Putsj #05/07

NR. 5/07 KR. 25,-

Vi skriver økologisk med:

De fleste som handler hos Coop har et ønske om å gi både seg selv og familien et best mulig utgangspunkt. Derfor har vi utviklet Coop Änglamark. Vår egen serie med økologiske og allergivennlige produkter.

LEDER

Det finnes to typer energi , to typer samfunn og to typer levemåter: den bærekraftige og den ikke-bærekraftige. Dessverre har vi satsa feil på alle tre områdene. Sakte, så alt for sakte, begynner flertallet av befolkninga i Norge og i andre industrialiserte land å forstå at vi må skifte retning. Når katastrofen nærmer seg, skyter det fart i innovasjon og nytenkning.

I dette bladet ser vi på vindkraft, solkraft og til og med atomkraft.

Det finnes mange typer energi, men få som er så praktiske som den som er lagret i fossil olje, kull eller gass. Det er lett å pumpe den opp og omgjøre store deler av den til drivstoff, plastikk, asfalt og mange andre nyttige saker.

Det vil ikke bli lett å venne seg til å leve uten, men det er ting som tyder på at vi kan bli nødt til det, og ikke bare på grunn av klimaendringene. «Peak oil»-teorien, som går ut på at olje reservene er i ferd med å synke drastisk, får stadig mer oppmerksomhet. Vi har snakket med forskeren som har skrevet den første doktoravhandlingen på emnet. Mindre olje er naturligvis bra for miljøet, men overgangen kan bli dramatisk. Å bytte ut oljefyrer er en ting, å bytte ut motorene på alle verdens kjøretøyer, samtidig som vi bygger et system for å fordele nye former for energibærere, er noe helt annet.

Høyhastighetstog er et steg i riktig retning.

I mellomtida holder Norge stø kurs mot stupet: en time av statens nåværende inntekter fra fossile brennstoffer tilsvarer vår årlige forskningsinnsats på fornybar energi. Det er lett å få inntrykk av at det eneste nordmenn er nysgjerrige på, er hvordan man tyner ut mer olje og gass. I denne greinen av vitenskapen er vi verdensledende.

Det er lett å bli stempla som ekstrem når man er miljøverner, enten det er i diskusjon med venner, i klassen, i avisa eller på Stortinget.

Men nesten hver gang vi får nyheter om klimaendringer, er det mer drastisk, mer skremmende og mer akutt enn vi før hadde trodd. På Natur og Ungdoms 40-års jubileum sa Sveriges tidligere statsminister Göran Persson at alle hans miljøtiltak hadde blitt stempla som forhasta og ekstreme i forkant, og forsinka og puslete i etterkant. Kanskje er det ingen som hever et øyenbryn dersom man om fem år sier at Norge burde stoppe all petroleumsutvinning. Hva som er ekstremt vil vi bare kunne vite i ettertid. Engelskmennene har et fint uttrykk: «to err on the side of caution». Vi kaller det å være føre var.

Det som ikke er bærekraftig, vil ikke kunne opprettholdes. Det sier seg selv. Hvilken kraft skal bære oss når oljebrønnene er tomme og kullgruvene stenges? Det er det som er spørsmålet.

– Eivind Trædal, redaktør

UTROPSTEGN

!

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms 97548849 eller 47374123, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram, muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk.

En heldig vinner får en Natur og Ungdom hettegenser.

Et klimaforlik!!

Ser i avisene at en samlet miljøbevegelse presser på for et klimaforlik i Stortinget. Det høres jo ut som en bra ting, men hvis man ser nærmere på de kravene miljøorganisasjonene har klart å samle seg om, er det heller skuffende.

Hvorfor så lite ambisiøs, NU? Er det ønsket om realpolitisk innflytelse som her viser seg? Smak på ordet, et forlik for klimaet – vi kan ikke inngå kompromisser om noe så viktig bare fordi politikerne ikke klarer å bli enige! Og hva skjer når Stortinget har vedtatt et elendig klimaforlik? Når vi skal presse på for en mer radikal miljøpolitikk kan politikerne bare si «dere var jo med på dette forliket, takk dere sjæl!» (Med sånn ekkel østlandsdialekt «sjæl, lizm!»). Jeg krever svar fra ledelsen, hva er strategien her?!!

Hilsen en ikke-realpolitisk miljøaktivist

«Et forlik for klimaet - vi kan ikke inngå kompromisser om noe så viktig bare fordi politikerne ikke klarer å bli enige!»

Gasskraft-solidaritet

Forurensende gasskraftverk er skikkelig UT. Jeg synes faktisk at de som eier gasskraftverka kan invitere alle som blir uten hus og mat pga. klimaendringene hjem. Der skal de få mat og en seng å sove i.

Mvh Catrine Harila, leder i Alta Natur og Ungdom

Klimakrise eller kraftkrise?

Det første jeg tenkte var klimakrise, men så veit jeg ikke helt.

Vi kunne klart oss med mye mindre energi, for rasjonering er bare sunt. Det sier i hvert fall bestefar, og han har opplevd krigen. Men om det blir skikkelig kraftkrise har vi faktisk et stort problem her til lands. Nå kan man si at klimakrisa er verre, for om vi ikke har en klode å bo på trenger vi ikke kraft heller. Jeg må feige ut. Pass.

Hilsen Ingunn :-)

ENØK TIPS Varmepumpe er en slager. Det er effektivt, økonomisk lønnsomt og man kan faktisk skjønne hva det går ut på. Jeg spesialiserte meg på varmepumper i naturfagen og jeg var helt imponert over at jeg skjønte noe i faget.

Sparepærer er jeg også ganske glad i, etter at jeg leste om det på grønn hverdags hjemmesider.

Om hver husstand i Norge bytter ut tre 60 watts lyspærer med sparepærer, ville vi spart energi tilsvarende ett Alta-kraftverk i året. Det er helt drøye mengder.

De er ganske dyre, men i dagens samfunn har vi råd til å ofre det. Tenk om alle lampebutikker byttet ut sine pærer med sparepærer! Jeg har aldri skjønt vitsen med at de står på døgnet rundt uansett. Hvem er det som går forbi butikken i Vikersund midt på natta for å stoppe i vinduet og kikke på nye lamper?

Bilflukt

Du kan ikke flykte fra miljøproblemene, uansett hvor rask bilen din er!

– Tobias Grøsfjeld, Porsgrunn NU

Apropos stygg kraft

Vindmøller er ikke akkurat driitfine, men gasskraftverk er faen meg ikke noe bedre! Ser ut som de er konstruert av Siv Jensen i fylla..!

– Kristi

Fornybar strøm

Hvorfor finnes det ikke en strømleverandør som spesialiserer seg på fornybare energikilder? Jeg vil heller ha miljøvennlig energi i ledningene på hybelen min, enn å få strøm fra forurensende gasskraftverk.

– Are, student

Svar; Hei miljøaktivist!

Natur og Ungdom skal ikke inngå noe kompromiss eller forlik. Vi krever fortsatt en halvering av Norges klimagassutslipp innen 2020, selv om ingen politiske partier støtter dette i dag.

Nå forhandler de politiske partiene om et forlik seg imellom.

Vi vet at Jens Stoltenberg ikke vil strekke seg langt, men hvis regjeringen kan presses i riktig retning på noen områder er det bedre enn om vi skal fortsette med Stoltenbergs elendige klimapolitikk i flere år framover. Derfor har Natur og Ungdom og de andre miljøorganisasjonene fortalt opposisjonen hvilke saker som er aller viktigst – saker som det er mulig å presse Jens Stoltenberg med på. Vi kunne selvsagt latt være. Det ville ikke redusert utslippene.

Det er bra hvis et klimaforlik forbedrer regjeringens tafatte klimapolitikk. Det betyr ikke at klimapolitikken blir bra nok. Natur og Ungdom kommer til å fortsette å kreve kraftige klimakutt, uavhengig av om partiene på Stortinget blir enige om et klimaforlik eller ikke.

Hilsen Bård, leder i Natur og Ungdom

«Vindmøller er ikke akkurat driit-fine, men gasskraftverk er faen meg ikke noe bedre» Bli kvitt mølleangsten!

Det er på tide at flere miljøorganisasjoner allierer seg med Natur og Ungdom i vindmøllesaken. Vi trenger en bred front for fornybare energikilder her i landet. Vindmøller er ikke en hær trearmede monstre som skal invadere landet. De er hjelpere for å skape et mer bærekraftig samfunn.

Mvh Mari Krogsvold

Ja til diskokraftverk!

Sola er god! Sola er toppen! Sola er varm og den bruner på kroppen.

Sola som skinner hver morgen for meg! Sola i hjertet er best syntes jeg!

Hva hvis man lagde energiverk på alle treningssentrene og diskotekene hvor energikilden var alle menneskene. Så kunne folk ha det gøy og bli spreke og sunne mens de samtidig lagde miljøvennlig energi som kunne gi resten av samfunnet lys og varme.

Eller et energiverk for innestengt aggresjon. Det kunne vært straffearbeid for folk som slår barna og konene sine, eller bare vanlige folk som er frustrerte og trenger å få utløp for følelsene sine.

Her kunne de slå så hardt de orket på dynamoer som lagde strøm til nabolaget.

Hilsen dypfryst sentralist

Hilsen Lise Pettersen

lykke Lykken er en varmepumpe!

Hilsen frossen sentralist

SOLA

INNHOLD

DESEMBER 2007 Forside: ERLAND BANGGREN, EIVIND TRÆDAL OG JO STRAUIBE

redaktør

EIVIND TRÆDAL eivind@putsj.no

redaksjonssekretæR

KRISTINE KLEPPO kristine@putsj.no

GRAFISK FORMGIVER

ERland BANGGREN hello@erlandbanggren.com

Tekst: Eivind Trædal, Marit Hepsø, Kristine Kleppo, Bård Lahn, Helene Imislund, Simen Brekke, Susanne Lund Johansen, Anja Lauvdal, Håvard Lundberg, Tormod V. Burkey og Erlend Storsul Opdahl.

Foto og illustrasjon: Jo Straube, Henning Aleksander Sillerud, Henriette Nilsen, Lars Petter Storaker, Erlend Storsul Opdahl, Erland Banggren, Erik Natvig, Marit Hepsø, Eivind Trædal, Kristine Kleppo, Marie Sneve Martinussen, Helene Imislund og Stian Håpnes.

MILJØPLUKK: Kristine Kleppo, Eivind Trædal og Marit hepsø.

Kulturplukk: Kristine Kleppo, Eivind Trædal og Marit hepsø.

Korrektur: Marit Hepsø, Susanne Lund Johansen, Erlend Storsul Opdahl, Eivind Trædal, Kristine Kleppo, Elin Østvik, Pernille Hansen og Jo Straube OPPLAG: 8000 TRYKK: HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS ANNONSER: KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent: Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året.

Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

3… leder – Ekstremist? Javisst! ved redaktør Eivind Trædal.

4… UTROPSTEGN – Miljøvernere skriver om sine gleder, sorger, håp og frustrasjoner.

6… mølleøya – Vindmøllesafari på Smøla.

10… peak oil – Fra nå av går det bare èn vei.

12… kLIMAFORFATTER UTEN FILTER – Mark Lynås viser sin mørke side.

15… ARBEIDSLIVETS RØDLISTE – En klimaguide til arbeidslivet.

16… MILJØPLUKK 18… TENKETING – Økolog Tormod V. Burkey er sint. Det mener han at du også bør være.

20… SE OPP FOR SOLA – Soleventyret har begynt, men Norge sovnet under oljeeventyret.

23… kLIMAFORHANDLINGER FOR DUMMIES – «Gentlemen, you can’t fight in here! This is the war room.»

24… BLITZER MED SLIPS – Bad guys er kjekkest på film.

Intervju med Espen Kloumann Høiner fra Switch.

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark.

27… BÅRDS TALE| – Energirevolusjon Nå! ved leder i Natur Og Ungdom Bård Lahn 28… DEMOKRATISK UTSKUDD – Russiske miljøhelter er de tøffeste 31… AKSJON – Juleverksted: Grønn jul 32… KULTURPLUKK

PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

34… GARTNEREN – På Karl Johan står en mann med 1000 buttons og ei barnevogn.

Neste nummer kommer i FEBRUAR.

38… SI MEG HVA DU SPISER – Grønn mat er mer enn grønnsaker.

40… ATOMSTRID – En atomkrafttilhenger og hans motstander møtes til duell 43… Kalas – PUTSJ snakker med vinneren av Nobels Fredspris

Elin Kirkenes (16), Karina Iversen (14), Ingunn Hopmark (15), Bjørg Agnes Siversen (17) liker vindmøllene og tror flertallet på Smøla er for vindkraft.

– de setter smøla på kartet. vi får mye oppmerksomhet, sånn som dere!

Tekst: Håvard Lundberg / Foto: Jo Straube

En jentegjeng sitter rundt et av bordene på Senteret med stor S på Smøla. Det er lørdag og lukta av nystekte vafler ligger i lufta. Rundt oss selges det lodd, bakst og gammelsalta sei.

– Jeg synes de er fine. De gjør ikke meg noe, sier Ingunn Hopmark (15). Resten av vennegjengen er enig.

– Det er gamlingene som er mot, påpeker Bjørg Agnes Siversen (17). Hun tror de fleste på Smøla er positive til vindkraft.

DET ER NESTEN TI ÅR siden 2 500 øyværinger godtok å få Nord-Europas største vindmøllepark på øya si. Med sine 68 vindmøller står denne ene vindmølleparken for halvparten av Norges vindkraftproduksjon, og har siden 2005 vært i full drift og produsert strøm tilsvarende strømforbruket til 22 500 norske husstander.

– Folk var på leting etter et stort prosjekt som kunne løfte samfunnet vårt, sier Iver Nordseth (51). Han snakker varmt om øya han har vært ordfører for i over 14 år, mens han tegner den opp på kaffebordet vi sitter rundt. Iver og kommunestyret var positive til fornybar energi, og ville ha en stor utbygging da Statkraft presenterte planene sine seint på 90-tallet.

– Alle vedtak som er gjort i kommunestyret i forbindelse med vindkraft har vært positive, forteller Iver. Men ikke alle på Smøla var enige med lokalpolitikerne.

– Det var en motstandsgruppe, men den var ikke stor, mimrer han.

– Folk er av natur skeptiske til nye ting,

men det ble ikke som motstanderne hadde sagt det skulle bli. Skremselspropagandaen om de enorme vindturbinene sto ikke i forhold til virkeligheten.

EN SPØRREUNDERSØKELSE som ble gjennomført tidligere i år gir både Iver og jentegjengen på Senteret rett. Kun 12 prosent av de som bor nær en vindmøllepark er negative til parken, mens 72 prosent er positive. Av de 429 spurte vil 70 prosent bygge ut mer

Iver Nordseth (51) mener Smøla har vært tjent med å bygge ut vindkraft.

Men vindmølleplanene forblir på papiret.

Hvorfor bygges de ikke ut, slik som på Smøla? Ifølge Norges vassdrag- og energidirektorat (NVE) er 11 av dem klaget inn til politisk behandling i Olje- og Energidepartementet (OED). Klageavsenderne er som oftest forskjellige varianter av lokale motstandsgrupper.

NOE AV DET FØRSTE man legger merke til på Smøla, er at det er flatt, veldig flatt.

Det er gamlingene som er mot – Bjørg Agnes Siversen (17)

vindkraft i Norge. Dette står i sterk kontrast til de lokale motstandsgruppene som har vokst fram i kjølvannet av de mange planlagte vindkraftprosjektene langs kysten. Der de som lever med vindmøller blir mer positive, blir de som bor nær planlagte vindmølleparker stadig mer negative. Samtidig øker frykten for menneskeskapte klimaendringer i den norske befolkning. I 2004 var 42 prosent bekymret for klimaendringene. I 2006 økte dette tallet til 53 prosent og i år er det kommet opp i 73 prosent.

I dag har 18 vindmølleparker fått full byggetillatelse. Ferdig montert ville de årlig produsert 4,38 TWh og Norges vindmølleparker ville tilsvare produksjon fra gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad.

Når innbyggerne skal på fjelltur går de opp de 63 metrene til Nelvikberget, eller «Fjellet» som de selv kaller det. Derfor skulle man tro at vindmøllene var synlige uansett hvor man befant seg på øya, men det er de ikke. Etter noen veibeskrivelser finner vi likevel fram, og plutselig henger de enorme propellene over hodene våre.

Der møter vi Arild Soleim (39) som er kraftverksjef ved Smøla vindmøllepark.

Han er selv fra Smøla og mener at vindmølleparken har gitt folk større optimisme.

– Noen har det inngrodd at det er stygt, men jeg tror bare det har vært positivt, sier Arild. Han tror noe av grunnen til den økende motstanden er det politiske rotet om hvilken økonomisk støtte vindkraft skal få.

Rita Gradal (40) er nabo med Nord-Europas største vindmøllepark, og fornøyd med det.

Fossile brennstoff kommer til å ta slutt, og da har vi en ressurs, og det er vinden langs hele kysten.

Eva Ødegård (64) synes det blir kjedelig uten vindmøllene, mens Jorunn Skaret (51) mener de er visuell forurensning.

