Norge stein for stein er en rik, visuell reise i arkitektur, håndverk, dagligliv og krigshandlinger, og gir et unikt innblikk i byggingen av Norge. Utvalget har en bred geografisk spredning, fra Vardøhus i nordøst til Christiansholm i sør, Bergenhus i vest og Kongsvinger festning i øst.
De nye fotografiene er tatt av kunstfotograf Tor Simen Ulstein.
isbn 978 -82- 4 30 -1 2 3 4 -9
Forsidefoto: Jan-Petter Dahl Portrettfoto: Tor Simen Ulstein
9 788243 012349
www.spartacus.no
2021
GEIR STIAN ULSTEIN
De norske festningsverkene var sentrale i utviklingen av vår nasjon slik vi kjenner den i dag. Mange av festningene ligger nå sterkt neglisjert, men har båret avgjørende øyeblikk i vår fortid. Med tekst og foto dokumenterer boken festningsverkene slik de var, slik de er og historien de bærer.
NORGE STEIN FOR STEIN
Geir Stian Ulstein (f. 1982) er dokumentar- og romanforfatter. Ulstein debuterte med krigsromanen Piggtrådroser i 2007 og har gitt ut en rekke romaner og sakprosabøker siden.
En gang beordret en konge at her skulle forsvarsverket ligge, og ut ifra prinsipper hentet fra verden utenfor Norge ble det bygget for å forsvare by og fedreland. De som beordret, planla og gjennomførte arbeidet, er borte. Og nå er snart det som skulle ha forsvart dem også det. Norske festninger er i naturens vold, men historien ligger der, under grener og gresstuster.
GEIR STIAN ULSTEIN
Bohus festning Bergenhus festning Akershus festning Fredriksten festning Festningsbyen Fredrikstad Christiansholm festning Kongsvinger festning Trondheim festningsby Vardøhus festning Fredriksvern verft Karljohansvern Oscarsborg festning Hegra festning Fossumavsnittet festningslinje
Historien om festningene våre
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 2
07.09.2021 15.52.41
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 1
07.09.2021 15.52.45
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 2
07.09.2021 15.52.50
Geir Stian Ulstein
NORGE STEIN FOR STEIN Historien om festningene våre
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 3
07.09.2021 15.52.51
Norge stein for stein. Historien om festningene våre © Spartacus Forlag AS, 2021 Bok- og omslagsdesign: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Omslagsfotografi: Jan-Petter Dahl Nyere fotografier i boken: Tor Simen Ulstein Sats: Kjetil Waren Johnsen / Wisuell Design Satt med Sabon Pro 11/16 Papir: Multi Offset UPM 150 g Trykk: UAB Balto Print Printed in Latvia ISBN 978-82-430-1234-9 Boken er skrevet med støtte fra Det faglitterære fond. Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller i strid med avtaler inngått med KOPINOR. SPARTACUS FORLAG AS P.B. 6673 St. Olavs plass, 0129 OSLO spartacus.no
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 4
07.09.2021 15.52.51
Til Ameliè, Genova, februar til mai 2010
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 5
07.09.2021 15.52.51
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 6
07.09.2021 15.52.51
Innhold På vei mot festningene
9
Bohus festning
21
Bergenhus festning
43
Akershus festning
65
Fredriksten festning
89
Festningsbyen Fredrikstad
109
Christiansholm festning
127
Kongsvinger festning
149
Trondheim festningsby
167
Vardøhus festning
187
Fredriksvern verft
205
Karljohansvern
223
Oscarsborg festning
237
Hegra festning
255
Fossumavsnittet festningslinje
273
Lange linjer – oppsummering
289
Randmerknad
295
Appendiks
297
Norges kriger og revolusjoner
299
Hovedpersoner
309
Ordforklaringer
319
Kilder
323
Takk
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 7
329
07.09.2021 15.52.51
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 8
07.09.2021 15.52.54
På vei mot f estningene
D
et er stille ved festningsvollen. Biene surrer. En sommerfugl flakser uten samme skjebnesvangre konsekvens som i filmen Intet nytt fra vestfronten (1930) der insektets dans leder til hovedpersonens død i et landskap fullstendig ødelagt av krigshandlinger. På festningsvollen der jeg står, har naturen mer eller mindre tatt krigsområdet tilbake. En gang beordret kongen bygging av forsvarsverk, og ut fra prinsipper hentet fra andre land, ble murkolosser reist for å forsvare by og rike. De som beordret, planla og gjennomførte arbeidet, er borte, og mange av dem er fullstendig visket ut fra historiske kilder. Snart har også forsvarsverkene de reiste, forsvunnet: Mange norske forsvarsverk er i naturens vold, andre er parklignende områder med innslag av gamle tider. Det er lite eller ingenting igjen av det festningene var ment å være: En samling hindringer som skulle skremme og drepe inntrengere. Historiene ligger der, dekket av tiden og alt det den har ført med seg. Vår nasjon er blitt formet gjennom en felles kultur, men i mange hundre år ble dette fellesskapet både forsvart og holdt sammen av festninger og andre forsvarsverk. Samtidig som de norske festningsverkene var sentrale i utviklingen av vår nasjon slik vi kjenner den i dag, avslører de en stor grad av påvirkning utenfra med tanke på arkitektur og løsninger. Impulsene fra kontinentet er tydelige, men fingeravtrykkene er for mange til at vi kan peke på én bestemt inspirasjonskilde for hvert verk. Mange avgjørende øyeblikk i vår fortid kan knyttes til festninger: 1309, 1450, 1566, 1718, 1814, 1905, 1940 … Langsomt visker naturen og tiden ut disse sporene.
