Putsj #04/14 by Miljømagasinet Putsj

NR. 4/14

TEMA: GRUVEINDUSTRI GRUVEDUMPING I NORSKE FJORDER // GRUVEVERSTINGER RADDISSTRIKKING // SIRI KRISTIANSEN

BLI EN KLIMAAKTIVIST!

Endringer i jordens klima driver folk på flukt, smelter polene og utrydder arter. Til tross for dette gjør politikerne alt for lite, og verdens fattige må ta konsekvensene. Du kan si ifra. Gjennom å være Klimaaktivist vil du månedlig få aksjonskonsepter og pressemaler, som du selv kan bruke. Registrer deg på nu.no/klimaaktivist

INNHOLD

OKTOBER

2014 FORSIDEILLUSTRASJON:

04… Utropstegn!

DAVIDD, Flickr

05… Instaputsj og redaktør Ansvarlig redaktør:

Arnstein Vestre arnsteinv@nu.no 23 32 74 03

redaktør:

Espen A. Breivik espen@putsj.no 23 32 74 29

NETTREDAKTØR:

Eirin Høiseth eirin@putsj.no 23 32 74 23

grafisk designer:

Ingvil:-D ingvild@putsj.no 91 91 65 65

06… Miljøplukk 08… Aktuelt: Sei mot seismikk 10... Aktuelt: Blå-blått miljøregnskap 11... Fra redaksjonen: Statoils grønne skuespill 12... Kastar problema på sjøen: Gruvenæringa vil dumpe avfall i norske fjorder 16... Desse er imot sjødeponi 17... Frå avfall til verdi

Tekst Aurora Henni Krogh, Veronica Killi, Eirin Høiseth, Christina Wong, Espen André Breivik, Ingrid W. Minde, NICHOLAS WILKINSON, Tina Andersen Vågenes, KRISTIAN TONNING RIISE, Eva Maria Fjellheim, Emilie Larsen, Tale Ellingvåg, Sara Andersen, Martine Solberg, Andrea Isabel Espinoza Østberg, Mina Røed, Magnus Storvoll Strømseth, Inga Steen, Elfi Thrane Bemelmans Foto Mark Robinson, Sigurd Rage, Tonje Sofie Eriksson, Espen André Breivik, Helene Lind Jensen, Øistein Norum Monsen, Else M. Lundal, Andrea Isabel Espinoza Østberg, Mina Røed, Elfi Thrane Bemelmans, Evy Andersen

20... Gruveprosjekter gone wrong 22... Duell: Kan norsk gruveindustri bli miljøvennlig? 24... Plakat: Garbage fjords 26... Kronikk: Tjener på andres lidelse 28... Aktivistplukk 30... Pantering mot plastsvinn

Korrektur Christina Wong, Gaute Eiterjord, Eirin Høiseth, Ida Lovise Skylstad, Magnus Storvoll Strømseth, Olav Nicolay Larsson Aga, Tale Hammerø Ellingvåg

32... NU-sidene: Arnsteins tale og månedens miljøverner

OPPLAG 8 000 eksemplarer

34... Aksjonerte for Jødahlsmåsan

TRYKK HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS

36... Miljøgrillen: Fiskeriminister Elisabeth Aspaker

ANNONSER Øyfrid sollien e-post: sollien@nu.no TLF: 48 27 53 95

38… Kulturplukk: Anmeldelser, quiz og oppskrift

Bli abonnent Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 4 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

33... Nu-sidene: Vi er klare med sivil ulydighet

40... Raddisstrikk 44… Strikkeoppskrift: Lenkegjengskjerfet 46… Kalas: Siri Kristiansen

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249 putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark. PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

Neste nummer kommer i desember

FOTO: Stavos, Flickr

UTROPSTEGN

«Det nye Nærings- og fiskeridepartementet framstår stadig mer som et avdelingskontor for Marine Harvest»

Er du provosert, glad, trist, kosete, slem eller bare sitter der med et eksponeringsbehov? Kom på trykk i Utropstegn. Både korte og lengre tekster eller tips tas imot på putsj@putsj.no eller sms 45677318 eller Twitter og Instagram. Er du heldig, får du et Putsj-handlenett i posten!

Vi asfalterer hele jorden nå Vi asfalterer hele jorden nå, nå mens vi kan Vi sprenger fjellet ut og demmer opp det rene vann Så artene vi høstet dør, og kun en løvetann får trenge seg igjennom skallet med sin skjønne brann Den lyser opp i gult på svart, den er en parabol som tar inn universets storhet med sin gule sol Den savner sikkert hvitveis, engsoleie og fiol Den savner nok sin storhetstid, nå står den som symbol Men ingen ser den, ingen lubben hånd skal plukke den Symbolet på at livet nok skal vokse til igjen Den er alene ennå, den står ensom der og vet at livet det skal leves i en hel, lang evighet – Kari Synnøve Morset

– APs nestleder Helga Pedersen til intrafish.no

Putsj på nett?

På kanten av lova

Jeg vil gjerne lese Putsj-magasinet på nett, er det mulig? – Hilsen meg uten postkasse

Hei beibi, hører du liker å leve på kanten av lova? Eg og, lat oss bryte Havressurslova paragraf 24 og skyte litt seismikk i Andfjorden saman. – Lovlaus

Hei! Vi legger alltid ut magasinet digitalt på putsj.no, her kan du også finne tidligere utgaver helt fra 2005. – Redaktøren

Ganske gængstah

Lesestoff Avslutte sommerleiren med en personlig seier! @Putsj e verdens beste lesestoff! Alle burde lese Putsj. Nu. – @liselorentzen

Jeg mener! Er du klar over at det akkurat nå sitter 21 russiske ungdommer på et studentersamfunn i Oslo og lærer om gjennomslagskraft og mobilisering av to serbiske foredragsholdere, det hele arrangert av to norske studenter? Det er jo egentlig ganske gængstah. – Oskar Njaa, Russlandsprosjektet

Illustrastoltenberg Kan vi hyre inn @jensstoltenberg til å illustrere neste medlemsmagasinet vårt @Putsj? #nrkdebatt – @NaturogUngdom

SKRIVE FOR PUTSJ? VIL DU SKRIVE, ILLUSTRERE ELLER TA BILDER FOR PUTSJ? Vi vil ha bidragsytere både til bladet og nettsiden putsj.no!

Send en mail til: putsj@putsj.no 04

Hoppestylter og reinsdyr Da Natur og Ungdom lanserte nettsiden 10ting.no, dukket denne opp i kommentarfeltet til saken: «Naturvernerne bør reise nord og forklare hvorfor folket der skal frataes bensin, diesel osv. De skal nøye seg med «blade runners», hoppestylter og reinsdyr. De skal gå i folkedrakt å sprette og danse for turister med kokfæsk i neven. I den klareste tjernobyl luft med rabarbra blad i knapphølet mose på haue og pippiper på fingeren».

INSTAPUTSJ!

REDAKTØR

FØLG @MILJOMAGASINET PÅ INSTAGRAM OG TAG DINE BILDER MED #PUTSJ Av @stavangernu

UTE AV SYNE, UTE AV SINN Av @kinzhei

Internasjonalt er ikkje gruveindustrien akkurat kjent for å ta omsyn til verken folk eller natur. Men sånn er det vel ikkje i Noreg? FOTO: Tonje Sofie Eriksson

Verda etterspør mineralar og gruveindustrien er på frammarsj i heile Norden. Ein er blant anna avhengig av meir kopar når stadig fleire elektriske produkt kjem på marknaden, til dømes el-bilar. I Noreg planlegg selskapa Nussir og Nordic Mining gruveprosjekt i Finnmark og Sogn og Fjordane, planar som miljørørsla reagerer sterkt på. Korleis kan miljøorganisasjonar seie ja til el-bilar, men nei til gruveindustrien? Politikarane i regjeringslokalane og i kommunehusa smiler breidt no som gruvenæringa skal gi nye arbeidsplassar og pengar i kommune- og statskassa. Dei drøymer kanskje om eit nytt oljeeventyr. Men kor mykje verdi vil eigentleg desse prosjekta skape? Om dette er den nye gullgruva, kvifor må næringa ty til dei billegaste metodane; nemleg å kaste gruveavfallet i fjorden? For det er nettopp det miljørørsla reagerer på, såkalla sjødeponi som forureinar fjordane. Og dei står ikkje aleine; forskarar, samiske organisasjonar, fiskerinæringa og andre er like kritiske.

Av @camillawilberg

Ein skulle tru at dumping av avfall i fjordane var noko som høyrde fortida til og i alle fall ikkje gjekk føre seg i vårt eige land, men slik er det altså ikkje. Noreg er eit av få land som tillèt sjødeponi, og metoden er omstridt internasjonalt. Så kvifor tillèt vi dette? Kvifor lukkar vi augene for tonnevis med gruvemasser som vert sprøyta ut i fjordane, med tungmetallar og giftstoff som skadar livet i sjøen? Kanskje er poenget nettopp det at vi ikkje lukkar auga. For avfallet synest ikkje, det ligg gøymd under havoverflata. Og det ein ikkje veit, har ein ikkje vondt av, eller kva? Resirkulering av mineralar skjer ikkje i tilstrekkeleg grad, og vi har behov for nytt materiale. Men skal vi la dette skje for ein kvar pris? I denne utgåva av Putsj har vi sett nærmare på gruveindustrien sine planar i Repparfjorden og Førdefjorden, og snakka med fleire kritiske røyster. Enkelte peikar på at overskotsmassane kunne vert brukt som samfunnsnyttige ressursar, i staden for å bli kasta på sjøen. Vi har også løfta blikket og sett på miljøverstingar i gruveindustrien internasjonalt. I tillegg har vi også i denne utgåva ein spanande kulturdel. Vi har mellom anna snakka med Jenny og Markus som i si tid møttest på Natur og Ungdoms landsmøte, og i dag er ute med strikkeboka Strikk i strid. Espen André Breivik, redaktør

SAGT OG HØRT MILJØYRKET OM FORURENSING ERIK ANDRESEN MILJØPLUKK

«Vrakbiler er ikke et problem, men en verdifull ressurs» sier Erik Andresen, leder for Autoretur, som administrerer innsamling og gjenvinning av vrakbiler. TEKST: Aurora Henni Krogh

«Hvis menneskene gikk barbent selv, så husket de kanskje på at de ikke skulle hive fra seg flasker alle steder.» – Anne-Cath Vestly

«Have we failed to slow global warming pollution in part because climate and environmental activists have been too polite and well behaved?» – Jeff Goodell

«Environmental pollution is an incurable disease. It can only be prevented.» – Barry Commoner Hva er autoretur AS? – Autoretur er bilimportørerenes svar på at næringslivet har et ansvar for produktene de sender ut på markedet, også etter at produksjonen er gjort og etter det har blitt avfall. Hvordan gjenvinner dere biler? – Bilene kommer inn på et mottak der vi først miljøsanerer dem, det vil si fjerning av miljøskadelige stoffer. Deretter presses bilen sammen og sendes til fragmenteringsverk, hvor de gjenvinner bilen i ulike fraksjoner. Vi får gjenvunnet cirka 96% av bilens totalvekt. Dette viser at vrakbiler ikke er et problem, men en verdifull ressurs. Hvorfor er denne prosessen så viktig? – Det er viktig å sørge for at materiale ikke kastes, men brukes om igjen. Det er mye mer gunstig om man for eksempel kan smelte om gammel aluminium og bruke det på nytt i stedet for å utvinne nye «jomfru-materialer».

«I California kaster de ikke søppelet de lager fjernsynsserier av det.» – Woody Allen

«There's so much pollution in the air now that if it weren't for our lungs there'd be no place to put it all.» – Robert Orben

Hva er deres målsetting? – Vi er et ideelt selskap, så målet vårt er ikke omsetning eller det å tjene penger. Vi vil bare drifte innsamling og retur av vrakbiler mest mulig effektivt, slik at norske bilimportører også etterkommer krav fra myndighetene på en god måte. Hvordan er en vanlig arbeidsdag for dere? – Vi er jo bare ett bransjekontor, så vi administrerer det hele. Det er hos de 120 oppsamlerne landet over at det virkelige arbeidet skjer, i tillegg har vi åtte fragmenteringsverk, så det er ett nettverk med mange ledd.

«80 prosent av luftforurensningen kommer fra planter og trær.» – Ronald Reagan

N U-KALENDER

MILJØTEKNOLOGI

AKTIVISTKURS Skal du bli en ekte aktivist er dette kurset et must. Kurset koster 250kr og dekker mat og reise. Påmelding: send navn, telefon, e-post, fødselsdato, adresse og matpreferanser til e-posten for det kurset du ønsker å være med på. Stavanger, 26.-28. september. Kontakt: sarav@nu.no Bodø, 17. - 19. oktober. Kontakt: lisel@nu.no Oslo 14. - 16. oktober. Kontakt: kariannea@nu.no

LOKALLAGSKONFERANSE OSLO, 31. OKTOBER – 2. NOVEMBER Nytt av året arrangerer vi lokallagskonferanse som skal ha fokus på å styrke lokallagene. Lær mer om hvordan deres lokallag kan skape mer aktivitet og engasjement i lokallaget og i kommunen! Helgen koster 250kr og dekker mat, opphold og reise. For påmelding eller spørsmål ta kontakt med: orgsek@nu.no

REGIONSSEMINAR I MIDTNORGE 7. - 9. NOVEMBER Bli med på seminar i Trondheim! Temaet er jordbruk og det blir utflukt til en gård. For påmelding og informasjon, kontakt: erlel@nu.no

DEATH ROW

NEDBRYTBAR EMBALLASJE Dårlig samvittighet for emballasjekasting? Løsningen er på vei. Mengden avfall øker hvert år, og mye emballasje har store deler av skylden. Denne trenden har de svenske designerne Hannah Billqvist og Anna Glansén i selskapet Tomorrow Machine lyst å snu. De lanserte i 2012 et prosjekt med biologisk nedbrytbar matemballasje, der maten pakkes i minst mulig emballasje som etter bruk kan kastes i matavfall, eller kan tilberedes direkte i selvåpnende pakker, for eksempel under tilberedning på en viss temperatur. Du kan lese mer om prosjektet på tomorrowmachine.se.

MILJØTIPSET

SNØUGLE Vi kjenner alle til snøuglen Hedvig fra Harry Potterfilmene, men nå er Hedvig og hennes art sterkt truet og står i fare for å forsvinne helt om noen få år. TEKST: Ingrid W. Minde

Snøuglen, eller Bubo scandiacus lever i de arktiske områdene, nord i Russland, Finland, Sverige, Norge og på Island. Snøuglen spiser kun lemmen og andre smågnagere. Den reproduserer bare når det er gode lemmen år. Hunnen kan legge alt fra 3-11 egg. Snøuglen er en vakker ugle med gule øyne. Hannen er som regel helt hvit eller har enkelte flekker. Hunnen og yngre hanner er hvite og fint flekket, mens yngre hunnugler er sterkt flekket. I motsetning til andre ugler er disse aktive om dagen. Grunnet liten bestand er snøuglen svært truet. Dette skyldes trolig mangel av store gnagere og invasjoner av andre fuglearter fra Russland.

