HVORDAN BLI ITALIENER by Forente Forlag

Hvordan bli italiener

aleksander melli HVORDAN

ITALIENERBLIENFORTELLINGOMHJEMKOMST

Hvis en reise er et svar i bevegelses form, begynner den ofte før spørsmålet er formulert. Tidlig en morgen på slutten av et dårlig år låste jeg døra til leiligheten min, la igjen nøkkelen til huseiersken og bega meg til fots mot togstasjonen i landsbyen min på sørspissen av Sicilia. Jeg så knapt en bil. Alle de vanlige lydene sov. Det var et par måneder før pandemien brøt ut, og drømmene rundt meg var mindre urolige enn de er i skrivende stund. Jeg liker å gå slik i gatene når alle andre sover, liker å fornemme alle de mykt durende hjernene, rykkende øyelokk, babyer med sin duft av svett hår, gamlinger på ryggen i kistestilling, noen få par som presser seg mot hverandre som dyr i hi. Jeg liker å tilhøre den ene promillen som er ute før verden sakte våkner til liv. Bakerne først, så hanene, bøndene, søppeltømmerne, kafévertene, husmødrene og morgengubbene. I storbyer deler du slike mor gener med lyssky skygger og en og annen søvnløs turist. Timen når mennesker tar fatt på dagen, kan være like bevegende som soloppgangen.

Sivilisasjonen føles koreografert. Danserne trer ut på scenen, innøvde trinn gjentas med en viss improvisasjon, hver aktør med sin lille rolle i showet. I småbyer er dansen ikke

fullt6 så mektig. Den er søvnigere, mer forutsigbar. Til gjengjeld føler du at du kjenner alle som deltar. Denne morgenen på Sicilia gledet jeg meg til å være omgitt av fremmede. Jeg gledet meg til å rusle rundt i daggryet i Roma, der jeg som sekstenåring oppdaget lykken over å gå meg vill i byer jeg ikke kjenner. Det var min første oppdagelse av Italia alene. Roma var min bestefars by, og jeg prøvde forgjeves å gjøre den til min på en uke. Jeg gikk til føttene kokte, ofte hele natta, under gule gatelykter, forbi nattklubber som ikke slapp meg inn, jenter som ikke svarte når jeg sa hei, italienske familier som alltid virket mer ukompliserte enn min egen. Synet av horene langs de store gjennomfartsårene fortalte at jeg hadde gått for langt, antikkens ruiner at jeg var på trygg grunn. I nattgatene var det flere politifolk enn jeg noen gang hadde sett. Noen av dem var dovne og distraherte, som om terroren hadde sovnet i åttiårene. Le bombe delle sei non fanno male, synger Venditti – bombene klokken seks skader ikke – om de kremfylte bombolotti du kunne kjøpe fra bakernes bakdør før kafeene åpnet for dagen. Den gangen kjente jeg ikke sangen. Jeg kjente ikke de historiske sårene den siktet til, heller ikke kaloribombene og hvilke bakerier som solgte dem. Mange av mine italienske minner er lånt. Disse tilhører min venn Mauro. Han fortalte meg dem for en tid tilbake, som om han delte en felles skatt, mens han ristet på hodet over hullene i min italienske hukommelse. Nå, i daggryet på vei til togstasjonen, hadde jeg ingen planer om å fylle hullene. Jeg var bare glad for å komme meg av sted. De neste årene hadde jeg bestemt meg for å bruke minst fire måneder i året på reiser der man har lett for å havne i gatene klokken fem om morgenen. Nå slo det meg at det var aller første gang jeg gjorde det i Pozzallo – Pozzangeles, Sicily blant venner. Den lille kystlandsbyen helt sør på Sicilia er kanskje det stedet i verden der jeg føler meg mest hjemme. Men følelsen har aldri vært så ukomplisert at jeg ikke også iblant føler meg på gjennomreise

Da jeg var ung, likte jeg å liste meg inn i den nedlagte fabrik ken, iblant for å drikke i smug, iblant for å gjemme meg bort og lese bøker. Stasjonsklokken i Pozzallo som signaliserer at en liten tur har begynt, har jeg hørt hundre ganger før. Men den lange turen som begynte denne dagen, hadde jeg ventet på lenge, kanskje så lenge som tjuefem år, siden sønnene mine var små. Påskuddet var å skrive en serie reiseskildringer om klimaendringene, én fra hvert kontinent. Det underliggende ønsket var å være in culo a Dio. Det hadde vært et år viet til det nordmenn iblant kaller omsorgsarbeid, med litt for mange nær-døden-opplevelser i familien. Som om det ikke var nok, hadde hunden min, Rocky, begått selvmord, i en heroisk flukt fra den høye terrassen min, trolig fordi han fikk panikk av smellbombene på påskemorgenen, eller

7 her, i et område som er umerket i de fleste menneskers kart over severdige reisemål. Det er en av de fineste reisefølelsene jeg vet om. Å være in culo a Dio – oppi ræva på Gud, som man sier på italiensk: et sted langt borte fra alt. Slik var det nå, mens jeg reiste fra hverdagslivet mitt. Jeg kunne godt ha lært mer om den lille landsbyen rundt meg, men hadde ikke tid til å undersøke nærmere, siden jeg skulle rekke et tog. Da jeg etter en ti minutters spasertur nådde den ubetjente togstasjonen, som må være blant de stussligste i hele Italia, økte den behagelige fremmedgjøringen i styrke. Nettopp det forlorne ved området, som ser ut som en øde industritomt, med søppel og skrot overalt, vakte gleden over en verden der skjønnheten også ligger i det som ikke kan forskjønnes og alltid vil redigeres bort fra et reisealbum. Den nedlagte fabrikken ved siden av stasjonen, et uthult skall som har stått slik i femti år, siden emulgeringsmiddel tok over for johannesbrødkjernemel, minte meg om at jeg ikke bare skulle reise ut mot vage mål, men også forlate et sted jeg kjenner langt mindre enn vanene innbiller meg, og der forskjellen på å føle seg hjemme og føle seg på reise iblant slås av og på i hodet på et blunk.

