandkompisen Aaron går rett inn, forbi vakta. Putsj følger etter, med bånd, vel og merke. Vi skal se Sonic Youth, ett av Khonnors favorittband, eller ungdommens Rolling Stones som Silverbullit-vokalisten vi møter i ei pølsebu tidligere på kvelden sier. De begynner nå. En dag stjal fjorten år gamle Khonnor en billig mikrofon på supermarkedet i St Johnsbury, en gudsforlatt by helt nord i Vermont, USA. På dagene gikk han på high school men om natta sang han lavt, av og til hvisket han, inn i den stjålne mikrofonen. Han var redd for at foreldrene skulle våkne. Slik lagde han plata «Handwriting» (2004) under navnet «Khonnor». Da MTV kom til gudsforlatte St Johnsbury for å lage et dokumentarprogram om Khonnor, visste ikke mor og far Kirby-Long at deres da 17 år gamle sønn hadde gitt ut plate. Han hadde ikke sagt det til dem. På Khonnor T-skjorta du kan kjøpe er det ikke et bilde av Khonnor som kikker kjekt i kamera mens han lener seg til en vegg. Det står «I am not Khonnor.» Når Khonnor spiller konsert tar både han og Aaron på seg bjørnemaske. Det går ikke an å finne et eneste bilde av Khonnor på internett selv om han har solgt 5000 plater, bare i Sverige. Jammen flaks vi traff på han. – Det er en anonymitets-ting, sier Khonnor om maskene han har blitt kjent for å ta på seg. – Men det gir kanskje litt ekstra oppmerksomhet i stedet? – Ja, men jeg gjorde det fordi jeg syntes det var godt å være litt anonym. Khonnor har fått fantastiske kritikker for plata han lagde da han gikk på ungdomsskolen. På ungdomsskolen gjør man mye annet også. Rapper ting. – Jeg har en casio (et 80-talls keyboard) som jeg bruker. Det har jeg vel rappa ja, innrømmer Khonnor. Og så var det den mikrofonen, hm, og en ukulele? – Vi bruker den av og til på konsert. Jeg fant den hos

en kompis av Aaron. Lap-top’en har han også lånt. Med alt det stjælte utstyret lager Khonnor musikk som havner et sted midt mellom pop og elektronika. Noen kaller det avantpop, skoglaning, lo-fi, glitch elektronika eller lap-top elekronika. I fjor reiste Khonnor seg fra pulten i kjelleren i St. Johnsbury og satte kursen mot byen der alle snakker fransk; Montreal, Canada. Der går han på universitet, men nå skal han ha ett års pause for å lage oppfølgeralbumet til «Handwriting». Khonnor forteller at det blir en karneval-plate, og at de skal smøre tjukt på med støy. Khonnor trenger ikke hviske lenger. Etter hvert er det ikke sikkert at han behøver å stjele alt utstyret han bruker heller. – Foreldrene mine er så fornøyde med at jeg tjener penger. Jeg tror ikke de ville likt det hvis jeg bare hang rundt å lagde musikk. De er veldig opptatt av at jeg skal tjene penger…hm.

«Jeg syntes det var godt å være litt anonym.» Fortsatt juli, Gøteborg 02.30, litt kaldere

På coveret på «Handwriting» takker Khonnor Sonic Youth. Nå har han sett dem live. Vi står ved busstoppen. Vi skal til Oslo, Khonnor skal til Kristiansand men først skal han sove noen timer. Khonnor spiser en korv og spør hvordan det er i Kristiansand. Han skal spille der i morgen. Vi forteller at det er fint og sikkert varmt, at det er mange folk med store solbriller og at Snoop Dogg og Foo Fighters skal spille. – Det er så rart å spille på samme steder som de folka der. Green Day og sånt. Rart. Så får vi en klem og drar hjem. «Handwriting» får du kjøpt i en platebutikk med bra utvalg. Eller besøk www.typerecords.com. Der finner du T-skjorta «I am not Khonnor» også.