Definisjon Det finnes ulike forsvarsverk. Denne boken kommer hovedsakelig til å handle om festinger, borger og fort. Men hva er forskjellen på
9
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 9
07.09.2021 15.52.55
borg, festning og fort? Når ble borg til en festning, og kan et fort eksistere uten at det er knyttet til en festning? En borg var en relativt stor, forsterket bygning, ofte et tårn, som inkluderte et bokvarter. Rundt var en ringmur med et porttårn – en forsvart inngang – og en vollgrav med vindebro utenfor. Mange av festningene i Norge var først en borg. Det viser seg blant annet i bruken av endelsen -hus – i betydningen befestet hjem – i navnet, for eksempel Akershus, Bergenhus og Vardøhus. En borg er altså et forsvart boligkompleks. Den rake motsetningen er fortet, som ble bygget for rent militære forsvarsmål. Ditt hjem kan være din borg, men ikke ditt fort. Overgangen fra borg til festning kom med artilleriet. Ettersom artilleri dukket sent opp i Norden, kan man si at borgene fikk en forlenget periode her sammenlignet med landene lenger sør i Europa. En festning var et forsvarsverk som var utstyrt med artilleri, og som skulle holde en angripende fiende unna sin midte med fremskutte forsvarspunkter som bastion og utenverk – selvstendige fort tilknyttet festningsverket. Heller ikke en festning ble bygget til boligformål, men den kunne ha bokvarter innenfor sine rammer – for eksempel en borg videreutviklet til en festning. Og i noen tilfeller, som for eksempel i Fredrikstad og i en periode i Christiania/Oslo, ble en hel by omfattet av festningsverket. Festninger ble også omgitt av tykke steinmurer, men de var lavere enn rundt en borg. Ved å senke muren ble den vanskeligere å treffe for kanonkulene og skapte dermed færre splinter. Videre ble festninger konstruert med tanke på å skape så mange hindringer som mulig for en angripende fiende. Definisjonene er flytende, det kan også sies at et fort er en festnings innerste midte, mens alt det rundt, som gjør det vanskelig for en fiende å nå selve fortet, er festningsverk. For enkelhets skyld – og for denne bokens behov – holder det å slå fast at en festning er et komplekst forsvarsverk. En borg, et fort eller en festning var forsvarernes fordel i møte med en angriper. Styrkeforholdet mellom angreps- og forsvarsmetoder har variert gjennom historien. For et forsvar er det om å gjøre å skape alle tenkelige konstruksjoner som gir angriperen vansker. For angriperen må det tenkes ut metoder for å omgå disse hindringene. Drivstoff i denne raske utviklingen innen krigskunst var krutt og støpte kanoner. Med boktrykkerkunsten ble kunnskapen om ulike metoder spredd raskt over hele Europa. Det gjorde at utviklingen innen
10
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 10
07.09.2021 15.52.55
krigføringen gikk mye raskere enn i årtusenet før, selv på et så perifert sted som i Norden. Herskerne i det kalde nord nøyde seg imidlertid ikke med bokkunnskapen, men ansatte gjerne utenlandske ingeniører. Disse militærarkitektene var godt skolerte i forsvars- og angrepsstrategier, etter å ha lært det både gjennom studier og i kamp på kontinentet. Særlig nederlendere, preget av de voldsomme krigene landet ble en del av, og med erfaring fra store prosjekter som dikebygging, ble populære militærarkitekter hos de dansk-norske kongene.
Fra piler og spyd via krutt og kanoner til flyvåpen Ved Göta älv, det norske rikets sørligste grense, fikk Sigurd Jorsalfare (1090–1130) bygget et kastell – et forsvarsverk på en høyde – inspirert av hva han hadde sett på vei til kamphandlingene i det hellige land. Denne borgen fra begynnelsen av 1100-tallet skal ha stått på en høyde med vollgrav rundt og hus og kirke innenfor, som en kopi av et normannisk castellum, og blir derfor kalt kastell. Forsvarsverk av denne typen, særlig supplert med en høy ringmur, ga angripere med slagvåpen, buer og kastestein dårlige kår. Et godt bygget kastell var nær uinntagelig med datidens våpen, med mindre forhandlinger, trusler, utsulting eller en form for krigslist – som den godt kjente trojanske hesten – sørget for overgivelse. Likevel finnes det få eksempler i norsk historie på at et forsvarsverk ble forsvart til siste mann. Borgene som kong Sverre (ca. 1150–1202) fikk bygget i Bergen og Trondheim, skulle bli de første som spilte en viss rolle i norsk historie når det kom til reell strid. Begge ble kalt Sverresborg, og begge falt for fiendens angrep. I tiårene som fulgte, bygget også stormenn borger. På slutten av 1300-tallet fantes det likevel kun en håndfull borger i Norge. Til sammenligning var det flere hundre i Sverige og Danmark. Det lave antallet norske borger har flere årsaker, blant annet at en konge relativt tidlig etablerte sin makt slik at ressurser til å bygge store forsvarsverk ble samlet på få hender. Ettersom det fantes en intern orden mellom kongemakt og adel, ble det dessuten mindre presserende med store forsvarsverk. Behovet for sterkere forsvarsverk ble først mer prekært idet den norske kongen vendte blikket fra vest (de britiske øyer og andre øyer nord for dem) til sør og øst: Danmark og Sverige.
