Spareskillingsbanken årshefte 2013 by Lene Heia

Kristiansand og kristiansanderne i 1814

2013

Kjære leser Spareskillingsbanken er en lokal, selvstendig og samfunnsengasjert sparebank. Vi tilbyr bank- og finansielle tjenester til personmarkedet samt små- og mellomstore bedrifter i Kristiansandsregionen. Spareskillingsbanken har i 2013 opplevd en fortsatt positiv utvikling, og kan fremlegge et godt driftsresultat. Resultatet bidrar til ytterligere å styrke bankens kapitaldekning og soliditet. Det er i løpet av året inngått en langsiktig leieavtale med eierne av bankens nabobygg. Leieavtalen sikrer banken vekst- og utviklingsmuligheter innenfor eksisterende drifts- og forretningslokaler. Videre er det inngått et innkjøpssamarbeid med DSS (De samarbeidende sparebanker) som bidrar til å styrke bankens konkurransekraft gjennom felles innkjøpsavtaler med leverandører på sentrale virksomhetsområder. Bankens medeierskap i selskapene Frende Forsikring, Norne Securities og Verd Boligkreditt bidrar til å forsterke bankens konkurranseevne og sikrer våre kunder tilgang til konkurransedyktige tjenester og produkter. Selskapene kan i 2013 også vise til vekst og positiv utvikling. Spareskillingsbanken ønsker å ta en posisjon som banken for Kristiansand. Nære kunderelasjoner, korte beslutningslinjer og konkurransedyktige betingelser skal bidra til at banken fortsatt skal være en attraktiv samarbeidspartner for kunder i vårt markedsområde. Bankens idegrunnlag etterleves i det daglige gjennom våre kjerneverdier: kompetent, engasjert og nær. På dette grunnlaget skal banken bidra til utfoldelse, vekst og overskudd for innbyggerne, bedriftene og lokalsamfunnet. Årets presentasjon føyer seg inn i rekken av en mangeårig tradisjon banken har hatt som formidler av lokalhistoriske tema. Vi feirer i år grunnlovens 200-års jubileum. Innholdet i årets presentasjon gir oss et innblikk i dagliglivet i Kristiansand i 1814. I tillegg får vi en beskrivelse av sentrale hendelser som påvirket Kristiansands rolle og betydning knyttet til tilblivelsen av grunnloven på Eidsvoll. God fornøyelse! Kenneth Engedal Adm. banksjef

Norge i 1814 Fra union med Danmark, gjennom frihet, til union med Sverige. 1814 er det merkeligste og mest spennende år i Norges historie. Ved inngangen til 1814 var Norge i en realunion med Danmark. Den 13. januar overleverte kongen av Danmark Norge til den svenske kongen. Stattholderen i Norge, Christian Frederik, som også var arving til den danske trone, gjorde opprør mot en union med Sverige. Han fikk de fleste nordmenn med seg. På et stormannsmøte på Eidsvoll i februar ble planene lagt for et selvstendig, fritt Norge. Den 27. februar fikk landet for første gang et eget nasjonalflagg. I riksforsamlingen på Eidsvoll i april og mai 1814 fikk Norge en av Europas mest liberale grunnlover, og den 17. mai ble Christian Frederik valgt til Norges konge, den første konge i et selvstendig Norge på 400 år. Stormaktene forlangte imidlertid at Norge skulle gå i union med Sverige. Kong Christian Frederik var standhaftig på Norges vegne. Forhandlinger ble innledet, og kronprins Carl Johan av Sverige med Preussen, Russland, England og Østerrike i ryggen, satte hardt mot hardt. Det ble krig, en krig Norge ikke hadde mulighet til å vinne. Krigen varte bare noen dager i slutten

av juli og begynnelsen av august før Christian Frederik godtok et tilbud fra Carl Johan om våpenhvile. Spørsmålet var fortsatt kamp for selvstendighet eller union med Sverige. Resultatet ble Mossekonvensjonen, hvor blant annet Carl Johan lovet å godkjenne Eidsvollsgrunnloven som Norges grunnlov og bare foreta endringer som en union med Sverige gjorde nødvendig. Et nytt overordentlig storting ble sammenkalt den 7. oktober. Kong Christian Frederik abdiserte, og den 10. oktober reiste han tilbake til Danmark. Den 4. november 1814 ble den nye grunnloven vedtatt med noen endringer i forhold til Eidsvollsgrunnloven, og Carl 13 ble valgt til Norges konge. Ved utgangen av 1814 var Norge i en personalunion med Sverige, det vil si kongefelleskap med Sverige.

