Putsj #04/09 by Miljømagasinet Putsj

NR. 4/09 KR. 25,-

Kolakrisen

Ryggvi

Afghanistan

Helge

Øya

rin

ift

ds år

-g

esi

tsp

Dik

Bo Ø

Par

Kårs

tø

Blitz!

Margreth Olin

TEMA: NY START

ANNONSE

LEDER

FOTO: Ingvild Wollstad

HVIS MAN ER sentimental nok, enten permanent, som meg (falt i gryta som liten), eller i perioder, som når høstmørket senker seg over oss, kan selv banale ting virke dype. Selv har jeg en forkjærlighet for kjenningslåta til Step by step. Det var den eneste amerikanske sitcomen som gikk på NRK da jeg var liten, og NRK var den eneste kanalen vi hadde. Sangen «Second Time Around» handler om å starte et nytt ekteskap etter en skilsmisse. Det er de relativt ukjente musikerne Theresa James og Jesse Frederick som synger disse bevingede ord: «Dreams are broken, seems like all is lost/ What will be the future/ could you pay the cost/ you wonder – will there ever be a/ second time around». Si det, Jesse. Det ser mørkt ut. Men Theresa øyner håp: «When the tears are over and the morning has come/ say: my lord I think I found someone!/ you know it will be better/ be putting it together for the second time around». Og sannelig gikk det ikke bra med ungene og snekkerpappaen og husmora og den litt treige Cody i campingvogna i hagen.

POENGET ER AT amerikanere er ganske gode på akkurat dette. Spør dem om forebygging, preventive tiltak eller det å være føre var, og du får trekk på skuldrene. Men hvis det dreier seg om å satse stort og make it better second time around, ja da kjører de på med hele crewet fra Ekstrem oppussing og noen US marines til å fikse biffen. Ikke dermed sagt at det alltid er mulig å løse problemer på denne måten, eller at det er lurt å satse på at det er det, men det er jo i alle fall noe. Vi får krysse fingrene for at det er denne låta Obama har på ipoden når han kjører den pansrede bilen sin til klimatoppmøtet i København om noen måneder. For ikke å snakke om den rødgrønne regjeringa, som har blitt litt rødere og litt mindre grønn i høst. De bør også kjenne sin besøkelsestid, og ordne opp i norsk klimapolitikk. «THE DEEPER WE fall/ the higher we climb», synger Jesse og Theresa til slutt i vakker harmoni. La oss håpe det. Dette nummeret av Putsj handler om nye starter. Blanke ark og tegnestifter til. God fornøyelse!

Eivind Trædal, redaktør

UTROPSTEGN

Er du provosert, sint, glad, trøtt, kosete, slem, eller bare elsker du å se egne meninger på trykk? Blås det ut i Utropstegn (!). Vi tar både korte og lange innspill på mail (putsj@nu.no), sms 97548849 eller 98659517, mms, post, telex, fax, via wap, på internett, på bloggen, per telefon, på voicemail, brevdue, papirfly, telegram,muntlig, som sang, som tegnspråk og som kroppsspråk. En heldig vinner får en Natur og Ungdomhettegenser.

Diktspesial

Som helles over våt denim Og plutselig var dagen fin

SVENSK BENSINBUKSESANG

E - Hmaj7 - A D - Hmaj7 - A - E D-E-A Hmaj7 - E Hmaj7 Jeg er midt i rushet på Mosseveien, A så slutter plutselig bilen min å gå Hmaj7 Det er altfor langt å spasere,

Vers 3: Jeg lufter mine lår for vær og vind i dag, jeg er endelig fri Jeg jogger stolt inn på skolen uten buksas tyranni Men de andre forstår meg visst ikke helt De stirrer på meg med fryktsomme blikk, og veit ikke hva de skal tro Noen gir meg tommelen opp, andre rister på hodet et sekund eller to Stemningen i klassen er mildt sagt delt

Å tannfe, tannfe jeg er så skremt.

ETTER EIT VAL

BAKTANKER

Et dikt om Arbeiderpartiet høsten 2009, fritt etter Jakob Sande

Bergenske buekorps i bresjen for bilfri by med både banjo, basuner og bekmørke baktanker. Breiflabber basker seg blant breie busser. Bustete byråder bringer bråk. Bring bjørnene på breene bedre budskap! Bokstavpoeten beundrer Bjørneboe!

I morgon vil eg laga meg eit nytt og betre land, trur eg. Eg skal aldri bore olje meir og grava oljesand, trur eg.

-Hans E Eg skal aldri bryte avtalar og tenke på med sjølv, men hente energien min fra vind og sol og vann, trur eg.

A dessuten har jeg svenske bukser på Hmaj7 E A Man viser seg ikke offentlig i slikt Men så får jeg høre på radioen, at selv om tanken min er tørr og tom Så har jeg på meg noe jeg kan benytte som brensel og som Kan løse drivstoffmangelen på sikt Hmaj7 Svenske forskere bruker gamle D E A olabukser til å lage bensin F#m Som jeg kan ha i bilen min Hmaj7 E A Og plutselig var dagen fin Vers 2: Jeg går nedover Karl Johan med en bunke under armen Det er en buksebunke, som snart skal få kjenne varmen Jeg skal brenne bukser foran stortinget Men hvordan skal jeg klare å brenne alle disse klær Når buksebunken fuktes i et heftig ruskevær? Løsninga slår meg ganske ubetinget Jeg tar en bukse og tryller den om til bensin 04

Eg skal berre love slikt som ikkje øydelegg miljø, og halde mine løfter òg, og halda kursen stø trur eg. Jeg tar opp en flaske med buksebensin Og tenner på klassen min Og plutselig blir dagen fin

Vers 4: Jeg står her midt på Carlings megastore jeg er vill i blikket, svett i pannen Alle buksene har blitt bensin, ingen kan slukke brannen Bryr meg ikke om at et står om livet JEG HATER SVENSKE BUKSER, roper jeg med ryggen mot flammene Jeg peker mot buksene mine, de som er så strammene Disse buksene er for smale over livet Jeg gjorde dem alle til buksebensin bukser er ut, bensin er in Og plutselig blir dagen fin -Brødrene Storsul Oppdah

Alle utsleppa i Noreg skal eg stoppe først som sist, trur eg. Og demonstrere for vår klode som ein nybakt aktivist, trur eg. Eg skal sette meg inn i kvar eit miljøråd- og rapport, og følgje dei slik hunden følger herren sitt «apport» trur eg. Ja, i morgon skal eg byrja på den gode veg som sagt, trur eg. Taka striden upp mot både LOpamp og aksjemakt trur eg. Men i dag lyt det få vera, for oljefondet er så tørst at vi må ha litt meire olje til å leska oss på først, trur eg. Eivind Træland

DIKT TIL TANNFEEN

Å tannfe, tannfe ser du hva som skjer? Vi forurenser så mye, jorda tåler ikke mer. Å tannfe, tannfe vi trenger hjelp av deg. Utslipp må kuttes; jernbane, ikke veg! Å tannfe, tannfe jeg er så skremt. Politikerne handler ikke miljøet blir glemt. Å tannfe, tannfe gå sammen med Jon Blund. Ta en alvorsprat nattestid, med Helge Lund. Å tannfe, tannfe vi trenger deg på ferden. Sammen er vi sterke og kan redde verden. - kontorpoeten

HEI, PUTSJ!

Her er et dikt jeg skrev på barneskolen, som jeg kalte «Høst»: Vinden suer, vannet bruser, ingen blar på trærne nå. Barna leker i vindens sus og hører vannets brus.” Mvh. Renate Spangsrud

INNHOLD

OKTOBER 2009 Forside Ingvild wollstad

Ansvarlig redaktør

Ingeborg Gjærum Ingeborgg@nu.no 23327403

redaktør

EIVIND TRÆDAl eivind@putsj.no 23327429

redaksjonssekretæR

Kirsti Wetterhus kirstiw@nu.no 45496861

kulturredaktør

Kjersti Merete Salicath kjersms@student.hf.uio.no 47602832

GRAFISK FORMGIVER

Ingvild Wollstad ingvildw@putsj.no 91916565

? 03..... Leder – Redaktør Eivind Trædal med blanke ark og tegnestifter 04… Utropstegn – Klar melding inn! 06… New Shit, new wrapping – Putsj møter Blitz 08… Upperdogs – Bob hund er tibake 11… Ny start for mijøverstinger – En jobbguide

Tekst Eivind Trædal, Thomas Heie Gregersen, Håvard Lundberg, Ingeborg Gjærum, Kjersti Merete Salicath, Andreas Fossheim, Nina Bø, Andreas Delsett, Jørgen Teslo, Ola Innset, Ingunn Parker Bekkhus, Tor Økland Barstad, Erik Krogstad, og Kirsti Wetterhus Foto og illustrasjon Ingvild Wollstad, Eivind Trædal, Kirsti Wetterhus, Christopher Owe, Andreas Fossheim, Inga Ydnesbond og Lone Berg

12… Miljøplukk 14… Internasjonal dugnadsånd – Økologisk gårdsdrift 17… Miljørevolusjon 20… Fra fellesskap til galskap – Intervju med Helge Ryggvik

Korrektur Eivind Trædal og Kirsti Wetterhus.

22… Happines is boring – Når et helt land får en ny start

OPPLAG 8000 eksemplarer

24…. Kolakrisen – Arven fra Soviet lever videre på Kolahalvøya

TRYKK HAAKON ARNESENS TRYKKERI AS

26… Å starte på null – Om å slippe ut av fengsel

ANNONSER KABATE, GUNNAR WAARNHUS E-POST: GTW@C2I.NET TLF: 22 59 91 80 Bli abonnent Skriv til putsj@nu.no eller ring 23 32 74 23 Putsj kommer ut 5 ganger i året. Pris: kr 200 per år Medlemsskap i Natur og Ungdom inkluderer abonnement og koster 50 kroner første året, deretter 100 kroner.

28… Halloo, kan jeg få snakke med ordføreren? – Nye metoder for å redde verden 30… Apell – Rykk frem til start 32… Tenketing – Hvordan Norge kan gjøre en forskjell 35… Ingeborgs tale – Fire nye år 36… Kulturpukk – Det handler om å gjøre det igjen

POSTADRESSE: PB. 4783 SOFIENBERG, 0506 OSLO BESØKSADRESSE: TORGGATA 34, OSLO TELEFON: 23 32 74 00 / 23 32 74 23 BANKGIRO: 5010.05.05492 NETT: WWW.PUTSJ.NO E-POST: PUTSJ@NU.NO ISSN NR.: 1502-3249

38… Sin egen stil – Om en miljøvennlig festival, og et kannibalistisk rockeband 40… Frem fra glemsen – utdrag fra Feber – Historia om norsk olje og gass 42… Langt ark ledig – Elektrisitet med Simone Weil

putsj er trykket på 100 gram cyclus, som er 100% resirkulert papir produsert i danmark.

43.... NU-vision bilde-contest – Starter opp igjen. Ny konkurranse!

PUTSJ BETYR OPPRØR. VI SKRIVER OM AKTIVISME, MILJØVERN OG KULTUR. PUTSJ LAGES AV EN FRIVILLIG REDAKSJON OG GIS UT AV NATUR OG UNGDOM.

44.... Kalas! – Margreth Olin

Neste nummer kommer i DESEMBER

Nymalte vegger og rene gulv, det er ikke lenger mye ved Blitz som minner om ungdomsopprør og opposisjon. Er pønkernes storhetstid offisielt over? TEKST: Kirsti Wetterhus / FOTO: Ingvild Wollstad

I over 20 år var Blitz med på å sette den politiske dagsorden i Norge. Etter en lang rekke gateopprør på 70-tallet, okkuperte en ungdomsgjeng en ubrukt bygård i Skippergata, og demonstrerte gjennom dette en total forakt for eiendomsretten. Etterhvert ble gården i Skippergata revet, og gjennom harde forhandlinger ble Blitz som selvstendig ungdomshus et faktum. Kort tid etter flyttet de inn i Pilestredet 30. Blitz ble etterhvert symbolet på anarki og opposisjon, og kampen om å få beholde huset på egne premisser, har pågått siden. I 2005 ble det klart at de fikk bli, og en 06

omfattende oppussing startet. Nye tider «Same shit – new wrapping» troner overskriften på blitz.no, i forbindelse med at de nå er tilbake i huset etter et år i brakker. Entra Eindom, som har stått for opppussingen, eier nå resten av gården. Den driftes av Kirkens Bymisjon, mens Blitz på sin side fortsatt leier lokaler av Oslo kommune. Kommunen sier de har en god dialog med miljøet, og at avtalen de nå har fått på plass er noe begge parter er godt fornøyd med. Barrikadene av betong og skrapmetall er

EN BLITZHISTORIE *9. oktober 1981: Ungdomsgruppa mot bøteterror (Ung mob) okkuperer Skippergata 6/8 i Oslo. * 1. mai 1982: Pilestredet 30c inntas av to hovedfraksjoner: pønkere og friker. Blitz-kafé åpnes. * 1985: Riving foreslås i byrådet for første gang. De ulike miljøene blir sammensveiset, og Blitz står sterkere. * September 1986: Demonstrasjon mot den britiske statsministeren, Margaret Thatcher, med bakgrunn i Storbritannias handel med apartheidregimet i Sør-Afrika

borte, og nye store vinduer gir fullt innsyn i første etasje. Blitz-swastikaen som tidligere preget fasaden, og var selve symbolet på deres kamp mot nazismen, er nå flyttet til bymuseet på Frogner Hovedgård. Kyrre Olav Johansen, administrerende direktør i Entra eiendom, tror Oslo kommune gjorde rett i å velge en litt annen linje enn den København kommune valgte, og at det på sikt ville kunne bidra til et langsiktig og robust resultat. Kommunen på sin side sier prosjektet aldri ville blitt noe av, om det ikke var for det positive samarbeidet de nå har hatt med Blitz-miljøet. Globalt fokus Selv om huset vitner om at dette ikke er en hvilken som helst bygård, er det overraskende stille rundt Blitz. Selv valgkampen lot de gå forbi i stillhet. Den strikte presselinja de fører (Putsj måtte selv godkjennes av allmøtet på huset før vi fikk uttalelser til denne saken), og det faktum at det ikke har vært helt enkelt å mobilisere trop-

Vi ønsker at dette prosjektet skal inkudere så mange grupper som har fokus på internasjonal solidaritet, som mulig pene fra midlertidige brakker kan være en årsak. Da Putsj var i kontakt med huset i forbindelse med denne saken ble vi fortalt at dette skyldes at de vil jobbe med å løfte fokuset vekk fra huset og miljøet, og over på politikken. –Vi ønsker at dette prosjektet skal inkludere så mange grupper med fokus på internasjonal solidaritet, som mulig. Det finnes så mange bra og viktige saker, som fortjener all den oppmerksomheten de kan få. – Et eksempel på dette er klimaforhandlingene i København, sier en av de mer aktive brukerne

på huset. Og forteller to svenske miljøaktivister som arrangerer en av workshopene under åpningsfestivalen som er viet mobilisering av den radikale venstresiden i Skandinavia i forkant av møtet. Den tidligere opposisjonen mot det borgelige Norge, er nå byttet ut med et mer globalt fokus. Under gjenåpningen var det invitert gjester fra hele verden, og de diskuterte hva de kunne gjøre sammen under slagordet «Kamp mot global apartheid!». Mer inkluderende Men det er ikke bare Blitz-miljøet som har fått nye lokaler. Ett år har nå gått siden Ungdoms-huset i København åpnet igjen. De ble tildelt et nytt hus etter et år med gatekamper og demonstrasjoner. I følge avisa Politiken roser kommunen ungdommene, og sier alt går etter planen. «De unge er meget engagerede i lokale arrangementer og gør en stor indsats for at skabe liv i området» heter det i en rapport fra forvaltningen. «Ungeren» er nå mere et fristed og kulturhus for ungdommens venstreside, enn en politisk institusjon. Blitz sier også at de vil jobbe med å bli mer inkluderende fremover. Kanskje er det lettere når de ikke lenger trenger å fokusere like mye på å beholde lokalene sine. Den nye konsertscenen er booket opp langt ut over høsten. Det er fortsatt rift om de billige øvingslokalene i kjelleren, og RadiOrakel sitter ikke lenger på et helsefarlig råloft. Selv om ingen helt vil komme med en offisiell uttalelse, går det rykter om både capoeira og mer hip hop på huset. Hvordan alt det nye vil påvirke Blitz vil tiden vise, men det er liten tvil om at det politiske arbeidet på Blitz vil fortsette, selv om det kanskje vil kanaliseres på en litt annen måte enn tidligere. For engasjementet blir ikke bare borte, selv om det kommer i en ny forpakning.