11
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 11
07.09.2021 15.52.55
Den norske makten over øyene i vest hadde smuldret opp. Den økte handelen med nordtyske byer, som både bød på muligheter og utfordringer, bidro også til endrede prioriteringer. Interessen for de nordiske områdene økte dessuten som følge av ekteskapelige allianser. Samlet sett ble det umulig for en norsk konge å isolere seg fra utviklingen i naborikene. Det gikk isteden ganske raskt over til det norsk-svenske kongefellesskapet under formynderne til Magnus Eriksson (1316–1374) fra 1319 – sønn av en svensk kongebror og en norsk kongsdatter – og unionen mellom Norge og Sverige og/eller Danmark skulle bli regelen i påfølgende århundrer. Maktsentrum befant seg hovedsakelig utenfor de norske grensene. Utviklingen av festningsverk i Norge ble dermed avhengig av den militære betydningen det norske området ble tillagt sett utenfra. I lange perioder, som en del av en union med Danmark, ble det en evig kamp om å få bevilgninger for å styrke forsvaret av provinsen Norge. Hvorvidt bevilgningene gikk igjennom, kom an på hvor stor den svenske trusselen til enhver tid var. De sterkeste forsvarsverkene i Norge i middelalderen var bygget med tanke på angripere med spyd, piler og rambukker. Et første tegn på at dette endret seg, finner vi der kildene omtaler besøket til en Trond Fisiler hos kong Eirik II Magnusson (1268–1299). For kongens hoff demonstrerte Fisiler såkalt «sprengsmell», noe som laget så kraftig lyd at kvinner kunne miste sitt foster og menn falle av stolene. Denne skremmende lyden ble først benyttet i krig for å skremme fienden. Mye tyder på at dette var den første fremvisningen av krutt i Norge. Ennå var ikke den revolusjonen som kruttet skulle skape, en realitet, men i årene som fulgte, støptes kanoner som skjøt ut kuler ved hjelp av krutt. Først etter Konstantinopels fall ble skrekkslagne europeere oppmerksomme på hvor ødeleggende kanoner med krutt kunne være. Selv om det var mer enn en veldig kanon som førte til den ottomanske erobringen av den gamle østromerske hovedstaden i 1453, var det en kjempekanon med et syttiseks centimeter i diameter stort løp som fikk mest oppmerksomhet. Og fra det øyeblikket ble kanonens utvikling drivkraften i forbedringer av forsvarsverk. Gjentatte ganger ble kanoner tungen på vektskålen i kampen mellom forsvarer og angriper. Angripernes kanoner kunne ikke bare forårsake at fienden ble skadet av splinter, men også rive ned så mye av muren at soldatene kunne storme over murrestene og inn i forsvarsverket. Kanonild ødela forholdsvis
12
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 12
07.09.2021 15.52.55
lett de høye, tynne steinmurene som hadde beskyttet så godt mot håndvåpen. Festninger fikk derfor en lavere profil enn borger, med utstikkende kanonplattformer overlagt med jord for å minske faren for splinter. Mens det før hadde vært en fordel å skyte mot fienden ovenfra, var artilleristene avhengig av å finne fienden på et mer horisontalt plan, og dette endret måten forsvarsverkene ble bygget på. Festningene ble lave med mest mulig gjensidig støtte mellom de ulike kanonene. Kunnskap om artilleri og nye impulser om militærarkitektur ble brakt til Norge av utenlandske militærarkitekter. Etter hvert som kanonkrigføring også ble en del av stridighetene i Norden, måtte en rekke av de norske forsvarsverkene rustes opp for å møte den nye utfordringen. Ombygging krevde ikke bare redusert høyde og økt tykkelse på murene, men også mer plass til eget artilleri, ettersom murene opprinnelig var tiltenkt bueskyttere og derfor bygget trange. I Italia var det utviklet et bastionsystem for å holde fienden unna. Bastioner er et femkantet forsvarselement som ble bygget i murens vinkel, med en tilpasset avstand bastionene imellom. En bastion skulle holde fienden unna festningsverkets mur, men også nabobastionen. Utenfor bastionene igjen skulle det helst være ytterligere forsvarsverk – forterreng og utenverk – som ble stadig mer kompliserte for å kunne stå imot kanonenes økende kraft, nøyaktighet og rekkevidde. Forterrenget inkluderte jordvoller med palisader og nedenfor en glacis, en naken slette som skrånet gradvis vekk fra forsvarsverket og ga like lite dekningsmulighet for en fiende som i et isøde – derav navnet. Men var bastionsystemet det rette? Det oppsto blindsoner på de korte flankene. Tenaljesystemet ble dermed utviklet som et alternativ. En tenaljefestning hadde lange flanker i et nært stjerneformet grunnriss, noe som ga de ulike forsvarselementene bedre mulighet til å dekke hverandre gjensidig. Ulempen var at fienden kunne skyte langs hele linjene og delvis lamme forsvarerne. Utviklingen fortsatte. Fienden skulle stanses så tidlig som mulig, ikke bare foran landets viktigste festninger, men allerede ved riksgrensen. Forsvarsverk ble satt opp i grenseområdene og skulle fungere som forsvar og som forsyningsbase for angrep inn i Sverige. Grensefestningene ble ekstra viktige etter at dobbeltriket Danmark-Norge mistet landområdene Bohus, Herjedalen og Jemtland midt på 1600-tallet. Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet spredte uro i hele
