Johan Egerkrans: De levende døde by Forente Forlag

Til sir Terry Pratchett, som ga Døden et ansikt. Og Nils «Nisse» Gulliksson, for at han tegner så tøffe skjeletter.

DE LEVENDE DØDE JOH AN EGER KR AN S

O vers at t av Øy v ind Lys eb o Ekelund

«The moon may be full, the moon may be white All I know is you will feel his bite» Roky Erickson, Night of the Vampire

«Blodet er livet i hver skapning.» Tredje Mosebok 17:14

INNHOLD Innledning

EUROPA Strigoi Vârcolac Vrykolakas Dhampir Lamia

29 30 34 37 38 40

Nachzehrer Strix Draug Craqueuhhe Succubus Glaistig Banshee Drekavac Rusalka Lidérc Homunculus Dibbuk Golem

42 45 46 49 50 53 54 56 59 60 62 64 66

A FRI K A OG MIDTØSTEN Ghoul Asanbosam Adze Umkovu Impundulu

69 70 72 75 76 78

A MERI K A Windigo Rullende hode Adlet Tupilak Soucayant Zombie Chupacabra Cihuateteo Peuchen

A SIA OG OSEA NIA

81 82 84 87 88 91 92 94 96 99

Vetala Churel Jiangshi Manananggal Jenglot Yuki-onna Gaki Nuppeppo Namorodo

101 102 104 106 109 110 112 115 116 118

Etterord Litteratur i utvalg Ordliste

120 122 124

«Og jeg så, og se! – en gulblek hest. Rytterens navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham.» Johannes’ åpenbaring 6:8

DE LEVENDE DØDE Siden tidenes morgen har vi mennesker fryktet døden. Det dreier seg ikke bare om en redsel for livets slutt og vår egen uunngåelige død, men også om en frykt for de som allerede er døde. I så godt som alle kulturer finnes det fortellinger om sjeler som virker å ha vanskelig for å gi slipp på jordlivet og derfor blir igjen i de levendes verden, selv om de egentlig bør reise videre. Veldig forenklet kan disse gjengangerne deles inn i to grupper. Spøkelser og gjenferd er skyggeaktige skikkelser uten noen egentlig kropp som blir igjen som et slags ekko av noens sjel. Det kan inntreffe når en person har omkommet under tragiske omstendigheter. Mange gjenferd har dødd med noe uoppklart – kanskje vil de stille morderen sin til ansvar eller hevne en annen urett, eller advare sine etterlatte om en katastrofe som truer. Iblant er de bare forvirrede ånder som rett og slett ikke har fått med seg at de er døde, og fortsetter i gamle fotspor som om ingenting har skjedd. Uansett hva grunnen til spøkeriene er, utgjør disse usalige åndene sjelden noen større trussel. De er snarere tragiske, selv om de kan være nokså skremmende å støte på.

Den andre typen gjengangere er betydelig farligere. De er avskyelige levende døde som står opp fra graven og terroriserer sine forhenværende medmennesker – ikke sjelden sin egen familie. Hele slekter, ja, hele landsbyer, kan nærmest utryddes av et av disse vesenenes herjinger. De er de levende døde, også kalt vandøde, udøde eller dauinger, og vi finner igjen sagn om dem over hele verden: fra Skandinavias draug til Romanias strigoi, Hellas’ vrykolakas, Kinas hoppende jiangshi og Australias skjelettliknende namorodo. Så godt som hvert eneste av disse skremmende dødsvesenene utgjør en trussel mot oss. De har helt mistet sin menneskelighet og blitt demoniske skikkelser fylt av onde hensikter mot de levende. En del driver mest med rampestreker, andre presser livet ut av ofrene sine eller sprer sykdom og galskap, mens de farligste jager, dreper og spiser menneskers kjøtt eller drikker deres blod. Som om ikke dette var nok, besitter de en rekke forunderlige evner: Vandøde kan endre størrelse, bli usynlige, anta en nær slektnings eller kjærestes skikkelse, eller opptre som røyk eller tåke. Mange forvandler seg til forskjellige dyr. Katter, hunder, ulver, rotter og – så klart – flaggermus er blant de vanligste, men avhengig av hvor den vandøde holder til, kan de dukke opp som alt fra hyener til geiter. Andre ser ut som relativt harmløse insekter. Greske vampyrer viser seg ofte som nattsvermere, og den sykdomsbringende adzen fra Togo ser ut som en ildflue. En del opptrer ikke engang i dyreskikkelse, men som planter eller bruksgjenstander. De merkeligste av alle blodsugerne er trolig vampyrgresskarene og vampyrvannmelonene som omtales i sagn fra Balkan.