PANT MOBILEN Skal du kjøpe ny mobiltelefon? Hva gjør du da med den gamle? Nordmenn bytter mobiltelefon som aldri før. I løpet av de siste 15 årene har vi i gjennomsnitt skaffet oss én ny mobiltelefon annethvert år. Hva skjer så med den gamle mobilen? Alt for mange lar denne ligge, eller kaster mobilen i restavfallet. På denne måten går vi glipp av viktige ressurser som kan resirkuleres. Men det finnes alternativer. Vet du ikke hvor du skal pante mobilen din? Sjekk ut grønnmobil.no, her kan du selge brukte telefoner og nettbrett, sende inn til reparasjon eller kjøpe brukt. Du kan også doner den gamle mobilen din til Plan Norge. Om du absolutt trenger en ny mobil, har du nå en mulighet til å kvitte deg med den gamle med god samvittighet.

HEI…

… THOMAS WOLD, KYSTFISKER FRA ANDENES I september skytes det seismikk i Andfjorden. Hva synes du om det? – Jeg synes at for kystfiskere som prøver sitt beste på å holde hjulene i gang utenfor vintersesongen, tross lave priser og vanskelige værforhold, blir dette en ekstra bekymring på toppen av det hele. Hvordan påvirker seismikkskyting fisket? – Fisk vil prøve å svømme vekk fra forstyrrelser og det har vist seg flere ganger at fangstene har blitt kraftig redusert etter seismiske undersøkelser. Hva tenker du om at undersøkelsene er betalt av fem oljeselskaper? – Det er vel åpenbart hva de leter etter og hvorfor de skal gjøre disse undersøkelse, men er det så viktig at de må gjøre det på bekostning av en av de viktigste næringene vi har her lokalt? Regjeringen utsatte nettopp videre stukturering av fiskeflåten. Hvorfor er dette så viktig? – Det er veldig viktig. Når vi ikke klarer å skape lønnsomhet med den struktureringen som har vært er det på tide å tenke i andre baner. Som for eksempel hvordan vi kan få prisen på fisken opp til et nivå som skaper lønnsomhet og utvikling. Det vi oppnår når et så stort kvantum skal fiskes av færre og færre fiskere er at fisken som landes blir av dårligere kvalitet og prisen blir deretter. Vi må huske at fisken som fiskes her er unik og den bør bli behandlet slik, som et kvalitetsprodukt som folk er villige til å betale for. Det handler også om å utnytte de rettigheter man har fått tildelt og fiske smart gjennom året på mange sorter. De som klarer dette, unngår masse gjeld. Får du rett pris for fisken og har lav gjeld er sjansene store for lønnsom drift. Hvordan ser du på fremtiden for norsk fiskenæring? – Jeg ser lyst på fremtiden! Fiskerinæringen er en spennede og utfordrende næring å jobbe i. Vi er i stadig utvikling for å bli bedre på det vi holder på med. Vi må alltid huske at norsk fiskerinæring produserer sunn og god mat til en voksende befolkning verden over.

SEI MOT S Seismiske undersøkelser ble nylig gjennomført utenfor Andøya på tross av sterk motstand fra fiskere og miljøvernere. Det er en åpenbar konflikt mellom fiskeri og seismikk mener Folkeaksjonen. TEKST: Eirin Høiseth / FOTO: Bellona og Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja

Norges geologiske undersøkelse (NGU), Universitetet i Bergen og Havforskningsinstituttet fikk tillatelse til å skyte seismikk i Andfjorden utenfor Andøya i Nordland mellom 19. og 23. september. Seismikkskytingen er en del av et forskningsprosjekt om nedbryting av bergarter og mineraler dypt nede i berggrunnen. Ifølge prosjektleder ved NGU Marco Brönner gir området utenfor Andøya en unik tilgang til å studere fenomenet, noe som kan gi samfunnsnyttig informasjon blant annet til bygging av tuneller. Stor motstand Undersøkelsene har imidlertid møtt stor motstand fra fiskere, turistnæring og miljøvernere som er bekymret for hvordan seimsikkskytingen vil påvirke dyrelivet i området. – Det er åpenbart en konflikt mellom fiske og seismiske undersøkelser, sier Bente Kristine Lorentzen, leder i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Folkeaksjonens landsmøte vedtok nylig en uttalelse der de ba om at seismikkundersøkelsen ikke ble gjennomført. De frykter konsekvensene for fiskerinæringen. – Vi er bekymret for hvordan sjøpattedyr og fisk vil reagere på undersøkelsene, og hva som vil skje om fisken drar og ikke kommer tilbake. Vi synes ikke noe om at fiskerne dyttes av feltene sine på denne måten, sier Lorentzen og viser til dårlige erfaringer med

SEISMIKK: Seismikk brukes for få kunnskap om berggrunnen og brukes blant annet i letingen etter olje og gass. Seismikkfartøyet drar kabler på flere tusen meter etter seg. En luftkanon skyter trykkbølger ned i dypet som reflekteres opp igjen. Hvor lang tid signalene bruker ned og opp sier noe om berggrunnen under og brukes til å lage tredimensjonale kart. Fisk misliker lyden av seismikk, og voksen og halvvoksen fisk vil svømme vekk fra lydkilden innenfor en 33 kilometer radius. Seismikk kan drepe eller skade larver og fiskeyngel innenfor et felt på fem meter. Havforskningsinstituttet anbefaler at det ikke skal foregå seismisk aktivitet i områder med gytende fisk eller med fisk i konsentrerte gytevandringsruter, fordi fisken i verste fall kan forhindres i å formere seg. Hval trekker også vekk fra seismikk da lydene hindrer hvalen i å finne mat og kommunisere.

SEISMIKK

lignende undersøkelser. – Da det ble skutt seismikk i området i 2007-2009 dokumenterte fiskerne selv at fangsten av enkelte arter minket med oppimot 80 prosent sammenlignet med tidligere år, forteller Lorentzen. Hun understreker at seismikk har en dokumentert skremmeeffekt på fisk og sjøpattedyr, men at man vet lite om langtidskonsekvensene. Bekymret for arbeidsplasser Fiskeridirektoratet fraråder seismiske undersøkelser i områder der det er aktive fiskerier. NGU sier de har lagt skytingen til september for å påvirke fisket minst mulig. Men Fiskarlagene i Nordland og på Andøy mener aktiviteten må stoppes, da det fiskes i området året rundt. De lokale fiskerne er bekymret for arbeidsplassene sine, og spesielt seifisket, da seien er spesielt var for seimsikk. Til tross for åpenbar konflikt ble det ingen konfrontasjoner mens undersøkelsene pågikk. Lokalbefolkning og miljøorganisasjoner markerte sin avstand på land. Kystvakten gikk imidlertid ombord i to fiskebåter og ga mannskapet beskjed om å ikke gå i veien for seismikkskipet, noe Andøy Fiskarlag har reagert sterkt på, da Havrettsloven gir fiskerne førsterett på havet. Fiskerne melder om minimal fangst, og hvalene skal ha forsvunnet fra fjorden da undersøkelsene startet Også i fjor ønsket NGU å skyte seismikk i området, men kun deler av undersøkelsene ble gjennomført på grunn av protester. Lovstridig støy? Ifølge miljøvernorganisasjonen Bellona strider tillatelsen fra Kystverket og Oljedirektoratet mot norsk lov. – I Kystverkets tillatelse har man bevisst ignorert Havressursloven og krenket fiskernes rett til å høste av havets ressurser. Det er uholdbart at fiskernes rettigheter nok en gang

skal måtte vike for seismikkskipene. sier Silje Lundberg, fagrådgiver i Bellona. Hun viser til Havressurslovens paragraf 24 som slår fast at «Det er forbode å hindre eller øydeleggje høvet til hausting med støy, skyting, eller anna utilbørleg framferd». Bellona påpeker at fjorden er foreslått som nasjonalt marint verneområde grunnet særegne og sårbare naturverdier og at den er et viktig beiteområde for spermhval. Oljeselskapene betaler Undersøkelsen er finansiert av Oljedirektoratet (OD) og NGU i samarbeid med de fem oljeselskapene Statoil, Lundin, Wintershall, Det Norske oljeselskap ASA og Mærsk Oil. Selv om undersøkelsene ikke brukes til å lete etter oljeforekomster i området vil alle forskningsresultatene bli gjort tilgjengelig for selskapene som har finansiert seismikkskytingen. De borgerlige lovet i fjor at de ikke ville tillate oljeleting i Lofoten, Vesterålen og Senja. Flere kritikere har derfor satt spørsmålstegn ved at de seismiske undersøkelsene gjennomføres nettopp i dette området og noen har gått så langt som å kalle det «snikoljeleting». NGU avviser imidlertid at dette er tilfellet.

BLÅ-BLÅTT

MILJØREGNSKAP I oktober har Høyre og Fremskrittspartiet hatt regjeringsmakten i ett år. Men hva har de blåblå egentlig gjort for miljøet? PUTSJ gir deg høydepunktene og bunnoteringene. TEKST: Eirin Høiseth / FOTO: Espen André Breivik

TOPP 5 MILJØBRAGDER 1. Ingen oljeboring

1. Dumping av gruveavfall

De blåblå startet med å berolige oss: Det blir ingen konsekvensutredning av oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja denne regjeringsperioden. Varig vern er imidlertid ikke diskutert.

Regjeringen har gitt klarsignal til å dumpe avfall fra gruvedrift i Repparfjorden i Finnmark, og dermed gjort Norge til en internasjonal miljøversting som et av få land som åpner for nye sjødeponier. I tillegg har lovede midler til opprydding av gammel forurensing uteblitt.

2. Skogvern Regjeringen har vernet 30 nye skogområder, på til sammen 76 kvadratkilometer. Dette er viktig for å bevare naturmangfoldet i Norge, ettersom halvparten av rødlistede arter er avhengig av skogen. Norsk skog er også en del av det nordlige boreale skogbeltet, som er verdens største økosystem på land og jordas største karbonlager.

3. Klimaforliket Regjeringen har lovet at de skal styrke klimaforliket. Forliket ble inngått i 2012 av alle Stortingspartiene unntatt FRP og bygger på de to hovedmålene i norsk klimapolitikk: At Norge skal bli karbonnøytralt innen 2050 og at vi skal kutte klimagassutslipp tilsvarende utslippsnivået vi hadde i 1990. Vi venter i spenning på tiltakene som skal ta oss inn i lavutslippssamfunnet!

4. Fokus på matkasting

TOPP 5 MILJØSYNDER

2. Ny oljerekord I januar satte regjeringen ny rekord i oljeavhengighet gjennom ordningen for tildeling i forhåndsdefinerte områder (TFO). 48 oljeselskaper fikk tilbud om hele 65 tillatelser. Utdelingene vedtas ikke gjennom Stortinget, men gis på oljefelt som allerede er vedtatt utbygd. En samlet miljøbevegelse krever at denne udemokratiske og klimafiendtlige ordningen avvikles.

3. Jordbruksoppgjøret Bøndene viste muskler under årets jordbruksforhandlinger med god grunn. Regjeringens jordbrukspolitikk gjør det småskala, bærekraftige familielandbruket mindre lønnsomt, og legger opp til intensivering av store bruk som er avhengig av importert dyrefôr som miljøfiendtlig soya.

4. 23. konsesjonsrunde:

Landbruksminister Sylvi Listhaug har ikke bare skapt debatt om landbruk og fått nordmenn til å bry seg mer om hvordan maten produseres, hun har også lansert nettsiden matsvinn.no som fokuserer på hvordan bedrifter og enkeltpersoner kan kaste mindre mat. I Norge kastes hele 350 000 tonn mat hvert år!

Olje- og energidepartementet vil lyse ut 61 nye «oljeblokker» til oljeselskapene. De fleste av disse utvinningsområdene er i Barentshavet, og 20 av dem er innenfor iskanten, et område som egentlig skal vernes mot petroleumsvirksomhet. Miljødirektoratet krever at 28 av blokkene ikke lyses ut. Polarinstituttet og miljøbevegelsen er også kritiske til å gamble med naturen i et så sårbart område.

5. Kollektivsatsning

5. Veibonanza

Med en egen handlingsplan for kollektivtransport, belønningsordning for sykkel og gange og fortgang i jernbaneutbygging har regjeringa levert gode tiltak for å få flere til å reise kollektivt.

Veiutbygging er en av FrPs kjernesaker og følgelig vil regjeringen etablere ett eget statlig motorveiselskap for å å få raskere utbygging. Å legge til rette for økt privatbilisme på denne måten undergraver kollektivsatsningen, og øker presset på viktige natur- og landbruksområder.

FRA REDAKSJONEN

TV-AKSJONEN TIL REGNSKOGFONDET TV-aksjonen 2015 er tildelt Regnskogfondet og arbeidet med å bevare regnskogen. Over 200 millioner mennesker bor i regnskogens unike økosystem. Innsamlingspengene skal gå til å opprette beskyttede territorier, fremme bærekraftig bruk av regnskogen og opplæring.

OZONLAGET BEDRES En ny FN-rapport melder at ozonlaget viser tegn til bedring. Ozonhullet over Antarktis har sluttet å vokse, men det vil ta tiår før det begynner å krympe. Svekkelsen av ozonlaget har satt mennesker, dyr og planter i fare for økt ulrafiolett stråling. Menneskeskapte utslipp av ozontynnende KFK-gasser ble begrenset i 1987 med den internasjonale Montrealprotokollen og avtalens suksess gir håp for kommende klimaforhandlinger.

UTSETTER STRUKTURERING Etter press fra miljøorganisasjoner, lokalsamfunn og fiskere har regjeringen utsatt planene om strukturering av fiskeflåten under 11 meter. Fiskeriminister Elisabeth Aspaker sier at hun fortsatt mener strukturering er riktig, men at høringsrunden viser at tiden ikke er moden. Motstanderne mener struktureringen vil hindre rekruteringen til fisket og samle kvotene på få hender.

METTE MARIT FRONTER BRUKT Mette-Marit debuterte nylig på Instagram med en selfie hvor hun har på seg et gjenbruksplagg. Prinsessen fronter Fretex´ kampanje for gjenbruk kalt #engangtil hvor folk oppfordres til å dele et bilde av et plagg de gjerne bruker om igjen.