13
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 13
07.09.2021 15.52.55
Europa, der de ulike statene ble tvunget til å velge side i konflikten. I 1807 fikk franske styrker nær grensen til det danskstyrte SchleswigHolstein britene til å frykte en fransk erobring av Danmark-Norge og dermed kontroll over den sterke dansk-norske flåten. For å komme franskmennene i forkjøpet bombarderte britene København helt til den ettertraktede flåten var utlevert. «Flåteranet» som dette bombardementet har blitt kalt, fikk Danmark-Norge til å alliere seg med Frankrike. Britene avskar da kontakten mellom Danmark og Norge i årene som fulgte – noe som førte til sult og nød for mange nordmenn, best kjent i ettertid gjennom Henrik Ibsens Terje Vigen. Britenes flåteran fratok ikke bare Danmark-Norge slagkraft til sjøs, men gjorde en ny forsvarstilnærming nødvendig for dobbeltriket. Forsvarsstillinger langs kysten ble prioritert, men sju år senere ble den lange unionen oppløst, og det norske forsvaret fikk en ny retning. Norge kom under den svenske kongen etter fredsavtalen i 1814. Det skjedde ikke uten motstand. En norsk uavhengighetserklæring ble underskrevet og en egen konge valgt, men forsvarsverkene fra dansketiden – de fleste med opprinnelse fra slutten av 1600-tallet – kunne jevnt over ikke stå imot den svenske hæren under ledelse av den moderne hærføreren og kommende kongen, Jean-Baptiste Bernadotte (1763–1844). Urolighetene skremte likevel svenskene, og dette – sammen med et endret fiendebilde som følge av unionen – førte til at mange av de tradisjonelle norske festningene, som hadde hatt svenskene som hovedfiende, ble pålagt å forfalle ytterligere. Kongen i Stockholm rettet oppmerksomheten mot flåteopprusting samt flere kystfestninger som voktet verft og innseilingen til Norges største by, Christiania. Bastionfestninger var umoderne før de siste steinene ble lagt på dem på slutten av 1600-tallet. På 1800-tallet forsøkte festningsbyggerne isteden å bygge polygone festninger, der murene møtte hverandre i så stumpe vinkler som mulig for å unngå dødvinkler, men fortsatt var det vanskelig å holde følge med utviklingen innen angrepskrig. Dette gjaldt særlig etter 1854 da artillerikunsten ble revolusjonert med riflede kanonløp og bakladingsmekanisme. Kanonene fikk både økt skuddistanse og -takt, samtidig som kraften i skuddene ble langt større. Festningsmurer som fantes i Norge, ville ikke kunne stå imot ildgivning av denne typen. Foruten dette var propellen blitt henimot enerådende som fremdriftssystem på
14
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 14
07.09.2021 15.52.55
orlogsskip, noe som radikalt forbedret skipenes manøvreringsevne. Videre gjorde bevegelige kanontårn på skip det mulig å fyre av med en helt annen presisjon enn tidligere. Det var helt i ånd med: «Må dette skipet behage Vår Herre, slik at det dreper mange og mister få», slik José Saramago en gang skrev. Også defensivt ble skipene bedre. De pansrede skipene var motstandsdyktige mot beskytning fra tradisjonelle glattløpede forladekanoner. Alt dette gjorde at de gamle festningsanleggene i løpet av kort tid tok enda et langt skritt inn i ubetydeligheten, i hvert fall på papiret. Det kom naturligvis løsninger for å imøtegå den nyvunnede fordelen til angriperne. For det første gjaldt det fremdeles å holde fienden lengst mulig unna. Akershus festning var for eksempel ikke egnet til å forsvare Christiania, og derfor ble Oscarsborg festning opprettet på en fremskutt posisjon foran byen, for å stanse fienden der. Etter en begynnende innføring av parlamentarismen i 1884 som ga Stortinget mer makt, fikk de norske folkevalgte bestemme hvordan et norsk forsvar skulle bygges. Dette falt sammen med en rekke stridigheter mellom Norge og Sverige, som gjorde at store deler av bevilgningene ble benyttet til å ruste opp forsvaret langs svenskegrensen. Midler ble spesielt satt av til å bygge sperrefort mellom svenskegrensen og den norske hovedstaden, inkludert Hjelmkollen fort ved Svinesund, Ørjefortene, Aurskog fort og to fort ved Kongsvinger festning. Sett i ettertid er det vanskelig å forstå styrkingen av grensen som noe annet enn et åpent opprør mot unionskongen. 7. juni 1905 vedtok Stortinget å oppløse unionen med Sverige. Ville Sverige godta oppløsningen? Etter sammenbruddet i forhandlingene virket det ikke slik. Mobiliseringen av hæren på begge sider av riksgrensen løp for full maskin fra 13. september samme år, og for mange gikk tankene til historien om stridighetene i 1814, da svenskene marsjerte inn i landet og sikret unionen. Alt norsk skyts ble satt i beredskap. Samtidig ble forhandlingene gjenopptatt. 23. september kom partene til enighet, og avtalen om unionsoppløsningen kunne undertegnes. Blant bestemmelsene var nedleggelsen av grensefestninger og -fort. For selv om det ikke kom til stridigheter, var spenningen mellom de to delene av den tidligere unionen fremdeles høy. På begge sider av grensen fra Halden til Kongsvinger – stridsområdet gjennom tusen år – skulle det være en nøytral sone.