kanskje8 fordi han elsket meg for høyt og ikke ville vente alene mens jeg var ute en tur. Komedie er tragedie pluss tid, minus gamle hundebilder, delt på geografisk avstand, ganger den svarte siden av italiensk humor. Jeg var lettet over å legge året bak meg og gå løs på et nytt. For å markere følelsen tok jeg en røyk på perrongen, et ritual forbeholdt viktige merkedager og overganger, eller reiseminutter der venting blir et mål i seg selv. Stasjonsklokken fortsatte å kneppe som om det gamle somle toget til Siracusa var rett rundt hjørnet. Men da det etter en halv time fremdeles ikke hadde dukket opp, var det tydelig at jeg ventet forgjeves. Skulle jeg rekke toget videre til Roma, måtte noen kjøre meg. Vennene mine sov, som de fleste andre i landsbyen, og jeg ville ikke forstyrre dem. Jeg hadde nummeret til et par taxisjåfører, men den ene er svinedyr når du ringer i siste liten, og den andre, en piratsjåfør, er en gammel gris. Jeg hadde nylig skjelt ham ut fordi han blottet seg og onanerte foran et par damer på stranden under terrassen min. Det måtte være mulig å finne en mer poetisk begynnelse på reisen. Jeg ventet litt til. Jeg ville gjerne at den lange turen, og fortellingen om den, skulle begynne på yndlingstoget mitt, en etterlev ning fra sekstiårene som luktet mer svette enn rust, uforandret siden jeg pleide å ta det på slutten av åttiårene, langs et tognett som ikke hadde sett større utvidelser siden Mussolinis tid. Når man har satt seg fore å skrive et vitnesbyrd fra en verden på randen av klimasammenbrudd, må litt av poenget være å holde utslippene lave. Bilkjøring var ikke den ideelle begynnelsen. Men ideelle fortellinger, som ideelle verdener, er ikke noe for meg.

Med det gode humøret til en reisende med italiensk pass som vet å improvisere, gjorde jeg det eneste fornuftige, situasjonen tatt i betraktning. Jeg dro opp mobilen og ringte til mor.

Det ble et dårlig år for reiseskildringer. Da jeg forlot Sicilia, var en global pandemi et like abstrakt scenario som klimaomveltninger fremdeles er det for mange i vår del av verden. Forestillingsevnen hadde ikke fått den historiske vekkeren, store samfunnsdugnader i krisetid var et fjernt minne, og tilpasningsevnen var ikke blitt satt på sin største prøve i moderne tid. Millioner av mennesker som nå er døde, levde fremdeles. Mange ord hadde andre assosiasjoner enn de har nå. De endret betydning underveis, mens jeg reiste. Vitenskap, unntakstilstand, krise, grenser, resesjon. Fest, klem, tilfeldig sex, restaurant, puste, gamlehjem, til og med fuglekvitter. Også Italia betyr noe annet nå. Til å begynne med gikk alt etter planen. Det var den vanlige, lange pendlerreisen min, mellom Norge og Sicilia, som jeg hadde gjort minst én gang i året de siste fem–seks årene, med ulike ruter hver gang. Først tilbrakte jeg noen dager i Roma, det eneste faste stoppet. Jeg traff venner til lange lunsjer og middager mens jeg gikk inn for å spasere så langt og målløst som mulig, også ved daggry. Så ble jeg sittende nærmest nonstop i 36 timer, på togturen til København, og rakk så vidt å feire nyttår i Norge. Etter fire uker i Oslo for å være sammen med sønnene mine og venner, italienske og norske, satte jeg meg på en buss for tog til Göteborg, med kurs mot Berlin, samtidig som de første nyhetene om nedstengningen av Wuhan nådde resten av verden. Ruten jeg hadde skissert i et kart på mobilen, gikk gjennom deler av Sentral- og Øst-Europa, Tyrkia og Kaukasus, videre gjennom Iran, Pakistan og India, etter hvert gjennom Kina, så skulle jeg oppfylle en gammel drøm om å ta den transsibirske jernbanen gjennom Russland. Alt i alt skulle jeg reise i nesten fem måneder, så skynde meg tilbake til Sicilia med tog for å rekke min yngste sønns bryllup i Pozzallo tidlig på sommeren. Jeg kom ikke lenger på togturen enn til Tbilisi i Georgia da grensene i Kaukasus stengte i midten av mars og reisekartet

Da Italia stengte ned, noen uker før andre europeiske land, fikk titalls millioner mennesker over hele verden innblikk i det som raskt ble ikoniske bilder i den italienske hukommelsen. I noen uker så viruset ut til å ville ta livet av en hel generasjon eldre norditalienere. Militæret måtte kalles inn for å kjøre bort kistene i Bergamo. De som ikke visste hva som bodde i det italienske helsevesenet, kunne ane det nå. Folk sang på balkongene, med en håndfull høylytte fornektere som skingrende stemmer i allsangen. I noen ukers mediesykluser vendte verden seg i solidaritet mot det italienske folket. Mange fryktet nok også at det som skjedde i Italia, ikke var en svøpe som straffet en tvilsom nasjonal karakter, men et varsku om det som var på vei også i resten av verden.

Fra Tbilisi kunne jeg ikke gjøre annet enn å følge med på Italia utenfra, slik jeg hadde gjort i mange år i Oslo, nå bare med en helt ny følelse av maktesløshet og sorg. Jeg husker ansiktet til min nærmeste venn, Rino, blekt og stramt i Monza, like ved pandemiens europeiske episenter, på den tiden da vi gikk fra ukentlige til daglige videosamtaler. Jeg hadde aldri sett ham slik før, selv når det kostet mer enn vanlig å fleipe. Venners begravelser, nasjonale tragedier, hans åtte år

mitt,10 som alle andres, måtte tilpasses et radikalt endret terreng. Jeg ble værende i Georgia i seks måneder, først for å se hva som skjedde, så fordi jeg satt mer eller mindre fast. Teknisk sett var jeg spaesato, et italiensk ord for desorientert eller forvirret, som rent bokstavelig betyr: tatt ut av sitt land. Men jeg var fortrolig med følelsen fra før og kunne trives godt med den. Som sagt føler jeg meg iblant slik selv i min egen paese, som både betyr land og landsby på italiensk. * Dagene da lockdownene begynte, i ulik takt rundt om i verden, er et fortettet område i minnet til de fleste som opplevde dem.