KLIMATERROR MOT VERDENS FATTIGE Mens forsikringsindustrien i Vesten gruer seg til at klimaendringene slår til for fullt, har allerede flere titalls millioner mennesker i sør blitt klimaflyktinger. Tekst: ANDREAS H. GRIMSÆTH studerer sosiologi og jobber som journalist i Bergen.

«F

or våre land er klimaendringer mer katastrofale enn terrorisme». Dette var ordene Tanzanias delegat brukte på vegne av de 48 såkalt «minst utviklede landene» under åpningen av de nærmest innholdsløse klimaforhandlingene i desember i fjor. Da G8-møtet et halvår seinere annonserte at klimaendringene er et viktig problem ble det raskt overskygget av terrorhandlingene i London. I tiden mellom tanzanianerens uttalelse og de mektigste mennenes møte kom det mye ny fakta på bordet. For eksempel: At dobbelt så mange italienere døde av hetebølgene i 2003 som tidligere antatt. At 2,7 milliarder mennesker ble rammet av naturkatastrofer fra OL på Lillehammer til prinsesse Ingrid Alexandra ble født. Og at hvert sjette land står overfor matmangel på grunn av tørken som mange steder er i ferd med å bli permanent.

Hele Norden på flukt

Forsikringsbransjen har fått merke at global oppvarming fører til mer ekstremt vær. 2004 var ikke bare et av de fem årene med høyest middeltemperatur siden målingene startet i 1861, men er også det året forsikringsselskapene har måttet punge ut mest på grunn av været. 200 milliarder kroner har de så langt betalt ofre for de mange og sterke stormene og orkanene. Bransjen regner med at skadene de ikke dekker koster 600 milliarder, og at mesteparten er i den fattige delen av verden. Det var litt om pengene. Men hva med menneskene?

Klimaendringene gir dramatiske konsekvenser for naturen og landbruket, kan føre til økt spredning av smittsomme sykdommer og gjøre det umulig å bo der familier har levd i generasjoner. Flyktninger er altså en naturlig følge av klimaendringer. Allerede i 2003 hadde de menneskeskapte klimaendringene ført til at 25 millioner mennesker var blitt flyktninger. Til sammenligning var 22 millioner mennesker på flukt på grunn av «konvensjonelle årsaker» som krig og politisk forfølgelse på slutten av 1990tallet, det høyeste antallet til nå. En gang til: 25 millioner mennesker var på flukt fra klimaendringer i 2003! Det er flere enn det bor i de fem nordiske landene til sammen. Til tross for at tsunamien i Asia ikke var forårsaket av klimaendringer, burde den få oss til å innse at vi ikke har råd til lignende katastrofer. Hetebølgene som dreper og jager mennesker på flukt, er langt mindre enn tsunamien, men kan sammen med resten av det ekstreme menneskeskapte været gi enda verre og mer omfattende konsekvenser.

Globalt utstøtte

I 2001 ble 170 millioner mennesker berørt av naturkatastrofer. Så og si alle var klimarelaterte: Flommer, tørke og stormer. Innen 2050 kan mer enn 150 millioner mennesker være klimaflyktninger, mener blant annet den britiske forskeren Andrew Simms, som har skrevet flere rapporter om klimatrusselen. Han mener FNs Tusenårsmål om halvert fattigdom innen 2015 er utenfor rekkevidde på grunn av klimaendringene.

«De fattige landenes tap, både menneskelige og materielle, er prisen for vår vestlige livsstil»

FNs eget klimapanel (IPCC) mener forutsetningene for å takle klimaendringene er så forskjellige at kløften mellom rike og fattige vil øke. Alle, både fattige og rike, kan bli rammet av klimakatastrofer. Likevel er det bred faglig enighet om at globalisering og klimaendringer skaper «vinnere» og «tapere». Utviklingslandene har ikke de samme ressursene til å gjennomføre forebyggende tiltak og tilpasningsprogrammer for å begrense skadene av klimaendringene. Simms påpeker at 80 milliarder dollar brukes årlig på å subsidiere industri som bruker fossile energikilder, mens 0,4 milliarder dollar går til å hjelpe de fattige å tilpasse seg klimaendringene.