15
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 15
07.09.2021 15.52.55
Festningene Fredriksten og Kongsvinger slapp å bli demontert, men skulle ikke moderniseres på noe vis. Flere av de nyere sperrefortene ble imidlertid tatt ned. De norske myndighetene tok ingen sjanser og tøylet avtalen så langt de våget, i frykt for at de svenske soldatene snart skulle angripe Norge: I årene etter frigjøringen ble det bygget en forsvarslinje øst for Glomma, med de mest moderne festningselementene som skulle settes opp i Norge – sett bort fra Atlanterhavsvollen som tyske okkupanter bygget langs norskekysten mellom 1940 og 1945. Gjennom første verdenskrig var det nøytralitetsvakt mot krigførende skip på de fungerende norske festningene, men en kombinasjon av økonomiske nedgangstider, fraværet av en direkte trussel, og dessuten sterke pasifistiske strømninger skapt av verdenskrigens monotone blodbad, førte til nedbygging av Norges forsvar fra 1922. Planen var å holde Norge nøytralt for enhver pris i enhver konflikt. Om nøytralitet skulle vise seg å være umulig, satte man sin lit til at utenriksledelsen ville være klarsynte nok til tidsnok å varsle om dette. I så fall skulle det raskt rustes opp. Et stjerneeksempel på det som kalles en papirplan. Den sterkeste nedbemanningen kom fra 1933 og utover, ironisk nok samtidig med Adolf Hitlers maktovertagelse i Tyskland. Ved tyskernes angrep i april 1940 var det lite forsvarsevne å hente fra de stort sett mange århundre gamle – og utdaterte – norske forsvarsverkene. Unntaket var Oscarsborg, en av festningene bygget under svensk styre, der en kombinasjon av norsk besluttsomhet og tysk overmot bidro til at konge og regjering kunne slippe unna. Mot det siste innen angrepskrig, bomber sluppet fra fly, hadde derimot ikke Oscarsborg noe svar og måtte kapitulere. Et annet unntak var Hegra festning, som hadde så mye slagkraft i seg at det kunne vekkes til live på dager – et drøyt tiår etter nedleggelsen – og gi tyske angripere kamp inntil det ikke lenger hadde betydning å fortsette. Flere av festningene som ikke hadde hatt en militær funksjon på mange år, ble en siste gang benyttet militært under okkupasjonen – ikke med tanke på forsvar, men til soldatbrakker og som fengsel eller lager. Etter frigjøringen i 1945 ble en del festninger brukt av militære, først og fremst til kontor og trening. I dag er festningene i all hovedsak nedlagte som forsvarsanlegg.
16
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 16
07.09.2021 15.52.55
Fra første stein til festning I dansketiden – som var den viktigste perioden for festningsbygging i Norge – ble en festning bygget fordi en militær leder eller kongen selv ønsket et forsvarsverk. En ingeniør eller en yrkesmilitær med ingeniørkunnskaper – en militærarkitekt – ble invitert til å lage en plan for anlegget, som kongen godkjente direkte eller ba om endringer på før endelig godkjennelse. Kommanderende general i Norge sto som øverste ansvarlige for byggeprosjektet, mens generalkvartermesteren var teknisk ansvarlig for planlegging og gjennomføring. Med seg hadde generalkvartermesteren en ingeniøroffiser – ofte den som hadde tegnet forsvarsverket – som igjen styrte over arbeidsledere, håndverksmestere, murmestere og murersvenner. Festningene ble med andre ord i hovedsak bygget av håndverkere, innkalte soldater og lokal arbeidskraft – og ikke av fanger. Alle fikk betaling. Byggesteinene ble skaffet ved hjelp av kløvkiler, brekkstenger og slegger før steinene ble losset på hestesleder mens det fremdeles var snø. Ofte fikk lokale bønder dette oppdraget, og steinene ble samlet nær byggeplassen i påvente av vår. På området der festningsverket var stukket ut, var det nødvendig med en fordypning i fjellet, som hindret muren i å bevege seg. En slik murfot ble laget ved å brenne bål som det ble slått vann over slik at fjellet sprakk opp. De løse bitene ble skrapet vekk. På murfoten plasserte arbeiderne en kistemur der steinene var festet sammen med kalkmørtel. Steinene ble hogget til for å gi muren ønsket dossering. Bakenfor muren ga jordfyllingen ekstra styrke, mens murkronen ble torvlagt. På grunn av de harde værforholdene varte byggeperioden i Norge fra da våren hadde tatt skikkelig tak, og frem til vinteren viste seg i september eller oktober. Rapporten om progresjon og planer for neste byggesesong ble brakt til kongen i København, som godkjente eller kom med innvendinger. Ofte manglet midler, og det oppsto forsinkelser. Etter at festningen var ferdigstilt, skiftet det mellom forfall, gjenoppbygging og modernisering.