* 17. desember 1986: Blitzerne tar seg inn på Rådhuset og spiser julebordsmaten til formannskapet i protest mot at bevilgningene til Blitz kuttes med 400.000 kroner. * 1987: Stein Lillevolden blir dømt til fengsel etter den såkalte oppviglerparagrafen, § 140. * 1988: Blitzere bruker rambukk for å komme seg inn på Rådhuset under dronning Margrethes besøk i Oslo. * Slutten av 1980-tallet: Konflikten med de nynazistiske bevegelsene tilspisser seg i stadig mer voldelige konfrontasjoner. * 1989: Byrådet vedtar riving av Blitz. * 1990 og 1994: Nynazister bomber Blitz-huset. * 1995: Blitz og kommunen inngår leieavtale mot at huset holdes rusfritt og pusses opp innvendig. * 2000: Nytt rivningsforslag avvises. * Oktober 2002: Oslo byråd legger huset ut for salg, men lover at Blitz skal bestå. Etter voldelige demonstrasjoner ved Rådhuset sliter byrådet med å finne en kjøper. * 2005: Kommunen og statlige Entra eiendom inngår en avtale som innebærer at blitzerne får bli i huset. (Kilder: NTB)

Bob Hund er tilbake med plate etter 7 år. Putsj møtte dem på Øya for å få en oppdatering på hva de har drevet med den siste tiden. TEKST: Eivind Trædal / FOTO: Eivind Trædal og Inga Ydersbond

–Sol, det er for trivelig, det er for trubadurer. Dette er bra vær å spille i, ler Mats Hellquist, med våt lugg. Det er ikke hver dag man ser en menneskemengde fylle hovedscenen på Øyafestivalen klokka ett på formiddagen i øsende regn, men Bob hunds mange norske fans var på plass på festivalens siste formiddag, med regnponchoer på kroppen, og Bob hunds tekster på leppene. Det er virkelig drittvær. Av og til blir det overvekt på en av de mange presenningene som er spent opp over området, og en foss av vann treffer bakken. Etter en heftig konsertopplevelse, sitter vi i en kald container med Mats Hellqvist og Conny Nimmersjö fra Bob hund. Selv om bandet ikke har vært på turnè på flere år, er de ikke ute av trening. «Bandet har jo ikke slutta å spille,» forteller Mats. – Dette er ikke en comeback på den måten. Vi har hatt et annet band, Bergman Rock som vi har spilt med. Dette burde være velkjent stoff for alle Bob hund-fans. Forskjellen mellom Bergman Rock og Bob hund er ikke stor. Bandmedlemmene er de samme, men sangene er på engelsk. Conny peker allikevel på en stor forskjell fra tidligere turnèer: – Vi har jo en ny trommis, Christian Gabel, og det har forandra litt måten vi jobber på. Når vi spiller med Christian på trommer, 08

har vi andre begynt å høre mer på hva vi gjør. Ingenting vondt om Mats, vår gamle trommis, men med Christian må alle skjerpe seg. Vokalist Mats er enig. – Jeg har mye å vinne på vår nye trommis. Mats Andersson er jo punketrommis, verdens beste punketrommis! Christian er mer en swingtype. Det er sikkert ingen som hører forskjell, men for oss er det nytt. – Dere har jo spilt i snart 20 år, var det som å få et nytt familiemedlem? – Ja! Om 10 år får han like mange rettigheter som de andre i bandet. Om noe går feil nå, skylder vi på Christian. Christian skal også være med på å skrive låtene til bandet. Bob hund er et utprega fellesprosjekt: alle bandmedlemmene bidrar i den kreative prosessen. Medlemmene har gjerne fulgt med lenge, fra lydteknikeren til designeren, som er bandets gamle venn Martin Kann. Kann har til og med fått en plate oppkalt etter seg: Omslag: Martin Kann, fra 1996. – Thomas (vokalisten, journ. anm.) er jo en ekstrovert sceneperson, men musikken er veldig kollektiv. Vi har aldri gitt ut noe som ikke alle kan stå for, sier Mats. Eller? De to lener seg mot hverandre og hvisker seg i mellom, og ler litt. – Ja jusst det, bryter Conny ut. – Det var en B-side, som…hehe, det prater vi ikke om.

Fantastisk singel Bob hund gav i år ut singelen «fantastisk» i ett eksemplar. Singelen kom med egen platespiller som hadde teksten malt på, og gikk for rekordpris på Ebay, til 3650 dollar. Kjøperen var anonym, og de to bandmedlemmene vil ikke avsløre

Vi har spilt for tre mennesker og en hund hvem han er. De avslører allikevel at han er norsk. – Er Bob hund et politisk band? – Ja, alt er politikk. Hva man enn gjør er det politikk, på en måte, sier Mats. – Thomas snakka jo politikk på scenen i dag. «Rio De Janeiro Oslo, der man lar folk dø på gata»3. Grunnen til at han sa det, var at vi kjørte forbi en park på vei hit, der heroinistene stod. Herregud sier jeg bare. Hur fan kan dere la de menneskene bare ligge der? Et så rikt land. – Thomas reagerte sterkt på det. ”Hva faen er det her?”, skyter Conny inn. – Det er dramatisk å se dette, traumatisk. Bygdeturneer Gitaristen Jon Essing har uttalt at Norge trenger Bob hund for å slippe seg løs. Dette utsagnet vil

bandet gjerne dementere, men de har gode erfaringer med å turnere her. – Da vi slapp Ett fall og en løsning i 1997, SJUKT: Det var et ei publikum heilt sjuk oppleving å spele fikk vi plutselig i Norge. Vi turnerte på Roskilde, Kvelertak. mye i Norge,fortel og spilte på små steder, noe mange likte. Bø, Volda, folk var glade for at vi tok oss tid. Så hadde vi et lite opphold. Vi visste ikke om folk ville huske oss, men vi har blitt veldig godt mottatt, forteller Conny. – Da vi kom tilbake i fjor, var vi litt spent på om folk husket oss. Jeg mener, vi er jo aldri urolige, we don’t give a fuck, egentlig, ler Mats. – Vi har spilt for tre mennesker og en hund, men vi er spent på om folk synes det er gøy. Vi merker at internett har gjort mye for oss, masse unge folk møter opp. – Vi har ikke sluppet plate på sju år, men allikevel står 12-åringer og synger med på konsertene, smiler Conny. – Føler dere at dere har utvikla dere mye som band siden oppstarten? Eller har dere funnet en formel dere er fornøyd med? – Nei, jeg håper aldri vi finner noen formel, sier Mats strengt. – Vi spiller aldri samme sett to ganger på rad. Vi kan ikke ha for mye slendrian. Særlig nå for tida. Vi gjør en låtliste, og neste dag ligger den på Youtube. Man vil jo at hver konsert skal være unik. Det verste for en musiker er å havne i en rutine. Man står liksom og gjesper fordi man gjør noe for totusende gang. forts. 09

Frontfigur: Thomas Öberg er en viktig faktor i Bob hunds sceneshow. Underdogs Den skånske dialekta er en del av særpreget med Bob hund i manges øyne, og selv om bandet bruker engelsk i Bergman rock, kan vi ikke unngå å spørre artistene om deres forhold til egen språk og dialekt. – Det finnes ingen tanke med det sier Mats, men Conny bryter inn. – Fast lite er det så, når vi møttes i bandet, var vi jo litt outsiders. Ingen hadde jobb, vi var mellom 24 og 27 år gamle. Det var ingen som var interessert… – Ingen ville ha oss! Utbryter Mats. – Det fantes ingen band i Sverige som sang på svensk. Alle sang på engelsk og ville gi ut på Sony og lage hiphop. Vi hadde egentlig gitt opp alle ambisjoner om å være rockestjerner. Vi gjorde vår greie. Da føltes det naturlig at Thomas sang på sitt språk, og vi spilte det vi ville. Skånsken faller inn i det mønsteret. Vi ville ikke være populære, vi gjorde vår greie. Vi har takka nei til så mye TV-shows, du aner ikke. All den playbacken… Han ser uvel ut. – Det er over ti år siden dere gav ut «Nu är det vel revolution på gång». Venter dere ennå på en revolusjon? – Den teksten har jo Thomas skrevet, presiserer Conny, – Men slik jeg tenker det, handler det om en privatperson. Vil tilhører ikke noen 68-er revolusjon som går i tog på gata. Man er på sitt eget rom, i sitt eget hode. Vår generasjon har vanskelig for å komme overens med de kollektive greiene. Men det har blitt en kamp som har fått en slik rolle. Den har blitt spilt på 1. mai10

Container: Conny Nimmersjö og Mats Hellqvist, i ly fra regnet for en stund. togene i Stockholm. Sånt har man ikke makt over selv, som musiker. Det synes jeg er litt vakkert. Men sangen er ikke skrevet for det formålet. Vi har aldri spilt for noe parti eller noe slikt. Det er som med narkotikaen i gatene. Kanskje tar vi feil, vi har ikke egentlig peiling på at det er verre i Norge enn i Sverige. Men bildet…det er jo trist å se. Det er slik vi reagerer på det. Vi takker farvel til artistene. På vei ut unngår de så vidt å bli truffet av litervis med vann som deiser ned fra presenninga som er spent opp utafor containeren vår. Samarbeid med Natur og Ungdom Øyafestivalen setter miljø i høysete. Eller, i det minste setter de den nede ved fotskammelen til

stage. Etter å ha forsert en dyp vanndam ved hjelp av kreativ plattformhopping som ville gjort Super-Mario stolt, får Putsj tak i en gjeng NU-ere som jobber i resirkuleringsområdet. Embla Nerland fra Nordstrand står med begge armene fulle av grisete søppel, men er fornøyd med jobben. – Det morsomste er å jobbe med NU, og tilbakemeldingene fra folk. På spørsmål om hun har havna i diskusjon med noen under underskriftsinnsamling, svarer hun nei, men litt kontrovers har det vært. –Jeg har krangla med noen som mente NU var for effektive. Vi hadde samla inn veskene deres til resirkulering. De måtte hente dem bak her, ler hun.

Det er dramatisk å se dette, traumatisk. musikken. Heldigvis kommer de to godt overens. Langs «hovedgata» på festivalen er Natur og Ungdom representert med egen stand, der man kan kjøpe t-skjorter, skrive under mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen. Der står blant annet Erlend Storsul Opdahl. – Jeg har tjent hele matbudsjettet vårt på panting! sier Erlend fornøyd. – Dessuten fant vi 50 kroner i søpla i stad. Det virkelige arbeidet foregår imidlertid back-

NU-er: Embla Nerland jobber på Øya-festivalen for Natur og Ungdom. Hun bedyrer ovenfor Putsj at hun ikke er en veskenapper

Vi går en miljøvennlig framtid i møte. Men hva skal de gjøre, de som ikke kan noe annet enn å forurense? TEKST: Kjersti Merethe Salicath / FOTO: Christoffer Owe

Hvis StatoilHydros styreleder Helge Lund skulle miste jobben har vi flere forslag til passende yrker. Putsj ser for seg at mannen med den «litt» stive maska kan ta seg jobb innen den omreisende underholdningsbransjen. Et naturlig yrkesvalg er som den iskalde mannen på sirkus. Her kan Lund brilljere med sin følelsesløse mimikk og fascinere store og små sirkusgjengere. Et annet omskoleringsforslag er som Frankensteins monster i spøkelseshuset på tivoli. Helge har skremt vettet av naturelskere med oljeideene sine, på tide at han kan begynne med litt harmløs skremming. Hvis Lund foretrekker en mer seriøs jobb, kan han eventuelt begyn-ne å arbeide som begravelsesagent. For den folkelige Fremskrittspartilederen Siv Jensen, ser vi for oss et yrke for folk flest. Vi vet at Jensen er en solelsker, eier av solarium passer derfor perfekt for henne. Hun kan eventuelt begynne som arrangør av pensjonistreiser og ta med eldre til Costa del Sol eller Svinesund for felles hygge og hamstring. Eventuelt kan hun begynne som vokalist i Ole Ivars. Hennes innsats som gjestevokalist på låta «Jag trodda änglarna

fanns» ligger på youtube, og gir lovnader om en lysende karriere i underholdningsindustrien. Statsminister Jens Stoltenberg er en sporty kar, og glad i å sykle. Vi ser derfor for oss en karriere som personlig trener eller sykkelbud. Om dette blir for slitsomt for 50-åringen, kan han leve på utseendet sitt på andre måter enn som politiker – for eksempel som Dressmannmodell. Helga Pedersen er en streng dame, og vi ser derfor for oss en ny levevei innen et seriøst fag. Helga kan sannsynligvis bli en ypperlig mattelærer og lære vettskremte ungdomskoleelever å regne ut hvor mye CO² som slippes ut for hvert gasskraftverk som bygges. En annen levevei kan være som ansatt på psykiatrisk sykehus, gjerne med tvangsinnleggelser. Som olje- og energiminister har ikke Terje RiisJohansen hatt mye klokt å fare med. Men pene tenner, det har han! Putsj foreslår derfor at RiisJohansen omskolerer seg til et sikkert og trygt yrke som tannlege. Der kan han sikre det norske folk hvite pene tenner, istedenfor svarte, sleipe strender.

Samferdelsminister Liv Signe Navarsete har de siste fire årene vært svært så opptatt av å bygge bilveier istedenfor fremtidsrettede togtraseer. Putsj mener at Navarsete vil fungere mye bedre i et annet og mer kreativt yrke, nemlig som smykkedesigner eller sølvsmed. Vi har sett Navarsete i mange gøye kreasjoner tidligere, og er overbeviste om at hun har massevis av kreativitet til å gjøre mer konstruktive ting enn å torpedere klimamål. Tør vi håpe på en kolleksjon på neste års Oslo Fashion week? For Administrerende direktør i oljeindustriens landsforening Per Terje Vold ser Putsj for seg en fremtid innen salg. Støvsugerselger er sannsynligvis et yrke denne mannen ville lykkes godt i, ettersom han allerede jobber for å suge opp olje fra havbunnen. Eventuelt kan han selge mirakelrengjøringsmidler på messer. Da kan han selge produkter som rensker opp i møkka og ikke lager den. Gro Brækken fra Oljeindustriens landsforening er en kvinne som åpenbart liker dyre og forskjønnende ting, vi ser derfor for oss en karriere innen kosmetikkselger eller (fuske)pelsdesign. Hun er kanskje også glad i å invitere venner og familie på middag. Da kan det lønne seg å starte som vinimportør - så kan hun begynne å sprette champagnen istedenfor å trekke ut proppen på kontinentalsokkelen. 11

MILJØPLUKK

SU RF`

www.thefight.no Miljøverndepartementet, Energibedriftenes landsforening, Natur og Ungdom og Dagbladet arrangerer konkurranse for ungdom, med fokus på å bekjempe fossil energi.

www.oljepartiet.no Natur og Ungdoms stunt fra valgkampen er stadig verdt å sjekke ut. Her kan man lese sinnsyke sitater fra oljepamper, og høre «bore på», den beste valgkamplåta, signert (forhenværende Putsj-redaktør) Ola Innset fra My little pony.

http://www.lamebook.com/ Ikke akkurat miljøstoff, men her finnes bilder av sære og morsomme facebookøyeblikk som om vi ikke allerede bruker for mye tid på originalsida.

