Putsj #04/07 by Miljømagasinet Putsj

NR. 3/07 KR. 25,-

Foto: Sten Magne Klann

Spar tid og miljø, les deg fram med NSB nsb.no – 815 00 888 – send NSB til 2188 (kr 3,- per melding)

LEDER

Finn en feil med denne overskriften. På slutten av 80-tallet var det en såkalt miljøbølge. Miljøengasjementet skylte over landet, og la seg igjen. Engasjementet sank, mens miljøproblemene bare ble større. Siden 1989 har norske CO2–utslipp økt med 27%. I den samme perioden har vi har økt energiforbruket med 14%. Det siste året har det vært et mye større fokus i media på miljø og klima. Men er det bare en ny bølge? Etter kommunevalget ser det ut til at mange heller vil gjøre miljøvennlige forbrukervalg, enn miljøvennlige partivalg. Vi vil kjøre hybridbil, kjøpe øko-mote og klimakvoter, men er ikke så opptatt av virkelige miljøtiltak. Å bytte til økologisk melk er lett å gjøre, og lett å glemme igjen. Privatiserte klimakutt har liten effekt. I Juni ble 1000 av de 3.5 millioner flyreisene til SAS dekka av klimakvoter. Slottet kjøper kvoter for sine flyturer. Samtidig kjøper Norwegian inn 47 nye fly til flåten sin. Det er ikke vanskelig å skjønne at klimaregnskapet går i minus. Hva er feil med overskriften? Miljøkampen er ingen bølge denne gangen, den vil ikke reise seg og gå over, klimaendringene gjør seg stadig mer gjeldende. Havet stiger, været blir våtere og villere, økosystemer ødelegges, arter utryddes. Det er marerittet vi ikke kan våkne fra. Miljøvern som motefenomen vil dabbe av, som alle moter. Motebladene kommer neppe til å ha miljø som tema for høstkolleksjonen 2008. Det er kanskje like greit. Forskjellige bilder blir brukt om tendenser i politikken, avhengig av hvor viktige og langvarige de har vært. Høyrebølgen kalles en bølge, arbeiderbevegelsen kalles en bevegelse. I framtida vil prat om miljøbølger virke like absurd som om vi i dag skulle ha snakka om menneskerettighets bølgen på 1790–tallet. At samfunnet ikke er bærekraftig og at fossile brennstoffer ødelegger vårt levegrunnlag på kloden, er en skremmende innsikt som ikke kan gå av moten. Vi surfer gjerne på miljøbølgen, men vi deltar heller i miljøbevegelsen. – Eivind Trædal, redaktør

UTROPSTEGN

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms 97548849 eller 47374123, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram, muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk.

Til kamp for fisken! NU gjør en vanvittig god jobb

på mange områder. Kampen mot gasskraft og for kollektivtransport er viktig. Men hvorfor jobber ikke NU med fisk? Bestandene langs norskekysten og i Barentshavet er truet, oppdrettsnæringa er en miljøsynder og all transporten av råstoff til fabrikker i Kina, etterfulgt av dumping på europeiske markeder, skaper enorme klimagass-utslipp. Dette er bare et knippe alvorlige konsekvenser av norsk fiskeripolitikk de siste åra, og NU gjør ikke noe som helst med det. Jeg har fått forklart at fisk er så vanskelig å jobbe med, og det er så mange viktige ting vi uansett aldri får tid til å jobbe med, så fisk er en av de. Men dette er ikke gode nok argumenter for å drite i at vi er i ferd med å utradere vårt eget livsgrunnlag. Hva mener NU ellers at vi skal leve av, når vi har fått lagt ned oljeindustrien?

«Kampen mot gasskraft og for kollektivtransport er viktig. Men hvorfor jobber ikke NU med fisk?»

Noen må gå først! Det er egentlig helt spesielt at Norge legger planer for hvordan vi skal få opp mest mulig olje i fremtiden, når vi vet så mye om klimatrusselen og hvor mye problemer oljen skaper. Norge burde heller brukt pengene vi investerer på norsk sokkel til å satse på solenergi og ny fornybar energi. Men for at politikerne skal komme i den retningen, så er vi helt avhengig av at noen går først, og noen tør si det ”umulige”. Natur og Ungdom kan være de som står på at oljeutvinningen må stoppes, så er jeg sikker på at politikerne vil komme diltende etter til slutt. Men vi politikere er helt avhengig av at noen tør si det, og dra oss i riktig retning. Lykke til!

KrFU-hilsen Kjell Ingolf :)

HURRA! RV har fått en ordfører! :D

BLÅTT BERGEN

GRIBBER

Det er helt utrolig hvordan StatoilHydro nå går rundt og sier at de ser for seg oljeboring i Arktis etterhvert som polisen begynner å smelte. Det nye oljeselskapet tegner seg allerede til å bli Norges desidert største miljøversting! – Elisabeth

MILJØ+KAPITALISME=SANT?

Bra at Høgre gjorde eit bra valg, endeleg får “nye” Høygre moglegheita til å vise at miljø og kapitalisme kan gå hand i hand!

Ja, vi kan redde verden! HJÆLP!

Det finnes ingen partier på Stortinget som bryr seg om miljøet! Ikke i kommunen min heller. Hva skal jeg gjøre? Hjælp! – Forvirra

«Norge burde heller brukt pengene vi investerer på norsk sokkel til å satse på solenergi og ny fornybar energi.» HERSKETEKNIKKER

URETTFERDIG

Jeg har syklet i regnet i hele sommer og nå er jeg lei av at de som sitter inne i bilene sine og forurenser er tørre og varme, mens jeg er våt og kald når jeg er flink og sykler. I fremtiden foreslår jeg at alle klimaforhandlinger blir holdt utendørs på værharde steder. Da kan politikerne få anledning til å møte sin virkelige forhandlingspartner.

Hilsen Jana Noel Nestleder, Bergen Natur og Ungdom

– Ingrid

– Ylva Almås Haugan

Fiskeentusiast

Jeg bor i Bergen og i Bergen er det nå blått. Høyre og FrP med stort flertall og jeg syns nå mer enn noensinne at vi, ikke bare jeg, men vi i hele Natur og Ungdom burde fokusere mer på folket! Hvem er det som velger politikerne? Og de som velger politikerne velger også politikken de fører? Skal vi endre handlinger, må vi endre holdninger. Jeg vil ikke kjefte på politikere, jeg vil kommunisere med folket!

Det er så dumt at voksne politikere bruker hersketeknikker mot oss, og sier at vi ikke vet hva vi snakker om fordi vi er ungdom. Hilsen Skytte 90

Hvorfor skriver avisene at det kan være for seint å gjøre noe med klimaendringene? Det er jo bokstavelig talt snakk om grader for hvor ille det kan bli. Nå som ”dette går til helvete”retorikken begynner å synke inn er det kanskje på tide at vi blir litt mer optimistiske. Hilsen Hanne

ET GODT EKSEMPEL?

Hvis Norge skal gå foran med et godt eksempel for å stoppe klimaendringene, burde vi ikke da vise land i sør at vi kan klare oss uten fossilt brennstoff? Og burde vi ikke slutte å pumpe opp olje? Hvis ikke vi kan ta oss råd til det, hvordan kan vi forvente at noen andre land skal gjøre det? – Benjamin

– Kristine

Putsjbloggen er nå åpen! Den finner du på www.nu.no/putsj. Der finner du utdyping av artikler i bladet, småstoff, nyheter, bilder med mer.

NU-chic: Skriv til utropstegn så vinner du kanskje denne hettegenseren!

OKTOBER 2007

INNHOLD

Forside: ERLAND BANGGREN OG EMMA LOFSTRÖM

redaktør

EIVIND TRÆDAL eivind@putsj.no

redaksjonssekretæR

KRISTINE KLEPPO kristine@putsj.no

GRAFISK FORMGIVER

ERland BANGGREN hello@erlandbanggren.com

MILJØPLUKKANSVARLIG

Ola Skaalvik Elvevold olaselv@start.no

KULTURPLUKKANSVARLIG

EMMA SKÅRET pygme_emma@hotmail.com

Tekst: Eivind Trædal, Marit Hepsø, Andreas Johannesen Delsett, Kristine Kleppo, Ola Innset, Eirik Ingebrigtsen, Bård Lahn, Helene Imislund, Ingunn Parker Bekkhus og Susanne Lund Johansen. Foto og illustrasjon: Emma Lofström, CARIBOU, Jo Straube, Erland Banggren, Kristine Kleppo, Silje Haugland, Helene Imislund, Susanne Lund Johansen og Carsten Thomassen. MILJØPLUKK: OLA SKAALVIK ELVEVOLD, EIVIND TRÆDAL OG SOLVEIG FIRING LUNDE. Kulturplukk: Erlend Storsul Opdahl, Emma Skåret, Bård Lahn, Silje Lundberg, Håvard Lundberg og Kristine Kleppo. Korrektur: Lene Liebe, Kaja Heir Senstad, Åshild Lahn, Marie Martinussen, Håvard Brede Aven, Ragnhild Gjerum, Ola Skaalvik Elvevold, Jostein Tostrup, Eivind Trædal og Kristine Kleppo. Modell hettegenser: Åshild Lahn OPPLAG: 8000 TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent: Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

3… leder – Kast deg på miljøbølgen! 4… UTROPSTEGN – Miljøengasjerte sier hva de mener om nesten hva de vil 6… den grønne utviklingsbløffen – Kunsten å iverksette klimatiltak som lar oss fortsette som før. 9… miljøvern i springfield 10… 10 måter vi kan redde verden 11… THE SUMMER OF 89 PÅ REPEAT – Erling Dokk Holm forteller om hvor redde vi var for klimaendringene i 1989, og om hvorfor vi ikke kan vente i tjue år til før vi blir redde igjen. 14… DESTINASJON GÖTEBORG – Reisereportasje om en miljøvennlig ferie i Göteborg. 18… MILJØPLUKK 20… Portrett: Jason forandrer hverdagen – Timbuktu har vurdert å bli politiker, men foreløpig forteller han hva han mener gjennom rap-musikk 24… langt ark ledig – Forfatter Eirik Ingebrigtsen har fått et langt ark å skrive på.

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram hippo returkartong. hippo returkartong produseres i norge, hovedsaklig av innsamlede drikkekartonger, med lavt forbruk av energi og kjemikalier. PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

Neste nummer kommer i DESEMBER.

26… tenketing – «En gylden anledning» med freds og utviklingsforsker Hans Abrahamsson. 28… MILJØMAKEOVER – Ei uke, ei jente og ei dagbok! 30… APPELL – Drømmen om Al Gore 32… BÅRDS TALE & FEM PÅ ØYAFESTIVALEN 34… MILJØ PÅ CATWALKEN 36… KULTURPLUKK 38…GRESS OG GRØNNE SKOGER – I små drivhus på Finse har professor Ørjan Totland forsket i sju år på hva klimaendringene vil gjøre med fjellene våre. 41…FREM FRA GLEMSELEN – Klimakamp i en togtunnel 42…AKSJON – Kan du redde verden på internett? 43…Kalas – Halvdan Sivertsen

Jens Stoltenberg vil redde Norges klimamål ved å betale for klimaprosjekter i u-land, og bekjempe global fattigdom på kjøpet. Men virker det? Tekst og Foto: Marit K. Hepsø / Illustrasjon: Caribou

– På Arbeiderpartiets landsmøte i vår slo statsminister Jens Stoltenberg seg på brystet og erklærte at Norge skulle bli best i klimaklassen. Vi skulle kutte utslippene våre med 100 prosent og bli «karbonnøytrale»: «Det betyr ikke at det skal bli null utslipp i det enkelte land. Men det betyr at for hvert eneste tonn klimagasser som slippes ut, skal det sørges for tilsvarende lavere utslipp et annet sted. Dermed blir summen av utslipp null», forklarte Jens. For godt til å være sant? Esset i ermet heter CDM; Clean Development Mechanism, eller «Den grønne utviklingsmekanismen» på godt norsk. Tanken bak er at det vil være billigere for rike land som Norge at staten betaler for klimatiltak i fattige utviklingsland, heller enn å gjøre noe med forurensningen her hjemme. For tiltakene får de rike landene eller selskapene såkalte karbonkreditter, som gir dem tillatelse til å øke sine egne utslipp. Stoltenbergs store klimaplan er altså at vi skal betale de som forurenser minst for å kutte mest. I mellomtiden kan vi nordmenn bare lene oss tilbake i sofaen med foten på gasspedalen, eller…? Kreativt bokholderi

Statsviter Nina Dessau har ikke mye til overs for Stoltenbergs regnestykke: «Maken til kreativt bokholderi!» skrev hun i Aftenposten i vår. Hun påpeker at de rike landene slipper ut så mye klimagasser at det ikke er mulig å kjøpe seg fri med klimatiltak i fattige land. Regnestykket går rett og slett ikke opp når vi vet at vi må kutte utslippene med opptil 80-90 prosent globalt. Til PUTSJ forteller Dessau at hun i ettertid er blitt enda mer skeptisk til kjøp av klimakreditter: – Det har kommet hard kritikk fra flere nivåer mot CDM-systemet. Sannsynligvis vil det føre til økte utslipp totalt sett, sier hun.

Tvilen rundt klimaeffekten av CDM er ikke Dessau alene om: «Statsministeren er alt for optimistisk når det gjelder kjøp av klimakvoter fra fattige land» uttalte direktør Pål Prestrud i Cicero, senter for klimaforskning, til avisa Klassekampen i juli. Han forklarte at CDM ikke handler om å redusere utslipp, men å begrense utslippsøkningene. – Et av hovedproblemene med CDM er at det ikke finnes noen begrensning på hvor mange karbonkreditter man kan kjøpe og selge, her er det fritt fram, forteller Dessau. - For klimaet er det ett fett om utslippene kunne vært enda høyere uten CDM. Det er de faktiske utslippene som teller, og de vil øke med dette systemet, både i rike og fattige land. I tillegg er det selvsagt problematisk at så mange dårlige prosjekter blir godkjent. rike på forurensende teknologi

I sommer kunne den britiske avisa The Guardian avsløre at flere FN-godkjente CDM-prosjekter har en heller tvilsom klimaeffekt: 53 prosent av alle godkjente karbonkreditter kommer i dag fra kun seks store, kontroversielle prosjekter i India, Kina og Sør-Korea. Selskapene bak prosjektene produserer kjølemiddel til kjøleskap og frysere med en gammel teknologi, som slipper ut den ekstremt sterke klimagassen HFK-23. Denne gassen er 11.700 ganger sterkere enn CO2, og selskapene har til sammen tjent over 3 milliarder norske kroner på å rense disse utslippene, og så selge hvert tonn som 11.700 karbonkreditter. Selskapene tjener nå mer penger på karbonkreditter enn på salget av kjølemiddel, og pengene bruker de på å bygge flere fabrikker med samme dårlige teknologi. – Problemet er selvsagt at det finnes teknologi som ikke slipper ut slike gasser i det hele tatt, påpeker Nina Dessau. >>

«Dette prosjektet føyer seg inn i en lang rekke vannkraftprosjekter som viser seg å ikke holde mål» – ANDREW PRESTON, FIVAS – Hadde det ikke vært for at de tjente så mye penger på dette, ville HFK-teknologien vært faset ut. Den gamle teknologien skaper i tillegg andre klimagasser og lokal forurensning, som er et stort problem i kinesiske byer. Eksemplene på slike dårlige CDM-prosjekter er dessverre ikke enestående. Men det finnes da vel noen som virker også? – Ja, en del av CDM-prosjektene er gode i seg selv, mener Dessau. – Det er for eksempel veldig bra å bygge ut fornybar energi i fattige land. Men det må ikke være noen unnskyldning for å øke utslippene i Norge. Dersom vi bygger fornybar energi i et u-land, er det umulig å si om dette erstatter forurensende kull og olje. Sannsynligvis vil det komme i tillegg, forklarer hun.