17
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 17
07.09.2021 15.52.55
Om boken og utvalget Utvalget i denne boken er gjort blant de festningene som ble bygget for å verge landet mot fienden, som betyr at for eksempel festningsverket Steinvikholm ved Trondheim ikke er med. Steinvikholm ble bygget for å forsvare den siste erkebiskopen i Norge, Olav Engelbrektsson (ca. 1480–1538), ikke befolkningen, myndighetene eller landet. En rekke skanser som har eksistert, eller som det fremdeles eksisterer rester etter, er heller ikke inkludert, heller ikke enkeltstående fort. Den tyske Atlanterhavsvollens mange fort og batterier er også utelatt fra utvalget av samme årsak som Steinvikholm: De ble ikke bygget for å verne det norske riket fra fienden. Festninger som har eksistert og ville fylt utvalgskriteriene, men som i dag bare er spredde ruiner, er fraværende, med den begrunnelse at det er steiner som ikke lenger «taler» til oss. Basmo festning i Marker kommune er et eksempel på det. Og så står de der, steinverkene, mettet av fortid, slitt av krig og menneskers liv og død. De taler ikke. De forteller ikke om svenskene som fløy som kråker opp fra Bohus festning, hanseatene som ble truet til lydighet av styrken til Bergenhus, om redningshæren som ankom Akershus festning over isen, eller om Karl XIIs død i mørket foran Fredriksten. Det finnes ingen ekko av det svenske bombardementet mot festningsbyen Fredrikstad eller fra Christiansholms kanoner avfyrt mot den britiske overmakten. Kongsvinger festning skremmer ikke lenger svenske soldater, festningsbyen Trondheims rykte som uinntagelig er glemt, og ingen trenger lenger trassig å heise flagget på Vardøhus mens det tyske hakekorsflagget forsvinner i flammer. Ingen dansk-norske eller svensk-norske krigsskip skal igjen søke trygg havn ved Fredriksvern eller Karljohansvern, og den rødglødende flammen ut av Oscarsborgs Krupp-kanoner, mot ukjente krigsskip i mørket, har skutt sin plass inn i historiebøkene uten at det er mulig å forestille seg scenen i all sin velde. Og ingen skal igjen grave Hegra frem fra isen og ruste festningen til kamp, heller ikke vil en garnison desperat forsøke å hindre en fiende på vei inn bakveien på Fossumavsnittets festningslinje. Festningene som nå har utspilt sin rolle, vernet befolkningen, i det norske riket, i union og endelig som selvstendig nasjon. Steinkolossene sikret en samlet nasjon i nederlag og seier.
18
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 18
07.09.2021 15.52.55
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 19
07.09.2021 15.52.57
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 20
07.09.2021 15.52.58
Bohus festning
Kungälv, Sverige Historiske perioder av særlig betydning: Den svenske brødrestriden (1303–1318, se side 299) Den nordiske sjuårskrigen (1563–1570, se side 300) Kalmarkrigen (1611–1613, se side 300) Hannibalfeiden (1643–1645, se side 301) Gyldenløvefeiden (1675–1679, se side 302) Tyttebærkrigen (1788, se side 303)
Kontinental innflytelse: Bohus festning hadde først firkantede forsvarstårn, som for tidsperioden tyder på tysk innflytelse, noe som understøtter en teori om at Jakob av Halland var konstruktør ettersom han hadde tyske aner på morssiden. Senere tok de nederlandske militærarkitektene over og tilpasset den gamle klippeborgen til artilleriets tidsalder. Det betydde en generell bruk av forsvarselementer kjent for lavere murer, bastioner og tenaljer. Videreføringen av kanontårn virker mer som en tysk eller britisk tilnærming, om det ikke også var et økonomisk ønske fra kongen om at verket skulle endres minst mulig. Det er også spor av det italienske befestningssystemet med sine bratte murvoller. Til forskjell fra mange andre festninger på den tiden ble det ikke brukt ressurser på utenverk. Kombinasjonen av festningens slagkraft og elvehindringen skulle være nok.
Oversikt: Festningen besto av bastioner, tenaljer og kanontårn som opprinnelig var firkantede, men etter hvert ble avrundet.
21
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 21
07.09.2021 15.52.59
Bohus festning og Kungälv by, side ved side, et festningsteknisk problem, som en fiende med adekvat artilleri kunne utnytte ved å innta byen og bruke bebyggelsen som dekke for angrep på festningsverket.
K
onghelle var Norges viktigste by i tidlig middelalder. Den lå på norsk side av Göta älv, som utgjorde riksgrensen – en fortid vanskelig å se for seg, da Konghelle ikke lenger eksisterer og landskapet allerede i flere hundre år har vært svensk. Konghelle ble brent av svenske soldater og gjenoppbygget som Kungälv, noen kilometer oppover Göta der mektige Bohus festning allerede tronet. I dag kan Kungälv oppleves som en søvnig forstad til Göteborg, men i virkeligheten er byen årsaken til at Göteborg i sin tid ble grunnlagt. Slik svenske angripere gjorde i århundrer, ankommer jeg fra sør. Bastioner, murer og et tårn med tak reiser seg i horisonten. I motsetning til fortidens fiender får jeg hjelp av en bro for å komme meg over til klippeøya der Bohus festning har stått i sju hundre år. Forsvarsverket her var ikke bare viktig for det norske rikets sikkerhet, men ble også mal for hovedstadens beskytter: Akershus festning. En reise i de norske festningsverkenes historie starter derfor her, selv om verken forsvarsverket eller landskapet rundt lenger er norsk. Med Nordre älv på min høyre hånd begynner jeg å gå langs skråningen som brekker opp mot festningsmuren. Jeg er som en speider utsendt for å finne svake punkter i de mektige murene som tårner opp fra klippetoppen. Hvem ville ikke latt alt håp fare om ordren lød på å styrte i angrep oppover her, den gangen ikke én busk dekket sikten mellom elvebredden og forsvarerne på murene.
