SELVSIKKERT STJERNESKUDD

EQE SUV er den femte elektriske SUV´n fra Mercedes , og den treffer rett der det er aller viktigst at Mercedes presterer. Alt i alt gjør bilen det veldig bra.

Hmmmm - hva skal man velge?

Jeg føler meg som en 11-åring i en godteributikk. EQE SUV kommer med tre spennende oppsetninger rent motormessig og med både bakhjuls- og firehjulsdrift. Jeg legger mine mest ekstreme og instinktive ønsker til side, fjerner oppmerksomheten fra AMG-modellen og tar et mer modent valg. Jeg velger den mest opplagte bestselgeren, Mercedes EQE 350 4Matic SUV. Foran meg ligger en halv dags testkjøring ut fra Lisboa og opp langs kysten til Portugals ubestridte surfehovedstad, Ericeira. Det er ved havnefronten i Lisboa der Mercedes leverer pressebilene, at jeg tar det modne valget. Modent, fordi de 292 hk i EQE 350 4Matic SUV er mer enn nok i en sørportugisisk by- og landeveistrafikk, men også fordi dette er modellen som Mercedes forventer mest av. EQE SUV er som navnet antyder en SUV, ikke en sportsbil, og SUV-formatet utfordrer alltid effektiviteten på grunn av sin ekstra høyde og tyngde. Med andre ord er det ingen grunn til å overdrive på hestekrefter og ofre rekkevidde på denne bilen. EQE 350 4Matic SUV med et batteri på 90,6 kWh (netto), en rekkevidde på 541 km, firehjulsdrift og en 0-100 km/t-tid på 6,6 sekunder virker som det opplagte kompromisset.

Lisboas vertikale flater består av en blanding av lappet asfalt, trikkeskinner og brostein. Med en sportsbil ville jeg måtte kjøre med nyrebelte for å unngå å få blod i urinen. Men testbilen har luftfjæring, og den utjevner ujevnheter med samme effektivitet som et glohett strykejern på en lett krøllet skjorte. Jeg tar en feil sving og kommer inn i en smal sidegate, men heldigvis har testbilen også bakakselstyring, slik at bakhjulene svinger opp til ti prosent, hvilket gjør den 486 cm lange bilen i stand til å svinge nedover gaten med samme smidighet som en katt som smyger seg gjennom kjegler.

Tross sine talenter i den smale sidegaten er den imidlertid akkurat stor nok til å ikke skille seg ut som en ren bybil. Så snart jeg er ute av Lisboa, finner jeg motorvei A8 og kjører nordover. Ved 110 km/t er Mercedesen stille, komfortabel og avslappende. Tyskernes selvkjørende egenskaper er som alltid fine når det er en stjerne på fronten. Av hensyn til sikkerhet har bilen imidlertid en irriterende tendens til å pipe og ringe hvis man går litt over hastighetsgrensen, eller du sneier veiens hvite streker. Jeg føler meg fanget i et soundtrack til et bipbip-spill fra 1980-tallet. Lydene er en tilføyelse fra sikkerhetsorganisasjonen Euro NCAP, og det betyr at den funksjonen finner veien inn i alle nye biler. Med andre ord må nye biler ha lydalarmer som tillegg til veibaneassistanse og skiltgjenkjenning. Mercedes har nikket med aksept, men har likevel vært forutseende nok til å legge til et nytt lite symbol oppe i det venstre hjørnet av den store sentrale skjermen. Trykk der, og alle alarmene mutes. Normalt må man inn i en endeløs liste med undermenyer for å slå av slike ting. Her er det én knapp på hjemskjermen.

Hjertelig TAKK, Mercedes, for å velge denne løsningen.

Etter en stund på motorveien går ruten gjennom fjellene i Sintra National Park. Så trykker jeg på Dynamic-knappen som bytter mellom kjøreprogrammer, og bytter til Sport-innstillingen. Det virker åpenbart når ruten kommer med sjarmerende små, svingete fjellveier. Men det hadde jeg ikke trengt å bry meg om. Ikke fordi de 292 hk og 765 Nm gir lite punch og overskudd. 0-100 km/t er unnagjort på 6,6 sekunder. Men gir bilen underholdende kjøring, som en sportsbil? Her må det bli et rungende «nei». EQE SUV veier rett over 2,5 tonn, og det vil aldri være elegant med rask forflytning av den vekten. Selv om den medstyrte bakakselen på fjellveiene hjelper på smidigheten, og luftfjæringen gjør hva den kan for å holde naturens krefter i sjakk, er den for stor og tung til å gi innlevelse. Det er som en flodhest i full fart på en kjeglebane. Selv om flodhesten er overraskende veltilpasset, i forhold til hva man forventer, skifter den hverken retning med kattens eleganse eller med sikre steg.