Erik Solheim til orde for å bruke det norske bistandsbudsjettet i kombinasjon med CDM for å finansiere blant annet vannkraftprosjekter i utviklingsland. – Generelt er vi veldig skeptiske til å gi store vannprosjekter i u-land karbonkreditter, sier Andrew Preston, som er daglig leder i FIVAS, Foreningen for internasjonale vannstudier. De jobber med å kartlegge konsekvensene av store vannprosjekter som dammer og vannkraft i land i Sør. – Erfaringer viser at bygging av dammer og nye kraftverk ofte gir store naturinngrep og svært liten gevinst for lokalbefolkningen i området. Særlig har de fattigste måttet betale en høy pris for vannprosjekter i Sør, forteller han.

Grønn utvikling i Sør?

FIVAS har nå satt fokus på et norsk CDM-

En forutsetning for å bli godkjent som et CDM-prosjekt, er at prosjektet fører til bærekraftig utvikling i mottagerlandet. Men heller ikke her ser det ut til at systemet innfrir som forventet: I sommer kom analyseselskapet Point Carbon med en rapport som viste at 70 prosent av prosjektene faktisk

prosjekt i India, som de mener viser fallgruvene i CDM-systemet. Det norske kraftselskapet SN Power vil de neste årene tjene 60-80 millioner kroner hvert år på FNgodkjente klimakreditter for å bygge et stort vannkraftverk i India. – Problemet er for det første at det slett ikke er sikkert at det vil føre til noen reelle utslippskutt, sier Preston. – Sannsynligvis ville prosjektet ha blitt gjennomført også uten karbonkreditter, slik sett oppfyller det ikke CDM-kravet om ”addisjonalitet”. For det andre er prosjektet i seg selv problematisk. Indiske myndigheter har nettopp anmeldt utbyggerne for hele ti brudd på Skogloven, blant annet ulovlig hogst og naturødeleggelser, fortsetter han. I brevet fra de lokale myndighetene står det at SN Power og det indiske selskapet som står bak kraftverket, vil bli ilagt bøter tilsvarende fem millioner norske kroner på grunn av miljølovbruddene. – Dette prosjektet føyer seg inn i en lang rekke vannkraftprosjekter som viser seg å ikke holde mål i CDM-sammenheng.

«Statsministeren er alt for optimistisk når det gjelder kjøp av klimakvoter fra fattige land» – Pål Prestrud, klimaforsker ikke førte til noen kompetanse- og teknologiutvikling i vertslandet. Verken klima eller utvikling, med andre ord? Norge er allerede involvert i en del CDMprosjekter, blant annet i India og Kina. Tidligere i år tok også utviklingsminister

Norsk kraftselskap tjener millioner i India

Den grønne utviklingsmekanismen CDM står for “Clean Development

Mechanism” og er en av de fleksible mekanismene i Kyoto-avtalen. Rike land kan betale for klimatiltak i utviklingsland, og få såkalte karbonkreditter (CERs; certified emission reductions) som de så kan selge på et internasjonalt kvotemarked. Prosjektene skal godkjennes av et eget styre som er oppnevnt av FN. Godkjente prosjekter får én karbonkreditt per tonn CO2 som er redusert ut fra hva som antas å ha vært den alternative utviklingen (”baseline”). I reglene heter det at prosjektene bare kan bli godkjent dersom de ikke ville blitt gjennomført uten denne støtten (”addisjonalitet”). Det er også et kriterie at prosjektet skal føre til bærekraftig utvikling i vertslandet. Systemet ble satt i verk 1. januar 2005. Per august 2007 er 761 CDMprosjekter satt i gang, som til sammen er verdt ca 75 millioner tonn CO2. CDM-systemet har møtt hard kritikk fra miljø- og solidaritetsorganisasjoner, særlig i Sør. Det siste året har mange dårlige prosjekter blitt avslørt, spesielt i India og Kina, som er det største markedet for CDM. Kilder: UNFCCC, CDM Watch, The Guardian og Wikipedia.

D L E I F G N I R P S Den nye Simpsons-filmen er, som resten av serien, ikke fri for referanser til miljøvern. Her er det faktisk the Environmental Protection Agency (som delvis tilsvarer vårt miljøverndepartement) som er skurkene. Tekst: Eivind Trædal

En irriterende sannhet Springfield blir låst under en kuppel, og forsøkt sprengt fordi byens innsjø er så forgifta. Miljøvern er ingen spøk i Simpsons-spillefilmen som har gått på kinoer i sommer. Filmens springbrett er økologisk katastrofe etter at Homer har tømt en hjemmelaga grisebæsj-silo i innsjøen, og dermed hamra inn siste spiker i kista for byens vannreservoar. Lisa har allerede advart mot dette i sitt foredrag «an irritating truth», som sørget for utslippsstopp til vannet. Myndighetene, representert av den maktsyke sjefen for EPA, og den ikke-lesende president McBain («I was elected to lead, not to read») bestemmer seg for å isolere hele byen i en glasskuppel. Miljøtemaet forsvinner etter hvert i bakgrunnen til fordel for motorsykkelkjøring og tikkende bomber. Så får vi slå oss til ro med at vrien med å ha EPA som skurk kanskje mest er en kritikk av myndighetene, kke av miljøvern som sådan. Global warming did not steal my homework Referansene til miljøproblemer er mange i Simpsons. Ikke bare i filmen, men også i serien. Her dukker det gjerne opp, både eksplisitt, i hele episoder med miljøtema, og mer subtilt, som når Bart skriver «Global warming did not

steal my homework» på tavla. På tur i Epcotsenteret besøker familien Simpsons attraksjonen Futureland, sponset av oljeindustrien. De blir kjørt rundt i en liten bil som med sytete pinglestemme erklærer «I’m an electric caaaar, I can’t go very far or very fast, but I’m very environmentally friendly». Ikke noe for ekte mannfolk altså. I filmen blir lille Millhouse tvunget med vold av bølla Nelson til å hevde at global oppvarming ikke eksisterer. En ganske treffende framstiling av nivået på amerikansk miljødebatt. Ung og miljøvennlig Det er Lisa som er miljøhelten i Simpsons, hun hadde helt sikkert vært en NU‘er dersom hun hadde vært norsk. I USA er hun dyre- og miljøverner, tilknytta PETA og andre organisasjoner. På et tidspunkt bosetter hun seg til og med i et Redwood-tre for å redde det fra motorsagene. Simpsons-skaperen Matt Groening har i intervjuer sagt at det er Lisa han identifiserer seg mest med i serien. Så var det også Groening som hadde laga den lille tegnefilmsnutten om global oppvarming i Al Gores «An inconvenient truth». Lisa viser oss hvor vanskelig det er å kjempe for miljøet. På tur med underskriftskampanjen sin får hun dører slengt i ansiktet hvor hun enn går.

Fuck for forest Det er nemlig ikke lett å snakke om miljøet i USA, man blir lett anklaga for å være «preachy», misjonerende. Dette poengterer Simpsonsskaperne i starten av filmen, da bandet Green Day forsøker å snakke litt om miljøet etter en tre og en halv times lang konsert. Flåten de spiller på har nemlig begynt å gå i oppløsning under føttene på dem på grunn av det forurensede vannet. Publikum blir rasende, og flåten går til bunns. Simpsons er kanskje mer opptatt av vitser enn av budskap, men serien er i alle fall modigere enn South Park, som flere ganger har tatt opp miljøvern, men alltid opprettholdt et merkelig ideal om å vise (eller gjøre narr av) «begge sider av saken», uavhengig av om det faktisk finnes to likestilte sider. Skaperne av South Park mener at miljøvern er bra, men «gay». Dette illustrerte de i en episode ved å la South Parks mannlige innbyggere løse en kommende økologisk katastrofe med en evig mannesex-orgie, slik at folketallet går ned. I Simpsons derimot, vet vi hvem vi skal heie på, selv om Lisa ofte taper kampen mot skurker som Mr. Burns, som eier atomanlegget og ikke lar en sjanse gå fra seg til å rasere miljøet. I filmen får hun drømmegutten, en Irsk miljøverner med kassegitar. Heia Lisa!

" Dette år et har alle magas in e r m e d r e s pe kt for s eg s e lv lag et s in eg e n r e dde-ve r de n li ste. Økolog i s k sjam po og s par e pær e r e r ve l og bra, m e n PUTSJ har allti d savn et noe n punkte r. (klipp ut og h e ng på dodøra)

GI TID BLI KLOK

Lær om miljøproblemene: se «En ubehagelig sannhet» eller andre dokumentarer, dra på seminar, les PUTSJ, avisa eller naturfagsboka, sett deg ned en kveld med en kopp kakao og sammendraget av FN’s relativt ferske klimarapport.

Tid er mye mer verdt enn penger. Bruk fritiden din til å kjempe mot klimaendringene. Eller skulk skolen eller jobben.

Lev miljøvennlig

Ta toget, sykkelen, skift til sparepære, kjøp brukt, gå til skomakeren, sy igjen hølet i buksa og kjøp så mye økologisk som du har råd til. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre mye. Gjør det du er flink til

Lag støttekonserter, demonstrasjoner, kunstutstillinger, tegneseriehefter, underskriftskampanjer, filmer, t-skjorter eller nettsider, eller skriv for miljøsaken.

Diskutér

Snakk om miljøproblemer og hva som må gjøres. Diskutér på skolen, universitetet, ved middagsbordet, i kollektivet, i avisa, i Putsj og på kafé.

Bli med i et NU-lokallag

Hvis ikke du har et der du bor kan du få med deg vennene dine og starte et.

VÆR STRENG

Hvis du må. Mot familien din, vennene dine, politikere og andre. Man kommer langt med å være grei, men ikke alltid langt nok.

Meld deg inn i Natur og Ungdom

Vær hensynsfull

mot naturen og de du kjenner. Husk at mennesker også er ressurser.

Vær kritisk

Alle snakker om været, men ingen gjør noe med det. Mange sier at de er miljøvennlige, men er det motsatte. Ikke tro alt du hører, si hva du mener og still de rette til ansvar.

(eller en annen miljøvernorganisasjon) Bli NU–venn hvis du er for gammel. Ved å være medlem støtter du arbeidet til den organisasjonen du er medlem i. Det gjør organisasjonen viktigere og sterkere. Miljøvern er vanskelig å gjøre alene.

forrige miljøbølge kom og gikk. hva skjedde med engasjementet? erling dokk holm har en ide. rettelse: seks ideer. Tekst: Andreas Johannesen Delsett / Foto: Jo Straube

– «Kjernekraft mot drivhuseffekten», «Drivhuseffekten kan drepe 50 arter om dagen», «Verden må forandre livsstil hvis drivhuseffekten skal svekkes». Bytt ut drivhuseffekt med klimagassutslipp, og alt dette kunne ha vært skrevet i vårens klimahete. Våren 1989 skylte en miljøbølge over landet, og «de aller fleste, både kommentatorer, lederskribenter og politikere, mener at truslene om endret klima som følge av menneskelig aktivitet, er alvorlig og mulige å påvirke gjennom politiske valg.» Dette skriver Erling Dokk Holm i siste utgave av tidsskriftet Samtiden. Det gikk helt galt

Samfunnsforskeren tar imot oss på sitt kontor på Arkitekthøgskolen. Før vi i det hele tatt kommer i gang med det avtalte temaet for intervjuet, har han rukket å fortelle om hvordan sommerens hytteferie uten innlagt vann og strøm får han til å tenke på hvordan ressursknapphet er noe de færreste av oss kjenner til. Han har fortalt om en fagforeningskonferanse hvor alle effektene som ble delt ut, var laget av underbetalte arbeidere i Kina – «Passe ironisk da!» Erling Dokk Holm finner fram matboksen han har rappet fra en av ungene sine «De får mat i barnehagen altså» – og vi kommer i gang med intervjuets egentlige tema. >>

Erling Dokk Holm vil vise hvor dyrt det er å ta tog, men på nsb.no har toget allerede gått.

– I Samtiden skriver du at det er som om våren 1989 spilles om igjen. Forklar. Dokk Holm svelger unna brødskive med svett brunost og forteller: – Det er helt utrolig! Overskriftene i avisene er slående like. Det politiske establishment og opinionen er helt på linje, og miljøbevegelsens ambisjoner er integrert på høyeste politiske nivå. I 1987 kom Gro Harlem Brundtlands bærekraftighetssrapport og norske politikere fulgte opp med en stortingsmelding i 1989 som slo fast at norske klimagass-

presset hardt på for fortsatte utbygginger av norsk sokkel, og dette har aldri blitt satt spørsmålstegn ved. Som overskriftene fra 1989 viser, var det liten tvil om at miljøspørsmålet var svært alvorlig. Men skeptikerne gjorde en god jobb. Oljelobbyen støttet klimaskeptikere – indirekte og direkte – og sørget slik for en meget vellykket avvisning av vitenskapelige funn om konsekvensene av klimagassutslipp. – Var det så galt? spurte en venn meg i middagsselskap her om dagen. Selv om

«Vi bør avskaffe oljevirksomheten helt. Hvorfor går for eksempel ikke et parti som Venstre inn for det? De har FIRE prosent oppslutning. Mye å tape liksom» utslipp skal stabiliseres på 1989-nivå innen 2000. Våren 2007 kom klimapanelets rapport med en påfølgende stortingsmelding om utslippsreduksjoner, og debatten raste. Det er en ren reprise, og «den eneste forskjellen er at utslippene har blitt større.» Hva gikk galt? I Samtiden peker Dokk Holm på seks forskjellige forklaringer. Han har ingen tvil om hva som er de viktigste: – Først og fremst skyldes det veldig sterke næringsinteresser. Oljeindustrien har alltid 12

han var og er en oppegående mann som i dag befinner seg høyt oppe i det politiske systemet, har han glemt av hvor alvorlig miljøtrusselen ble tatt i 1989. Men hvor galt vil det gå?