KJÆRE TANTE GRØNN Dette er et tolvte brevet jeg sender deg, det virker vanskelig å få svar. Jeg er stadig usikker på EFspørsmålet, og lurer på hva jeg skal velge. På den ene siden ser jeg at mellomnasjonalt samarbeid er viktig for å takle miljøproblemene, samtidig er jeg redd for at fokuset blir mest på frihandel og andre forbruksøkende tiltak. Dessuten er jeg halvt Jehovas vitne på morssiden, og har derfor en svak, medfødt mistanke om at en slik samarbeidsvilje ovenfor de mange synerne og falske profetene i Europa vil være et brudd på Guds vilje. Hva bør jeg velge? Hilsen Usikker, Andebu HEI UNGE MENNESKER Dette er det sist daterte brevet i en bunke på tolv jeg fikk levert til kontoret i posten i dag. Brevene ble sendt i perioden 1993-1994. Det ser ut til at det har skjedd en feil i adresseringa, og brevene har blitt oppbevart i postgirobygget (bygningen, ikke bandet), hele denne tida. Jeg beklager at jeg ikke har kunnet gi deg råd før nå. For det første tror jeg ikke du, som bor i Andeby trenger å bekymre deg for EF-avstemninger. Som kjent ligger Andeby i Calisota, USA. Du tenker muligens på NAFTA, den nordamerikanske frihandelsavtalen. Religionsproblemene kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med. Hilsen Tante Grønn

NOTISER: HUMLENES SISTE SANG Det er ikke bare biene som har blitt borte de siste årene. Mens bier har vært utsatt for den mystiske«kolonikollaps»-fenomenet, er nå humler i Nord-amerika også rammet. Forskere fra York University i Toronto har undersøkt forekomstene av den vanlige arten B. affinis, og fant bare ett eksemplar. Det er trolig smitte av parasitter eller soppinfeksjoner fra temmede humlebestander som har ført til nedgangen i populasjon. Kommersielle humlerøkt har eksplodert de siste årene, særlig i forbindelse med produksjon av cherry- og klasetomater. Problemene minner om problemene knytta til fiskeoppdrett: faren for sykdomsutbrudd øker betraktelig. ET GOOGLE REDDER VERDEN. Google er ikke fornøyd med farten på grønn teknologi, og tar nå saken i egne hender. Selskapet vil utvikle en solspeilteknologi som kan redusere kostnaden for solkraftverk med minst 25 %. Selskapet jobber også med turbiner som kan gå på solkraft i stedet for naturgass. ET REDDE VERDEN MED POWERPOINT? Danskenes klima- og energiminister Connie Hedegaard mener de nordiske landene er for slappe når det kommer til klimaforhandlinger. USA vil bli ledende innen fornybar energi, Kina vil trolig bli ledende innen rensningsteknologi innen året er omme, Tyskland har doblet mengden fornybar energi og Saudi-Arabia jobber for eksport av solenergi istedenfor olje. I Norden går det mest I powerpoint, sier hun. – Skjerpings! KW NATUR OG UNGDOM STOD BAK OLJEPARTIET. Med eget partiprogram, nettsider, partisang og Stortingsliste ble Oljepartiet lansert midt i valgkampen, og etter flere uker med spekulasjoner om hvem som sto bak Oljepartiet, sto NU frem. Målet med kampanjen har vært å vise hvor sammensveiset oljeselskapene, lobbyorganisasjonene og politikere fra Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet egentlig er, sier Ingeborg Gjærum. KW

Nei, vår oljepolitikk er ikkje så ulik Høgres.

KALENDER:

– Helga Pedersen, Arbeiderpartiet

16.-18. OKTOBER: Aktivistkurs i Bergen

Kontakt Lina kirstine på linakristine@nu.no

22. OKTOBER:

Klimamøte i Stavanger Les mer på www.nu.no/kobenhavn

24. OKTOBER:

Klimamøte i Trondheim Les mer på www.nu.no/kobenhavn

30.-1. OKT/NOV :

Aktivistkurs Trondheim Kontakt Martine på martines@nu.no

31.OKT - 1.NOV:

Student og klima Kontakt Eirik på eirikg@nu.no

13.-15. NOVEMBER: Aktivistkurs i Tromsø Kontakt line på lines@nu.no

14.-18. DESEMBER: Klimaforhandlingene i København

DILEMMA: Vil du helst stikke tunga på en isbjørn for å se om den sitter fast, eller teste om en Gharial virkelig ikke spiser mennesker ved å stikke armen i munnen på den?

DEATH ROW:

NU deltar på klimaforhandlingene i København! Les mer på www.nu.no/kobenhavn

GHARIALEN Dette krokodilleliknende beistet, kalt Indisk gharial eller gharial blant venner, er en av de bare to overlevende medlemmene av Gavialidae-faemilien. De kjennetegnes med lange, smale kjever. Gharialen holder til i elveleier i Pakistan, Burma, Nepal, India og Bangladesh, og lever av små fisk. De er bare på land når de skal sole seg eller legge egg. Gharialen er blant de største krokodilleartene, og kan bli opptil seks meter lange, og ett tonn tunge. Slangen ble som kjent tvunget av Gud til å krype rundt på buken da den hadde gitt et eple til Eva i edens hage. Gharialene kan ikke ha oppført seg helt pent de

heller, for de er ikke i stand til å løfte kroppen fra bakken. Gharialene er ikke farlige for mennesker, fordi de har så tynne, små kjever. Det anbefales allikevel ikke å klappe dem, da det kan være en saltvannskrokodille i forkledning. Dessverre er det i dag bare registrert rundt 1500 ville gharialer. På tidlig 70-tall blei arten verna, fordi de var nær utryddelse. Gharialer blir oppdratt i fangenskap, og forsøkt utsatt, så langt har over 3000 gharialer blitt introdusert til de 9 vernede områdene som er satt av til dem, men den ville bestanden er stadig lav. En trussel antas å være utslipp av tungmetaller.

ISOLERT: Nervang gård ligger noe isolert på Finnskogen, nær svenskegrensa.

Hva skal til for å leve nærmere naturen, kutte navlestrengen til forbrukersamfunnet, og leve av økologisk landbruk? TEKST: Eirik Krokstad / FOTO: Henriette Strømve og Vemund Jensen

–Jeg ville selv prøve å dyrke mer av det jeg spiste, forklarer Vemund Jensen. Han og Henriette Strømve bor på en økologisk drevet bondegård, og er en del av en bevegelse som setter selvberging over overkonsum. Det er nemlig ikke alle som føler de behøver alle byens servicetilbud. Det finnes dem som drømmer om et liv nærmere naturen, på småbruk på landet. Men hverdagen kan være en større utfordring enn forventet: For å få det hele til å gå rundt, drive økologisk, og kanskje attpåtil være selvberget, kreves det mye kunnskap, en omlegging av livsstil og behov, og ikke minst mange arbeidstimer. Organisasjonen WWOOF – World Wide Opportunities on Organic Farms – ble startet i Storbritannia i 1971, og formidler kontakt mellom økologiske gårdbrukere og frivillige. Gårdbrukerne får hjelp til å drive gården, til bygnings- og reparasjonsarbeid, renhold, mens de frivillige

får kost og losji, innføring i økologisk jordbruk, håndverk, og andre praktiske ferdigheter. Tusener av gårdsbruk er registrert med WWOOF i alle verdens hjørner, og det finnes flere liknende organisasjoner. For unge nysgjerrige er dette en mulighet til å prøve seg på å leve av og med jorda, andre bruker ordningen som en alternativ og svært rimelig måte å reise på. Kortreist og økologisk – Økologisk dyrking er veldig viktig for jordas framtid, det samme er kortreist mat, sier Vemund. – Det hjelper jo ærlig talt ikke så mye om man kjøper økologisk mat som så fraktes over halve jordkloden før den havner hos meg i handletralla mi, legger han til. Vemund og Henriette har tatt det store skrittet fra byen og ut på bygda. De har begge vokst

opp i landlige omgivelser på østlandet, men etter en tid med studier, i Oslo og på reisefot, tok de beslutningen om å kjøpe Nervang gård i Gravberget på Finnskogen for to år siden. De er begge svært opptatt av miljø og dyrevelferd, og av ren og kortreist mat. Sammen med egne WWOOF-besøk og naturrelaterte studier bidro dette til ønsket om å leve på gård. Henriette har hatt denne drømmen lenge. – Jeg har hatt lyst til å bo på gård siden jeg

Økologisk dyrking er veldig viktig for jordas framtid, det samme er kortreist mat. var liten, og jeg har alltid vært veldig glad i dyr, så det har vært en drøm som har ligget i bakhodet. Jeg vil gjerne vite at det kjøttet jeg spiser kommer fra dyr som har hatt et verdig liv, sier trettiåringen. – Og det finnes mange bedre metoder for å bekjempe ugras enn å sprøyte ihjel alt som er av

GÅRDSPRODUKTER: Henriette og en frivillig fra WWOOF viser fram noen av de mer eksotiske produktene.

FRIVILLIG GJENG: Vemund (øverst til høyre) og frivillige fra WWOOF slapper av på trappa etter en dags arbeid. insekter og annet liv rundt de ønskede plantene, mener hun. Paret valgte økologisk drift fra starten av. – Da vi kom til Gravberget, pløyde en av innbyggerne i grenda opp det lille området vi satte poteter i. Han satte igjen ei bøtte kunstgjødsel, slik at vi hadde litt for sikkerhets skyld, om vi skulle ombestemme oss. Den bøtta står fortsatt i låven, forteller Vemund. Henriette og Vemund ønsker med tiden å kunne leve av gårdsdriften, og de føler de er på vei mot målet. Foreløpig har de arbeidet med å sette alt i stand på gården og dyrke opp jorda. I underkant av ett mål med grønnsaker dekker allerede en del av matbehovet deres, og de regner med å være selforsynt med blant annet poteter, gulrøtter, løk, egg, kylling og honning i det kommende året. Paret har fått i stand ti bikuber, et hønserom for omlag 30 høns, og et enkelt drivhus for å dyrke mer varmekjære avlinger. De samler inn gamle vinduer som skal få nytt liv og settes sammen til et mer solid drivhus, og de har planer om å dyrke humle til mikrobryggerier og hjemmebryggere. På eiendommen sto det allerede ferdig to store trelavvoer og et langhus som de har kalt «Nervang Villmarksherberge». Disse leies ut til turister, for overnatting eller selskaper. Snart ønsker de å forsyne folk i nærmiljøet rundt Gravberget, Flisa, Våler og Elverum med økologiske grønnsaker og biprodukter. – Idèen er at om vi selger grønnsakene direkte

til forbrukerne, vil de ha tilnærma lik pris som de ordinære grønnsakene i butikken, sier Vemund. Internasjonal dugnadsånd Etter egne erfaringer med WWOOF, var det naturlig å åpne for slik utveksling selv. Paret føler at det å ha frivillige boende hos seg stort sett er en positiv opplevelse. De tilreisende har ofte sammenfallende ideer om både miljø, økologisk jordbruk og kortreist mat. Med hjelpen de får fra frivillige, får de gjort langt mer enn de kunne klart alene. Arbeidet kan bestå i alt fra luking, såing, rydding av skog, vedhugging, maling, snekring og høsting av honning, til matlaging, oppvask, husvask og brødbaking. Vemund og Henriette beskriver det som å bo sammen som en stor familie. Tilreisende fra forskjellige deler av verden byr også på mange inntrykk. Noen har mye erfaring, og kan lære bort like mye som de selv lærer. Gården ligger noe isolert, så paret setter pris på de reisende. Grønne bønder De innrømmer også at det kan være tøft å leve slik de gjør. – Det å flytte på landet og prøve å drive et lite gårdsbruk er ingen lett sak. Det ligger allerede utallige harde arbeidstimer bak det vi har fått til, sier Vemund. – Vi er også ganske «grønne» i dette, det er en ny start for oss, og ingen av oss er opprinnelig bønder eller har mye erfaring fra gårdsarbeid, fortsetter han. De er fortsatt på et utprøvingsstadium.

– Noen dager er det beinhardt arbeid. Man er sliten på kvelden, men det er en helt annen følelse når man har gjort stedet man bor bedre, og ser det gror der man har sådd. Eller når man ser honningen renne ut av slynga. Det å være sliten da er mye bedre enn etter en lang dag på en vanlig arbeidsplass, mener Vemund. - Livet i Gravberget gir mye mer tilbake enn livet i Oslo gjorde. Finnskogen gir god følelse av nærhet til naturen. – Det bugner av bær og sopp og dyreliv. Vi ser ofte elg og storfugl når vi går i skogen, eller en rev som traver over jordet, forteller Henriette. – Og det er en utrolig flott stjernehimmel når det blir mørkt ute om høsten og vinteren. Luften er rein og deilig, og mange av de som overnatter hos oss skryter av at de sover godt hele natten, avslutter hun.

WWOOF Du kan lese mer om Nervang gård på www.nervang.com. Om du ønsker å prøve deg som frivillig med WWOOF, kan du besøke wwoof.org. Dette er et løst nettverk av nasjonale organisasjoner og uavhengige nasjoner. Det er en beskjeden avgift og 18 års aldersgrense for registrering.

Har du husket å betale medlemskapet i år?

SEND NU BETAL TIL 2077 Tjenesten koster 100 kr.

Er du usikker på om du har betalt, eller vil du ha en giro i posten? Send en e-post til medlem@nu.no. Natur og Ungdom er avhengig av å være mange for å få gjennomslag. Hvis du glemmer å betale medlemskapet mister vi viktig støtte i miljøkampen.

TRENGER STØTTE: – Vi trenger økonomisk støtte for å kunne videreutvikle arbeidet med å produsere vår egen organiske gjødsel, sier Adolfo Velazques

For 15 år siden var kaffebøndene i Miraflor i ferd med å lage ørken av det området de bodde på. I dag produserer de økologisk kaffe og lever i Nicaraguas beste økoturismeprosjekt. TEKST: Jørgen Teslo / FOTO: Berit Dale og James Eisenstein

– Befolkningen må hele tiden være beredt til å beskytte sine ressurser, sier Adolfo Velasques (45), leder av kaffekooperativet Jose Benito Diaz Jimenez. Området Area Protegida Miraflor Moropotente ligger nord i Nicaragua, ikke så langt fra grensen til Honduras. Det har 5000 innbyggere og er organisert i 44 større og mindre samfunn. Sontule er det største av disse - det består av omtrent 600 innbyggere fordelt på 115 familier i 90 hus gjemt innimellom trær, kaffeplantasjer, maisåkre og åser i fjellene. Det er et samfunn hvor ekteskap mellom søskenbarn ikke er uvanlig, og ekteskap mellom tremeninger nesten er uungåelig. Befolkninga mangler praktisk talt alt av materielle ting, men de er velorganiserte og forholdene er stabile. Slik har det imidlertid ikke alltid vært. Under

Zomosafamiliens diktatur fra slutten av 1930tallet til 1979 var all jorda eid av en patron.

I 1996 henvendte vi oss til myndighetene i Nicaragua og spurte hva som ville bli konsekvensene hvis vi fortsatte med samme form for jordbruk. Vi fikk til svar at Miraflor ville bli en ørken. Alle innbyggerne jobbet for patronen, som tok tilbake arbeidernes lønninger gjennom husleie

og matpriser. Patronen var nært knyttet til president Zomosa og hans familie som omskapte hele Nicaragua til et familieforetak da de ble styrtet ved revolusjonen i 1979 eide familien mer enn 50 prosent av all jord og kontrollerte 65 prosent av landets BNP. I månedene før revolusjonen rømte mange av presidentens støttespillere landet, så også patronen i Miraflor. Da Sandinistaene tok makten i 1979 ble alle verdier og all jord som tilhørte nicaraguensere i utlandet konfiskert som et ledd i en stor omfordelingsreform. For befolkningen i Miraflor førte dette til at hver familie fikk to mål tomt og ei ku, samt muligheten til et fritt og selvberget liv. Angrep om natten De urolige tidene var imidlertid ikke over med dette. Etter revolusjonen organiserte eksilnicaraguensere og tidligere medlemmer av Zomosas nasjonalgarde seg i kontrarevolusjonære grupper i Honduras. Derfra terroriserte de befolkningen på landsbygda i Nicaragua for å bryte ned optimismen og støtten til Sandinistaene. Miraflor og Sontule, som ligger omtrent forts. 17

FRA KRIG TIL LEK: i dag kan Jeyson leke trygt i treet onkelen hans måtte holde vakt ved for 25 år siden 10 mil fra grensen til Honduras, ble særlig hardt rammet ettersom innbyggerne hadde organisert seg i kooperativer for å hjelpe hverandre med innhøstingen av kaffebønnene, vedlikehold av veiene osv. Denne form for organisering var akkurat den formen Sandinistaene støttet og la opp til, fordi den gjorde at innbyggerne selv tok ansvar for lokalsamfunnene sine. Kaffebonde Marvin Perez (38), som selv opplevde 80-tallet i Sontule, tar oss med opp en stupbratt skråning mens han forteller om den harde tida: – Under kontrarevolusjonen hadde vi organisert vakthold, vi holdt utkikk fra toppen av åsene her. Vi kalte dette å «ta toppen», vi løp opp her for å komme før Contras. De kom som oftest om natten. Da måtte familiene rømme fra husene og gjemme seg lenger nede i dalen. De minste barna sov som regel alltid ute i disse årene, hvis Contras kom hadde vi ikke tid til å få dem i sikkerhet. Hvis de hadde blitt funnet i husene ville de blitt drept. Marvin leder kaffekooperativet Vicente Tallavera. Som alt annet i Sontule har kooperativet sitt navn etter martyrer fra denne tida. Til tross for gjentatte angrep fra Contras mistet ikke befolkningen verken motet eller troen på at de sto på terskelen til et bedre liv. Da revolusjonen, og kontrarevolusjonen, kom til sin slutt i 1990, var Sontule et krigstrett sted med mange tragiske historier, men likefullt velorganisert og klart til å starte gjenoppbyggingen av samfunnet. 18

Rovdrift For å raskest mulig få store avlinger ble det drevet rovdrift på jorda. Frem til midten av 90-tallet brant man 75 % av all dyrket mark og sprøytet kaffe- og maisplantasjene med kjemiske midler. – I 1996 henvendte vi oss til myndighetene i Nicaragua og spurte hva som ville bli konsekvensene hvis vi fortsatte med samme form

Vi har langt igjen, men vi er på riktig vei. for jordbruk. Vi fikk til svar at Miraflor ville bli en ørken. Da skjønte vi at vi måtte gjøre noe, sier Adolfo Velazques. Han er leder for et av samfunnets tre kaffekooperativer og var av de som tok initiativ til å starte omleggingen av jordbruket i Miraflor. Han tar oss i mot hjemme hos seg selv. Huset hans holder vanlig sontulestandard: bølgeblikk til tak, jord til gulv og avispapir til isolasjon på veggene. Midt i stua står det et plastbord og noen stoler, i hjørnet en reise-tv som så vidt får tilstrekkelig elektrisitet fra solcellepanelet på taket. På gulvet står tre 20-liters dunker med vann – den nærmeste brønnen er 2 km unna. Ei høne og 16 kyllinger kakler ut av kjøkkenet med to hundevalper hoppende etter seg.

– I 1997 fikk vi etablert Miraflor som et beskyttet område for å bedre sikkerheten til naturen. Vi begynte å jobbe bredt i befolkningen gjennom kirken og kooperativene for å opplyse om konsekvensene av det vi holdt på med og viktigheten av naturen rundt oss. –Var det vanskelig å få med seg samfunnet på omstillingen? – Ja, selvsagt. Folk trodde vi ville produsere mindre og fryktet en omlegging av livsstilen. Kaffeplanter trenger tid til å tilpasse seg økologisk produksjon etter at de har blitt sprøytet med kjemiske midler, man får mindre avlinger de første par årene. Men vi bestemte oss for at vi skulle slutte med sprøytingen av plantene og brenningen av jorda. Vi ble enige om et felles mål om å komme ned på en andel av 2-3 % brent jord innen år 2000. Vi kunne ikke risikere å ødelegge naturen rundt oss. Sentralt i omstillingen sto arbeid med barn og ungdom. – Det er jo de som skal bringe produksjonen videre. Vi måtte vise dem hvordan man kunne jobbe med tradisjonelt jordbruk uten å bruke kjemiske midler, hvordan man kunne bruke ting i naturen for å produsere kaffe. Fra en markekspert hadde jeg lært om mikroorganismene i jorda og hvilken jobb de gjorde – jeg lærte at alt i naturen har sin plass og funksjon. Det var viktig å gjøre folk vant til denne tanken.

FULL FART: På taket av bussen gjelder det å holde på håret og passe seg for greinene - ikke ulikt «Hugo»

FLAGGERMUS: Louis fra organisasjonen Frontier viser oss en flaggermus, en av de mange sjeldne artene som finnes i området Vellykka omstilling Omstillingen er blitt en suksesshistorie for befolkningen i Miraflor. De forteller med stolthet om alle ledd i produksjonen av den økologiske kaffen, om hvordan deres kaffe er blant de med best kvalitet i hele Nicaragua, om at den eksporteres til USA, Japan og Europa. – Noen kaffeselskap synes vi produserer for lite og at kaffen vår derfor blir for dyr. For oss er kvaliteten den aller viktigste, vi vil aldri gå ned på den for å kunne produsere mer, sier Marvin Perez. Samtidig som at Miraflor ble et beskyttet område med økologisk kaffe var det enkelte av samfunnets medlemmer som så potensialet i det voksende markedet for økoturisme. Man fikk knyttet til seg frivillige medhjelpere fra utlandet som både kunne drive engelskopplæring i lokalsamfunnene og reklamevirksomhet i hjemlandene. I dag mottar befolkningen i Miraflor både større grupper fra hele verden som kommer for å lære om økologisk kaffeproduksjon, og backpackere som kommer for å bo med familiene og oppleve livet på landsbygda i Nicaragua. Pengene fra turismen sikrer barna skolegang, mat og klær, og gjør at samfunnet kan fortsette utviklingen. Store utfordringer gjenstår Mange påstår at miljøødeleggelser er nødvendig for å bekjempe fattigdom, men Miraflor og Sontule gir et eksempel på det motsatte. En

kollektivt forsterket miljøbevissthet har betydd store forbedringer i livskårene til befolkningen. Det betyr imidlertid ikke at det ikke gjenstår store utfordringer for samfunnet. – Jeg skulle mest av alt ønske meg at vi fikk en ungdomsskole her. I dag er det så mange som dropper ut fordi familien enten ikke har penger til å sende dem på skole i byen eller ikke har hest eller sykkel slik at de kan komme seg til skolen på lørdagene. En ungdomsskole ville betydd mye for utviklingen av samfunnet, sier Uriel Villareyna Perez (17), fra taket av bussen på vei til Esteli. Han har undervisningstimer i jordbruksstudiet sitt hver lørdag, og tar alltid en av bussens fire ukentlige avganger for å komme seg til byen. – Solcellepanel til alle husene er også viktig. Og myndighetene har sagt at det jobbes med å få innlagt vann i husene. Det ville vært fantastisk! – Vi har store problemer med korrupsjon, forteller Adolfo Velazques. – Smutthull i lovene gjør at de rike kommer seg unna, de kan gjøre som de vil. Neste store prosjekt for kooperativet er å produsere økologisk gjødsel av kumøkk, mark og skallet til kaffebønner. Men for å få til dette er vi, som for alt annet, avhengig av økonomisk støtte fra utlandet. På grunn av finanskrisa blir dette vanskeligere, flere land har i det siste gitt beskjed om at de allikevel ikke vil støtte prosjektene våre. Marvin Perez er allikevel optimistisk:

– Det er mye å ta tak i, men steg for steg skal vi utvikle og forbedre oss som samfunn. Vi har langt igjen, men vi er på riktig vei.

NICARAGUA merika: 80 - Det fattigste landet i Latin-A for under 2 r prosent av befolkningen leve r under leve t sen dollar om dagen, 47 pro et lager land ve Hal FN’s fattigdomsgrense. mat på åpen ild. N (Sand- President: Daniel Ortega, FSL fortsatt av inistpartiet) Politikken preges nepotisme og korrupsjon. ens overflate, 7 - Biodiversitet: 0,5 % av jord atet Indioserv urre % av alle arterne. Nat opa til Eur hele enn r Maiz har flere arte sammen. flor og For mer informasjon om Mira .uk Sontule, se: www.frontier.ac n.org/ atio und r-fo aflo mir ww. ://w http / .com http://www.cafeluzyluna

Har Norge bare åtte år igjen med olje? Er StatoilHydro ute av kontroll? Og hva er grunnrente? Putsj har snakket med oljeforsker Helge Ryggvik. TEKST: Andreas Delsett / FOTO : Eivind Trædal

Helge Ryggvik er historiker og forsker ved Universitetet i Oslo. Olje er hans spesialfelt, og i høst lanserte Ryggvik boken Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi. Putsj møter Ryggvik på kontoret hans på universitetet, og nesten før vi har satt oss ned, er samtalen langt inne i politisk økonomisk teori. – I boka forsøker jeg å vise hvordan oljen har et spesielt politisk-moralsk element. Dette elementet er viktig hvis man skal forstå utviklingen innenfor oljesektoren de senere årene. Det politisk-moralske elementet Ryggvik snakker om, kan i bunn og grunn summeres opp i ett enkelt ord, som ikke akkurat har en framtredende plass i vårt daglige språk: grunnrente. Med begrepet siktes det til ressurser hvor verdien av produksjonen – altså grunnrenta, er unaturlig mye høyere enn det du investerer for å hente den ut. – I bunn og grunn handler grunnrente om det viktige spørsmålet; hvem tilhører egentlig de rike ressursene i naturen? Klassiske politiske økonomer som Ricardo og Smith var opptatt av dette spørsmålet, og de mente at grunnrenta tilhørte fellesskapet. Det var også utgangspunktet da Norge begynte med vannkraft. Gjennom konsesjonsordninger sørget regjeringen for at verdiene fra vannkraftproduksjonen tilfalt fellesskapet, forklarer Ryggvik. Internasjonal dramatikk Prinsippet om at grunnrenta skal tilfalle fellesskapet var også utgangspunktet da Norge oppdaget oljen. Fordi man etablerte strenge konsesjonsordninger og sørget for at oljen forble i offentlig eie, har hele Norge -- og ikke bare en gjeng med rikinger kunnet nyte godt av oljen. De senere årene har imidlertid det foran20

dret seg, mener Ryggvik. Til siste dråpe... er historien om utviklingen av norsk oljesektor: fra statseid selskap med monopol og underlagt strenge reguleringer via vanvittig økning i utvinningstempo, til børsnotering av Statoil med påfølgende utenlandsekspansjon og sammenslåing med Hydro. Det er denne historiske utviklingen Ryggvik mener må forstås i lys av oljens politiske økonomi, som har en helt egen logikk. Det handler nemlig ikke om vanlig kapitalistisk produksjon. – Oljens politiske økonomi handler ikke først

Flinke 16-17-18-åringer – sånne som det finnes mange av i NU, kan lese boka og fremst om innovasjon og teknologiutvikling, men om politisk makt, posisjonering og konsesjoner. Dette er ekstremt viktig i den tida vi er inne i. Hvis vi er i ferd med å nå grensen for hva vi kan hente ut av olje, vil politikken endre seg. Kampen om de resterende råvarene vil tilspisses og politiseres. Jeg tror internasjonal politikk vil bli mye mer dramatisk i årene som kommer. 8,8 år igjen med olje Grensen for hva vi kan hente ut av olje er nemlig nær, ifølge Ryggvik. Han tegner de fallende kurvene for oss på et ark. I boken baserer han seg på tall fra British Petroleum, samt det han kaller en mer nøktern og realistisk lesning av Olje- og energidepartementets faktahefte. Hvis vi ikke finner mer olje, og samtidig fortsetter

med dagens utvinningstempo, har vi bare 8,8 år med olje igjen på norsk sokkel. Ryggvik påpeker at de selvfølgelig vil finne en del mer, men neppe mye. Så finnes det mer gass. Men hvis økt gassproduksjonen skal kompensere for bortfallet av oljen, vil også den ta slutt mye raskere. – Det høres jo egentlig ut som en gledelig nyhet for miljøet? Ryggvik er ikke enig i det. – Egentlig er det en helt forferdelig nyhet. Det betyr nemlig for det første at vi har brukt opp en verdifull ressurs alt for fort, samtidig som vi har skadet miljøet alvorlig. For det andre er det slik at hvis oljen er i ferd med å ta slutt, noe til og med det internasjonale energibyrået nå advarer om, vil det bety økt press på nye områder. Lofoten og Vesterålen viktig I denne konteksten mener Ryggvik at Lofoten og Vesterålen kommer til å bli ekstremt viktig. – Vi er fanget i en dynamikk hvor oljeselskapene kommer til å bli mer og mer desperate. Lofoten og Vesterålen handler om klima og fisk, men også om hvor lenge vi skal være avhengig av en ressurs vi ikke kan leve av. Ryggvik oppfordrer unge miljøvernere spesielt til å lese boka. For selv om den handler om kompliserte økonomiske spørsmål, har han skrevet den på en sånn måte at «flinke 16-1718-åringer – sånne som det finnes mange av i NU», kan lese den. – Jeg tror det er viktig å se den underliggende økonomien i oljen, hvis man skal klare å endre den retningen norsk oljepolitikk har i dag. Vi må forstå hvor desperat oljeindustrien er, og vi må se at industrien har egeninteresser som ikke samsvarer med det norske folks interesser.

Enormt problem Etter halvannen times innføring i oljens politiske økonomi, må Putsj` journalist innrømme at framtida ser dyster ut, noe Ryggvik er enig i, selv om han ikke synes det ser helsvart ut. Ryggvik mener nemlig at det igjen er mulig å ta kontroll over oljens logikk. Nøkkelordet for Ryggvik er demokrati. – Det er et enormt problem for Norge at vi ikke har samfunnsmessig kontroll over hva oljeselskapene gjør. Jeg mener det trengs en ny type styring av StatoilHydro, for eksempel ser jeg for meg et demokratisk valgt styre i selskapet, med direkte representasjon fra berørte parter. Det betyr blant annet at den demokratiske miljø-

Vi må se at oljeindustrien har egeninteresser som ikke samsvarer med det norske folks interesser bevegelsen bør ha sin representant i styret. Andre tiltak Ryggvik nevner, inkluderer åpenhet og innsikt i oljeindustriens virksomhet og etableringen av en reell, uavhengig samfunnsforskning om oljeindustrien. Med andre ord det motsatte av situasjonen idag, hvor Ryggvik selv, som er en av svært få som forsker på oljeindustrien, blir nektet tilgang til viktige dokumenter. StatoilHydro vil ikke en gang snakke med Ryggvik.

Hva gjør man når et helt land får en ny start? Muhammad fra Afghanistan har tro på framtida. TEKST: Nina Bø / FOTO : Scanpix

Idet siste rest av vestlige styrker takker for seg i Irak, intensiveres verdens oppmerksomhet mot Afghanistan. Media holder oss oppdatert om hvordan landet er blant verdens fattigste land med en overveldende korrupsjon. De har opium, krig, kvinneundertrykkelse, de har Taliban, og de har selvmordsbombere. Afghanistans fremtid ikke ser lys ut. Men medias bilde er kanskje for svart-hvitt. Jeg har tatt en prat med afghaneren «Muhammad», som foretrekker å være anonym, om hans syn på framtida til hjemlandet. Etter en samtale med Muhammad som nylig kom hjem igjen etter 6 måneder tett på de norske ISAF-styrkene, lærte jeg at det også finnes framskritt og at det er håp for dette landets fremtid.

Landet Muhammad måtte flykte fra, kan nesten ikke sammenliknes med det Afghanistan han nå bidrar til å bygge opp. Han forteller meg om den gangen Taliban kontrollerte nesten hele landet, og om hvordan det ikke fantes skoler. Veier var det dårlig med, og flere landsbyer var derfor totalt isolert. I løpet av de syv årene Taliban hadde makten over store deler av landet ble det innført streng islamistisk Sharialov, det ble forbud mot TV, bilder og musikk, til og med lengde på skjegg var lovlagt. Men Muhammad vil snakke om hva som hender nå. Han har selv nettopp vært vitne til milevis med nyasfaltert vei, hvordan de skaper forbindelse mellom fylkene, og om gamle klassekamerater som nå kjører rundt i hver sin bil, noe som var

utenkelig for bare noen år siden. Han forteller om datamaskiner, som er over alt, og hvordan Internet har satt landet i kontakt med verden utenfor.

Et land blir ikke nødvendigvis demokratisk av å innføre en folkevalgt president. Jeg lar meg engasjere av Muhammads historier om et Afghanistan som har tatt sine første skritt i riktig retning. Som de fleste andre foretrekker jeg optimistiske beretninger framfor det motsatte. Særlig når det er snakk om krig og menneskeliv. Hvem liker ikke å høre historier som ender med «...så levde de lykkelige alle sine dager», der forestillingen om at fornuften og det gode nødvendigvis vinner frem, ja at verden nærmest er konstruert slik? Så jeg nik-

ker til det Muhammad sier, og lurer på når media sist kom med noe fra hjemlandet hans som ikke omhandlet selvmordsbombere, eller en ny lov som ytterligere undertrykker kvinner. Muhammad påpeker flere ganger at Afghanistan fortsatt har en lang vei å gå i utviklingen mot et demokrati. Et land blir ikke nødvendigvis demokratisk av å innføre en folkevalgt president. I hvert fall ikke dersom det ligger et snev av sannhet i ropene om valgfusk ved det nylig avholdte valget, men de er på vei i riktig retning. I kampen for å skape fred, stabilitet og et sikkert Afghanistan var Muhammad med på opplæring av helsepersonell, politi og militære. De reiste rundt i landsbyene i Maymanah og grov brønner og hjalp personale på sykehusene med å ta i bruk ny teknologi. De snakket med klanledere og folk rundt i landsbyene, og spurte dem hva de kunne bidra med. Muhammad legger ikke skjul på sin optimisme for landets fremtid,

med et sterkt ønske om et demokratisk, velfungerende og trygt Afghanistan. – Forutsetningene for et demokrati skapes gjennom utviklingen av systemer som ikke fantes før, sier Muhammad. Selv om systemene i dag fungerer dårlig, kommer det etter hvert inn utdannede folk, og da blir alt bedre. Hvis man ikke har systemer i det hele tatt kommer ingen ting til å skje. Skolene som manglet under

Skolene som manglet under Taliban er på god vei tilbake. Taliban er på god vei tilbake. Muhammad har blitt fortalt at nærmere 8 millioner afghanere går på skole, så om ti-tyve år finnes det yrkesfaglige folk som igjen fører til at velstanden øker.

Mens Muhammad overbeviser meg om hvordan regjeringen stadig utvider sitt territorium også utenfor Kabuls grenser, og hvordan Taliban blir jaget vekk litt etter litt, begynner jeg å tenke på om det ikke rett og slett kan være farlig å kun få servert negative beretninger. Det bildet media gir av Afghanistan er av en situasjon som for mange er uholdbar. Det er også medias oppgave å omtale slike tilstander, og det er viktig å sette det på dagsorden. Men jeg er redd media gjennom dette kan skape et negativt stigma omkring et helt land. For mye fokus på negativ adferd, som dagens mediebilde av Afghanistan tenderer mot, skaper gjerne forestillinger som er mer ødeleggende enn konstruktive. «Happiness is boring» synger Clem Snide, men beretning om det som eksisterer av fremskritt, og det ikke-sensasjonelle, er også viktig, selv om de kanskje ikke utløser en lik mengde oppmerksomhet som historien om nok en selvmordsbomber og hans navnløse ofre.

Arven fra Sovjet lever videre på Kolahalvøya. I juni fikk en av reaktorene på atomkraftverket i NordRussland konsesjon for drift i ti nye år selv om anbefalt levetid gikk ut i 2004.

siske myndigheter om atomsikkerhetssituasjonen på Kola, inkludert fremtiden til Kola kjernekraftverk. Russiske myndigheter er godt kjent med våre synspunkt, sier hun.

TEKST: Thomas Heie Gregersen / ILLUSTRASJON: Christoffer Owe

Stille fra Moskva Svar fra nasjonalt hold i Russland på klager fra Natur og Ungdom om saksbehandlingsfeil ved konsesjonstildelingene gjenstår også fortsatt, selv om det er gått seks år siden den første klagen ble sendt. Natur og Ungdoms søsterorganisasjon i Russland, Priroda i Molodezh (PiM), leverte både i 2003 og 2008 klage på manglende miljømessig konsekvensutredning da Kola-kraftverket fikk forlenget levetid. Påtalemyndighetene i Murmansk gav medhold begge gangene, siden russisk lovverk tydelig krever slike utredninger ved konsesjonsbestemelser, og klagene ble sendt videre til nasjonale påtalemyndigheter i Russland. Fra regjeringskontorene i Moskva har det imidlertid vært stille. Fremtiden ser likevel ikke helt mørk ut for grønnere energi på Kola. Russland har store naturressurser og mange tilgjengelige alternativer til atomkraft, det mangler bare penger og vilje til å ta dem i bruk. Vitaliy Servetnik, lederen i russiske PiM, anslår Russlands potensial for energieffektivisering til rundt 50 prosent og tror vindmøller alene kunne erstattet energien fra atomkraft i Kola-området hvis de hadde vært fullt utbygd. Han mener europeiske land bør støtte miljøvennlig energi framfor å avvikle atomkraft via politiske kanaler. – Norge burde stoppe å gi penger til den russiske atomkraftindustrien og heller rette finansieringene mot energieffektivisering og fornybar energiutvikling. Politisk påvirkning er nærmest nytteløs siden viktige politiske avgjørelser blir tatt hos presidenten i Kreml, ikke hos politikere i Moskva, hvor økonomi er språket som blir lettest forstått. Når fornybare energialternativer er på plass, vil det være lettere å stenge de gamle reaktorene på Kolaanlegget. Dette er den mest effektive løsningen, tror Servetnik, som nevnte dette til Jens Stoltenberg i 2007 og på besøk hos Stortinget i 2008.

Kola-kraftverket, som ligger 20 mil sør for Murmansk og 20 mil i luftlinje fra Norges landegrense i Finnmark, fikk sine to første av fire reaktorer i drift i 1973 og 1974, med anbefalt levetid i 30 år. Fem år på overtid fikk den eldste reaktoren fornyet konsesjon for ti år i fjor, mens den nest eldste ble tilsvarende fornyet i slutten av juni i år. Når de nye konsesjonene går ut i 2018 og 2019, vil det være 15 år på overtid i forhold til levetiden som ble beregnet på 70-tallet. Gamle reaktorer Reaktorene er av gammel sovjetisk modell, og kan aldri oppfylle moderne, vestlige krav til sikkerhet, selv om mange tiltak er satt igang de seneste årene for å minimere ulykkesrisiko. Det mangler blant annet en sikkerhetsinnslutning rundt reaktoren som vil hindre radioaktivt avfall i å spre seg ved en eventuell atomulykke. VVER 440-reaktorene utgjør dermed en trussel for både lokalbefolkningen på Kola og i Norge. Den korte avstanden til Finnmark gjør at radioaktivt stoff kan nå Norge på få timer hvis uhellet er ute i følge Statens Stråleverns anslag (Strålevernrapport 2008:11). Ved Tsjernobyl-ulykken i 1986 var Norge blant de hardest rammede nabolandene på grunn av uheldige vær- og vindforhold på ulykkestidspunktet. Den gamle teknologien gjør at kraftverket har mellom 10 og 100 ganger så stor sjanse for en ny atomulykke som vestlige kraftverk. Norsk bistand til Kola Norge har bidratt med 200 millioner i bistand til kraftverkdriften på Kola siden 1993. Sikkerhetstiltak som trådløse telefoner, nødstrømsgenerator og utstyr for brannslukking har blitt finansiert med norsk hjelp, men minsker bare risikoen for at en menneskelig feil skal 24 24

utløse en ulykke uten å bøte på den sviktende, gamle teknologien som gjør Kola-reaktorene til miljøfarer. Standarden på reaktorene i Russland er under EU-nivå ettersom nye land som søker om EU-medlemsskap i dag pålegges å dekommisjonere, altså legge ned, atomkraftverk av typen som ble brukt i Tsjernobyl, såkalte RBMK-reaktorer, og VVER 440-reaktorene på Kola. Reaksjonene på ny konsesjonstildeling har uteblitt selv om Soria Moria-erklæringen fra 2005 fastslår at Norge må trappe opp innsatsen for å stenge Kola-kraftverket og rydde

Norge har bidratt med 200 millioner i bistand til kraftverkdriften på Kola

opp i det radioaktive avfallet. Spørsmålet ble ikke behandlet forrige gang statsminister Jens Stoltenberg var på statsbesøk hos president Vladimir Putin i Moskva, og viseadministrerende direktør ved Kola-kraftverket Aleksander Ionov sier i intervju med Teknisk Ukeblad at han ikke har fått innvendinger fra norsk hold om driften av Kola-kraftverket. – Jeg har aldri hørt noe negativt fra norske myndigheter. Den negative kritikken som stadig dukker opp, har sammenheng med tidligere problemer, sier Ionov til Teknisk Ukeblad. Dette stemmer dårlig med underdirektør i UDs nordområder-seksjon Anne-Kirsti Karlsens forsikringer om Norges gode forhold til Russland i denne saken. – Fra norsk side har vi god dialog med rus-

25 25

Over halvparten av de som slipper ut av norske fengsler, kommer inn igjen. Det er ikke lett å starte på nytt etter år innenfor murer. TEKST / FOTO: Kirsti Wetterhus

– For å være helt ærlig så trivdes jeg med det. Jeg gjorde det. Han ser meg inn i øynene mens han sier det. Smiler litt forsiktig. 11.januar 2008 ble Marius Kristiansen løslatt, etter ett år bak murene. – Når du først starter med det der livet, og begynner med rus, så blir man fort fanget i det. Jeg likte jo å være buisnessmann da, alle pengene, det å hjelpe andre. Men det er et ork, det er mye mas, telefoner hele tiden, man blir fort veldig veldig sliten. Kriminell i ti år Marius er 29 år gammel, men tross den unge alderen hadde han vært kriminell i ti år før han ble tatt. På slutten ruset han seg daglig. Flere runder med avrusing hadde ikke hjulpet, og han ante ikke hvordan han skulle komme seg ut av det. Han var nå så nedkjørt og sliten, og innså til slutt at det å bli satt inn var eneste vei ut. – Da jeg ble tatt var det bare en befrielse. Det var ti tonn på ryggen som bare slapp taket. Ikke noe mas lengre. Og tiden inne i fengselet… han tar en pause. – … jeg hadde det jo bra. han smiler litt. – Jeg traff gamle venner, nye mennesker, jeg trente, fikk mat, klesvasken min ble tatt. Når du sitter inne har du det ganske trygt, en daglig rutine. Og jeg tenkte at når jeg kom ut, så kom det ikke til å bli noe problem, ikke i det hele tatt. Helt alene Marius satt på en lukket avdeling helt til slutte. Da han slapp ut ble han møtt av foreldrene sine. Han flyttet først inn hos dem, men det viste seg fort å ikke fungere. Før han slapp ut hadde han vært i kontakt med NAV, som skulle være behjelpelige med å skaffe en leilighet, men ingenting skjedde. Han prøvde å få kontakt med gamle venner,

men de var enten rusa, i fengsel, eller umulige å få tak i. Plutselig var han helt alene. Frihetsfølelsen og russuget begynte å komme, og det var da Marius innså at han ikke ville tilbake til det gamle livet sitt. Etter 10 år som kriminell visste han ikke lenger hvordan det var å leve et normalt liv. – Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg ut av det. Jeg hadde fortsatt ikke noe sted å bo, men sosialen fikset noe midlertidig på et hospits-liknende sted. Da jeg kom dit ved åttetiden på kvelden gikk jeg bare og la meg. Etter ett døgn måtte jeg dra, jeg taklet ikke være der alene, så jeg dro tilbake til foreldrene mine. Også brøyt jeg totalt sammen. Veien tilbake Han hadde vært ute en uke da moren gav han ultimatumet om å enten legge seg inn på en psykiatrisk klinikk, eller ringe WayBack, en organisasjon stiftet av tidligere fanger, for å være en støtte både under og etter soning. Han valgte det siste, og fikk komme å møte dem samme kveld. Dagen etter flyttet han inn. – De første månedene var forferdelige. Jeg sleit med alt. Jeg rørte meg ikke utenfor huset. Jeg sleit med å gå i butikken og handle mat for jeg visste ikke lengre hva ting kostet. Ta t-bane eller trikk eller buss var et helvete. Jeg traff ikke mennesker, og låste meg helt inne. I perioder ville jeg bare inn igjen. På en måte hadde jeg det mye bedre der, alt er så trygt, det er en helt egen verden der inne. Når man kommer ut står du der helt alene, og aner ikke hva du skal lage til middag, eller hvordan du skal takle andre mennesker. Det var flere kvelder jeg tenkte på å bare gå ut og starte med kriminalitet igjen. Han tar en pause. – Når jeg visste at jeg snart skulle ut, lurte jeg veldig på om jeg ville klare å holde meg nykter. Men at det skulle bli sånn som det ble, at jeg fikk en total psykisk knekk, hadde jeg ikke trodd. Ikke fordi jeg innså at jeg ikke ville tilbake til det gamle miljøet mitt.

– Tenkte du aldri på det før du slapp ut? – Nei. Han blir stille, tenker seg om. – Det er veldig mange som, når de blir sluppet ut, ikke aner hvor de skal gå. «Her har du resten av pengene dine, der er døren og ha det bra». De er ute en uke eller to, og så er det inn igjen, og sånn fortsetter det. Man takler ikke samfunnet lengre. Over halvparten av de som slipper ut av fengsel, ender dessverre opp med å bli satt inn igjen. Marius tror mye av årsaken er at det er vanskelig for mange å innse at de ikke klarer dette alene. −Det var tøft det også, å spørre om hjelp. Jeg hadde aldri gjort det før. Men jeg visste jeg måtte ha hjelp om jeg ikke skulle havne i det gamle miljøet mitt igjen. – Hadde du klart å komme deg dit du er i dag alene? – Nei, ikke jeg. Ikke i det hele tatt. Det vet jeg. Hos WayBack fikk han tildelt en fadder, og mulighet til å treffe andre i samme situasjon som han selv. Sakte men sikkert begynte han å klare å forholde seg til omverden igjen. Han har flyttet inn i en egen leilighet, fått jobb, og en ny kjæreste. – Jeg klarer meg jo nå, men jeg gir ikke helt slipp, WayBack holder meg ennå i hånden, men jeg har blitt mer selvstendig. Jeg er mye mer ute, og jeg treffer nye mennesker hele tiden. Jeg er mye mer selvsikker. Jeg forteller ingen på jobben om fortiden min. Når jeg møter nye mennesker vil jeg at de skal bli kjent med den jeg er nå, og ikke den jeg var. Det livet jeg har nå er hundre ganger bedre. Jeg vil ikke tilbake dit igjen. Da mister jeg alt jeg har bygd meg opp nå. – Nå tenker jeg at…, – … den tiden er ikke noe jeg angrer på, men dit vil jeg aldri igjen. Det er ikke meg lengre. Jeg følte at jeg hadde så mye mer å vinne på å være nykter. Datteren min og familien min er så mye mer verdt. Jeg har jo problemer enda, og det er mye jeg grubler på og tenker på. Men det vil gå over etterhvert det også. Etter å ha drevet med det jeg har gjort hele det voksne livet mitt, så tar det jo tid å bygge seg opp igjen. Han smiler. – Nå må jeg vokse opp og komme meg videre.

- I perioder ville jeg bare inn i igjen. P책 en m책te hadde jeg det mye bedre der.

Lite resultater av miljøarbeidet? Her får du noen nye metoder for å redde verden. TEKST: Ingunn Parker Bekkhus / FOTO: Silje Thorkildsen og Eivind Trædal

FORSØK 1: Bli en vandrende plakat Du har sett dem på film, i tegneserier, og kanskje på gata. Folk med store plakater på mage og rygg, «Enden er nær». Med støtte i popularitetsprinsippet, konkluderer Putsj med at plakataksjonisme er framtida. Det gjelder bare å finne en passende plakat, litt tråd og ikke minst en passende tekst. Resultat: Mange stirrende blikk fra forbipasserende, «Thumbs up» og «jeg er helt enig» fra en ung herremann. Lange blikk fra stortingsrepresentanter fra både Høyre og Venstre. De fikk sikkert noe å tenke på!

FORSØK 2: Sørge for omfattende valgfusk. Selv om det er litt vanskelig å vite akkurat hvilket parti som er det beste for miljøet, så er det et par håpløse partier som miljøet i alle fall ikke trenger på Stortinget. Å lure ut forhåndsstemmene til Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet fra valgurnene i Oslo Rådhus vil helt klart hjelpe på. Og dersom det er en suksess kan vi jo utvide til en landsomfattende kampanje ved neste valg! I valgurnen på Oslo Rådhus var det faktisk en ørliten sprekk hvor jeg fikk lirket ut ganske mange av de «riktige» stemmesedlene mens vakten så en annen vei. Oppdrag utført! Resultat: Rødgrønn valgseier! Men altfor mange stemmer til Arbeiderpartiet. Vi har tydeligvis ikke gått grundig nok til verks.

FORSØK 3: Direkte påvirkning av min nærpolitiker. Det er mange som sier at «dersom du ikke stemmer ved valget, så kan du heller ikke klage når ting ikke blir som du vil». Jeg har stemt, og jeg akter å klage på Oslo kommunes manglende klimasatsning. Det jeg trodde skulle bli en kjapp telefon til ordføreren i Oslo, viste seg dessverre å arte seg sånn her: Resepsjonsdame: -Oslo Rådhus vær så god? Meg: -Jeg skulle gjerne ha snakket med ordføreren Resepsjonsdame: -Med Fabian Stang? Hvem ringer du fra? Meg: -Hum… Fra meg selv. Jeg stemte ved valget! Resepsjonsdame: -Stang er dessverre opptatt i et møte. Jeg foreslår at du ikke forsøker igjen senere. Jeg gir meg ikke. Tekstmelding er jo selvfølgelig mer populært enn telefon for tiden: Kjære Fabian. Stopp klimaendringene plz. Hilsen Ingunn. Resultat: Fullstendig fallitt. Enkeltvelgere er åpenbart ikke særlig mektige, dessuten må jeg videre til det siste og kanskje viktigste forsøket. I alle fall det jeg har mest tro på, nemlig:

FORSØK 4: Be til Tor om å stoppe klimaendringene. Å få med Torden-Tor i kampen mot uvær og klimaendringer burde være ganske effektivt. Jeg sender mail til åsatrufellesskapet Bifrost: «Kjære Bifrost! Jeg har lyst til å stoppe klimaendringene. Siden jeg ikke har fått det til gjennom politisk påvirkning eller aksjonisme, ønsker jeg å forsøke å henvende meg til Tor. Han er jo tross alt guden for lyn og torden. Har dere et blot nært forestående som jeg kunne fått deltatt på?» Jeg fikk aldri noe svar på denne mailen, og heller ingen svar på telefonoppringningene mine. Jeg måtte altså gå til verket og arrangere blot selv. I følge Bifrost er blotingen et rituelt offer som man gir til guden man henvender seg til. Offeret må ha en betydning og verdi, symbolsk eller materielt, for den som ofrer. Som oftest skjer ofringen på bål, men det kan også ofres i vannet, eller offergavene kan graves ned. Jeg bestemte meg for å gjøre en kombinasjon av brenning, drukning og nedgraving. Skal det være, så skal det være. I tillegg må alle seremonier inneholde kvadlesing, å lyse stedet i ve, og skåling. Å lyse et sted i ve betyr å gjøre det hellig for eksempel med fakler. Man skal visst heller ikke spille stridblod på dette stedet, ikke skifte ukvemsord, og det er også vanlig å forby stridsvåpen der. Jeg måtte altså gjøre noen forberedelser. Skåling var enkelt. Noen stearinlys klarte jeg også å ordne, og jeg fant deler av et kvad på Wikipedia. Jeg skulle også klare å unngå at Putsj´s fotograf tok med våpen og lot være å banne – selv om det ville bli tricky. Og siden Tor var kjent for å være både brå, sta og korttenkt måtte jeg finne et veldig fint offer. Ville en vindmølle gjøre susen? Resultat: Har det vært noe lyn eller torden nær deg i det siste? Jasså, det har det ikke her hvor jeg bor. Blot er tingen!

APPELL SILJE LUNDBERG er sentralstyremedlem i Natur og Ungdom og har energipolitikk som et av sine arbeidsfelt. Her krever hun at Kårstø må renses. I appell-spalten lar vi en skrivefør person lage en kronikk om et viktig miljøpolitisk tema.

Løftene om rensing av gasskraftverket på Kårstø har ikke blitt overholdt. Månelandinga sliter med å komme seg ut av startgropa. TEKST: Silje Lundberg / FOTO: Natur og Ungdom

GASSKRAFTVERK HAR STÅTT sentralt i norsk miljøkamp i lang tid. I 1991 gikk Natur og Ungdom mot planene om å bygge forurensende gasskraftverk i Norge. Over 100.000 underskrifter ble samlet inn. Over 3000 mennesker sa seg villig til å være med på sivil ulydighetsaksjoner, og Fellesaksjonen mot gasskraft ble startet. I 2000 gikk Bondevik I-regjeringen av som følge av gasskraftsaken. I Oktober 2005 sa endelig regjeringen stopp. Med de rødgrønnes Soria Moria-erklæring var 15 års kamp var over. Gasskraftverket på Kårstø og alle fremtidige gasskraftverk, skulle renses. DETTE VAR STARTEN for den rødgrønne regjeringa, og endelig så det ut til at gasskraftkampen kunne legges på hylla. Dessverre viste det seg snart at saken var langt fra over. Regjeringens mål var at gasskraftverket på Kårstø skulle renses innen 2009, sto det i Soria moria-erklæringen. Men gasskraftverket ble startet opp og lite skjedde. I mai i år kom beskjeden fra olje- og energidepartementet: Renseanlegget er utsatt, på ubestemt tid.

FOR HVER DAG kraftverket er i drift uten rensing, øker Kårstø Norges klimagassutslipp. I løpet av ett år vil det bli sluppet ut rundt 1,2 millioner tonn CO², noe som tilsvarer

I en tid hvor vi har forplikta oss til å senke våre utslipp, kan vi ikke øke dem! utslipp fra rundt 460 000 biler. I desember i år skal verden møtes i København for å forhandle om en ny, internasjonal klimaavtale. Den vil kreve av Norge at vi kutter våre utslipp. I en tid hvor verden desperat trenger kutt i klimgassutslippene, kan ikke vi i Norge fortsette å øke våre! NORGE MANGLER IKKE teknologien for å kunne rense gasskraftverket, vi mangler politisk vilje. Politisk vilje til å kunne si «ja, vi tar ansvar for utslippene, og renser gasskraftverket». De rødgrønne må nå gå tilbake til start, huske garantiene fra 2005, og enten innfri renseløftene eller trekker tilbake utslippstillatelsen. Frem til det, vil vi fortsette å kjempe.

TENKETING I Tenketing inviterer vi en klok person til å gå i dybden på et miljøproblem eller en aktuell sak. Denne gangen har vi invitert Tor Økland Barstad, som har skrevet boka Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige, til å skrive om norsk bistand.

Norge kan gi flere hundre millioner mennesker tilgang på rent vann, flere titalls millioner barn utdanning og løfte millioner på millioner av mennesker opp av fattigdom. Helt uten å redusere vår egen levestandard. TEKST: Tor Økland Barstad / ILLUSTRASJON: Lone Berg

FÅ SYNES DET er greit at barn dør av fattigdom, og de fleste er for en rettferdig fordeling av verdens ressurser. Men forvalter vi rikdommen vår deretter? I boken Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige og på nettsiden oljefondettilbistand.com argumenterer jeg for at vi skal bruke oljeformuen til å hjelpe verdens fattige. I denne artikkelen skal jeg prøve å oppsummere hovedargumentene. BISTAND VIRKER Utdeling av vitamin A-kapsler bidrar årlig til å redde en halv million barn. UNICEF, WHO, Røde Kors, m.fl har i samarbeid med afrikanske myndigheter oppnådd imponerende resultater i kampen mot meslinger. I år 2000 døde rundt 396 000 mennesker på kontinentet av denne sykdommen. I 2006 var tallet redusert med 91 prosent. To millioner mennesker i utviklingsland får nå livsforlengende behandling mot AIDS. Flere titalls millioner mennesker har fått utdanning. Millioner av mennesker har blitt løftet ut av fattigdom ved hjelp av mikrokreditt. Eksemplene på at bistand virker er mange. DET FINNES EKSEMPLER på at bistand ikke har virket, men skandalene har en tendens til å blåses opp, og vi får høre lite om det som faktisk gir resultater. Når 13 arbeidere døde på grunn av dårlige sikkerhetsrutiner i forbindelse med utbyggingen av et vannkraftverk finansiert av norske bistandsmidler, skapte det overskrifter i avisene. Men at Norges støtte til vaksinealliansen GAVI alene har forhindret flere dødsfall, enn hele Sørlandets befolkning – har vært en godt bevart hemmelighet. ENKELTE HEVDER AT pengene havner i lommene på korrupte diktatorer. Eksempler på at dette finnes, men de utgjør unntakene snarere enn regelen. I 2002 - 2003 ble under en tredjedel av den statlige bistanden gitt som budsjettstøtte. 32

I den samme perioden steg den offentlige bistanden til Afrika med en fjerdedel, men mengden tilgjengelig for afrikanske myndigheter falt med 400 millioner dollar. Et annet argument som ofte brukes mot bistand er at det bidrar til korrupsjon, men det nevnes sjelden at bistand også kan gjøre det motsatte. Norads resultatrapport melder at «både i Malawi, Uganda, Tanzania og Mosambik er det dokumenterte forbedringer innen offentlig finansforvaltning som et resultat av internasjonal bistand». TRENGER MER Globalt blir det brukt over ti ganger så mye på militære formål som på bistand. Mellom 1960 og 2003 mottok Afrika anslagsvis 600 milliarder dollar målt i 2003-verdier. Det

«Både i Malawi, Uganda, Tanzania og Mosambik er det dokumenterte forbedringer innen offentlig finansforvaltning som et resultat av internasjonal bistand» er mye penger, men om vi deler det på alle årene det er snakk om og alle menneskene som har bodd der, ender vi opp med rundt 28 dollar per person per år. «Å tredoble avlingene er lett. Å fem-seks doble avlingene er absolutt mulig. Potensialet for matproduksjon i Afrika er enormt» har Torleif Enger, tidligere direktør i Yara, uttalt. Det er ingen tvil om at Afrika har et stort potensial til å øke matproduksjonen, om flere bønder får tilgang på kunstgjødsel, og annet moderne utstyr. Det kan vi sørge for, om vi setter av pengene som skal til.

Millioner av barn dør fortsatt hvert år fordi de ikke er vaksinert eller fordi de ikke får behandling. Det globale fondet mot AIDS, tuberkulose og malaria har reddet langt over 3,5 millioner menneskeliv, men får ikke utrettet på langt nær så mye som de har potensiale til, fordi de mangler støtte. Dårlig infrastruktur et annet problem mange fattige land sliter med. Dårlige veier er en av hovedgrunnene til Afrikas økonomiske problemer. VI HAR MULIGHETEN TIL Å UTRETTE VELDIG MYE Grove anslag i Hvordan oljefondet kan hjelpe verdens fattige basert på FN-beregninger anslår at vi ved hjelp av oljefondet og fremtidige oljeinntekter blant annet vil kunne: • Gi antall barn, tilsvarende 10 ganger vår egen befolkning, utdanning. • Sørge for at 45 ganger befolkningen i Norge får tilgang på rent vann. • Redde like mange barn under fem år fra å dø, som vårt eget befolkningstall ni ganger. Ting som dette er selvfølgelig vanskelig å spå med nøyaktighet. Poenget er å gi en ide om hvilke størrelsesorden det er snakk om. . Vi kan hjelpe flere hundre millioner mennesker til en høyere levestandard og redde flere titalls millioner menneskeliv. NORGE UTEN OLJEFONDET Oljeinntektene utgjør om lag femten prosent av Norges brutto nasjonalprodukt (BNP - økonomenes måleenhet for hvor rikt et land er) men mye av disse pengene ser vi ikke noe til. Det meste av oljeinntektene sparer vi i fond, og de påvirker ikke den norske økonomien. De pengene vi bruker, utgjorde ni prosent av statsbudsjettet og fire og en halv prosent av fastlands-BNP i 2007. For øyeblikket har vi økt

bruken av oljepenger på grunn av finanskrisen, men når krisen er over vil dette gå tilbake til normalt. BÅDE DET OFFENTLIGE og det private forbruket har de siste årene økt med omlag femti prosent. Til tross for at vi i 1990 levde i det vi trygt kan kalle et overflodssamfunn, hadde vi under to tredjedeler så mye å leve av da som i 2006. Regjeringens langtidsprogram for perioden 1998-2001 tar utgangspunkt i at det norske forbruket ville tredobles mellom år 2000 og 2050. Hvis vi reduserer bruken av oljepenger gradvis vil det være fullt mulig å gi bort oljefondet uten at vi selv merker noe til det, bare vi opprettholder veksten i vårt egen eget forbruk. Vi har en prisnivåjustert BNP som er 65 % høyere enn gjennomsnittet i EU. Når vi justerer for oljen ligger vi 24 % over. Selv uten oljepengene vil vi fortsette å være minst like rike som andre Vest-Europeiske land. Alle vestlige land står ovenfor en eldrebølge, men svært få har oljefond. Norge vil kunne dekke pensjoner til en økende andel eldre uten bruk av oljepenger i følge estimatene. DET KOMMER ALLTID til å være formål vi trenger mer penger til i Norge. Men gjelder ikke det også resten av verden? Helsevesenet i Malawi har større mangler enn Norges. I en uavhengig vurdering av hvilket av verdens land som har mest bruk for et oljefond ville vi vært sjanseløse. Millioner av barn dør av fattigdom hvert år. Samtidig sitter vi i et av verdens aller rikeste land og krangler om hvorvidt vi skal bruke oljepengene på oss selv nå, eller oss selv i fremtiden. Det kan vi ikke akseptere. Kampen for å overbevise Norge om at oljepengene bør brukes til å hjelpe verdens fattige er bare så vidt begynt. Bli med i gruppa Oljefondet bør brukes til å hjelpe verdens fattige! på facebook, så du kan motta meldinger når ting skjer. Vi har store planer, men vi trenger deg med på laget. 33

40 30 20 10 0 -10 -20 -30

BRUKES OLJE TIL OPPVARMING I DIN KOMMUNE?

Mest sannsynlig er det nok slik. Kanskje på din skole? Eller arbeidsplassen til foreldra dine? For å lære mer om hvordan du kan endre dette, og dermed sørge for at de varmer opp på en mer miljøvennlig måte, gi beskjed til energigruppa om at du er interessert i å jobbe med dette. Natur og Ungdom skal i løpet av høsten trappe opp arbeidet for å få fjerna oppvarminga med olje i norske bygg. Vi vil ha ditt lokallag med i kampen! FOR PÅMELDING ELLER MER INFORMASJON SEND EN EPOST TIL OLJEFYR@NU.NO

INGEBORGS TALE

Jens og jeg har kommet litt skjevt ut. Klar for en ny start, Jens? TEKST: Ingeborg Gjærum / FOTO: Carl Fredrik Salicath

FOUR MORE YEARS. For fire år siden var det Høyre, Krf og Venstre som brukte slagordet. I år var det de rødgrønne. Og de fikk det. Fire nye år i regjering. Det er bare å brette opp ermene, folkens. Så lenge Jens Stoltenberg er statsminister i Norge, er det ingen grunn til å ligge på latsiden. Fire rødgrønne år har gitt oss rekord i klimagassutslippene, frie tøyler for oljeindustrien og lite framgang i arbeidet mot artsutryddelse.

Er du klar, Jens, for å være litt tøff i trynet? ALLIKEVEL SKAL JEG nå vise meg fra min rauseste side: Kjære Jens, jeg er villig til å sette en strek over alt det vonde. Jeg skal glemme at du slapp oljeindustrien inn i Barentshavet og at du utvidet E6 mot Hamar. At du glemte naturen i havet når du skulle lage en lov for å beskytte norsk natur. At du satte Norgesrekord i klimagassutslipp. Jeg trekker tilbake aksjonene vi har hatt mot deg. At vi nominerte deg til årets miljøversting. Jeg skal til og med si unnskyld for at jeg har kalt deg Norges største miljøproblem, og skal aldri kalle deg klimabølle igjen. Jeg er klar for en ny start. Er du, Jens? ER DU KLAR FOR å ta et krafttak for norsk natur? Er du klar for å verne 4,6 prosent av skogen slik forskerne sier vi må? Om noen få måneder går vi inn i 2010, som er FNs år for naturmangfoldet. Og egentlig hadde jo du og Stortinget lovet at innen det, skulle vi ha stanset tapet av norsk natur.

