DÅRLIG NYTT FRA ØSTFRONTEN

dårlig nytt fra østfronten

Hellestveit

DÅRLIG NYTT

FRA ØSTFRONTEN

SOM ENDRER ALT

Dårlig nytt fra Østfronten. Krigen som endrer alt © Spartacus Forlag AS, 2022

Omslagsdesign: Johan Martin Aarstein

Omslagsfotografier: Jan Tomas Espedal / Aftenposten / NTB og Getty images

Sats: Punktum forlagstjenester

Satt med Garamond Premier Pro 11/14

Papir: Munken Print Cream 100 g

Trykk: Scandbook Printed in EU

ISBN 978-82-430-1500-5

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond. Boken er utgitt med støtte fra Bergesenstiftelsen og Institusjonen Fritt Ord.

Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR .

SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no

Innhold

Prolog 11 Bokens 22 teser 14

Del 1: Krig

Krig 20 Grenselandet 28 Makten og æren 40 Gjengjeldelsesapostelen 52 Krigens gjenkomst 62 Ny frontlinje 74 Når våpnene rår, tier lovene 82 Slagmarkens grøde 94

Del 2: Rivaler

Rivaler 102 Kappløp i emning 108 Alle mann på dekk 118 Klar, ferdig, krig! 126 Sjakkbrett 134

Tyrkisk basar 142

Kull og grønne skoger 150

Verdensveven rakner 160

Del 3: Vårt lille land

Vårt lille land 166

Små og en alen lange 176

Sjø og land, ild og vann 182

Moralen! Enkel eller dobbel? 188

Fred og krig og sånn 192 Naboskap og toskeskap 196

Epilog: Hva gjør vi nå da, dere? 201 Noter 207

Sannsynligvis er ingen nasjon rik nok til å betale for både krig og sivilisasjon.

Vi må treffe et valg: Å ha begge er en umulighet.

Abraham Flexner

Prolog

I 2015 postulerte den franske presidenten Emmanuel Macron at «etter Syria vil alle kriger være geopolitiske».1 Enhver krig er først og fremst lokal. Heltene og ofrene i Ukraina-krigen er de menneskene som står i en kamp på liv og død, i og for sitt samfunn. Russ lands aggresjonskrig mot Ukraina er likefullt en geopolitisk driver, og det gjør at krigen har flere direkte konsekvenser for Norge enn noen annen væpnet konflikt etter andre verdenskrig – inkludert konfliktene hvor norske soldater har deltatt. Forklaringen ligger i kreftene som krigen har sluppet løs, i og utenfor Europa, og som deretter har fanget krigen i sitt ubarmhjertige geopolitiske grep. Det er dette perspektivet jeg vil forsøke å bringe inn i vår forståelse av krigen i Ukraina. Mitt nedslagsfelt er krigens effekter og hvordan de vil spille seg ut for oss her hjemme.

Dårlig nytt fra Østfronten handler om Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022, et monumentalt øyeblikk i europeisk historie. Boken plasserer krigen i en europeisk og global kontekst og analyserer hvorfor og hvordan krigen representerer et vende punkt for Europa og for Norge. Den russo-ukrainske krigen og endringene den innvarsler, betyr ikke det samme for alle. Krigen har noen helt særegne effekter for Norge sammenlignet med mange andre land. Det kommer av vår beliggenhet, våre ressurser

dårlig nytt fra østfronten

og vår politiske og økonomiske beskaffenhet, tilknytning og orientering. Problemstillingen som ligger til grunn for boken, er hvordan Norge best bør stake ut fremtiden i en verden som er betydelig mer krevende enn den vi kjenner. Boken fremmer 22 teser om hva Russlands krig mot Ukraina er, hva den gjør – og hva krigen betyr for oss her nord. Tesene er ikke ment som sannhetseliksir, men byr på bestemte blikk på krigen. Bokens teser er delt i tre. Første del handler om selve angrepskrigen og dens effekter i og for Europa («Krig»). Andre del handler om den geopolitiske situasjonen forut for Russlands invasjon og hvordan svarene på krigen påvirker geopolitiske sentrifugalkrefter («Rivaler»). Tredje del handler om Norges posisjon og hvordan krigens mange ulike dønninger slår inn over oss («Vårt lille land»).