lange kamp mot italienske myndigheter, som prøvde å sette ham i fengsel for å ha svindlet statslotteriet for noen skarve hundre milliarder lire: Jeg hadde aldri sett ham takke nei til en vits når anledningen bød seg, om så bare for å samle seg, bevege fortvilelsen over i noe mer håndterlig, noe som så framover. Jeg forventet stadig at han plutselig ville få oss til å le så tårene sprutet, for Rino har det uutgrunnelige steinansiktet og den uforutsigbare timingen til en trist klovn, men i flere uker kom det ikke annet fra ham enn en bjeffende, stoisk resignert lyd som kun liknet på latter i formen. De hylende ambulansesirenene jeg kunne høre i bakgrunnen hvert femte minutt når vi snakket sammen, tok fra ham evnen til å fleipe. Rino er født i 1947, er røyker og diabetiker og var ganske enkelt redd for å ende opp i en av ambulansene selv. Jeg var også redd for at han ville gjøre det. Men minnet om Rinos ansikt fra de ukene har også fått en annen betydning i hukommelsen min. Det er et ansikt fra en verden der katastrofen har gått fra å være abstrakt til å være uutholdelig nær og konkret. Siden nyhetsfeeden min er full av klimaforskning og -reportasjer, med daglige nekrologer over økosystemer og arter, har jeg på et vis vært forberedt på en glo bal katastrofe i årevis. Pandemiens lugubre karneval, med sine masker og kunstige stillstand, hadde nærmest noe gammelkjent ved seg da den brøt ut. Riktignok har den krisebevisstheten jeg har hatt i femten år, langt på vei kretset rundt en trussel proji sert inn i framtiden. Pandemien var her og nå på en helt annen måte. Familie og naboer døde. Venner var sårbare. Sosial kontroll og nye globale maktblokker, også digitale, ble konsolidert. Det liberale demokratiet, en pakt der man gir avkall på minst mulig frihet for å få være mest mulig i fred, syntes å være under større press enn på lenge. Bare i Italia bukket mer enn hundre tusen mennesker under for smitten det første året av pandemien. En viruspartikkel er skumlere enn et tonn CO2.

Da jeg reiste fra Sicilia, var det ut fra et ønske om å ta en or dentlig tur gjennom en fremdeles relativt gjestmild verden, mitt hjem i dypeste forstand, før den vipper over i nye tilstander. Så stoppet turen plutselig opp. Hvis en reise er et spørsmål i bevegelses form, er den også et spørsmål som endrer seg underveis. Hva er det jeg kjemper for, og hvor mye er jeg villig til å kjempe?

Hvis hver av oss forestiller oss verden også ved å ty til ansikter –våre nærmeste, fiksjoner eller historiske vitner – så vil Rinos grå, innbitte trekk i begynnelsen av pandemien bli stående for meg som et bilde på en verden jeg for alt i livet vil unngå. Det er en verden der den morsomste italieneren jeg kjenner, har sluttet å le. * Ellers har jeg bare oppløftende minner fra den tiden. Så mange at jeg nesten kvier meg for å nevne dem, siden de fleste har hatt det så mye verre enn meg. Jeg husker at jeg gikk ut på terrassen i leilig heten min i Tbilisi en kveld og så tv-tårnet over byen flombelyst i grønt, hvitt og rødt. Jeg husker de solidariske hverdagsgestene når georgierne jeg møtte, identifiserte meg som italiener. «Kan jeg hjelpe deg med noe?» De mente det konkret. Da butikkene stengte, ble jeg en dag stående foran et utstillingsvindu med italienske husholdningsartikler. Jeg må ha mint om et kitschy maleri av en fattiggutt foran et konditori, en parodi på en strandet italiener. Til da hadde jeg tatt morgenkaffen på Tbilisis trivelige kafeer og hadde ikke kommet på at jeg ville trenge en espressokanne til lockdownen. Da en venninne la ut en post for meg på en Facebook-side for russisktalende i Tbilisi – italiener søker Bialetti – ble jeg kontaktet av en kvinne som ville tilby meg sin espressokanne gratis. Det var som om jeg plutselig hadde fått status som flyktning. Da jeg insisterte på å betale, sa hun ok, men ikke penger, jeg kunne kjøpe hjertemedisiner til henne i stedet,

Selv om det var og er til å le av, finnes det en liten del av meg som blir rørt av slike sanger, og den delen levde i beste velgående under den første lockdownen. Jeg har en annen video, som min venninne Federica sendte av sin sønn, Riccardo, min yngste venn, som da var to og et halvt. Han står ved vinduet og roper på fuglene. Han har ikke vært ute på over en måned. I bakgrunnen høres søsteren spørre lattermildt hva det er han driver med i vinduet, at han må komme seg ned. Han sier, rolig og tålmodig, to ganger: Jeg vil bare se sola. Voglio solo vedere il sole. *

siden hun hadde mistet jobben på grunn av koronakrisen. Idet vi møttes for å bytte medisiner mot kannen, våget jeg meg på en vits på russisk, med ansiktet i Rino-aktige, gravalvorlige folder: «Takk. Du reddet livet mitt.» Den var på kanten, et øyeblikk så damen like alvorlig ut som meg, så lo hun rått. Espressokannen, en billig Bialetti-kopi med det suspekte merkenavnet Cubana, bruker jeg fremdeles daglig. Jeg er glad i de sjeldne øyeblikkene der den tar meg ut av mine daglige rutiner og kobles til minnet om latteren vi delte den dagen. Alt dette sier mer om georgierne enn om italienerne. Men mange ganger de første ukene, da Italia led, husker jeg at jeg tenkte: Mitt land er verdens mest elskede land. Vår myke makt er så mye mer enn bare gastronomisk. For de fleste mennesker på jorda er det fullt mulig å forestille seg en verden uten belgiere og nordmenn, for eksempel, eller de saudiarabiske sjeikene, men ikke uten italienerne. De fleste georgiere, som gjerne betrakter seg selv som Kaukasus-regionens svar på italienerne, vil nok være enige. I løpet av bare én uke opplevde jeg at to taxisjåfører spilte italienske smørsanger for meg i bilen, «Volare» og «Ti voglio bene assai». Jeg har tatt vare på videoene der vi synger vår for brødringskaraoke.