I dag er bevisstheten på topp igjen, og stadig flere innser det alvorlige omfanget av klimaendringene. Dokk Holm likeså. Han er faktisk svært bekymret. – I Samtiden omtaler den omstridte

forskeren James Lovelock, og hans teorier om jordas framtid. Hans siste spådom er at jorda vil gå under innen 2047. Dette kaller du «en rimelig moderat prediksjon fra en anerkjent forsker». Lovelock er kontroversiell. Tror du virkelig det kommer til å gå så galt? Dokk Holm trekker på skuldrene: – Det Lovelock står for er langt fra kontorversielt. IPCC sier jo også at det kommer til å gå mer eller mindre til helvete. You haven´t seen nothing yet! En gulrot dukker opp fra matboksen. Etter en kort gransking og et par tygg på grønnsaken, fortsetter Dokk Holm: – Du vet, det eneste som kan få dette til å endre seg er enten en generell krisestemning blant flertallet av folket, eller et strengt internasjonalt utslippsregime, slik at det blir interessant å legge om til andre energiformer. – Men det handler jo om politikerne, skyter jeg inn. – Ja nettopp, de må utvise lederskap og stå for vanskelige valg. Kanskje bensinen må koste 58 kr, men da gjør den det. Hvis vi legger om fra olje kan det jo føre til mange andre positive ting. USA kan jo forlate Midt-Østen for eksempel. Her følger en lengre geopolitisk utredning som kanskje kan trykkes i et framtidig PUTSJ om Midt-Østen, USA og terror.

rsker mfunnsfo olm er sa rkitektur- og H k k o D Erling orges A rt diat ved N artikkel «Resirkule og stipen ns a H le /2007, 3 ko n ys e ø d h ti n m Desig es i S a p» kan les klimakam tember. p e s . 9 1 m som utko Økologiske gulrøtter er dyrt, men godt. Erling Dokk Holm sparer dessuten strøm med en lampe uten lyspære

Plutselig innser Dokk Holm at vi kanskje er litt langt vekk fra tema. Han stopper opp og ser lenge på den halvspiste gulroten. Toget har allerede gått

– Er du klar over hva økologiske gulrøtter koster, eller? Så sterkt subsidiert som norsk landbruk er, kunne politikerne ha tvunget gjennom fullstendig omlegging til økologisk drift. Det hadde vært noe! Og hvorfor er det ikke sauer og geiter på gårdene? Kjøtt basert på soya bør vi bare drite i. Økologisk, miljøvennlig matproduksjon burde være en selvfølge i Norge. Flere gode løsninger lanseres. Det handler blant annet om byfortettning – eller mangel på sådan, om kollektivtrafikk og om å forby innlagt strøm og vann på norske hytter. Ideene kommer i stor grad fra hans eget dagligliv. – Det er så jævla slitsomt å være miljøvennlig. Dagliglivets miljøpolitikk må være effektiv og synlig, og det må framfor alt lønne seg: De som er miljøvennlige får det lettere og bedre enn de som griser. Ta tog for eksempel. Jeg og familien min tar gjerne en ferie på Finse. Hvor mye koster toget til Finse? Dokk Holm går inn på NSBs nettsider og begynner å legge inn informasjon i kompliserte nettskjemaer. Etter mye om og men kommer han endelig til siden med pris-

beregning. Men resultatet er nedslående. – Toget har allerede gått. Dét står det her. Jævlig bra! Når vi snakker om ansvarlige politikere. De skulle ha lagt en avgift på flytrafikk, som direkte kunne finansiert togutbygging i Sør-Norge. Utfasing eller elektrifisering

– I Samtiden tar du til orde for enda mer radikale grep. Du skriver at det merkeligste med norsk politikk er at alle synes petrole-

partiene. Men han tar ikke side med miljøorganisasjonene heller. I Samtiden trekker han spesielt fram kampen om elektrifiseringen av norsk sokkel, som gikk mellom Bellona, Statoil og regjeringen i sommer. Den «illustrerer hvordan den norske miljøbevegelsen er blitt opptatt av detaljene og godtar premisser den aldri burde ha svelget.» Heller ikke Natur og Ungdom går inn for en fullstendig avvikling av norsk oljevirksomhet, men det kan virke som det

«Når vi snakker om ansvarlige politikere. De skulle ha lagt en avgift på flytrafikk, som direkte kunne finansiert togutbygging» umssektoren er en god ting å støtte opp om, og tar til orde for å slutte med olje og gass? – Det er helt naturlig. Vi bør avskaffe oljevirksomheten helt. Hvorfor går for eksempel ikke et parti som Venstre inn for det? De har fire prosent oppslutning. Mye å tape liksom... Kanskje er det til og med god business for oss å kule´n litt. Men det er ikke hovedpoenget. Vi må ta den støyten det er å kutte ut oljen. Politikernes unnfallenhet og manglende evne til å ta ansvar får gjennomgå av Dokk Holm, som gjentatte ganger presiserer at han ikke tilhører noen av de store norske

er andre organisasjoner som burde føle seg mer truffet av Dokk Holms kritikk. – Natur og Ungdom er kjempebra! De klarer å balansere kunnskap – uten å bli et konsulentfirma, med idealisme – uten å vise pekefinger. Dokk Holm pakker sammen matboksen og finner fram sykkelhjelmen. Dobbeltmoral kan han ikke anklages for – han lever det livet han prediker. Så gjenstår det å se om vi kan følge opp hans forslag – det hadde vært fint om vi slapp å spille 1989 enda en gang på repeat i 2017. Da er det for sent.

Øko-reiser trenger ikke å bety togferier til Italia og økologiske hoteller i Grand Canaria. Det kan like gjerne være en tur/ retur togbillett til Göteborg Tekst og foto: Kristine Kleppo

Botaniska Trädgården

Mens jeg sitter på toget ser jeg Østlandet forsvinne i togruten. Over grensen skinner solen ned på en regnvåt skog. De voksne sover med åpen munn og barna tegner hester, tog og trær. Gøteborg er Sveriges nest største by. Det tar fire timer å kjøre dit med toget fra Oslo. Fra stasjonen kan du gå gjennom en underjordisk gang bort til Nordstan-kjøpesenter. Der har de nesten to hundre butikker, og rett rundt kvartalet ligger hotellene. Teoretisk sett kan man dra til Gøteborg og ha en storartet ferie innen en radius på fem minutter. Jeg har vært på slike ferier før. Fordi jeg vet at jeg ikke kan få med meg alt, prøver jeg isteden å kjøpe byen med meg hjem. Som om handleposene mine skulle kunne bære med seg minnene jeg aldri fikk mens jeg sto i prøverommet på Hennes og Mauritz. Jeg kaster et siste blikk på shoppinghimmelen og hopper inn i en trikk. «I heard the sound of a thunder, that roared out a warnin’, I heard the roar of a wave that could drown the whole world». Rett utenfor Liseberg synger Bob Dylan fra et utendørs høyttaleranlegg. Her ligger Världskulturmuseet. Mens andre museer stiller ut fortiden, stiller dette ut nåtiden. I sommer viste de klimautstillingen «Hard Rain» og en utstilling om trafficking. – Vi vil ta opp aktuelle samtidsproblemer og diskusjoner, og fortelle om ting som skjer, sier museumspedagog Linda Noreen. Sammen ser vi på bilder og snakker om klimaproblemene. Linda sier at for henne handler miljøødeleggelser og trafficking om mye av det samme.

- I begge tilfeller er det økonomiske interesser som ligger bak. Vi må begynne å se måten vi behandler naturen og menneskene rundt oss på i sammenheng. Vi må være bevisste på at vi ikke bare går en lys fremtid i møte. Det er viktig at vi innser at det er vi som setter oss selv i denne situasjonen. I blant kan det føles som om man ikke kan gjøre noe, men om man tar utgangspunkt i seg selv, så kan man hele tiden påvirke. Da slipper man å føle at det er så håpløst, sier Linda. Den 20 juli 1969 tok astronauter det første bildet av jordkloden. Samme dag gikk fotograf Mark Edwards seg vill i et hav av sanddyner i Sahara. Han ble reddet av en nomade som kom ridende forbi på en kamel. Tilbake ved nomadenes hytte hentet de frem vedkubber og en kassettspiller. Den natten drakk de te og hørte på Bob Dylans «A hard rain’s a gonna fall». Dylan skrev låten mens folk var redde for en atomkrig mellom Sovjet og USA. Hver linje i «A hard rain`s a gonna fall» ble skrevet som begynnelsen på en ny sang, men Dylan var redd han ikke ville få tid til å lage alle sangene, så han satte de sammen til èn låt istedet. I 40 år etter møtet med nomaden reiste Mark Edwards jorden rundt og og tok bilder til sangteksten. Resultatet ble fotoutstillingen «Hard Rain» som handler om mennesker på kollisjonskurs med naturen. Hvert bilde har en verselinje. Sangen står på repeat på museets stereoanlegg. Jeg venter til den begynner på nytt og følger bildene sammen med sangen.

– Hvordan mener du at det gjør det? 15

Et undervurdert transportmiddel: Trillebårparkering på Köpmannsö

I skjærgården rett utenfor Göteborg ligger det en rekke øyer der det er ulovlig å kjøre bil. Her koster en ferjebillett det samme som en trikketur. Med den kan du hoppe fra øy til øy. – Jeg skjønner ikke at noen synes de er stygge, de er jo så vakre! utbryter damen ved siden av meg. Vi står på ferjedekket og ser på vindmøllene. Hun heter Eva. Hun har et rosa tørkle i håret og et matchende rosa sjal. Vi er enige om at vindmøllene er vakre. Eva skal ut og besøke noen gamle venner. Hun forteller at mange av de som bor på øyene er religiøse. Jeg vet ikke om det er fordi man føler seg så liten og isolert så langt ute ved havet, men før var det nesten slik at hver øy hadde sin egen menighet. På den ene var det Pinsemenigheten og på den andre Betesda, sier hun. Eva forteller om sin ungdom på 70-tallet da hun var med og grunnla en øko-feministisk folkehøyskole i Danmark. – Jeg husker at vi diskuterte hva slags fasong vi skulle ha på rommene. Hva som fra et økofeministisk perspektiv var den beste fasongen på et rom. Skulle det være rundt, ovalt eller firkantet? Jeg husker ikke helt hva vi kom frem til, sier hun og ler. Nå er Eva støttemedlem i Friends Of The Earth. Hun synes at det er vanskelig å være miljøvennlig. – Jeg vet aldri hva slags tomater jeg skal kjøpe. Hvordan vet jeg hvor de kommer fra? Og bør jeg kjøpe tomater som er dyrket i drivhus eller ikke? spør Eva.

Jeg tar ferjen til Köpstadsö og Brannö. Köpmannsö er en liten idyllisk øy med små grusveier og trehus som ligger mellom svabergene. På ferjekaja ligger en parkeringsplass for trillebårer. En mann kommer gående med en trillebår fyllt av jord og blomster. Han forteller at dette er det eneste lovlige transportmiddelet her på øya. Til og med sykkel anses som for farlig på grunn av de smale veiene. Derfor bruker beboerne trillebårer til å frakte varer de ha med seg fra byen På Brannö finnes det en stor sykkelparkeringsplass, og en liten plass med mopeder fra 50-tallet, men ingen biler. Her kan man leie sykler for 25 kroner timen, om man er to kan man leie en tandemsykkel for 30 kroner timen. Brannö har 796 faste innbyggere, en fin badestrand og en berømt dansebrygge.

inn fra uteserveringen. En gjest som drikker øl i kveldssola tar matbrettene ut av armene på ham og rydder opp. – Når du ser de samme gjestene hver dag i tjue år, begynner du å kjenne dem, sier Anders. I hippietiden bodde han i et kollektiv som reiste rundt på festivaler og solgte vegetarmat. På 70-tallet tok de over kafèen i Haga etter en religiøs sekt. Nå har han og fire venner drevet Solrosen i over 30 år med mange av de samme gjestene. – Det finnes til og med de som har giftet seg med gjester, forteller Anders. – Er du en av de? spør jeg. – Nei, eller jo!, jeg møtte min ekskone her, innrømmer han. Hvert år på kvinnedagen spanderer vertshuset gratis middag på alle sine kvinnelige gjester.

• Göteborg har et stort alternativt musikk-miljø som har fostret frem artister som Håkan Hellström, Laleh, Broder Daniel og Soundtrack of Our Lives. • Mange ungdommer i Göteborg er engasjert i politiske spørsmål. Spesielt er de opptatt av feminisme og sosial rettferdighet. Eksempler er organsisasjonen Ingen Människa Er Illegal som arrangerer konserter til støtte for illegale flyktninger og aksjonen Planka som jobber for gratis kollektivtransport.

Göteborg er likevel mye mer enn skjærgårdsidyll. Haga er Göteborgs gamle arbeider- og bohemkvarter. Her finnes en sterk undergrunns-rockescene, et stort politisk engasjert ungdomsmiljø og en særdeles trendy ung befolkning. Bydelen kan minne om en blanding av Grünerløkka og Lillesand. Du har de små søte hvite husene, blandet med den skitne østkantfølelsen og de hippe kafeene. Solrosen vegetariske vertshus er nærmest en institusjon i Haga å regne. For 65 svenske kroner får du et stort stykke lasagne, kaffe, te og fri tilgang til en riktig fresh salatbuffè. Jeg møter krovert Anders som skal til å sette seg ned med et glass kaffe da han heftes av bestikk og brukte tallerkener som ikke er ryddet

I takt med at prisene på flybilletter har sunket de siste årene har det blitt en mer og mer godtatt sannhet at det er en menneskerett å se verden før du dør. På et par hundre kvadretmeter i et skogholt i Göteborg har man forsøkt å få plass til hele verden. Botaniska Trädgården er Europas største botaniske hage. Her kan du hoppe fra stein til stein i elva i Japan-dalen, eller hvile med en bok under lønnetrærne i Canada-skogen. Botaniska Trädgården har drivhus med regnskog, kakaopalmer og orkideer. Jeg så kaktuser høye som trær og spiste epler i en barokkhage som kunne tilhørt Marie Antoinette. Kanskje er dette fremtidens turisme?, tenkte jeg. Isteden for at alle flyr langt avgårde er det noen få som gjør sitt beste for å bringe verden til deg.

UNDERHOLDNING

Sjel i en handlepose

Undergrunnskultur

Folkekinoen Haga Bio viser de små smarte filmene. Her er det også en kafè med globuser i vinduskarmen og gamle loppemarkeds-sofaer.

For shopping er secondhandbutikken Ragtime et miljøvennlig alternativ. Her står Tove og selger klær fra 60, 70 og 80-tallet til alt fra hip-hopere til gamle damer.

I Andre Langgatan finner du den idealistisk drevne bokhandelen Vänder Sig Om, side om side med jazzkafèer, strippebuler, platebutikker og asiatiske restauranter.

• På www.hardrainproject.com kan du se bilder og lese om utstillingen «Hard rain». • Bob Dylans «A hard rain`s a-gonna fall» kan du høre på plata The freewheelin` • Du kan regne ut hvor mye CO2 flyturen din vil koste her: www.climatecare.org

MILJØPLUKK

Hele oktober: VERVEKAMPANJE!

I fjor nådde Natur og Ungdom 5000 medlemmer, og nå er 6000 innen rekkevidde! 6000 medlemmer betyr mer ressurser, mer slagkraft og flere miljøseire. Men å nå dette målet krever en innsats fra hele NU-Norge. Hvis ditt lokallag sender en epost til elino@nu.no og melder dere på vervekampanjen i oktober, får dere tilsendt masse fett verve-stæsj i posten. Gjør det i dag!

Årets miljøhelt

Jeffrey Lee har blitt kjent på internett som mannen som sa nei til 5 milliarder australske dollar. Så enkelt er det ikke, men han råder faktisk over verdier som er beregna å tilsvare 5 milliarder, og han nekter å gi slipp på dem. Verdiene finnes i form av uran, og befinner seg under jorda i det området han har herredømme over, som siste gjenlevende medlem av Djok-klanen. Lees land heter Koongarra, og fjorten tusen tonn med uran ligger under bakken. Til the Sydney Morning Herald sier Jeffrey Lee at han ikke er interessert pengene. «Jeg har en jobb, jeg kan kjøpe mat, jeg kan fiske og jakte. Det er alt jeg trenger». Han mener utvinning av uran vil føre ulykke med seg. «Jeg tror at gale ting vil skje dersom man forstyrrer dette landet… en stor flom vil komme, og et jordskjelv, og menneskene vil oppleve en stor ulykke». Lees beslutning øker sjansen for at det uranrike området blir inkludert i en nasjonalpark som grenser opp mot eiendommen. ET

Hei tante! Jeg har fortstått det slik at vaskemidler for klær inneholder en rekke miljøgifter og kjemikalier, som er dårlige for både meg selv og for miljøet rundt meg. Jeg har ikke funnet noen alternativer som er mindre miljøskadelige. Tante, finnes det miljøalternativer til de vanlige vaskemidlene?

Hilsen Kåre Kjære Nils Du har rett i at kjøp av såkalte klimabilletter er veldig i vinden for tiden. Klimabillettene fungerer slik at man betaler inn penger til en organisasjon i forhold til mengden klimagasser du slipper ut, slik at organisasjonen kan gjøre en tilsvarende reduksjon i klimagassutslipp et annet sted i verden, gjerne i fattigere land. Det internasjonale kvotemarkedet er ikke noe å rope hurra for, og kjøp av en klimakvote på markedet garanterer ikke utslippsreduksjoner. I Norge tilbyr blant andre Naturvernforbundet og Framtiden i våre hender kjøp av såkalte «klimakutt», og dette er noe annet, som jeg personlig stoler mer på enn klimakvoter. Pengene herfra går til konkrete prosjekter som for eksempel bedre isolering av skoler i tidligere østblokk-land. Det er sant at flytrafikken står for en relativt liten del av de globale klimagassutslippene, omtrent 3 prosent. Likevel gir de en noe større klimaeffekt fordi de høye luftlagene flyene flyr i er langt mer sårbare enn lengre ned, der bilene kjører. Det er, som du sier, delte meninger om dette i miljøbevegelsen. Mitt råd til deg er å undersøke nøye hvor pengene fra din klimabillett havner hen!