I en avsluttende epilog reiser jeg enkelte spørsmål og belyser visse dilemmaer jeg mener bør være gjenstand for en bred samtale og åpen debatt her hjemme. Problemstillingene og argumentene i epilogen er i noen grad betinget av at tesene medfører riktighet – i det minste i stort. Men de forutsetter på ingen måte at bokens teser er sannheten. Og langt mindre hele sannheten, ettersom enhver krig produserer mange sannheter.

Årsakene til konflikten mellom Russland og Ukraina, som har pågått siden 2014, er lokale, altså ukrainske og russiske, og de er internasjonale, altså geopolitiske.2 Ledelsen i Kreml alene er ansvarlig for aggresjonskrigen mot Ukraina. Hvilke effekter krigen fører med seg, både på slagmarken og langt bortenfor rekkevidden til kuler og krutt, er imidlertid et spørsmål hvor ansvarsforhold, parter, drivkrefter og motiver er betydelig mer sammensatt. Med tiden vil også andre stater bli stilt til ansvar for sine handlinger og unnlatelser før og under krigen, og etter hvert også for hvordan man innretter sitt eget samfunn i den nye æraen krigen har innledet. Boken berører mye av dette.

Valget av temaer og vinklinger i boken har vært styrt av jakten på de sidene ved den russo-ukrainske krig som i størst grad påvirker Norge. Hva er det ved dette skjellsettende vendepunktet i Europas samtid som endrer Norges tarv, våre interesser og vårt handlingsrom i årene fremover? Og hva skal vi gjøre med det?

Jeg har ingen partipolitisk tilknytning og bekjenner meg ikke til noen forutinntatte konklusjoner om hva som bør være utgangen på de diskusjonene jeg inviterer til. Jeg har heller ikke noen bakenforliggende motiver for å påvirke leserens sympatier eller antipatier i den ene eller den andre retning. Mitt anliggende er et annet. De siste tre tiårene har jeg befattet meg mye med krig og konflikt, og jeg har betydelig kjennskap til aktører og mekanismer som nå er satt i sving, globalt, i Europa og lokalt i Ukraina og i Russland – og hos oss i Norge. Det er dette blikket og perspektivet jeg ønsker å dele. Slik sett er dette min tredje bok i en trilogi om krig i vår samtid. De foregående bøkene Syria – en stor krig i en liten verden (2017) og Ulykkelige Arabia – verden etter Jemen (2021) har vist de overordnede sammenhengene som store kriger i vår samtid foregår i. Også Dårlig nytt fra Østfronten søker å belyse hva krigen i Ukraina betyr, og hvilke følger den har – langt ut over den blodige slagmarken på de ukrainske steppene, dit menn nå blir sendt i hopetall for å drepe og gå en tidlig og voldsom død i møte.

Min vurdering er at det norske samfunnet er grunnleggende uforberedt på mye av det denne krigen fører med seg. Boken er ment som et varsko for å øke leserens bevissthet om hvordan krigen treffer oss og endrer vår situasjon, og mane til diskusjon om hvordan vi som samfunn på best mulig måte kan møte den nye og svært krevende verden som er i ferd med å materialisere seg rundt oss og hos oss.

Oslo, 25. august 2022

Bokens 22 teser

1. Krig

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 er den første landkrigen mellom to nasjoner på europeisk jord etter andre verdenskrig. Krigen markerer slutten på etterkrigstiden i Europa.

2. Grenselandet

Ukraina ligger på Europas østre flanke og rives mellom øst og vest. Landet kjemper for sin overlevelse og klamrer seg til vest. Russlands militærmakt skal tvinge Ukraina tilbake mot øst.

3. Makten og æren

Kremls mål etter 2014 er å befeste Russland som geopolitisk stormakt i Europa gjennom et Ukraina i russisk fold. Under Trump styrket Putin seg. Da han ikke fikk det som han ville i 2021, valgte en hevngjerrig Putin full krig.

4. Gjengjeldelsesapostelen

Putins Ukraina-retorikk speiler vestlige lands posisjoner i andre konflikter. Putin svekker argumentet om aggresjonskrig, og «eksponerer doble vestlige standarder». Slik setter Putin Resten opp mot Vesten.

5. Krigens gjenkomst

Russlands gjeninnføring av landkrig i Europa er helligbrøde. Vårt Europa mangler krigens verktøy og er hjelpeløst i møte med rå militærmakt. Avskrekking gjenstår.