22
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 22
07.09.2021 15.53.00
Fandenivoldskhet var ikke alt som krevdes av angriperen som skulle krysse den brede elven og i tillegg nå helt opp til forsvarsmurene på annet vis enn som et hode på en lanse. Et vellykket angrep krevde tung støtte fra et koordinert artilleri, noe som sjelden skjedde foran murene på Bohus. Jeg går i forterrenget til en borg som ble til en festning, og som lenge var skjæringspunktet mellom Danmark, Norge og Sverige. Opprinnelig lå den norske kongens forsvarsverk fem kilometer nedover elven, ved selve Konghelle. Her bygget Sigurd Jorsalsfar (1090–1130) et kastell for å forsvare kongeresidensen. Kastellet forfalt, og Håkon Håkonsson (1204–1263) oppførte isteden en borg på Ragnhildsholmen i elveløpet foran byen. Området rett på den andre siden av elven og sørover langs kysten var dansk territorium, mens det svenske riket strakte seg mot øst og
To broer nådde over til Bohus festningsøy i fredstid.
23
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 23
07.09.2021 15.53.01
Fars hatt. Kjennemerket på Bohus festning, der det blant annet var et fangehull uten tilgang på lys.
sørøst. Etter hvert som den norske interessen for, og makten over, de britiske øyene minsket, ble forholdet til de nordiske rikene viktigere. Denne tettere interaksjonen ledet til hendelsene på begynnelsen av 1300-tallet som ble kalt Den svenske brødrestriden (1303–1318, se side 299). I 1304 overlot Håkon V Magnusson (1270–1319) Ragnhilds holmen til sin kommende svigersønn hertug Erik Magnusson (1282–1318), men konge og hertug kom i strid. Kongen annullerte forlovelsen mellom datteren Ingebjørg og hertugen, og angrep i 1308 sin gamle borg på holmen. Ingen detaljer om angrepet er bevart for ettertiden, men det kan ha blitt utkjempet med skip, piler og sverd. Hertugen slo forsøket tilbake, og kongen endret taktikk. Oppstrøms lå Bagaholmen, en førti meter høy klippe med elven som naturlig vollgrav. Det antas at den driftige grev Jakob av Halland (?–1309, se side 309) fikk kongen til å oppføre en ny borg her. Greven, som
24
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 24
07.09.2021 15.53.02
var opphavsmann til borgen Varberg lenger sør, og muligens også Akershus borg, sto både for plantegning og ledet befestningsarbeidet av Bagaholmen. De første steinene kan ha blitt lagt samme år som det mislykkede angrepet på Ragnhildsholmen, men kildene er få og gjerrige; de gjenskaper på ingen måte klangen fra stein arbeidet. Sannsynligvis startet borgbyggingen noen år før slaget om Ragnhildsholmen, med tanke på tiden det tar å bygge noe i slike dimensjoner med håndmakt. Det passer sammen med at borgen sto ferdig og grev Jakob rakk å bli borgherre her før sin død i 1309. Detaljer som dette kan det bare spekuleres rundt. Forsvarsverket på Bagaholmen ga kong Håkon kontroll over kommunikasjonslinjene i grenseområdet, samtidig som hertug Eriks borg på Ragnhildsholmen mistet sin betydning. Det opprinnelige utseendet på Bagaholmens borg er ukjent, men den må ha vært nært beslektet med Varberg og Akershus – alle tre grev Jakob av Hallands verk. De tre ble bygget omtrent samtidig, alle på en klippe over vann. Sannsynligvis besto Bohus av en åpen borggård med tårn i hvert hjørne bundet sammen av en mur. Borgen ble kalt Bagahus, etter hvert forenklet til Bohus. Den endelige freden mellom kong Håkon og hertug Erik ble inngått i Oslo i 1312 gjennom hertugens giftermål med kongsdatteren Ingebjørg. Freden krevde at hertugen oppga borgen på Ragnhildsholmen. Siden ble borgen ødelagt i en brann, og mange av byggesteinene ble benyttet til å utvikle Bohus festning. Det går ingen sti tett rundt Bohus festning. Jeg klatrer oppover i forterrenget. Det er ikke veldig krevende når ingen skyter fra muren over meg. Angrepsteknikken for å ta festningsverk ble etter hvert å grave seg frem til muren for å sprenge den, men hvis festningen var bygget på en klippe, ble det vanskeligere. Klippeforsvaret var svært effektivt – så lenge adekvate kanoner ikke eksisterte. Angriperne måtte ta forsvarsverket med list eller ved hjelp av forræderi. Først etter hundre og femti år beskriver kildene en beleiring av Bohus. Ironisk nok var det nordmenn som først beleiret forsvarsverket. Danmark, Norge og Sverige var blitt samlet i Kalmarunionen (1397–1523), men de ulike delene av unionen ønsket å beholde sine opprinnelige rettigheter. Det vekket derfor norsk forbitrelse at danske Jørgen Lauritssøn ble borgherre på Bohus. De norske stormennene godtok ikke en dansk kommandant i et forsvarsverk i den norske delen av riket. Kong Hans, som ble kronet i 1482, ville øke sin
25
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 25
07.09.2021 15.53.02
26
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 26
07.09.2021 15.53.03
oppslutning blant norske stormenn. Han befalte at Bohus skulle overtas av en norsk borgherre. Lauritssøn nektet imidlertid å etterkomme kongens avgjørelse. Norske stormenn valgte å beleire Bohus for å få kommandanten til å endre mening. I hvilken grad de norske stormennene kunne ha tvunget seg inn i forsvarsverket med makt, er uvisst. De hadde ikke kanoner og sannsynligvis lite erfaring med beleiringskrig. Kommandant Lauritssøn tok imidlertid en titt på borgens forråd og innså at en beleiring ikke kunne utholdes lenge. Borgen ble overgitt. Den norske stormannen Jon Smør overtok som borgherre, men han druknet påfølgende år. Borgherren ble atter dansk, uten at de norske stormennene foretok en ny beleiring. Oppe ved den østre muren, som går mellom tenaljene Store våghals og Munken – befestede vinkler – ser jeg opp på skyteskårene over meg. Muren varierer i høyde med terrenget. Bortenfor Munken følger en grusvei festningsmuren. Over brystvernet skimter jeg det ikoniske kanontårnet med grønt tak, kalt «Fars hatt». Grusveien snor seg rundt halvbastionen Skarpe Nord, som ble massivt beskutt av dansk-norske styrker i 1678, men siden bygget opp igjen. Jeg kommer frem til festningens inngangsparti. En brosteinsvei leder bratt oppover mellom åpninger i muren til en svart dobbeltdør. Bakenfor er festningens indre. Det er ikke middelalderborgen som står foran meg, men likevel er det også den: Borgen, bygget i det norske kongerikets storhetstid på 1300-tallet,
Detaljer fra Gyldenløves beleiring av Bohus i 1678.