Ren hilsen, tante Grønn

Klimasenter åpnet i Fjærland

SITATET «Det er noe ynkelig over politikere som ikke tør utfordre sine velgere i et så avgjørende spørsmål. Politikere som vet hva som skal til, men som unnlater å ta det opp.»

Aftenpostens Harald Stanghelle i kommentaren «Miljøvalget som forsvant» «Det finnes bare noen titalls bjørner i Norge, og de fleste er svenske bjørner på harrytur blant norske sauer.» Rasmus Hansson, generalsekretær i WWF Norge, til Dagsavisen «Dersom vi ikke er i stand til å snu dagens økonomiske organisering vil vi havne helt i utakt med naturen, og det vil undergrave velferden for fremtidige generasjoner.»

Arbeiderpartiets partisekretær Martin Kolberg

Miljødilemmaet Ville du spist en teskje med PCB eller pusta inn en kubikkmeter med kullos?

I slutten av juli åpnet Norsk Bremuseum i Fjærland i Sogn og Fjordane et eget senter for klimaforståelse. Ved hjelp av lyd, lys og bilder skal senteret informere og skapte interesse omkring menneskeskapte klimaendringer. Utstillingen viser hvordan klimaet på jorda har utviklet seg så langt, og viser også ulike scenarier for hvordan framtida kan bli. Budskapet er klart; det er de valgene vi gjør i dag som avgjør hvordan verden vil se ut ved utgangen av vårt århundre. Blant deltakerne på åpningen av senteret var tidligere visepresident i USA, Walter Mondale. Han tror senteret kan hjelpe folk til å forstå problemet, og bygge opp vilje til handling. OSE

GASSEN I BÅNN FOR KLIMAET?

Det er mer skadelig for klimaet å gå til butikken enn å kjøre. Dette er den noe originale påstanden en britisk miljøaktivist ved navn Chris Goodall kommer med i boka «How to Live a LowCarbon Life». Goodall har regnet seg fram til at mens en biltur på tre mil slipper ut 0,9 kilo CO2, koster det deg 180 kalorier å gå den samme distansen. Da trenger man 100 gram biff (!) for å erstatte de brukte kaloriene. 100 gram biff slipper i følge Goodall ut 3,6 kilo CO2, altså fire ganger så mye som bilturen. Goodalls råd for å redde klimaet blir derfor å trene lite, spise lite og kjøre mer. Om Chris Goodall henter alle sine kalorier fra kjøtt, og hvorfor han antar at alle andre gjør det, har Miljøplukk ikke fått klarhet i. OSE

Ozonlaget blir friskt igjen Da forskerne oppdaga at KFK-gasser skapte problemer for ozon-

laget, gjorde Norge og de andre industrialiserte landa det motsatte av hva vi i dag gjør med CO2: vi kutta ned uslippene drastisk. Nå er ozonlaget på bedringens vei! – Hadde man fått til like gode avtaler for å regulere CO2–utslippene, ville mye være gjort. Problemet er at det var mye enklere å inngå avtaler om de ozonskadelige gassene. Industrien selv var med på å finne erstatningsstoffer. I dag er det vanskelig. CO2 er så knyttet til energi og levestandard, sier Gunnar Myhre fra Cicero til Dagbladet. ET

TV-skjermen blir grønn

Grønnfargingen av populærkulturen fortsetter, fra Al Gore via Leonardo DiCaprio til Marge i Simpsons-filmen. Fox har offentliggjort at de skal bake klimaendringer inn i neste sesong av 24, uten at det ennå er kjent hvordan Jack Bauer skal stoppe klimaendringene i løpet av 24 timer. MTVs The Real World: Hollywood skal finne sted i et økohus, og på nyåret lanserer Discovery en 24-timers grønn livsstil-kanal kalt Planet Green. Emmy-prisutdelingen i 2007 planlegger å bli klimanøytral, med solenergi, biodiesel-generatorer og hybridbiler. I produktplasseringens æra fins det verre ting enn å få se Jack Bauer torturere en terrorist under ei sparepære. Så blir heller utfordringen for både sender og seer å ikke la underholdning bli en erstatning for handling. OSE

KALENDER OKTOBER/NOVEMBER Aktivistkurs i fire byer Rygge lufthavn blir klimabombe

Den nye lufthavna i Moss, som Natur og Ungdom tidligere har aksjonert mot, ligger an til å bli en klimabombe. Naturvernforbundet har gjort beregninger basert på flyselskapenes egne opplysninger om utslipp, og har kommet fram til at flyplassen i løpet av det første året vil slippe ut like mye CO2 som 100.000 biler. Dette er første gang det lages en samlet oversikt over klimaeffekten av en norsk flyplass, og leder i Naturvernforbundet, Lars Haltbrekken, mener en slik beregning burde vært på plass før man vedtok å utvide Rygge til også en sivil lufthavn. OSE

Vil du bli i stand til å knuse en politiker i debatt? Lære hvordan du vinner den store saken der du bor? Kort sagt, hvordan du redder verden? Ta kontakt med regionsekretæren din, og finn ut hvor og når du kan dra på aktivistkurs. Fylkeseminarer og årsmøter nesten overalt

I september, oktober og november er det seminarer i nesten alle fylker, hvor du kan lære om forskjellige saker som er viktige i ditt fylke. For mer informasjon, kontakt fylkesstyret ditt! 15. oktober: Blog Action Day

Kan blogger forandre verden? Det tror skaperne av nettstedet www.blogactionday.org. 15. oktober skal flest mulig av verdens blogger handle om ett tema; miljø. Alle kan delta, og registrering skjer på www.blogactionday.org 18.-21. oktober: Barentskonferanse

18.-21. oktober arrangerer Natur og Ungdom konferanse om miljøutfordringer i Barentsregionen for ungdom fra Norge, Sverige, Finland og Russland. Er du over 18 år, fra Nord-Norge og syns dette høres spennende ut, send en epost til anenb@nu.no 26.-28. oktober: Dobbeltsporseminar i Hamar

Vil du lære mer om tog og vei, og hvorfor Natur og Ungdom kjemper for dobbeltspor? Det blir både kunnskap, aksjonisme og moro i Hamar i slutten av oktober. Påmelding skjer til ragnhildg@nu.no, og mer info kommer på www.nu.no 26.-28. oktober: Vindkraftkonferansen i Kristiansund Folket krever klimahandling

En ny undersøkelse foretatt av Norstat tyder på at folk flest er misfornøyde med regjeringas klimapolitikk, og ønsker langt tøffere tiltak i Norge. Bare en av fire velgere syns regjeringas klimapolitikk er svært eller ganske bra, mens hele sju av ti mener man burde satse på klimakutt i Norge framfor utlandet. Sistnevnte har også blitt påvist i tidligere målinger som Miljøplukk har referert. Særlig ønsker velgerne en satsning på grønn energi; 91 prosent vil ha mer fornybar energi, 89 prosent vil ha mer energisparing og 85 prosent vil ruste opp eksisterende vannkraft. OSE

Verden trenger ren energi, og langs norskekysten blåser Europas beste vindressurser. Det er på tide å komme i gang med løsningene på klimaproblemet. Natur og Ungdom inviterer unge miljøvernere og ungdomspolitikere til Kristiansund for å ta vinddebatten. Påmelding skjer på www.nu.no innen 1. oktober. 16.-17. november: Seminar om internasjonal handel

Handelskampanjen og Forum for utvikling og miljø inviterer til seminar om internasjonal handel. Mer info kommer på www.forumfor.no

PORTRETTET

TIMBUKTU VIL AT HANS NYE ALBUM ”OBEROENDEFRAMKALLANDE” SKAL VÆRE UAVHENGIGHETSDANNENDE. MEN KAN MUSIKK FORANDRE PÅ NOE? Tekst: Ola Innset / Foto: Jo Straube

– Det er svårt, sier Jason Diakite. Vi sitter i

sola på takterrasen til et av Tønsbergs finere hoteller. Om noen timer skal Timbuktu opptre for 8000 personer som hovedartist på Slottsfjellfestivalen, men først skal han svare på om musikk kan forandre verden. - Jeg forandrer kanskje ikke stortingsbestemmelser og lover, eller lager fred i krigsherjede land, sier Timbuktu. - Det er kanskje ikke snakk om å forandre verden. Kanskje mer å kunne forandre en persons dag, for eksempel hvis man har det gøy på en konsert. Eller hvis man har en dårlig dag og så setter på en låt man virkelig liker. Kanskje hjelper det, og da har man gjort den personens dag. Hip–hop

Jason Diakite vokste opp i den lille svenske universitetsbyen Lund sammen med sine amerikanske foreldre. Der hørte han påhiphop og kjørte skateboard. Nå 30 år gammel er han en av Sveriges største rappere. Under artistnavnet Timbuktu lager Jason musikk med politisk brodd og sosial samvittighet. - Musikken min er jo også en oppfordring til å «tenke utenfor boksen», fortsetter Jason. - Å tenke utenfor de vanlige normene og grensene. Inspirere folk til å virkeliggjøre sine idéer, det er jo det jeg holder på med når jeg lager musikk. Jeg virkeliggjør idéene mine.

- Og hvordan kan ideene dine utgjøre en forskjell i verden? - Det er svårt. Musikk er jo abstrakt, den formidler følelser. Ofte koblet til minner. Dette er noe vi mennesker trenger for vår mest menneskelige side. Vi trenger å bli glade, og å bli lei oss. Vi trenger det for å leve, sier Jason. Hip–hop-Göran

«Jeg prøver å engasjere meg i så mange bra ting som mulig. Da blir det mindre tid til å gjøre dårlige ting» – har Timbuktu sagt. I 2003 skrev han låta «Ett brev» til Sveriges daværende statsminister. Der bad han Göran Persson om å gjøre sitt beste for å stoppe krigen i Irak: «Om du är ledare led oss rätt; för många vägar i världen leder oss fel och snett. Skärpning man, det e dags för dig att ta ditt ansvar. Plocka upp telefonen ring ett fredssamtal!» Da statsministeren hørte låten, klinte han

til og skrev han en rap tilbake til Jason: «Du rappar att jag är ledaren som ska leda rätt. Ja, jag är vald till denna position, men det är tillsammans vi formar vår nation. Många vägar leder fel och snett, tillsammans kan vi hitta rätt!» >>

«Når folk begynner å le slipper de guarden med en gang, og hvis man så kan få dem til å le av seg selv, da er man virkelig i gang.»

«DET VILLE JO VÆRT MER KONSTRUKTIVT FOR MEG Å SPILLE FOR NAZISTER ELLER BEDRIFTSLEDERE»

Persson tenkte kanskje at Timbuktu skulle bli fornøyd med å få et svar. Eller at han skulle bli sjarmert av statsministerens litt klønete forsøk på å snakke «gatas språk». Men Jason svarte at han syntes statsministerens svar manglet både innhold og hjerte. Preke for koret

Vi spør Timbuktu om han tror at han kan påvirke folks meninger gjennom musikken sin: - Kanskje. Det jeg ofte merker er at folk som tidligere har tenkt mye av det samme som jeg har gjort hører tekstene mine og tenker; «Ja! Akkurat sånn er det!» Sånn sett preker jeg jo for koret. Jeg har vel aldri hørt om noen som har ment det motsatte av meg, men så vært på en konsert og skiftet mening totalt. Det er egentlig litt synd at man nesten alltid er blant likesinnede som er enige uansett. Det ville jo vært mer konstruktivt for meg å spille for nazister eller bedriftsledere eller noe sånt. - Man vil jo ihvertfall ikke peke finger. Jeg er ikke i noen posisjon til å si: «Dere tar feil, hør på meg nå». Det handler om hvordan man formidler ting. Det er mer som: «Hør på meg, jeg har noe å si». Det er forskjellen. Man må aldri dømme lytteren, da blir de negative med en gang. Det var det Michael Moore gjorde feil i Fahrenheit 9/11 syntes jeg. I Bowling for Columbine dømte han ingen, men det gjorde han i Fahrenheit.

Det er jo ingen som vil høre at de er dumme i hodet, og jeg tror en av de beste måtene man kan påvirke på er gjennom humor. Når folk begynner å le slipper de guarden med en gang, og hvis man så kan få dem til å le av seg selv, da er man virkelig i gang. Det er derfor jeg tror politisk satire kan være veldig virkningsfullt. - Men sier du ikke da at du kan forandre? - Påvirke: Ja. Men forandre, det er jeg ikke så sikker på. Det fins jo bare en håndfull bøker, filmer og plater som virkelig har forandret noen. Type: Før jeg så denne filmen tenkte jeg på denne måten, men nå tenker jeg noe helt annet. Det er utrolig sterkt og sjeldent. Men det er jo det man håper på. Og det er jo ikke bare rettet en vei. Jeg vil også forandres. Miljø

Den berømte grønne bølgen feier over verden og artistene konkurrerer i hvem som kan komme med de mest idiotiske uttalelsene om miljøet. Men Timbuktu har ment kule ting siden lenge for Naomi Campbell begynte med sparepærer. Derfor skal han få lov til å mene om miljø, helt uten sarkastiske kommentarer. - I høst gikk det en serie dokumentarfilmer som het «Planeten» på svensk TV. De handlet om klimaendringene, og for meg var det utrolig sterkt. Det er kanskje første gangen jeg har tenkt at her kan jeg ikke bare skylde

på politikere og multinasjonale selskaper. Jeg er like mye delaktig i dette problemet, og jeg må ta ansvar for å endre min egen livsstil. Hvis alle gjør det kan vi komme langt. Problemet er bare at det er så jævla vanskelig! Se på skoene mine for eksempel. Timbuktu peker nedenfor den fargerike badeshortsen sin til de splitter nye grønne joggeskoene sine. - De er kanskje lagd i Kina, og det er dårlig både fordi arbeiderne der tjener praktisk talt ingenting og fordi de har blitt transportert langt og dermed hatt høye CO2utslipp. Jeg personlig har jo like mye ansvar for kildesortering og alle mulige andre tiltak som kan nytte. I løpet av sommeren har Timbuktu spilt et titalls konserter i både Norge og Sverige. Sammen med bandet Damn! reiser han land og strand rundt i et imponerende tempo. Men innimellom kunne han kanskje tenke seg å kutte ut hele greia? - Akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg å gjøre noe annet, dette er det beste jeg har gjort i hele mitt liv. Jeg gjør jo ingenting annet enn å skrive låter om følelsene mine, men i blant skulle ønske at jeg kunne gjøre noe mer konkret for å forandre på ting. Jeg har jo tenkt på å gå inn i politikken og sånt, men akkurat nå er det musikken som gjelder. Likevel vet man jo aldri hva som kan hende.

L ANGT AR K LED I G I gamle dager het «Digt og forbannet løgn» Langt ark ledig. Nå har vi tatt det gamle navnet tilbake, men vi inviterer fortsatt unge forfattere til å skrive hva de vil. Eirik Ingebrigtsen (f. 1975, Os) forfatter, debuterte med road-romanen Vesen i 2001. I 2003 kom generasjonsportrettet Snø dempar lyd, tre lukkar inne, og i 2006 kom den svært kritikerroste romanen Vendrakovic, om ei skuespillerinne i Bratislava som nekter å bli tvangspensjonert. I 2007 ble Ingebrigtsen valt ut til det europeiske litteraturprosjektet Scritture Giovani, samt Goethe instituttets omreisende Tandem-prosjekt.

T ENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Hans Abrahamsson, freds- og utviklingsforsker ved universitetet i Göteborg, som snakker om at vi nå har en unik mulighet til å gjøre noe med miljøproblemene.