VAMPYREN De mest kjente av disse vandøde vesenene er uten tvil de vi i dag kaller vampyrer. I løpet av de siste to hundre årene har disse blodsugerne seilt opp som et av den moderne populærkulturens mest elskete og gjenbrukte monstre. Grev Dracula, opprinnelig oppdiktet av den irske forfatteren Bram Stoker, er ikke bare den mest berømte vampyren, men trekkes ofte frem som en av karakterene som har dukket opp i flest filmer gjennom årene. Det skal riktignok sies at Tarzan, Sherlock Holmes, Djevelen og Faderen selv er med og konkurrerer om tittelen. Videre er antallet bøker, teaterstykker, filmer og dataspill med vampyrer som har vært inspirert av Stokers kappekledde greve, nærmest utallige. Men denne boken handler ikke om fiksjonens forføreriske vampyr som i det bleke skinnet fra månen setter tennene i vakre jomfruers hvite hals. I stedet kommer vi til å se nærmere på gastene fra folketroen som har tjent som inspirasjon til den transilvanske greven og hans hoggtannutrustede etterfølgere. Og i folketroens verden ser ting litt annerledes ut … Ofte sies det at vi ikke har noen ordentlige vampyrer i skandinavisk folketro, men det er en sannhet med modifikasjoner. Hos oss spiller gaster en liknende rolle som det vampyrer gjør i Sentral-Europa, selv om de som oftest klemmer i hjel ofrene sine. Det skandinaviske vesenet som oftest nevnes som en blodsuger, er den tragiske utburden, en gast fra et barn som er blitt født i hemmelighet og siden drept av moren. Flere nedtegnede sagn forteller om utburder som når de har funnet ut hvor moren oppholder seg, oppsøker henne og dier henne til døde. Om morgenen blir kvinnen funnet livløs med blod rennende fra brystene. Utburden har fått sin hevn.

De vesenene som vampyren fra fiksjonen er basert på, kommer fra Sentral-Europa, særlig Romania, Ungarn, Hellas og Tyskland, og slaviske land som Polen, Ukraina og Serbia. Men forskjellen mellom en rumensk strigoi eller moroii og en nordisk gast er ikke så stor som man skulle tro. Spesielt siden de i mange historier ikke engang drikker blod, men driver med andre typer rampestreker. Det skal sies at ikke alle vampyrer er vandøde i egentlig forstand. Ifølge én definisjon er en vampyr kort og godt en skapning som sulter etter de levendes blod eller livskraft. Det kan altså like gjerne være et relativt ordinært dyr – en mygg, igle, flått eller den hakket mer eksotiske vampyrflaggermusen – som en levende død. Det finnes også en mengde ikke-vandøde overnaturlige vesener med smak for blod, som hekser, trollmenn, demoner, naturvesen eller til og med guder. Hamskiftere, som den skandinaviske maren, kan regnes som en slags vampyr ettersom hun suger livskraften fra sovende ofre. Et annet hamskiftende vesen som ofte nevnes i forbindelse med vampyrer, er varulven. Det er en sterk tilknytning mellom disse to, selv om varulver normalt ikke regnes som vandøde, men som levende mennesker eller hekser som kan forvandle seg til ulver. Det greske ordet for vampyr – vrykolakas – stammer fra det slaviske vărkolak, som betyr nettopp varulv. Om vi legger til at mange vampyrer dessuten kan forvandle seg til ulver, forstår vi at disse to vesenene er nært forbundet og innimellom flyter over i hverandre. Dessuten kan helt vanlige mennesker under visse omstendigheter fungere som en form for vampyrer. På Island lot man nødig spedbarn og eldre mennesker sove i samme rom, siden man var redd at den gamle ubevisst skulle stjele barnets livsenergi i løpet av natten.