– Rita Gradal (40)

– Nye aktører har etablert seg og resultatet er flere useriøse planer langs kysten, mener han.

– Men det er jo også sånn «not in my backyard»: Bygg hvor du vil, men ikke hos oss, sier Soleim.

Tilbake på Senteret med stor S har vi kommet i snakk med gamlingene som visstnok er mot vindkraft. Eva Ødegård (64) og Jorunn Skaret (51) selger hekleduker til smølaværingene. Jorunn synes Smøla har mistet særpreget sitt etter at de store møllene kom.

– Det er rettelig visuell forurensning.

Vi har gitt fra oss noe, som vi har fått altfor lite tilbake for. Vi kunne fått billigere strøm synes jeg, fnyser hun.

Eva derimot bryr seg ikke så mye: – Det blir kjedelig uten dem. De bryter litt med landskapet. Jeg synes ikke de er stygge, smiler hun.

Jorunn er veldig opptatt av klimaet, men selv om møllene ikke slipper ut klimagasser, vil hun ikke ha dem.

– Det har nok noe med patriotisme å gjøre. Vi har det bra her på Smøla, men vindmøllene kunne jeg vært foruten. Det skjærer i meg når jeg ser dem, sier hun.

POLEN, UNGARN, ROMANIA OG BULGARIA. Det disse landene har til felles, er at de alle har bedre støtteordninger for vindkraft enn Norge. Med en støtte på 8 øre per kWh strøm fra vindkraft, ligger Norge på

jumboplass i Europa. I Sverige og Tyskland er støtten mellom 20 og 60 øre. Det siste året er det kommet fram at flere prosjekter er blitt skrinlagt nettopp på grunn av det lave støttenivået. Ifølge NVE er det fire parker som har alle tillatelser, men ikke bygges ikke. En av disse er Ytre Vikna, som ville vært Norges største vindmøllepark.

For åtte år siden vedtok Stortinget en

MED VINDMØLLENE I ØYEKROKEN serverer Rita Gradal (40) oss kaffe. Hun bor på et småbruk som tilhører bestefaren hennes.

Rita er en av Smølas mange vindmøllenaboer. Hun pleier å ta morgenkaffen ute mens hun ser på vindmøllene.

– Hysj, nå hører dere et lite sus hvis dere er stille. Det høres nesten ut som bruset fra havet, bare jevnere, sier hun

Vi har det bra her på Smøla, men vindmøllene kunne jeg vært foruten. Det skjærer i meg når jeg ser dem.

– Jorunn Skaret (51)

målsetning om at vindkraft skulle stå for 3 TWh innen 2010. Nå er det mye som tyder på at Norge ikke kommer til å nå det som var et puslete mål i utgangspunktet. Da Åslaug Haga (SP) tok over som Olje- og energiminister innrømmet hun at regjeringas økonomiske støtte til miljøvennlig energi-produksjon er for dårlig. Både Haga og miljøvernminister Erik Solheim har ved flere anledninger signalisert at det vil komme en endring. De vil derimot ikke si noe om når man eventuelt kan vente seg at støttenivået endres. Alle som ønsker seg mer fornybar energi i Norge må derfor fortsatt leve med usikkerheten.

Hun forteller at bestefaren hennes syntes vindmøllene var spennende. Han likte at utsikten endra seg og at det skjedde noe nytt. Rita har selv ingenting imot vindmøllene. Hun tror at Norge kommer til å bli et rikt land på vind og at de kommer til å bli en del av kulturlandskapet.

– Alle er jo enige om at vi må ha fornybar energi, men hvis det berører oss direkte så er det plutselig ikke interessant. Det synes jeg er korttenkt. Fossile brennstoff kommer til å ta slutt, og da har vi en ressurs. Det er vinden langs hele kysten, sier Rita.

– Noen har det inngrodd at det er stygt, jeg tror bare det har vært positivt.

– Arild Soleim (39)

Klimaendringene gjør det umoralsk og livsfarlig å fortsette å bruke fossile energikilder, men det er ikke den eneste grunnen til å kutte produksjonen. Olja kan ta slutt før vi tror.

Tekst: Eivind Trædal / Illustrasjon: Henriette Nilsen

Fredrik Robelius har skrevet verdens første doktorgrad om peak oil – teorien om at oljeproduksjonen snart vil synke. Han mener oljealderen kan få en brå slutt: – De mest pessimistiske spådommene idag er at oljeproduksjonen allerede har nådd toppen, og er på vei ned. De mest optimistiske gir oss fram til 2012-2013. Det er ikke lenge, forteller han til Putsj.

Gigantfeltene avgjør Analysen til Robelius bygger i stor grad på gigantfelter som Statfjord. Alle felt som er funnet fram til mars 2007 er tatt med. Han har også inkludert oljekilder som ikke har blitt utnytta, som felt med oljeholdig sand i Canada.

– Det er de store feltene som er avgjørende for produksjonen. Vi finner veldig få slike gigantfelt. De funnene vi gjør er færre og mindre, forteller Robelius. Det gjelder ikke minst i Norge.

– Det er lenge siden man fant gigantfelt i norske farvann, man finner heller ikke så mange mellomstore eller store. Poenget er at gigantfeltene er virkelig gigantiske, Statfjord hadde på det største en produksjon på 600 000 fat per dag. Man må finne titalls mellomstore oljefelt for å veie opp for uttapping av et slikt gigafelt, og slike finner man ikke mange av.

10

Selv med nye oljefelt, er det vanskelig å opprettholde eller øke produksjonen, så den kan komme til å rase kjapt. Dette er en utvikling vi ser over hele verden.

Umulig økning Energiforbruket kommer til å gå opp i framtida.

Det amerikanske energidepartementet forventer en økning av energiforbruket med 20-30% innen 2020. Er det mulig å opprettholde den veksten med fossil energi? Robelius er skeptisk.

– Det finnes ganske mye kull, men det finnes ingen lett måte å gjøre kull til flytende væske.

Det trengs mye kull per liter brukbart drivstoff.

Det man kan håpe på er å få en langsom og kontrollert nedgang. Det blir vanskelig, kanskje til og med umulig å ha en økning av energi på transportsida.

Best å være svensk Robelius har tidligere uttalt at det er en fordel å være svensk når man forsker på peak oil, uten noen store nasjonale oljeinteresser å forholde seg til.

– Jeg har truffet en del geologer fra det norske petroleumsdirektoratet, og deres prognoser om oljeproduksjon går også nedover, forteller han.

– Det er ikke slik at man ikke forsker på dette i Norge. Dere er jo siviliserte. Men i viktige oljeproduserende land som Saudi-Arabia og Kuwait er denne typen forskning ikke populær i det hele tatt. Institutter i Norge forsker på teknikker for å få ut den vanskelig tilgjengelige olja. Oljeselskapene har forskjellige strategier for å takle en nedgang i produksjonen. OPEClandenes innsats varierer også. Noen land, som de Forenede Arabiske Emiratene, velger å ikke øke produksjonen, men ha en langsom utvinning. Slik unngår de en dramatisk nedgang i produksjonen.

Akutt Robelius er ikke i tvil om at denne problemstillinga fortjener mye oppmerksomhet: – Det her er «jättesvårt». Det kan få veldige konsekvenser om produksjonen går ned fort.

Land som USA og Tyskland, som er så avhengig av olje, vil kunne få store problemer. Det er på noen måter mer akutt enn den globale oppvarminga. Petroleumsbasert transport brukes så mye i landbruket, både i maskinene og for eksempel til produksjon av kunstgjødsel. Når dette påvirker matproduksjon påvirker det alle.

Noen mener at dette spørsmålet er så stort at ingen vil ta i det.

11

Tekst: Marit K. Hepsø / Foto: Marius A. Gjerset & Jørgen Furuholt / Sølvberget KF

– Åh, nei, der har jeg vært allerede, det var et skikkelig deprimerende sted!

Den britiske klimaforfatteren og -aktivisten Mark Lynas virker ikke spesielt begeistra for PUTSJs forslag om å ta intervjuet på Oljemuseet i Norges oljehovedstad Stavanger.

– Det latterligste med det museet er de fossile steinene de har stilt ut fra norsk sokkel, fortsetter han. – De steinene stammer fra en katastrofal masseutryddelse på grunn av global oppvarming for 150 millioner år siden. I dag varmer de jorda igjen, snakker om ironi.

Mark er i Stavanger for å snakke på litteraturfestivalen Kapittel 07 om sin nye bok Six Degrees. Our Future on a Hotter Planet, som kom på norsk nå i høst. Motforestillinger til tross får vi ham med oss på den fasjonable restauranten på Oljemuseet. Riktignok etter å ha lovet at lunsjen skal betales av statsstøtta til Natur og Ungdom.

– Jeg ville nemlig ikke drømme om å ta penger fra frivillige miljøaktivister, forsikrer Mark oss mens vi sjekker ut dagens meny.

12

Skremmende kart for framtida – Jeg satt stort sett og glante på dataskjermen, helt begravd i pdfdokumenter om klimaforskning i over to og et halvt år, forteller han om arbeidet med den nye klimaboka si. I 2004 gav han ut boka High Tide. News from a Warming World, hvor han reiste verden rundt og møtte mennesker som allerede nå kjenner klimaendringene på kroppen. I arbeidet med Six Degrees var ideen å finne ut så konkret som mulig hva som vil skje med planeten vår med global oppvarming, grad for grad.

– Det jeg fant var egentlig et ganske skremmende kart for framtida, advarer han.

Ideen om de seks gradene har han fra FNs klimapanel. De har beskrevet ulike utslippsscenarier i sine klimarapporter, og anslår at temperaturen på jorda vil øke med mellom én og seks grader i løpet av de neste hundre årene.

– I verste fall, ved seks graders global oppvarming, snakker vi om en utryddelse av nitti prosent av alt liv på jorda; en helt ugjenkjennelig planet, sier Mark, og forklarer samtidig at det slett ikke

trenger å gå så langt før vi vil merke dramatiske konsekvenser av våre utslipp. Foredraget hans har nettopp vist skremte siddiser hvordan regnskogen i Amazonas kollapser og blir til ørken, Grønlandsisen smelter, og en tredjedel av alle plante- og dyrearter utryddes; alt dette før vi idet hele tatt kommer over tre grader.

Ved tre grader kan vi nå et kritisk punkt hvor hele klimasystemet tipper over i en helt ny tilstand, en tilstand Mark omtaler i boka som «runaway global warming».

– Klimaflyktninger vil strømme i millioner til de få beboelige stedene som er igjen, sier Mark. –Så vi i Storbritannia og Skandinavia sitter sannsynligvis på det som vil bli de mest lukrative eiendommene i verden, kommenterer han sarkastisk.

– Norsk miljøpolitikk er stort sett en vits Mark Lynas mener mye om klima, og det meste er kompromissløst.

Kommentarene kommer kjapt og biter hardt. Han legger ikke noe imellom i sin kritikk av vertskapet: – Norsk miljøpolitikk er stort sett en vits, svarer han når vi lurer på hva han synes om den norske miljødebatten. – Jeg mener, dere sitter på oljeplattformene deres og skyter hvaler, ikke sant.

Den norske regjeringas planer om å gjøre Norge karbonnøytralt har han følgelig ikke mye til overs for: – Det Norge tjener penger på er å ødelegge planeten, slår han fast. – Karbonkvoter handler bare om å kjøpe seg fri, ikke om å kutte utslipp. Da jeg hørte at Statoil kjøpte klimakvoter for flyturene til sine ansatte, trodde jeg det var en dårlig vits. Det er jo produktet Statoil selger som er problemet her! sier han. – Det samme gjelder Norge som nasjon. Å si at det dere driver med er miljøvennlig er bare en falsk fasade.

– Så hva bør Norge og regjeringa gjøre? lurer vi på.

– Legg ned hele oljeindustrien, kommer det kjapt fra Mark.

Noen sekunder henger svaret i løse luften, men vi ser tydeligvis ut som om vi forventet oss et lengre svar, så Mark fortsetter: – Jeg mener, Norge har nok penger, dette handler om våre barns framtid.

Er ikke nordmenn glade i barna sine?

– Synes du ikke det virker litt drastisk?

– Ok, da, dere må fase ut oljeindustrien, korrigerer han seg selv noe motvillig. – Den har uansett ingen framtid.

– Det er jo som å erklære seg nøytrale til folkemord. Vi vet jo at klimaendringene dreper.

– Hva vil du si er din egen posisjon da?

– Min posisjon? Mark nøler et øyeblikk, og sier det kommer an på hva vi mener med «posisjon». – Altså, det jeg mener er at klimaendringer ikke handler om noen politisk posisjon. Det handler om moral. Min posisjon er først og fremst et sterkt moralsk utgangspunkt.

Klimakrisen kommer først, mener Mark, og bruker seg selv både som journalist og aktivist for å sette fokus på spørsmålet.

– Jeg tror alle må være aktivister hvis vi skal klare å redde planeten, sier han. – Er du ikke enig?

Jeg tror alle må være aktivister hvis vi skal klare å redde planeten Kake for klimaløgner Mark har det med å stadig vri spørsmålene, spørre oss tilbake og kommentere spørsmålene vi kommer med. Replikkene forteller oss at han definitivt ikke er noen kompromissenes mann. Selv sier han at han ser på seg selv som en uavhengig aktivist som jobber best gjennom kampanjer.

Nøytralitet er feighet For et par måneder siden raste debatten i britiske medier om journalistisk nøytralitet i klimadebatten. Bakteppet var at en britisk TV-kanal hadde sendt en såkalt «klimaskeptisk» TV-dokumentar, og en BBC-redaktør mente at «det slett ikke var pressens jobb å redde verden». Mark Lynas regner seg selv like mye aktivist som journalist, og skrev i en artikkel at «når det gjelder klimaendringer, er det feigt å være nøytral».

– Det er helt absurd om pressen skulle erklære seg nøytrale til planetens overlevelse, sier han når vi spør om artikkelen.

Norsk miljøpolitikk er stort sett en vits. Jeg mener, dere sitter på oljeplattformene deres og skyter hvaler, ikke sant

Mark skremmer siddisene med forsida på sin nye bok

13

Mark Lynas tar en rutinemessig kikk ut på termometeret.

– Målet mitt er å informere om problemet og få folk til å handle selv. Man trenger ikke være aktiv i miljøbevegelsen eller politikken, mener han. Sitt kanskje mest berømte stunt som aktivist hadde han i 2001, da han kastet en bløtkake i ansiktet på dansken Bjørn Lomborg. Mark uttalte at Lomborg skadet miljøsaken med boka si The Sceptical Environmentalist, og at han ville gi ham «pies for damn lies». Mark vrir seg litt i stolen når vi trekker fram kakehistorien og vil ha hans kommentar, mumler noe om at han var i tjueåra den gang, og at han nå er en familiefar i trettiåra.

Det jeg fant var egentlig et ganske skremmende kart for framtida – Jeg har møtt Lomborg senere, og han tok det faktisk som en gentleman. Vi ble vel en slags venner på det menneskelige plan, men jeg mener jo fremdeles at det han sier er helt idiotisk. Det ødelegger jo fremdeles for klimasaken, utdyper han.

Atomkraft som klimaløsning I Six Degrees skriver Mark mye om økt livskvalitet ved mindre forbruk, som han mener er en stor del av løsninga på klimaproblemet.

Samtidig har mange stilt spørsmål ved det at han stiller seg skeptisk til mange teknologiske løsninger, som CO2-deponering.

– Jeg mener både biodrivstoff og CO2-fjerning er blindspor, sier han. – Det vil bare øke energiforbruket og gjøre oss mer avhengige av fossil energi. Det blir som metadon; vi går ikke til selve kjernen 14

av problemet, vi bare lapper på symptomene.

– Men å kutte i personlig forbruk er vel ikke nok til å stoppe klimaendringene?

– Nei, svarer Mark. – Og det er det er derfor jeg vil doble utbyggingen av atomkraft. Men det synes vel ikke dere noe særlig om, sier han og snur spørsmålet tilbake til oss.

– Fortell meg, hva slags klimakonsekvenser har atomkraft?

Mark har tydeligvis hatt noen runder med miljøbevegelsen om dette temaet før, og legger ikke skjul på at han ikke alltid er enig med miljøbevegelsen i synet på klimaløsninger. Atomkraft er et kontroversielt tema, også i Storbritannia.

– Hva med atomavfallet og risikoen for ulykker? spør vi ham.

– Overdreven frykt, parerer Mark kjapt. – Konsekvensene var overhodet ikke så dramatiske som dere skal ha det til. Dyrelivet i Ukraina har aldri hatt det så bra som etter Tsjernobylulykken, da fikk naturen være i fred.

– Men dyrene var jo fulle av radioaktiv stråling…

– Tror du de brydde seg om det?

Intervjuet vårt begynner å ligne mistenkelig på en debatt, og Mark må snart gå til neste avtale med Stavanger Aftenblad.

Men vi gir ikke slipp på pratet om løsninger riktig enda. Mark prater i vei om at Norge har alle muligheter til å snu landet fra oljeavhengighet til fornybar energi.

– Vindkraft, for eksempel. Kunne gjerne hatt vindmøller i fjorden her for min del, sier han og peker ut vinduet mot bybrua i Stavanger.