Hans Abrahamsson i samtale med Kristine Kleppo

– Det virker som om verden akkurat nå er i en tilstand hvor mange mennesker på tvers av politiske skillelinjer ønsker å gjøre noe med miljøproblemene. Hvordan skal den gyldne anledningen gripes? Hvordan skal vi gå fra ord til handling? – Vi må mestre å få ”mannen i gata” med oss. Miljøbevegelsen har en viktig oppgave med å

«Jeg tror at det må til et antall realistiske avgjørelser. Det handler mye om politisk mot fra våre folkevalgte politikere» vise at spørsmålene om velferd, bærekraftighet og global rettferdighet berører oss alle og at de er forenlige og ikke står i motsetning til hverandre. Ut i fra dette må miljøbevegelsen klare å formulere et antall konkrete handlinger som mennesker kan gjøre, der vi kjenner at vi kan bidra til å gjøre en forskjell – å skape forandring. Historien viser til folkebevegelsens tyngdekraft, men for at anledningen skal kunne gripes, kreves også sammenfallende interesser hos viktige elitegrupperinger og beslutningstagere. Miljøbevegelsen må få flere selskaper til å innse at deres virksomhet er avhengig av en bærekraftig utvikling og et forutsigbart marked. Sammen med opinionen må disse selskapene også presse på for at de politiske beslutningstagerne skal få tilstrekkelig mot til å kunne gå fra ord til handling. Her kan miljøbevegelsen spille en viktig rolle som pressgruppe og tanke-

vekker. Derfor er det viktig for miljøbevegelsen å samarbeide med den økonomiske og politiske eliten. Dialog er viktig – men ikke nødvendigvis for å komme overens og skape enighet om hva som bør gjøres. Like viktig for opinionsskapningen blir det å synliggjøre meningsforskjeller og ulike løsninger. Jeg tror at det må til et antall realistiske avgjørelser. Det handler mye om politisk mot fra våre folkevalgte politikere. Det er viktig å innse at vi kan bevare velferden, men vi må omdefinere det vi legger i begrept velferd og snakke mer om livskvalitet. Jeg tror vi må leve med at vi har et marked som styres ut i fra interessen for økonomisk gevinst og det kan man bare gjøre gjennom en dialog med selskapene. Jeg tror at selskaper er en like viktig aktør som miljøbevegelsen i denne saken. Miljøbevegelsens store utfordring er å vise at det er mulig å gjøre noe.

– Hva mener du, når du snakker om en ”gylden anledning”? – De tankene om utvikling som dominerer et samfunn er et resultat av en posisjonskrig som hele tiden pågår mellom aktører i staten, markedet og det sivile samfunn. Det opprettes et balansepunkt der de ulike samfunnsproblemene som truer aktørenes overlevelses- og sikkerhetsinteresser håndteres. Når samfunnsproblemene blir uhåndterlige og for alvor truer de ulike aktørenes overlevelses- og sikkerhetsinteresser oppstår det et strukturelt behov og en gylden anledning til å forandre tenkemåten og rette opp de strukturelle hindrene som ligger

bak samfunnsproblemene. Det er det som skjer akkurat nå når det gjelder bærekraftig utvikling. Den gyldne anledningen jeg snakker om er ikke den samme som hvis du står på busstoppet og har mistet bussen din og den du er forelsket i plutselig dukker opp. Den er av en objektiv karakter. Om denne anledningen skal kunne gripes avhenger av aktørenes evne til å opprette et nytt balansepunkt mellom statens ønske om nasjonal sikkerhet, markedets behov for frihet, utvikling og det som oppleves som et legitimt krav om rettferdighet fra det sivile samfunnet. Iblant råder en oppfatning om at vi står overfor et trilemma – Det vil si at av tre problemer som henger sammen kan vi bare gjøre noe med to av de, og bli tvunget til å forlate et tredje. De tre problemene som henger sammen er; 1) Hvordan vi skal kunne beholde vår nordiske velferd og samtidig få til en, (2) økologisk bærekraftig utvikling og (3) deretter finne forutsetninger for global rettferdighet. Nordisk sosialdemokrati har en tradisjon for å ved hjelp av konstant økonomisk utvikling og tilvekst forsøke å beholde velferd og skape global rettferdighet. Kampen for den økologiske bærekraftigheten blir mest retorisk. De konservative kreftene konsentrerer seg om spørsmålet om velferd og i en viss grad spørsmålet om økologisk bærekraft. De tror ikke at dette er kompatibelt med global rettferdighet, men taler for at for de som allerede har velferd skal den være en selvfølge. Miljøbevegelsen og venstresiden har samtidig en tendens til å tone ned den

betydningern som vår egen velferd har for å gi folk sikkerhet og trygghet.

– Hva kan den gyldne anledningen brukes til? – Den kan brukes til å forandre måten vi tenker på utviklingsspørsmålet. For å komme til rette med de strukturelle problemene som vi står ovenfor når det gjelder miljøspørsmålene må vi begynne å tenke på en måte som gjør at vi kan

i 94 på en konferanse i regi av FN, det var han som gav meg tanken om den gyldne anledningen. Han snakket om de fattigdomspregede miljøproblemene. Samtidig ble jeg forundret over at verdens mektigste menn ikke kunne gjøre noe med disse spørsmålene. Det var vanskelig for Clinton-administrasjonen å drive de spørsmålene de likte å snakke om. Det er derfor Al Gore ikke vil stille som presi-

«Nordisk sosialdemokrati har en tradisjon for å ved hjelp av konstant økonomisk utvikling og tilvekst forsøke å beholde velferd og skape global rettferdighet. Kampen for den økologiske bærekraftigheten blir mest retorisk.» få bærekraftighet, global rettferdighet og velferd. Uten dette kan vi ikke få et økologisk bærekraftig samfunn. Det er viktig at man finner en måte å forene disse tre. Det er viktig om man skal klare å mobilisere den opinionen som kreves.

– Siden ellevte september har denne hendelsen preget verdenssynet og det politiske klimaet på en veldig dominerende måte. Handler dette nye miljøengasjementet om å tre ut av skyggen av ellevte september tror du? – Al Gore hadde ikke som president i USA kunnet drive disse miljøspørsmålene på den måten som han gjør i dag. Jeg hørte på Al Gore

dent. Jeg tror at Gore fikk en mulighet til å drive disse spørsmålene på helt annen måte etter at han tapte presidentvalget enn han gjorde som visepresident. Statsministrene i Norge og Sverige kan heller ikke gjøre så mye uten opinionen, men det hjelper ikke med opinionen alene, elitene må være med. Jeg tror at forandringene vil komme først når myndighetene får endrede sikkerhetsinteresser på grunn av miljøproblemene.

– Kan det ikke da være for sent? – Jo, det er riktig, og det er dilemmaet. Det er et problem altså.

MILJØMAKEOVER Tekst: Marit K. Hepsø / Foto: Silje M. Haugeland

Kjære dagbok! Kom nettopp hjem fra kino, så “Den Ubehagelige Sannhet”. Lenge siden sist jeg har blitt så skremt av en film!! Har bestemt meg nå i kveld: Skal skjerpe meg og bli miljøvennlig, akkurat som Al Gore og Madonna. God natt!

Jippi, ny miljøbil! Kjære dagbok. I dag begynte jeg mitt nye og grønnere liv. Startet dagen med litt surfing på nettet for å finne gode miljøtips. På klimaloftet.no stod det at jeg måtte skaffe meg en miljøvennlig bil. Fikk etter mye om og men overtalt pappa til å gi meg forskudd på arv til en dritlekker miljø-SUV hos Toyota. Jo mer jeg kjører, jo flere trær redder jeg fra den sikre død! Og dekkene kan til og med resirkuleres etter bruk! Får bilen levert i slutten av neste uke, har allerede meldt meg på trafikalt grunnkurs og gleder meg til å bli en miljøvennlig bilist. Tenk om alle hadde hatt en miljøvennlig bil, da hadde klimaendringene stoppa i løpet av få uker. Jaja, det er lov å drømme. God grønn natt!

Storrengjøring i heimen! Kjære dagbok. Fant ut i dag tidlig at garderoben min var (skrekk og gru!) full av ikke-økologiske klesplagg. Kan ikke gå rundt som et miljøsvin heller. Tok en ryddesjau og kasta ut en hel mengde miljøskadelige (og dessuten ufasjonable) klær. Hva tenkte jeg på når jeg kjøpte den PVC-jakka?? Brant den i hagen. Mamma var svært fornøyd over å se meg rydde. Ble skikkelig skremt av et stort oppslag i avisa hvor Steinar Lem i Fremtiden i Våre Hender uttalte at kjøtt var den store klimasynderen. Tok derfor en miljøopprydning i fryseren, og kvittet meg med klimaskadelig entrecôte, biff og grillpølser. Mamma ble dritsur og gnålte om middagen. Gadd nesten ikke høre på miljøargumentene mine, det er så typisk altså!! Takk og pris at Grønn Hverdag sin nettside kunne opplyse om at det var veldig miljøvennlig å gå på restaurant. Redda i alle fall husfreden. Var vanskelig å finne parkeringsplass i sentrum, så vi endte opp på Burger King. Jeg var et øyeblikk litt bekymra for miljøgevinsten ettersom mamma ville ha hamburger, men jeg fikk overtalt henne til å bestille kyllingburger for miljøets skyld. Puh!

Energivennlig hverdag Kjære dagbok! I dag føler jeg at jeg har kommet langt! Har hatt fokus på energisparing. Startet dagen med å installere sparedusj, det var dritenkelt! Dusja i nesten tre kvarter med kjempegod samvittighet. Har også vært på butikken og kjøpt inn engangskopper og -tallerkener så jeg slipper å bruke varmt vann til å vaske opp. Fant meg en energieffektiv elektrisk gulrotskreller på tilbud, gleder meg til å teste den ut!! (Er ikke så glad i gulrøtter, men den var jo tross alt i energiklasse A!). På butikken satt en gutt i elektrisk rullestol, og tror du ikke den lille miljøgrisen slapp en promp da jeg gikk forbi ham på leting etter svanemerket kleenex. Jeg gav ham en lekse om hvor farlig metangass er for klimaet. Han begynte å tute, men det kan jeg leve med. Selv skal jeg aldri prompe igjen. Jeg måtte kjøpe vanlig kleenex, men bestemte meg for å kjøpe Fair Trade-bananer selv om jeg ikke var sulten, så går det i alle fall opp i opp. Øko-shopping med Brita Kjære dagbok Forsov meg i morges og måtte skynde meg for å rekke cafébesøk med Brita. Fant til min forskrekkelse ut at jeg ikke hadde noe å ha på meg etter ryddesjauen i forigårs. Seriøst krisestemning. Måtte gå på café med totalt mismatch antrekk, det er tydelig at man skal måtte lide for miljøet! Arg. Øste av mine miljøproblemer til Brita, som heldigvis hadde råd. I det nye ”Mag”-bladet hun hadde med i veska var det en ny kampanje for Diesel-klær som var spesielt laget for å takle global oppvarming: ”How to keep cool when the planet gets hot”. Vi bestemte oss for å kaste oss på eco-chick-bølgen. Fant kjapt flere gode miljøalternativ når vi gikk en runde i byen. Kjøpte til sammen åtte nye t-skjorter av såkalt ”biologisk bomull” (den ene hadde til og med svanemerke!), fire nye jeans med økologisk tråd i lommefôret, en fet jakke med resirkulerbare metallknapper og to par nye sko med såle av naturgummi fra Brasil, måtte bare kjøpe dem siden de var så miljøvennlige. Lurer på hvordan fattige folk blir miljøvennlige egentlig? Bryr de seg om miljøet i det hele tatt? Føler meg klar til å vise verden mitt nye grønne jeg! God natt!

Praktiske klimakvoter Kjære dagbok... Nå har jeg levd grønt nesten en hel uke, og kjenner at det har tatt på! For å få slappe helt av et par dager har jeg bestilt billetter til en helg i Roma sammen med Brita. Vi funderte lenge på om det virkelig var miljøvennlig å ta fly på ferie, men en superhyggelig dame fra SAS sa hun hadde massevis av miljøprosjekter som vi kunne kjøpe klimakvoter fra, det var kjempebillig og enkelt! Skjønner ikke at det med flyreiser kan være noe problem med så mange klimakvoter på markedet, jeg. High-five til markedets usynlige hånd! Som en ekstra spiss på øko-ferien vår har vi bestemt oss for å ta flytoget til Gardermoen, det blir en skikkelig eksotisk opplevelse! Har ikke tatt toget på årevis, det er så klønete med disse rutetabellene. Skal straks stikke av gårde til cappuccino og italiensk vin - og lover å bruke masse penger på opplevelser! Her skal det ikke spares på noe, miljøvern er ikke for huleboere tross alt! Ciao! 29

APPELL Appell er en plass for miljøengasjerte kronikker. Denne gangen skriver Kristine Kleppo om hva som kan skje dersom Al Gore blir USA’s neste president.

Bak et skrivebord i Det hvite hus holder president Al Gore en tale: – Kjære amerikanere. Da dere i år 2000 valgte meg som president visste jeg at veien foran oss ville bli vanskelig. Vi har oppnådd så mye, men vi står fortsatt overfor en rekke utfordringer. I løpet av de siste årene har vi stoppet klimaendringene. Ingen kunne

«Det er et privilegium at verden nå har en Al Gore som bruker mesteparten av sin tid til å snakke om miljøvern. Hva om han skulle få ansvar for å reparere verdens mektigste nasjon etter åtte år med vanstyre fra George w. Bush?» forutsett de negative konsekvensene av dette. Isbreer som en gang smeltet er nå på fremmarsj, men jeg forsikrer dere om at vi ikke skal la isbreene vinne… Al Gore opptrådte på humorshowet Satur-

day Night Live. Hjemme i godstolene satt det millioner av amerikanere med en vond klump i halsen. For dem representerer Al Gore alt som kunne ha hendt og som kunne vært unngått i løpet av de siste sju årene. Nå håper mange amerikanere på å kunne gi ham sjansen til å snu om på tingene igjen. I USA er det satt i gang en stor folkekampanje for å få Al Gore til å stille til president-valget i 2008. Allerede finnes 30

det over to hundre lokallag og over 2000 frivillige som har meldt seg til valgkampanje. Etter at tidligere miljøvernminister Børge Brende nominerte Gore til Nobels fredsspris antas det at i midten av oktober, når vinneren offentlig-gjøres, vil være et godt tidspunkt for Al Gore til å kunngjøre om han ønsker å stille. Han har selv gitt uttrykk for at han har fått avsmak for politikken, men som han også sier: «Det er alltid en viss fare for et tilbakefall». I løpet av det siste året har navnet Al Gore nærmest blitt synonymt med respektabel miljøkamp. Han har blitt kalt den moderne tids Noa, Churchill, miljøets evangelist og Jeremias. Den mest nærliggende sammenligningen er det likevel få som har våget å nevne. I verdenspolitikken er Al Gore omtrent så nær Jesus en kan komme. Ikke bare har han vist en unik evne til globalt lederskap, integritet og personlig mot ved å reise jorden rundt og fortelle politikere, næringstopper, studenter og skolebarn om noe de helst ikke ønsker å høre. Al Gore kan holde taler som stiller vekkelsespredikanter til skamme. Han kan få publikum til å gråte eller falle på kne og bønnfalle ham om å stille til valg. Gore ble kanskje ikke korsfestet, men det var heller ikke så langt fra da han etter mye frem og tilbake tapte presidentvalget i 2000 og godtok George W. Bush som USAs nye president med ordene «for the sake of unity as a people and the strength of our democracy, I offer my concession». Du kan kanskje også