Visuelt er Mercedes EQE SUV forutsigbar. Mercedes har fokusert stort på aerodynamikk, der vindtunnelarbei - det har vært definerende for utførelsen av alle store elbilmodeller. Når vinden bestemmer alt, ender designet også opp med å være akkurat så vindglatt som EQE SUV. Men det er samtidig derfor den er så batterieffektiv. Det må man leve med. I forhold til den vanlige EQE sedan har akselavstanden blitt noe kortere, og det har hjulpet på designet. Det er litt mindre corgi-hund over EQE SUV enn den vanlige EQE. Den mindre akselavstanden betyr ikke så mye på baksetet, hvor det fortsatt er rikelig med beinplass og betydelig bedre hodeplass enn i EQE sedan.

«Selv om flodhesten er overraskende veltilpasset, i forhold til hva man forventer, skifter den hverken retning med kattens eleganse eller med sikre steg.»

Det som designet mangler i karakter og personlighet, leverer det på forbrukssiden. Testbilen bruker 18,8 kWh på den tre timer lange turen til Ericeira og den blir testet for forbruk med sportsinnstilling i fjellene og på motorveien. I en høy, bred og tung elbil gir det en realistisk rekkevidde på rett under 500 km. Det er imponerende. Det tilsvarer et realistisk vinterforbruk på rundt 400 km i en EQE SUV, som til og med har varmepumpe som standard, i en bil med en WLTP-rekkevidde på 541 km. Legg til at bilen også har firehjulsdrift, og det blir enda bedre. Som den første Merce - des-elbilen med 4Matic-firehjulsdrift, kan bilen slå fra seg trekkraften på forhjulene helt, slik at den bare kjører med bakhjulsdrift når det ikke er behov for kraftlevering til forhjulene. Det er en liten detalj, men slike detaljer, sammen med bilens strømlinjeformede design, gjør den til klassens mest energieffektive elbil.

Konkurrentene er primært BMW iX og den oppdaterte Audi Q8 e-tron. På globalt plan er dette den viktigste klassen for elektriske SUV-er, hvor både fortjenesten og salgspotensialet er størst.

BMWs interiør er marginalt mer luksuriøst, mens Audien etter min mening ser mer tiltrekkende ut. Men når det kommer til komfort og effektivitet, kommer ingen av de to konkurrentene opp på EQE-SUV-nivået. Dette er dens definitive hjemmebanefordeler. Spesielt når den er utstyrt med luftfjæring og styrt bakaksel som på de norske modellene.

På det norske modellprogrammet er EQE 350 4Magic SUV den minste modellen.

Og normalt vil en gutt i godteributikken og en voksen gutt hos Mercedes-forhandleren velge den største modellen. EQE SUV finnes i to andre motorvarianter på det norske markedet; 500 4 Magic med 408 hk, hvor man kommer litt raskere opp på 100 km/t og får 1 km lengre rekkevidde, eller den helt store

EQE AMG 43 4Magic med 476 hk, som sender deg opp på 100 km/t på kun 4,3 sek. Formidabelt raskt og helt sikkert et godt alternativ, men den koster 300 000 kr mer i utgangspunktet.

Som beskrevet ovenfor, blir den aldri til en sportsbil på svingete veier. Så etter min mening er det ingen tvil om at 350 4Matic gir bilmodellens ultimate drivlinje. Vil du bruke mer, finnes det en rekke lekre utstyrspakker som du kan legge til. Alt fra AMG Line eksteriør-pakken til 36 000 kr, panoramasoltak til 16 000 kr eller Premium Plus-pakken til 62 000 kr, hvor du får en lang rekke anvendelige funksjoner som parkeringskamera, head-up display mm. som en del av pakken.

Hvis du har forelsket deg i den stilige 141 cm brede hyperskjermen for litt over 75 000 kr, må du velge en av de to større modellene. Med en hyperskjerm blir hele frontpanelet på bilen en stor skjerm. Etter min mening øker den ikke nødvendigvis bilens brukeropplevelse, men den store skjermen gir en imponerende wow-faktor, og det er selvfølgelig også noe. Spesielt hvis det indre barnet fra godteridisken skulle titte innom før avtalen signeres. ■