Plassproblemer?

Den vestlige verden er ansvarlig for størstedelen av klimautslippene. USA står for en fjerdedel av dem, men nekter å godkjenne Kyotoprotokollen fordi dette vil gå utover økonomien deres. Fossile brennstoff er drivkraften i den globale økonomien og står for rundt 80 prosent av verdens økonomiske aktivitet. Samtidig eier den rikeste femtedelen på kloden 87 prosent av bilene. Den fattigste femtedelen eier kun én prosent av verdens biler. Med andre ord er årsaken til utslippene som skaper klimaendringer en av de mest sentrale kildene til profitt i den vestlige verden. Det er de fattige landene som i størst grad lider under endringene. Deres tap, både menneskelige og materielle, er prisen for vår vestlige livsstil. Vestens enorme forbruk av fossile energikilder gjør at havnivået forventes å stige og at hyppigere stormer vil forverre situasjonen langs kysten. Områdene som er mest sårbare for klimaendringene er i tropiske områder, og statene som vil bli hardest rammet er de som har minst mulighet til å beskytte seg og hvor befolkningen ikke har noen steder å flykte. Bangladesh sin miljøvernminister er blant de mange som har advart de vestlige landene mot å la være å kutte klimagassutslippene og om å revurdere sin innvandringspolitikk. «Omtrent 20 millioner mennesker vil bli miljøflyktninger (i Bangladesh!).

«Internasjonale regler og nasjonale lover må endres for å kunne hjelpe de mange klimaflyktingene som vil komme» Hvor skal vi flytte en så stor befolking? Det er en utrolig oppgave. Folk vil forsøke å flytte til høyreliggende områder. Men det er ikke nok plass til dem der,» sier hun til BBC. IPCC har anslått at så mye som 17,5 prosent av Bangladesh sine landmasser kan forsvinne i havet.

Forsettlig forbrytelse?

Det er tydelig at klimaendringene bidrar sterkt til å skape en stor mengde «globalt utstøtte». Da er det viktig at disse ofrene blir tatt imot og blir behandlet på en ordentlig måte av verdenssamfunnet og oss i Vesten. Miljøflyktninger har ingen offisiell status i dag. Det betyr at flukt fra sitt hjemland på grunn av uakseptable bo- og leveforhold ikke er god nok grunn til å få oppholdstillatelse i et annet land ifølge internasjonale regler. Simms argumenterer for at miljøflyktninger skal få en offisiell status gjennom Genévekonvensjonen. Klimaendringenes årsaker og følger, hvem som er ansvarlige og hvem som skades, er nå så velkjente at å aktivt overse kunnskapen må ses på som «intentional behaviour» på linje med krig og forfølgelse. Internasjonale regler og nasjonale lover må endres for å kunne hjelpe de mange klimaflyktingene som vil komme.

Minst like viktig er det å begrense omfanget av klimatrusselen. Tony Blairs vitenskapsrådgiver Sir David King kaller klimaendringene en større trussel enn internasjonal terrorisme. Dette er en av grunnene til at både Storbritannia og Tyskland har satt seg langsiktige mål for å kutte 60 prosent av sine klimagassutslipp innen 2050. Norge har ikke satt seg et slikt mål. Vårt eneste mål er å ikke øke utslippene mer enn én prosent fra 1990 til 2012. Norge er det niende dårligste landet i verden til å følge opp forpliktelsene fra Kyoto-avtalen. Utslippene fra norsk oljeindustri og veitrafikk fortsetter å øke og forventes å være 21,5 prosent høyere i 2010 enn de var i 1990. Vestens klimautslipp kan føre til katastrofale konsekvenser spesielt for befolkningen i Sør. Klimaflyktningene vil kunne utgjøre den største kategorien av «globalt utstøtte» mennesker om de dystre prognosene slår til. Rike lands oljetørst kan endre verden mye mer dramatisk enn endringene 9/11 har ført til.

