Man kan ikke løpe fra problemene

Det var søndag 22. mars og første uke med korona-hjemmekontor var over. Jeg syntes allerede det var en prøvelse å være hjemme, men hadde bestemt meg for å bruke den samme strategien som jeg ofte gjør for å takle motgang i livet: å løpe.

Dette er en fin anledning til virkelig å få fart på treningen mot Berlin-maraton i slutten av september, hadde jeg tenkt da jeg logget av på kontoret. Denne første uka hadde jeg løpt nesten hver ettermiddag, men kun turer på mellom åtte og ti kilometer. Søndagen bestemte jeg meg for å ta min første langtur. Skal man løpe maraton, bør man som kjent trene på å løpe langt, og det hadde jeg ikke gjort på lenge. Nå var det på tide å øke på.

Erkjennelsen

Jeg pakket løpesekk med to drikkeflasker, en New Energy og en tørr supertrøye. Planen var å løpe fra Høybråten, der jeg bor, til Lysaker. Det skulle bli cirka 23 kilometer. Været var godt og den første mila til Oslo sentrum nesten bare nedover. Det var få mennesker i gatene, men med løpe-spillelista på øret, sola i ansiktet og vinden i ryggen kjente jeg meg likevel glad og optimistisk. Det var først da jeg nærmet meg Lysaker at jeg begynte å støte på folk. Jeg trakk buffen over nesa og passet på å holde god avstand fra folk jeg passerte. Nå er jeg i gang, tenkte jeg mens jeg visualiserte meg selv komme i mål i Berlin med pers.

Mandag morgen våknet jeg med stive ben. Jeg forbannet meg selv for at jeg aldri tok meg tid til å tøye ut etter løpeturen og krøket meg sidelengs ned trappa til kjøkkenet. Mens jeg spiste frokosten min hadde jeg på radioen. Ikke uventet handlet alt om korona og situasjonen i de ulike landene i Eu- ropa. Det var først da jeg skjønte det; 40 000 mennesker bør ikke samles for å løpe denne høsten. Det blir ikke noe Berlin maraton på meg i år!

De første dagene etter denne erkjennelsen var tunge. Løpemotivasjonen var plutselig borte, men hjemmekontor og dager som begynte å gli i ett var fortsatt et faktum. Jeg måtte begynne å tenke annerledes. Når ble jeg en slik som måtte ha et spektakulært løp å trene for, for å motivere meg? Er det en slik løper jeg er?

Maraton

Noen ganger spør folk meg når jeg begynte å løpe. Det klarer jeg aldri å svare på, for det kan jeg ikke huske. Jeg opplever det som om jeg har løpt bestandig. Jeg har aldri drevet med friidrett eller vært medlem i en løpeklubb, men jeg har alltid løpt. Jeg husker at da jeg var ungdom pleide jeg å løpe hjem fra fest. Ikke fordi jeg hadde dårlig tid, bare fordi jeg hadde lyst. Jeg hadde en rastløshet i kroppen som bare løping kunne temme. På ungdomsskolen begynte jeg å løpe jevnlig. Jeg kjente ingen andre på min alder som løp, så jeg løp alene. På den tiden hadde jeg heller ikke løpeklokke eller Strava, så det er vanskelig å si hvor langt jeg løp. Farten vet jeg heller ingenting om, men det spilte ingen rolle.

Det var først da jeg var rundt 30 at jeg skaffet meg min første klokke. Jeg lærte at en vanlig løpetur for meg lå rundt en mil. Med klokka økte lysten på å øke distansen. Jeg løp min første halvmaraton i Oslo i 2009. Tiden ble 1:52. Etter det har jeg deltatt nesten hvert år og det har gått raskere. Mitt beste løp var i 2017, da tiden ble 1:41.

Å løpe dobbelt så langt hadde jeg egentlig aldri planlagt å gjøre, før jeg på en fest ble utfordret av to venninner til å løpe en helmaraton med dem. Et stykke nede i vinflaska sa jeg ja, og dagen etter var vi påmeldt selveste New York maraton for 2018. Ett år fram i tid.

Jeg har aldri fulgt noen treningsprogrammer. Det kjennes for stressende og bindende. Jeg vil løpe når jeg har lyst, og så fort og langt som formen tilsier den dagen. Det siste halvåret før New York-maraton var jeg likevel bevisst på å løpe både intervaller og langturer.

Den 11. november 2018 var det knallsol og 11 grader i New York. På grunn av jetlag og spenning hadde jeg sovet cirka fi re timer de siste nettene. Jeg lurte på om det egentlig var forsvarlig å løpe så langt på så lite søvn. Sammen med 50 000 andre løpere krysset jeg broen fra Staten Island til Brooklyn med Frank Sinatras «New York, New York» på høytaleranlegget. Til venstre hadde jeg sjøen og Frihetsstatuen. Foran meg, to millioner amerikanere. Du kan si mye om amerikanere, men heie kan de!

Det er mulig at det å løpe min første maraton var litt som min første fødsel, at jeg etterpå har fortrengt hvor vondt det var. Mitt minne fra å løpe New York maraton er at det var en eneste lang fest, en rus. På bilder som ble tatt av arrangøren langs løypa smiler jeg hele veien. Da jeg svingte inn i Central Park fem kilometer før mål økte jeg farten. Akkurat der og da tror jeg faktisk jeg kunne fortsatt å løpe enda lenger. Det var en følelse av å være uovervinnelig og sterk da jeg løp inn i mål på 3 timer og 51 minutter.

Hva løper du fra?

Noen ganger blir jeg spurt om hva jeg løper fra. Da tenker jeg alltid at det bare er folk som ikke selv løper som kan stille et slikt spørsmål. Det er ikke mulig å løpe fra problemer. Hodet ditt sitter som kjent på toppen av den løpende kroppen. Problemene blir med deg på løpeturen. Løping gjør dem likevel lettere å takle. Det er endorfi nene når du løper, det er mestringsfølelsen når man når sine mål og det er roen i kroppen etterpå.