«Historien er full av klartalende idealistiske politikere som har blitt mumlende og skjeløyde så snart de har fått makt…» si at han politisk sett døde for amerikanernes synder, om du går med på at det i år 2000 var en synd å stemme frem George W. Bush som president. Påskemorgen for Al Gore kom med filmen En ubehagelig sannhet. Det var ingen selvfølge at en dokumentarfilm om en avdanket politiker som holder lysbildeforedrag skulle bli en suksess. Ikke bare ble det et politisk gjennombrudd for klimakampen, filmen ga også et varmt portrett av en engasjert, følsom, vittig og innsiktsfull Al Gore. En ubehagelig sannhet fikk to Oscar-statuetter og gjorde amerikanerne kjent med en annen Gore enn den de hadde sett under valgkampen i år 2000. For Al Gore har ikke alltid blitt betraktet som den karismatiske, prinsippfaste lederskikkelsen han fremstår som i dag. Under valgkampen i 2000 var ikke den amerikanske pressen nådig i sine personkarakteristikker. Det ble sagt at Al Gore manglet evnen til å omgås mennesker. Han hadde et ansikt av stein, var klønete og kunne ikke representere seg selv for velgerne sine. Ved siden av den sjarmerende Bill Clinton fremstod Al som stiv og grå. «Han kan trinnene, men han hører ikke musikken», klaget tidligere presidentrådgiver Dick Morris. Heller ikke miljøbevegelsen hadde sympati for Gore. Under klimaforhandlingene i Kyoto i 1998 ble daværende visepresident Al Gore pekt ut som konferansens fremste sabotør og miljøbevegelsens hatobjekt nummer én. Grunnen var at han nektet å gå med på EU’s krav om en utslippsreduksjon på

15%, samtidig som han insisterte på at u-landene skulle underlegges de samme kravene som i-landene. «Han er et gissel for oljeindustrien», uttalte Kristy Hamilton i Greenpeace International. Gore ble utsatt for et ekstremt politisk press fra oljeindustri, bilindustri og det amerikanske Senatet, som truet med å ikke ratifisere en eventuell avtale. Denne trusselen ble en realitet under George W. Bush. Unge Al Gore ble engasjert i klimaspørsmålet som Harvard-student på 60-tallet. På 70-tallet tok han saken opp i den amerikanske kongressen. På slutten av 80-tallet skrev han boken Earth in balance og holdt sine første lysbildeshow. Da han stilte til valg som visepresident i 1992 brukte politiske motstandere miljøengasjementet hans mot ham. ”Denne fyren er en så ekstrem miljøverner at vi vil ende opp med ugler opp til halsen og arbeidsløshet for alle amerikanere” uttalte George W. Bush og ga ham kalle-navnet «The ozone man». Under et middagsselskap hos et kjent amerikansk tv-anker skal Gore ha tatt frem en flipover og begynt å forklare global oppvarming for middagsgjestene. Dette ble ikke sett på som gode manerer. «Han har nok glemt å ta medisinen sin», skal en av gjestene ha kommentert. Da Gore så stilte til presidentvalg i 2000 valgte han å tone ned sitt miljøengasjement. Ironisk nok kan det ha vært hans motvilje mot å fordømme byggingen av en flyplass i Florida som kostet ham stemmene som til slutt gjorde at han tapte valget.

Vil Al Gore som president kunne gjøre USA

til et handlekraftig eksempel på hvordan god miljøpolitikk kan føres? Selv mener han at denne posisjonen vil kunne være avgjørende: «Om presidenten gjorde klimaendringene til et organisatorisk prinsipp, et filter som alle avgjørelser må gå gjennom, så kunne det gjøre en veldig stor forskjell.» har han sagt. Likevel er det grunn til å tvile. Ser vi på valgkampen hans i 2000 og tiden hans som visepresident er det langt fra sikkert at dette er veien Gore vil velge om han ble president. Var hans motvilje til å snakke om miljøproblemer under valgkampen et tegn på at han prioriteret presidentembetet høyere enn hensynet til miljøet? Historien er full av klartalende idealistiske politikere som har blitt mumlende og skjeløyde så snart de har fått makt. Hvordan skal vi kunne stole på at Al Gore som president vil være vesentlig mer handlekraftig enn han var som visepresident under Kyoto-forhandlingene? Det er et privilegium at verden nå har en Al Gore som bruker mesteparten av sin tid til å snakke om miljøvern. Hva om han skulle få ansvar for å reparere verdens mektigste nasjon etter åtte år med vanstyre fra George W. Bush? Det er liten tvil om at Al i Det hvite hus vil være annerledes enn Al på Saturday Night Live. Om verden handler nå vil atmosfæren ikke kjølne før om et par hundre år og først om ca 100 000 år vil økosystemet være tilbake i balanse. Hvis Al Gore stiller til valg risikerer miljøbevegelsen å miste sin fremste talsmann. Om han ikke gjør det risikerer den å miste mye mer. 31

BÅRDS TALE

av Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom

Av og til dukker det opp ideer som virkelig lever opp til kinderegg-reklamen: Tre ting på en gang! Forslaget om en avgift for biler som kjører inn til byen i rushtiden er en slik idé. Rushtidsavgift i de store byene vil både kutte utslippene, bedre kollektivtilbudet og fjerne køproblemene på veiene. En bilkø er et demonstrasjonstog. Den viser

at noe er feil med transportpolitikken. Altfor lenge har politikerne vært opptatt av å bygge nye veier for å gjøre det lettere å kjøre bil. Resultatet er at stadig flere bruker bilen til byen. Det gjør at veitrafikken står for omtrent halvparten av klimagassutslippene i alle de store byene våre. Vi løser ikke trafikkproblemene med nye veier. Derimot kan vi komme langt med en liten avgift. I Stockholm og London prøver man nå ut et system med rushtidsavgift. Ideen er enkel: Biler som kjører inn til byen på de tidspunktene da trafikken er størst, må betale en avgift. Pengene kan for eksempel brukes på å gjøre kollektivtilbudet bedre. I valgkampen har flere partier tatt til orde for å prøve ut rushtidsavgift i Norge. Både i Bergen og Trondheim foreslår flere lokal-

politikere å innføre rushtidsavgift, og regjeringen sier den vil belønne byer som vil prøve ut ideen. Men motstanderne har vært raskt ute. «Rushtidsavgiften er usosial», sier Siv Jensen. Den rammer folk som tjener lite, den rammer foreldre som må levere barn i barnehagen og som ikke har noe alternativ til bilen. Det korte svaret på Siv

Jensens påstand er at den ikke er sann. Transportøkonomisk Institutt slår fast at de som kjører bil inn til de store byene i rushtiden stort sett er menn med høye inntekter. Mens de som tjener minst er de som bruker kollektivtilbudet mest. Rushtidsavgift for bedre kollektivtilbud blir altså litt som å stille opp Robin Hood langs motorveiene. Ikke spesielt usosialt. Det litt lengre svaret er at hvis vi skal klare å redusere biltrafikken, må vi planlegge byene våre bedre. Vi må slutte å bygge boliger et sted og barnehage et annet sted. Vi

må slutte å spre arbeidsplasser og kjøpesentre utover slik at folk blir avhengig av bil og det blir umulig å lage et godt kollektivtilbud. Det vil ta tid. Men en rushtidsavgift vil være en bra start. Gode ideer vil bare få flere og flere tilhengere. Spørsmålet er ikke om rushtidsavgiften kommer, men når. Og spørsmålet er hvor lenge regjeringen vil skyve spørsmålet over på lokalpolitikerne før de skjærer gjennom og sier at dette er noe ekte storbyer trenger.

Hva gjør du for å redde verden?

Lasse Fløde, 19 år Jeg adopterte en koala til kjæresten min, men jeg er sikkert ikke flink nok. Jeg bør bli flinkere til å unngå bruk og kast. Om jeg går inn for det klarer jeg det sikkert. Det er enklere å leve miljøvennlig enn folk tror. Hvis verden skal reddes tror jeg folk må endre mentalitet, kanskje må vi få et slag i trynet for å skjønne alvoret. 32

Eva Dybvik, 16 år Jeg handler klær på Fretex, reiser kollektivt og resirkulerer. Jeg bør egentlig gjøre mer, derfor har jeg tenkt til å melde meg inn i Framtiden i våre hender. Politikerne snakker mye, men gjør nesten ingenting, og så klager over at det er for dyrt. Norge bør stå fram som et land som tar seg råd til å være miljøvennlig.

Mathias Reinar, 20 år Jeg tok toget hit fra Strømmen, men jeg kunne ha kjørt bil. Og så er jeg jo her da, på en festival som fokuserer på miljø. Det synes jeg er veldig positivt. Selv kunne jeg nok blitt flinkere til å kjøre mindre bil, og jeg har ikke helt satt meg inn i dette med å kjøpe økomat.

Benjamin Huseby, 15 år Det er ikke mye det nei. Jeg trives med det, å redde verden er ikke helt min greie. Jeg sovnet da jeg så filmen til Al Gore. Det skjer uansett ingenting før neste generasjon, så jeg blir ikke skremt av det.

Ingrid Lundin, 16 år Jeg resirkulerer, sykler, bruker kollektivtrafikk og gir bort klær istedenfor å kaste dem. Vi så filmen til Al Gore med klassen og ble veldig opplyste om hva som skjer med verden. Senere fikk jeg vite at Al Gore selv forurenser masse, og det er jo bare hyklersk. Politikerne bør også gjøre økomat og kollektivtrafikk billigere.

Tekst og Foto: Susanne Lund Johansen

NU-medlem: 50,- (Alle medlemmer får Putsj i posten) Over 25 og student? Bli studentmedlem i Norges Naturvernforbund og få Putsj på kjøpet: 175,NU-venn: Som NU-venn betaler du et fast, valgfritt beløp til Natur og Ungdoms miljøarbeid hver måned (min. Kr. 50,-). Beløpet trekkes automatisk fra din konto. Mer info kommer i posten. Abonnement på Putsj: 120,- (Har du organisasjonsskrekk, er dette greia) Institusjoner: 175,- (Bibliotek, kafé, ungdomshus, tannlegekontoret osv) Navn:

……………………………………………………………………………………………………

Adresse:

……………………………………………………………………………………………………

Fødselsdato:

…………………………………………

Tlf:

…………………………………………

Epost:

…………………………………………………………………

Lokallag:

…………………………………………………………………

Vanlig medlem / student: ……………………………………………………………………………………… VIL BLI AKTIV:

……………………………………………………………………………………………………

Natur og Ungdom Svarsending 3150 0092 Oslo

En håndfull norske designere vil lage lastefri og grønn mote. De har en jobb å gjøre. Tekst: Helene Imislund / Foto: Helene Imislund og Kristine Kleppo

– Folk vil ikke slutte å kjøpe ting de føler seg fine i. Man vil ha gloss, og vi vil lage økologisk og rettferdig fashion uten å gå i hippiefella, sier Eivind Pytte Ødegård, partner i det nye motemerket FIN. Hippiefella illusterer han med slides av trauste, økologiske klær, før FIN‘s egne elegante miljøvennlige kolleksjon overtar lysbildeshowet, og senere på kvelden også catwalken. Det er den norske klesskaperduoen Arne og Carlos som har tegnet FIN-kolleksjonen for 2008. Vi er på Oslo Fashion Week, der en håndfull norske designere ønsker at deres egen suksess skal gavne miljøet istedenfor å bidra til å ødelegge det. På moteuka ble en hel dag merket som grønn. Samtidig lanserer Hennes og Mauritz lanserer sin andre kolleksjon med økologiske klær. Er den skitne bransjen i ferd med å grønnes?

Bånn billig Når vi kjøper en t-skjorte til 99,50 i Norge, er prisene presset hele veien bakover i produksjonskjeden. Av utsalgsprisen på t-skjorta går en halv krone til tekstilarbeideren, som typisk er en kvinne på 22 år i et lavkostland i Øst-Europa eller Asia. Bomullsplukkeren, typisk en kvinne i Pakistan eller India, får åtte og et halvt øre, ifølge Norwatch. Når bomullen farges, blir elver og drikkevann forurenset. Og bomullen, som opptar 5 prosent av verdens jordbruksareal, blir dusjet med 20 prosent av alt sprøytemiddel på jorda. Designere som vil lage rettferdig og miljøvennlig mote, gir seg selv et stort ekstraarbeid. For å være sikre på at de som plukker, vever, klipper til og syr, får en lønn de kan leve av, må designerne selv kontrollere produksjonskjeden. Om stoffene faktisk er økologiske, må også kontrolleres.

Fra Leila Hafzi’s visning under Oslo Fashion Week

– For norske designere, som ofte sliter fra før, kan etikk bli for mye, sier Tone Skårdal Tobiassen, som jobber for nICE Fashion, det norske initiativet for en etisk og ren mote. Miljø med på kjøpet Ødegård i FIN forteller at mote pluss miljø er tungt å svelge for mange, noe han ikke skjønner. FIN fikser blandingen ved å selge elegante kjoler av økologisk bomull. CO2- utslippet per plagg kjøper de FN-godkjente kvoter for. Ødegård understreker at FIN er langt fra de første som driver med miljømote. Motebransjens miljøengasjement har lenge blitt angrepet som grønnvasking av en skitten bransje. Flere store internasjonale merker tier om at de bruker økologiske materialer. De er redde for å gjøre dårlig figur når ikke alt de gjør er like grønt. – Økologisk bomull får ofte en høy kvalitet fordi fibrene blir lange og myke når de får lov til å vokse i naturlig tempo. Jeg tror miljøaspektet ofte blir en bonus for moteskapere som vil ha bomull av beste kvalitet, sier Maiken Pollestad Sele i Oikos. På spørsmål om miljøet er en bonus på kvalitetsbomull, gjentar Ødegaard i FIN at deres forretningsidé er å lage miljøvennlig og økologisk mote. Fra u-hjelp til mote I Oikos lar de andre ta seg av gloss og glam. Selv har de tatt fatt der svært mange plagg begynner: På bomullsåkeren. Siden 2006 har Oikos og zambiske likesinnede hjulpet fem hundre bønder i Zambia med å legge om til økologisk bomullsproduksjon. Konvensjonell bomull krever enorme mengder vann under foredlingen, i tillegg til alle sprøytemidlene. Nettopp derfor valgte Oikos å begynne med denne verstingen blant tekstilplantene. Bøndene i Zambia får lett solgt de økologiske avlingene. Etterspørselen på verdensbasis har vokst dobbelt så mye som produksjonen de siste to årene. Kapasiteten i Zambia er der, for når én bonde legger om til økologisk, får økte

avlinger og bedre betalt, kommer andre etter. Det er verre med penger til selve prosjektet. – Den største utfordringen er penger til grundig opplæring og oppfølging. Nå får vi opptil nitti prosent støtte fra Norad, og alle pengene fra bomullen går til bøndene, sier Pollestad Sele, som ellers er godt fornøyd med prosjektet. – Alle sier det er vanskelig med utviklingshjelp, men jeg er egentlig overrasket over hvor greit prosjektet har gått, sier hun. Oikos jobber også med å selge bomull til produsenter. Det norske merket iiS er først ute og har en singlet av afrikansk øko-bomull i sin kolleksjon for neste sommer. Etikk koster Leila Hafzi er en annen norsk designer som vil lage klær for en bedre verden. Siden 1997 har hun laget etisk produserte kolleksjoner. Den siste var å se på moteuka. Med etisk mener hun det å ha respekt for og ta hensyn til lokale forhold i Nepal, hvor klærne hennes produseres. Arbeiderne skal ha en lønn de kan leve for, og flere kvinner skal sysselsettes. Rundt 40 prosent av Hafzis kolleksjon Alpha Vert er økologisk, og materialene varierer fra pashmina og bambus til brennesle og papir. Det er fashion, og klærne er dyre. Prisene blir høyere når man ikke er opptatt av å skulle betale minst mulig gjennom hele produksjonskjeden. – Da vi ikke presser prisene for å opprettholde en levelønn for arbeiderne, blir ikke produksjonen i Nepal særlig billig. Derimot har jeg enda ikke opplevd at økologisk bomull er fordyrende for oss. Men vi må kjøpe store opplag, noe som kan gjøre det vanskelig, sier Hafzi. Ja til varig mote – Design koster uansett, slår FIN-partner Ødegård fast, men vi får gunstige priser på øko-bomull fordi vi kontrollerer hele produksjonsprosessen, fra bomullsåkeren til ferdig plagg. CO2-kvotene koster heller ikke skjorta: Utfra produksjonstid koster de fra 1 til 15 kroner per plagg. Kvotepengene går til ulike energiprosjekter.