MEN VI HAR gjort for lite, og vi kommer ikke til å nå målet. Jeg skal slå en strek over alt du kunne gjort, men ikke gjorde, om du bare tar tak nå! Er du klar, Jens for å være litt tøff i trynet? For å si nei når oljeindustrien kommer på kontoret ditt for å be om flere områder de kan bore i? Hadde det ikke vært kult om du ble den første statministeren i Norge som opprettet et varig petroleumsfritt område? Du kan gjøre det! Start i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja! INGEN ER TØFFERE enn Jens! Jeg lover deg at jeg personlig skal sette meg ned og male den teksten på et digert banner om du i løpet av de neste fire årene sikrer at vi får dobbeltspor mellom de store byene på Østlandet. For fire år siden ble vi lovet en ny start for gasskraftpolitikken i Norge. Nå skulle nye gasskraftverk renses. Og her vil jeg ikke ha noen ny start. Jeg vil bare at du holder løftet, Jens. At du renser gasskraftverket på Kårstø og på Mongstad. Og at du kommer i gang med å rense gasskraftverket på Snøhvit. Det er alt jeg ber om. DET BLE INGEN new wrapping, den rødgrønne regjeringen er omtrent som før. Men vi er klare for litt new shit. Du er gjenvalgt for fire år, Jens. Det betyr at det hviler et enormt ansvar på dine skuldre. Det er nå du avgjør om Norge skal være en del av miljøproblemet eller en del av løsningen på det. Det er det god grunn til å bli litt stressa av. Men slapp av, vi er her for å hjelpe deg. Vi skal si fra hva du bør gjøre for å få ned utslippene. Bare hør på meg, Jens. Så kommer alt til å gå bra. Ingeborg Gjærum, leder i Natur og Ungdom 35

KULTURPLUKK

Roskilde Linn Strømsborg

ROSKILDE ER EN SAMLING korte personlige noveller. De fleste av oss forbinder Roskildefestivalen med musikk, billig dansk øl og varierende grad av støv som veksler mellom å være bare støv og gjørme. Slik er også Strømsborgs Roskilde-festival, her finner du festivalgjengerne som har vært på Roskilde de siste 15 årene, de pene svenske jentene som aldri har bustete hår eller møkkete sko, vaktene som oppfører seg som en fremmed foresatt og potensielle livslange vennskap og kjærester. Gjennom novellene klarer Strømsborg å vise de som aldri har vært på Roskilde hva de går glipp av og å vekke minnene til live for de som har vært der en eller flere ganger. Men det mest slående ved de korte fortellingene er hvordan debutanten klarer å peke på de tingene vi andre ikke legger merke til på en slette i Danmark. Hvordan menneskelig interaksjon egentlig foregår, alltid og overalt og spesielt foran scenen, i teltet og i øl- eller dokø. Dette sammen med underfundige beskrivelser av et ungt sinn som har blitt revet med av festival, forelskelse og flukt fra virkeligheten er kanskje grunnen til at novellesamlingen har mulighet til å fange så mange.

Men under den generelle skildringen av stemningen på festivalen forteller Roskilde om en kjærlighetshistorie som utspiller seg i en lukket verden. Denne kjærlighetshistorien er rørende enkel og binder novellene sammen i tillegg til å holde på leserens oppmerksomhet til siste side. Roskildes form er preget av korte setninger, ofte hele sider uten punktum - bare kommaer skiller de enkelte refleksjonene om hva som skjer med vanlige mennesker med en gang de bosetter seg på et jorde i ti dager. Lengden på hver fortelling er så kort at den vil fange oppmerksomheten til selv de mest utålmodige av oss. Strømsborg bruker et skiftende perspektiv der vi finner både et personlig jeg og et jeg som tilhører den gjengse festivalgjenger. Vi hopper også tilsynelatende frem og tilbake i tid, men menneskene og stedet der de befinner seg binder novellene sammen. I Strømsborg debut tar kanskje nostalgien litt overhånd, men det gjør ikke noe - hvem er ikke nostalgisk til festival, forelskelse, sommer og til muligheten til å legge alle hemninger igjen hjemme?

KONSENTRERT SUBKULTUR møter publikum som et skrik i mørket, det blendende hvite galleriet i Oslo Kunstforening huser en tverrkulturell utstilling av den Texas-baserte fotografen Peter Beste. Han operer etter sosialantropologiske perspektiver, noe som gir et reflektert gjenskinn i fotografiene. Utgangs-punktet er to undergrunnsmiljøer, Hiphop / gangster- samfunn i bakgårds-Houston, versus den mye medieomtalte black metal-miljøet i Norge. Utagerende musikk faller i god smak hos Peter Beste, han ønsker å fange to ulike miljøer i deres daglige liv og rutiner, og har arbeidet lenge med innpass i to kulturer som ikke ønsker mer negativ oppmerksomhet. Fotografiene viser en gjensidig forståelse mellom musikere og fotograf. To kontinenter og to helt ulike sjangere møter hverandre i en ekstrem motsetning, det er enkelt og utilslørt. Ærlige råe budskap med et murrende psykologisk perspektiv i undergrunnen av fotografiene fullfører Peter Beste utopi om å belyse to kulturer som er blitt fremmedgjort av samtidens medier. Likevel er det unngåelig og spørre seg selv om denne utstillingen bidrar til en bedre forståelse av det ekstreme uttrykket som de to musikksjangerne representerer. Det svarte og mørke, blod og guts ivaretar for meg det inntrykket som er blitt skapt av metal-musikkens utforming. Det destruktive bidrar til en sammensetning av uforsonlighet med samfunnet generelt. Dette er også en tilstedeværende tanke i møte med

hip-hopens undergrunn i Houston. Ønsket til Peter Beste var å fange musikernes hverdag, og dokumentere deres livsstil i naturlige former. Det han får frem er en verden av bling bling, håndvåpen, kjettinger og landskap i sin egen dualisme. Budskapet til musikerne i fotografiene er provoserende for meg, da de er høyst vulgære og pornografiske. Samtidig som de ytrer en balanse på bakgrunn av deres gjennomtenkte struktur, da tenker jeg på imagebygging som er et hovedelement i begge sjangrene som ble presentert. Deres livsstil er preget av å ytre seg med materielle ting av provoserende art. De blir utilnærmelige personer, da de er dekket av svart sminke, blod og kjettinger eller gullgrill på tennene, store smykker og mørke uttrykk. Personlighetene er for meg utrenset til en kollektivitet som bidrar til samhold, men unndrar seg individualismen som de er så sterk tilhenger av. Noe som kanskje er motstridende da de likevel ønsker å være originale og mangfoldige i sin musikk. Peter Beste er ikke original, men han viser engasjement som fotograf og er alt annet en pompøs. Jeg synes han presenterer mer enn to ulike subkulturer han gir oss en reise i perspektiver og utfoldelse i en hverdag som ikke alle har easy excess til. Utstillingen varte fra 22.08 til 13.09.

BOK Høyrøstet subkultur Peter Beste

UTSTILLING 36

Guro Christine Hellenes

or k e n

Lå

Dat

tel

Tit

ter

fat

For

T: E M

A GR

R MP

FIL ine: DO at

L BY

EWIN

DR E KIN

M :00: B VIRGIN Kl 16 0 YEAR OLD 4 E H T : 0 :0 8 Kl 1 Kl 20:00: DELICAT ESSEN Nattkin o: I SE NG ME D FIEN DEN

Engelen Regi: Margreth Olin Med: Maria Bonnevie, Gunilla Röös

«Så vakkert kan et menneske være at det blir sykt av det.» MARGRETH OLINS VELKJENTE stemme oppsummerer sin nye film i en setning. Engelen, om den narkomane Lea, er basert på historien om Olins venninne og skulle i utgangspunktet bli en dokumentar. Det ble det av ulike årsaker ikke, men historien var for viktig til å ikke deles. Dermed ga regissørens første spillefilm seg selv. Olin har lenge engasjert seg i rusmiljøet som nå har resultert i en vond og vakker film som aldri blir et belærende debatt-innlegg rundt ruspolitikk. Det handler om menneskeverd, om hvordan menneskeliv på ulike måter blir påvirket av omgivelser. Her deles det ikke ut skyld; det gis ingen enkle forklaringer for seeren å lene seg på. Her overlates man til seg selv, man tvinges til å tenke og erfare at ingenting er enkelt. At det kan være livsviktig å forsøke å forstå alle sidene til en så komplisert prosess det er å formes som menneske. Engelen er i hovedsak delt i tre, hvor barn, ungdom og voksen kan fungere som markør for de ulike delene. Sekvensen fra barndommen er den som fungerer absolutt

FILM

best. Olin er en mester på å skildre et barns uskyldighet, dvele ved de vakre, tilsynelatende betydningsløse tingene. Men i Leas unge verden er det nettopp de små ting som betyr noe. Når man nektes barndommen, blir veien til voksenlivet kortere enn hva et barn fortjener. Det er også i denne delen av filmen hvor Kim Hiorthøys fantastisk vakre foto virkelig kommer til sin rett. Del to er mer problematisk. Her skjer det viktige ting i Leas liv som skal ha store konsekvenser seinere, men her sliter Olin mer med regien og dermed føles det hele litt påklistret. Det er selvfølgelig vanskelig å stille spørsmål ved en sann historie, men derfor er det også ekstra viktig at bearbeidelsen føles troverdig. I noen tilfeller gjør den ikke det i Engelen, dessverre. Filmen er dvelende og distansert, som både resulterer i øyeblikk av briljans men også at empatien uteblir. Denne ujevnheten er heldigvis ikke symptomatisk for helhetsopplevelsen, men Olin makter ikke helt balansen mellom det dokumentariske og fiksjonen gjennom hele filmen. Ikke perfekt altså, men veldig vanskelig å forholde seg likegyldig til. Til det er den for vond, vakker og viktig. Guro Christine Hellenes

Karin Park om form, innhold, klær og døden. TEKST / FOTO: Ola Innset

Jeg kommer to minutter for seint, Karin Park sitter på en stol i hjørnet av kaféen Parkteatret. Passende nok. Hun leser Flyktninghjelpens magasin «Perspektiv», og har på seg leopardtights. Som den kritiske journalisten jeg er mistenker jeg henne straks for å prøve å imponere, hun vet tross alt at det er Putsj hun skal intervjues av. Jeg ser for meg at hun kynisk prøver å iscenesette seg selv som en samfunnsengasjert artist, og da tenker jeg altså på bladet «Perspektiv» som hun blar distré igjennom, ikke på leopardtightsen. Jeg aner ikke hva hun eventuelt prøver å si meg med dem. Jeg går innom baren og kjøper meg en cola. Coca Cola, for liksom å si: «Vi er ikke så politisk korrekte vi miljøvernere, om du måtte tro det - Håneida! Her er det Coca Cola og storbyweekend hele uka. Det er bare å slenge bena på bordet og slappe av, åpne seg opp, liksom!». Vi skal snakke om å begynne på nytt, å gjenfødes, å starte med blanke ark. For Karins tredje plate «Ashes to Gold» er plutselig helt annerledes enn de to foregående. «Fra popprinsesse til klubb-dronning» har noen sagt. Hva har skjedd? Hvorfor dette skiftet? – Før lagde jeg bare musikk uten å tenke noe særlig på hva slags stil det var i, forklarer Park. – jeg bare lagde sangene liksom, også ble de 38

som de ble. Nå har jeg blitt mye mer opptatt av stil, og av hvordan jeg går kledd, hva slags signaler jeg sender ut. Da jeg lagde dette albumet tenkte jeg at jeg skulle lage noe jeg hadde lyst til å høre selv, noe jeg selv ville ha kjøpt. – Så du syns ikke at de forrige platene dine er noe bra? – Jeg syns det er fine låter, men jeg er ikke så begeistret for arrangementene. Jeg liker ikke sånn singer/songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og ville lage noe man kan danse til. Før så var jeg ikke så bevisst på image og hvordan jeg framstod, og da endte det jo med at alle trodde jeg var en søt og snill liten jente, når jeg egentlig er høyere enn de fleste menn og attpåtil går med høyhælte sko! Karin Park er virkelig høy. Sikkert mange hundre centimeter. Jeg har hørt at Norges kyst er så lang at hvis man bretter ut alle fjordene så går den mange ganger rundt ekvator. Sånn tror jeg at det er med Karin Park også. Men nå lurer jeg enda mer på hva hun prøver å si meg med de leopardtightsene, siden jeg har fått bekreftet at klærne hennes er en del av en «større pakke». Men jeg tør ikke å spørre. Istedenfor spør jeg om hun kommer til å skifte stil regelmessig framover, eller om hun nå har «finni seg sjæl»: – Jeg kommer nok ikke til å skifte igjen, nei, jeg vil nok heller gå lenger inn i den stilen jeg allerede har, og kanskje bli enda smalere. Jeg

har alltid vært sent utviklet. Noen finner jo bare sin stil med en gang, og har samme klesstil fra de er veldig unge. Jeg har vel aldri vært så veldig opptatt av stil, har vært mer opptatt av andre folk, og musikk og sånt. På 80-tallet utarta populærmusikken litt, og man fikk både puddelrock og andre tvilsomme stilarter som åpenbart satte form foran innhold. Reaksjonen på det ble grunge og Nirvana på begynnelsen av 90-tallet, med folk som verken kunne

Jeg liker ikke sånn singer/ songwriter-musikk egentlig. Jeg liker å danse, og vil lage noe man kan danse til. synge eller spille, men som allikevel hadde mye på hjertet som de ville utrykke gjennom musikk. Putsj spør Karin Park om pendelen nå i ferd med å svinge tilbake igjen, i retning av mer stilbevisste musikere? – Jeg tror at Nirvana i aller høyeste grad hadde en stil, og at den var mye mer kalkulert enn det de likte å gi inntrykk av. Samtidig så spiller jo ikke stilen i seg selv noen rolle hvis den er uten innhold. Jeg tror man må ha en stil som forteller om innholdet.

Jeg som trodde jeg hadde avslørt Karin Park som en overfladisk og forfengelig hit-maskin, men så kom hun altså med denne lille perlen av et svar. Hun har overbevist nå, og jeg tenker at det beste vil være å legge livet mitt i hennes hender, spørre om et personlig råd, og se om ikke hennes erfaringer som musiker kan bli til allmenngyldig livsvisdom for Putsj’ lesere: – Er det viktig å få en ny start i livet innimellom? – Det er kjempeviktig å starte på nytt en gang i blant, uansett hva det gjelder. For to år siden fikk jeg en telefon fra sykehuset om at jeg hadde fått kreft, og ikke hadde mange år igjen å leve. Da jeg så dro på sykehuset viste det seg at de hadde blandet sammen noen prøver, og at jeg var frisk som en fisk. Men i løpet av de timene, da jeg trodde at jeg snart skulle dø, eller måtte begynne med cellegift eller noe sånt noe, så jeg plutselig alt krystallklart. Jeg tror at sånne brå hendelser kan bidra til at man ser ting på nye måter, alt fra hvilke mennesker som er viktig for en til hva slags klær man har på seg eller hva som helst, det er viktig å tenke over sin egen situasjon. Ofte kan det være litt mye jobb å sette i gang en sånn endringsprosess, og man tenker på alt man vil savne hvis man bryter opp fra noe, men som oftest tror jeg det er bra å rive opp røttene litt innimellom. En ting man kan legge i boden glemmer man fort, og det viser seg at man kan leve fint uten.

FREM FRA GLEMSELEN Putsj har mange gamle aksjonsbilder i arkivet. Her viser vi frem et av dem, og forteller om historien bak. Dette er et utdrag fra den ferske boka Feber – Historia om norsk olje og gass, av Gudmund Skjeldal og tidligere NU-er Unni Berge. Vi får være med til aksjonene i Lofoten og Vesterålen 23. juli 2000, da tre NU-ere og to Bellona-medlemmer aksjonerte mot boreriggen Transocean Arctic, som var på slep fra verftet i Ølen i Rogaland mot Barentshavet.