– Det er klart, det blir vanskelig å snu de gamle fossilene som bestemmer. Så på den måten er jeg nok ganske pessimistisk. Oljebransjen er en utrolig treig og konservativ gjeng. Men jeg har tro på den nye generasjonen, sier han.

Det er lenge siden advent bestod av Santa Lucia-feiring, julekalender og skriving av ønskelister, i alle fall for mange av oss. Mye av tida går med på å pugge til eksamen eller tentamen. Men er du på riktig spor? Bør du fortsette å følge drømmen om å bli yoga-barista med gym valgfag, eller bør du skifte kurs på grunn av klimaendringen? Putsj har undersøkt hvilke yrker som vil være nyttige, og hvilke som er utrydningstrua i en våtere, varmere og villere framtid.

På rødlista:

Forsikringsbransjen Alle ødeleggelsene som følge av klimaendringene kommer til å gjøre det tungt å jobbe i forsikringsbransjen. Vi vanlige forbrukere kan grue oss til temmelig høye premier for å forsikre oss mot storm og flom. Var det noen som sa vannskade?

Jordbruk For dem av oss som liker å kalle en spade for et graveredskap, ser det mørkt ut. Ikke bare blir gårdene i mange av de store landene i verden større og større, og trenger færre bønder til å drive dem. I tillegg vil tørke, temperaturendringer og ekstremvær gjøre det vanskelig å få mer enn 20 fold på havren.

Fiske På Nova Scotia i Canada forsvant rundt 20 000 jobber i 1992. Det var fordi man hadde ignorert advarslene fra forskerne, og fiska opp nesten all torsken. Torskebestanden brøyt sammen, fiskerne var arbeidsløse, og stadig går det nedover med landsdelen. Dette er dessverre ikke en unik historie. Det samme skjer over nesten hele verden, også i Norge. Og hva vil skje med fisken når temperaturene endrer seg i havet? Det vet nesten ingen. Skitt fiske!

På vei opp

Hva som helst innen fornybar energi Enten du bygger det, selger det, finner det opp eller kjemper for det, fornybar energi er framtida. «Grønt er det nye gull», skriver Dagens Næringsliv. Det er bare å ta hintet, best å få gullfeber.

Sandsekkstabling Enten du har erfaring fra sandkassa i barnehagen eller øvelse i sivilforsvaret: erfaring med sand kan det fort bli bruk for. Sandsekker kan holde stigende hav borte fra kjelleren og flomstore elver i sjakk. Kanskje vil landene rundt Sahara tjene fett på eksporten.

Politikerforakt Enten du er drosjesjåfør, politisk kommentator, redaktør i Se og Hør eller leserbrevspaltist: politikerforakt vil det bli nok av i tida framover.

Hadde Putsj fått fem kroner for hver gang vi har drømt om å dyppe regjeringa i råolje og rulle dem i fjær, ville vi hatt minst 25 kroner, cash kontant. Dessverre er ikke et sånt system innført ennå, men de vil sannsynligvis være på plass og velfungerene før Stoltenbergs bløffekvoter og – utviklingsmekanismer.

Geoingeniør Dette relativt nye yrket er for dem som vil finne måter å takle klimaendringene på. Du kan for eksempel få jobb hos Nahan Myrvold, en av mennene bak Microsoft. Han driver nå selskapet Intellectual Ventures, som søker en «plan B» for å takle klimaendringene. Forskerne han ansetter blir satt til å komme opp med kriseløsninger som dumping av salt i havet for å opprettholde havstrømmene dersom Grønlandsisen blir borte, eller turbiner til skipene på verdenshavene som skaper skyer, som igjen reflekterer stråling fra sola.

Tekst: Eivind Trædal / Illustrasjon: Lars Petter Storaker

Journalistikk Med fare for å skyte oss selv i foten: journalistene har harde kår i vente.

Papiravisene ansetter færre folk, blant annet fordi avisene har mer konkurranse fra internett og andre tjenester. Dessuten er det ikke noe kult å være journalist dersom det bare er dårlige nyheter å rapportere.

15

MILJØPLUKK

Pene ord om norsk miljøvern Frederic Hauge ble kåret til en av verdens viktigste miljøvernere i det amerikanske magasinet Time i oktober i år, og havnet dermed i godt selskap, blant annet med nobelprisvinner Al Gore. Putsj gratulerer. ”From activists to tycoons, politicians to inventors, these remarkable people offer hope for the future.”, skriver Time.”Hauge’s powerfully pragmatic approach is to collaborate with heavy industry, not battle it.”, sies det videre. Med andre ord: det er ennå litt tid igjen før NU blir med i klubben.

ET

Kjære tante Grønn Nå har det visst klikka for deg her.

I forrige nummer spurte jeg deg om vaskemidler for klær, og ditt svar dreide seg om klimabilletter.

Goddag mann økseskaft! I tillegg kalte du meg Nils, selv om jeg heter Kåre. Du visste vel kanskje at kjæresten min stakk av med en fyr som het Nils i sommerferien, og bestemte deg for å strø salt i såret.

Lumpent gjort. Ærlig talt, sånn finner jeg meg ikke i å bli behandla.

Hilsen Kåre (ikke Nils) CD-ønske: Linni Meisterm med Survivor Hei Nils Beklager at jeg svarte på feil spørsmål. Jeg hadde vært ute og flydd med noen klimabilletter, og led av skikkelig jetlag, dette førte til at jeg snudde månedene på hodet, og svarte på det samme spørsmålet som ble stilt i det foregående nummeret av Putsj. Jeg er lei for misforståelsen, men jeg henger meg opp i en ting med innlegget ditt: du kommer med et CDønske. Det er ikke slik at man kan ønske seg CDer i min spalte. Dersom du vil ha en CD, kan du få et eksemplar av klassikeren Stemmekraft mot gasskraft, som vi har i underkant av hundre eksemplarer av her på Putsjkontoret, dersom de andre i redaksjonen synes det er greit å unnvære en da [Nei, det gjør vi ikke, vi trenger CDene til å lage pop-art, –red anm.].

Ydmyk hilsen tante Grønn.

MILJØDILEMMAET Ville du dratt på bjørnekikking i oslomarka, eller på undervanns-PCB-safari i oslofjorden?

16

DELFIN-ENERGI Airdolphin og Windyboy er den nye superheltduoen innen kraftproduksjon.

I fem år har japanske forskere, myndigheter og industri samarbeidet for å lage den optimale vindmølleteknologi.

Airdolphin er en vindmølle du kan ha på ditt eget tak som kan gi deg lys og varme inne når det blåser kaldt ute. Ved hjelp av sidekicket Windyboy kan du kople Airdolphin til el-nettet slik at du har strøm enten det blåser eller ikke. Vindmøllen veier nesten ingenting og har en forventet årsproduksjon på 1200 kWt. Airdolphin har også en spesialutviklet bevegelig hale som tilpasser seg hvilken retning vinden kommer fra.

KK

Å demonstrere gjør deg sunn og lykkelig Det har Dr John Drury ved universitetet i Sussex funnet ut. Å kjempe for noe du tror på gjør deg glad. Samholdet blant aktivister gir sosial trygghet, og får de til å føle seg modige og sterke. Dette gir aktivister et bedre immunforsvar og en større evne til å takle angst og stress.

– Folk bør involvere seg mer i politiske kampanjer og bevegelser – ikke bare for å forandre samfunnet, men også for deres eget beste, råder Dr Drury.

KK

SITATET «Jeg tenker at nå prøver vi i to år, og så ser vi hvordan det går.»

– Erik Solheim til Vårt Land, om hvordan han vil takle arbeidsmengden nå som man slår sammen Bistandsog Miljøvernministerposten.

«En fruktbar måte å tilnærme seg klimaproblematikken på, er ved å sette munnkurv på miljøbevegelsen.»

– Erling Fossen i Dagbladet

Bilreklame Den norske beslutningen om at bilindustrien ikke kan reklamere for biler som «grønne», «miljøvennlige», «rene» eller «naturlige», har vakt oppsikt i utlandet. På nyhetsbloggen autobloggreen, som fokuserer på miljø og bilkjøring, rapporterer om den norske galskapen, de siterer både norsk lov og forbrukerombudet.

Dette er gledelig på mer enn en måte: det er alltid godt å lese på engelsk et av de beste norske ordene som har spredt seg utenlands (ved siden av Quisling): ombudsmann. I dette tilfellet the consumer ombudsman.

ET

Supermiljøheltene kommer Hvis underholdningsindustrien får det som de vil kommer barna til å bytte ut Supermann, Spiderman og Harry Potter med miljøhelter om ikke så alt for lenge. Leketøysfirmaet ELC har laget aksjonfigurene Planet Protectors som kjemper mot den onde Doc Tox som vil forgifte jorda. BBC har skapt supergutten Tommy Zoom som kjemper for resirkulering mot den slemme Polluto, og Disney skal lære barna å beskytte miljøet i barne-tv programmet Playing for Planet.

KK

nøttevask Det høres kanskje sprøtt ut, men nå kan du altså vaske klærne dine med nøtter. De såkalte vaskenøttene vokser på trær i India og Pakistan, og er mye brukt blant annet i Tyskland. Nøtteskallet inneholder såpestoffet saponin, et middel trærne produserer for å beskytte seg mot insekter. Men som altså også kan brukes til å vaske klærne dine helt rene og fine, uten en haug kjemikaler, som er trikset de fleste vaskemidler tyr til. På toppen av det hele kommer nøttene fra viltvoksende trær som ikke trenger sprøytemidler og de kan brukes flere ganger.

I Norge kan du nå få tak i både vanlige vaskenøtter på nett (vaskenotter.no) og «Miljøvask», som er basert på vaskenøtter (miljovask.no).

Begrepet «grønnvasking» får straks en ny og bedre betydning.

MKH

KALENDER DESEMBER/JANUAR 3-14 desember – Klimaforhandlinger på Bali

It’s getting hot in here CO2-nivået i atmosfæren øker raskere enn ventet, i følge ny forskning fra East Anglia-Universitetet, Global Carbon Projcect og British Antarctic Survey. Utslippene stiger, samtidig som skogene og havet tar opp mindre av drivhusgassene. Spådommene som ble gjort på 90-tallet, undervurderte økningen i utslippene med mellom fire og 17 prosenter. I 2006 ble litt under ti milliarder tonn CO2 sluppet ut på globalt plan. I følge studien er det 35 prosenter mer enn i 1990.

ET

Lag en aksjon eller skriv et leserbrev til lokalavisa for å legge press på politikerne.

8 desember – Internasjonal klimadag

Demonstrasjoner for klimahandling i hele verden.

10 desember – Nobels Fredspris deles ut

til IPCC og Al Gore. Dagen etterpå er det fredspriskonsert på TV med blant annet Alicia Keys og KT Tunstall.

24 desember – Juleaften!

SURF’S UP EARTH CLOCK

Earth Clock gir oss trist statistikk, time for time. Her kan du følge befolkningsvekst, CO2-utslipp, global temperatur, økning i radioaktivt avfall, antall hiv-smittede, avskoging og antall arter som har blitt utryddet. Det spørs hvor nøyaktig den er, når den viser at vi har 500 år med olje igjen, og når tallet for antall utdødde arter er det samme som tallet for antall tonn olje sluppet ut i sjøen, men det ser jo stilig ut. http://www.celsias.com/2007/11/04/earth-clock/

4-8 januar – Landsmøte i Natur og Ungdom

I fredrikstad. Bli med å legge Natur og Ungdoms politikk i året som kommer og bli kjent med miljøvernere fra hele landet.

Husk penn, papir, tøfler, strikketøy og sovepose.

Bygg ditt eget grønne hus

På http://www.greenisuniversal.com/game.php , kan du bygge ditt eget, grønne hjem. Du får et budsjett, og kan velge mellom mange grønne løsninger. Ikke mye til spill kanskje, men bra til inspirasjon for alle med et hus i magen (det er ikke lett å ha et hus i magen). Går du ikke lei, kan du sjekke ut http://www.mysusthouse.org/game.html , som også har en miljøfokusert husbyggesimulator.

Putsjbloggen Putsjbloggen blir bare bedre og bedre. Her kan alle NUere få en liten ekstra dose Putsj mellom hvert nummer. Besøk oss på

www.putsj.no, og bli aktiv på NU-sidene i samme slengen.

17

TENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak.

Denne gangen har vi invitert Tormod Vaaland Burkey, økolog, med spesialfelt biologisk mangfold, populasjonsdynamikk, og truede arter.

Tekst: Tormod Vaaland Burkey / Illustrasjon: Lars Petter Storaker

«We now face the prospect of a kind of global civil war between those who refuse to consider the consequences of civilization’s relentless advance and those who refuse to be silent partners in the destruction. More and more people of conscience are joining the effort to resist, but the time has come to make this struggle the central organizing principle of world civilizations.»

– Al Gore, Vinner av Nobels Fredspris, Earth in the Balance (1992) Med alle de selvforsterkende feedbackløkkene i klimasystemet, og utviklingsland som streber etter å øke klimagassutslippene sine, er det kanskje allerede for sent å stanse løpske klimaendringer – fordi samfunnet ikke klarer å snu skuta i tide. For hver dag som går er det nye arter som det allerede er for sent for. Rundt om i verden setter milliarder av mennesker økonomisk vekst og eget forgodtbefinnende foran en levende klode.

I naturvernet er hver seier midlertidig, mens hvert nederlag er permanent. En art som dør ut kommer aldri tilbake. En urskog som blir rasert kommer ikke tilbake på overskuelig tid. Ei heller en elv som demmes ned eller et naturområde som bygges ut.

18

Men alt dette bør være velkjent. Det det skorter på nå er ikke informasjon, men handling. Du må bli sint, og forbli sint…

Om man har kunnskap om verden, og bryr seg, så kan man ikke annet enn å bli sint. Vi som er glad i de millionene av andre arter som menneskeheten er i full gang med å utrydde, og de artene vi allerede har utryddet, kan ikke annet enn å være rasende, lei oss, og fortvilet. Hoppende rasende over den kumulative effekten milliarder av enkeltmenneskers handlinger har på planeten vår, de dyre- og planteartene vi bryr oss om, de vakre stedene på jorden.

Det skal liksom være så effektivt å være rolig og sindig bestandig, men kanskje skyter miljøvernere seg selv i foten her. Kanskje folk tenker: hvor alvorlig kan det være, hvis alle disse ekspertene som skulle vite noe om disse tingene, er så rolige og fattet? Hvis de fortsatt tar seg tid til å pakke innholdet inn i saklige og byråkratiske vendinger, isteden for å hoppe opp og ned og skrike? Hvorfor er de ikke synlig fortvilet? Kanskje det ikke er så farlig…

Det er logisk inkonsekvent å være villig til å slåss for å stanse Hitler, men ikke for en levelig verden. Når du har kunnskap om hvordan det står til i verden må du enten lukke øynene, eller slåss. Ikke nødvendigvis ved å ty til vold og krigføring, men slåss for det vi holder hellig med alle de virkemidlene vi har til rådighet. Du kan ikke alltid være så snill og dannet. Vi må ikke være så raske til å drive selvsensur i valg av virkemidler og uttrykksform. Folk responderer ikke på faglige og byråkratiske vendinger. De responderer på følelser og engasjement. På handling. Handling springer fra følelsesmessig engasjement, temperatur, sinne, desperasjon. Empowerment. Noe av smerten kommer nok av maktesløsheten; følelsen av at det er for vanskelig å bevege verden i riktig retning. At så mange aktivt eller passivt motarbeider de endringene som må til. Det er tungt å ha verdier som er annerledes enn resten av samfunnets.

«The greater part of what my neighbors call good I believe in my soul to be bad, and if I repent of anything, it is very likely to be my good behavior. What demon possessed me that I behaved so well?»

– Henry David Thoreau, 1854 De av oss som er voksne i Norge idag behøver ikke være redde for egen del, men har du barn eller bryr deg om andre arter, så er det all mulig grunn til å engasjere seg på deres vegne. Kraftige virkemidler og gjennomgripende endringer må til, og det raskt.

Vi er kommet i den litt selsomme situasjonen at alle som har barn bør være miljøvernere, og miljøvernere ikke bør ha barn…

Vi bør være sinte fordi vi er født inn i en verden som er blitt en fattig skygge av sitt tidligere mangfold. Fordi det som er igjen er stadig mer truet. Og fordi menneskene gjør så mye ondt mot andre arter. Og vi kan selvfølgelig ikke annet enn å være lei oss.

Sinte og lei oss fordi vi lever i en fattig verden, en verden uten kaspisk tiger, Java tiger og Bali tiger, uten geirfuglen og store fiskestimer, uten store dyreflokker. Hvor havet er overfisket, og livet på havbunnen skrapet i stykker. En verden hvor tropiske korallrev og alt liv de gir grunnlag for, er dødsdømt av vannet som blir stadig varmere.

Hvor isbjørnene er dømt til drukningsdøden eller sultedøden fordi deres verden snart er isfri om sommeren.

«An ecologist lives in a world of wounds» (Aldo Leopold, ca. 1930).