– Ville dere ha produsert økologisk hvis det hadde vært mye dyrere? – Ja. Vi produserer i u-land, og da blir det ikke dyrt uansett. I India syr de fire ganger fortere og samtidig fire ganger bedre enn i Norge. Jeg har tro på å deale med u-land, og synes det ville ha vært arrogant å bare produsere her hjemme, sier Ødegård. Et poeng som både Hafzi og Ødegård nevner, er at bærekraftig mote ikke bør være for spesiell. Lager man mer tidløs mote og begrenser antall nye kolleksjoner per år, vil det legge en demper på kjøpepresset. Gina Tricot markedsfører seg for eksempel med at de har nye klær i butikken hver uke. Flere av bidragsyterne på moteuka nevner at miljøpresset fra norske forbrukere ikke er stort. Det selges mer økologisk, men samtidig øker forbruket totalt. Ansvaret er delt, for de skittent produserte klærne er det du og jeg som kjøper.

FAKTA OM KLESINDUSTRIEN • Det finnes mellom 100 og 120 millioner tekstilarbeidere i verden. • I Thailand er bare 2-3 prosent av tekstilarbeiderne organisert. • Klesproduksjonen i Asia fordeles ofte på helt små enheter med få arbeidere, fordi disse er så små at de ikke omfattes av landets lovverk for tekstilarbeidere. • Lønningene til tekstilarbeiderne ligger på 0,5 prosent av utsalgsprisen, mens bomullsplukkeren får 0,087 prosent. Merkevareselskapet får rundt en tredel av butikkpris, mens butikken selv får 50 prosent. • Klesprisene i Norge har sunket jevnt siden midten av 90-tallet og er nå på samme nivå som i 1986. • Nordmenn kjøper dobbelt så mye klær i 2007 som i 1990. Kilder: Norwatch, SSB, Framtiden i våre hender

The world without us Alan Weisman

KULTURPLUKK

St.Martins Press

Timbuktu på Øya-festivalen Å åpne lørdagen på Øya-festivalen er ingen jobb for småstjerner. Det er heller ingen enkel jobb å toppe fjorårets lørdagsåpning med Knutsen og Ludvigsen. Når Timbuktu fikk oppdraget visste jeg likevel at dette ville bli en god start på dagen. Sammen med bandet Damn tok Timbuktu publikum med storm fra første sekund. Med dans hopp og sang var det lett å bli revet med. Det var en opplevelse å stå i regnværet og se en fantastisk mann fra Skåne synge vekk regnet. Selv om solen vel aldri kom føltes det iallefall sånn. Orkesteret var energisk og Timbuktu bød på nye låter og gamle slagere. Han avsluttet med en spektakulær versjon av «The båtten is nådd» og sendte festivalgjengerene ut i lørdagen med en sol i magen.

EFS

Bok: Hva ville skje med jorden om menneskene i dag eller i morgen plutselig forsvant? Hvor lang tid vil det ta før et bjørketre vokser gjennom taket ditt hvis du går ut av døra di nå og aldri kommer tilbake? Når vil asfalten i gata di bli erstattet av hestehov og løvetann, og hvor lang tid vil naturen bruke på å bryte ned en skole av betong? Alan Weisman har reist verden rundt for å finne svar på dette. Han har snakket med ingeniører i New York om hvor lang tid det vil ta for Brooklyn Bridge i New York å falle. Vi besøker glemte sivilisasjoner i regnskogen, et forlatt hotell mellom Hellas og Tyrkia og verdens eldste uberørte skog i Polen. Med fantasi og kunnskap lar Weisman oss gjennoppdage vår egen verden som en sivilisasjon i forfall. Gradvis går det opp for deg at det som først virket som en morsom problemstilling kanskje ikke er så artig likevel. Det er forhåpentligvis lenge til, men en eller annen gang vil Brooklyn Bridge virkelig falle og hele verden som du kjenner den vil forsvinne. Her slutter menneskeheten, sier Weisman og viser deg stupet. Trodde du virkelig at den aldri ville slutte? Menneskene er et komma i jordens historie. Jorden eksisterte i milliarder av år før vi kom, og den vil sannsynligvis fortsette å eksistere når vi er borte. Skadene vi påfører verden setter ikke jordens eksistens på spill, de setter menneskenes evne til å bo der på spill. Dette er ikke politikk eller moral. Dette er historie, astronomi, kjemi, fysikk og biologi. Weisman viser oss innvirkningen menneskene har hatt på natur og økosystem. Han forteller om hvordan de store dyrene gradvis ble utryddet ettersom menneskene ble mer ressurssterke. Han viser oss atomkraftverkene, klimaendringene, giftene og plast-partiklene som flyter i sjøen, men som naturen ennå ikke vet hvordan den skal bryte ned. På en underlig måte er det både vakkert og beroligende å høre om en verden uten mennesker. Weisman tror at når New York en gang blir forlatt vil det landskapet som en gang var der komme tilbake. De gamle trærne vil vokse opp igjen side om side med de vekstene menneskene tok med seg og plantet der. Når børsmeglerne er borte kan Wall Street bli hjemmet til flokker av ulver og coyoter, og Frihetsgudinnen vil sannsynligvis falle ned på havbunnen mellom Staten Island og Manhattan et sted. Menneskene har uten tvil påført naturen skade mener Weisman, men en eller annen gang om det er om en million eller en milliard år vil verden igjen finne sitt balansepunkt, og vi vil ikke være der for å forstyrre det igjen.

SURF’S UP! ElectroCity: Har du noen gang ønsket at du var statsminister? Electro City setter deg i sjefstolen når framtidens byer skal bygges. Det er opp til deg om du vil satse på billig kullkraft eller bygge ren vindkraft og om du vil verne natur eller bygge fornøyelsesparker. Målet er å få en stor by, samtidig som du tar vare på miljøet. www.electrocity.co.nz

Green Options: Antallet «grønne”» nettsteder har mangedoblet seg de siste årene. Dette har Green Options tatt innover seg og lover å «sort out the flash from the trash». Med grønnvinklede nyheter fordelt på over ti kategorier og DIY reportasjer, troner Green Options den grønne nettsidepallen. www.greenoptions.com

ecoSNEAKS: «Just because a shoe is planetfriendly doesn’t mean that it has to look like a hippie clod-hopper». Det mener iallefall det lille skoselskapet Simple Shoes som står bak eco-SNEAKS. Skoene er laget av brukte bildekk, gamle plastflasker, organisk bomull og resirkulert papir. www.simpleshoes.com

Av Erlend Storsuhl Opdahl 36

Live earth I det siste har klimaendringene vært det nye hotte. Bokstavlig talt. Live Earth viste at klimaendringene er viktige, at de er aktuelle og at de angår hele verden Live Earth ble arrangert 7. august 2007. Det var store konserter på alle kontinent, og de nådde ut til rundt 2 milliarder mennesker over hele verden gjennom TV-skjermene. Mellom de forskjellige musikalske innslagene oppfordret skuespillere og sangstjerner publikum til å kutte sitt personlige forbruk og leve mer miljøvennlig. Jeg syntes Live Earth var et bra tiltak for å gi oppmerksomhet til verdens største problem – klimaendringene. Ved hjelp av disse innslagene mellom konsertene, nådde de ut til ufattelig mange mennesker. Arrangementet har fått en del kritikk for å bruke kjendiser til fortelle andre hvordan man kutter forbruket sitt, ettersom det også er disse menneskene som har mest, og som stadig kjøper større hus, mer klær og nye biler. Dette er en kritikk jeg forstår, men om det hjelper å bruke kjendiser for å gjøre miljøvern hipt, så er jeg for. Om flere mennesker nå tar ansvar for sine utslipp, og om kjendisene gjør det samme, er det veldig flott. Live Earth la vekt på hva man kunne gjør selv, at man kunne skru varmen ned med to grader, resirkulere, spise mindre kjøtt osv. Å gjøre folk oppmerksom på sitt eget forbruk er et av mange skritt vi må ta i kampen for å kutte utslippene. Et annet er hva regjeringer kan gjøre. At det for eksempel bør være uakseptabelt å bygge forurensende gasskraftverk når vi vet bedre. Det var dette som var dumt med Live Earth. De la alt ansvaret på enkeltmenneskene istedenfor å holde regjeringene ansvarlige for å utføre tiltak som kan kutte klimagassutslippene. Ved å gjøre klimaendringene til noe hver enkelt person må ta ansvar for tar man også presset vekk fra de som har makt til å gjenomføre de mest betydningsfulle tiltakene. Konsertene som ble arrangert 7.7.07 er et viktig skritt i kampen mot klimaendringene, men fortsatt er det mye som gjenstår og det er nok derfor Natur og Ungdom aldri kan gå av moten..

Gasskraft. Tjue års klimakamp Andreas Tjernshaugen Pax Forlag

Bok: ”Jeg er villig til å kaste en hvilken som helst regjering, når som helst og hvor som helst, hvis det kan føre til at vi slipper å få gasskraftverk.” Ordene kommer fra SV-leder Kristin Halvorsen i en regnvåt teltleir i Øygarden i august 1997. Ni år og noen måneder senere krever Natur og Ungdom at Kristin Halvorsen selv må trekke seg fra regjering, etter at de rød-grønne har gitt konsesjon til gasskraftverket på Mongstad. I tjue år har bygging av gasskraftverk og rensing av utslipp fra gasskraftverk vært en av de viktigste politiske sakene i Norge. Derfor er det på høy tid at historien til gasskraftkampen nå er samlet mellom to permer. Andreas Tjernshaugen er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning, og har bakgrunn blant annet som journalist og leder for Sosialistisk Ungdom. I boka «Gasskraft. Tjue års klimakamp» forteller han historien om den store norske gass-krangelen helt fra 1980-tallet og fram til våren 2007. Resultatet bør interessere alle miljøvernere. Tjernshaugen forteller detaljert og engasjerende om de politiske dragkampene for og imot gasskraftverk. Boka viser tydelig hvor tett debatten om gasskraft har hengt sammen med debatten om klimaendringer og klimatiltak i norsk politikk. Samtidig viser den hvor avgjørende Natur og Ungdoms arbeid gjennom mange år har vært for å hindre bygging av forurensende gasskraft og sørge for krav om CO2-rensing. Å kjenne sin egen historie er viktig for en ungdomsorganisasjon som Natur og Ungdom. Det gjør «Gasskraft. Tjue års klimakamp» til en viktig bok. Men når man ti år senere leser Kristin Halvorsens uttalelser på besøk i gasskraft-motstandernes teltleir i Øygarden, kan man ikke unngå å tenke at også andre kunne hatt godt av et oppfriskningskurs i gasskraftkampens lange og kronglete historie.

SICKO Regi: Michael moore Dog Eat Dog Films

Film: Siden Bowling for Columbine kom i 2002 har Moore vært verdens viktigste dokumentarfilmskaper. Han har fått et stort kinopublikum interessert i dokumentarfilm, og vist at det går an å la seg provosere, engasjere og spise popkorn på samme tid. Sicko forteller en historie om det amerikanske helsevesenet som du ikke vil se på verken Scrubs eller Grey’s Anatomy. Her er det første en lege undersøker ikke hva som feiler deg, men om du kan betale for behandlingen. I USA må folk selv betale når de er syke. Det er ikke snakk om en hundrelapp etter en legetime, men om tusen, titusen eller kanskje hundre tusen kroner. Derfor har de fleste en forsikring som skal dekke dette, men forsikringsselskapene liker ikke å gi penger til de syke kundene sine. Moore avslører hvordan forsikringsselskapene forsøker å slippe unna å betale for behandlinger, og hvordan syke mennesker dør fordi den oper-asjonen de skulle hatt ikke ble godtatt. Han drar til Canada, Cuba og Europa for å se hvordan helsesystemet fungerer der, og ler av hvor godt vi har det. Som alltid intervjuer Moore de fattige, de syke, enkene og de barnløse mødrene. Deretter stiller han myndighetene til veggs. Michael Moore har gjort karriere av å stille spørsmål som amerikanske mainstream-journalister ikke tør å stille, og å intervjue menneskene som de ikke legger merke til. Det er derfor med en viss rett han kritiserer journal-istene for ikke å gjøre jobben sin. Når de så kritiserer ham for å være partisk og subjektiv er det på feil grunnlag. Som dokumentarfilmskaper har Moore et mye større spillerom til å formidle sine egne synspunkter enn det de selv har. En dokumentarfilm er ikke en forlenget nyhetsreportasje, like lite som en faglitterær bok er en lang artikkel. Det er Michael Moores harme over urettferdighet og maktarroganse kombinert med krass humor som gjør Sicko god og engasjerende. En av farene ved å være så forbanna som det Michael Moore kan bli, er at han kan bli usaklig, og det er han i blant. Vi behøver ikke et kornete bilde og skrekkfilmmusikk for å skjønne at i maktens korridorer er ting ikke alltid slik de burde. Det kan være morsomt, men når det blir mye av det føler man seg lett manipulert. Moore er likevel litt voksnere i Sicko enn i sine tidligere filmer, og det kler ham. Du skal være kritisk når du ser Sicko akkurat som når du hører noen uttale seg på tv eller leser et debattinnlegg. Du trenger ikke å stole på alt han sier eller å syntes at alle argumentene hans er like gode. Du kan godt nekte å godta Moores svart-hvite fremstilling av verden. Men du kan ikke nekte for at i bunnen av alt dette ligger det alltid et godt hjerte og et godt poeng.

BL 37

I et drivhus pĂĽ Finse har en gresstust pĂĽ en halv kvadratmeter fortrengt mose, lav og blomster. Et varmere klima vil sannsynligvis Ă¸delegge landskapet og artsmangfoldet i fjellheimen. Tekst og Foto: Susanne Lund Johansen

En blå brearm av Hardangerjøkulen hviler mellom massive fjellformasjoner. Kampesteiner kledd i svart og grønn kartlav ligger strødd i det ulendte terrenget. Krekling, musøre og lav dekker bakken. Slik ser Finse ut en julidag i 2007. Dette er det høyeste punktet på Bergensbanen, – togstrekningen som er kåret til verdens vakreste, blant annet av den amerikanske reiselivseksperten Gary Warner. Om du ikke har sett stedet i levende live bør du kjøpe deg en togbillett og ta turen, for om få tiår eksisterer sannsynligvis ikke dette landskapet mer. Store endringer 1222 meter over havet møter PUTSJ professor Ørjan Totland. Han er ansatt ved Universitet for Miljø og Biovitenskap (UMB) i Ås, og studerer hvordan klimaendringene kan påvirke plantelivet i høyfjellet. – Selv med bare to graders temperaturøkning vil vi se ganske store endringer, spesielt i fjellområdene som ligger nær tregrensen, sier Totland. Noen arter vil oppleve varmere klima som mer positivt enn andre, og de vil utkonkurrere andre arter. Gress er en slik art, den har en helt egen evne til å spre seg. Minidrivhus I syv år har Totland drevet med et forskningsprosjekt på Finse sammen med postdoktor Kari Klanderud fra UMB. De har satt opp små drivhus i fjellet og gitt plantene slike leveforhold som de sannsynligvis vil få når klimaendringene gjør seg gjeldende: høyere temperatur, og noe mer næring. Som følge av varmere klima vil plantene få økt næringstilgang fordi nedbrytingen av organiske stoffer i jorda går fortere.