Allerede i august samme år, da jeg endelig kom meg på et fly til Oslo, begynte jeg å tenke at det Georgia hadde vært for meg, kunne Sicilia kanskje være for andre, og at jeg selv med fordel

I løpet av de titalls gåturene våre rundt om i Tbilisi lærte Anja meg å bli litt mer pågående i jakten på folks historier, og historien bak bygninger, ruiner og monumenter. For Anja var tilfeldige samtaler på gata på et vis alltid også intervjuer, der hun samlet materiale til rundturene sine. Ikke minst klarte hun å innstille vanen i meg med å aldri gå forbi en forlatt bygning uten å snike meg inn i den. Ellers risikerer du å gå glipp av et nedlagt hotell der Hamsun har bodd; en kirke brukt som basketballhall av sovjeterne; eller graven til en kvinne som ble tilbedt som selvmordernes skytshelgen etter at hun sto på knærne på samme sted i førti år – med nonner som hjelpere – for å be for en sønn som tok livet sitt.

Avreiser14

og ankomster har en tendens til å aktivere historier og identiteter i oss og endre blikket på dem. Fra det øyeblikket jeg dro fra Sicilia, begynte jeg å føre reisenotater. Jeg fortsatte med det gjennom hele oppholdet i Georgia. En stund vurderte jeg å gjøre en liten reiseskildring av tekstene, om hva som åpner seg når ting stenges ned og man tvinges til å bli kjent med et sted på en annen måte enn under en uke på gjennomfart. Jeg hadde aldri følt meg så bortkommen i verden før, så lite hjemme, og følelsen var underlig inspirerende. Jeg tror det finnes noe i oss som nyter det når ting er i nærheten av å rakne. Og det er bare å innrømme at den delen av meg som forteller historier, nøt pandemiens første fase. Etter hvert la jeg ideen om reiseskildringen til side – andre historier om pandemien var viktigere enn min – men gleden over å skrive daglig fortsatte bare å øke. I samme periode møtte jeg en russisk historiker og turguide, Anja, som ble en nær venninne under oppholdet i Georgia. Vi trengte begge en lockdownkompis, og hun hadde også behov for å gå av seg rastløsheten, etter å ha mistet jobben da turistene forsvant.

kunne prøve å betrakte Italia fra et litt forskjøvet ståsted. Jeg kunne fortsette å skrive reisenotater når jeg kom hjem, og dermed på et vis fortsette å være på reise i en verden der de fleste reiser hadde stoppet opp. Anjas talent for å stimulere nysgjerrighet mens vi vandret rundt i en nedstengt by, kunne overføres til mine egne steder, som jeg ofte tok for gitt, og min egen tilnærming til livet. Jeg visste at jeg ikke skulle tilbake til Italia før senere på vinteren, nesten et år etter avreisen fra Pozzallo. Jeg hadde aldri vært borte så lenge før. * Uansett hvor jeg befinner meg i verden, kan jeg når som helst lukke øynene og forestille meg et lite område helt sør på Sicilia, avgrenset av fire punkter på kartet. Lengst øst ligger Porto Ulisse, en grunn naturhavn oppkalt etter romernes navn på helten som seilte forbi her for et par–tre tusen år siden, da kysten og farvannet rundt var befolket av geskjeftige guder og morderiske sirener. Punktet i vest er Pozzallo, der jeg skriver disse sidene, bare noen få breddegrader nord for kysten av Libya og omtrent så langt sør i Europa som man kommer: en liten kystlandsby best kjent i Italia som mottakshavn for båtmigranter fra det nordlige Afrika. Fra den høye terrassen min på en klippe like utenfor landsbyen kan jeg også se bølgene bryte mot det tredje punktet like under horisonten, L’isola dei Porri, et skjær dekket av villpurre. Dit har jeg seilt ut for å fiske blekksprut og kråkeboller siden jeg var tenåring. Også synlig fra terrassen, om enn bare med kikkert, er de høyeste bygningene i landsbyen Ispica, der jeg tilbrakte fredagskveldene i ungdommen på piazzaen med min gamle venn Salvatore, og der jeg fremdeles henger med familien hans i helgene når det er mulig.

Til sammen rammer disse fire punktene i hukommelsen inn et område på rundt hundre kvadratkilometer. Hvis hukommelsen

er16 et kart, er dette det mest detaljerte jeg er i stand til å tegne, og det tettest befolkede, av både levende og døde. Grensene for hukommelsessonen avtegner et småskakt parallellogram plassert like ved den nederste spissen av den sicilianske trekanten. Grekerne, som var besatt av geometri, kalte øya Trinakria: tre odder. Ifølge Thukydid kunne man seile rundt den på åtte dager. Jeg har aldri prøvd, men drømmer om å gjøre det allerede i sommer. Det lille nærområdet mitt har ikke noe navn, men den lange, krumme stranden som strekker seg fra Pozzallos kommunegrense til klippene rundt Porto Ulisse, heter Santa Maria del Focallo. I kystdelen av minnekartet kan jeg når som helst gjenkalle mange hundre fastboende, både dyr og mennesker, og omgivelsene deres: sanddyner, planter, sandbankene under vann, sommerhusene, vindene, kjerresporene, søppelhaugene, de små altrene for trafikkofre langs veien, hotellene, restaurantene, lidoene. Jeg kan knapt gå ti meter her uten å snuble over et minne. Ikke alle er pittoreske. Ispicas kyststrekning og Porto Ulisse er steder der jeg har svømt og gått av meg ulike livskriser, ut fra en forestilling om at det iblant er sunnest å tenke i bevegelse, ikke liggende. I Pozzallo har jeg sett et dødt lite barn bli båret i land fra et skip. På Isola dei Porri har jeg funnet en massegrav, slik man gjør ved Middelhavet så snart man begynner å grave. Den historiske hukommelsen på Sicilia er full av invasjoner, kolonisering, sult, krig, slit, sykdom, rovdrift på kvinner og jord arbeidere, og ikke minst en «amoralsk familisme», kjent over hele verden under en annen, mer glamorøs betegnelse, mafia , som i perioder har utøvd en nærmest totalitær kontroll over jorda og de som bor her.