Kristiansand i 1814 Få kristiansandere hadde noe imot unionen med Danmark, og for de fleste var foreningen med Danmark et naturlig forhold. Sjøfolk fra Kristiansand seilte under dannebrog, og flagget var like elsket av norske som av danske matroser. Enkelte personer fra byens elite hadde nok tanker om en friere stilling for Norge i helstaten, men en oppløsning av forbindelsen mellom de to land

og et selvstendig Norge var lite aktuelt. Det var enighet om at landet hverken hadde infrastruktur eller økonomi til å stå alene. Ved inngangen til 1814 var Kristiansand en stiftsstad i det dansknorske riket. Her bodde generalen, biskopen og stiftamtmannen som administrerte Kristiansand stift. Stiftet bestod av nåværende Rogaland, Vest-Agder, Aust-Agder og Telemark. Med sine knappe 10 000 innbyggere var byen en av Norges største, bare Bergen, Christiania og Trondhjem var større. København, med sine 100 000 innbyggere, var den overlegent største byen i dobbeltmonarkiet. Alle kristiansanderne bodde innenfor kvadraturens rammer, og nesten alle bygninger i byen var satt opp i treverk. De velstående kjøpmennene og embetsmennene holdt til i store paléer langs Østre og Vestre Strandgate, mens de mindre bemidlede håndverkere, bjelkehuggere, skipstømrere, matroser, soldater og arbeidsmenn bodde i små hus i den nordøstlige delen av byen. Den sosiale forskjellen var stor i Kristiansand, som i resten av landet. Alderssammensetningen blant byens innbyggere var svært forskjellig fra dagens struktur. Bare 2-3 prosent av kristiansanderne var over 70 år, men noen kunne bli svært gamle, som fraktemann John Bendtsen. Han døde 20. januar 1814 i en alder

av 93 år. Mer enn en tredel av befolkningen var under 10 år og annen hver person var under 20 år. Dette minner mer om dagens utviklingsland enn om Norge. 59 ektepar giftet seg i domkirken i 1814. Ett av parene var ungkar og matros på Kongens Værft, Jens Ulrich Nielsen fra Wandsøe sogn og pige Anne Cathrine Knudsdatter Stousland. De giftet seg 17. mai og glemte nok aldri den dagen. I 1814 ble det født 265 barn i Kristiansand. Kirkebøkene forteller at mange av de nyfødte var barn av soldater og matroser som hadde tjeneste ved byens militære anlegg og på marinens orlogsskip. Vanlige navn ved dåpen i mai 1814 var: Ingeborg, Margrethe, Andreas, Daniel, Christian, Caroline, Elias, Christopher, Søren, Erich, Sille Marie, Karen Gurine og Thomine Aasille. Nesten som i dag. Norge hadde i 1814 vært i krig i flere år, og de militære avdelingene satte sitt preg på byen på flere måter. De moralske utskeielsene var større enn i fredeligere perioder. Flere barn ble født, og flere barn ble født utenfor ekteskap. Karakteristisk i så måte er kirkeboken for den 30. november som forteller om et dødfødt, uekte guttebarn. Foreldrene var kirurg ved sjøetatens sykehus, Leverentz, og Anne Cathrine Johnsdatter, Johannes Endresens hustru.

Barnedødeligheten i Kristiansand var stor. I domkirkens menighet døde lille Niels den 23.februar 1814. Han ble 1 ½ år gammel og var sønn av matros Halvor Nielsen og Petronelle Johannesdatter. Samme dag fikk matros på briggen Samsøe, Ole Christensen og Grethe Marie Christensdatter et dødfødt guttebarn. Dagen etter fikk også tømmermann Ole Olsen Gyland og Siri Pedersdatter et dødfødt guttebarn. Den 26. februar døde Anne Gurine tre måneder gammel. Hun var datter av matros Christen Tostensen og Todne. Samme dag døde den 38 dager gamle gutten Georg. Han var uekte barn av kokken Christopher Zolm på briggen Als og pike Siri Thomasdatter. Hvert enkelt dødsfall var en tragedie, men døden var en hyppig gjest i småbarnsfamilier for to hundre år siden.

Avisen informerer Kristiansand hadde en avis i 1814. Det var en annonseavis som kom ut to ganger i uken og het Kristianssands Addresse Kontoirs Efterretninger. Det var boktrykker og redaktør Hans Thorsen Bachrud som ga ut avisen fra Markensgaten 39. Bachrud døde for øvrig høsten 1814 og hans enke, Lucine, overtok utgivelsen. I ”Efterretningene” stod det lite om at den dansknorske kongen hadde overlevert Norge til den svenske kongen ved freden i Kiel. I slutten av januar kom det likevel gjennom små notiser i annonseavisen og i utenbys

aviser, fra reisende og ad andre veier, opplysninger om avståelsen av Norge til Sverige. Diskusjonene må ha gått livlig blant byens politisk interesserte borgerskap. Samtalene har nok dreid seg om hva en ny union ville bety for Norge og hvilken stilling landet ville få i forhold til Sverige. Kristiansandere flest har nok likevel vært lite interessert i det politiske spillet. De har nok vært mer opptatt av praktiske forhold som når blokaden mellom Norge og Danmark ville ta slutt og varestrømmen over Skagerrak igjen kunne bli normal. Fremdeles blokkerte engelske orlogsskip Skagerrak, og byens sjømenn drev fortsatt kapervirksomhet. Den 20. januar står det i byens avis at det skal være offentlig auksjon i Gravene 1 over galeasen Venus som var tatt av kapreren Erich Ejegod som Andreas Heyerdahl eide. Auksjonen bød fram selve skipet og dets inventar som blant annet bestod av 50 kasser brasiliansk puddersukker, 24 kasser indigo, 20 fustasjer kaffe, omtrent 1000 stykker genever, 699 stykker hvit callico og cambrik (tekstiler fra Calcutta i India og Cambrai i Frankrike), 476 stykker brodert musselin, 208 dusin hvite bomullsstrømper, 208 sydde vester, 97 par bukser, 36 hvite bomulls sengetepper, 1200 duker, 99 kasser blikkplater, noen kasser med forskjellig isenkramvarer og mye mer. Auksjoner som denne involverte store pengesummer, og de kristiansandere som hadde