Du skal ikke vise toleranse for de som er skyld i dette – inklusive deg selv. Hva ville skjedd om du tok med deg en syl når du går tur om kvelden og stakk hull i to dekk

i, enn for sine egne umiddelbare interesser.

Hva ville Gandhi ha gjort for å redde tigerens leveområder, og beskytte dem fra krypskyttere?

Eller å redde isbjørnene og verdens korallrev fra den globale oppvarmingen? Eller verdens haiarter fra det kinesiske haifinne-markedet?

For en verden hvor livet er verdt å leve?

Det er 2200 år siden Arkimedes beskrev vektstangprinsippet og sa: «gi meg et fast punkt og jeg kan flytte verden». Folk ser ofte til politikere og andre autoriteter for at de skal gjøre noe med store problemer. Men sannheten er at ingen vet hvordan man beveger verden. Vi har skapt et så diffust system, så desentralisert, med krefter og motkrefter, og syv milliarder viljer – noen sterkere og med flere frihetsgrader enn andre – som alle trekker i forskjellige retninger og kansellerer hverandre, at ingen vet hvordan det fungerer når man trenger å oppnå noe. Dette systemet er utmerket når vi vil at ingenting vesentlig skal forandre seg. Men i en krisesituasjon, med litt uoversiktlige og ikke umiddelbare konsekvenser, er det en katastrofe. Vi vet hva vi må gjøre, men ingen vet hvordan vi

«Det skal liksom være så effektivt å være rolig og sindig bestandig, men kanskje skyter miljøvernere seg selv i foten her. Kanskje folk tenker: hvor alvorlig kan det være, hvis alle disse ekspertene som skulle vite noe om disse tingene, er så rolige og fattet?» på hver SUV du gikk forbi? Hvis andre fikk høre om dette, kopierte det, og en trend spredte seg verden rundt? Folk kjører bil fordi det er beleilig, men det blir ikke videre beleilig hvis du rett som det er har flere punkterte dekk enn du har reservehjul.

Hvorfor skal vi finne oss i at folk ødelegger vår verden? Hva med en sultestreik for ulven, eller mot trålfisket? Denne kampen er ikke av ny dato. Men miljøet har alltid tapt.

Vi må gå nye veier. Vi må være kreative.

Organiserte. Vi må være villig til å ofre noe for det som betyr noe for oss. Og vi må ikke la vanlige høflighetsnormer diktere hva slags virkemidler vi skal velge.

Kjærligheten for det levende, og raseriet over hva menneskeheten gjør med den levende kloden, er en viktig energikilde som vi trenger i kampen for å redde det vi er glad i.

Dessverre er det ikke nok å gå foran med et godt eksempel. Vi må organisere samfunnet slik at ikke bare dedikerte idealister gjør det som er riktig.

Miljøbevegelsen, i den grad vi kan snakke om noe sånt, trenger en Mahatma Gandhi.

Og en Nelson Mandela. Vi trenger mange.

Men det er mye vanskeligere å få folk til å gjøre opprør for en verden det er verdt å leve

får noe gjort når det trengs. Mange av oss vil gjerne handle. Vi vet bare ikke hvordan.

Velmenende politikere er i samme posisjon.

Politikerne kommer ikke til å ta ledelsen.

De er redde for å ikke få velgerne med seg, og vet ikke hvordan man skal få noe gjort.

De er splittet, og kan ikke bli enige om handling. Politikere reagerer, på press fra opinionen. De representerer folk flest, så det er folk flest som må gjøre noe. Og noen få selvutvalgte mer enn den grå massen. Politikere er bare vanlige mennesker, oghar om mulig enda flere bånd på seg enn folk flest.

Vi trenger å fri oss fra noen av disse båndene.

Det kommer ikke til å bli gjort noe før folk er sinte og viser det.

«You must speak loud to those hard of hearing». (H. D. Thoreau, 1854).

For deg som er sint, og trenger å føle at det er andre der ute som har det sånn som deg, vil jeg anbefale bøkene til Edward Abbey og Dave Foreman. Begynn med The Monkeywrench Gang. Men husk Abbeys egne ord: «Sentiment without action is the ruin of the soul. One brave deed is worth a thousand books.»

19

Norge venter på at oljeeventyret skal ta slutt, men soleventyret har allerede begynt og det venter ikke.

Tekst: Kristine Kleppo / Illustrasjon: Henning A. Sillerud, www.untitledbrain.com

– Jeg føler meg sikker på at norske politikere ikke forstår at «solcelletoget går nå», og at det rett og slett ikke er mulig å hoppe på når olje- og gasseventyret er slutt, sier solenergiforsker Egil Trømborg.

Han er skuffet over norske myndigheters vilje til å satse på forskning innen det som ser ut til å kunne bli Norges største industrielle suksess siden oljeeventyret.

Soleventyret – Vi drømte om et mulig soleventyr for ti år siden. Nå bygger vi det, sier teknologidirektør i Renewable Energy Corporation (REC), Erik Sauar.

REC er en av verdens ledende produsenter av solcellepaneler. De er nå Norges tredje største selskap målt i markedsverdi, bare slått av StatoilHydro og Telenor, og de vokser. Solcelleindustrien er nå den raskest voksende industrien i Norge. I løpet av de ti siste årene har vekstraten til solenergiindustrien vært på over 40 prosent. Sauar tror at med alle de nye anleggene som er under bygging vil veksten øke til 100 prosent i løpet av de neste årene.

– Selv hvis vi antar at mange nye solenergiselskaper vil mislykkes, vil vår industri allerede i 2013 kunne dekke hele veksten i USAs kraftforbruk, sier han. Dette skjer samtidig som norsk oljeindustri ser ut til å stagnere.

Hva med arbeidsplassene?

150 000 nordmenn er ansatt i norsk oljebransje. Ingen vet hva som vil skje med dem 20

når oljen tar slutt. Denne avhengigheten av norsk oljeproduksjon til å betale for hus og brød til så mange nordmenn er også grunnen til at ingen norske politikere eller miljøorgansisasjoner har våget å kreve at oljeproduksjonen stanses. Det til tross for at forskerne stadig viser mer og mer skremmende kalkyler for hva bruk av olje gjør med klimaet vårt.

– Norske politikere fokuserer på kortsiktige behov, mens langsiktige investeringer nedprioriteres. Paradoksalt nok er dette investeringer som trengs for å bidra til for eksempel barnehageplasser når olje-og gassreservene er brukt opp. Det burde være skremmende for nasjonen å tenke på antallet arbeids-plasser som blir borte når olje- og gass-eventyret er slutt. Med dette som bakteppe blir politikernes manglende satsning ganske håpløs, sier Egil Trømborg.

I oktober i år lanserte REC planer om å bygge en ny gigantfabrikk i Singapore med over 3000 arbeidsplasser. Det er ikke stor nok arbeidsledighet til å bygge en slik fabrikk i Norge.

– Jeg er redd for at bransjens fokus allerede er i ferd med å flytte ut av landet, sier solforskeren.

Med hodet i oljefatet – Jeg tror at det er viktig for oss som industri at vi er mer lojale mot å lykkes enn det å gjøre alt i Norge, sier Erik Sauar. Det er ikke vanskelig å forstå ham. Sånn bortsett fra ren nasjonalfølelse er det få grunner til at REC skal føle lojalitet til Norge. Det er subsidier

fra Tyskland og Japan som har lagt til rette for at REC nå har den posisjonen de har i dag. Sauar er skuffet over at norske myndigheter ikke bevilger mer penger til forskning og utvikling.

– For hver krone de bidrar med, bidrar industrien med mellom fem og ti. De ligger jo mange år bak selv om vi nå ser at innsatsen er i ferd med å ta seg opp. Sånn sett er det bra at markedet har fått bestemme litt, for om norske politikere skulle bestemt hadde det neppe skjedd så mye her iallefall.

Han får støtte av Trømborg.

– Det er deprimerende å se hvor stor vilje det er til å investere inn mot olje- og gasssektoren i forhold. Norge som et av verdens rikeste land hvor det er overflod av det meste makter altså ikke å investere i fremtiden, mens land med vesentlig dårligere utgangspunkt satser. Tilgangen på kompetanse er meget viktig når bedrifter beslutter lokalisering. Om ikke bevilgningene til solenergi forskning styrkes kraftig vil det norske kompetansenivået svekkes i forhold til resten av verden. Det vil forsterke industri-

byggingen i andre land enn Norge. Og siden fornybar energi er fremtidens energiform, er Norges rolle som energinasjon om 40 år åpenbart i fare.

«Vi må kutte ute» Jens Stoltenberg har brukt mye tid på å fortelle nordmenn hvor viktig det er at Norge hjelper andre land med å kutte CO2-

sant for norske myndigheter så lenge det ikke er en del av klimaregnskapet. Norge kan kjøpe klimakvoter ved å investere i vannkraftprosjekter i India og Kina, men ikke ved å legge penger i solcelleproduksjon her hjemme. Det kan virke som om norske myndigheter ikke helt har sett at ved å investere mer i norsk solcelleproduksjon vil de også tjene penger på solcellepanelene som

Vi vet ikke hvor lenge vårt teknologiske fortrinn vil vare. Det er et vindu nå for Norge til å satse på forskning og utvikling av solenergi. utslippene sine. Denne politikken skulle være lett å forene med en stor norsk satsning på solenergi. Norge produserer solcellepaneler så solrike land i resten av verden kan få miljøvennlig energi. Men det kan se ut som om dette har vært uinteres-

selges, og med avtaler som den REC fikk i oktober på 5,3 milliarder kroner med et selskap i Belgia, er det mye penger å hente.

– Det største problemet vårt har vært at den norske energidebatten er veldig norsk.

Dette har nok redusert norske myndigheters 21

SOLA Energiens mor: Solstråler gir trær og planter lysenergi som de lager om til kjemisk energi.

Når vi spiser gir dette kraft til mennesker, dyr og planter - og gjør at vi kan leve. Fossile brensler er et produkt av denne prosessen.

Solen driver også vinden, havstrømmene og vannets kretsløp på jorda.

Potensiale: I løpet av ett år gir sola 11000 ganger mer energi til jorda enn det menneskene forbruker.

Hvordan: Det er to viktige prinsipper: 1. Solenergien tilpasses bruken: Solenergi kan brukes til alle energiformål, inkludert oppvarming, belysning, avkjøling og ventilasjon. Ved riktig bruk av teknologi utnyttes solenergien bedre.

2. Solenergien utnyttes der den skal brukes: Dersom energi må reise over store avstander går mye tapt underveis. Det smarteste er derfor å lage strømmen der den skal brukes.

Fremtiden: - Langt fram i tid kan biler og fly være drevet på solenergi istedenfor bensin.

- I fremtiden vil det kanskje også bli mulig å påføre vinduer et ytre tynt sjikt som gjør at vinduene kan fungere som justerbare solcellepaneler. Når sollyset er for sterkt, vris på en bryter som reduserer lysmengden gjennom vinduet fordi energiproduksjonen økes og gjør huset om til et lokalt kraftverk.

satsning på forskning og utvikling av solenergi i forhold til om vi var et land med mer sol. Det er mye fokus på hvordan vi skal levere kraft i Norge, men det er mindre fokus på hvordan vi kan bruke norsk teknologi og resursser på å løse mye større problemer utenfor Norge, sier Sauar.

– De som ofte har uttalt seg om solenergi er de som bruker 95 prosent av tiden på å lese og tenke på vannkraft, gass, olje og atomkraft. Kunnskapen deres om sol blir ofte veldig gammel. Energibransjen har hittil aldri sett resultatet av hvordan verdens beste teknologimiljøer kan dra frem ny teknologi. Når en samlet elektronikk-, solcelle-, flatskjerm- og utstyrsindustri kaster seg på utviklingen av ny energi sammen med hele

Jeg føler meg sikker på at norske politikere ikke forstår at «solcelletoget går nå», og at det rett og slett ikke er mulig å hoppe på når olje- og gasseventyret er slutt kapitalmarkedet får du en fart og en kraft som er mye høyere enn de fleste politikere, energi- og samfunnsforskere klarer å ta inn over seg. Det er ikke rart, for dette har ikke verden sett før. Potensialet for bedre teknologi er så stort, og så mye kompetanse i verden er egnet til å dra frem denne teknologien. Det gjør at solkraft nå får en vekstkraft som er vanskelig å sammenligne med alt annet, forklarer Sauar.

Energinasjonen Norge – Jeg tror at i fremtiden har vi en stor 22

mulighet til å bli ledende innen fornybar energi. Hvis du tar hva vi vet om vannkraft og lar det møte solenergi, da kan vi spille en internasjonal rolle, sier Torger Reve.

Han er professor i strategi og internasjonal konkurranseevne ved Handelshøyskolen BI. Det er kunnskap innen teknologi som har gitt Norge et fortrinn i produksjonen av solcellepaneler. I en bransje der teknologien utvikler seg raskt er det ikke gitt at Norge fortsatt vil ha den posisjonen de har i dag i fremtiden. Solcellepaneler er laget av silisium, verdens tredje vanligste grunnstoff.

De kan produseres hvor som helst. Det er hvor kompetansen og arbeidskraften er som teller.

– Vi har teknologien, men det er Tyskland, California og Japan som har satset. Vi er opptatt av CO2 fangst, som er et stort og risikabelt prosjekt, mens vi nok burde satset mer på fornybar energi. Det internasjonale markedet ser mulighetene som ligger i dette.

Vi vet ikke hvor lenge vårt teknologiske fortrinn vil vare. Det er et vindu nå for Norge til å satse på forskning og utvikling av solenergi påpeker Reve.

– Norske myndigheter har en viktig rolle som tilrettelegger for kompetansebygging.

Gjennom god offentlig delfinansiering ville den norske bransjen ha en felles interesse i å samarbeide for å kunne konkurrere med resten av verden. Det som nå skjer er at samarbeidet ikke kommer i gang. De norske bedriftene konkurrerer med hverandre, og må stadig til utlandet for å finne gode løsninger og gode nyutdannede fra universitetene. Norge kan ikke forvente å skumme fløten av solcelleindustriens vekst uten å bidra aktivt med å legge forholdene til rette, påpeker Trømborg.

3. til 14. desember er det klimaforhandlinger på Bali. Slike forhandlinger kan være forvirrende og overveldende for nybegynnere. Med dette beslutningskartet ønsker PUTSJ å gjøre det lettere for ferske representanter å lose seg trygt fram mot målet om globale utslippskutt.

Tekst og tegning: Eivind Trædal

23

24

Espen Klouman Høiner er 26 år, utdannet tekstforfatter på Westerdals School of Communication, og går nå første året på teaterhøgskolen.

Han har tidligere spilt i Bare Bea, Reprise, og er nå aktuell som “badguy” i den nye snowboardfilmen Switch. Teaterhøgskolen er «altoppslukende», men han har tid til å snakke litt om engasjement likevel.

Tekst: Anja Lauvdal / Foto: Stian Håpnes

Vi møtes på Colletts café på St.Hanshaugen.

I dag skulle være den første snødagen, men slik ble det ikke. Det regner. Espen kommer inn døra litt hutrende og våt i håret, men stilsikker som alltid i sort V-hals, skjorte og slips.

– Engasjert, ja, herlighet, jeg er da engasjert, sier han, mens han vrir hjernen for å finne et godt eksempel.

– Men jeg synes det er vanskelig å brenne for noe.

Switch Om litt skal Espen på nytt sees på lerretet, denne gangen i snowboardbukser og speilblanke brilleglass. Premieren var satt til 26 oktober. Switch er en slags blåkopi av 80-tallets Hollywood, en skikkelig sjangerfilm. Karate Kid på norsk.

– Det er veldig kult å få spille «han slemme» i Karate Kid. Filmen handler om Mikkel som flytter fra Oslo til Voss. Han er god på skateboard, men på Vestlandet er det snowboard som gjelder.

I tillegg forelsker han seg i jenta til «kongen» (Espen), og må overbevise. Han skaffer seg en mentor (Petter Stormare) som gir ham gode råd både når det gjelder snowboard og livet generelt. Filmen har et budsjett på 17 millioner, og i tillegg er 5 millioner satt av til markedsføring. Ole Martin Hafsmo debuterer som spillefilmregissør.

- Jeg tror ikke jeg hadde tatt rollen i Switch hvis jeg ikke hadde spilt i Reprise først. Bare Bea og Switch ligner litt på hverandre sånn sjangermessig, og jeg har litt den samme rollen.

Jeg håper at den treffer dem som har en hang til denne typen filmer. Den er liksom Karate Kid og

Rambo og Rocky i ett kan du si. Oi, det ble kanskje litt voldsomt.

Karate Kid på brett Espen spiller en snowboardmester, men kan ikke stå på snowboard.

– Jeg blir ikke avslørt på filmen, heldigvis.

Vi hadde masse stand-ins fra Norges snowboardelite, Kim Christiansen og Terje Håkonsen blant andre. Det var ganske vanskelig å dele rollen med en annen, og det tok litt tid å overbevise meg selv om at det var jeg som var han snowboardfyren, når jeg selv ikke kan stå på brett i det hele tatt. Men jeg tror altså ikke jeg blir avslørt, da jeg så filmen tenkte jeg: «Å, så fint jeg svever i luften».

– Jeg prøvde meg på brett en gang, på Voss.