6. Ny frontlinje

NATO og Russland søker begge å hindre at krigen eskalerer ut

over Ukraina. Krigen endrer samtidig Europa-kartet. Bufferstatene mellom Russland og NATO faller, opprustningen skyter fart og en ny front tar form gjennom Europa.

7. Når våpnene rår, tier lovene

Alt vi har bygget for å hindre krig i Europa, har sviktet. Europa driver krig med sin økonomi, et våpen som virker langsomt og rammer vilkårlig. Sakte, men sikkert forvandles Europa til slagmark.

8. Slagmarkens grøde

Europa sliter i møte med Putins «new game in town», og Russland ligger godt an i en uthalingskrig. Fredens instrumenter erstattes av moral, mannskap og midler som atter forbereder Europa på krig.

9. Rivaler

Med Ukraina-krigen har Putin for alvor bragt geopolitikken til Europa. Spenningen mellom de mektigste nasjonene i verden har tiltatt de siste fire årene, og geopolitisk rivalisering kalibrerer våre svar på Russlands aggresjon. Krigen er en brikke i et farlig spill som vil prege vår verden lenge.

10. Kappløp i emning

Rivaliseringen mellom store makter i verden endret takt i 2018. Maktkampen mellom de globale stormaktene USA og Kina gir en regional stormakt som Russland spillerom til å ta seg til rette i Europa.

11. Alle mann på dekk

Verdens stormakter ruster opp maritimt. Havene knytter global økonomi sammen, og andre staters suverenitet setter få grenser

dårlig nytt fra østfronten

til havs. Ukrainas strategiske verdi for Russland dreier seg om Svartehavet.

12. Klar, ferdig, krig!

Landkrig er Russlands domene. Svikt, kollaps og retrett til tross, Russland samler lærdom fra moderne konvensjonell krigføring, også mot vestlige våpen. Krigen endrer rammene for avskrekking.

13. Sjakkbrett

Putin har systematisk bygget partnerskap utenfor Europa. Krig i Midtøsten og Trumps epoke har styrket Russlands stilling, noe Kreml kunne dra nytte av da vestlige land mobiliserte til motkamp.

14. Tyrkisk basar

Mellomstore stater motarbeider en bipolar verden som er delt mellom USA og Kina. De ønsker ikke at Russland blir for svek ket av krigen. Presses Kreml for hardt, kan det styrke Kina eller destabilisere sør.

15. Kull og grønne skoger

Russland er en energisupermakt, med bånd til andre viktige energimakter. USA er selvforsynt, og Kina sikres fra Russland og Gulfen. Europa har gått i fella, og Putin bringer Europa sakte i knestående.

16. Verdensveven rakner

Putin har markert seg der Russland er sterkt. Europa ruster opp, og USA kan konsentrere seg om Kina. Med krigen beveger verden seg raskere mot en ny verdensorden. Det blir turbulent.

17. VÅRT LILLE LAND

Norge har lagt sine egg i kurven for globalisering, samarbeid og vekst. Men vinden har snudd, og vinteren er i anmarsj. Med krigen i Ukraina tiltar stormaktrivalisering, og frontene hardner til rundt oss.

18. Små og en alen lange

Krigen styrker NATO i Europa og i Norden, men Norges po sisjon i alliansen endrer seg. Samtidig vil USA kunne redusere sitt fokus på Europa.

19. Sjø og land, ild og vann Uansett utgang vil Russlands krig i Ukraina gi økt spenning i Norges maritime nærområder i nord. Norge er ikke rustet for denne utviklingen.

20. Moralen! Enkel eller dobbel?

Sanksjonene mot Russland er politiske, Russland kan komme med mottiltak, og vår felles sjøgrense gjør at norske sanksjoner må kalibreres. Samtidig gjør krigen og sanksjonene Norge rikere.

21. Fred og krig og sånn

I en stadig mer krigsherjet verden blir Norges rolle som fredsforhandlingsnasjon og upartisk humanitær stormakt viktigere. Men den blir også farligere i et geopolitisk klima hvor vår innsats risikerer å tjene interessene til Russland og Kina.