Les mer:

www.neweconomics.org (Andrew Simms) www.cicero.no www.climatewire.org

Annonser

��

Her kjører 40 personbiler …

��

MOVAR INTERKOMMUNALT SELSKAP FOR MOSSEREGIONEN

NY STILLING SOM NETTMEDARBEIDER Natur og Ungdom utlyser med dette stilling som nettmedarbeider. I forbindelse med en omlegging av organisasjonens nettside www.nu.no i 2006, søker vi en engasjert og datakyndig person som kan ha hovedansvar for dette arbeidet. Stillingen er en 75 prosent stilling, med kr 10 386 i brutto månedslønn. Søknadsfristen er 1. september, og stillingen tiltredes i oktober. Søknaden sendes til Natur og Ungdom v/ daglig leder, Postboks 4783 Sofienberg, 0506 Oslo. For mer informasjon eller spørsmål, kontakt daglig leder Randi Alsos på telefon 23 32 74 00.

team-trafikk.no

Dissa folka har sendt inn slippen under.

NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten.) Studentmedlemskap: 100,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. kr 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto. Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsangst, er dette greia.) Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kaféer, gamlehjem etc.) Navn: Adresse: Fødselsdato: Tlf: E-post: Vil bli medlem / vil tenke meg litt om, men vil gjerne ha mer info (Stryk det som ikke passer)

All som ein skal ikke få ei panfløyte

Kristin Jensen er vokalist i ska-

orkesteret Hopalong Knut. I sommer har de spilt sanger fra den nye plata si Feilkalibrert tidsmaskin

Tekst: OLE DRÆGNI Foto: HÅVARD KALLESTAD

– Når legger du deg om kvelden? – Tja, når ikke laken-skrekken er som verst så er det som regel i to-tiden. – Hvorfor står du opp om morgenen? – For å gå på jobb hos AKKS i Trondheim. – Hvordan ser det ut hjemme hos deg? – Kjelleraktig...?! – Hva ville du bli da du var liten? – Vokalist, faktisk! – Hvem ville du helst skjelt ut? Og hvorfor? – Advokaten Vidar Helgheim, på grunn av hans idiotiske syn på kvinner og prostituerte. Ja, og katolikkpresten Pater Pollestad for i det hele tatt å ha åpna kjeften. – Miljøpolitikk som gjør deg forbanna? – Høyres. – Har du en personlig rekord? – Veldig ergelig, men nei.. – Når jugde du bra? – Æsj, jeg juger aldri bra. – Ville du helst vært Iggy Pop eller Kåre Willoch? – Iggy Pop!!!! – Cowboy eller indianer? – Indianer, men med et lite minus for de gatemusikkgreiene med cd-spiller og panfløyte. Jeg hater panfløyte. – Har du et tips til hverdagsaksjonisme? – Har tenkt knakende lenge på denne, men kommer vel egentlig ikke på noe nytt som NU ikke allerede har tenkt på. – Hva er det beste med Natur og Ungdom? – Jeg har stor respekt for idealismen og at disse supre ungdommene gjør gode ting her i verden. Også synes jeg jo at det er flott at de dukker opp på Hopalong Knut konserter uansett hvor vi er hen i Norges land!

B-BLAD ETTERSENDES IKKE VED VARIG ADRESSEENDRING. RETUR: PUTSJ, PB 4783, SOFIENBERG, 0506 OSLO

e n i f i r ye ø r t j s . t o u n . P u l l n i @ j est s t u p å fargertep- og guttepassform. i jen F innes S–M–L