I årenes løp anslår jeg at jeg til sammen må ha tilbakelagt mer enn 20 000 kilometer i dette territoriet, enten til fots, løpende, svømmende og snorklende, i den lille seilbåten min eller på sykkel: halve jorda rundt, med andre ord, bare i hjemtraktene. Ofte

alene, men også med barna og familien min, kjærester og venner, både de nærmeste og de som er inkludert i et utvidet italiensk vennebegrep. Eller de som tilhører et enda videre relasjonsbegrep, for eksempel strandhunden Rocky, som etter hvert flyttet inn hos meg; den lille falken Johnny, som patruljerer stranden foran huset til foreldrene mine; og de små, gråhvite fratini, loene, vade fuglene som visstnok er tegn på et sunt økosystem. De ser alle helt like ut i mine øyne og går dermed under fellesbetegnelsen fratuzzu, det sicilianske ordet for lillebror. Å få et slikt kallenavn, et inciuria , er en attest på tilhørighet her i traktene. Selv har jeg ingen, så vidt jeg vet. Min gamle venn Rino og jeg har en tilbakevendende diskusjon om hvem som skal stå som eier av kyststrekningen Santa Maria del Focallo. Er stranden min eller hans, eller tilhører den også andre arter? Ideen om at alt er bare til låns – en vakker linje i et dikt av Lars Saabye Christensen – burde egentlig appellere til en mann som i noen år levde av å svindle i stor stil. Men Rino møter mine argumenter med tausheten til en godmodig, forakt full føydalherre. Han har en sicilianers medfødte forståelse av at verden er kjøpt og betalt. Kart er for de som eier jorda, ikke de som låner den. Omsider kom jeg tilbake til eiendommen vår i begynnelsen av 2021. I løpet av de første seks månedene av året satte jeg meg fore å utforske den litt nærmere enn jeg har gjort før. Men den hjemreisen jeg vil fortelle om, er også en gradvis prosess som har foregått over lang tid. Startdatoen gir ikke seg selv – å begynne med begynnelsen er en filosofisk nøtt. Slik en kjærlighetshistorie ikke bare begynner ved første blikk, men også med alt det de elskende bærer med seg fra før, har enhver reise en forhistorie, et mønster av gamle beveggrunner som blir med deg hvor enn du drar.

Jeg husker den lille aluminiumspannen uten håndtak. Moren min som stekte egg. Jeg husker stemmen til Rabagliati fra en stor platespiller, som sang: E tic e tac – cos’è che batte – è l’orologio del cuor. Tikk, takk, hva er det som slår? Det er hjertets klokke. Marcello Mastroianni Lenge levde jeg i en liten italiensk enklave i Oslo. Den lå litt tilbaketrukket til i et sentralt område av hovedstaden, et steinkast fra huset og hagen der sønnene mine og jeg tilbrakte mye av deres barndom. Den brokete landsbyen hadde en fastboende befolkning på rundt femti italienere og en rolle som første stopp i byen for de fleste nyankomne og besøkende fra Italia: kjærlig hetsmigranter, sporadiske diplomater og forretningsfolk, ulike omstreifende lykkejegere, ofte med uklare mål i siktet. Mange av de som søkte tilflukt på Mauros lille kafé, hadde sterke historier. Det skulle en del til for å ende opp så langt nord. Flere ville ikke ha klart seg mer enn noen måneder i Norge uten en møteplass der de kunne treffe sine landsmenn. Il Moro var den første kaffebaren av dette slaget i Oslo, og i mange av sine daglige rytmer var den ikke til å skille fra en nabolagskafé i en italiensk by. Flere av dem jeg omgikk der i tjue år, brukte den akkurat slik, ved å ignorere de innfødte stamkundene og Mauros få innrømmelser overfor en pervers lokal kaffekultur. For dem som for meg hadde stedet en ankrende effekt.

I årenes løp har jeg vært innom mange slike miljøer rundt om i verden, der italienere i utlandet, som regel menn, søker sammen i felles ritualer for å prøve å holde hjemlengselen i sjakk. Så, med tiden, blir Italia mer og mer utvannet i dem. Det nye språket tar over, de mister forbindelsen til nåtiden i hjemlandet, barna står tryggest i det nye landet, barnebarna glemmer alt annet enn en håndfull vage historier og tradisjoner. For de over åtti millionene i verden med italiensk opprinnelse er Italia ofte ikke annet enn en rest av en holdning til livet, en drøm om evig ferie, den største såpeoperaen på jord. Mauro, på sin side, forlot på noen vis aldri Italia. I løpet av sine tretti år i Oslo har han aldri flyttet ut av det vi kaller «gettoen», som er en tilstand mer enn et sted. Om få år, når han går av med pensjon i Norge, skal han flytte til landsbyen min på Sicilia. Historien om mitt eget forhold til Italia er mer komplisert, men vennskapet vårt har vært enkelt i tjue år. Jeg skal ta imot Mauro i mitt hjem, slik han har gjort det i sitt. I den grad jeg kan kalles italiener, ble jeg det langt på vei ved å henge på Mauros kafé. * Den dagen jeg tenker på nå, er en søndag oppunder jul, i 1996, på den tiden av morgenen når gatelysene slukkes over hele byen, som fallende dominobrikker, og den gule isen brått blir grå. Inne i kafeen gjør Mauro seg klar for dagen, varmer opp cornetti og lager salater. Ute, under varmelampen, sitter en harsk, dampet skinke av en mann med en skvett medbrakt grappa i americanoen. Han tilhører den lille humanitære kvoten av nordmenn som har lov til å slå seg ned før det åpner. Vi kalte ham fuglevennen, l’amico degli uccelli, en alkoholisert Italia-elsker av den gamle skolen, en homofil skjønnånd som tappert prøvde å diskutere Dante, geodetiske kupler og Marcus Aurelius med den harde kjernen

21 av italienske stamkunder på il Moro. Noen av Mauros kalle navn oppsto i fokusgrupper sammen med den innerste kretsen av italienske stamkunder, andre fant han på selv. La badante, hjemmehjelpen, var den unge venninnen til en siciliansk bekjent vi kalte la piovra, blekkspruten, som spilte på både et ord for mafiaen og tendensen til å tafse på damene. Mauro var bare Mauro, men jeg tenker ofte på ham som radio Mauro, dels fordi han i så mange år oppsummerte gårsdagens italienske nyheter for meg hver morgen, dels fordi han har den gutteaktige sjarmen, klisterhjernen og formidlingsiveren til en radiovert som kan lytte hvis han vil, men først og fremst lever av å underholde og skravle. Fuglevennen hadde fått navnet sitt fordi han var glad i å mate spurvene – de minste av de mange småskurkene som kretset rundt kafeen – men også på grunn av slangordet for penis, et ord det finnes flere hundre synonymer for på italiensk. Uccello er blant de vanligste. Så hva kaller man en homofil mann som er glad i å mate spurvene? Jo, l’amico degli uccelli, som maner fram et bilde av en slags kukenes Frans av Assisi. Det bunner ikke bare i en fallosentrisk verdensanskuelse og en seiglivet kulturell hang til å mobbe homofile. Hadde fuglevennen vært interessert i kvinner, kunne vi ha kalt ham l’amico delle passere, spurvevennen, etter et vanlig synonym for fitte. Som så mye annet i Italia går opprinnelsen til ordet uccello tilbake til antikken. Aucellum er diminutiv for fugl, avis, på latin. En stor, utskåren penis ble ofte brukt som tintinnabulum eller vindspill av romerne, som hengte dem over dørinngangen med kimende klokker for å avverge onde ånder. Den lykkebringende fascinum, en penisamulett man kunne bruke som smykke rundt halsen, var gjerne bevinget som en fugl. Fuglemotivet har fascinert kunstnere og illustratører siden antikken, som tynt forkledd, allegorisk mykporno. Kvinner som kjærtegner fugler, kysser dem og sprer beina for dem, går igjen i pirrende malerier av blant andre

Carriera, Abraham Janssens og Louis-Léopold Boilly. Mest eksplisitt er en av François Bouchers mange tolkninger av myten om Leda og svanen, et maleri fra 1741, der en smektende tilbakelent Leda blotter sitt kjønn for Zevs, for anledningen forvandlet til en svane med lang, fallisk hals. Blandingen av sakrale og profane, høytsvevende og jord bundne lengsler går igjen i hele historien. Motstand mot geistlig og verdslig makt er utenkelig uten folkelig uærbødighet og kunstnerisk flørt med det skandaløse. Jeg vet ikke om noen annen kultur som er mer tilbøyelig enn den italienske til å gjøre narr av det hellige, som nærmest har det som refleks å dra luftige vyer ned i søla av rufsete menneskelighet der vi alle – alle – lever vårt liv.Enhver italiensk dannelse begynner med det. * I årevis var jeg glad i å møte dagen foran vinduet på il Moro mens jeg lyttet til radio Mauro, som pludret i bakgrunnen. Selv uten å snu meg visste jeg hva han gjorde og hvordan: testfreste dampen i espressomaskinen, lagde en første cappuccino til seg selv, slapp en remse med bannord når han mistet noe i golvet, stoppet opp og banket i bardisken hvis han merket at fansen svitsjet kanal. Steder du kjenner inn og ut, har en spesiell plass i hukommelsen. Det er lett å gå inn i minnene, sette seg foran et vindu og på et vis se seg selv utenfra. Jeg gjør det nå. Den unge mannen jeg husker akkurat den dagen, fra en avstand på tjuefem år i tid, kommer kjørende i en hvit varebil med logoen til et vinagentur. Bortenfor vindusglasset kan jeg også se fuglevennen, med en pose brød smuler til spurvene og en norsk avis oppslått på fanget. Når han mater spurvene, beveger han seg med forsiktigheten til en garvet fyllik, treigt og merkelig grasiøst, slik spurvene ville ha beveget seg i et seigere stoff enn luft. Nå titter han opp idet den unge mannen stiger ut av varebilen. Han er i midten av tjueårene, høy, kraftig,

Rosalba22

lett i kroppen og en anelse selvbevisst om det, til og med selvfor nøyd, har mørkebrunt hår, kort skjegg, amorbue, og profilen til en romersk statue med litt større nese enn det klassiske idealet. Han har en bok i hånden. Søndag er den nakneste dagen, når folk er lettest å lese. På vei mot kafeen stopper den unge mannen opp idet han ser fuglevennen. Han blir stående og stirre et øyeblikk.

Først vantro, nesten frekt, så kommer et smil. Det er et italiensk smil, et varmt smil som ønsker å dele en vennlig hånlatter med gjenstanden for spøken, og også gesten han lager, er italiensk –en av de mest kjente gestene i verden. Fuglevennen forstår den, han har plukket opp et og annet som stamkunde. Hånden som former et spørsmål: Hvordan klarer du å sitte her ute i minus ti?

Fuglevennen smiler flørtende tilbake, de to veksler noen ord. Så blir nordmannen brått alvorlig, blar fram til en side i avisen og rekker den fram. Den unge mannen tar imot og leser. Han rister langsomt på hodet, som om han ikke forstår. Så leser han videre, nikker vemodig, gir avisen tilbake. Han klapper fuglevennen på skulderen, går mot inngangsdøra, åpner, går inn. Mauro hilser, «buongiorno». Uèhila er forbeholdt folk han kjenner godt. Den unge mannen ser rørt ut. «È morto Mastroianni ...» sier han. Marcello Mastroianni er død. * Nyheten om dødsfallet hadde allerede nådd kafeen et par dager før. MARCELLO DOLCE VITA ADDIO, lød den ene avisoverskriften som jeg fremdeles husker. Siden hadde radio Mauro kringkastet om det til alle som ville lytte, slik han gjorde med de viktigste nyhetene hver dag, med en klang av Treviso i stem men fra barndomsbyen, og ikke minst en del romersk slang tatt inn i språket etter ti år i Roma. Men i tonefall og ordvalg har Mauro også mye i seg av en dannet piemonteser fra en borgerlig

Den unge mannen – en forestilling om meg selv for et halvt liv siden – fikk ikke sagt mer før kaféverten skyndte seg videre. Men

fotografassistent på den tiden hadde han også møtt Mastroian nis samtidige: Catherine Deneuve, Stefania Sandrelli, Federico Fellini. Mange av kundene, også de norske, hadde glede av his toriene hans. Noen måtte tørke en tåre i øyekroken. Også den unge mannen fra vinagenturet var åpenbart rørt. For første gang ble han sittende hele søndagen på il Moro. Han leste alle avisene. Iblant så han sønderknust ut over oppslagene om Mastroianni, som om han pumpet opp en sørgemarsj i hodet. Men for det meste satt han og leste i boka si, trommet fornøyd til musikken over høyttalerne – Jovanotti, De Gregori, Dalla – og trengte åpenbart ikke mer selskap enn de italienske stemmene rundt seg. På ett tidspunkt vekslet han noen ord med Mauro, som serverte ham lunsj og spurte hvor han var fra. Litt her og der, sa den nye kunden. Så pekte han på en artikkel om Mastroianni og uttrykte noen tanker om skuespilleren: at han var en comédien i Diderots betydning av ordet, at han gjorde narr av amerikanske metodeskuespillere som snakket om å «gå inn i rollen». Hvorfor så mye lidelse? Mastroianni var lettheten.

Og nå var altså en av de siste ekte skuespillerne død. Det var bare å gi seg hen til mimringen i noen dager: Mastroiannis død var en anledning til å børste støvet av minnene fra åttiårene, da Mauro hadde vært innkaster på de hotteste diskotekene i Roma og La dolce vita var byttet ut med punk, mafia og kokain. Som

familie.24

Som sin far, bankdirektøren og krigsveteranen, kan Mauro nesten være for høflig mot folk han ikke kjenner, om enn aldri falsk, som et gammelt munnhell vil ha det om folk fra regionen: Piemontesi, falsi e cortesi. Som nyhetsformidler blir han aldri så romersk blasert at han bare vitser om sine egne nyheter, eller så mye av en professorino at han klarer å motstå en god vits når han kommer over den.

I Ispica bodde en gutt ved navn Turuzzu test’i cardiddru, Turuzzu med fuglehodet – nærmere bestemt en stillits med rødt

Jeg takket ja og gikk og hentet et par flasker piemontesisk vin fra varebilen. Mauro tok fram salamier, ost og brød, og snart var den lille kafeen en gulglødende arne i vintermørket, med latterbrøl og feiende gester. Utpå kvelden kretset samtalen igjen rundt Mastroianni. Jeg nevnte det Fellini hadde sagt om ham: at han var en vidunderlig skuespiller, men først og fremst en mann som var for god og sjenerøs for miljøet han levde i. «Visse haier jeg kjenner, ville ha slukt ham hel.» Så benyttet jeg anledningen til å fortelle en anekdote som bekreftet dette bildet. Jeg hadde fortalt den før, og da jeg var ferdig, så jeg at målet var oppnådd: Kun ett par øyne rundt bordet var tørre. Mauro satt med et glass vin i hånden og kikket på meg med en slags anerkjennende skepsis. * Tidlig i tenårene jobbet min venn Rino på den store kafeen på piazzaen i Ispica, landsbyen helt sør på Sicilia der Divorzio all’Italiana ble spilt inn – «Skilsmisse på italiensk»: med andre ord, mord. Mastroianni, ofte kledd opp og sminket som baronen Fefè fra filmen, kom stadig innom og tok en kaffe eller aperitivo med regissøren og de andre skuespillerne. Rino serverte dem daglig. Rundt Mastroianni, regissøren Pietro Germi og den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Stefania Sandrelli var det alltid en indre kjerne av assistenter og haleheng, og rundt dem igjen sto konsentriske sirkler av nysgjerrige landsbyfolk og stirret forhekset, iblant hoiende, på stjernen som hadde trådt ut av lerretet på Cinema Diana, et steinkast fra piazzaen.

på ettermiddagen ble en liten gruppe stamkunder sittende igjen etter stengetid, og Mauro inviterte også meg. Kultursendingene hans slet litt med lyttertallene, og jeg var åpenbart i målgruppa.

hode.26

Turuzzu var en rødhåret tolvåring med et abnormt lite hode. Han pilte stadig fram og tilbake på piazzaen og prøvde å bomme sigaretter av folk. Alle som bodde i Ispica, visste at de ikke måtte gi ham det, siden nikotinen gjorde ham overivrig. Under innspillingen, da filmfeberen herjet i landsbyen, prøvde moren til Turuzzu å tjene et par ekstra slanter ved å få ham til å selge blomster til filmteamet. En dag tilbød gutten bukettene sine til noen statister fra Ispica, to unge kvinner og en mann som satt og glodde på filmstjernen ved nabobordet. Kafeen på piazzaen var en fest i de ukene, støyende som den sjelden var ellers, men den mannlige statisten var ekstra brautende. Smaken av Cinecittà , Italias Hollywood, hadde gått til hodet på ham. Turuzzu måtte åpenbart ha fått tak i en sigarett, for han maste ekstra intenst på den brautende mannen om å kjøpe blomster av ham. Til slutt snudde mannen seg mot den utviklingshemmede gutten og sa: «Vaffanculo!» mens han lo og sparket ham i leggen. De unge kvinnene så brydd ut. Mastroianni fikk med seg opptrinnet fra nabobordet. Han fikk et trist drag over ansiktet – du vet, dette foranderlige italienske ansiktet som på den tiden, i 1960, da han var midt i trettiårene, allerede favnet et register fra pompøs siciliansk baron til komisk ubehjelpelig innbruddstyv via ironisk forloren eksistensialist.

Den store skuespilleren vinket Turuzzu til seg. Han dro opp en tusenlireseddel, en halv dagslønn for en arbeider på den tiden, og rakte den til gutten. Så kjøpte han alle blomstene. Alle som én. Gutten med fuglehodet smilte med hele kroppen, hoppende, kvitrende, flaksende. Mastroianni smilte mildt, trakk på skuld rene, ignorerte spørsmålene fra kollegaene sine og tilropene fra landsbyfolket. Han delte bukettene i to store bunter, reiste seg opp og gikk bort til bordet med de tre statistene. Uten å si noe, uten å se på den brautende mannen, rakte han én bukett til hver av de to unge kvinnene.