Kristiansand domkirke som ble satt opp etter den store bybrannen i 1734 ble innviet i 1738. Kirken var klassisk i sin korsform med hvitmalte murer, blåglaserte takstein fra Nederland og gotiserende vinduer. Rundt kirken lå kirkegården hvor byens borgere ble begravet. Fredag den 4. mars 1814 ble valget av to representanter fra Kristiansand til Eidsvoll avholdt i sakristiet i domkirken. På bildet er sakristiet helt til høyre. Der ble grosserer Ole Clausen Mørch og residerende kapellan Nicolai Wergeland valgt. 45 av byens embetsmenn og mest kjente borgere skrev under på den adressen de to hadde med seg til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll. I bakgrunnen til høyre ligger husrekken som vendte ut mot Gyldenløves gate og torvet. I dag ligger Wergelandsparken der. Foto: Vest-Agder-museet

anledning til det, deltok med iver i handelen. Samme dag averterte Olsen i Frobusdalen at han hadde 3 til 4 tønner oksekjøtt til salgs. Den 29. januar skriver Peder Mørch i avisen at det hadde vært flere innbrudd på Grims møller i løpet av vinteren, og natten til i går var inngangsdøren til øvre mølle hugget i stykker. Det var stjålet en tønne hvete, en tønne rug og en tønne bygg fra møllen. Mørch forteller videre at det antagelig må ha vært tre tyver og at de hadde tatt veien over Ekserserplassen, hvor Grim torv er i dag, og nedover Nattmannsbekken mot byen. Mørch lover hele 200 riksdaler for den eller de som kan føre til at tyvene blir tatt.

Flest valg til Eidsvoll i Kristiansand De politiske realitetene kom likevel hurtig til Kristiansand i 1814. Den 4. mars ble det innkalt til valgmøte i Kristiansand domkirke. Byen skulle velge to utsendinger til riksforsamlingen på Eidsvoll. Der skulle de utvalgte menn skrive en ny grunnlov for det frie Norge. Biskop Christian Sørensen holdt først ”en skjøn” preken for dagen, deretter avla hele menigheten unisont en ed til fedrelandet. Sørensen oppfordret deretter, fra prekestolen, alle de som skulle velge, å gå inn i sakristiet hvor selve valget skulle foregå. Flest stemmer fikk pastor Nicolai Wergeland og grosserer Ole Clausen Mørch. Det var disse to som skulle være Kristiansands representanter i den grunnlovgivende forsamlingen som skulle starte 10. april. Som ved en skjebnens ironi satte det nye Dramatiske Selskab i Kristiansand opp teaterstykket Den politiske

regenten Christian Frederik. Der hevdet han at valget først ble kunngjort i domkirken, og derfor hadde heller ingen diskutert kandidatene på forhånd slik at valget ble tilfeldig. Bare omkring 140 av byens store befolkning ga sin stemme på kandidatene, fortalte Sebbelow indignert til den fremtidige kongen. Valget i domkirken var ikke det eneste valget til Eidsvoll, i det som er dagens Kristiansand. I Tveit ble Osmund Andersen Lømsland og Anders Tallaksen Koestøl valgt som valgmenn på Tveits prestegård den 11. mars, og på tinggården Lunde i Søgne, den 19. mars, ble Lømsland valgt til eidsvollsmann for Mandals amt sammen med Erik Haagensen Jaabek og Syvert Ommundsen Eeg.

Nicolai Wergeland (1780-1848) kom til Kristiansand i 1805 etter avlagt teologisk embetseksamen i København. Han var først adjunkt ved katedralskolen, senere, i 1812, residerende kapellan ved domkirken. Wergeland var meget aktiv i grunnlovsarbeidet og en av de sentrale representanter på Eidsvoll. Det var Wergeland som foreslo at nasjonalforsamlingen skulle hete Stortinget.

Kandestøber av Ludvig Holberg den 11. mars, bare en uke etter valget i domkirken. I ettertid kom det kritikk av valget i domkirken. Sterkest kom det til uttrykk i et brev Wincents Sebbelow sendte til 8

Ingen andre steder i landet var det så mange valg som nettopp i vår by. Bakgrunnen er at i tillegg til de ordinære valgene var det mange sjømilitære avdelinger som oppholdt seg i havnen, og alle skulle velge representanter. Den 28. mars ble det holdt valg både på Kristiansands verft med underliggende flåtebatterier og på hver av de fem orlogsbriggene som lå i Kristiansand havn. I 1814 var det stasjonert syv orlogsbrigger i Norge, fem av dem lå altså i Kristiansand. Det forteller bedre enn noe annet hvor sentral byen var under napoleonstiden og i krigsårene rundt 1814. De fem orlogsbriggene som lå i østerhavnen og vesterhavnen var Allart, Alsen, Kiel, Langeland og Seagull.

På disse seks valgstedene, som i domkirken, ble eden til Norges sak avlagt før mannskapene og offiserene gikk til valg. De utpekte ikke representanter direkte til Eidsvoll, men valgte valgmenn som den 3. april i Fredriksvern (Stavern) kåret sjøforsvarets fire representanter til riksforsamlingen. En av dem som ble valgt var Peder Johnsen fra Skippergaten. Han var underoffiser og regnskapsfører på Kristiansands verft, populært kalt Kongens verft, som lå på bysiden like nedenfor den nye Lundsbroen som stod ferdig i 1810. En annen var Even Thorsen fra Tromøy som ble valgt for briggen Kiel.

Landets første flagg ble tegnet av kaptein Stibolt i Kristiansand Sjefen for Kristiansand verft, hvor Peder Johnsen arbeidet, var Jens Peter Stibolt. Han var født i København og kom til Kristiansand som inspeksjonssjef i 1805. Fra 1808 til 1814 var han øverstbefalende på verftet og bodde i ”kommandørens hus” på den andre siden av Elvegaten. Noen dager etter at Christian Frederik proklamerte et nytt norsk flagg den 27. februar, satte Jens Stibolt seg ned ved sitt skrivebord på verftet for å tegne et offisielt forslag. Stibolt sendte tegningen til regenten, og den 18. mars takket Christian Frederik for illustrasjonen, men anmodet ham om å endre løven slik at den vendte ut fra stangen. Stibolt endret tegningen etter regentens

Ole Clausen Mørch (1774-1829) var en av Kristiansands mest velstående kjøpmenn. Etter at faren døde i 1797, startet han sammen med sin mor handelshuset Claus Mørch & Søn. Da den fremtidige konge, Christian Frederik, besøkte Kristiansand i 1813, bodde han hos Ole Clausen Mørch. Etter valget til Eidsvoll reiste Wergeland og Mørch til Christiania over land med hest og slede. Mørch inntok ingen betydelig rolle i riksforsamlingen.

forslag, og den 25. mars bifalt Christian Frederik tegningen til nytt norsk flagg. Dette skulle bli Norges handelsflagg frem til 1821. Samtidig påla regenten Jens Peter Stibolt ” å la de fornødne flagg og vimpler forferdige ved verftet” i Kristiansand.

To grunnlovsforslag fra Kristiansand Den 25. februar innbød redaktør og pastor Wulfsberg i avisen Tiden i Christiania til en konkurranse om den beste Afhandling om Norges tilkommende Regjerings-Form. Samtidig ble det avertert etter personer som hadde konstitusjonelle staters grunnlover på originalspråket eller i oversettelser. Politisk interesserte mennesker begynte, også i Kristiansand, å diskutere hvordan en norsk grunnlov skulle se ut og lyde. Forbildene var konstitusjonene som kom i kjølvannet av revolusjonene i årene mellom 1776 og 1814. Først og fremst den amerikanske grunnloven av 1776, den franske Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter fra 1789, den franske grunnloven av 1791, den nederlandske av 1798, den svenske av 1809 og den spanske grunnloven av 1812.

Kristiansand i 1818. I bakgrunnen domkirken som stod ferdig i 1738 og Andreas Heyerdahls vindmølle på torvet som ble bygd opp i 1802 og tatt ned i 1819. I forgrunnen en amerikansk brigg og en norsk jakt. Bak disse skipene ligger sjøbodene og bryggene i vesterhavnen. Hopene mellom bryggene går nesten helt inn til Vestre Strandgate. Huset med to kvister i Rådhusgaten er den gamle Børsen. I 1814 var det kjøpmann Peder Mørch som bodde i dette herskapshuset. Til venstre for børshaven ligger Vestre Strandgate 22 som ennå eksisterer. Her bodde Wincents Sebbelow i 1814. Huset helt til høyre med skilderhus foran, er den gamle tollboden fra 1796 som ble revet i 1824 og bygd opp i mur i årene 1825-27. Detalj av gouache av Dreier. Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design.

De nye ideene kom blant annet frem i den nordamerikanske uavhengighetserklæringen. Der het det at alle mennesker er skapt like, at alle av sin skaper er utstyrt med visse uavhengige rettigheter som liv, frihet og streben etter lykke. De to hovedtankene i den franske erklæringen om menneskerettighetene som bestod av 17 punkter, var prinsippet om folkesuvereniteten og tanken om individuell frihet. Grunnvilkårene for friheten er en likevekt mellom statsmaktene, hevder de. Det viktigste blir da å finne en balanse mellom den lovgivende og den utøvende myndigheten, slik at den ene makten ikke vinner over den andre. Disse ideene var kjent blant beleste og intellektuelle embetsmenn og kjøpmenn i Norge og i Kristiansand. Da valget til den grunnlovsgivende forsamlingen i domkirken var avgjort, satte to menn seg ned i Kristiansand for å skrive sine utkast til en ny grunnlov for Norge. Den ene noterte og forfattet sine punkter i Vestre Strandgate 22, den andre i Dronningens gate 17. Det var henholdsvis overkrigskommisær og kjøpmann Wincents Sebbelow og pastor Nicolai Wergeland. To antagonister og motstandere i Kristiansands lokale politiske liv. I løpet av noen få uker skrev de hvert sitt forslag. Av omkring 10 grunnlovsforslag som kom inn fra hele Norge og Danmark var altså to fra Kristiansand. Det står det respekt av!