22. Naboskap og toskeskap

Norges beliggenhet og beskaffenhet gjør at vi har andre hensyn å ta i vår relasjon til Russland enn mange andre europeiske land. Det norske demokratiet settes nå på en hard prøve.

Del 1 KRIG

Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 er den første landkrigen mellom to nasjoner på europeisk jord etter andre verdenskrig. Krigen markerer slutten på etterkrigstiden i Europa.

1.

Krig

«Vår verden er endret. Vi har vært i en etterkrigstid. Nå er vi i en førkrigstid.»

Ivan Krastev, bulgarsk statsviter, 2022

Den 24. februar 2022 ble Europa atter åsted for invasjonskrig. En russisk kampstyrke på rundt 200 000 mann angrep Ukraina fra nord, sør og øst.3 Krimhalvøya har huset russiske militære styrker siden 2014, da området ble annektert av Russland etter en fremgangsmåte som ikke har internasjonal anerkjennelse.4 I Donbas-området i Øst-Ukraina hadde det også pågått en lav intensitetsborgerkrig med russisk innblanding i åtte år. Denne vinterdagen i 2022 angrep russiske styrker Ukraina fra Russland i øst og nord, via nabolandet Belarus, samt fra Krimhalvøya. Styrkene satte kurs mot hovedstaden Kyiv. Ukrainske forsvars styrker stanset fremrykningen, og russiske styrker måtte slå retrett. I fase to av operasjonen konsentrerte russiske styrker seg om Øst-Ukraina.

Vestlige lands reaksjon på invasjonskrigen har vært å bidra med våpen og penger til Ukrainas forsvarskrig. Mange europeiske land, som Norge, Tyskland, Finland og Sverige, har for første gang i moderne tid sendt våpen til en ikke-alliert i krig. Målet er at ukrainske styrker presser russiske invasjonsstyrker ut av landet,

dårlig nytt fra østfronten

uten at vestlige styrker trekkes inn. Vestlige land har holdt seg på trygg avstand fra selve krigen. I stedet har USA og EU stått i spissen for tunge sanksjoner mot den russiske aggresjonsmakten. Økonomiske sanksjoner er ment å påføre dødelige stikk mot et Russland med et BNP på linje med Italia. De skal avskjære midler og materiell til den russiske krigsmaskinen. Dertil skal invasjonen koste Russland dyrt, og sanksjonene må avskrekke. Ved å velge krig i Europa risikerer Russlands president Vladimir Putin og hans land å bli omgjort til en internasjonal «paria».

Av disse grunnene fremstår Russlands militære invasjon av Ukraina for oss som en gal manns verk. Alternativt er den inspi rert og heiet frem av en fascistisk ideologi, støttet av oligarker og hausset opp av ny-imperialistiske ideologer fra den stadig snev rere kretsen rundt en revisjonistisk russisk leder. Konvensjonell landkrig forårsaker betydelig høyere tap av menneskeliv enn asymmetriske konflikter eller borgerkriger – det som i det alt vesentlige har vært konfliktene i verden etter andre verdenskrig. Det fremstår som ubegripelig at moderne russere skulle la seg lede inn i en meningsløs erobringskrig hvor russiske tapstall kunne bli så høye som mellomstatlig krig bærer bud om. Jo flere russiske soldater som kom hjem i kiste, desto svakere ville Kreml stå, og desto større sjanse for at russerne ville vende seg mot ledelsen og «ta affære». Husk hva som hendte i Russland under første verdenskrig! Vårt håp om kupp i Moskva, sanksjoner mot Putins nærmeste støttespillere og mobilisering av dem som ønsker et vestlig demokratisk styresett, ble inspirert av den massive og heltemodige motstanden på ukrainsk side.

For den jevne ukrainer – juss-studenten, sykepleieren, bonden og siviløkonomen – meldte seg til kamp. Mange hundre tusen mann gjorde motstand mot Russlands invasjonshær. Helter steg frem i hver en landsby, under taktfast ledelse av president Volodymyr Zelenskyj – en skikkelse med gudbenådet anlegg for

medial krigsledelse, flankert av talentfulle taleskrivere. Ukraina ble omdøpt til vår frontlinje mot fascismen. Ukrainske unge menn ble førsterekkeforsvaret i vår felles kamp mot undergravende antidemokratiske krefter. Om alle står sammen mot utysket, kan dette ende godt. Slava Ukraini!