Det var andre innspillingsdag, og jeg hadde sagt fra at jeg ikke kunne stå på snowboard, men regissøren tenkte liksom at… «jaja, alle kan vel stå litt i alle fall». Det var en festscene med ca. hundre statister fra Voss, og alle fra Voss kan jo stå på snowboard. Jeg skulle liksom komme kjørende ned gjennom folkemengden og stoppe sånn elegant i enden. Så roper Martin: «Da kommer Espen ned, take 1», ikke sant. Vi hadde sikkert 13 tagninger der jeg meide ned statist etter statist, og det endte med at jeg kommer skliende inn på beina. I filmen ser det ut som jeg faktisk kommer på snowboard. Jeg trøster meg med at Petter Stormare heller ikke kan stå på snowboard.

Norsk skepsis De amerikanske skuespillerne er kjent for å drive med veldedighet. Enten de gjør det av

overbevisning, eller ganske enkelt på grunn av god PR. Som nevnt i forrige nummer av PUTSJ har Naomi Campbell vist at hun kan skru i spare-pærer, og Leonardo DiCaprio har laget en miljøvennlig film. Espen har tro på at engasjementet deres fungerer.

– Amerikanske skuespillere har en helt suveren posisjon i verdenssamfunnet. De har stor slagkraft når de engasjerer seg. Jeg synes det er kjempebra at de gjør det, forteller han.

– De har en slags troverdighet når de gjør det også, og muligheten til å nå ut til utrolig mange folk. Jeg tror absolutt at det fungerer, nikker han.

Skuespillerne i Norge derimot, har ikke vært de første til å dra i gang demonstrasjoner eller fronte veldedighetssaker. Espen er skeptisk.

– Det passer liksom ikke like godt i det norske samfunnet. Nordmenn har en litt sånn spekulativ grunnholdning, «hvorfor gjør han det der», «hva vil han egentlig». Det har sikkert noe med janteloven å gjøre. Jeg tror mange norske skuespillere ikke tør å stille seg i en sånn posisjon. Vi har ikke samme status rett og slett. Jeg tror også at mange norske skuespillere er veldig engasjerte, men engasjerte i det de driver med, tilføyer han.

Noen prøver seg likevel, men selv vekslende hell.

– Mia Gundersen har jo prøvd, og jeg tviler ikke på hennes motiver. Det handler om smak da, men å kle seg halvnaken for saker som har triste og mørke sider… Nei, det… Jeg har jo mest sansen for kunst som blir laget for kunstens skyld. Men når plateinnspillinger med kjente norske artister, sånn som den etter tsunamien, 25

ganger, da må det være noe kjempeviktig». Og så, på svareren lå det en superstressa melding; «Hei, det er pappa, jeg skal lage grønn salat, skal squash skrelles? Send melding JA eller NEI». Jeg og en venninne laget et program som het «Pappa lager salat», og vi syntes selv det var veldig morsomt, sier han. - Det var et sånt «du-vet-ikke-helt-hva-du-blir-servert-program», litt sånn som når pappa lager salat. Vi brukte den meldingen som vignett til radioprogrammet vårt, så pappa fikk kultstatus. Og så ringte vi rundt til forskjellige kafeer og restauranter og spurte om hjelp til å lage grønne salater, Bagatelle og sånt. De fleste var veldig velvillige og hjelpsomme faktisk. En gang ringte vi Pizza Sagene, og han fyren ble helt i fyr og flamme.

Han holdt på å gi ut bok om salater selv.

Feriekoloni

klarer å bruke artistenes stilling i samfunnet til å dra inn en del penger til et godt formål, så er det selvfølgelig bra.

Det finnes også mange måter man kan gjøre noe bra på uten at det blir en påtatt greie. – George Clooney lager blant annet filmer der han belyser aktuelle problemstillinger. Syriana for eksempel, om hvordan USAs interesse og kriger i Midtøsten egentlig handler om olje. Eller Good Night and Good Luck, som handler om McCarthyismen på 60-tallet, der de bedrev heftig heksejakt på kommunismer. Det er jo en fin måte å gjøre noe meningsfylt på.

Ja til EU – Jeg synes at det er vanskelig å brenne for noe. Jeg har alltid sittet i elevrådet, helt siden ungdomsskolen har jeg jo vært engasjert, men jeg har ingen genuin interesse. Har alltid bare hatt lyst til å sitte i posisjon og få gjort ting.

På ungdomsskolen ringte jeg til Ja til EU for å få tak i 1000 buttons og klistremerker. Det 26

var skolevalg, og jeg hadde vært på nei-sida hele tida. Plutselig, rett før valget, gjorde jeg helomvending, forrådte min medsammensvorne Audun Kolsrud Herning, og snudde faktisk majoriteten om til ja. Hjemme hadde mamma og pappa heftige diskusjoner, mamma var aktiv SV‘er i lokalpolitikken, men stemte ja til EU. Hun måtte vel overbevise seg selv også, så jeg ble på en måte et gissel, og mamma prentet inn argumentene sine. Nå har hun sluttet i politikken.

– Og hvis du skulle stemt nå?

– Tja. Jeg hadde vel stemt nei.

Gammal Blitzer Espen har også jobba på Blitz, selv om han kanskje ikke er en av den harde kjernen.

– Jeg jobbet i RadiOrakel i fjor høst, forteller Espen.

– En gang var jeg på rådhuset og opptrådte med et kor jeg var med i. I pausen så jeg på mobilen. Pappa hadde ringt åtte ganger, og han ringer sjelden altså, så jeg tenkte «wow, åtte

Når det gjelder arbeid for gode formål og dugnadsinnsats, har Espen mye å slekte på.

Moren hans er leder i bistandsavdelingen i LHL (Landsforeningen for hjerte- og lungesyke), far leder i Kirkens bymisjon i Oslo, og søster er omsorgsarbeider på en kafe for hjemløse og rusmisbrukere. Selv setter han av sommeren til å jobbe på feriekoloni.

– Hudøy feriekoloni er sommerjobben min, og kanskje en av de «fineste» tingene jeg gjør i livet mitt. Det er en feriekoloni for barn av familier som ikke har råd til å reise på ferie. 40 barn mellom åtte og tretten år tilbringer to uker på kolonien. Jeg er leirleder, og så har vi sju assistenter og en kokk. Vi skal altså planlegge en kjempeferie for disse barna. Jeg synes det er en veldig morsom arbeidssituasjon, fordi vi kan gjøre hva som helst. Det er det som er så kult med Hudøy framfor sånne kolonier som holder på med én ting, seiling for eksempel. Vi gjør hva som helst, skuespill eller… Ja. Hva som helst.

Vi går ut av kafeen, nedover Pilestredet mot Blitzhuset. Det regner ikke lenger, og Espens hårsveis er så god som ny igjen.

– Velkommen til Blitzhuset, mitt andre hjem, smiler han.

– Det var morsomt å jobbe på Blitz. Jeg provoserte med skjorte og slips. Passet på å si litt sånne ting som «så skittent det er her» og «hvorfor har dere ikke vasket» og sånn. De likte meg ikke noe særlig tror jeg.

BÅRDS TALE

Av Bård Lahn, leder i Natur og Ungdom

I slutten av november presenterte FNs klimapanel siste del av sin nye rapport om klimaendringene. Tusenvis av sider med forskningsresultater kan virke avskrekkende.

Men innholdet kan egentlig oppsummeres slik: Vi trenger en revolusjon. Vi må revolusjonere måten vi produserer energi på. Fra dagens klimaødeleggende brenning av kull, olje og gass, til rene, fornybare energikilder.

Og det må skje fort.

Alle må bidra til energirevolusjonen.

Det mest åpenbare å begynne med for oss i Norge er også det vanskeligste: Å redusere produksjonen av olje og gass. Det er lite populært blant politikerne. Olje- og energiminister Åslaug Haga, for eksempel, vil ikke begrense oljevirksomheten. Likevel krever hun tittelen som «klimaminister», fordi hun vil øke satsingen på fornybar energi.

Det Åslaug Haga ikke har skjønt, er at hun aldri vil klare å satse stort nok på fornybare energikilder hvis hun ikke samtidig tør å kutte i oljeproduksjonen.

I denne utgaven av Putsj forteller solenergi-eksperter at Norge er et lite interessant land for selskaper som vil utvikle nye, miljøvennlige energiformer. Det er lett å skjønne hvorfor: Hvert år investeres over hundre milliarder kroner i økt olje- og gassvirksomhet. Penger som burde gått til å bygge ut fornybar

energi. Hvert år headhuntes de flinkeste ingeniørene rett fra studiene til jobber i StatoilHydro. Folk som burde brukt kreftene sine på å utvikle miljøvennlige løsninger. Og hvert år bruker den norske staten over 300 millioner kroner på å forske på olje- og gassteknologi. Bare en åttedel så mye går til forskning på fornybare energikilder.

Norske myndigheter fokuserer all sin oppmerksomhet på olje- og gassindustrien.

Da havner vindkraft, solenergi og bølgekraft i skyggen. Så lenge oljevirksomheten er Norges viktigste næring, vil aldri de nye og miljøvennlige næringene få den plassen de trenger og fortjener. Skal det bli energirevolusjon i Norge, kan ikke politikerne fortsette å si ”ja takk, begge deler”. De må tørre å sette bremsene på i olje- og gassvirksomheten.

Natur og Ungdom er organisasjonen som kan sette energirevolusjonen i gang.

Det har vi vist gjennom å stoppe bygging av forurensende gasskraftverk i nesten 20 år, og gjennom å holde havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen stengt for oljeindustrien.

I januar takker jeg for meg som leder av Natur og Ungdom. Men er det noe jeg er fullstendig trygg på, så er det at NU vil stå på helt til energirevolusjonen er et faktum.

27

Den sjuende juni rundt klokken halv ett går en russisk gutt gjennom havna i Murmansk. Det er et enormt industriområde. Heisekranene ligner gigantiske jernarmer som strekker seg ned mot ham. Han passerer noen rustne gamle skip som vedlikeholdes på land. Etter en stund er han omsider fremme ved en velstelt kai. Foran ham ligger noe som ligner et lite lyseblått slott. Gutten får øye på to uniformerte menn som går mot ham. – Kan vi få se papirene dine? spør de. Mennene er fra det russiskesikkerhetspolitiet. >> Tekst Kristine Kleppo / Foto: Kristine Kleppo & Marie Sneve Martinussen

28

Havna i Murmansk 18 september 2007: Vitaly møter Jens Stoltenberg.

Tre måneder senere sitter han på den norske statsministerens kontor. Han heter Vitaly Servetnik og er 21 år. Vitaly har et lyn barbert inn i hver tinning og er aktiv i den russiske miljøorganisasjonen Priroda i Molodezh, som betyr Natur og Ungdom på russisk.

– Jeg beklager det som skjedde, sier Jens og ser alvorlig på ham. Vitaly nikker stille og ser ned i bordet.

– Jeg er lei for at vi ikke møttes da jeg var i Murmansk, sier statsministeren.

– Selv ble jeg en gang arrestert av sovjetisk politi da jeg var på miljøtokt i Russland. Derfor reagerte jeg så sterkt da jeg hørte hva som hadde skjedd, fortsetter han.

Vitaly smiler lurt når han skal fortelle hva som skjedde. Han hadde fått høre gjennom generalkonsulen i Murmansk at han skulle få møte statsminister Jens Stoltenberg under hans besøk i Nordvest-Russland. Siden hadde han fått bekreftelse fra myndighetene om at det var i orden, og det var russlandssekretær i Natur og Ungdom Marie Sneve Martinussen som sendte Vitaly en melding kvelden før om når og hvor møtet skulle finne sted. Politiet hadde ikke blitt informert. Det var derfor litt overraskende at det var de som møtte Vitaly da han kom frem til avtalt sted.

– Jeg husker at jeg reagerte litt da de kom bort til meg. Det var da jeg skjønte at ikke alt var som det skulle være. Da jeg gav dem dokumentene mine så de på etternavnet mitt og bad meg om å bli med dem. Jeg sa at jeg hadde et viktig møte med den norske statsministeren.

De svarte at de hadde et møte med den engel-

ske dronninga, sier Vitaly og ler.

– Selv det russiske sikkerhetspolitiet har humor, kommenterer han sarkastisk.

Vitaly ble med i bilen til sikkerhetspolitiet.

Derfra ringte han til Bellona og generalkonsulen.

Generalkonsulen ville snakke med politiet, men de tok bare telefonen og la på, så ble Vitaly tatt med til politistasjonen.

– Der fortalte de at jeg var mistenkt for å ha begått et ran. Jeg skjønte at det var for å hindre møtet mitt med statsministeren, så derfor ble jeg ikke redd. Jeg visste at dette kom til å løse seg. Det føltes egentlig ikke som en arrestasjon, men mer som om jeg ble holdt tilbake. Jeg har aldri sett sikkerhetspolitiet oppføre seg så skikkelig som de gjorde den dagen, forteller Vitaly.

Da Jens Stoltenberg fikk vite hva som hadde skjedd tok han kontakt med guvernøren i Murmansk og bad ham om at Vitaly måtte bli løslatt.

Han slapp ut etter å ha vært anholdt i rundt en time. Da hadde Stoltenberg dratt.

å få meg til å gi opp miljøvern, så ville det å slutte nå være å gi etter for myndighetene, sier han bestemt. Han legger til: – For dere i Norge virker det kanskje farlig når slike ting skjer, men for meg er dette normalen. Russiske organisasjoner jobber under disse forholdene, og de gjør ikke en dårlig jobb av den grunn, sier Vitaly.

Dagen etter at han sa dette skrev Bellonas russiske medarbeider Aleksandr Nikitin et rasende innlegg om vilkårene for russiske organisasjoner i Aftenposten. Nikitin selv risikerte i 1996 dødsstraff da russiske myndigheter siktet

Vitaly Servetnik ble med i Priroda i Molodezh for fire år siden. Han var 17 år og studerte da miljøorganisajonen holdt foredrag på universitetet hans. Siden det har han jobbet mot atomkraft på Kola-halvøya.

– Det var aldri noen tvil om at jeg skulle bli med, sier Vitaly.

Han blir provosert når vi spør om arrestasjonen gjorde ham reddere for å jobbe med miljøvern.

– Nei, selvfølgelig ikke. Det er ikke første gang noe slikt har skjedd. Det er ikke en hendelse som gjør at du kaster fra deg et arbeid du tror på. Om målet med arrestasjonen var

Du skal være tøff og modig for å være russisk miljøaktivist.

29

ham for landsforræderi på grunn av en rapport han hadde skrevet om radioaktiv forurensning ved militæranleggene i Russland Nå mener han at Putins ambisjoner om et nytt sterkere Russland tar kvelertak på de ikkestatlige organisasjonene. Nikitin hevder at myndighetene bevisst har innført byråkratiske regler som stiller så tøffe krav til tilbakerapportering at organisasjonene enten med tid vil bli nødt til å legge ned arbeidet, eller bruke ressursene sine på kontorarbeid i stedet for politikk.

– Det er vanskelig for meg å si om det har blitt tøffere å jobbe med miljøvern nå enn før, men jeg har hørt fra andre organisasjoner at det er slik. Det har blitt strengere i forhold til at vi må opplyse om alt vi gjør til et overordnet organ, i tillegg må vi betale skatter til myndighetene, sier Vitaly ettertenksomt. Han er alvorlig nå, og skuldrene er hevet. Vi vet ikke om uttalelser som er kritiske mot russiske myndigheter kan skape vanskeligheter for Vitaly når han kommer hjem.

I forkant av møtet med PUTSJ har han og de norske sekretærene for russlandsarbeid i Natur og Ungdom Kaja Heir Senstad og Marie Sneve Martinussen diskutert om Vitaly bør være forsiktig med hva han sier til norsk presse.

– Det er vanskeligere å drive miljøarbeid i Russland enn i Norge fordi de ikke har de samme demokratiske tradisjonene som oss, sier Martinussen.

Den 26 desember 1991 ble det kommunistiske Sovjet oppløst, og Russland ble en løsrevet stat på vei til demokrati. Før dette var landet styrt av en eneveldig Tsar. Boris Jeltsin ble den første presidenten i republikken Russland og 30

landet ble friere med hensyn til ytringsfrihet og pressefrihet. Utviklingen mot demokrati gikk likevel gradvis både hos folk og myndigheter.

For mennesker som er vant til en virkelighet der fengsel, forsvinninger og henrettelser er normale reaksjoner på samfunnskritikk var det vanskelig å vite hva den nye ytringfriheten innebar.

I mai 2000 tok Vladmir Putin over som president i Russland. Mange mener nå at han er i ferd med å ta fra russerne de demokratiske rettighetene de fikk etter Sovjetunionens fall.

«I dagens Russland oppfylles ingen krav til menneskerettigheter, verken politisk, sivilt eller økonomisk» mener den russiske menneskerettighetsforkjemperen Ludmila Aleksejeva.

«Det er lenge siden den største delen av mine landsmenn sluttet å tro at deres sivile aktivitet vil kunne forandre verden.” skrev journalist og Fritt Ord-vinner Natalia Novozhilova i oktober i år.