Sebbelows forslag var på 35 trykte sider. Innledning var på 15 sider og et Raisonneret Udkast til Kongeriget Norges Grunnlov var på 20 trykte sider med 48 paragrafer. I forordet skriver Sebbelow at Maatte jeg være saa lykkelig, at blive erkjendt for blot at have bragt en eneste liden brugbar Steen til dette store Hegn, saa ønsker jeg intet mere. Sebbelows forslag som er datert Kristiansand den 20. mars ble aldri sendt til konkurransen, men er det første av alle grunnlovsforslagene som ble trykt. Wergelands forslag var på 17 trykte sider og har 100 paragrafer. I forordet gir han en del grunnsetninger som tydelig er influert av de utenlandske konstitusjonene, og skriver at Individernes absolute Menneskerettigheder ere: Frihed, Liighed, Sikkerhed. Heraf flyder Ejendomsret og Modstands-Ret. – Motstandsret er Magt til at modsætte sig Undertrykkelse. Magt til at hævde sine Rettigheder imod enhver Krænkelse. Men likevel skriver han i sitt forslag til § 8: Ingen Person af den jødiske Troesbekjendelse maa komme indenfor Norges Grændser, langt mindre boesætte sig der. Wergelands fremlegg til grunnlov var, ved siden av Adler og Falsens grunnlovsforslag, det mest omfattende og velskrevne, mener flere historikere.

Kamp på Kristiansand havn Omtrent samtidig med at riksforsamlingen på Eidsvoll ble åpnet den 10. april, forgikk det sammenstøt på Kristiansand havn som fikk rikspolitiske følger. Bakgrunnen var at den danske konge, Frederik 6., hadde befalt alle danske sjøoffiserer å seile med sine orlogsskip fra Norge til danske havner. Den norske regenten, Christian Frederik, hadde derimot forbudt alle dansknorske orlogsskip som lå i norske havner å forlate landet. De danskfødte offiserer og matroser som ikke ville avlegge ed til Norges sak, skulle fratre sine stillinger. Christian Frederik befalte samtidig at orlogsskipene skulle heise det nye norske orlogsflagg med løve nærmest stangen. Mange av de danskfødte sjøfolkene, fra kontreadmiral Lütken til matros Hansen, fikk lojalitetsproblemer. De norske sjømennene hadde selvfølgelig ingen problemer med å avlegge eden til Norge. Danske og norske sjøfolk ble stående på hver sin side i konflikten. De fleste orlogsskipene lå som nevnt i Kristiansand, og oberst Christian D. A. Arenfeldt, som var en sentral offiser i byens historie, ble sendt fra Christiania for å sikre at de fem briggene forble under norsk flagg og kommando. Hver av orlogsbriggene var armert med 18 kanoner og hadde en besetning på mellom 80 og 100 matroser

Oberst senere generalløytnant Christian Ditlev Adolph Arenfeldt (1758-1833) var en sentral person på mange plan i 1814. Arenfeldt deltok på stormannsmøtet på Eidsvoll i februar, ordnet opp i problemene mellom danske og norske sjøoffiserer på Kristiansand havn i mars-april og han ledet, sammen med Hegermann, det norske forsvaret av Smålenene (Østfold) i krigen mot Sverige i august 1814. Christian Arenfeldts sønn Julius giftet seg til Gimle gård. Foto: Arve Lindvig, Vest-Agder-museet

pluss offiserer. Det vil si at våren 1814 var det stasjonert nærmere 500 marinefolk i Kristiansand havn.

ut av Vesterhavnen. Men fluktforsøket ble oppdaget, og Arenfeldt ga ordre om at avseilingen skulle stoppes med skarpe skudd fra batteriene. Han ga også oberst Hagerup ordre om å ro fire kanonfartøyer ut til briggen og føre den tilbake til havnen. På dette tidspunkt begynte de to ytterste batteriene på Odderøya å skyte foran baugen på briggen. Mannskapet gjorde da opprør. Den norske delen av besetningen nektet å seile til Danmark. Av danske var det bare 11 mann om bord, og Schønheyder var nødt til å seile tilbake. Briggen var da kommet forbi Dybingen og måtte krysse seg inn igjen. Dette gikk smått, og resultatet ble at kanonbåtene måtte ta Allart på slep og bringe den til ankers på Vesterhavnen. Dermed ble skipet reddet for Christian Frederik og Norge.

Hele fem orlogsbrigger lå i Kristiansand havn våren 1814. De hadde som oppgave å beskytte kornhandelen mellom Norge og Jylland. Her en av briggene for fulle seil i åpent farvann. Foto: Arve Lindvig, detalj av akvarell på VestAgder museet

Arenfeldts oppdrag forløp greit for fire av de fem briggers del, men den 5. april fikk Arenfeldt beskjed om at Allart i hemmelighet hadde lettet ankeret og satt seil. Under kaptein Ulrich Schønheyders kommando seilte skipet lydløst

Danskfødte kristiansandere i nasjonal samvittighetsnag Det var ikke bare de danskfødte sjøoffiserene som fikk lojalitetsproblemer mellom danskekongen og Danmark på den ene side og den norske regenten og Norge på den andre. Mange sivile embetsmenn som bodde i Kristiansand, hadde sine røtter i Danmark. De ble tvunget til å tenke gjennom sin livssituasjon for seg selv og sin familie. Skulle de reise tilbake til sitt fedreland Danmark og fortsette sin karriere der, eller skulle de satse på den nye, skjøre staten Norge som kanskje måtte inn i en union med Sverige?

Østerhavnen 1814-19. I bakgrunnen til venstre ser vi litt av domkirken. Det store huset like foran kirken er stiftamtmannsgården i Dronningensgate, som sto ferdig i 1813. Heyerdahls private vindmølle på torvet var markant i bybildet i 1814. Det lille tårnet til høyre for vindmøllen er antagelig porten inn til Hospitalkirkegården. I forgrunnen sjøbodene i østerhavnen og bak disse boligene langs Østre Strandgate med haver foran. Helt til høyre Retranchementet. Akvarell av Appel, Vest-Agder-museet.

Mange valgte likevel å bo i Kristiansand etter 1814, blant dem var embetsmenn som krigskommisær Sebbelow, oberst Arenfeldt og stiftamtmann Schouboe. Danskfødte kjøpmenn, som allerede hadde gode forretninger i byen, som flensborgerne Christian Mathiessen, Josias Smith og Anton Hartmann hadde ingen kvaler med å bli i Kristiansand. De hadde slått rot i byen og så Norge som mulighetenes land.

Men mange reiste tilbake. Kaptein Schønheyder flyttet hurtig til Danmark etter begivenhetene i havnen, selv om han den 14. april hadde giftet seg med Christiane Hansen, datter til den tidligere biskopen i Kristiansand. Verftssjef Jens Stibolt reiste også tilbake til Danmark sommeren 1814, og ble senere viseadmiral i den danske flåte. Flere av dem som vendte tilbake til Danmark, så imidlertid positivt på tiden i Kristiansand. En av dem var

justitiarius Christian von Bracht som i årevis hadde bodd i det store huset i Østre Strandgate 35, like overfor Retranchementet. Da han den 31. august seilte tilbake til Danmark på skipet Anna Dorthea, skriver han til sine venner i Kristiansand at: ”Min og Familiens pludselige Afreise her fra Stædet til Danmark, gjorde det umuligt for os personlig at aflægge vor erbødige og venskabelige Tak til alle de af Christianssands Indvaanere, og andre som skjænkede os deres Venskab og Fortrolighed i den Række af Aar hvori vi nød saamange behagelige Dage i det elskede Christianssand. Modtager da, ædle Venner herigjennem vores oprigtige Tak, som den eeneste Erkjendtlighed vi seer os istand til at kunne yde Dem, for alle de Venskabs og Goedheds Beviser vi saa vennehuld modtage, hvilket stedse vil være os i kjær Erindring.”

Dagligliv Krigen mellom norske og svenske tropper i juli og august står det lite om i byens avis, men i en reportasje som ble tatt fra bladet Tiden i Christiania, heter det bl.a. at ”Fienden viser sit sande Sindelag til det Norske Folk, ved at lade sine Heste nedtræde og ødelægge de fattige Landboeres Agre og Enge”. Livet i Kristiansand gikk sin vante gang tross det storpolitiske spill om Norges skjebne og landets fremtidige styresett. I begynnelsen av juli blir det i byens annonseavis utlyst en stilling for ”En Mand,

helst uden Familie, der besidder de fornødne Kundskaber til at drive en Vindmølle. Han maae være forsynet med gode Attester om hans Redelighed og gode Opførsel,” skriver kjøpmann Peter Frellsen. Den tidligere koffardikapteinen Frellsen var for øvrig en av byens mest foretaksomme menn og drev krambod og hotell med biljard og kjeglebane i Markensgate 2. I samme avis meddelte Johan Fergit til avisens lesere at han har mistet ”en Sølv Spiseskee, mærket J.F.”; og buntmaker Johan Frederik Keim meldte at han hadde etterlatt et vaffeljern på T. Thønnessens brygge og spør om noen har funnet vaffeljernet. Justitiarius Niels Wisløff Gjertsen, som bodde i kommandantboligen på hjørnet av Kongens gate og Festningsgaten, kunngjorde på byens vegne at det i byen finnes ”adskillige Huse=Bygninger, der mangle Tagsteen.” Dette strider mot brannforskriftene påpeker Gjertsen. De som ikke innen utgangen av oktober hadde rettet på dette, vil bli bøtelagt etter stiftets retningslinjer, heter det fra rådhuset. På vegne av myndighetene kunngjorde også rådhusskriver van Kervel at det blir offentlig auksjon i apoteker Schultz´ hus i Kongens gate 41 over bøker, speil, stoler, bord og klær, etter avdøde rådmann Dahm. Samtidig vil alle Efterladenskaber etter Madamme Wallesværd bli solgt, offentliggjør van Kervel, og Johan Kierulf som jobbet for byens fattigvesen, etterlyste medborgere som kunne tenke seg å ha to av byens vanskeligstilte pleiebarn i kost og losji.