Fortellingen om helter fra Ukraina mobiliserer med en vold som kraft. Geografisk, kulturelt og politisk er denne krigen faretruende nær oss. Russland har valgt å gå til folkerettsstridig aggresjonskrig mot et naboland i Europa. Det angår Norge og Europa på en helt annen måte enn samtlige væpnede konflikter i verden etter andre verdenskrig. Vi behøver å mobilisere, og svart–hvitt-fortellinger gjør det betydelig enklere for våre politikere å gjøre nødvendige valg som bryter med våre etterkrigstradisjoner.

Men vår fortelling om krigen gir oss visse utfordringer. Den begrenser dramatikken primært til Ukraina. Krigens lidelser og mest umiddelbare ødeleggelser er konsentrert her, og fortellingen løfter helt riktig frem heltemotet og offeret hos ukrainerne. Fortellingens funksjon er først og fremst å mobilisere mot et aggressivt Russland. Derimot er fortellingen vår mindre hjelpsom for andre formål. Den er ufullstendig i den forstand at den på langt nær forteller hele historien. Den er også for grovkornet og unyansert til å tjene til å analysere og forstå hvordan Russlands nye modus operandi fungerer. Eller hvorfor og hvordan krigen vil endre Europa. Hensikten her er ikke å utfordre vår fortelling om helter og krigsforbrytere i Ukraina-krigen. Formålet er å supplere den, og å se hendelsesforløpet i andre lys som kan si noe om hvor dype endringer denne krigen fører med seg for oss her i nord. For gjennom krigen mot Ukraina har Vladimir Putin bragt Europa – og Norge – inn i en helt ny tid.

To ganger i 2021 marsjerte Russland opp store militære styrker langs grensen til Ukraina. I januar 2021 tok Joe Biden over etter Donald Trump i Det hvite hus. I mars gav den nye amerikanske

dårlig nytt fra østfronten

regjeringen lovnader om økt militær støtte til Ukrainas kamp mot russiskstøttede krefter, og ukrainske myndigheter vedtok en ny militær strategi om å gjenerobre og reintegrere Krimhalvøya og Donbas. Ukrainas president Zelenskyj ymtet også frempå om at NATO-medlemskap var den eneste måten å bringe utfordringene med Russland til ende. Russland svar var å bruse med fjærene og paradere militære styrker langs grensen til Ukraina. Etter et kompromiss ble styrkene trukket tilbake, og i juni møttes Biden og Putin til samtaler i Genève.

Den andre russiske styrkeoppbyggingen fant sted i november i 2021. Økt amerikanske hjelp til Ukrainas kamp mot russisk støttede krefter ble nå formalisert gjennom den nye forsvarsavtalen «Pakt om strategisk partnerskap».5 Her gav USA støtte til Ukrainas rett til å bestemme sin egen fremtid, også når det gjelder landets aspirasjoner om å bli NATO-medlem. Russ land svarte med styrkeoppbygging på Krim og langs grensen til Ukraina. Amerikanske etterretningsorganisasjoner meldte nå at Russland planla å invadere Ukraina. Russiske myndigheter tilbakeviste slike planer, «med mindre Russland provoseres av Ukraina».6 I november anslo også Ukrainas militærretteretning at en russisk invasjon sannsynligvis ville finne sted i januar/ februar 2022.7

Og ganske riktig. Den 21. februar 2022 gikk det sjokkbølger gjennom Ukraina da den russiske nasjonalforsamlingen be sluttet å anerkjenne uavhengighet for de to ukrainske fylkene i Donbas, nå «utbryterrepublikkene», Luhansk og Donetsk. Putin viste til Ukrainas nye militærstrategi om gjenerobring av Donbas for å rettferdiggjøre russisk anerkjennelse av utbryter fylkene.8 Deretter inngikk de to «nye statene» vennskapsavtaler med Russland, hvor Russland forpliktet seg til å bistå dem med militært forsvar mot Kyiv. Russland ble så «invitert av de nye statene» til å beskytte dem mot Kyivs forestående offensiv. I

praksis forsynte Russland seg på papiret av enda mer suverent ukrainsk territorium.