Så bukket han lett og ruslet alene gjennom folkemengden på piazzaen, som en scene tatt ut av en film. * Italienske historier. Jeg har tenkt en del på dem i den senere tid, og på hva de betyr. Siden slutten av nittiårene, for eksempel, har jeg hatt et spesifikt mentalt bilde av dødsleiet til Marcello Mastroianni. Jeg forestiller meg at han døde med vinduene åpne, for å slippe inn lydene av et lite sirkus på Saint Sulpice-plassen i Paris. Så vidt jeg husker, har jeg det fra en siciliansk avis, en av disse hastig skrevne artiklene som tar fram fiolinene for å veie opp for at nekrologen ikke er klar på forhånd. Det er en italiensk tradisjon for post mortem svulstighet som nesten tar fra deg gleden over å sørge. Detaljen med sirkuset fant jeg imidlertid rørende, som en passende utgang for skuespilleren Fellini var så glad i. Et halvt år etter at jeg leste artikkelen, flyttet jeg til Paris med familien min. På en av rusleturene mine rundt i byen, med guttene i trillevogn og bæremeis, kom jeg tilfeldigvis over Saint Sulpiceplassen, etter en tur til Jardin de Luxembourg. Det må ha vært på høsten en gang, for vi rekte mye gatelangs den høsten, gjorde oss kjent med byen mens mamma sydde og tegnet kjoler på moteskolen der hun studerte. Da vi kom ut på plassen, la jeg merke til en liten detalj som ikke helt stemte overens med mitt bilde av Mastroiannis siste scene. Det sto nemlig ikke noe sirkus på Saint Sulpice, men en av de historiske karusellene i Paris. De har sikkert vært med i like mange filmer om byen som Fontana de Trevi – Anita og Marcellos fontene i Roma – har vært i italienske filmer. Jeg innså at jeg muligens hadde husket feil, men det var vel så sannsynlig at en lat journalist hadde klart å plante et falskt minne i meg.

Hukommelsen vår er full av falske minner. Underbevisstheten sjekker ikke kilder; den roter med årstall og bygger ryddige historier av uryddig liv. Sirkus eller karusell, det spilte uansett

forretningsmann og ei skandinavisk jente som senere ble en liten tv-personlighet i Italia. Detaljene er ikke så viktige. Selv om historien om Turuzzus blomster ikke er sann i vanlig forstand, kan den være sann slik fiksjoner er det, følelsesmessige sannheter klippet og limt fra en helt annet tid og et annet sted, eller et annet liv, som sinnbilder på kollektive forestillinger. Det som betyr noe, er ideen om en italianità eller italienskhet som kan vekke en spesiell sinnsbevegelse i de som er predisponert for det, slik en stor skuespiller kan kanalisere og fange spesielle sider av en felles identitet. Noen store fortolkere bindes til én bestemt karakter, for eksempel Fantozzi, den evige ulykkesfuglen som alltid hundses av vellykkede mennesker, eller Cetto La Qualunque, den arketypiske italienske opportunisten som er mistroisk til alle institusjoner og våkner opp om morgenen med ett mål for øye: å lure sin neste. Når det gjelder Mastroianni, fikk han en spesiell betydning for meg siden jeg kunne gjenkjenne, dels identifisere meg med, så mange

ingen28 rolle. Guttene var for små til å ta en tur på karusellen alene. Vi kikket litt på den, slik vi kikket på det meste på den tiden, med et åh. Så gikk vi videre. Jeg tenkte ikke mer på det før jeg gjorde det nå. I mange år var følelsene mine for Italia ispedd noe av emigrantens nostalgi, savnet etter et fellesskap som var utilgjengelig. Det var også et savn etter et sett delvis konstruerte forestillinger om landet. Kanskje er det derfor den lille anekdoten om Mastroi anni og gutten med fuglehodet har lurt seg inn i hukommelsen. I årenes løp har jeg fortalt den flere ganger, levende og engasjert, som om jeg tror den selv, ofte til utenlandske gjester på Sicilia, alltid med Mastroianni som hovedperson. Den var en ren skrøne, men i det minste basert på noe selvopplevd, en dag i Roma på en kafé ved Campo de Fiori. De egentlige karakterene var en bangladeshisk blomsterselger, en anonym velgjører, en romersk

ulike sider ved en italiensk identitet i rolletolkningene hans, fra forfatteren Giovanni i Antonionis La Notte, som vandrer rundt med ironisk livslede i en steril og veldesignet modernitet, til Matteo Scuro, den sicilianske enkemannen som besøker barna sine i Nord-Italia og får sine livsløgner punktert. Og ikke minst Mastroianni selv, i sine siste intervjuer, der han som gammel mann lattermildt vemodig reflekterer over livets hastighet og det han har lært.

Jeg kan ikke hevde at den store skuespilleren har vært en rollemodell for meg, men han har ofte dukket opp i tankene som et bilde på en bestemt italiensk varme, for eksempel, en vennlig letthet i omgangen med andre, en livsglede som fort kan vippe over i melankoli og kynisme, men sjelden i regelrett tungsinn.

Uten en viss nasjonalisme, uten klart avmerkede tribale følelsessoner, er verden et kjedeligere sted, en blass kulturell smoothie. Men tendensen til å tukle med kollektive minner, nøre opp under visse sider av en felles identitet, er en mindre sjarmerende side ved nasjonalfølelsen. Kanskje fordi jeg ikke har en entydig kulturell tilhørighet til ett land, men til to, pluss en engelskspråklig bakgrunn, har jeg alltid vært like skeptisk til nasjonale symboler, ikoner og samlingsstunder som jeg har vært trukket mot dem. Høynede følelsesmessige tilstander i en kontekst som Mastroiannis død gjør det lettere å huske dager fra innsiden, men også å forvrenge hukommelsen.

fellesitaliensk

Dette er kvaliteter jeg gjenkjenner som italienske i meg selv. Hva mer er det? Åpenbart også følelsen av å trives i en stor flokk, og det er lite som forankrer tilhørighet mer enn en kollektiv sorg. Nasjonale tragedier er én ting, men også de lettere håndterlige sorgene i et lands historie, som et farvel med en kjent og kjær skuespiller, samler og bekrefter og styrker fellesskapsfølelse.

Idet jeg nå skal prøve å se nærmere på hva Italia er, i meg og rundt meg, vil jeg gjerne være på vakt mot tendensen. Derfor

Det er en god rettesnor, i det minste. Ha den gjerne i bakhodet når noe av det jeg forteller, virker for italiensk til å være sant.

Jeg har ikke diktet opp noe, og hver gang jeg diktet opp noe, ansporet av mine gamle vaner som romanforfatter, ble jeg straks drevet til å ødelegge det jeg diktet opp.»

benytter jeg anledningen til å skrive under på varselet som inn leder romanen Familieleksikon av Natalia Ginzburg: «Steder, hendelser og personer i denne boken er virkelige.