STATOILS GRØNNE SKUESPILL Statoil er kjernen i det norske oljeeventyret og grunnlaget for vårt velferdssamfunn. Derfor er det vanskelig å akseptere realiteten: At Statoil faktisk er et oljeselskap, og at det de driver med verken er miljøvennlig eller bærekraftig. TEKST: Veronica Killi

Natur og Ungdom lanserte nylig nettsiden 10ting.no som tar for seg ti ting Statoil driver med som folk flest antageligvis ikke er klar over. Bildet nettsiden tegner er ganske forskjellig fra det bildet selskapet selv fremmer. Statoil skaper seg et godt rykte ved å sponse kultur, idrett og utdanning. Det er ikke bare i mottakerens interesse, men også Statoils som får navnet sitt assosiert med slagord som «Morgendagens helter». En ting er grønnvasking av selskapet gjennom sponsing av kultur og idrett, men finansiering av utdanning har større konsekvenser. Ikke bare blir kloke hoder lokket inn i petroleumsindustrien med høye lønninger og garanti om jobb, men universitetene mottar forskningsmidler fra Statoil for å utvikle teknologi som oljesektoren trenger for å fortsette satsningen på forurensende, fossil energi. Statoil reklamerer med fornybare prosjekter og satsninger på en bærekraftig framtid blant annet gjennom off-shore vindmølleprosjekter i England. I sin markedsføring bruker de ordene vind, klima og fornybart nesten like mye som olje og gass. Det at de har noen grønne prosjekter gjør dem imidlertid ikke miljøvennlige. Foruten den «rene, sikre og bærekraftige» oljeutvinningen de driver med i Norge, som alene står for 1,5 prosent av verdens samlede klimagassutslipp fra fossil energi, investerer Statoil i forurensende produksjon over hele verden som tjærestand og skifergass. Ikke bare utgjør disse prosjektene en global fare med tanke på klimagassutslipp, men også en lokal fare for forurensning der utvinningen foregår. Statoils neste prosjekt er å bore etter olje i Arktis. Det er ikke overraskende at Statoil vil utvinne mer olje på norsk sokkel, men det er skremmende at de gjør det på tross av sterke advarsler fra forskere. Arktis byr på store utfordringer, med mye villere og kaldere vær og store mengder is som man ikke har teknologi til å fjerne oljesøl fra. I 2007 førte et brudd på en slange til at 4,4 millioner tonn olje lakk ut i havet ved Statfjord A. Hadde en lignende ulykke skjedd i Arktis ville det ført til katastrofale konsekvenser for dyre- og plantelivet. Statoil lyver ikke om alt de driver med, men kommunikasjonsrådgiverne deres finner mange kreative måter å formulere seg på for å framstå som mer miljøvennlige. Dette har gitt Statoil et ufortjent godt rykte blant den norske befolkningen. Slik får oljealderen videre fotfeste, og verden blir ikke noe særlig grønnere. Det holder ikke bare å fremstå som grønne for å berolige dem som tar klimatrusselen på alvor, Statoil må faktisk være grønne på ordentlig. Verden trenger grønn handling, ikke grønt skuespill.

KASTAR PROBL

LEMA PÅ SJØEN Noreg er kjend for høge fjell og vakre, reine fjordar. Men kva skjer når styresmaktene lar gruveindustrien bruke fjordane som avfallsplass, ein metode som er omstridd internasjonalt. TEKST: Espen André Breivik / FOTO: Helene Lind Jensen

REPPARFJORDEN Gruveselskapet Nussir ASA har søkt om å kvart år sleppe ut 2 millionar tonn overskotsmassar i Repparfjorden i Vest-Finnmark i løpet av dei komande 20 åra. I gruva er planen å utvinne koppar, som er eit av få metallar som blir brukt i rein form naturleg. Metallet har ei god ledningsevne og blir brukt i blant anna elektriske leidningar, myntar, vatnrøyr og statuar.

Repparfjorden er rekna som ein av dei viktigaste lakseelvene i Noreg. Fjorden har gode bestandar av sild og hyse, og eit gytefelt for kysttorsk. Det er observert spekkhoggar, vågekval og nise i fjorden. Både Regjeringa, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og kommunene sjølv har sagt ja til deponi i fjorden. Saka ligg no hos Miljødirektoratet.

Etterspurnaden etter mineralar og aukande prisar gjer at gruveindustrien er på frammarsj i heile Norden. I Noreg planlegg selskapa Nussir og Nordic Mining gruveverksemd i Kvalsund i Finnmark og Vevring i Sogn og Fjordane. Prosjekta viser seg berre å vere lønsame om gruveavfallet kan dumpast i fjordane som såkalla sjødeponi. Havforskarane åtvarar mot planane – Dette er den største planlagte forureininga i moderne norsk historie, seier havforskar Jan Helge Fosså. Han er ein av forskarane bak Havforskningsinstituttet si klare åtvaring mot deponiplanane i Førdefjorden og Repparfjorden. Instituttet er det største marine forskningsmiljøet i Norden. – I begge fjordane har kysttorsken gytefelt, derfor er det riktig av oss å åtvare mot deponi, då vi meiner det er høg risiko for at kysttorken vil verte påverka. Sjødeponi vil sette viktige delar av fjordøkosystemet ut av spel og får konsekvensar for livet i fjorden. Det er ganske alvorleg å planleggje slik forureining,

«Dette er den største planlagte forureininga i moderne norsk historie.»

– havforskar Jan Helge Fosså

det er noko som ikkje høyrer til i vår tid, seier havforskaren. Havforskningsinstituttet er i hovudsak eit rådgivande organ, men instituttet sine forskarar har i desse sakene tatt aktivt del i samfunnsdebatten. – Det er politikarane si plikt og privilegium å fatte avgjerdene, likevel meiner vi at denne saka er så alvorleg at vi må bidra i den offentlege debatten for å opplyse i saka, seier Fosså.

FOTO: Øistein Norum Monsen / Dagbladet

– Nøyaktig kva er det i avfallet som skadar livet i fjorden? – Avfallet frå gruvene består av finmalne bergmassar, delar av dette spreier seg lett utover i fjorden. I dette avfallet kan det følgje med tungmetallar, i tillegg blir det brukt kjemikaliar i dei industrielle prosessane som kan vere skadelege for liv i fjorden. I til dømes Repparfjorden vil det bli liggjande store mengder giftig avfall. Eit av få land som tillèt deponi Bruk av sjødeponering av avfall er omstridd internasjonalt. Det er berre Noreg, Indonesia, Papua Ny-Guinea, Chile og Tyrkia som tillèt denne forma for avfallsdumping. Men fleire av desse landa vurderer forbod, i følgje Naturvernforbundet. – I Tyrkia reknar ein med at gruva som nyttar sjødeponi vil stå stengt innan 2020. I Indonesia har miljøvernministeren sagt at det ikkje er akseptabelt å opne nye deponi og i Papua Ny-Guinea arbeider ein med eit forslag til forbod, etter heftig debatt med lokale fiskarar i spissen, seier Mads Løkeland, medlem av gruveutvalet i miljøvernorganisasjonen. Han legg til at norsk miljøstandard ikkje bør målast opp mot land som for eksempel Papua Ny-Guinea. Til trass for at Noreg er eit av fem land som tillet sjødeponi, er det berre vi som går god for deponering på grunt vatn. – I Noreg er det seks deponi, der det djupaste er på 80 meter og det grunnaste på 35. Til samanlikning meiner Verdsbanken at deponi må vere på minimum 400 meters djup og at noko anna er uhaldbart. Også FNs miljøorganisasjon arbeider for strengare krav og internasjonalt forbod. Då er det veldig spesielt at Noreg samtidig går i motsett retning, seier Løkeland. Han fryktar konsekvensane for det rike biologiske livet i dei norske

fjordane. – Dette kan ikkje samanliknast med svært djupe deponi i Tyrkia og Indonesia, seier Løkeland. Kommunen lèt seg ikkje skremme I Repparfjorden er heile 8,5 kvadratkilometer av havbotnen i den 13 km lange fjorden regulert til deponi. Dette har kommunen stilt seg positiv til, utan at den sterke åtvaringa frå Havforskningsinstituttet ser ut til å gjere særleg inntrykk. – Vi er inneforstått med at eit sjødeponi har konsekvensar, men meiner at dette er ei betre løysing enn eit landdeponi. Begge har negative konsekvensar, eit landdeponi kan vere skadeleg for livet på land. I fjorden vil den naturlege sedimenteringa dekkje over skadane når deponiet er avslutta, påstår ordførar Ragnar Olsen (Ap). – Kvifor har kommunen gått inn for denne løysinga, når det er dokumentert at konsekvensane for økosystemet og til dømes kysttorsken i fjorden er stor? – Det er fleire grunnar til det. Det er ingen naturlege stader i området å ha eit landdeponi. Når det gjeld kysttorsken er eg ingen fagperson, men vi har tatt denne avgjerda utifrå ei heilskap, seier ordføraren. Han viser til etterspurnaden etter mineralar og ser for seg at industrien kan skape vekst i kommunen. – Vi har alle behov for og bruker mineralar. Når vi har dette tilgjengeleg i fjellet må vi kunne levere dette til storsamfunnet, sjølv om vi er eit lite samfunn her. Gruveverksemda er også positivt for nye arbeidsplassar, seier Olsen. Lite pengar i industrien Professor i økonomi ved Tallinn University of Technology, Erik S. Reinert, er ikkje einig i at fortenesta er stor og reagerer på at Noreg bryt med viktige prinsipp for det han meiner er småpengar. – Det er nokså utruleg at Noreg er villige til å øydeleggje det ryktet vi har prøvd å skaffe oss som miljønasjon for det som eigentleg er småpengar. Gruveselskapet i Repparfjorden innrømmer sjølv at dei ikkje vil bidra til meir enn ein promille av verdsproduksjonen av kopar. Til samanlikning har Chile åleine 40 prosent, seier professoren. Reinert peikar på at gruveindustrien internasjonalt er ein miljøversting, saman med petroleumsindustrien, og at den økonomiske vinninga for samfunnet ikkje vil vere noko å skryte av. – Noreg har koparførekomstar som berre er lønsame når prisen på verdsmarknaden er tre til fem gonger så høge som normalt. Vi er altså villige til å øydeleggje naturen for resten av planeten si levetid for eit par års profitt. No når oljeeventyret langsamt tek slutt ventar vi at Vårherre har gjort klart eit nytt råvareeven-

tyr for landet. Det er ikkje tilfelle. Lønsemda i desse gruvene vil vere svært kortvarige, som den har vore kvar gong ein har forsøkt gruveindustri i Noreg i løpet av dei siste 150 åra. Han får støtte frå frilansjournalist Bente Bjercke, som har studert gruvesaker nasjonalt og internasjonalt sidan 2008. – Den norske bergverksindustrien har lenge hatt ei omfattande lobbyverksemd retta mot det politiske miljøet. Både den førre og noverande regjeringa ser ut til å ha slukt agnet. Dei går for den nye gruvesatsinga utan å kunne framleggje noko tal på kva det vil koste å rydde opp i forureining etter gamle, allereie forlatne gruver, seier Bjercke. Ho er bekymra over omfanget av dei planlagte gruvene. – Problemet med gruver er at dei held fram med å forureine lenge etter at dei er lagt ned. Historisk sett har gruveselskapa hatt ein tendens til å stikke av utan å rydde opp etter seg. Nokre få menneske kan tene godt på gruvesatsinga, men rekninga for å rydde opp vil etter all sannsynlegheit ende hos norske skattebetalarar. Der ligg det allereie ei rekning frå før som vi ikkje kjenner beløpet på, seier ho. Meiner dumping bryt lovverk Fosså ved Havforskningsinstitutten meiner planane er så alvorlege at det strid med gjeldande lovverk. – Eg er ingen jurist, men eg kan likevel ikkje forstå korleis politikarane her klarer å sno seg unna lovverket. Vannparagrafen skal forhindre forureining og dumping i marinemiljø. I følgje paragrafen skal ein ikkje senke den økologiske standarden i vatnet meir enn eit hakk ned, men i desse sakene er det klart at den økologiske standarden i fjorden går nedover. Vi snakkar her om eit langvarig prosjekt med store mengder avfall, seier Fosså. Havforskaren meiner ein ikkje treng å sjå langt for å finne døme på bruk av sjødeponi som har hatt konsekvensar for fjordtilstanden. – Våre tilrådingar er ikkje berre synsing og meiningar, vi har erfaringar til dømes frå Bøkfjorden i Finnmark. Etter berre to år med dumping gjekk miljøtilstanden i botnen av fjorden frå god til svært dårleg. Avfallet frå dumpinga spreidde seg langt utover i fjorden.

FØRDEFJORDEN Selskapet Nordic Mining har søkt om løyve til å utvinne mineralet rutil frå Engebøfjellet i Naustdal kommune i Sogn og Fjordane og sleppe ut 4-5 millionar tonn overskotsmassene i Førdefjorden årleg. Sogn og Fjordane har Noregs største, kjende førekomst av rutil. Mineralet blir brukt til å framstille titandioksid, som vert

toden er svært omstridd, også internasjonalt, men det ynskjer ikkje Olsen å kommentere. Ordføraren står fast ved sitt vedtak. – Vi har sjølvsagt vurdert andre løysingar. Men eg har ikkje vore i tvil om kva alternativ som er best. Eg er tilhengar av sjødeponi og meiner at det er den beste løysinga.

brukt som fargepigment i kvitfarge som igjen vert brukt i plast og måling. Kommunestyra i dei berørte kommunane Askvoll og Naustdal har begge vedteke at Nordic Mining får dumpe avfallet i Førdefjorden. Førdefjorden er 40 km lang og er leveområde for mange raudlista fiskeartar.

Fosså reagerer på at kommunen hastar fram ei avgjerd på kostnad av naturen. – Ressursane ligg jo der, så her kan ein ta ei pause og forske fram alternative moglegheiter for meir miljøvennleg handtering og lagring av avfallet, avsluttar han.

FOTO: Else M. Lundal

Vel den billegaste metoden – Kvifor trur du politikarane vel å tillate dette, til trass for store miljøkonsekvensar, konsekvensar som vi faktisk er klar over? – Ein faktor må vere mangel på kunnskap, seier professfor Reinert. Fosså peikar på billege og dårlege løysingar. – Det er så lite pengar i dette at for å få noko økonomi i det er løysinga rett og slett å kaste avfallet på sjøen, og lokalbefolkninga sit igjen med øydeleggingar og forureining. Tilbake i Kvalsund spør vi Arbeiderpartiordføraren kva han tenkjer om at dumpingme-

DESSE ER IMOT SJØDEPONI

SAMETINGET OG SAMISKE ORGANISASJONAR Fleire stader i Norden er det planlagt gruveprosjekt som kjem til å skape store naturøydeleggingar i tradisjonelle samiske område, og legg beslag på viktige område for reindrifta. Kvalsund og Repparfjorden er også eit tradisjonelt sjøsamisk område. Derfor har Sametinget, fleire samiske parti og reindriftsnæringa klaga på prosjektet.

POLITISKE PARTI Ei rekke parti har klar politikk mot sjødeponi. Moglegheiter for alternativ utnytting av avgangsmassen, samt miljøomsyn, gjer at desse partia er mot dumping av gruveavfall i sjøen: Miljøpartiet dei grøne, Raudt, Sosialistisk Venstreparti og Venstre. AUF og KrFu er også for eit nasjonalt forbod mot sjødeponi.

HAVFORSKARAR Havforskningsinstituttet, ein internasjonalt anerkjent faginstans på hav og marint liv, har i fleire år åtvara mot bruken av sjødeponi i Førdefjorden og Repparfjorden. I tillegg har andre uavhengige havforskarar uttalt seg kritiske til slikt deponi.