Vitaly har likevel ikke gitt opp. Man kan vel heller si at han nettopp har begynt. Vitaly snakker lenge og mye når han snakker om atomkraft.

– Pengene Norge gir til Russland for å øke sikkerheten på atomkraftverkene blir brukt til å forlenge driften av kraftverkene. De er fremdeles av samme standard som det i Tsjernobyl var da det eksploderte. Vi vil at Norge skal gi penger til vindkraft på Kola-halvøya i stedet, sier han til statsministeren og hans rådgivere.

– Det er stort for meg å få møte den norske statsministeren, sier Vitaly senere.

– Det er utenkelig at noe lignende kunne skjedd i Russland. Politikerne på Kolahalvøya er ikke positive til oss. De mener at unge

mennesker ikke vet noenting, sier han.

Om Vitaly hadde oppført seg litt voksnere, gått i dress istedenfor treningsjakke, skrevet flere rapporter og demonstrert litt mindre kunne han kanskje fått mer respekt, men han gjør heller det motsatte.

– Jeg vil gjerne være så ung som mulig. Jeg liker ikke den stereotypiske oppfatningen om at fordi vi er unge er ikke meningene våre verdt å høre på. Jeg vil gjerne motbevise den. Jeg har ingen hast med å bli voksen. I steden vil jeg vise at ungdom også kan si noe viktig. Priroda i Molodezh er en spesiell organisasjon i Russland fordi de er opptatt av natur og politikk, mens andre organisasjoner er mer opptatt av å feste og leve livets glade dager. Vi er en av de få organisasjonene som ikke har en voksen leder.

Vi har endel kolleger som vi kan diskutere med, men vi tar avgjørelsene selv.

Til tross for arrestasjonen tror ikke Vitaly at russiske myndigheter ser organisasjonens miljøengasjement som en trussel.

– Jeg tror ikke at russiske myndigheter er redde for noe, men arrestasjonen var kanskje en måte å vise ungdommer at de ikke bør engasjere seg. Han legger til: – Russland er et veldig bra land i det store og det hele. Du må huske at land og stat er to forskjellige ting. Staten er kanskje ikke alltid så bra, men landet er noe helt annet. Det er et russisk band som synger «jeg elsker landet mitt, men hater staten». Vitaly tar undertegnedes penn og skriver navnet til bandet på blokka.

LUMMEN.

AKSJON! Det er mange som aksjonerer for å redde verden. Eller for noe helt annet. I hvert nummer presenterer vi en ny type aksjonisme, alt fra å dele ut løpesedler eller kle seg ut, til sivil ulydighet. Denne gangen: Juleverksted

Nordstrand Natur og Ungdom ønsker seg en grønn jul inne og en hvit jul ute.

Tekst: Erlend Storsuhl Opdahl

Vi samler oss rundt et lite gavebord. Lokallagsleder Embla merker seg at det ligger glitter på bordet.

– For stemningens skyld, påpeker jeg.

– En miljøvennlig jul er en jul uten unødvendige gaver, sier Vegard.

Flere av de tilstedeværende miljøvernerne nikker. Spørsmålet om hva en miljøvennlig gave er, kommer på bordet. Vi kommer frem til at det kan være opplevelser som kinobill-etter eller månedskort. Det kan være gamle t-skjorter man har malt nytt trykk på, eller brukte ting man har kjøpt på nettet. Å kjøpe brukt er en god måte å få mer for pengene samtidig som det er både kult og miljøvennlig.

Julegaver kan også være tjenester. Foreldrene dine blir sikkert glade dersom du tilbyr deg å vaske opp resten av jula, eller å måke til snøen forsvinner for sesongen.

– Personlige gaver er bedre enn dyre gaver, konkluderer Annika.

En personlig gave kan være alt fra noe man har laget selv til et bilde eller en hjemmelaget button.

Gavene er klare for innpakking. Hvordan kan man enkelt pakke inn en god gave uten å bruke teip eller unødvendig mye papir? Først og fremst trenger du esker. Kast aldri en fin pappeske. Den kommer alltid til nytte! Å pakke inn en gave i en eske gjør det mye lettere å unngå teip eller at papiret blir knøvlet. En kjapp liste over det du trenger for å pakke inn miljøvennlig er: – Miljøvennlig gavepapir, avis-papir eller gamle tegneserier er en slager.

– Kraftig og tynt gavebånd – Pappesker å ha gavene i. Gamle skoesker, innpakningsesker fra småartikler fungerer fint.

– Dette var jo lett, er lokallagets konklusjon.

Så lenge man har omhyggelig brettede kanter er det ikke noe problem å pakke inn årets julegaver uten å bruke en eneste teipbit. Istedet for å kjøpe ferdigdekorerte plastkort kan du lage de selv. Eldre slektninger elsker å få påtegnede kort, og vennene dine trekker nok på smilebåndet over et selvtegnet kort uavhengig av tegneferdighetene dine.

Dette er ikke noe som kan endre miljøsituasjonen alene, men om du, alle du kjenner og familien din tar initiativ til slikt kan dere være med på å påvirke mange flere enn du skulle tro. Skriv gjerne i julekortene hva du har gjort, så kan dere være med på å få med enda flere, og da kan man regne med resultater på lang sikt.

Julepynten i heimen skal helst være av den klassiske sorten som pakkes ned og brukes om igjen hvert år. Det er også viktig å passe på strømmen om man henger opp julebelysning. Det å unngå å telle kalorier i jula kan være deilig, men husk å telle wattimer!

Det er ikke nødvendig at den utendørs julebelysningen står på døgnet rundt, og hvis du ikke gidder å skru den av og på kan du kjøpe et enkelt, lyssensitivt apparat for 49 kroner på Clas Ohlson som skrur strømmen av og på til selvinnstilte tider. Det samme gjelder for øvrig juletreet og adventsstjerner.

Tenk miljøvennlig i jula, så får vi kanskje beholdt snøen i kommende år, for som Annika så vakkert sa det: – Min drøm er å se mine barnebarn bygge snømenn.

31

KULTURPLUKK

Klima – hva skjer Ole Mathismoen FONT Forlag

BOK: Jeg liker slike bøker som jeg kan holde i hånda og tenke at når jeg kan alt som står her, da kan jeg det jeg trenger å vite om dette emnet. Klima – hva skjer er en stor og omfattende bok om klimaendringene. Du må gjerne lese den fra perm til perm, men du kan også slå opp i den, lese litt, se på bilder og legge den fra seg en liten stund.

Forfatteren av boka heter Ole Mathismoen og har vært miljøjournalist i over 20 år. Det er han som har skrevet de fleste av artiklene om klima som har vært på forsiden av Aftenposten i det siste. Det er derfor et lite mysterium hvordan han har fått tid til å skrive denne boken.

I Klima – hva skjer har Matismoen jobbet seg gjennom rapporter og vitenskapelig materiale, og destillert det ned i en bok som er både velskrevet og lett å forstå. Han har bevisst tatt utgangspunkt i at klimaendringene er reelle og menneskeskapte. Som han selv skriver: «Vi har ikke lenger tid til at kverulantene og gamblerne skal bestemme tempoet.» Mathismoen tar likevel et oppgjør med mange av de mytene som sår tvil om årsakene til og konsekvensene av klimaendringene. Global oppvarming er et stort og uoversiktlig emne. Derfor er det en fordel at boka er så omfattende som den er, ikke bare fordi den gir tilgang på mye viktig kunnskap, men også fordi den gir oversikt og hjelper en til å se den store helheten.

Boka begynner enkelt med de vanligste fakta om klimaendringene, men beveger seg raskt ned til en dybde som du ikke får tilgang til ved å lese avisene. I blant er Mathismoen i overkant nerdete som når han for eksempel skriver: «Keeling var mannen som fikk i gang de etterhvert legendariske CO2 målingene på toppen av Manua Loa på Hawaii fra 1958.» Vi må innrømme at vi ikke nikket gjenkjennende, men det skammer vi oss selvsagt også litt for.

Dette er en god bok å ha dersom du trenger vitenskapelige fakta når du skal argumentere, eller en fin julegave til klimaskeptikeren i familien som aldri vil slutte å diskutere. «God jul pappa! Her er 1,543 kilo med fakta om klimaendringene. Les den, så kan vi prate!»

KK

32

Across the universe Med: Evan Rachel Wood, Jim Sturgess og Joe Anderson Regi: Julie Taymor FILM: En gang for lenge siden var det et band som het The Beatles og de sang om pene jenter og kjærlighet til alle ungdommene som satt med øret inntil radioapparatene. Ungdommen på den tiden var ikke så ulik den som lever nå. De smilte og flørtet og kysset og lo helt til det kom et papir i posten der det stod at de måtte skynde seg å rekke et fly til en krig i et land langt langt borte. Akkurat som nå var det få som egentlig visste helt hvorfor de var i krig, men de trodde at det hadde noe med frihet og demokrati å gjøre. Etter en stund kom noen av ungdommene hjem, men de lå helt stille, var hvite i ansiktet og sa ingenting. De ble heist ned i et hull i bakken mens de andre ungdommene gråt og tenkte at dette måtte noen stoppe. Da begynte de å gå i demonstrasjonstog og The Beatles fortsatte å spille, men nå var sangene ikke lenger de samme.

Across the universe er en musikal om hvordan det var å være ung på 60-tallet formidlet gjennom låtene til The Beatles. Den handler om engelske Jude som drar fra Liverpool til USA der han møter Lucy og Max som sammen legger ut på et liv av vill kjærlighet, protester og ja, også dop.

Det er en litt karikert musikal-versjon av 60-tallet som vises. Filmskaperne har virkelig ikke latt en eneste klisje ligge i ro. Det kan virke som om de ikke har ønsket å formidle følelsen av å være ung på 60-tallet så mye som drømmen om det. I blant blir man revet med av musikken, fargene og bevegelsene og det hele blir ganske vakkert. Historien er ikke den beste, skuespillet ofte stivt og noen ganger blir dansinga litt kårny, men som med de fleste andre musikaler som man egentlig vet at man ikke burde like, klarer man ikke helt å la være likevel. En film om politisk engasjement på 60-tallet er det heller ikke. Demonstrasjoner, gatekamper og glattceller fungerer mest som en kullise for kjærlighetshistorien mellom hovedpersonene. ”Across the universe” er ikke helt et mesterverk, men det er en sjarmerende og morsom film som det er lett å bli glad i.

KK

Brent B Erik Grønner GyldendaL Forlag, 2007

BOK: Korrupsjon, maktspill og miljøaksjonister: Kampen om olje i nord er en thriller i seg selv, og det er egentlig rart at ingen har skrevet en krimroman om det før nå.

Stedet er Stavanger og selskapet er Statoil, denne gangen med kvinnelig konsernsjef og korrupsjon, intern splid og skandale i ledelsen. Miljøslaget står om et nytt oljefelt, Loke utenfor Lofoten, og de kompromissløse aksjonistene fra Stavanger Natur og Ungdom risikerer liv og lemmer for å stoppe jævelskapen. Skremmende likt virkeligheten så langt altså.

Grønner ser ut til å følge actionfilm-oppskriften om at noe spennende må skje hvert femte minutt for å holde på leserens oppmerksomhet, og pøser etter hvert på med drap, utroskap, aksjesvindel og toppolitisk skandale. Hele tiden med imponerende realistiske skildringer om alt Stavangers bakgater til miljøet om bord på boreriggen. Han skal ha kred for god research, og kjenner nok oljemiljøet godt som tidligere direktør ved Rosenberg verft i Stavanger.

På tross av et litt kleint, oljeglatt krimspråk, må jeg innrømme at det er lenge siden jeg har kost meg så mye med en bok. Plottet er spennende og ganske uforutsigbart. For alle NU’ere som har jobbet mot olje i nord er det utrolig kult å lese om miljøhelten Liv, aksjoner på havet i full storm, om hvordan avsløringer på NUs oljekonferanse får statsministeren til å drite seg ut og opinionen til å snu. Jeg gnir meg i hendene og håper alle i oljebransjen leser boka og får mareritt om de beintøffe aksjonistene i Natur og Ungdom.

MKH de fire store Øystein Runde

Everything’s Cool Regi: Daniel b. Gold FILM: USA henger stadig etter i kampen mot klimaendringer.

I år har president Bush kunngjort at USA gjerne leder an i kutt av klimagasser, riktignok på frivillig grunnlag. Men hvorfor kommer dette halvhjertede engasjementet først nå? Norge har tross alt hatt et halvhjerta og dobbeltmoralsk engasjement i klimaendringer i nesten 20 år. Kanskje har de bare ikke visst bedre?

Denne korte dokumentaren gir noen svar. Den tar for seg hvordan den amerikanske oljelobbyen og administrasjonen har sådd tvil om klimaendringene, og bidratt til å marginalisere problemet. Det er provoserende og tragisk hvor vellykka denne kampanjen har vært. Også i Norge har holdninger produsert i tenketanker av «klimaskeptikere», kjøpt og betalt av store oljeselskaper, mudret til vannet i den offentlige debatten.

Filmen presenterer også de sjokkerende avsløringene som ble gjort for få år siden: Bush-administrasjonen sensurerte klimaforskninga. Mannen som sammenfattet forskning fra offentlig sponsede forskningsinstitusjoner tuklet bevisst med klimarapporter fra amerikanske forskere, ved ganske enkelt stryke for «ekstreme» setninger, og legge inn «might», «may», «could» og andre forbeholds-ord i setninger som beskriver konsekvensene av global oppvarming. Å lyve i den offentlige debatten er ille, å sensurere forskning som ikke passer til politikken er mye, mye verre. Stadig tror over 40% av amerikanere at klimaendringene ikke finnes. Dersom du lurer på hvorfor det gikk så galt, få med deg Everything’s Cool.

ET

TEGNESERIE: Liker du tegneserier? Liker du Zombier? Liker du steampunk? Liker du norsk litteratur rundt forrige århundreskifte? Vel, tre av fire er ikke så ille. Du trodde kanskje du kjente de «Fire Store» (som vi alle vet, dreier det seg om forfatterne Bjørnson, Kielland, Ibsen og Lie), men Øystein Runde avslører flere nye sider ved dem i sin nye tegneserie.

Visste du for eksempel at Jonas Lie hadde den avrevne armen til et troll som protese, og fikk superkrefter av kristenmanns blod? Eller at Ibsen kunne kung-fu? Eller at alle fire var del av den norske skyggeregjeringen i årene før unionsoppløsninga? Overraskelsene står i kø i denne tegne-serieromanen.

Rundes historie har også et miljøverntema: i boka kjemper de fire store mot superskurken Øvre Richter Frick, kjent for sine fascistiske tilbøyeligheter, og romanene om Knut Gribb. Samfunnet drives på miljøvennlige hydrogenmotorer (den første brenselscellen ble oppfunnet på midten av 1800-tallet), og det er innført forbud mot forurensende bensinmotorer. Øvre Richter Frick bryter forbudet, og bygger en oljeplattform i Nordsjøen, drevet av zombier. Det er opp til de fire store å stoppe ham.

Tegneserien er morsom og godt tegnet, og spekket med ekte sitater fra de involverte historiske personene. Etterordet viser at den er basert på like deler grundig research og fri fantasi. Dette kan raskt føre til at du ender opp med å stryke i historie ved å referere til den store trollkrigen av 1870 på historieeksamen, men det er verdt det.

ET 33

PORTRETTET

Det kreves innsats og stå-på-vilje for å finne kontoret til Ole Andreas Kopreitan. Tegnet på at du nærmer deg, er to A3-ark med Nei Til Atomvåpen-logo som er tEIpet til veggen over innkjørselen.

En anonym metalldør og trappeoppgang tar imidlertid nesten motet fra en førstegangsbesøkende. Men i andre etasje finner du en tredør med et klistremerke på: «Heller aktiv i dag, enn radioaktiv i morgen».

Da vet du at du er kommet riktig.

Tekst: Susanne Lund Johansen / Foto: Jo Straube

Ole Kopp, som han kalles blant venner, har vært daglig leder av Nei Til Atomvåpen siden organisasjonen ble stiftet i 1979. Han feirer i år 50-årsjubileum for det han kaller sin politiske gatemisjon. I et halvt århundre har han provosert, diskutert, halt i land underskriftskampanjer og solgt buttons på Karl Johan, med en barnevogn som flyttbar stand.

– Å kjøpe seg synlighet er jo jævlig dyrt. Å kjøpe seg noen sekunder i TV2 koster jo for eksempel mange tusen. Men å stille seg på Karl Johan er ikke bare gratis, du tjener penger på det også, smiler han lurt.

Ole Kopp sitter godt tilbakelent på stolen, som en tenåring på bussen, med hendene festet i det svarte lærbeltet. Han har på seg en lyseblå skjorte, som bærer preg av å ha besøkt vaskemaskinen mange ganger. Den er kneppet helt opp i halsen. Utenpå har han en beige jakke, som ved nærmere ettersyn ser ut til å være fôret til en annen jakke: alle tryk�34

knappene vender ut.

– Det gjelder å bringe politikken til folk.

Det er som gartneren som må vannet gresset: selve gresset er ikke i stand til å ta til seg vann, men det er røttene.