Tre dager senere, den 24. februar, gav den russiske presidenten ordre til sine militære styrker om å invadere Ukraina til lands, til vanns og i luften. To statsapparater barket sammen med full kraft på Ukrainas stepper. Uten lovlig grunn eller prosess valgte Putin å gjøre Ukraina til slagmark for den første mellomstatlige landkrigen i Europa siden andre verdenskrig.

Tallrike var menneskene, de internasjonale miljøene og statene som ikke hadde kunnet forestille seg det som nå skjedde. Til tross for Russlands militære styrkeoppbygging og nok en grov krenkelse av Ukrainas territorielle suverenitet ble valgt krig og invasjon ansett for være helt urealistisk i de fleste europeiske kretser. Det var simpelthen et for radikalt brudd med samtidens kjøreregler, ringvirkningene ville bli for alvorlige, og spillet var følgelig altfor høyt for Putin. Feilvurderingen var grov.

Bestyrtelsen i europeiske hovedsteder vitner om hvor ufor beredt og forsvarsløst Europa var da Russlands president valgte invasjonskrig. Men det var også et varsel om hvilket vendepunkt krigen ble i og for Europa. Putins handlinger representerer et dra matisk brudd med den rasjonelle bærebjelken som det moderne Europa er bygget på: tanken om at aggressiv bruk av militærmakt mot andre nasjoner er noe vi simpelthen ikke driver med i vår tid. Krig bryter med alle våre forestillinger om sivilisert adferd. Den påfører unevnelige økonomiske omkostninger, forårsaker uhyrlige humanitære lidelser og avstedkommer store ødeleggelser på infrastruktur og natur. Men mest av alt dreier det seg om selve krigens karakter. Krig er i sin natur uberegnelig og innebærer risiko for ukontrollert eskalering, særlig når den impliserer parter med masseødeleggelsesvåpen, i en verden med teknologi som gir militære virkemidler global rekkevidde. Krig av den typen som pågår i Ukraina, har alltid massive ringvirkninger langt ut over

dårlig nytt fra østfronten

det området hvor stridshandlingene er konsentrert. På grunn av sine uhyrlige omkostninger reduserer slik bruk av militærmakt samtidig verdien av andre typer virkemidler av politisk, økonomisk eller diplomatisk karakter – altså det som er etterkrigstidens paradegrener i Europa. Vladimir Putin har valgt å spille rugby på en bane hvor alle er innstilt på fotball. Russlands invasjon var et eklatant brudd på FN-paktens maktforbud. Det forelå verken selvforsvar eller noe FN-mandat, og en «invitasjon» fra et utbryterfylke kan naturligvis ikke sette suverene myndigheter i Kyiv til side. Invasjonen brøt med samtlige skrevne og uskrevne regler for politikk og militær makt i Europa. Russland begrunnet militæroperasjonen delvis i manglende vilje i Kyiv til å gi autonomi til russiskspråklige minoriteter i østlige provinser – altså en forbløffende parallell til Tysklands begrunnelse for å gå inn i Polen i 1939.9 Det var en hån mot hele fundamentet som det moderne Europa er bygget på. Mantraet for mye av institusjonsbyggingen i Europa etter andre verdenskrig og organisasjoner som Den europeiske union, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen med sin overnasjonale domstol er nettopp å hindre at stater skal kunne gripe militært inn i andre stater under dekke av å beskytte «egne» minoriteter. Putins demonstrative tilsidesettelse av disse mekanismene viste at institusjonene vi har bygget for å hindre krig i Europa, er maktesløse i møte med et revisjonistisk Russland som tar seg til rette. Europa, som de siste årene har strittet imot tilpasning til en farligere verden, har ikke verktøy til verken å stå imot, tukte eller slå tilbake mot aggressoren. Europeerne var ikke rede til selv å kjempe for Ukraina. De var heller ikke klare til å bevæpne ukrainerne til fulle. Ei heller var europeerne i posisjon til å isolere Russland helt. Europa sto fullstendig eksponert.

Vårt moderne Europa hviler på et fundament som samtidens europeere trodde var solid og stabilt, men som Vladimir Putin med overlegg har lagt i grus. Kardinalsynden som vi aldri kan tilgi Putin, er at han har gjort vår barnelærdom til skamme og knust illusjonen om at Europa har lagt krig mellom nasjoner bak seg. Ved å gå til aggresjonskrig mot nabolandet Ukraina satte Putin dermed strek for etterkrigstidens Europa.