TURISME OG REISELIV Reine fjordar er ein av Noregs store attraksjonar, og trekk kvart år ti-tusenvis av turistar frå både inn- og utland. Derfor har turist- og friluftslivsorganisasjonar som Virke og DNT Ung uttalt seg negativt mot sjødeponi.

FRILUFTSFOLK Vi nordmenn liker å sjå på oss sjølv som eit folk beståande av barske friskusar og friluftsfolk. Vill natur og reine fjordar er ein del av vår identitet. For å ta vare på desse verdiane har friluftsinteresserte tatt opp kampen mot sjødeponi. Både nasjonalt og lokalt i Repparfjorden og Førdefjorden har Norges Jeger og Fiskeforbund vore ei viktig røyst mot sjødeponi.

FISKERI- OG HAVBRUKSNÆRINGA Dumping av gruveavfall i norske fjordar vil ha store negative konsekvensar for fiskeri- og havbruksnæringa. Både i Førdefjorden og Repparfjorden har lokale kystfiskarlag, Noregs Fiskarlag og ei mengd andre fiskeri-og havbruksorganisasjonar uttalt seg i fellesskap mot sjødeponi.

FOTO: Mark Robinson

FRÅ AVFALL

TIL VERDI Medan politikarane tillèt dumping av gruveavfall i norske fjordar, ser andre på dette som unødig sløsing av gode ressursar. Har vi lukka auga for alternativa? TEKST: Espen André Breivik

Putsj har snakka med Ove Paulsen, seniorforskar ved Sintef. Han meiner gruveselskapa sløser med råstoff, når dei ikkje ser på andre alternativ enn sjødeponi. – I saka om Repparfjorden er til dømes berre to prosent av bergarten koppar, resten går i fjorden. Kostnadene må dekkjast av salsproduktet, og ein er avhengig av høge prisar på kopar. Men ved å utnytte avgangsmaterialet hundre

prosent ville energireknskapet og totaløkonomien sett langt betre ut, i og med at bedrifta ville hatt fleire salsprodukt å støtte seg på. I tillegg ville ein redusert behovet for mineraluttak andre stader. Murstein, fyllmassar og jordforbetring Avgangsmateriale frå gruveindustrien er i utgangspunktet knust bergart og kan betraktast

som eit keramisk råstoff. Kunstig stein, såkalla teglstein, som ofte nyttast i byggjearbeid, blir laga av blåleire som er forvitra bergart og sand. – I Europa blir det produsert rundt 90 millionar tonn murstein, takstein, fliser og liknande materiale kvart år, produkt som gruvemassane kunne vert nytta til. All avgang kan derfor betraktast som ein ressurs. Andre bruksområde er produksjon av glas, skumglas, fyllmasse i vegar, tilslag i betong, jordforbetring, tildekkingsmassar og liknande, fortel Paulsen. Fagrådgivar for naturmangfald i Naturvernforbundet, Jorunn Vallestad, bruker to døme på å forklare korleis avfall frå eksisterande norske gruver kunne blitt brukt som ressursar. – Avgangen frå ei gruve på Stjernøy i Finnmark er Debio-godkjend som kaliumgjøding i økologisk landbruk, og kunne dekka halvparten av landets behov for kaliumgjøding. Eit anna døme er at avgangen frå Hustadmarmor på Møre kunne dekka heile landsbehovet for landbrukskalk. Men i staden går avgangane no rett i sjøen som avfall, seier ho. Verken Vallestad eller Paulsen kjenner til norske selskap som leverer avgangsmassar til keramiske produkt og betong. For kostbart for selskapa Rana Gruber i Nordland er ei allereie eksisterande gruve som nyttar sjødeponi og som

forts.

FOTO: Sigurd Rage

for nokre år sidan fekk løyve til å auke utsleppsmengdene i Ranfjorden, på grunn av meir produksjon av jarnmalm. Selskapet har gjennomført fleire prosjekt der dei har sett på moglegheiter for samfunnsnyttig bruk av overskotsmassane. – Vi har sett på moglegheiter for å bruke dette i byggingsmateriale. Massane hos oss er ikkje kvalifisert til bruk i sementråstoff, men vi har samarbeidd med Universitetet på Ås og undersøkt bruk av massane som naturleg gjødsel, fortel Frank Priesmann, marknadssjef hos Rana Gruber AS. Likevel har ikkje selskapet slike prosjekt i dag. Priesmann peikar på at det ikkje finst noko økonomi og marknad for tilleggsprosjekt som dette. – Det er alltid eit spørsmål om pengar. Ein må i så fall finne ut kven som skal betale for det, for det er ikkje noko marknad for dette i Noreg i dag. Ei anna utfordring for oss er at vi ligg langt oppe i nord, og fraktprisen til kontinentet, der det er behov for sand og stein, vil bli alt for høg og det vil ikkje vere lønsamt for oss, seier han. Til trass for ingen alternativ bruk av avgangsmassane, påstår Rana Gruber likevel at selskapet set miljøvern høgt. – Vi er pålagt ein mineral- og avfallsplan og gjer reie for vår drift der. Vi ser på heilrisiko og miljørisiko og avgangsmaterialet hos oss er klassifisert til ikkje å påverke omgivnadene negativt eller ha miljøkritisk effekt, fortel

Priesmann. Ranfjorden er ein sterkt forureina fjord på grunn av det lokale koksverket, som stengte i 1989. – Våre avgangsmassar er godkjend som materiale for tildekking i marine miljø, og vi brukar dette aktivt for å dekkje over gamle

«Dumping i sjø eller i store landdeponi er klart den enklaste og billegaste løysinga. Regjeringa har gått inn for ei satsing på gruvedrift og har sagt ja til dumping, det er tydeleg at ein ynskjer at dette skal gå kjapt unna.»

– Vallestad

synder med dei forureiningane vi framleis har i fjorden, fortel marknadssjefen. – Kva tenkjer du om at sjødeponi er omstridd internasjonalt og forbode i mange land? – Det stemmer at det blir debattert internasjonalt, men om du går etter retningslinjer som finst i Noreg og internasjonalt, held vi oss innanfor desse rammene. Det er ikkje nokon konflikt mellom vår lagring av overskotsmassar og det regelverket som finnast, avsluttar Priesmann.

Tilbakefylling mest miljøvennleg I 2012 vart den norske mineralstrategien utarbeidd av Nærings- og handelsdepartementet. Denne krev at tilbakefylling av gruver alltid skal bli vurdert. Men for at dette skal bli følgt opp i praksis meiner Naturvernforbundet at styresmaktene må på bana. – Det må setjast krav om tilbakefylling der det er miljømessig forsvarleg, seier Vallestad. Ho peikar på at andre land ligg framfor når det gjeld gode løysingar. – I Storbritannia har ein avgifter på bruk av ny grus, pukk og sand, noko som gjer det lønsamt å bruke overskotsmasse frå gruver i staden for å etablere eigne grusuttak. I Polen har ein avgift på deponering av masse, noko som gjer alternativ bruk og tilbakefylling meir lønnsamt. – Kvifor lukkar politikarar i Noreg auga for slike løysingar? – Dumping i sjø eller i store landdeponi er klart den enklaste og billegaste løysinga. Regjeringa har gått inn for ei satsing på gruvedrift og har sagt ja til dumping, det er tydeleg at ein ynskjer at dette skal gå kjapt unna. Tilbakefylling og alternativ bruk krev meir tilrettelegging og tid. Men her lukkar politikarane auga for det som skjer elles i verda. Vi kan ikkje ha ei forvaltning som gjer gruvedrift lønsamt ved å sende rekninga til fiskeri, turistnæring og framtidige generasjonar. Vi er einig i at verda treng mineralar, men ikkje for ein kvar pris, seier Vallestad.

LIKER DU PUTSJ PÅ

FACEBOOK?

LES PÅ PUTSJ.NO:

«CHANGES» FOR OLJEBRANSJEN Hvem skulle trodd at stedet den mektige oljebransjen for alvor begynte å vakle, var deres egen lekegrind: ONS 2014?

– KYSTFLÅTA E PEISE BRA! Den siste uka har fem norske ungdommer frivillig halt, sløyet og pakket fisk i Vesterålen for å oppleve norsk fiskenæring på nært hold.

FØLG QR-KODEN FOR Å FÅ OPPDATERINGER FRA PUTSJ!

STATOIL VILLEDER DET NORSKE FOLK Natur og Ungdom lanserer i dag en nettside for å sette fokus på de mørke sidene ved Statoils virksomhet.

USIKKER FREMTID FOR PARADISØY PUTSJ-TV: På stillehavsøya Tuvalu blir mer og mer av landet vasket bort på grunn av det stigende havnivået og flere vurderer å reise.

GRUVEPROSJEKTER GONE WRONG Når man sprenger seg ned i fjell og tar opp tonnevis med tungmetaller og stein, for så å behandle det med kjemikalier og lagre det i store demninger, er det mye som kan gå galt. PUTSJ har samlet gruveindustriens skrekkhistorier. TEKST: Eirin Høiseth

FINLAND

NÅR: November 2012 STED: Sotkamo i Finland HVEM: Talvuvaara nikkelgruve eid av Talvivaara Mining Company (Finland)

I løpet av ti dager i november 2012 lakk over 220 000 kubikkmeter med giftig avfallsvann fra et avfallsbasseng, ut i omliggende elver og innsjøer. Avfallet kom fra en av Finlands største nikkelgruver, og inneholdt, uran, nikkel og andre tungmetaller, samt kjemikalier. Tidlig frost gjorde opprydningsarbeidet vanskelig, men telen hjalp også til med å holde sammen den skadede dammen. Våren 2013 lakk bassenget på ny da dammen begynte å tine opp. Før lekkasjen ble stoppet hadde enda 250 000 kubikkmeter forurenset vann lekket ut. Det finske miljøinstituttet (SYKE) har påvist høye verdier av tungemtaller i bekker og vann i området, og har advart mot mulig fiskedød. Etter å ha besøkt stedet karakteriserte Finlands miljøminister utslippet som «seriøs miljøkriminalitet».

FILIPPINENE

NÅR: 24. mars 1996 STED: Øya Marinduque på Filipinene HVEM: Marcopper kobbergruve eid av Placer Dome (Canada) Et brudd på en dreneringstunnell førte 1,6 millioner kubikkmeter giftig gruveavfall fra et landdeponi ut i Makulapnit-Boac-vassdraget og forårsaket flom i områdene langs elven. Landsbyen Barangay Hinapulan ble begravet under 2 meter med skittent flomvann og 400 familier ble fordrevet. Mat, vann og medisiner måtte flys inn med helikopter til 20 landsbyer som ble evakuert. Drikkevannet ble forurenset slik at fisk og ferskvannsreker døde. Større dyr som kuer, griser og sauer ble tatt av flomvannet og døde. Oversvømmelsen ødela avlinger og vanningskanaler og etterlot vassdraget ulevelig. FNs utsending beskrev utslippet som en miljøkatastrofe. Utslippet ødela livet i elven, gav lokalbefolkningen helseproblemer og tok levebrødet fra nesten alle dem som ikke jobbet for gruven.

PAPUA NY-GUINEA

NÅR: 1984-2013 STED: Papua Ny-Guinea HVEM: OK Tedi kobbergruve, eid av BHP Billiton (Australia) Over en periode på nesten 20 år ble to milliarder tonn ubehandlet gruveavfall sluppet ut i Ok Tedi- elven vest i Papua Ny-Guinea. Dagbruddets avfall ble lagret i en dam som etter at den ble skadet i et jordskjelv i 1984 slapp ut rundt 90 millioner tonn avfall årlig. Forurensingen ødela landsbyer, fiske og jordbruk 1000 kilometer nedetter elveløpet og påvirket livene til 50 000 mennesker. I regntiden ble gruveavfallet spredt ut i sumper og bekker og drepte over 30 kvadratkilometer med skog. På grunn av den store mengden avfall steg elven med 10 meter og ødela de tradisjonelle transportrutene til lokalbefolkningen. Utslippene regnes som en av de verste miljøkatastrofene forårsaket av mennesker og eksperter anslår at det vil ta 300 år å rense området for den giftige forurensingen.

En bølge av giftig gruveslam pløyde gjennom skogen og ut i en nærliggende innsjø i Britisk Columbia i Canada. FOTO: CBC News

ROMANIA

NÅR: 30. januar 2000 STED: Baia Mare i Romania HVEM: Aural gullgruve eid av Esmeralda Exloration (Australia) og rumenske myndigheter Ulykken i Baia Mare kalles den verste miljøkatastrofen i Europa siden Tsjernobyl. I 2000 lakk 100 000 tonn cyanidforurenset vann ut da en reservoardam brast. Cyaniden ble benyttet til å utvinne gull i gruven og reservoaret innehold cirka 100 tonn av giften. Vannet ble sendt ut i elven Someş og videre ut i elvene Tisza og Donau. Ingen menneskeliv gikk tapt, men lekkasjen skal ha drept oppimot 80 prosent av alt liv i de rammede elvene og fullstendig ødelagt elveløpets økosystem. Det ble målt cyanidnivåer over 700 ganger over tillatte nivåer i elven etter utslippene. Store mengder fisk døde både i Romania, Ungarn og det som da var Jugoslavia. 62 arter ble påvirket, hvorav 20 var beskyttede arter. Utslippet forurenset drikkevannskilden til 2,5 millioner ungarere. I tillegg til cyanid inneholdt vannet tungmetaller som ble ført med elvevannet, og har hatt en vedvarende negativ miljøeffekt. To år etter utslippet rapporterte ungarske fiskere at fangsten var under en femtedel av det den normalt var. Ungarske myndigheter har kalt oppbevaringen av cyanid så nær elven «galskap».

CANADA

NÅR: 4. august 2014 STED: Quesnel innsjøen, Britisk Columbia, Canada HVEM: Mount Polley kobber- og gullgruve eid av Imperial Metals Corporation (Canada) Tidlig på morgenen 4. august førte et brudd på dammen som holdt inne gruvens landdeponi til et gigantisk utslipp. 10 millioner kubikkmeter med vann og 4,5 millioner kubikkmeter med giftig gruveslam ble sendt ut i innsjøene Polley og Quesnel. Den lille elven som førte til innsjøene gikk fra å være en 1,5 meter bred til å bli en 100 meter bred slambølge som tok med seg trær, planter og stein. Fra luften så utslippet ut som et gigantisk snøskred – problemet var bare at det var giftig gruveavfall som hadde pløyd gjennom den uberørte skogen. Ifølge selskapets egen miljørapport fra 2013 var det 326 tonn nikkel, 400 ton arsenikk, 177 tonn bly og 18 400 tonn kobber i landdeponiet. Det er uvisst hvilke langtidskonsekvensene ulykken vil ha for naturen i området, men det er målt økte nivåer av arsenikk, kvikksølv og kobber i fisken i området. Utslippet karakteriseres som en av de verste miljøkatastrofene i moderne canadisk historie og opprydningen vil trolig koste titalls millioner dollar.

DUELL:

KAN NORSK GRUVEINDUSTRI BLI MILJØVENNLIG? NICHOLAS WILKINSON, LEDER I SOSIALISTISK UNGDOM Norske myndigheter er i ferd med å gi gruveindustrien tillatelse til dumping av avfall i de nasjonale laksefjordene Førdefjorden og Repparfjorden. Hvorfor mener dere dette er riktig eller galt? – SU mener det er galt å dumpe giftig avfall i norske fjorder. Slamdumping ødelegger livet i fjorden og Havforskningsinstituttet advarer om at strømmene kan spre skadene. Mangfoldet i havet og fiskerinæringen er evigvarende verdier framtidens generasjoner også har krav på. Vi kan ikke ødelegge arbeidsplasser og natur for kortsiktig profitt. Det er bare fem land i verden som tillater sjødeponi og FNs miljøorgan jobber for et internasjonalt forbud. Norge har bygget opp verdensledende industri og beholdt vakker natur ved å stille strenge miljøkrav. Å dumpe giftig avfall i nasjonale laksefjorder er en dårlig idé. Hvordan kan man sikre at gruvevirksomhet i Norge er mest mulig miljøvennlig? – Framtidens næringer er miljøvennlige. I internasjonal konkurranse er det de som har de beste miljøløsningene som vil vinne fram på sikt. Norsk prosessindustri fikk strenge miljøkrav for noen tiår siden. Da sa de det ville presse industrien ut av landet, men i dag sier de at det er kravene som tvang dem til å tenke nytt. Nå er norsk prosessindustri verdensledende på både miljø og verdiskaping. SU vil stille strenge krav til gruveindustrien, som forbud mot sjødeponi, slik at de kan utvikle framtidens grønne løsninger først. Miljøkrav er ikke bare god miljøpolitikk. Det er god næringspolitikk. Et spennende tiltak er å innføre avgift på gruveavfall, som gir næringa et dytt i riktig retning til å bruke restmassene til for eksempel betong eller andre ting i stedet for at det blir avfall. Norsk industri er på sitt beste nettopp når den svarer strenge og nødvendige miljøkrav med innovasjon.

KRISTIAN TONNING RIISE, LEDER I UNGE HØYRE Norske myndigheter er i ferd med å gi gruveindustrien tillatelse til dumping av avfall i de nasjonale laksefjordene Førdefjorden og Repparfjorden. Hvorfor mener dere dette er riktig eller galt? – Norske myndigheter har ikke gitt gruveindustrien tillatelse til dumping av avfall i Repparfjorden. Kommunal- og moderniseringsdepartementet har gitt sin tillatelse, men Nussir mangler fortsatt en utslippstillatelse fra Klima- og miljødepartementet og en annen tillatelse fra Nærings- og fiskeridepartementet. For Unge Høyre er det viktig at forvaltning av norske naturressurser er mest mulig skånsom mot miljøet. Produksjon og forbruk er viktig for dagens velferd. Bærekraftig produksjon og forbruk er enda mer viktig for å sikre også morgendagens velferd. Vi behøver økonomisk vekst, men den må være bærekraftig. For øyeblikket jobber Miljødirektoratet med en uttalelse om miljøkonsekvensene. Det å gi tillatelse til gruvedrift, eller annen næringsvirksomhet som går på klar bekostning av miljøet, ville være svært uklokt. Hvordan kan man sikre at gruvevirksomhet i Norge er mest mulig miljøvennlig? – Nordmenn har i all tid vært flinke til å foredle og livnære oss av de naturressursene vi omgir oss med, men tilgang til store skoger, malm og mineraler, rikt fiske langs kysten, petroleumsressurser og fornybar energi kommer også med et ansvar for å forvalte naturressursene i et generasjonsperspektiv. Vekst på miljøets bekostning gjør det umulig å bevare den viktigste kilden til liv, vår naturarv. Norge må kombinere tilgangen til fornybar energi og mineraler, for å skape grønne arbeidsplasser. For at det skal skje, må akademia, næringslivet og politikken samarbeide bedre. Dette gjelder også for gruvedrift.

ANNONSER

Do you want to sit around the campfire eating delicious poisonous fish? Do you want to take a hike through mountains forever ruined

COME SEE OUR BEAUTIFUL DEAD FJORDS!

FOTO: Helene Lind Jensen

by the mining industry? Well, look no further! The Norwegian mining industry is planning to change how you see our fjords forever. In FĂ¸rdefjord and Repparfjord mining companies are planning to dump millions of tons of toxic mining waste. So if you want to eat healthy wild salmon and experience clean, beautiful fjords, please book your holiday destination somewhere else!

KRONIKK

Guajira Colombia: Mange lokalsamfunn har blitt tvangsfordrevet til fordel for gruvevirksomheten til Cerrejón, og tilgangen på jord har blitt kraftig redusert for de som fortsatt bor i området.

Cerrejon: Cerrejóngruva består av et åpent dagbrudd på 79 000 hektar og har ført til forurensing i vann, luft og jordsmonn. FOTO: Jeffrey Tanenhaus, Flickr Commons

FOTO: Bianca Bauer

TJENER PÅ ANDRES LIDELSE Oljefondet investerer milliarder i miljøfiendtlige gruver i Latin-Amerika. Vi spør som lokalbefolkningen: Hvordan kan Norge basere sin rikdom på å ødelegge andres landområder og naturressurser? TEKST: Eva Maria Fjellheim, programrådgiver for Nicaragua og Colombia i SAIH og Emilie Larsen Ørneseidet, politisk nestleder i Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH)

SAIH lanserte nylig rapporten Ta først, spørre etterpå. Hvordan Oljefondets investeringer i gull og kull bryter urfolk og afroetterkommeres rettigheter i Latin-Amerika. Funnene i rapporten viser at selskapene Goldcorp (Marlingruva), BHP Billiton, Anglo American og Glencore Xstrata (Cerrejóngruva) ikke respekterer urfolks rett til konsultasjon og samtykke, slik den er beskrevet

i ILO-konvensjonen nr. 169 og FNs erklæring for urfolks rettigheter. I begge tilfellene har gruvevirksomheten forårsaket store miljøskader og påfølgende helseproblemer blant lokalbefolkningen. Miljøversting Cerrejón er Latin-Amerikas største kullgruve lokalisert i delstaten Guajira, nordøst i Co-

lombia, og drives av tre av verdens største gruveselskaper: BHB Billiton, Anglo American og Glencore Xstrata. Alle de tre selskapene har tidligere blitt beskyldt for å ha forårsaket grove miljøskader gjennom sin virksomhet i flere land i verden. 30 år med gruvedrift har satt dype spor i et allerede sårbart økosystem som er svært utsatt for tørke. Cerrejóngruva består av et åpent dagbrudd på 79 000 hektar, samt en 150 km lang jernbane som frakter kullet til havna for eksport. Inngrepet er massivt og Cerrejón har blitt omtalt som miljøversting da virksomheten har ført til forurensning i vann, luft og jordsmonn. Støv fra utvinningen og dårlig vannkvalitet har blant annet gitt lokalbefolkningen luftveisinfeksjoner og diaré. Gruva forsyner seg med store mengder med vann i et område som allerede har begrenset vanntilgang. Det har gjort situasjonen svært vanskelig for de som fortsatt er avhengige av jordbruk, dyrehold og fiske som levebrød. Avisen El Espectador meldte om at 23 barn døde av underernæring i i delstaten i 2013 og at 15 dødsfall er registrert halvveis inn i 2014. Mange har måttet flytte til urbane strøk for å finne seg et nytt levebrød. Urfolksrettigheter Lokalbefolkningen rundt Cerrejóngruva er urfolket Wayúu, afrocolombianere og bønder som tradisjonelt har livnært seg av primærnæringer. Deres språk og kultur er også nært knyttet til de landområdene de tradisjonelt har oppholdt seg på.

Guatemala: Crisanta Pérez peker ut over landskapet i kommunen San Miguel Ixtuacán der gullselskapet Goldcorp planlegger å utvide sin virksomhet. Etter 10 år med gruvedrift i området har selskapet blitt beskyldt for å ha forårsaket grov miljøskade og menneskerettighetsbrudd i forbindelse med den kontroversielle Marlingruva. FOTO: Eva Maria Fjellheim

Colombia har skrevet under på internasjonalt rammeverk for urfolksrettigheter og har et nasjonalt lovverk som skal sikre at urfolk og afrocolombianeres rett til selvbestemmelse over sine territorier, landområder og naturressurser overholdes. I praksis står likevel Wayúu og den afrocolombianske befolkningen svakt i møte med gruvevirksomheten, da de har mistet tilgangen til store deler av sine landområder. Lokalbefolkningen ble ikke konsultert før gruva ble etablert og selskapet har brukt uetiske metoder for å oppnå samtykke til videre utvidelser. I stedet for å gå inn i en reell dialog med de berørte lokalsamfunnene og deres ledere, har selskapet forsøkt å bestikke og utøve press mot lokalbefolkningen og deres lederskap for at de skal si ja til utvidelsen av prosjektet. Denne fremgangsmåten er i klar strid med ILO-konvensjonen nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rett til konsultasjon og fritt og informert samtykke. Norges ansvar Norge har i lang tid engasjert seg i internasjonalt urfolksarbeid og var det første landet som ratifiserte ILO-konvensjonen nr. 169. Det er derfor et paradoks at Norge gjennom Statens Pensjonsfond Utland (SPU), populært kalt Oljefondet, investerer i selskaper som bidrar til brudd på urfolksrettigheter i LatinAmerika. Ifølge fondets etiske retningslinjer må SPU trekke seg ut av selskaper som er ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd eller miljøskade, og bruke sitt aktive eierskap

til å endre selskapenes handlingsmønster som strider med internasjonale rammeverk for urfolksrettigheter. På nåværende tidspunkt er det dessverre slik at norsk investeringspraksis ikke sikrer at urfolksrettigheter blir ivaretatt. Fra trussel til mulighet SPU har investert i overkant av 13 milliarder i Cerrejóngrueva i Colombia. Dette er ikke første gang SPU kritiseres for å bidra til miljøskade og brudd på urfolksrettigheter gjennom sine investeringer. I 2013 rapporterte både Framtiden i våre hender og Regnskogfondet om at SPUs investeringer i en rekke selskaper innenfor gruvedrift, vannkraft og jordbruksindustri opererer uaktsomt i urfolksterritorier i Latin-Amerika. Oljefondets investeringer i ressursutvinning utgjør en økende trussel for urfolks og afroetterkommeres rettigheter. Norges Bank må derfor ha en klar forventing om at selskaper Eva Maria Fjellheim

det investeres i respekterer urfolksrettigheter. De må utarbeide et forventningsdokument forankret i FNs erklæring for urfolks rettigheter og ILO-konvensjonen nr. 169, som stiller selskaper ansvarlige i større grad enn før. Norges Bank må i større grad bruke aktivt eierskap mot selskaper i utsatte sektorer og videre vise full åpenhet rundt observasjonslister og oppfølging av selskapenes menneskerettighetspraksiser. Vi tror Siv Jensen er enig i at norske investeringer ikke bør skade miljøet eller bryte de grunnleggende menneskerettighetene til befolkningsgrupper som avhengige av sine landområder og naturressurser for å sikre sitt materielle og kulturelle livsgrunnlag. Derfor spør vi: Hvordan vil finansministeren sørge for at norske investeringene ikke går på bekostning av urfolk, afroetterkommere og deres tradisjonelle landområder?

Emilie Larsen Ørneseidet

AKTIVISTPLUKK

AKTIVISME I SOSIALE MEDIER Putsj @Putsj Hei, Twitter! Har dere noen tips til hva som er viktig når det kommer til nettaktivisme - særlig på Sosiale Medier? #Twitterhjelp Anders Skyrud @andersskyrud Bygg nettverk (likes og følgere): det må man ofte gjøre ved å gi av seg selv (være en privatperson, ikke en NU-robot) @Putsj

ELKOURIA AMIDANE Elkouria «Rahab» Amidane har kanskje en av verdens farligste og tyngste aktivistjobber.

Tale Ellingvag @ellingvag Velg dialog og diskusjon framfor monolog, vær heller flere på ballen og spill på hverandre. @Putsj Anders Skyrud @andersskyrud Ja, dialog og diskusjon er bra, @ellingvag - men det blir dårlige diskusjoner om man ikke tør å mene sterkt. @Putsj Tale Ellingvag @ellingvag Likevel er det en balanse. Å skrive i sinne er typisk en dårlig idè. Om det så er på @Norskoljeoggass' #greenwash. @Andersskyrud @Putsj Anders Skyrud @andersskyrud Men de er et godt eksempel på bra diskusjonsmotstandere på Twitter. Velg deg ut motstandere du kan reagere på, er et hot tips. @Putsj @ellingvag

TEKST: Sara Andersen

Den 24 år gamle studenten kommer fra et land nesten ingen andre nasjoner anerkjenner, et land som okkuperes av en langt større makt. Hun kan ikke gå på universitetet, engasjere seg politisk eller vise flagget sitt. Elkouria bor midt i en av verdens glemte konflikter; hun bor i det marokkansk-okkuperte Vest-Sahara. I 2009 fikk Elkouria studentenes fredspris for sitt arbeid mot det undertrykkende marokkanske regimet. Hun sender ut bilder av torturerte politiske fanger, angrep mot fredelige demonstrasjoner og forteller om brutale husrazziaer mot aktivisters familier. Engasjementet hennes kom da hun startet på universitetet i Marokko, det eneste universitetet sahrawiene kan studere ved. Hun så hvordan politisk aktive ble angrepet, arrestert og torturert – hennes egen bror fikk en fengselsdom på fem år etter en fredelig demonstrasjon mot regimet. Elkouria fortsetter arbeidet sitt, nå i eksil i Sverige, etter over 20 brutale husrazziaer. Bildene hennes brukes blant annet av Amnesty International i kampanjer om brudd på menneskerettighetene, samtidig som de spredes av organisasjonen CODESA. Arbeidet hennes er håpløst, men sårt trengt. VestSahara anerkjennes bare av 40 land – verken FN eller Norge ønsker å ratifisere selvstendighetserklæringen deres. Det gir en håpløs situasjon, der aktivisme ikke bare er strengt forbudt, men også ofte ender i tortur og fengselsopphold. Elkouria Rahab Amidane er en ufattelig modig aktivist, og et forbilde for alle aktivister verden over – uavhengig av politisk situasjon, privilegier og sak.

Anders Skyrud @andersskyrud Og nå minnet du meg også på: Dropp hashtagene. De får deg til å framstå som en bedrift. @ellingvag @Putsj Tale Ellingvag @ellingvag Mja, enig - med mindre du kjører (stor) kampanje eller henger deg på en diskusjon med hashtag. Typ #10ting og #dax18 @andersskyrud @Putsj Anders Skyrud @andersskyrud Ofte likevel en bedre idé å bruke en etablert hashtag enn å lage nye (for kampanjer osv). Bare sier det. @ellingvag @Putsj Tale Ellingvag @ellingvag Enda viktigere er det forresten å huske at videoer ikke funker på Twitter. Folk gidder ikke se på dem. Lenker er også gråsone. Bilder derimot - gull! @Putsj @andersskyrud Anders Skyrud @andersskyrud Også anbefaler jeg å skrive lite om gangen, ikke mye ;) Tweet heller ofte. @ellingvag @Putsj Anders Skyrud @andersskyrud Men det viktigste er at det tar tid å bli god. Ikke gi opp etter 50 tweets. Man treffer ikke godt før man er oppe i noen tusen. @ellingvag @Putsj Anders Skyrud @andersskyrud Samme med Facebook. De første par hundre postene er det bare morra di som leser. Tør å ha sterke meninger og del bilder fremfor lenker og videoer der også. @Putsj @ellingvag

«I think women can save civilization» – Emily Murphy, fra The famous five

Den historiske aktivisten:

5 FANTASTISKE FEMINISTER

Emily Murphy

Om du ikke har hørt om The famous five er du ikke alene. Selv i sitt hjemland Canada er det ikke alle som vet hvem Emily Murphy, Irene Pariby, Nellie McClung, Louise McKinney og Henrietta Edwards er. Men disse fem feministene jobbet iherdig for kvinners rettigheter i Canada på starten av 1900-tallet. Hver av de fem jobbet med kvinners rettigheter på ulike måter, men sammen fikk de stadfestet kvinners rett til å stille som kandidat til det canadiske senatet. Det var gjennom «the persons case» at de sikret kvinners adgang til det politiske liv. De spurte I 1928 om kvinner var inkludert i definisjonen som «personer» i seksjon 24 av British North America Act fra 1867. Canadisk høyesterett fastslo da at kvinner ikke var personer, og altså ikke kunne stille til politiske verv i senatet. I 1929, etter press fra blant annet de fem kvinnene, fikk man endelig status som personer, også rettslig. Konklusjonen var at det å ikke inkludere kvinner var en tradisjon som hang igjen fra en tid langt mer barbarisk enn datidens samfunn.

Like før børskrakket i USA var det rabalder i nabolandet Canada. Det sørget fem fantastiske feminister for. TEKST: Martine Solberg

EN EKTE AKTIVIST

TRENGER

AKTIVISTENS

HÅNDBOK NÅ KUN 50,LES MER OG BESTILL PÅ WWW.NU.NO/HANDBOK

Emily, Irene, Nellie, Louise og Henrietta har av datidens og ettertidens aktivister blitt sett på som et symbol på modernitet, politisk opprør og som forkjempere for menneskerettigheter.

IF W I S AR AN TH E WE SW E ´ TH R E AS R, K

E QU WRO I NG ES N - An TIO G tikr igss lago N. rd -

PANTERING

MOT PLASTSVINN Unødig kasting av tomflasker og mangel på gjenvinningsmuligheter i det offentlige rom inspirerte Niklas og Kristina til en genial miljøidé. Putsj møtte vinnerne av Putsjprisen 2014.

HVEM Kristina Holt 24 år, sosialantropologistudent – Opptatt av mennesker og miljø, vil gjøre verden til et bedre sted.

TEKST / FOTO: Andrea Isabel Espinoza Østberg

I dag finnes det ingen muligheter for å gjenvinne aluminium, glass eller plastemballasje i det offentlige rom. Drikker du en flaske på

gata, må du gå til butikken for å pante. Det er det de færreste av oss som gidder. Resultatet blir at flaska havner i nærmeste søppelkasse.

Niklas Barre 25 år, tysk økonomistudent – Opptatt av enkle ideer, vil forbedre ting på en enkel og intuitiv måte.

PUTSJPRISEN 2014 Putsj, Skolelederforbundet og Natur og Ungdom har delt ut 20 000 kr til et prosjekt som legger til rette for mindre klimagassutslipp og på en ny måte sprer engasjement om miljø. Pengene skal brukes på videreutvikling eller gjennomføring av tiltaket. Prosjektet Gjenvinning i det offentlige rom vant prisen i 2014. Prosjektet er nyskapende, kreativt og konkret, og juryen har tro på at tiltaket vil spre engasjement rundt flaskepanting og øke gjenvinningsandelen.

FAKTA: Resirk AS estimerer at omkring 5 millioner flasker og bokser unødig havner i søpla hvert år. Gjenvinning av aluminium bruker bare 5 prosent av energien det trengs for å lage ny aluminium. Gjenvinning av 1 kg aluminium sparer 9 kg CO2-utslipp. Ved gjenvinning av 1 kg plast spares 2 kg olje. Prototyp av panteringen.

HVA Ved å skape en mulighet for resirkulering der folk faktisk kaster flasken sin, skal Niklas og Kristina tilrettelegge for økt panting. – Vi har designet en ring som festes i søppelkassene. En pantering. I panteringen kan du enkelt plassere flasken eller boksen din slik at andre, uten å måtte grave gjennom illeluktende søppel, kan ta med seg panten til nærmeste panteautomat.

jeg brenner veldig for det sosiale aspektet ved det, sier hun. At flaskesamlere og folk som bor på gata får en mer verdig opplevelse når de samler flasker, er et av godene ved prosjektet. At panteringene bidrar til mer panting og dermed er med på å minske forsøpling, energitap og CO2-utslipp fra plast – og aluminiumsproduksjonen, er et annet.

HVORDAN NÅR

HVORFOR Niklas hadde merket seg at de fleste av oss, inkludert han selv, ofte kaster flasken sin rett i søpla. – Du kaster penger, det er jo egentlig forferdelig. Å kunne unngå dette sløseriet av både plast og penger, hadde vært fint i økonomistudentens øyne. Samtidig hadde Niklas merket seg alle de gamle syklene som sto og rustnet bort i Oslos gater. Sykler med flaskeholdere. – Da tenkte jeg, dette passer jo perfekt! I mai spurte han Kristina om hun kunne tenke seg å være med på panteprosjektet, og sosialantropologistudenten kunne ikke si nei. – Dette er jo egentlig et miljøprosjekt, men

gamle flaskeholderen var helt ubrukelig, fikk Niklas den tilbake. Det ble den første i rekken av flaskeholdere han skulle skru av Oslos glemte sykler. I ukene etterpå malte han og Kristina alle flaskeholderne i glade farger for så å henge dem på Grünerløkkas søppelkasser.

Den aller første flaskeholderen ble skrudd av en gammel sykkel i april 2014. Niklas satt på en kafe med store vinduer og så rett ut på ei søppelkasse. – Jeg hadde en plaststrips, og det var da jeg kom på ideen, forteller han. Han gikk ut, festa flaskeholderen til søppelkassa og plasserte en flaske oppi. Så gikk han inn igjen for å se hva som skjedde. Fem minutter senere kom det en dame. Litt forvirret stoppet hun opp foran søppelkassa. Hun tok ut flaska, så på den. Tok tak i flaskeholderen og begynte å dra. Den løsnet fra søppelkassen og damen gikk videre med både flaske og flaskeholder. Niklas løp etter. Han ville ha flaskeholderen tilbake. – Nei, den er min nå, sa damen. Etter å ha overbevist henne om at den

Niklas og Kristina har lusket mye rundt i søpla de siste månedene. – Hvor mange flasker forsvinner egentlig? I sosialantropoligisk stil har de ligget i gresset, drukket øl og skrevet notater. Og det viser seg at folk faktisk skjønner greia. – De setter flaskene ned i ringen istedenfor å kaste dem oppi søpla, sier Kristina I dag har de en prototype på nett, en 3D tegning av fremtidens pantering. Med de nyvunnede 20 000 kronene fra Putsjprisen kan de få laget de permanente panteringene i rustfritt stål. Neste steg er å få prosjektet godkjent av kommunen. Målet er å gjøre Oslo til den første byen i verden som introduserer et omfattende system for gjenvinning i det offentlige rom. – Personlig er jeg helt sikker på at det kommer til å bli mye større, sier Niklas og smiler.

ARNSTEINS TALE

MÅNEDENS MILJØVERNER

ADRIAN UGLAND ALDER: 17 år LOKALLAG: Lokallagsleder i Arendal Natur og Ungdom

CHANGE

WE CAN BELIEVE IN? Høsten er i gang, og politikerne lover oss en ny, grønn vår. Jeg tror det ikke før jeg får se det. FOTO: Natur og Ungdom

Årets store ord er forandring. I alle fall kan det virke sånn når du hører på den nye lederen i Norges største politiske parti. I den nye boka si lover Jonas Gahr Støre forandring i partiet som så lenge jeg kan huske har kjempet forurensernes sak. Partiet som har felt en annen regjering for å få bygget forurensende gasskraft. Som gang på gang har gått for oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja: Arbeiderpartiet. Jonas lover forandring. Men jeg må innrømme at jeg klarer å styre begeistringen min, i alle fall inntil videre. For det eneste Støre faktisk har sagt er at «noe olje må ligge, det må vi forholde oss til». Og tre uker etter at Ap-lederen sa de magiske ordene, ble han pisket tilbake av fossillobbyen i LO. Paradoksalt nok er de andre som har hatt dilla på forandring denne høsten nettopp oljelobbyen. Hvert år arrangerer oljeindustrien skrytefest i oljehovedstaden for å feire seg selv, spise kanapeer og legge planer for hvordan de kan pumpe opp stadig mer olje, stadig lengre nord. Natur og Ungdom stod utenfor. Temaet inne var «forandring». Hver eneste gang jeg de siste fire årene har hørt norske politikere og oljeindustrien snakke om norsk olje, så er det verdens reneste olje. Olje som skal hjelpe verdens fattige, og attpåtil løse klimaproblemet. Ingen olje er som vår. Og på samme måte som de er glade i å gjenta seg selv, kan det virke som om den forandringen oljeindustrien ønsker seg stort sett er mer av det samme: Drill baby, drill. Det er ikke lenge siden den siste rapporten fra FNs klimapanel slo fast at 80 prosent av olja, kullet og gassen vi har funnet, ja, den må bli liggende i bakken. Den eneste rettferdige løsningen på klimaproblemet innebærer at norsk oljepolitikk må begynne å regne med at vi faktisk skal klare å unngå farlige klimaendringer og en to grader varmere klode. Det må også Helge Lund og gjengen ta inn over seg. Jeg tror testen på om Jonas mener alvor er om han tør å si: Et sted går grensa, også for norsk oljeindustri. La Lofoten, Vesterålen og Senja forbli oljefritt, og la oss starte overgangen til det fornybare samfunnet. Det er den forandringen vi trenger. Arnstein Vestre, leder i Natur og Ungdom

Hvordan ble du med i Natur og Ungdom?

– Gaut Åge i Arendal NU spurte om jeg ville være med på et lokallagsmøte. Jeg ante ikke hva det gikk ut på, men ble med likevel.

Hva er din kampsak nummer én og hvorfor?

– Jeg er veldig mot forsøpling! Vil heller ha en ren og pen by. Forsøpling er med på å skape utrivelig stemning.

Hvorfor ble du månedens miljøverner, tror du?

– Jeg tror det er fordi jeg har vist stort potensiale og engasjement.

Hvorfor bør andre være aktive i Natur og Ungdom?

– For å gjøre seg bevisste på sin egen framtid. Jeg synes ikke det holder bare å betale medlemskontigenten og være på sidelinja, man bør også bidra aktivt. Man får mer ut av å være aktiv og få andre folk med seg. Det er det som virkelig fungerer.

Du har en politiker foran deg, hvem er det og hva spør du om?

– Jeg ville stilt olje- og energiminister Tord Lien spørsmålet «Hvis ikke nå – når?», rett og slett. Gidder ikke lenger å sitte og høre at politikerne snart skal gjøre noe.

FREM FRA GLEMSELEN Putsj har mange gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem et av dem, og forteller om historien bak.

VI ER KLARE MED STOPP RASERINGA! På slutten av 90-tallet kjempet naturvernere mot hogst i Holmvassdalen, et unikt skogsområde med mange truede arter.

TEKST: Einar Hellund Berger / FOTO: Natur og Ungdom Arkiv

I april 1997 ville Statskog bygge en ny skogsbilvei gjennom Holmvassdalen i Grane kommune i Nordland for å kunne drive hogst. Natur og Ungdom aksjonerte sivilt ulydig med parolen «Stopp raseringa av Holmvassdalen!», og lyktes i å hindre oppstarten av anleggsarbeidet. Det hele gikk rolig for seg, og aksjonistene koste seg med medbrakt mat og kaffe. Arbeiderne mente derimot at det var alle journalistene og fotografene på stedet som stoppet fremdriften. Aksjonen var en av de første i en større kampanje for å bevare skogområdet, som er den siste gjenværende lavereliggende naturskogen på Helgeland. Skogsbilveien ble ikke bygd, og planene om hogst skrinlagt. Kampen for et varig vern fortsatte i mange år. I 2002 ble saken igjen aktuell, da Statsskog på ny ville ha hogst uten at de fikk gjennomslag. Miljøvernminister Knut Arild Hareide ble av NU erklært som «dagens miljøversting» da han ikke tok inn området i skogvernplanen i 2005. Etter at NU og Naturvernforbundet presenterte en liste med 15 verdifulle skogområder, fikk man endelig Holmvassdalen naturreservat som i julegave i 2008.

SIVIL ULYDIGHET Det er antydning til regn i lufta og sju grader pluss. Det er i slutten av juni, og likevel er alle ungdommene rundt meg pakket inn i ull, og tjukt regntøy. TEKST: Aslak Heika Hætta Bjørn / FOTO: Tonje Sofie Eriksson

Vi er 50 ungdommer på en høyde utenfor det gamle produksjonsområdet til den forrige kobbergruva i Kvalsund i Vest-Finnmark. Tjue av oss sitter i gjørma, lenket fast to-og-to. Resten står enten bak oss med banner og håndplakater, eller de gjør seg klar til å løsne lenkene våre og bære oss bort fra området, inn på en fiktiv «Hammerfest politistasjon». Folk er spente, og det er god stemning i lenkegjengen. Likevel ligger det en følelse av alvor i lufta. For selv om det i dag bare er øvelse og lek, så er det også reelle forberedelser. Forberedelser til aksjoner som vil bli satt i gang om det åpnes for å dumpe giftig gruveavfall i Repparfjorden eller Førdefjorden. Sivil ulydighet er en ikke-voldelig ulovlig handling, utført i full åpenhet for å sende et politisk signal, der hver aktør er personlig overbevist om at det man gjør er rett. Det er ingen lek å lenke seg fast for å stoppe anleggsmaskiner og å bli arrestert. Det er alvorlig å gå utenfor de etablerte politiske kanalene, og i full offentlighet bryte loven. Men det som er mer alvorlig, er om Nussir og Nordic Mining får tillatelse til å slippe ut millioner på millioner tonn med giftig gruveavgang i Repparfjorden og Førdefjorden. Det er mer alvorlig at gruveindustrien kan få lov til å sette nasjonale laksestammer på spill, og ødelegge livet i rene fjorder. De risikerer vår felles naturarv innenfor loven, og med et klapp på skulderen fra regjeringen. At innsigelser fra havforskere, fiskerier og havbruksnæringa, Sametinget, reindriftsnæringa og lokale aksjonsgrupper settes til side for å tekkes gruveindustrien, er mer alvorlig enn et par tusen i bot og noen timer i lenker. Derfor dro jeg og 50 andre ungdommer fra hele landet til Finnmark i sommer for å øve på sivilt-ulydige aksjoner. Og derfor har jeg, og tre hundre andre med meg, skrevet oss på aksjonslister for å sikre at fjordene våre ikke gjøres om til avfallsplasser for gruvenæringa. Vi vil vise regjeringen at de kommer til å få et helvete om de åpner for dumping av giftig gruveavgang i Førdefjorden eller Repparfjorden. Men vi trenger flere, og vi trenger deg! Så om du vil være med å stoppe planene om sjødeponi i Repparfjorden og Førdefjorden, så må også du sette navnet ditt på aksjonslistene våre på nu.no

til å stanse utvinningen. Ødeleggelsene som følger av torvuttaket truer hortulanens allerede pressede leveområder. Tap av biologisk mangfold er en trussel på lik linje med klimaendringer. Ødeleggelsene på Jødahlsmåsan er et klart brudd på naturmangfoldlovens føre-var-prinsipp. I tillegg er det store uklarheter og uregelmessigheter rundt saksbehandlingen, sier Einar Helland Berger, leder i Akershus Natur og Ungdom.

«Det er uaktuelt for meg å gå inn for å stoppe torvuttaket.»

– Ordfører Harald Esdelund

AKSJONERTE FOR

JØDAHLSMÅSAN Akershus Natur og Ungdom aksjonerte i september utenfor Ullensaker Rådhus mot raseringen av Jødahlsmåsan. Bakgrunnen for aksjonen var Ullensaker Venstres forsøk på å stanse den storstilte torvutvinngen i myrområdet. TEKST / FOTO: Tina Andersen Vågenes

Akershus Natur og Ungdom har lenge jobbet med å stanse torvutvinngen fra Jødahlsmåsan, et våtmarksområde som ligger mellom Ullensaker og Nes kommune. Det har blitt drevet torvutvinning i området i hundre år, men i liten skala. Uten godkjenning fra politisk hold blir det nå drevet industrielt uttak fra

området. Degernes Torvstrøfabrikk har fått tillatelse av Fylkesmannen til å ta ut torv, og klagene har så langt blitt avvist. Venstre ba om at utvinningen må stoppe inntil saken er avgjort. – Myrområder er en utsatt naturtype som trenger vern. Den rødlistede fuglen hortulan hekker i området, og det alene burde være grunn nok

Saken falt mot Venstres ene stemme, men hverken partiet eller aksjonistene har gitt opp. Saken skal tas videre til Nes kommune, der en mindre del av området ligger. Lokale ornitologer har sammen med Akershus Natur og Ungdom lenge jobbet med saken, og har ikke tenkt å stoppe nå. De møter stor motstand fra politikerne i Ullensaker. – Det er uaktuelt for meg å gå inn for å stoppe torvuttaket. Jeg er overbevist om at fuglene finner hekkeplasser og fortsatt blir bevart. Når til og med Fylkesmannen har gitt tilslutning til torvuttaket har ikke jeg noe å tilføye, men hvis kommunestyret har en annen oppfatning retter jeg meg etter det, sa ordfører Harald Esdelund (FrP) til Eidsvoll Ullensaker Blad da han møtte aksjonistene. Akershus Natur og Ungdom er bekymret for måten saken har blitt behandlet på. De mener politikerne som behandlet saken i kommunestyret ikke tar inn over seg konsekvensene industrielt torvuttak har for området. Akershus Venstre er også svært misfornøyd med hvordan saken har utviklet seg. – Det virker ikke som om noen i kommunestyret ser konsekvensene for Ullensaker. Det er trist at de ikke ser lenger enn reglene for konsesjonen som er gitt for flere år siden. Under behandlingen i kommunestyret ble det ikke lagt vekt på kunnskap, heller tvert imot. CO2 og metan ble for eksempel ikke nevnt i det hele tatt. De forstår ikke konsekvensene for tap av biologisk mangfold, sier Karl-Oskar Nikolaisen, leder i Ullensaker Venstre. Det industrielle torvuttaket i Jødahlsmåsan er ikke bare en lokal sak, men kan også få store ringvirkninger. Myrområdene våre er under sterkt press, og trues av stor utbygging. Disse sakene vinnes lokalt, og nettopp derfor er arbeidet som fylkesstyret og lokallagene i Akershus gjør så utrolig viktig. – Raseringa av Jødahlsmåsan er ikke bare et voldsomt naturinngrep, den skjer også på svært tvilsomt juridisk grunnlag. Nå må Ullensaker kommunestyre ta ansvar for natur og lokaldemokrati og sette en stopper for videre ødeleggelser, krever Einar Helland Berger, leder i Akershus Natur og Ungdom.

ANNONSER

Brems oljeutvinninga – 100 000 klimajobber nå! Den brede alliansen av fagbevegelse, miljøbevegelse og kirke har gått sammen for å fremme en strategi for å omstille Norge: Vi vil bremse norsk oljeutvinning ved å kreve 100 000 klimajobber nå! 100 000 underskrifter for 100 000 klimajobber skal overrekkes sentrale myndigheter på konferansen Broen til framtiden 13. mars 2015, og du er invitert til å være med på dette skiftet! Skriv under nå på broentilframtiden.no

jobber blant annet med forskning på mer effektive og miljøvennlige fiskeredskaper.

MILJØGRILLEN

DENNE GANGEN

Maiken Pollestad Sele, Økologisk Norge: Det aller meste av den norskproduserte økologiske fisken går per i dag til eksport, samtidig som mer miljøvennlig fisk fra ikke-truede arter etterspørres her i landet. Hva vil fiskeriministeren gjøre for at mer økofisk skal bli tilgjengelig på det norske markedet?

GRILLER VI...

SVAR: Vi arbeider for at norsk oppdrett skal utvikle seg videre innenfor miljømessig akseptable rammer, uansett om produksjonen regnes som økologisk eller ikke. Dersom etterspørsel etter økologisk oppdrettsfisk øker, regner jeg med at havbruksnæringen vil møte denne etterspørselen. Når det gjelder villfisk, har vi en streng forvaltning for å sikre bærekraftige rammer og at ”våre” fiskeslag ikke blir truet. Vi legger også ned en stor internasjonal innsats for å fremme bærekraftig forvaltning av fiskeriene globalt.

ELISABETH ASPAKER

FISKERIMINISTER

Lars Haltbrekken, Naturvernforbundet Fiskeriministeren har sagt at «vi har i dag god nok kunnskap til å kunne konkludere med at sjødeponi ikke vil ha uakseptable konsekvenser for sjømatnæringen». Står du fast ved dette utsagnet også etter at Det Norske Veritas og Sintef har kritisert måten dere innhentet kunnskap på? SVAR: Det gjør jeg. Og jeg har ikke med det ment at det er forsvarlig med en vilkårsløs dumping av gruveavgang i sjø. Jeg har nemlig også sagt at Miljødirektoratet, som er kompetent forurensningsmyndighet, skal vurdere søknaden. Videre har jeg vært klar på at det må knyttes strenge miljøvilkår til driften og utslippene, slik at konsekvensene for sjømatnæringen ligger innenfor det som kan aksepteres. Are Kvistad, Fiskeri og Havbruksnæringens Landsforening: Hvilke klimaspor setter sjømat målt mot annen matproduksjon, og hvordan kan vi nyttiggjør hele fisken til matvareproduksjon? SVAR: Det finnes en norsk standard for å fastslå klimaspor til sjømatprodukter og det jobbes med en internasjonal standard. Så vidt jeg kjenner til er det ikke etablert tilsvarende standarder for annen matproduksjon i Norge. Studier viser 36

at i gjennomsnitt har sjømat et lavere klimautslipp enn kjøttproduksjon i landbruksindustrien. Jeg er overbevist om at dette kan bli et konkurransefortinn for norsk sjømatnæring i framtiden, og jeg oppfordrer næringen til å ta i bruk standarden i større grad enn hva de har gjort til nå. Marint restråstoff, altså det som ikke er hovedprodukt ved bruk av et råstoff, er en viktig ressurs i norsk fiskeri- og havbruksnæring. I 2013 ble i 69 prosent av dette utnyttet. Vi klarer i dag å ta vare på alt råstoff fra oppdrettsfisk, sild og makrell, men ikke fra torsk. Her trengs det bedre teknologiske og praktiske løsninger om bord på båtene. Gaute Eiterjord, Natur og Ungdom: Regjeringa har sagt at klima skal gjennomsyre politikken og at det skal kuttes i alle sektorer. I dag har store båter som trålere et utslipp som kan være seks ganger så høyt som de minste fiskebåtene. Hvordan vil Regjeringa premiere de som fisker mest miljøvennlig? SVAR: Det er svært viktig for oss å fremme en energieffektiv fiskeflåte med lave utslipp. Men det er ikke så enkelt som at små båter gir lave utslipp og en flåte med store båter gir høye utslipp, samlet sett. Det er viktigere å se på utvikling av redskaper og maskinteknologi og på alternative energikilder til fremdrift. Havforskningsinstituttet

Mari Gjengedal, Spire: Du peker på oppdrettsnæringen som en viktig bidragsyter til global matsikkerhet, men denne næringen er stadig mer avhengig av soya produsert på brasilianske jorder, som heller kunne blitt brukt til å produsere mat til mennesker. Syns du dette er en bærekraftig måte å produsere mat på? SVAR: Verdens matvareorganisasjon har beregnet at den samlede produksjonen av mat må økes med 60 prosent frem mot 2050 for å holde tritt med befolkningsøkningen. De er samtidig klare på at den største veksten må komme fra fiskeoppdrett. Potensialet for økt matproduksjon på landjorda er begrenset. Det er fullt mulig å mene at husdyrhold bør avvikles og at verdens befolkning skal over på plantekost. Det er ikke regjeringens politikk. Vi mener husdyrhold skal være en del av matproduksjonen. Da er det gode grunner til å satse på havbruk. Laks bruker for eksempel langt mindre fôr for å produsere ett kilo kjøtt enn gris og kylling, rett og slett fordi den er vekselvarm og ikke bruker energi på kroppsvarme. Helene Lind Jensen, Natur og Ungdom: Det er veldig dyrt å bli fisker i dag, blant annet på grunn av høye kvotepriser. Hvordan vil statsråden legge til rette for økt rekruttering? SVAR: Rekruttering til fiskeryrket er en viktig problemstilling som jeg er veldig opptatt av og som vi arbeider for på flere måter. Jeg har blant annet lyst ut inntil ti rekrutteringskvoter for 2015. Men, rekruttering til fiskeryrket handler ikke bare om å etablere seg med et eget fartøy, noe som er svært kostbart. Vi trenger også ungdom som mannskap på fiskebåt. Derfor er det viktig å arbeide for å rekruttere ungdom til utdanning som er relevant for fiskeflåten. Vi har sett at det har vært mangel på lærlingplasser når elever ved videregående skule skal ut i praksis om bord på fiskefartøy. Jeg har derfor bestemt at det skal etableres en ordning med lærlingkvoter som gjør at eleven får med seg èn egen kvote i praksisperioden. Dette vil gjøre det mer attraktivt å ta med lærlinger om bord i fiskefartøy. Ordningen vil gjelde fra og med januar 2015.

Natur og Ungdom har lansert en ny nettside for å vise frem Statoils mørkere sider. Hvert år bruker Statoil og resten av oljeindustrien millioner av kroner på reklamekampanjer for å grønnvaske sin egen industri. Natur og Ungdom vil med denne nettsiden vise det norske folket at Statoil verken er et framtidsrettet selskap, eller noen del av løsningen på klimaproblemet.

KULTURPLUKK

QUIZ SVAR PÅ 15 SPØRSMÅL! 1 Hva er urban mining? 2 Når ble Miljøpartiet De Grønne stiftet? 3 Hvilke land tillater fortsatt sjødeponi? 4 Når ble begrepet «bærekraftig utvikling» lansert for første gang? 5 Hva het Putsj før? 6 I hvilke fylker ligger Førdefjorden og Repparfjorden? 7 Når ble Natur og Ungdom stiftet?

PLATEANMELDELSE

TIDA OG VEIEN - SENJAHOPEN Senjahopen har gitt seg ut på sitt tredje album og vi presenteres for, som forventet den klassiske rock-country stilen som vi kjenner bandet for. TEKST: Magnus Storvoll Strømseth

Med det tredje albumet viser bandet at de ennå ikke har gått tom for hverdagslige, ramsalte skildringer i sine tekster. På denne plata presenterer Senjahopen hele sitt musikalske lydbilde, fra ordentlig rock i “kjærlighetsbrevet” og førstelåta “med innsida ut”, til den lystige duetten “en dag i fellesferien”, som får en hver til å rykke i dansefoten og ville synge med. Men også ned til de roligere sangene som “skodda” og “opp i røyk”. Det er liten tvil om at bandet kan spille på alle strengene, det viser de gjennom sine 10 låter. Senjahopen leverer som vanlig, og du får ikke annet enn en god følelse i magen når du skrur på og hører den mørke stemmen til vokalist Henrik Sandnes på ekte nordnorsk vis. Selv om noen av sangene har tendenser til å dra litt langt ut og kunne vært avsluttet noen sekunder tidligere, leverer ikke Senjahopen noe dårligere enn før. De beviser nok en gang at sang fungerer best på nordnorsk. Tida og veien kan streames på Wimp og Spotify eller kjøpes på Itunes, platekompaniet og i følge deres egen facebookside, statoilstasjonen på Sortland. Terningkast: 5

8 Hvor ligger verdens største oljefelt til havs? 9 Hvem er klima- og miljøvernminister i Norge i dag? 10 Når ble det sist drevet med sjødeponi i Repparfjorden? 11 Hva heter plattformen som Norge fant olje på for første gang? 12 Hvilket land startet det første offisielle atomkraftverket? 13 Hva het Norges første miljøvernminister?

MOT NATUREN Mot Naturen handler om Martin, en mann midt i livet. Han har jobb, hus, samboer og barn, men likevel er han ikke tilfreds og velger å flykte til naturen.

14 Hvem dannet miljøorganisasjonen Bellona?

TEKST: Inga Steen

15 Hvilken lov erstattet naturvernloven?

Martin bestemmer seg for å dra på en fjelltur for å komme seg vekk og være alene. Gjennom hele filmen får vi høre hva hovedpersonen tenker, og det blir et sammensurium av mange tanker, alt fra nært gjenkjennelige til morsomme, sære og såre tanker. Tankene er helt usensurerte og til tider svært dype, som gjør at filmen kanskje passer best til ungdom over 15, til tross aldersgrensen på 11 år.

SVAR: 1. resirkulering av metallkomponenter i elektronisk utstyr. 2. 1988 3. Norge, Tyrkia, Papua Ny-Genia, Filipinene og Indonesia. 4. 1987. 5. Natur og Samfunn. 6. Sogn og Fjordane og Finnmark. 7. 1967 8. Saudi Arabia 9. Tine Sundtoft. 10. 1972- 1978. 11. Ekofisk 12. Russland. 13 Olav Gjærevoll. 14. Frederic Hauge. 15. Naturmangfoldloven 38

FILMANMELDELSE

Selv om filmen er monologbasert er filmen langt fra kjedelig. Den er spennende å se på og måten den er filmet på er vakkert. Til tross for dette er det noe som skurrer. Man får tidlig et inntrykk av at man skal bli med på en eksistensiell reise inn i naturen, hvor hovedpersonen skal få tid til å koble vekk fra hverdagslivet og la den fredfulle naturen gi han tid til å tenke over hva som virkelig betyr noe. Dette blir vanskelig da hovedpersonen bruker hele tiden til å tenke på livet sitt i byen. Og da han velger å overnatte i en turisthytte, bryter han sitt første ønske om å være alene i naturen. Hva hadde skjedd om han faktisk fikk være helt alene i naturen? Da hadde dramaturgien i filmen kanskje ikke vært like spennende. Alt i alt er Mot Naturen en interessant filmopplevelse, som på en god måte skildrer en mann midt i livet, som på veien mot naturen ender opp å gå mot sin egen natur. Terningkast: 4

VISSTE DU AT...?

OPPSKRIFT

…På verdensbasis er landdeponi mer vanlig enn sjødeponi. …Det finnes ca 4600 hovedtyper av mineraler, og det blir funnet 50-100 nye mineraler hvert år. Mineraltypene godkjennes av en kommisjon under International Mineralogical Association. …Hver person forbruker 15-18 tonn mineraler hvert år.

LINSESUPPE Nå har høsten kommet, og møtet mellom vår varme pust og høstens stive kulde blir synligere. Da er det godt å holde seg innendørs og varme seg med noe. Putsj gir deg derfor en oppskrift på en god, varm og mettende vegansk suppe. KOKK: Elfi Thrane Bemelmans

Ingredienser: Krydder (det er ikke krise om du ikke har alt): 2 krm spisskummen / cumin, 1 krm chilipulver, 2 krm korianderfrø, 1 toppet krm malt spisskummen, 1 ts paprikapulver, 1 ts gurkemeie, 1 laurbærblad,

ca 3 ss vegan buljongpulver evt litt salt 1 løk 2 fedd hvitløk 2 passe stor gulrøtter 2 selleristenger 1 l vann 1 boks (285g) røde linser

Fremgangsmåte

…Spøkelsesbyen Centralia, Pennsylvania har brent i over 50 år og vil fortsette å brenne i 250 år til. Årsaken er at en åpen kullåre i en gruve ble antent. …Gruvebranner blir kalt for økologiske katastrofer, de forurenser miljøet i stor grad, slipper ut giftige gasser og utgjør en direkte trussel mot folk. Rundt omkring i verden brenner det tusenvis av slike gruvebranner. …I Norge har vi industrimineraler liggende i bakken til en verdi av 400 milliarder kroner. Talk, grafitt og olivin er eksempler på industrimineraler.

1. Hakk løken i små biter, og stek den myk i litt olje i en kjele. 2. Hakk hvitløk, og sleng det sammen med spisskummen og koriander i kjelen. Ha oppi løken. Stek videre et minutts tid under omrøring. 3. Hakk opp gulrøttene og selleristengende i små biter (litt større enn en ert) 4. Tilsett resten av ingrediensene unntatt salt, og la det småkoke under lokk i ca. 20 min. 5. Ta ut laurbærbladene og tilsett salt etter smak. 6. Mos omtrent halvparten av suppen med en stavmikser. Om du ikke har en stavmikser går det også fint, kutt bare grønnsakene ganske smått før koking. Suppen smaker best om den ikke er helt jevn, men har litt biter. 7. Server suppen gjerne med noe varmt brød, hvitløksbrød eller lignende. 8. Linsesuppe holder seg fint i kjøleskap et par dager. Suppen kan fryses ned i porsjonspakker.

…I Norge har man drevet gruvedrift etter jernmalm, koboltmalm, kobberkis, svovelkis, sinkblende, bly, gull og sølv. Dette var en viktig inntektskilde for nasjonen. …USA fant, i 2010, en hemmelig mineralformue i Afghanistan. Mineralformuen er verdt ca tusen milliarder dollar. 39

Verken Markus eller Jenny Keller husker akkurat når det var, men det var opp mot landsmøtet i 1999 en gang. Natur og Ungdom skulle fornyes og bli freshere. Dreads og pinnsvin skulle vekk, og dette magasinet skulle få navnet PUTSJ. Det kom noen hipsterkarer med briller som fortalte oss hvordan det skulle være, forteller Markus. – De hadde klippet av seg dreadsene og fått seg hipsterbriller, ler Jenny. Ja, også var det no t-skjorte greier. At stilen var ny, det husker de. Det er nemlig ikke hvem som helst som rokker ved satte uniformer.

«Jeg har alltid strikket. Alle kvinnene i familien min strikket.»

– Jenny

RADDIS-

STRIKK

Har du ikke hørt om en strikkebok for raddiser før? Vel, nå har det kommet en – rykende fersk, fra et hipt hjem på Grünerløkka. Forfatterne er selvfølgelig gamle NU-ere, og historien deres begynner på 90-tallet.

To vrange Markus og Jenny visste om hverandre, men snakket ikke sammen. – Hun var litt for goth, og jeg litt for veslevoksen, sier Markus. Det var rett og slett ingen grunn til at de skulle gifte seg, få tre barn og lage strikkebok sammen. – Jeg har alltid strikket, sier Jenny. – Alle kvinnene i familien min strikket. For Markus derimot var ikke strikking noe frie kvinner drev med. Men da han som tenåring meldte seg inn i Natur og Ungdom var det et ganske annet syn som møtte ham. Der satt frie feminister og la opp maske etter maske. Jenny var en av dem. Møtestrikking Samtidig som store spørsmål om natur og miljøvern ble diskukert, ble free keiko luer og pinnsvinvotter til. – Jeg husker det som at jo høyere opp i NU du var, jo flere strikkede plagg hadde du, mimrer Markus. Om det var du selv som hadde strikket genseren, var visst ikke så farlig. Det viktige var hva plagget sa, hva det sto for. Markus begynte selv å strikke og ble spesielt god på strikkeoppskrifter. Hjemmestrikka plagg ga deg høyere kulturell kapital, og i Natur og Ungdom klarte man å ta ut alt potensialet som lå i garnet, sier Markus. Raddisboken han og kona nå har gitt ut er arven de bærer med seg fra tiden i Natur og Ungdom. En kjærlighetserklæring til miljøvern og aktivisme. For det endte jo selvfølgelig med at Markus og Jenny giftet seg, fikk tre barn og lagde en strikkebok - Strikk i strid. – Det er ikke noe vi sier bare fordi dette er

TEKST: Andrea Isabel Espinoza Østberg / FOTO: Evy Andersen

forts.

Putsj, forsikrer Markus. Men tiden i NU lærte oss mye om aktivisme og strikking. Han tar opp de to pinnene og forsetter på den gule streikevesten. Klær og identitet Ved å bytte navn til Putsj skulle 90-tallets NUtidsskrift bli mer tiltalende. – Det skapte stor furore! sier Markus - Det var så vidt det ble majoritet for å endre navnet.

«Den bidro til å samle Natur og Ungdom igjen - alle elska bussen.»

– Markus

– Tror det kun var med fire stemmer, sier Jenny. Skulle de være en rå naturvernorganisasjon, eller skulle de selge seg inn til det kule og hippe? – Jeg husker det som veldig problematisk fordi det gikk på identiteten - klærne, sier Markus. For det er jo nettopp gjennom klærne, logoer og ikoner at vi viser hvem vi er. Og en ekte raddis har uniformen på stell. Islenderen og palestinaskjerfet var en del av uniformen. I Strikk i strid er de to symbolske plaggene flettet sammen til en Palestislender. Selbuvotten har fått regnbuefarger og blitt en forkjemper for homofiles rettigheter og med litt touch av punk gir fanakoften bare faen. Kampen om logoer Sosialismen har alltid vært preget av ikoner og logoer. I sofaen til familien Keller kan du drikke te mens du lener hodet på Angela Davis og føttene på Karl Marx. Ekteparet Keller er som de selv sier, to politiske dyr i et feministisk hjem. Men etter så mange år med religionsstudier og historie, tenker de to lærerne det samme om ungdomsheltene den dag i dag? Markus er forsiktig med å svare: – Det er klart man får noen nye tanker med årene. Samtidig har ikke natur og miljøvern samme ikoniske skikkelser som det sosialismen har. – Vi prøvde jo en gang å lage en blond duvende afro på en av putene, skyter Jenny inn Bellonas Frederic Hauge altså. Han egna seg visst ikke på pute. – Nei, det var vanskelig å få ham til å ligne på seg selv, så da ble det heller den amerikanske politiske aktivisten, Angela Davis. Bussen På 90-tallet ble det en kamp om logoer. Ikoner. Pinnsvin. Noen elsket den nye røde og hvite logoen og festet klistremerker overalt. Andre igjen var sånne pinnsvinentusiaster som fremdeles strikka pinnsvinvotter.

Men så kom bussen. – Alle kunne enes om at bussen - den var en svinkul greie! JA til buss! – Den bidro til å samle Natur og Ungdom igjen, sier Markus - alle elska bussen. – I hvertfall i din historie, ler Jenny Pinnsvinentusiastene finnes nok den dag i dag, men en ting er sikkert og det er at bussgenseren ekteparet Keller har strikket til ære

for Natur og Ungdom bringer minnene tilbake. – Alle gamle NU-ere blir møre i blikket ved synet av den bussgenseren, sier Jenny. - Åh den husker jeg at jeg mistet på backpackertur i India. Alle vi møter har mistet den t-skjorta på et eller annet kult sted. Og sannelig er den ikke tilbake, buss-T-skjorta. Like blå og hvit som før, klar til å mistes på et eller annet kult sted. På neste side finner du oppskriften på Jennys varme Lenkegjengen-skjerf!

LENKEGJENGENSKJERFET Sivil ulydighet er en kjær aksjonsform for norsk miljøbevegelse. For aktivistene betyr det ofte en tur ut i selve naturen. Dessverre har naturen noen ulemper, blant annet kan det være fryktelig kaldt. – Lenkegjeng-skjerfet er inspirert av skjerfet jeg fikk av bestemor da jeg skulle på min første lenkeaksjon. Det var Natur og Ungdom som trua med sivil ulydighet mot gasskraftverket på Kårstø. Bestemor var Altaveteran og hadde i all hemmelighet strikka et skjerf til meg så jeg ikke skulle fryse, forteller Jenny Keller. Strikket i halvpatent gir det ekstra elastisitet, og med sine to meter kan det enten snurres rundt kroppen inne i soveposen eller legges rundt halsen på flere aktivister. – Et slikt skjerf skaper også samhold, forteller hun. Det ble ikke noe av Kårstø-aksjonen, men skjerfet lever videre for andre aksjonister.

STRIKKEOPPSKRIFT Materialer: Gjestal Naturgarn (eller tilsvarende), 250 g per meter, lysegrønt. Rundpinne nr 10, eller en pinnestørrelse større enn den som er anbefalt for garnet du bruker. Størelse: Voksen, kan strikkes til barn i smalere variant. Falsk patent strikker du slik: 1. Legg opp et ulikt antall masker. Dette skjerfet har 45 masker. 2. Strikk fram og tilbake. 3. Stikk pinnen inn i 1. maske som om du skulle strikke den vrangt, men løft i stedet masken over på høyre pinne uten å strikke den. 4. Strikk deretter 2 rette og 2 vrange. Dette gjentas ut pinnen, det vil si 1 maske løs av, 2 rette, 2 vrange, 1 maske løs av, 2 rette, 2 vrange og så videre. De neste omgangene strikkes nøyaktig likedan. 5. Strikk så langt du gidder, og fell av. 6. Lag frynser ved å tre noen tråder gjennom maskene i enden på skjerfet, knyt knute på dem og klipp til i ønsket lengde.

ANNONSER

KALAS

SI RI KRISTIANSEN .no

Siri Kristiansen leder Lørdagsrådet på P3 og Rådet på NRK1. Denne høsten er hun også aktuell i to nye prosjekter, men hva det innebærer vil hun ikke si. TEKST: Espen André Breivik

Siri, hva gjør du om dagen? – Etter en hektisk periode fokuserer jeg denne høsten kun på radiobiten. Altså Lørdagsrådet, samt at jeg nok blir å høre i to andre og foreløpig hemmelige prosjekter. Hva ville du bli da du var liten? – Jeg ville bli bilen til bestemor Duck. Så, etter at jeg fikk hjerne, ville jeg bli syngedame. På skolen ville jeg bli advokat, men fordi læreren min syns det var en god idè droppet jeg den planen. Jeg var elendig i sløyd, og begynte derfor heller på møbelsnekkerskole. Planen var i mange år å bli scenograf eller interiørarkitekt. Resirkulerer dere på NRK? – Ja, det gjør vi. Papp og papir i egen bøtte. Den er for tiden meget full, og må tømmes. Av meg. Og i kantina vet jeg de har et større opplegg for matavfall og sånt, men vi bruker for mye pappkrus her, altså. Hva er det mest opprørske du har gjort? – I en periode travet jeg rundt med palestinaskjerf, nektet å spise på McDonalds på grunn av regnskogen, eller handle på Shell, selv om det var den nærmeste bensinstasjonen. Jeg gikk ikke på Oslo City før tre år etter at det stod ferdig. Litt usikker på hvorfor må jeg innrømme.

Men regnskogen har nok vært det jeg har vært mest engasjert i, ja. Tre særemner har det blitt om temaet. Hva gjør deg forbanna? – I hverdagen er det mas og når folk ikke forstår. Også kan jeg bli forbanna når folk seiler under falsk flagg, når noen legger frem et prosjekt der de later som om hovedmotivasjonen er folket, miljøet eller lignende, men det er helt tydelig at penger er drivkraften. Om du var statsminister for en dag, hva ville du tatt tak i? – Jeg ville satt av latterlig mye penger til å oppgradere jernbanen. Også hadde jeg innført 100 prosent verneplikt. Ikke militær verneplikt, men til jobber som i dag ofte blir sett ned på, og som er vanskelig å rekruttere folk til. I steden for at Preben 18 år reiser jorda rundt på diverse full moon-parties, kunne han jobbet som hjelpepleier og skjønt at yrket ikke bare dreier seg om å vaske rumper. Hvilket forhold har du til Natur og Ungdom, da? – Jeg er vel for gammel? Men jeg blir veldig stolt og glad om barna mine en dag kan fortelle meg at de har meldt seg inn. Kanskje de får medlemskap i bursdagsgave en dag?

ANNONSER

RETURADRESSE: PUTSJ, PB 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO

MILJØBYEN HVORDAN SER DEN IDEELLE MILJØVENNLIGE BYEN UT? SJEKK UT WWW.MILJOBYEN.NU