Monstergress NRK–journalist Ivar Grydeland fra radioprogrammet «Verdt å vite» har i likhet med PUTSJ fattet interesse for prosjektet. I striregn, fire grader pluss og alt hva fjellheimen kan by på av tåke, trasker vi sammen oppover fjellet Sandalsnuten med professor Totland som lagfører. Han skal vise oss hva som har skjedd med vegetasjonen etter syv års kunstige klimaendringer. – Vi har sett veldig stor respons, her er det nærmest høyproduksjon, sier Totland og viser oss en diger gresstust på om lag en halv kvadratmeter. I utkanten av gresstusten finner vi enkelte reinroser, men lav og mose er fullstendig utkonkurrert. – Vil vi få mer beitemark? Spør Grydeland nysgjerrig. – Sauene vil sikkert få det bedre, men man bør jo ikke legge opp forvaltningen etter hva sauene trenger, svarer professoren. Bjerkeskog på Finse En fjelltopp hundre meter foran oss er på et øyeblikk blitt borte vekk. Et minutt senere dukker den imidlertid opp igjen, for nok en gang å gjemme seg i hvit tåke. Den friske fjel�lufta lukter fuktig lav. Smeltevann og de store nedbørsmengdene hittil i sommer får selv den lille fjellbekken noen meter nedenfor oss til å drønne. Vi er omgitt av vill og mektig høyfjellsnatur, men Totland forteller oss at på lengre sikt vil sannsynligvis bjerkeskogen innvadere høyfjellet og vidda vil skrumpe inn. Tregrensen er nå på cirka 1100 meter, og det er ikke usannsynlig at den etter hvert kan gå opp til 1400 meter.

– Kanskje kan man si at om 20 år er det begynnende fjellbjerkeskog her på Finse, sier Totland. Mange fjellplanter er avhengige av lys, og disse vil da forsvinne. Villreinens matfat i fare Det har begynt å sludde sidelengs, og det er ikke mye som tilsier global oppvarming der vi står. Professoren er likevel mer opptatt av alvoret i forskningsresultatene enn det dyvåte regntøyet eller NRK–journalistens verdifulle opptaksutstyr. – En stor del av plantene og dyra vi har her i Norge lever nettopp i fjellet. Hvis dette området skrumper inn vil vi miste mange arter. Dersom laven forsvinner kan det også være alvorlig for villreinens vinterbeite. Om vinteren har den ikke annet å spise enn lav. Internasjonalt prosjekt Prosjektet på Finse er en del av det internasjonale forskningsprosjektet International Tundra Experiment, hvor forskere fra mer enn elleve land deltar. Forsøkene foregår på 49 ulike steder i verden med arktisk klima. Hvis du rusler en tur i for eksempel Ny-Ålesund på Svalbard, i Wolf Creek i Canada eller i Haibei i Tibet vil du derfor kunne støte på de samme små drivhusene som på Finse.

Sårbart På Sandalsnuten begynner radiojournalisten å bli alvorlig bekymret for opptaksutstyret sitt og vi vender nesen mot forskningsstasjonen som er forskernes base på Finse. Professor Totland forklarer at siden det er kaldere på fjellet enn i lavlandet, vil en temperaturøkning på to grader utgjøre en mye større forskjell her enn hvis temperaturen øker med to grader i Oslo. – Derfor vil vegetasjonen i fjellet endre seg mye mer enn i lavlandet, sier han.

– Kan det være at det ikke skjer noen endringer i det hele tatt? – Da skal vi ha flaks, for å si det sånn. Det er veldig lite sannsynlig. Troll og biologisk mangfold Totland mener at Norge har et internasjonalt ansvar for å ta vare på fjellet fordi det er en særegen naturtype som huser mye biologisk mangfold. – En ting er villreinen og fjellreven som vi prøver å redde, men en stor del av plantene og dyra vi har i Norge lever her. Fjellet har også vært viktig i norsk kultur og historie, med troll og folkeeventyr. Jeg tror de fleste som er litt opptatt av natur synes det er viktig at vi har det fjellet vi har.

Veggene i de enkle drivhusene skjermer for vinden og gir plantene innenfor to til fem grader høyere temperatur enn utenfor.

Om få tiår kan store deler av det norske snaufjellet være dekket av dette.

Totland forteller NRK-journalist Ivar Grydeland og hans lyttere at vi antagelig mister mange plantearter dersom det blir varmere klima i fjellet.

FREM FRA GLEMSELEN PUTSJ har hundrevis av gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem en av de, og gir deg historien bak..

MILJØBØLGEN ANNO 1989 Tekst: Ingunn Parker Bekkhus / Foto: Carsten Thomassen

– Under miljøbølgen på 80–

tallet gikk det TV-serier i et helt år om vår felles klode, og alle skolestilene vi fikk handlet om miljø. Likevel skjønte vi fort at vi ikke kunne stole på de voksne. De sa èn ting, men gjorde noe helt annet, sier Per Erik Schulze Per Erik var primus motor for aksjonene mot nedleggelsen av Kragerøbanen. Befolkningen i Kragerø ville ikke legge ned, men da kommunen ble lovet millioner til vei istedet var skuta, eller skal vi si toget, solgt. Den nye veien skulle legges inni den gamle togtunnelen. På det aller siste toget som gikk på Kragerøbanen arrangerte lokallaget gravøl. Da de begynte å rive opp skinnene gikk Natur og Ungdom i Kragerø til aksjon. Kragerø Natur og Ungdom var over 40 aktive i lokallaget. De var alle rundt 14-15 år, og arrangerte hele aksjonen selv.

– Vi leide gymsaler og klasserom for å ha aksjonsøving og overnatting til aksjonistene som kom utenbys fra. Da skolene fikk vite hva vi brukte lokalene deres til ble vi kastet fort ut igjen. Etter å ha flyttet rundt en stund endte vi med å huse alle aksjonistene i to hus. Det var husene til min mor og en venninne av henne. Det ble trangt, minnes Per Erik. Støtte på fax

Aksjonene fikk uventet støtte. – Fra høyskolen i Bø kom studentene klassevis for å sitte på skinnene, og han som nå er ordfører i Kragerø, Erling Laland, delte ut boller med den daværende klassen sin, husker Per Erik. – Jeg husker også at vi fikk støtte-faxer fra Bellona. Den gang var det jo fax som var greia, smiler Per Erik.

Og så kom politiet

– Politiet i Kragerø lignet på politiet i Kardemommeby, forteller Per Erik. – Politistasjonen var i et pent trehus ved skinnene hvor vi satt, og etter noen dager kom fem politifolk med hatt og megafon og bad oss om å flytte oss, ellers så skulle de fjerne oss med makt. Men vi hadde vært i hardtrening, så politiet klarte ikke å fjerne flere enn 10-15 av oss, forteller Per Erik. Etter halvannen uke ble aksjonene avblåst etter at det ble vedtatt at den nye veien skulle gå rundt et våtmarksområde istedet for gjennom det, og at mesteparten av skinnene skulle bli liggende. Når aksjonistene ble stilt for retten gjenopptok Kragerø Natur og Ungdom aksjonene. Da mistet arbeiderne som skulle rive opp skinnene tålmodigheten.

- Politiet så på mens sinte arbeidere sprutet oss ned med iskaldt vann og satte kaldluftsviftene mot oss, minnes Per Erik.Heldigvis, kan man kanskje si, kom politiet og fjernet dem ganske fort. Ikke like heldig var det at de fikk 10 000 kr hver i bøter. Det regnes som ekstremt mye selv i dag. Noen år senere gav NSBsjefen aksjonistene rett og innrømmet at det hadde vært galt å legge ned banen. De grønne bølgene

– I forrige grønne bølge var jeg livredd for klimaendringene, men det var ikke alle som trodde på oss den gangen. Nå har heldigvis de fleste forstått alvoret, og da er det lettere å jobbe for konkrete tiltak. Det har vi god mulighet til nå om dagen, sier Per Erik.

AKSJON! Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet. Denne gangen: Blogging

Noen går i tog, andre setter seg ned foran skjermen. Tekst: Eivind Trædal / Illustrasjon: Drusilla

– Jeg har fått mange forskjellige reaksjoner, alt fra skryt til bitende kritikk. Heldigvis mest skryt. Av de mer kuriøse var en trussel om politianmeldelse for injurier, et tilbud om å være konsulent på en pornofilm og en innstendig bønn fra en pensjonist om å bli litt blidere, forteller Drusilla. Hun er en anonym kvinne som skriver intelligent og morsomt om feminisme, på bloggen Dagens onde kvinner. Dette er kanskje en av Norges beste politiske blogger. – At det blei feminisme var litt tilfeldig i begynnelsen. Debatten om kjønn og feminisme er imidlertid preget av så mye babbel og kunnskapsløshet at det var enkelt å fortsette i den leia. Når man først har begynt å følge med på ett felt får man hele tiden nye ideer og blir stadig mer engasjert. Noen lesere synes kanskje også det er er greit med ett fokus, men personlig liker jeg godt blogger med blanda-drops også, forklarer hun.

Drusilla har skrevet hardtslående bloggtekster siden 2005

Preaching to the choir Men er blogging en effektiv aksjonsform? Noen mener det er direkte skadelig. Boka ”The Cult of The Amateur”, som kom ut tidligere i år, anklager brukerbaserte nettsamfunn og bloggere for å ødelegge forholdet vårt til sannhet,

og gjøre oss dummere. Drusilla er avveiende. – På den positive siden har man mulighet til å vekke engasjement hos leserne og andre deltakere i debatten. Man lærer ikke minst mye selv: både om sak og om retorikk. På den andre siden kan det bli mye “preaching to the choir”. Jeg tror nettet fungerer best som arena for diskusjon mellom folk som deler et grunnleggende virkelighetssyn. Man kan selvsagt prøve å overbevise folk som står langt unna seg selv politisk, men da bør man helst ha en spesiell forkjærlighet for endeløse og utmattende debatter der man roper til hverandre fra to fjelltopper. Velsigne dem som orker det. Bloggaksjon Hvordan kan man aksjonere med en blogg? En måte er å samkjøre så mange blogger som mulig. Den 15. oktober er det Blog Action Day. På denne dagen blir bloggere fra hele verden oppfordret til å skrive om miljøvern. I skrivende stund er over 4800 blogger tilknyttet, med en forventet målgruppe på tre millioner lesere. Du kan være med ved å skrive om miljø på bloggen og ved å melde deg på Blog Action Day sine nettsider: www.blogactionday.org. Lag din egen blogg: www.blogger.com.

KALAS

Du har kanskje sunget ”Kjærlighetsvisa” for full hals på sommerleir, eller sett ham bykse rundt i Labbetus-drakt på Barne-tv. Dypt inne i de fleste barndomssjeler finnes det en plass for Halvdan Sivertsen. Tekst: Eivind Trædal

Hva er ditt forhold til Natur og Ungdom?

Hva slags miljøpolitikk gjør deg forbanna?

– Det er en flott gjeng som Norge og jorda trenger.

Hvem ville du helst skjelt ut, og hvorfor? – Tror ikke på utskjelling, og ville bare ha endt opp med skyldfølelse. Unntakene er dommerene på Aspmyra, de får ofte det glatte lag. Jeg må også innrømme at jeg med uregelmessige mellomrom har hatt lyst til å skjelle ut Bjarne Håkon Hansen, flere ganger siden den såkalte UDI skandalen rundt 180 kurdere.

Når løy du bra sist?

Hvem er den kuleste superhelten? – CC. Charlie Chaplin.

– Jeg synes jo at Norge med de enorme ressursene vi disponerer er sinker i miljøarbeidet.

– Nettopp. Det var åtte betalende i Os. To av dem forlangte høylydt å få høre noe av Bjøro Håland. Helt sant. Stedet het Madam Ane, tror jeg.

Hvis du fant en million på gata, hva ville du gjøre med den?

Hvem ville du helst være av Kåre Willoch og Iggy Pop?

– Siden det er Natur og Ungdom som spør, ville jeg levert pengene til politiet og gitt finnerlønna til dere.

– Iggy Pop, ettersom han er yngst. Willoch er jo en kjernekar for tida, men han har noen ungdomssynder jeg ikke vil heftes ved. Han sendte blandt annet den sosiale boligbygginga til helvete for full musikk. Herr Pop har jeg ærlig talt ikke noe forhold til.

Har du en personlig rekord? – Jeg har to. 4000 betalende på Slottsfjellet i Tønsberg (Frp-kommune) og sju betalende i Os utenfor Bergen (også Frp-kommune). Så hva kan man lære av det?

En drømmedag for Halvdan Sivertsen? – Langs Nordlandskysten i egen båt.

Har du et tips til hverdagsaksjonister? – Ikke gå lei. “Plag” oss med engasjementet deres. Vis oss veiene og valgene som vi med all vår etablerte ballast synes det er vanskelig å gå helhjertet inn for.

Østfold Energi – en miljøbedrift

www.ostfoldenergi.no

– en partner å regne med

Trox Auranor Postboks 100 2712 Brandbu

Tlf. 61 31 35 00 Fax 61 31 35 10

Norges framtid

Vi tar miljøet på alvor Ikke la byen se ut som et grisehus! I Oslo ﬁnnes det over 2000 kommunale søppelkasser.

Bruk søppelkassene – og vi får en renere by. Se filmen:

Oslo en grisefri so

etaten.no www.samferdsels

Les mer på www.norskindustri.no Norsk Industri - En landsforening i NHO

REIS KOLLEKTIVT – BRUK BUSSEN ! GI DITT BIDRAG TIL ET BEDRE MILJØ. Concordia Bus Norge AS

Hovedkontor: Lysaker Torg 12 1324 Lysaker Tlf. 67819000 Avdelingskontorer i: Akershus, Østfold, Vestfold Hedmark og Oppland.

– den foretrukne leverandør av busstjenester

Tjen penger på strømmen du ikke bruker.

Fastpris med returrett:

Trykking og klargjøring av tidsskrifter er et av våre spesialfelt, derfor trykker vi bl.a. «PUTSJ»

Ingen andre kan tilby deg denne strømavtalen, som er blitt rost både av SINTEF og NVE. Les mer på www.trondheimenergi.no

BOK- OG OFFSETTRYKKERI

Ole Deviks vei 30, 0666 Oslo Tlf. 22 65 90 20 – Fax 22 65 02 34

www.trondheimenergi.no

telefon 02450

kundeservice@trondheimenergi.no

Nordisk Råds Natur- og miljøpris 2007 Nordisk Råd Natur- og miljøpris utdeles for 13. gang. Prisen, som er på 350.000 DKK, gis til en privat eller offentlig virksomhet, organisasjon eller person, som har utvist et særlig initiativ innenfor natur- og miljøbeskyttelse.

Temaet for 2007: Den miljømessig bærekraftige by Prisen tildeles en nordisk kommune, næringsvirksomhet, organisasjon eller person, som på en fremtredende måte har arbeidet for å skape ”den miljømessig bærekraftige by”. Konkrete tiltak i det urbane miljø, for grønne områder og deres betydning for biodiversitet og økosystemer, for trafikksystemer, for energiforsyning, for avfallshåndtering og for innbyggernes engasjement vil bli vektlagt. Kandidater til prisen kan ha bidratt som helhet eller til enkelte deler av ”den miljømessig bærekraftige by”. Alle kan innstille kandidater til Natur-og miljøprisen. Innstillingene må inneholde en beskrivelse av initiativet samt opplysninger om hvem som utfører eller har utført innsatsen. Initiativet må ha faglig kvalitet og betydning for større områder i ett eller flere nordiske land. Forslaget skal formuleres på maksimalt to A- 4 ark. Prismottakeren utpekes av en bedømmelseskomité, som består av representanter for de fem nordiske landene og de selvstyrte områdene Færøyene, Grønland og Åland. Forslaget, som skal skrives på et eget skjema, skal være innkommet til sekretariatet senest 27. april kl. 12.00. Skjemaet fås på Nordisk Råds hjemmeside www.norden.org eller ved henvendelse til sekretariatet på adressen: Nordisk Råd Den Danske Delegasjon Christiansborg, 1240 København K Tlf: +45 33375958 Fax: +45 33375964 e-post: nrpost@ft.dk

RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO