ADVENTURE-READY AUDIO

“Music is a common thread throughout the facets of my life. Every climbing endeavor, every photography adventure, every beautifully mundane moment — each has its own soundtrack. Often the music is a motivator, other times a tool to achieve focus, and sometimes a temporary escape. As time passes, the music becomes an audible snapshot, with the power to instantly transport me back to a moment and a feeling.”

Har deltatt i to virtuelle løp. Først Langfredagsmaraton, i regi av Runner’s World. Løp 102 runder på bane. Endte på 2:50:13, og andreplass. Uken etter: Aravaipa Strong Virtual Race der jeg deltok på 50 miles (80 km). Her vant jeg på 5:40:40. Den ble også løpt på bane. Noen mener det er galskap. La oss gå tilbake til innspurten av det løpet. Er på runde 160, og har 40 runder igjen. Det er en lørdag i mars. Solen skinner, det er helt stille. Har notert følgende:

«(...) Setter på «Painkiller» av Judas Priest. (Speedmetal fra 1990. Deres beste album). Går bedre da. En skikkelig energiboost av en skive. Men nå ble jeg skikkelig sugen på noe salt. Er fryktelig lei av disse søte gelene og drikkene. Tar meg en neve med salte lakrisfisker. Smaker rett og slett himmelsk. Akkurat hva jeg trengte. Rundene går tregere nå. Der jeg tidligere lå på 1:39-runder, er det nå 1:45:9 (runde 161), 1:43:8 (162) og 1:44:8 (163). Og så videre. Større variasjon. Men kjenner på en ro i sjelen. Har lovt sub 6 timer. Blir null stress. (Vel, så lenge jeg ikke sprekker da). Og akkurat nå kjenner jeg på en liten frykt. Er det en spenning jeg føler der bak i høyre legg? Skal jeg få krampe nå?

Velger å fokusere på noe annet. Styrer sansene mot musikken. «One Shot at Glory». Selv om det begynner å gå tungt nå, så går det fremover, runde på runde. Snart er det bare 25 runder igjen. Wow! Bare 10 kilometer. «Det løper jeg jo i søvne hver morgen på mølla», sier jeg til meg selv. Og «han» lyttet.

Men det er ikke nok. Jeg trenger noen nye impulser. Det må skje noe. Kaster singleten og løpevesten. Befriende å løpe i bare shortsen. Nå er det 19 runder igjen. 1:53:9 (runde 189), 1:55:9 (190), 1:56:5 (191). Nå er det tungt. Bare ni runder igjen. Har løpt i 5:23:11. Jeg vil klare å komme under seks timer om jeg så går inn. Men det går jo greit. 1:54:9 (runde 195). Bare fem runder igjen. 1:57:1 (196), 1:55:4 (197), 1:56:4 (198), 1:57:1 (199). Bare en runde igjen. Seiersrunden! Smiler. Er fornøyd nå. Nesten så jeg roper ut. Skriker. Men det er ingen her. Er alene. Tror jeg har vært alene de siste timene. Tror. Men vet ikke. Sisterunden går på 1:58:4. Ferdig. Der. Stopper klokka. Plutselig ferdig.

Tar noen obligatorisk bilder. Mater mitt eget ego, hyller meg selv. Så piper det fra mobilen. Løpet har allerede synkronisert seg ut i verden, ut på Strava. «Rått!» er det en som har kommentert. «Wow! Sterkt» fra en annen. «Amazing» kommer det fra en tredjemann. Meldingene strømmer på. Er tydeligvis veldig fasinerende dette. Å løpe alene rundt og rundt. 200 ganger. «Dette er drøye saker». «Komplett galskap og vanvittig imponerende». «Vilt. Ikke mer å si.». Kjenner jeg blir rørt av alle disse meldingene. «OMG!!!! Du er helt syk, mann!! For en levering». Og mange mange fler i samme tone. Kjører hjem. Tar meg noen øl (...)»

Men tilbake til hverdagen. I mitt hode er EM i 24 timer Verona i september kansellert. Mitt fokus er nå Spartathlon i september. Løpet er et av verdens mest prestisjefylte ultraløp. 246 kilometer fra Athen til Sparta. Seks maraton på rad. Spartathlon har vært arrangert hvert år siden 1983. De fleste kjenner opphavet til maratondistansen; om soldaten/budbringeren (ultraløperen) Pheidippides som, i 490 f.Kr., løp fra Marathon til Athen for å proklamere seieren i «Slaget om Marathon». Han brukte sine siste krefter på å uttale «Nike!», og så falt han om.

Men historien begynner noen dager før det. Den Greske historikeren Herodotus forteller at Pheidippides ble sendt ut av generalene i Athen med et viktig budskap til Sparta. De var helt avhengige av støtte i kampen mot det Persiske Emperiet (i slaget om Marathon). I kampen om demokratiet. Og Pheidippides, som var en av de beste profesjonelle løperne/budbringerne, fikk dette livsviktige oppdraget. Han kunne bare ikke feile. Og det hastet. På veien beskrives det et møte Pheidippides hadde med

Pan. Guden som assosieres med skogen, naturen og ikke minst begjæret. (I 2020, ville man kalt slike møter for hallusinasjoner.) Han fikk en kraft. Pheidippides ankom Sparta dagen etter, fikk meddelt sitt budskap, løp deretter tilbake til generalene i Marathon som forgjeves sloss mot de overtallige styrkene fra det Persiske rike. Støtten fra Sparta kom. Og de vant. Spartathlon følger hovedtrekkene til den løypen Pheidippides tok. Løpet er kjent for veldig strenge sperretider. Eksempelvis har man ni timer på seg til å klare de første 80 kilometerne. I 2019 var det 377 som startet løpet, og kun 197 kom i mål. I 2018 var det 240 som kom i mål av 381. Dette løpet er så mye større enn bare et løp. Du løper tilbake til fortiden, du er budbringeren som må rekke å komme frem til Sparta. I tide. Med en grusom deadline. Du må bare klare dette for å kunne redde Athen. For å bevare demokratiet. Akkurat som Pheidippides for over 2500 år siden. I år er det foreløpig tre nordmenn påmeldt. I tillegg til meg så er det Stian Andersen og Eiolf Eivindsen. Tre nordmenn står på venteliste. Det er ingen norske som tidligere har vunnet dette løpet. Jeg skal vinne innen 2021. Hvordan trener man til noe sånt? Og hva blir de tre viktigste punktene? Jeg spurte min coach Sondre Amdahl akkurat det spørsmålet:

1. Det fysiske. Du må være så skadefri som mulig og du må være så «frisk» som mulig. Du må ta jevnlige tester (for eksempel mineraler, hormoner, vitaminer og blodverdier) i samråd med fastlegen din, slik at vi vet at du er best mulig rustet til å absorbere treningen og kunne gjennomføre selve konkurransen. Jevnlig behandling av fysioterapeut/naprapat og massasje er viktig. I tillegg må kroppen være så lett som mulig i forhold til den utfordringen du skal igjennom. Det er en hårfin balanse mellom å få nok næring og å finne konkurransevekta.

2. Nok konkurranselik trening. Du må selvsagt løpe mye og trene mye! Treningen kommer til å ligne mye på det du tidligere har gjort før av 24-timersløp, men du bør nok også trene i bakker. Veldig mye av treningen må skje på asfalt/hardt underlag. Noe av treningen må foregå i trafikken (uten at du blir påkjørt). I tillegg til mye mengde må du trene styrke og bevegelighet. Det er også viktig å trene på å drikke og å spise underveis og ta hensyn til hvordan du skal bære med deg næring/væske mellom sjekkpunktene (trene med vest/hoftebelte for eksempel).

3. Varmetilvenning. Du må bruke minst to måneder på å venne deg til varmen. Det er ikke alltid varmt under Spartathlon, men det er store sjanser for at det er veldig varmt. Det blir mye badstue, varme bad, hot yoga og løping med flere lag med klær fra cirka 1. august.

PS: Ideelt sett burde du trent i høyde og i varme store deler av sommeren/høsten, men det er ikke praktisk mulig med tanke på livssituasjon og korona.

I dag er det under 150 dager igjen. Det begynner å haste. Blir en spennende tid.

ULTRALØPER SIMEN HOLVIK (43) er norgesrekordholder på 100 miles og har løpt hele 253,14 kilometer på 24-timersløp. Ved siden av jobber han fulltid med IT innenfor energi. Simen er enkemann bosatt i Stavanger med barna på åtte og ti år, og skriver i denne spalten åpent og ærlig om (ultraløper)livet.

@simenholvik

Vi har sendt ut en verbal stafettpinne der vi oppfordrer løpere til å dele sin historie. Enten historien om hvordan du ble en løper, eller fortellingen om en løpsopplevelse som har satt spor.

Denne etappen skrives av Kjersti Hammarqvist, som har erkjent at hodet sitter fast på den løpende kroppen – ergo kan man ikke løpe fra problemene sine. Men, løpingen gjør dem lettere å takle.

Ønsker du å dele din historie eller løpsopplevelse? Send en mail til sara@runnersworld.no, da vel!