Det er ikke lett å stoppe en borerigg, men man kan i alle fall prøve. TEKST: Eivind Trædal / FOTO: Bellona

Natur og Ungdom hadde planlagt i eit halvt år. Takka vere den nordnorske dialekten og fiskeriinteressa til nestleiar Kismul hadde dei fått tillit hjå kystfiskarane på yttersida av Lofoten. Då Trond Storaker, varaordføraren på Røst, stilte opp med fiskebåten sin, var det meste på plass for ein vellukka aksjon mot oljeboring i nord. Det kunne vere lenge til ei slik moglegheit baud seg igjen. Bellona hadde dei invitert med for å gje protesten større breidde, ikkje for at ein sjøvant kar skulle ta kontroll over telefonen, og kva som skulle meldast til eventuelle journalistar. For å sikre seg mediedekning hadde NU leigd inn eit småfly til TV2, som no stod klart til avreise på flyplassen i Bodø. Oljeriggen skulle passere utanfor Lofoten dette døgnet. Eller så var han alt forbi. Aksjonistane hadde lagt frå land lovleg seint. Den eine knekkebrødkaren hadde gløymt att det nye dyre fotoapparatet sitt på ein restaurant i Svolvær. Der hadde han insistert på at dei skulle ete middag med ein viktig kontakt han måtte pleie i oppdrettsselskapet Norwegian Seafood – i staden for å innfri ønsket til jentene om å bruke tida dei hadde saman til å planlegge aksjonen. Korleis skulle dei få riggen til å stogge? Kva om slepebåten ikkje akta å stogge? Og kva om han ikkje kunne stogge? Jentene var vande med å arrangere aksjonar på byggeplassar, på vegar og i regjeringskvartalet. Når aksjonistar stenger vegar, stoppar bilistane. Det er andre reglar på sjøen. På sjøen har storleik sterkare forkjørsrett, og 40

vanleg sjøvett tilseier at sjark må vike mot riggkjemper. Kunne ein liten fiskebåt stogge ein rigg? Målet var å forstyrre han lenge nok til at dei kom i media, og få i gang ein offentleg debatt om oljeboring i nord, på den måten. Og kvar vart det av Transocean Arctic? Kvar vart det av oljeindustrien? Ingen rigg var å sjå, verken i horisonten, eller på radaren i styrhuset. Utan rigg vart det ingen aksjon, berre ein meiningslaus båttur. Utan rigg var alt slitet, arbeidet og pengane frå aksjonsfondet til inga nytte. Aksjonistane frykta at oljeselskapet hadde sendt ut misvisande informasjon for å villeie aksjonistane og at riggen alt var faren forbi.

– Vi er her for å hindre slepet. Vi skal hindre oljeboring i nord. På morgonkvisten steig difor spenninga, og humøret. Det dukka opp ein prikk på radaren. Kismul gjekk for å fortelje Prestegard at riggen kanskje var spora opp, men det var ingen respons å få. Ho slutta seg difor til sirkelen av spente aksjonistar rundt radaren. I over ein time sat dei seks der, kvalme, trøtte og spente og berre såg på prikken.

Klokka kvart over åtte om morgonen vart den stille stunda broten. – Olympic Poseidon kallar fiskebåt… Det var ikkje den greske havguden Poseidon, men skipperen på slepeskipet til riggen Transocean Artic som ropa opp posisjonen sin på VHF-sambandet. Frå då av hadde aksjonistane festa blikket mot punktet i havet der radaren viste at riggen skulle komme til syne. Då Trond Storaker og Osan informerte slepebåten om aksjonen som var på gang, steig aggresjonen. – Kom dykk ut av leia vår!, lyddest det iltert frå slepebåten. Alle om bord i båten var samde om svaret som skipperen gav: – Nei, vi er her for å hindre slepet. Vi skal hindre oljeboring i nord. Ut på føremiddagen var ikkje riggen lenger berre ein prikk på radaren, men også ein ruvande realitet i horisonten. På same måte som oljearbeidar Olsen på 60-talet, kjende jentene seg noko svimle og bergtekne av oljeplattforma, og av kva den menneskelege skapartrongen kunne utrette. Ei trugande riggkjempe vaks bakom aksjonsbåten. Det store breie understellet fekk Transocean Arctic til å minne om eit uhyre av ei krabbe, som nådelaust, om enn sakte, kraup seg nordover. Aksjonistane valde likevel å halde fram. Fiskebåten la seg i leia til riggen akkurat i det småflyet med TV2-kameramannen kom ut av skydekket. – Olympic Poseidon kallar fiskebåt. Tenk på menneskeliva! mana røysta på VHF-sambandet.

Tenk på menneskeliva. Det var akkurat det jentene frå Natur og Ungdom meinte at dei gjorde. Dei brydde seg om meir enn lokale turområde, sjeldne naturtypar og nasjonal sjølvforsyning av mat. Bråe klimaendringar trugar lågtliggjande kystsamfunn med høgare havnivå og villare stormar, og tørre område med endå meir tørke. Aller mest utsette er fattige land. Sidan midt på 90-talet hadde kampen mot klimagassutslepp vore den viktigaste satsinga for Natur og Ungdom, og solidariteten med hardt råka fattige land var viktig årsak. I 1999 vedtok landsmøtet til organisasjonen å jobbe for redusert oljeutvinningstempo i sitt rike heimland. Slik skulle dei gjere sitt for lågare CO²utslepp. Skipperen på slepebåten Olympic Poseidon verka ikkje særleg interessert i å la seg frelse av miljøvernarar med moralske kvalar av heimlandets hovudinntektskjelde, og ein fiskebåt i leia var heller ingen grunn til å stoppe ferda mot nord. I staden for å bremse ned, heldt han fram. Den eine Bellona-karen meinte jentene skulle ta på seg våtdraktene, og i det minste gje inntrykk av å ville hoppe i sjøen. Jentene protesterte fortvila mot planane om å hoppe. Enn om slepebåten ikkje stoppa for det? Fiskar og skipper Trond Storaker følgde usemja mellom aksjonistane med undring. Det var som å høyra på diskusjonane mellom sjark-fiskarar og havflåten på årsmøta i Noregs Fiskarlag. Han let miljøvernarane krangle seg imellom, og konsentrerte seg om å styre båten. Fiskarstanden var

uroa for utslepp av olje og kjemikaliar i gyte- og oppvekstområda for viktige fiskeslag og dessutan irriterte over gang på gang å verte fortrengt frå fiskefelt av seismikkfartøy, men no var rollene bytt om og den vesle fiskarbåten skulle freiste å fortrenge oljeindustrien. Han sakka farten enda litt. Avstanden mellom slepet og fiskebåten vart mindre og mindre. Sjølv med det opne og endelause havet som kulisse, kjende jentene på dekk at boreriggen voks til eit uovervinneleg fjell. Også frå flyet med TV-teamet om bord, var storleiken mellom riggen Transocean Arctic og fiskebåten Osan påtakeleg. Frå lufta såg det mest uforståeleg ut at den vesle slepebåten klarte å dra boreriggen. Sjarken som låg framfor slepebåten igjen, hadde no overteke rolla som prikken og vistes knapt på pressebileta som vart kringkasta same kveld. Sjark, slepebåt og borerigg. Fiskarar og miljøaksjonistar, leverandørindustri og oljenæring hadde entra scena. Over dei sirkla media. No mangla berre politikarane. I fleire timar køyrde sjarken ut og inn av leia til slepebåten for å få han til å slakke farten. Bellonakaren klarte ikkje å overtale jentene til å hoppe i havet. Då Kystvakta kom utpå kvelden, var det slutt på provokasjonane, både mot oljeindustrien og aksjonistane imellom. Målet var nådd, om enn det kan høyrast puslete ut: Pressebileta var allereie kringkasta.

Dagen etter trykte Dagbladet biletet av den vesle fiskebåten i Lofoten som prøvde å stanse Transocean Arctic, medbiletteksten «David mot Goliat». Aksjonistane likte vinklinga, og såg for seg at eventyrforteljingane til oljeindustrien om den nye oljealderen i nord kunne trumfast med historia om unge David, den freidige Askeladden som fekk mykje ut av lite. Miljøungdommen vona at deira edle sak skulle gje dei meir makt enn alder skulle tilseie, all den tid motstandaren deira var ein industri med milliardinntekter som definert interesse. Aksjonistane meinte det var på tide at nokon fortalte kva næring i Noreg som hadde dei største klimagassutsleppa. Det var på tide å henge bjølla på den skitnaste katten. I sjøen framfor Olympic Poseidon ville dei markere ei grense. Dei ville etablere petroleumsfrie område. Gjennom å hindre oljeindustrien tilang til nye område, skulle oljeutvinningstempoet bremsast. Kvar gong oljeindustrien freista å dra oljeplattformene sine inn i nye havområde, ville aksjonistane vere der og krevje retten til det same havet – for andre omsyn. Fiskarane var velkomne, og fuglane med, men seismikkbåtane og plattformene måtte bort. Miljøungdommen ville at olja som kanskje låg og kokte, djupt under havet, skulle bli liggande, både fordi han førte til klimagassutslepp og dessutan kunne true lokale fiskeressursar og fuglefjell.

LANGT ARK LEDIG INGRID BRÆKKEN MELVE (f. 1986, bare måneder etter Tsjernobyl) Hun bor i Oslo, er oppvokst i Trondheim, og er tidligere medlem av Natur og Ungdom. Ingrid studerer teologi. I denne spalten lar vi mer eller mindre ukjente og fremadstormende forfattere få fylle en side med tekst.

ELEKTRISITETEN ER mellom oss det er et faktisk forhold den er der og den er der ikke hindrer navnet mitt kroppen i å finne sin egen tyngde så lenge jeg ikke vokser utover men holder fast i det tomrommet jeg fyller ut i rommet kan navnet stemme og elektristeten benyttes til nyttige formål knekke ordene på midten og kjøre strøm gjennom dem for å lime sammen etterpå hvert ord er separat og på papiret har vært ord sitt eget navn den er der og den er der ikke og jeg vet ikke hva elektrisitet er jeg kunne ha lært meg det men jeg vil ikke vite hva de driver med hvordan de tapper vannet og hvordan de former jorden jeg har nok strøm i huset til å opprettholde denne maskinens summing og koke vann til pulverkaffen og lys det er allerede for lyst sånn som denne vårdagen har revet seg vekk fra vinternatten jeg har ikke ord eller stort nok navn til å vite hva de driver med hvordan dette går til hvert år og hvorvidt livet skal nytes eller utholdes hva opprettholder hva er det en balanse som alltid står i fare for å bli ubalanse eller omvendt hva opprettholder hva er navnet mitt formen jeg skal finne jeg er her og jeg er her ikke jeg vil heller krype langs veggene enn å synge sanger andre har skrevet for at vi skal fylle dem med luft og lyd og hva lyd er 42

vet jeg ikke annet enn at det er en viss forskyvning og et mål skal de som synger finne sammen skal de finne det som er helt nødvendig eller det som er helt vilkårlig eller er dette navn anvendt for å tappe dammene i utholdbare mengder og forme jorden etter en oppskrift etter en geometri som er tenkt å skulle dekke over det som er nødvendig hvis noe er helt nødvendig hvis noe er helt nødvendig skal vi knekke det opp og kjøre strøm gjennom det og finne ut hvordan det er stemt i rommet hvordan lydbølgene beveger seg mot de som gjør krav på tomrommet i rommet innholder elektristeten små flammer som skal finne sammen eller er flammen noe vi tilfører for å lage nye nødvendigheter og nye navn på det som sover er natten en fortsettelse av dagen eller skal natten knekkes opp av dagen og fylles med lyspartikler og lydbølger eller omvendt sov hun på magen eller sov hun på ryggen eller sov hun krøllet rundt noe som var enda mindre sover jeg på magen eller sover jeg på ryggen jeg sover krøllet rundt hendene mine som for å stoppe dem i å skrive videre fordi noen andre skal skrive om natten noen andre skal sette seg ned og lede disse setningene ut i rommet og knekke dem opp på midten og fylle dem med natt

FOTO: Ingvild Wollstad

NU-vision bilde-contest, der Natur og Ungdoms lokallag knives om å ta de beste aksjonsbildene, har hatt et vellykka første år. Masse bilder har kommet inn, av lokallagshelter og deres miljøaksjoner over hele Norge. Nå starter vi opp igjen konkurransen, og håper på like stor deltagelse i år! Siden vi ikke har fått inn noen aksjonsbilder enda, benytter vi den ledige spalteplassen til å friske opp sommerminnene. Her er to lokallagsbilder fra sommerleiren i Lofoten; Trondheim NU (Øverst) og Arnstein Vestre og Nora Overvoll Ghaffari fra Møre og Romsdal Fylkeslag (Til venstre).

Lengter du etter publisitet, ære og sommerleir? Knips et bilde av deg og ditt lokallag, på deres vakreste, dyktigste eller mest vågale, og sen d det til putsj@nu.no. Kanskje vil dere være de heldig e vinnerne fram mot neste års sommerleir. I Putsj nr. 3/10, vil vi kåre den andr e vinneren av NU-vision bilde-contest. Det beste aksjonsbildet blir premiert med evig heder og ære, samt grati s sommerleir for tre personer fra dere s lokallag. Plukk opp kameraet og kom deg ut og aksjonér! Send bilde t til putsj@nu.no FOTO: Ingvild Wollstad 43

KALAS

Margreth Olin er kjent for sine engasjerende dokumentarer, som har tatt for seg alt fra eldreomsorg og ungdomsproblemer til kjøttindustrien. Hennes første spillefilm, Engelen, har premiere denne uken. TEKST: Kirsti Wetterhus / FOTO: Scanpix

Hva er viktigst, politikk eller historie? – Alt jeg gjør er politisk, men samtidig er jeg en historieforteller, og vil vise frem de menneskene jeg portretterer med varme og medfølelse. Når jeg tenker på politiske filmer så tenker jeg faner og megafon. Filmene mine er mer lavmeldte. Alle mine filmer vedrører ting i samtiden, og kanskje kan jeg sette dagsorden med dem. 44

Kommer du noen gang til å lage en film som ikke har noe med virkelige hendelser å gjøre? – Noen ganger tenker jeg «Nå, Margreth. Nå må du sette strek, slutte å fortelle andres historier. Kanskje tida er moden for å skrive egne historier? Men så lenge folk fortsetter å banke på døra mi, klarer jeg ikke stoppe. Når en vakker transvestitt på 23 år vil dele sin historie med meg, kan jeg ikke si nei.

Kommer det bare til å bli spillefilm heretter? – Jeg kommer til å lage flere dokumentarer, men noen av historiene jeg ønsker å fortelle egner seg kanskje bedre til fiksjon. Nå holder jeg på med et dokumentarprosjekt, samtidig som jeg har begynt manusarbeidet med en ny fiksjonsfilm. Men det handler uansett om at jeg ønsker å formidle noe.

Hvordan var det å jobbe med fiksjon i forhold til dokumentarfilm? – Det var nydelig å jobbe med skuespillere, de gav alt. Og det er det som fasinerer med fiksjonen at man kan gå så langt som helst, man har ikke de sammme etiske hensynene å ta som i dokumentaren. Det var veldig riktig i Engelen Hvorfor synes du det er viktig å være engasjert? – For meg handler det å være menneske om å ta ansvaret og prøve å gjøre noe med det du synes er feil. Selv om det ikke direkte berører mitt liv, så berører det den kollektive bevisstheten som jeg er en del av.

Har du en bror, søster, nevø eller niese? Gi gem årets mest miljøvennlige gave.

JULEGAVEN SOM VARER I

ET HELT ÅR! Miljøagentene er barnas miljøvernorganisasjon. Vi gir barna miljøtips, tilbyr mye moro og aktiviteter med mening. Du betaler - vi sender julegaven!

Kun 100 kr !

Meld inn miljøagenten på www.miljoagentene.no Har dere en registrert miljøagent? Miljøagentene er barnas miljøvernorganisasjon. Vi vil skape et varig og løsningsorientert engasjement for natur og miljøvern hos flest mulig barn på barns premisser. Vi arbeider for å gi barn troen på seg selv, framtiden og at det nytter å gjøre noe. Miljøagentene sender ut Miljøagentrapporten seks ganger i året, og vi tilbyr masse spennende aktiviteter året rundt, spesielt der vi har lokallag.

ANNONSE

FORNYBAR ENERGI!

ANNONSE

VINN T-SKJORTER! G책 inn p책 bloggen til Putsj og delta i konkurransen! WWW.PUTSJ.NO

RETURADRESSE: PUTSJ PB 4783 SOFIENBERG 0506 OSLO

Vil du lære alt som er å vite om klimaforhandlingene? Kom på Student og Klima 09, Lørdag 31.oktober på Chateau Neuf i Oslo. Denne høsten skal vår tids viktigste avgjørelser tas under klimaforhandlingene i København. En god avtale er avgjørende for at verden skal klare å kutte i sin klimagassutslipp. Meld deg på til: student@nu.no (ikke bindende) Arrangementet er gratis!