Ny bok, gammel ku Ole Kopp reiser seg brått, henter en tynn bok fra bokhyllen og gir den til meg. Det er for sent å være pessimist nå, påstår tittelen. Kopreitan har et jubileum til å feire år, nemlig sitt eget 70-årsjubileum. I den forbindelse har 17 skribenter bidratt til å skrive en bok om grasrotaksjoner og kamp mot atomvåpen, deriblant Venstre-politiker Odd Einar Dørum og Hiroshimas ordfører Tadatoshi Akiba.

– Det er selvfølgelig ingen forlag som vil gi den ut, det er jo ikke en eneste dyneløfting der.

I 1987 ga Pax forlag ut boken De ulydige:

Ole Kopps nyeste barnevogn er spesialbygd med forsterkede hjul

kampskrift til Ole Kopreitan. I 1997 ga Tiden forlag ut Begynnelsen til slutten på atomvåpnene, i anledning Kopreitans 60-årsjubileum. I 2007 er det annerledes.

– Det var ikke noe problem da, men nå er det ingen som er interessert. Du ser det på markedet, selv Pax danser rundt gullkalven.

Kopreitan er lei av å snakke om medlemstall. Men at Nei Til Atomvåpen hadde bedre arbeidsforhold under den kalde krigen er det liten tvil om. På begynnelsen av 80-tallet hadde organisasjonen 120 000 medlemmer, nå har den 100 000 færre. Den utrettelige yrkesdemonstrant kikker ut av vinduet noen lange sekunder.

– Det er med et gammelt budskap som med en gammel ku: den melker ikke så godt lenger. Heldigvis finnes det en stiftelse

som heter Fritt Ord som har rumpa full av penger. De bidro til å dekke trykkekostnadene. Så slipper man å slåss mot kongefjas og søvn i grønne enger, som er mest populært nå. Vi har våre egne grønne enger å passe på.

Fra partipolitikk til grasrota Kontoret har en svak eim av banan. På det lange, ripete trebordet midt i rommet står årsaken: et fat med femten-tjue mer eller

du det hjelper?» hender det en og annen akademiker, en professor på et knappenålshode, kommer bort og spør meg. Da spør jeg tilbake: «Hvor mange TV-kanaler har du, og hvor mange doktorgrader? En fattig kar i Kalahari-ørkenen som må gå i timevis hver dag for å finne vann, er ikke i tvil om at hvert eneste skritt hjelper».

– «Professor på et knappenålshode»?

– Det er jo det de utdanner på Blindern nå. Det er om å gjøre å bli kjempeflink på

forbruket ruller ikke videre hvis ikke folk må kjøpe ny vogn for hvert barn mindre brunflekkede bananer, med eller uten stilk. Ved siden av står en boks med hjerteformede pepperkaker og en kopp med små engangsposer med ketchup. Til og med et par medtatte arbeiderpartiroser fra kommunevalget får tilbringe pensjonisttilværelsen sin her, skjønt det umulig kan skyldes Kopreitans hengivenhet til partiet.

– AP og SV skal overgå hverandre i å være mest ambisiøse, men det har jo ingen hensikt. De kjører med glede på første klasse til helvete, og spiser kaviar til det tyter ut av ørene.

– Hva gjør deg så optimistisk midt i all elendigheten i verden?

– Det som gjør at menneskeheten lever ennå er at vi er skapt optimistiske. «Tror

en liten dataknæsj, og så har du ikke kunnskaper om noen ting annet. Hele samfunnet legger opp til det: jo mindre selvhjulpen du er, jo bedre konsument er du.

Gatemisjon Den første barnevogna Kopreitan tok i bruk til gatemisjonen sin, var vogna til tvillingene hans. Siden da har han slitt ut et tjuetalls barnevogner.

– Du vet, barnevogner er beregnet på en liten tass som bytter over til sportsvogn når han er fire-fem år. Det svake punktet på en barnevogn er hjulet. For at barnevognen bare skal vare ett barn, er ikke eikene festet med nipler slik de er på for eksempel et sykkelhjul. De er festet med et tynt lag med 35

Det hendte jeg vurderte å velte vognen med vilje

36

fornikling. Det er selvsagt gjort med vilje, forbruket ruller ikke videre hvis ikke folk må kjøpe ny vogn for hvert barn.

For et år siden fikk han en ny spesialkonstruert vogn av Fagforbundet. Den er en rullende stand, med solide hjul som ikke går i stykker.

– Den er litt tyngre, men da får jeg trening, og så kommer det gjerne folk og hjelper til. Den beste måten å verve på pleide å være når alle materialene skled av, for da kom folk løpende for å hjelpe til å rydde. Det hendte jeg vurderte å velte vognen med vilje. I dag regner det, men det gjør ingenting, for jeg har arvet en parasoll fra Aftenposten. Regn kan til og med være en fordel for da kommer gjerne folk og søker

ly under parasollen. Han gir et lynraskt, lurt blunk med det ene øyet.

– Det kan bli mye verving av det.

På sine eldre dager reiser Kopreitan rundt på videregående skoler for å vekke engasjement.

– Jeg finner meg de fasteste blikkene, og spiller litt ball med dem som ser litt mer avanserte ut. Til slutt spør jeg dem alltid om de tror norske politikere er for eller mot atomvåpen. Norske politikere er schizofrene: de er mot atomvåpen hjemme og for i NATO. Dette er dobbeltmoral i høyeste potens. Et fornøyd smil brer seg i ansiktet.

– Jeg plager politikerne på alle mulige måter.

for eksempel et 70-årsjubileum?

– Jeg har alt. Jeg fikk tilbud om en datamaskin her om dagen, men jeg sa at jeg vil helst ikke ha den hjemme, for der er jeg bare når jeg sover. Vi skal ha den her på kontoret, for her hadde det vært fint med en ny. Den vi har nå er ti år gammel, og klarer ikke de nye programmene.

Fra den andre enden av kontoret høres ivrige tastelyder mens rådgiver Terje Stokstad skriver på datamaskinen.

– Kan du ordne denne? spør han plutselig.

Ole Kopp reiser seg og tusler bort til printeren som lager dårlige utskrifter.

– Han kan ordne alt, sier Stokstad til meg.

– Det er bare å riste den litt så kan du bruke den igjen, sier Kopreitan og tar ut blekkpatronene. Han rister og smiler.

– Du, kom hit da! roper Stokstad igjen – Har du ikke fått den på plass?

Kopreitan reiser seg igjen, og setter i nytt blekk i printeren som om han aldri har gjort annet.

Pusterom på Karl Johan Kopreitan tusler ut på kjøkkenet og henter seg noen brødskiver. Snart skal han ut med vogna si, og selv ikke Ole Kopp duger uten mat og drikke. Den hvithårede mannen går en smule framoverbøyd.

– Hva gir deg energien til å holde det gående?

– Møtet med engasjementet til andre mennesker. Hadde jeg sittet her på et kontor sammen med støv og gamle planter, hadde jeg helt sikkert slukna ganske raskt.

Det gjelder å bringe politikken til folk. Det er som gartneren som må vannet gresset: selve gresset er ikke i stand til å ta til seg vann, men det er røttene.

– Du kan riste og bruke den tre-fire ganger til. Vi har byttet ut skriveren med laser, det er mye billigere, sier han til meg og setter seg igjen.

– Plantene rundt her er fra Folkets Hus, hver gang de får nye ansatte kommer vi og plukker opp plantene. De trenger bare litt vann i blant, så gjør de det trivelig på kontoret og renser luften. De kaster ut kontorstolene også. Dem plukker vi også opp.

– Nå må du komme og ordne den igjen!

Nå virker den ikke lenger, roper Stokstad.

– Nå kan du gjøre det selv, du så hva jeg gjorde i stad.

Datamaskiner og blekkpatroner Kopreitan mener oljeinntektene og rikdommen har vært en ulykke for Norge.

– Penger må man ha til det aller nødvendigste, men for mye penger sløver.

Folk i Norge i dag er… ja, nå satte jeg ordet på det!

Håndflaten slår i bordet.

– Vi er forbruksnarkomane! Samfunnet er preget av en meget farlig sykdom: forbruksnarkomani. Hvem kan med hånden på hjertet, inkludert meg selv, si at vi ikke har mer enn vi trenger?

– Du også?

– Ja, selvfølgelig! Vi har alle mye mer enn vi trenger.

– Hva gir man så Kopreitan i gave ved

Plommestrev Kopreitan vokste opp på Hitra i SørTrøndelag, med to yngre søsken og sin mor. Faren døde allerede da Kopreitan var tre år.

Da han var ti-elleve år, flyttet han med moren og søsknene til småbruket på Eidsvoll hvor han bor i dag.

Med stor hage kan høsten være en slitsom tid. Ifølge Ole Kopp finnes det to typer mennesker: de som lar bæra råtne på busken, og de gammeldagse som føler de må ta vare på dem. Kopreitan tilhører den siste kategorien.

– I år er det ikke så stort problem, for det er så lite plommer, men jeg må ofte streve fælt for å gi bort.

Jeg er oppvokst med et fisker- og bondemiljø, hvor det var nok å gjøre på sjøen eller jordet om formiddagen. Om ettermiddagen jaktet man kanskje hjort eller plukket bær. Jeg har denne fleraktivitetsmodellen i blodet, og går mer en gjerne ut på gaten og treffer mennesker etter et par timer på kontoret. Jeg er som hvalen som må opp og puste. Å prate med alle slags figurer gir meg energi. Lørdag er det beitesesong, da er det alltid mange mennesker i gatene.

– Slapper du aldri av?

– Jo, søndag går jeg tur, da er det lite folk i byen. Nordmarka er god å ha.

Brått reiser Kopreitan seg igjen og henter en ny bok i bokhyllen.

– Denne kan du beholde.

Kapprustningen, - kan den stanses? spør tittelen.

Ole smatter i seg siste biten av kneipskiva med gulost og brunost. Med to bæreposer halvfulle av buttons går han ut døra og henter vogna. Syklister og bilister blir pent nødt til å sakne farten når Kopreitan haler vogna etter seg gjennom Storgata. Han har teknikken inne, men å slepe vogna over fortauskanter, brosteiner og trikkeskinner krever sitt.

– Er det ikke tungt?

– Det er en god anstrengelse, svarer han muntert. – En må anstrenge seg litt for å kjenne at en eksisterer.

37

Det kan virke som det er slutt på de tidene da et eple var rent når man hadde gnidd litt på det. Det er ikke så lett å vite om maten er ren, eller hva som i det hele tatt er ren mat. Og hvorfor skulle ikke maten være ren? Økologisk?

Biodynamisk? Genmodifisert? Sprøytemidler eller kålormer?

Putsj har tatt en matprat med ungdom i Europa og spurt hva de synes om saken.

Tekst og foto: Helene Imislund

38

Emin Yilmaz

Lasse Gutzeit

23 år, fra Adana, Tyrkia

16 år, fra Handewitt, Tyskland

Hvis jeg ser at grønnsaker og frukt er altfor store, vet jeg at det ikke er naturlig. Tyrkia har mye landbruk, og maten jeg kjøper på basaren er naturlig og god. Mange dyrker grønnsaker i hagen, og alle dyrker sin egen chili i potter i vinduskarmen. Da vet vi hvor maten kommer fra.

På markedet er det ingen skilt som viser hvilken mat som er naturlig eller økologisk, men vi kan alltid teste og lukte på varene før vi kjøper dem. Ser du en vannmelon som er unaturlig stor, ikke kjøp den.

Jeg tror ikke tyrkere er så veldig interessert i økologisk mat, men det vil forandre seg når folk får mer utdannelse. I Istanbul har de nettopp åpnet en basar med bare økologisk mat, men i min egen by har jeg aldri sett mat merket som økologisk. Vi har naturlig og ren mat, men vi kaller den ikke økologisk.

Jeg tenker ikke så mye på om maten er det ene eller det andre. Økologisk mat er jo liksom sunnere, og øko-dyrene får vokse og leve godt og naturlig. Men det er så dyrt, så jeg velger som regel vanlig mat. Men ja, man føler seg liksom litt bedre når man spiser økologisk mat.

Kenneth Kurt-Hansen

Isabell Borgmann

22 år, fra Svenborg, Danmark

23 år, fra Flensburg, Tyskland

Jeg ville gjerne ha kjøpt masse økologisk mat, hvis det ikke hadde vært så dyrt. Nå kjøper jeg det ikke i det hele tatt. Jeg tror økologiske bønder passer bedre på dyrene, og derfor er ikke økologisk mat kunstig. For eksempel får de økologiske kuene gresse i sitt eget tempo, og de blir ikke blir presset til å gi større gevinst.

Noen ganger må man kanskje masseprodusere mat for å brødfø en stor befolkning, men noen ganger går det over grensen.

Vi har egentlig tid til å la en kylling løpe rundt og legge egg i sitt eget tempo.

Jeg hørte om økologisk mat første gang da jeg jobbet som telefonintervjuer og spurte folk om matvanene deres. Og så, da jeg begynte å kjøpe mat selv, begynte jeg å tenke mer på det. Jeg tror folk vil begynne å kjøpe mer økologisk mat når de får mer viten om det. Selv kommer jeg helt sikkert til å gjøre det.

Jeg synes økomat er bra, fordi den er uten kjemiske stoffer. Om den smaker bedre?

Nei, egentlig ikke, men det er sunnere.

Jeg handler jo ikke mat selv, men jeg tror foreldrene mine kjøper litt økologisk mat.

Er ikke sikker. Av og til velger jeg økologisk gatekjøkkenmat, men ikke alltid.

Veronika Singalevych 23 år, fra Ivano-Frankivsk, Ukraina På markedet i byen min selger folk det de har dyrket selv, og vi vet at maten er naturlig og uten sprøytemidler. I Ukraina er det flere landsbyer enn det er byer, så folk dyrker frukt og grønnsaker i hagen eller i kolonihager.

Vi pleide å gjøre det selv, før byggeboomen nådde jordet vårt. Nå står det en ny bydel der.

Folk melker kuene sine og tar melken med på markedet. Den er helt fersk og ubehandlet, med fløte øverst i flasken. Den blir fort sur, men det er sånn det skal være. Kjøttet blir ikke solgt i pakker med datostempel, fordi man bruker det med en gang uansett.

Kanskje de bruker kraftfor på de virkelig store gårdene, men ikke der jeg kommer fra. Og maten fra de gårdene finner du på supermarkedet. Supermarkedet er også det eneste stedet hvor økologisk mat er merket, og den er mye dyrere enn annen mat. På markedet er det mye billigere, der hvor all maten er naturlig. Jeg vet at naturlig mat er dyrt i mange land, men ikke her i Ukraina.

Nå importeres det eksotiske frukter vi ikke hadde for et par år siden. De smaker ikke mye i forhold til den frukten som får modne under solen. Jeg har smakt ekte, moden ananas i USA, og det er noe ganske annet enn den du får i Ukraina.

Felix Bünger, Berit Fähnrich og Charlotte 22, 21 og 1 år, Fra Rostock, Tyskland Vi prøver å kjøpe det meste av maten vår på markedet, og kjøper ofte økologisk, selv om det er dyrere. Et par kroner ekstra går an.

Noen overdriver litt med å spise økologisk mat. De tenker at alt automatisk er sunt når det er økologisk.

Charlotte får økologisk babymat på glass når hun er i barnehagen. Det hadde vært ekkelt å gi et lite barn mat med gammelt kjøtt, som av og til havner i butikkene ellers.

Barnemat er den best kontrollerte maten i Tyskland, så vi stoler på at den er ren og sunn. Når det gjelder annen øko-merking, kan man spørre seg hvor bra det egentlig er.

Kjøtt kan kalles økologisk selv om dyreholdet ikke er hundre prosent forskriftsmessig. Øko-bønder kan bruke så og så mye sprøytemidler, bare det ikke er for mye. Og hva med en gulrot som dyrkes uten sprøytemidler i Kina? Kan den kalles økologisk når den fraktes halve jorden rundt i et containerskip?

Den eneste maten som helt sikkert er naturlig, er den du dyrker og lager selv.

39

Tekst og foto: Eivind Trædal

Det er en kald dag i Oslo , på Bare Jazz står filmkjenneren Knut Borge og prater med chihuahuaen til en annen jazzentusiast. Begge aner fred og ingen fare. Fra hver sin kant med noen minutters mellomrom kommer Jon Samseth og Nils Bøhmer inn porten. Samseth har vært en av atomkraftens varmeste forkjempere de siste par årene. Han er professor i fysikk og kjemisk prosessteknologi. Bøhmer er atomfysiker og jobber mot atomkraft i Bellona. Der har det vært feiring med champagne i dag. Frederic Hauge har blitt kåra til en av verdens mest innflytelsesrike miljøvernere av bladet Time.

Bøhmer er ikke synlig berusa, verken av seier eller champagne, men begge får en kaffe for sikkerhets skyld. Vi er klare til atomstrid.

Fordeler og ulemper med atomkraft.

Nils Bøhmer tar ordet først.

– Det positive med de 440 reaktorene som finnes i 30 land i dag, er at de er en pålitelig kilde til strøm, og at de slipper ut lite CO2.

Det negative er at de produserer massive mengder med radioaktivt avfall. Vi har hatt kommersiell atomkraft i 50 år, og svært få land har troverdige løsninger på hvordan vi kan håndtere avfallet. Sverige og Finland har kommet lengst, men de andre er langt unna både når det gjelder teknologiutvikling og finansiering.