Skuffelse over Mørch og Wergelands holdning på Eidsvoll Både Wergeland og Mørch inntok et standpunkt på Eidsvoll som ikke var populært blant kristiansandere flest. Begge, og særlig Wergeland som i utgangspunktet var norskpatriot, ble en ivrig forkjemper for unionen med Sverige. I det minste holde mulighetene åpen for en union. I byens avis kommer misnøyen mot dem til uttrykk. Da valget til det overordentlige storting skulle finne sted høsten 1814, ble begge vraket. Det nye valget på stortingsmenn falt på biskop Christian Sørensen og stiftsassessor Lorents Lange. Men nå var unionen med Sverige uunngåelig, og det var de to som på Kristiansands vegne underskrev den nye endrede grunnloven av 4. november 1814 som satt den svenske konge på Norges trone. Den 5. november holdt likevel biskop Sørensen en skarp tale i Odelstinget hvor han ville ha oppreising for ”Vort Fødelands plettede Ære” under krigen.

Ved begynnelsen til noe nytt? For Norge hadde 1814 vært et begivenhetsrikt år. Politisk hadde det skjedd mer på dette ene året enn på de 400 forutgående årene. En ny tid var begynt for landet. Men kristiansandere flest merket lite eller ingenting til endringene. Nye par giftet seg i domkirken. Barn ble født og døpt, andre døde og ble begravd på kirkegården ved torvet. Bjelkehuggerne og skipstømmermennene fra den

Biskop Christian Sørensen (1765-1845) holdt gudstjeneste da Christian Frederik besøkte Kristiansand i 1813. Han ledet gudstjenesten før valget av eidsvollsmenn i domkirken 4. mars 1814. Christian Sørensen ble valgt som byens representant til det overordentlige storting høsten 1814 da hverken Wergeland eller Mørch ble gjenvalgt. Foto: Arve Lindvig. Kristiansand domkirke

øvre del av byen fortsatte å bo i sine små hus og å jobbe på skipsverftene nede ved havnen. Kanskje følte de likevel ved årsskiftet at noe nytt var på gang, at Norge var litt annerledes.

Kristiansand vesterhavn 1824. Mange av dem som var aktive politikere og som var ”byens ledende menn” bodde i Vestre Strandgate med utsikt til bryggene, verftene og havnen. Helt til venstre Vestre Strandgate 36. Dette var boligen til eidsvollsmann Ole Clausen Mørch. Under sitt besøk i 1813 hadde stattholderen Christian Frederik og hans stab sitt kvarter der. Bygningen ble senere Karl Johans Minne skole. Bygningen med ark til høyre for kirken var Kristiansands rådhus i 1814. Helt til høyre Gravene 1 som fremdeles eksisterer, og til venstre for det Peder Isaachsens store bygning med mansardtak på hjørnet av Østre og Vestre Strandgate. I forgrunnen ligger Lagmannsholmen med unionsflagget fra 1815. Akvarell av Dreier 1824. Norsk Folkemuseum

Christian Frederik i Kristiansand august 1813 I 1813 reiste stattholder Christian Frederik rundt i Norge for å gjøre seg kjent med landet og landets borgere. Hadde han en aning om hva som skulle komme? Om kvelden den 15. august kom han til Kristiansand med båt fra Boen i Tveit , og steg i land ved Retranchementet under ”Kanon-Torden” fra kanonbåtene på reden. Derfra gikk han til fots til sitt losji hos grosserer Ole Clausen Mørch som bodde i sin nye flotte bolig i Vestre Strandgate 36, den senere Karl Johans Minne skole. Neste formiddag inspiserte stattholderen de militære avdelinger. Om ettermiddagen så han en forestilling av skuespiller Knudsen sammen med en stor mengde av byens innbyggere. I den anledning holdt pastor Wergeland en ”skjøn Tale”. Derfra gikk Christian Frederik i prosesjon ”under almindelig Hurra til sit Qvarteer”. Om kvelden ble det holdt ball for stattholderen, og ved bordet ble det drukket Hans Majestet Kongens og Kristiansand bys skåler. ”Ballet sluttedes seent”, står det i byens avis. Dagen etter, 17. august, besøkte Christian Frederik latinskolen, de øvrige borgerskoler, hospitalet, tukthuset, det kongelige verft ved elven og byens andre offentlige institusjoner. Middagen tilbrakte han hos oberst von Arenfeldt i Festningsgaten 11. Arenfeldts eiendom var en av byens flotteste med mange værelser, selskapssaler og kontorer. I dag holder Spareskillingsbanken til på dette hjørnet. Om ettermiddagen reiste Christian Frederik ut til Flekkerø havn for å se batteriene. Den 18. august tok stattholderen farvel med biskop Sørensen, kjøpmann Mørch, oberst Arenfeldt, pastor Wergeland og Kristiansands borgere og satte kursen mot Christiania etter først å ha deltatt i domkirkens gudstjeneste.

Stattholderen Christian Frederik gjorde opprør mot at Norge ble avstått til Sverige etter Kielfreden, og den 17. mai 1814 ble han den første konge i et fritt Norge på mange hundre år. Christian Frederik var en betydelig politisk strateg og en glimrende taler. Norge kan i stor grad takke ham for den selvstendighet og uavhengighet landet fikk. Etter krigen med Sverige måtte han frasi seg den norske tronen den 10. oktober og reise tilbake til Danmark. I årene 1839-1848 var Christian Frederik konge av Danmark under navnet Christian 8.