DET LIVGIVENDE BLODET At livskraften sitter i blodet, er en urgammel forestilling vi finner igjen over hele verden. Å drikke blod er derfor å drikke liv, noe som har ført til at blod ofte har blitt regnet som et botemiddel mot sykdommer. I Sverige ble – overraskende nok – blodet fra henrettede, mordofre eller selvmordere regnet for å være ekstra virksomt. Ved offentlige halshugginger var det derfor vanlig at man plasserte ut vakter med spisse påler for å holde folkemengden på behørig avstand. Denne såkalte spissgården hindret folk fra å styrte frem og bruke krus, lommetørklær, skjeer og annet de hadde for hånden, til å samle opp blodet og bruke det til forskjellige typer folkemedisin. Romerne skal ha drukket varmt blod for å helbrede «fallesyken», epilepsi, og de egyptiske faraoene badet i menneskeblod for å kurere forskjellige sykdommer. Her kan vi også nevne den beryktede ungarske grevinnen Elisabeth Báthory (1560–1614), som torturerte og tok livet av mer enn 600 unge jenter for å bade i blodet deres og med det bevare sin ungdom. Siden blod er liv, er det altså ikke så rart at de vandøde lengter etter det. Blodoffer brukes ofte i nekromanti – kunsten å kontakte åndene til de døde. Et klassisk eksempel er i Odysseen, der Odyssevs forbereder et blodoffer under sitt besøk i dødsriket for å kunne kommunisere med sjelene som oppholder seg der.

«Mørkt rant blodet i hullet. Da stimlet fra Erebos’ mørke dødningesjeler i flokk.» Homers Odysseen, ellevte sang

GJENGANGER, GAST ELLER VAMPYR? Ordet vampyr er like mystisk som vesenet det betegner, og dukket opp relativt sent i språket vårt. Det finnes en rekke teorier om opphavet, men det meste tyder på at begrepet er en forvanskning av det slaviske ordet for gast, upir, som på sin side antagelig kommer fra det tyrkiske uber (heks). Fra franske og tyske tekster fra begynnelsen av 1700-tallet ble ordet vampir/vampyr/vampire (stavingen varierer noe mellom språkene) siden spredt til resten av Vest-Europa. I denne boken kommer ordene «gjengangere» og «dødsvesener» til å brukes om de dødes usalige ånder i det store og hele, «spøkelse» eller «gjenferd» for å betegne dødsvesener uten egentlig fast form, samt «gast» og «vandød» om den typen kroppslige, oftest ondsinnede dødsvesener som boken primært dreier seg om. «Vampyr» brukes spesifikt om de vesenene som suger blod eller livskraft. Begrepene flyter imidlertid over i hverandre, og noen ganger er det nesten umulig å trekke en nøyaktig grense mellom dem. Å skille mellom alver, andre slags vetter og gjengangere er heller ikke alltid så enkelt. Fortellingene er ofte motstridende, og et vesen som i ett sagn beskrives som et naturvesen, kan i et annet dukke opp som en usalig ånd – et godt eksempel er den irske bansheen. I mange tilfeller bor alver i gamle gravhauger og regnes for å være åndene fra de som har blitt begravet der – i disse tilfellene kan de altså regnes som en form for dødsvesen. De britiske øyene bugner for øvrig over av alle slags vampyriske alver: Gwaenardel fra Isle of Man (som kun suger blod fra poeter), den walisiske pukkelryggen Gwrach y Rhibyn (som årelater barn og gamle om nettene) og den skotske Glaistig er bare et par av dem.