Det er jo et tveegget sverd: man kan bruke atomteknologi til sivile og militære formål. India og Pakistan har utvikla atomvåpen, og Iran utvikler for tida teknologi for å anrike uran til sivil bruk, som også kan misbrukes militært. Samseth er ikke helt uenig: – Når vi tenker energi må vi tenke bærekraft.

Dagens måte å bruke kjernekraft er helt forkastelig. Vi bruker bare 1 prosent av energien fra uranen vi tar opp fra bakken, resten blir enten brukt til våpen eller deponert. 99 prosent av brenselet er uran 238.

Bøhmer protesterer, og det utvikler seg raskt til en utveksling av navn på grunnstoffer og tilhørende atomnummer, de to hører hvordan klapringa fra tastaturet til den forvirrede putsjjournalisten stopper opp, og vikler seg ut av fagsjargongen.

Gjenbruk og avfallshåndtering Påstander om økt effektivitet og mer utbytte av brenselset har vært viktig for atomtilhengere.

– Energipotensialet i brenselet er mye større enn det vi tar ut i dag, forklarer Samseth.

40

– Vi er ikke i stand til å løse problemet med avfallet på den måten vi gjør det i dag, det blir bare mer og mer radioaktivt avfall.

Bøhmer sier seg enig: – I Finland, bruker de brenselet en gang og deponerer avfallet. Det vil de ikke kunne fortsette med, av hensyn til miljø og sikkerhet. Men det finnes også begrensninger på reprosesseringsteknologi, altså teknologi som gjør det mulig å gjenbruke atomavfall, og utnytte mer av energien i uranen. Man vil uansett ikke få ut alt energipotensialet. Det er mitt ankepunkt knyttet til avfallsproblemet. Man har to hovedlinjer: enten kan vi deponere avfallet, eller så kan vi mellomlagre i lang tid, 100-500 år, for å se om det finnes bedre teknologier for å utnytte restenergien. Min erfaring fra Sovjetunionen, som satt på store mengder avfall og hadde et system med vakthold og vedlikehold av avfallet, er skremmende. Samfunnet og økonomien kollapset på slutten av 80-tallet, og dermed fikk vi de problemene vi ser i Russland i dag. Frankrike er en atommakt, det er ikke gitt at Frankrike kommer til å være et stabilt demokrati i det neste 200 eller 500 årene. Samseth protesterer.

– Nå sporer vi litt av her, vi snakka om mellomlagring. For å sortere litt: det er ikke slik at vi kan slå av atomkraftverk i dag eller i morgen.

De fleste vil uansett ha mellomlagre, og gjerne i minst 50 år. Man ønsker nemlig å få atomavfallet så kaldt som mulig før man eventuelt putter det i permanentlagre.

Framtidas teknologi Bøhmer er kritisk til visjonene om nye generasjoner atomkraftverk:

– Litt av problemet er at man ennå baserer seg på å finne en ny, fancy teknologi i framtida, og derfor skal man ikke ta hånd om avfallet i dag. Dersom teknologien ikke kommer, er det framtidas generasjoner som må ta hånd om dette avfallet. Samseth er ikke enig.

–Vi vet jo hva neste generasjons gjenvinning er, det er reprosessering, det er testa ut, vi vet at det funker. Bøhmer rister på hodet.

– Ja, vi kan utnytte energien bedre, men får vi det til å fungere i praksis, i industriskala? Det er fryktelig mye vanskeligere. Når man ser atomindustrien på konferanser og liknende, er de er veldig ivrige på å snakke om teknologi som kanskje kommer om 20 eller 30 år, men ikke om avfallshåndtering i dag.

Samseth virker ikke ukomfortabel med å tenke langsiktig: – Det har blitt forska fram teknologier på reprosessering, som på en måte er neste steg i fasen. Den typen teknologi som brukes på Sellafield og Tsjernobyl, må vi ha bort. Vi vil også kvitte oss med teknologi som skiller ut stoffer, vi vil ikke ha rein plutonium. Det vi som er for atomkraft ønsker oss, er det vi kaller saltsmelteteknologi, en type teknologi som ikke separerer ut rein plutionium. Med denne teknologien blir det vanskeligere å lage bomber.

Ikke-spredning Atombombene er til tider elefanten i rommet når det gjelder atomteknologi. Problemet alle vet om, men ingen liker å snakke om. Verken Samseth eller Bøhmer vil ha atomkrig, men hvorvidt atomkraft og atomkrig henger sammen, er de uenige om:

– Om du dobler antall reaktorer, får det lite å si for spredningen av atomvåpen, sier Samseth.

Bøhmer har et annet inntrykk: – FNs tidligere våpeninspektør i Irak, Hans Blix, sa på en konferanse i Oslo nå nylig, at når det gjelder å lage atombomber, er kunnskapen lett tilgjengelig. Det som er vanskelig å få tak i råvarene. Med dagens internasjonale kontrollregime og teknologien som finnes for å utnytte atomkraften, vil antallet land som har atomkraft øke proporsjonalt med sjansen for at badguys får tak i atomvåpen. Man kan utvikle gjenbruksteknologi som er sikrere mot spredning av atomkraft. Samtidig kommer andre former for ny teknologi som gjør det lettere å få tak i råvarer til atomkraft. Man kan utvikle både «snille» og «slemme» teknologier. Utfordringen er å skaffe et sterkt, internasjonalt regime for kontroll av teknologi.

Atomkraft som løsning på klimaendringene Klimaforfatteren Mark Lynas, som blir intervjuet i dette nummeret, mener atomkraft vil være viktig for å kutte CO2-utslippene. Det samme gjør Gaia-teoriens far, James Lovelock. Verken Bøhmer eller Samseth mener atomkraft er noen vidunderløsning.

– Ser vi bort fra subsidier, er atomkraft billigere enn kull og andre alternativer. Sol og andre nye energikilder er bare nisjer i markedet, fastslår Samseth. Bøhmer er skeptisk: – Jeg tror det er for tidlig å si hvor dyrt energiproduksjon blir. Det som er typisk for atomkraftverk, er at det blir mye dyrere enn man tror fordi man trenger så mye sikkerhet. Spørsmålet er

vel egentlig: kan atomkraft redde klimaet? Med utgangspunkt i de scenariene som har blitt utarbeidet av forskere, vil atom kun eventuelt være en del av løsninga, ved siden av ENØK og nye fornybare energikilder. Skal man øke andelen av kraftproduksjonen fra atom fra 16 til 20 prosent, må man bygge rundt 20 reaktorer i året de neste 40 årene.

– Men hva er alternativet? Det er kullkraft, skyter Samseth inn – Alternativet er å rense CO2 fra eksisterende fossile kraftverk, sier Bøhmer. Utfordringa er å etablere et internasjonalt regime for å gjøre CO2-utslipp kostbart, slik at det blir lønnsomt å rense utslippene.

Samseth rister på hodet. – Da vil det lønne seg å bygge atomkraftverk i stedet for.

– Det kan du ikke si! Skyter Bøhmer inn, men Samseth fortsetter: – I utgangspunktet, er det mer lønnsomt. Men gasskraftverket på Kårstø vil komme til å stå ubrukt store deler av året, på grunn av høy gasspris. Jo mer CO2-avgift du legger på, jo mer atomkraft vil bli produsert. Kull og atom er de to store i framtida.

– Det er feil, protesterer Bøhmer. – Kull kommer til å være billig tilgjengelig. Utfordringa framover er å finne nye, billige fornybare løsninger. Jeg tror ikke det er atom som kommer til å vinne i konkurransen, ta sol... Ser man på forskningen på dette, vil atomkraft utgjøre en like liten andel av forbruket som alternativ energi.

Det innebærer at atomkraft ikke vil bli det eneste sammen med kullkraft.

Samseth føler seg misforstått: – Det er ikke det jeg sier. Fornybar energi er vel41

dig viktig, men vi kan ikke ekskludere kjernekraft.

Vi må satse på fornybar energi,men vi må ikke tro at det kan erstatte alt annet. Jeg mener atomkraft skal være en del av løsninga. Vi ønsker å bli bærekraftige, det innebærer at vi vil fjerne energiproduksjonen fra naturens kretsløp.

Fra karbonkretsløpet, nitrogenkretsløpet og svovelkretsløpet. Det kan vi gjøre med å satse på vind, sol, vann og kjernekraft. Vi ønsker å bli kvitt forbrenning.

– Men dette er jo også en type forbrenning, innvender Bøhmer.

– Kjernekraft er ikke fornybart. Med dagens atomteknologi er vi ikke hevet over naturens sykluser.

Framtidas teknologi Samseth mener atomkraften står foran store framskritt: – Dagens atomteknologi kan vi ikke fortsette med å bruke. Fremtidas teknologi innebærer full utnytting av brennstoffet.

– Er det realistisk? Putsj og Bøhmer spør nesten i kor.

– Det er det som er målet. Det er realistisk innen 50-100 år, det er slik man må tenke, sier Samseth. Bøhmer rister på hodet.

– Det er ikke rettferdig å sammenligne framtidas atomteknologi, med de fordelene

42

den kanskje har om 50-100 år, med dagens fornybare energikilder. Samseth inntar en mer forsonende tone: – Det er viktig at man har kritikere som står på. Men vi kan ikke kvitte oss med kjernekraft.

– Jeg tror ikke dagens internasjonale samfunn er klare for en tidobling av kapasiteten, sier Bøhmer. Samseth nikker.

– Nei, det ville ikke være mulig heller. Dersom vi tenker oss en dobling av atomkraftproduksjonen innen 20 år, er det veldig optimistisk og ambisiøst.

– Og det ville i beste fall være 20 prosent av verdens produksjon, fortsetter Bøhmer.

– Eventuelt ville det bare spise opp veksten i forbruket.

En mann fra nabobordet kommer bort, han har fulgt med på samtalen, og nå vil han gjerne snakke med Samseth om hydrogen og vindkraft, Samseth forklarer høflig om energikilder. Bøhmer ser på klokka. En anmodning fra Putsj avslutter naturfagsundervisninga. Etter en times debatt er begge slitne. Samseth skal hjem, Bøhmer må rekke å kjøpe bursdagsgave til sin kone. Dersom de sammen skulle stake kursen for atomkraft i framtida, ville de definitivt valgt en mellomting mellom tidobling og nedlegging. Det gjør oss kanskje ikke så veldig mye klokere.

KALAS

Frem med bløtkaka og de norske flaggene.

Kalas feirer fredsprisvinner og medlem i FNs klimapanel Eystein Jansen.

Tekst: Kristine Kleppo

Gratulerer med Nobels fredspris!

Hva føler du nå?

– Jeg føler vi har fått en flott anerkjennelse for arbeidet som er gjort i Klimapanelet. Jeg er stolt over å ha vært en del av dette store arbeidet.

Det gir også et signal om hvor viktig forskning og kunnskap er som grunnlag for handling. Dette gjør det spennende å være forsker.

Hva er ditt høyeste ønske?

– Jeg skulle ønske at alvoret i klimasituasjonen gikk skikkelig opp for verdens ledere slik at de innser at det må handles nå. Om vi ikke i løpet av 10 år er inne på et spor som deretter gir betydelige utslippsreduksjoner, vil vi stå foran store problemer. Så håper jeg også at det også snakkes mer om hvordan vi og særlig verdens fattige land, best kan møte de klimaendringene som uansett vil komme. Tilpasning til klimaendringene blir for lite diskutert.

Hvordan vil fremtiden bli? Dyster eller vakker?

– Jeg får være optimist og tro at den blir vakker, men jeg er ikke sikker.

Hva er det mest opprørske du har gjort?

– Kanskje det å velge en usikker forskerjobb fremfor gode tilbud fra oljebransjen da jeg var ferdig med studiene. Men så fins det knapt noe så spennende som forskning og å finne svar på spørsmål ingen har kunnet svare på før.

Hva synes du om Natur og Ungdom?

– Jeg har stor respekt for Natur og Ungdom og syntes organisasjonen er kunnskapsrik og aktiv. Jeg håper flest mulig unge blir med.

Miljøpolitikk som gjør deg forbanna?

Hvem ville du helst vært, Kåre Willoch eller Iggy Pop?

– Ofte er det mye ull og for langt fra retorikk til handling. Jeg savner politikere som tar dyptpløyende og langsiktige grep. Personlig har jeg et sterkt forhold til Hattebergvassdraget etter mange fantastiske skiturer fra Folgefonna til Rosendal, så større inngrep der vil jeg reagere sterkt på.

– Jeg er nok som type mer Willochsk enn en rocker. Willoch har jo svært gode analyser både av miljøspørsmål og av situasjonen i Midt-Østen.

Hvilken sak ville du demonstrert mot?

– Det er sikkert flere, men invasjonen i Irak var en av dem. Den har skapt enorme problemer, bl.a. flyktningeproblemer som vi hører alt for lite om. Jeg reagerer sterkt på palestinernes skjebne og den fortsatte undertrykkelsen av dem.

Hvilken superhelt identifiserer du deg mest med?

– Det må være Super-Langbein.

Han er litt mer folkelig enn resten.

Hvor får vi tak i de peanøttene?

Hvem fortjener en klem?

– Anine, som jeg er gift med.

43

Foto: Thor Renslemo

Ta et løft for framtiden! er et samarbeid mellom en rekke aktører og Miljøverndepartementet.

Målet er å redusere klimagassutslippene. Enten du er privatperson, representerer en bedrift, en kommune eller offentlig etat, inviteres du herved til å bidra.

Klimaløftet

Kontakt Klimaløftet for å få vite hvordan din innsats kan gi størst effekt, for å komme med tilbakemeldinger eller for å gi oss nye ideer.

Samarbeidet starter på www.klimaloftet.no

Du kan bli det du

drømmer om

Klima, økologi og forurensning Høgskolen i Telemark har gode studiemuligheter for deg som vil bidra i kampen for et bedre miljø.

Bachelor i forurensning og miljø har fokus på hvordan ulike forhold i miljøet påvirker menneskers helse og trivsel og hvordan en kan føre tilsyn med forhold som vann- og luftforurensing.

Bachelor i økologi og naturressurser har fokus på menneskeskapte miljøproblemer som klimaforandringer og befolkningsøkning.

I tillegg har vi Bachelor i Natur- og friluftsliv, årsstudium i GIS samt Master i natur-, helse- og miljøvern.

I Bø har vi hatt natur- og miljøvernstudier i over 30 år.

Vi er kjent for et godt studentmiljø med mange fritidsmuligheter.

I Bø lever du godt uten bil og vi har gode tog- og bussforbindelser i alle landets retninger.

w w w. h i t . n o

1965

BORTEN BLE STATSMINISTER

STONES SPILTE I OSLO SKEID BLE

CUP-MESTERE THE SOUND OF

MUSIC KOM MALDIVENE BLE

SELVSTENDIG VI FIKK VINDUER

Tjen penger pü strømmen du ikke bruker.

Fastpris med returrett:

Ingen andre kan tilby deg denne strømavtalen, som er blitt rost büde av SINTEF og NVE. Les mer pü www.trondheimenergi.no

MED MILJĂ˜GIFTEN

PCB!

)SOLERGLASSVINDUER FRA PERIODEN KAN INNEHOLDE MILJÂ’GIFTEN 0#" OG SKAL BEHANDLES SOM FARLIG 3KAL DU SKIFTE UT ISOLERGLASSVINDUER FRA DENNE PERIODEN

MĂ? DU SÂ’RGE FOR AT DE LEVERES SOM FARLIG AVFALL PĂ? ET AV FALLSMOTTAK 'IFTEN SITTER I FORSEGLINGSLIMET

OG GIFTEN FRA ETT VINDU ER NOK TIL Ă? GJÂ’RE NORMALE TOMTER UEGNET TIL BOLIGFORMĂ?L

/RIENTER DEG PĂ? WWW RUTERETUR NO www.trondheimenergi.no

telefon 02450

kundeservice@trondheimenergi.no

RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO

Bli miljøpusher!

Vil du gjøre litt mer for miljøet i 2008?

Sett miljø på dagsorden i ditt lokalmiljø! Å være miljøpusher innebærer å spre informasjon for Natur og Ungdom på din skole, den lokale ungdomsklubben, kaféer, bibliotek osv. Det er en enkel og lite tidkrevende måte å bidra i miljøkampen på.

Det foregår slik at du får en pakke i posten hjem til deg eller til skolen din, med innhold som du har ansvar for å spre til lokalmiljøet. Innholdet kan være plakater, Putsj, underskriftskampanjer, konkurranser, postkort osv.

Oppdragene kommer til å være varierte og spennende, har du forslag til hva som kan være miljøpusher-oppdrag er det bare å komme med tips til kristine@nu.no.

Miljøpusher er et alternativ for medlemmer som vil gjøre en innsats, men ikke jobber i lokallag. Å være miljøpusher krever ikke mye av deg, men betyr uendelig mye for Natur og Ungdoms informasjonsarbeid. For å bli miljøpusher; send en mail til kristine@nu.no.

Husk å oppgi adressa di, hvilken skole du går på og telefonnummeret ditt.

48