UTDRAG AV ÅRSREGNSKAPET FOR 2013

137. REGNSKAPSÅR

2013 (1000 kr) 292 094 171 478 120 616

2012 (1000 kr) 276 446 162 179 114 267

Utbytte og andre inntekter av verdipapirer med variabel avkastning Provisjonsinntekter og inntekter fra banktjenester

4 506 30 834

1 426 27 100

Provisjonskostnader og kostnader ved banktjenester

5 443

5 579

1 201 844 53 060

-2 130 1 385 47 813

3 775 5 376 6 138

2 221 5 204 4 715

0 84 209 25 823 58 386

0 76 516 23 823 52 693

2 750 55 636 58 386

2 870 49 823 52 693

RESULTATREGNSKAPET: Renteinntekter og lignende inntekter Rentekostnader og lignende kostnader

Netto verdiendring og gevinst/tap på valuta og verdipapirer som er omløpsmidler Andre driftsinntekter Lønn og generelle administrasjonskostnader Avskrivninger mv. av varige driftsmidler og immaterielle eiendeler Andre driftskostnader Tap på utlån, garantier mv. Nedskrivning/reversering av nedskrivning og gev./tap på verdipapirer som er anleggsmidler Skatt på ordinært resultat

Disponeringer: Overført til gaver/gavefond Overført til sparebankens fond Sum disponeringer

BALANSEN: EIENDELER: Kontanter og fordringer på sentralbanker Utlån til og fordringer på kredittinstitusjoner Utlån til og fordringer på kunder Sertifikater, obligasjoner og andre rentebærende verdipapirer med fast avkastning Aksjer, andeler og andre verdipapirer med variabel avkastning Immaterielle eiendeler Varige driftsmidler Andre eiendeler Forskuddsbetalte ikke påløpte kostnader og opptjente ikke mottatte inntekter SUM EIENDELER GJELD OG EGENKAPITAL: Gjeld til kredittinstitusjoner Innskudd fra og gjeld til kunder Gjeld stiftet ved utstedelse av verdipapirer Annen gjeld Påløpte kostnader og mottatt ikke opptjente inntekter Avsetninger for påløpte kostnader og forpliktelser Sum gjeld EGENKAPITAL Sparebankens fond Gavefond Sum egenkapital SUM GJELD OG EGENKAPITAL

2013 (1000 kr) 69 218 371 039 6 278 736

2012 (1000 kr) 336 992 209 484 6 080 208

563 163

300 538

151 882 12 257 45 864 127

120 550 4 888 45 707 1 268

25 580 7 517 866

21 611 7 121 246

51 158 5 524 131 1 048 979 33 831

52 251 5 640 686 599 395 30 409

12 288

7 111

3 293 6 673 680

2 769 6 332 621

839 761 4 425 844 186 7 517 866

784 125 4 500 788 625 7 121 246

Kristiansand 31. desember 2013 / 28. januar 2014 Fullstendig årsregnskap er lagt ut på bankens hjemmesider: www.spareskillingsbanken.no Øystein E. Krabberød styrets leder

Birte Simonsen nestleder

Øyvind Berntsen

Randi Haukom

Vigdis Løland Truchs

Tor Arne Engestøl

Kenneth Engedal adm. banksjef

Bankens tillitsvalgte STYRET MEDLEMMER: Øystein E. Krabberød (leder) Birte Simonsen Vigdis Løland Truchs Øyvind Berntsen Randi Haukom Tor Arne Engestøl

VARAMEDLEMMER: Einar Jahnsen Arvid Josten Reidar Kleggetveit

KONTROLLKOMITE MEDLEMMER: Hans Erdvik (leder) Grete K. Mølland Inger Lise Hærås

VARAMEDLEMMER: Bjørg Stray Arvid Bøe

FORSTANDERSKAP VALGT AV INNSKYTERE MEDLEMMER: Ellen Frivold (leder) Ivan Evensen Hans Frivold Arvid Bøe Elin Gullvåg Aasen Tove Gottwald Randi Breidalen Arvid Dolsvåg

VARAMEDLEMMER: Ole Lunde Grete K. Mølland Marianne Føreland Rune Ottar Hillesund

VALGT AV KRISTIANSANDS BYSTYRE. MEDLEMMER: Bjørg Stray Ernst Henry Eriksen Øyvind Berntsen Eva Kvelland Mette Roth Abdullahi M. Alason Torill Hogstad

VARAMEDLEMMER: Helene Knudsen Wenche Refsnes Alan Ahmadi

VALGT AV ANSATTE MEDLEMMER: Nina E. Nilsen Lars Ormestad Solveig Waage June Britt Brekne Gunn Alice Bjerland

VARAMEDLEMMER: Ole A. Hermansen Frode Selstø

Totalproduksjon: Kai Hansen Trykkeri Kristiansand AS Tekst til â&#x20AC;&#x153;Kristiansand og kristiansanderne i 1814â&#x20AC;?: Jan Henrik Munksgaard