SLIK OPPSTAR EN VANDØD En vandød, eller udød, er et dødsvesen som har fått sine levninger reanimert (animere betyr i denne sammenhengen «å levendegjøre»). Enten av den dødes egen sjel, eller av et annet ondsinnet åndevesen, som en demon eller til og med Djevelen selv. Men selv om mange vampyrer og gaster er bundet til en fysisk kropp, betyr ikke det nødvendigvis at de bokstavelig talt må grave seg opp fra graven hver natt (og senere på en måte lykkes i grave seg ned igjen før soloppgang). I mange tilfeller blir kroppen igjen i graven eller kisten, grotten, mausoleet eller hvor enn den vandødes lik måtte befinne seg, mens vampyren frigjør seg fra levningene som et separat vesen når den skal ut og herje. Om dagen må ånden imidlertid vende tilbake til graven, og da er den og liket uatskillelige. Det er i denne tilstanden den vandøde er mest sårbar. Det finnes utallige grunner til at døde går igjen, men et tilbakevendende motiv verden over er at noe har gått galt under begravelsen. I de fleste kulturer finnes det, og har alltid funnes, en mengde regler og tabuer for hvordan et lik bør håndteres. Disse må for enhver pris adlydes, og om de etterlatte bryter noen av dem, vil det få skjebnesvangre konsekvenser. Allerede de gamle sumererne i Mesopotamia hadde fortellinger om en type sykdomsbringende ond ånd, ekimmu, som ble til da mennesker hadde blitt begravet på feil måte. Her følger flere mulige årsaker til at noen kommer tilbake som vandøde. Dette er imidlertid bare et lite utvalg – det finnes mange, mange flere, og bare det å liste opp alle kunne fylt en hel bok.

p Det er større fare for at onde, kranglete og grådige personer blir gaster, det samme gjelder også selvmordere, druknede, ugifte, de som dør avviste av sine foreldre, og barn som forsøker å amme moren sin etter å ha blitt avvendt. Historisk ble forbrytere sjelden tillatt å jordfestes på kirkegårdene blant andre mennesker, men ble begravet i uvigslet jord – som selvsagt økte faren for spøkeri. p Hvis en person dør i ensomhet – for eksempel ute i villmarken – uten at noen er til stede for å gi ham eller henne en verdig begravelse, er det vanlig at de går igjen. Det samme gjelder for falne soldater som ofte ble begravet i grunne massegraver etter slagene. p Ifølge noen tradisjoner bruker sjelen 40 dager på helt å gi slipp på kroppen. Det er i denne perioden faren er størst for at sjelen vender tilbake til liket og blir en gjenganger. p Hvis en katt, hund, et menneske eller noen annen levende beveger seg over den døde kroppen før den begraves, kommer den nylig avdøde til å bli en vampyr. p Noen barn kan allerede fra fødselen av være forhåndsbestemt til å bli vampyrer eller gaster. Å fødes med såkalt seierslue, det vil si med en del av fosterhinnen på hodet, ble tidligere generelt ansett som et godt tegn, men om hinnen var rød, innebar det en økt fare for å vende tilbake som vampyr. Mottiltaket var å tørke seiersluen og smule den opp i maten til barnet. Siden blod er rødt, var rødfarge og vampyrisme ofte nært forbundet. Dermed var det større fare for at de som ble født med et rødt fødselsmerke eller med rødt hår, skulle bli vampyrer. p Å være den syvende i en søskenflokk, fødes med melketenner eller hale, ganespalte eller en tredje brystvorte innebar i noen kulturer at barnet var dømt til å gå igjen etter døden. p Trollmenn, hekser og hamskiftere hviler sjelden fredfullt i gravene sine, og kommer ofte igjen som vampyrer eller gaster. p Hekser og trollmenn kan kaste en forbannelse over en person slik at han eller hun vender tilbake som vandød. Iblant befinner den døde seg under svartekunstnerens kontroll. p Akkurat som i filmer og bøker har de som har blitt bitt, eller bare vært i nærheten av vampyrer, stor fare for å «smittes» og komme tilbake som vandøde. Det skal imidlertid sies at folketroens vampyrer sjelden biter ofrene sine i halsen, men heller et sted på overkroppen, som oftest nær hjertet.