27
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 27
07.09.2021 15.53.04
er blitt videreutviklet av dyktige ingeniører, angrepet av fiender fjorten ganger, skutt i filler, rustet opp, deretter delvis ødelagt av nedleggelse og endelig restaurert til dagens utseende. Hele historien, fra 1300-tallet og frem til i dag, er en del av det som rager i været på Bagaholmen. De første århundrene hadde borgen et tårn i hvert hjørne av muren. Innenfor beskyttelsen sto bygninger som huset forsyninger og soldater, i tillegg til en festsal og en bolig for borgherren – den militære lederen. Behovet for en grad av luksus kom av at forsvarsverket lå et stykke fra byen og derfor periodevis måtte fungere som kongsgård.
Festningen i sin mest moderne form. Brønnen sentralt i borgområdet, mens den lille dammen Konsten befinner seg til høyre, foran Skarpe Nord.
28
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 28
07.09.2021 15.53.06
Inngangspartiet Svingelen til venstre på plantegningen var konstruert for å gjøre det vanskelig for uvedkommende å trenge seg inn gjennom festningsportene.
29
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 29
07.09.2021 15.53.07
Ved å tillate begyggelse også på festningsøya ga forsvarerne en fiende mulighet til å nærme seg festningsmuren, selv om byggene ble planlagt slik at det var gode siktlinjer for festningsbatteriene.
I epokene da de tre nordiske rikene var samlet i ett rike, ble Konghelles økonomiske, politiske og strategiske betydning forringet. Forsvarsverket Bohus var likevel ikke utenfor begivenhetenes sentrum: For eksempel brukte Magnus Eriksson (1316–1374), den første unionskongen, Bohus som residens. Og enken etter Håkon VI Magnusson (1340–1380), dronning Margrete Valdemarsdatter (1353–1412), befant seg på Bohus da svenske stormenn ankom og tilbød henne Sveriges krone. Margrete aksepterte og begivenhetene ledet til slaget ved Åsle 24. februar 1389: Pansrede riddere lojale overfor Margrete eller den regjerende svenske kongen Albrekt (ca. 1338–1412), barket sammen i blodig sverdkamp. Albrekt ble beseiret og ført i fangenskap på Bohus. Han ble antakelig sivilisert behandlet, mens andre fanger på Bohus tilbrakte tiden i fullstendig mørke i et fangehull på bunnen av Fars hatt. Midt på 1400-tallet ble Bohus fremdeles regnet som et av de sterkeste forsvarsverkene i Norden. Styrken kom ikke av størrelse eller kompliserte forsvarselementer, men av at forsvarsverket ved å være
30
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 30
07.09.2021 15.53.08
31
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 31
07.09.2021 15.53.10
Linjene i et forsvarsverk ble planlagt med tanke på å ha minst mulig dødvinkler, men måtte ta høyde for landskapet på stedet.
relativt lite ikke trengte store mannskapsstyrker for å bemanne både murer og tårn. En slik kompakt og bemannet enhet holdt ute fiender som angrep med piler og stiger. Kanonenes bulder som raskt spredde seg på det europeiske kontinentet, skulle imidlertid gjøre det nødvending å tenke annerledes, også for å forsvare Bohus. Kalmarunionen ble oppløst etter at Gustav Vasa (1496–1560) overtok den svenske kongemakten i 1523. Med et selvstendig svensk rike på den andre siden av Göta, ble Bohus igjen et viktig grensepunkt. For Bohus ble dette særlig merkbart idet Gustav Vasas mentalt forstyrrede arvtager, Erik XIV (1533–1577), viklet seg inn i det som ble den nordiske sjuårskrigen (1563–1570, se side 300). Gjennom denne krigen beleiret svenske styrker Bohus seks ganger. En erobring av Bohus ville sikre de bakenforliggende svenske områder og true tradisjonelt norske, dessuten gi svensk tilgang til bedre havner.
32
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 32
07.09.2021 15.53.11
Nittito kanonskudd markerte 23. mars 1566 starten på det mest intense angrepet. Disse første kulene skjøt straks ned deler av brystvernet. Fra første skudd ble det klart at festningsverket i for liten grad var blitt modernisert siden oppføringen. Etter bare tre dager hadde angriperne skutt nær tre tusen kanonkuler. Ikke bare burde en moderne festning ha gjort et slikt artilleriangrep vanskeligere for en angripende fiende, men muren burde også ha vært mer solid. Isteden skjøt angriperne en bresje inn i hjørnetårnet, kalt det røde tårnet. Svenskene fikk samtidig seks kompanier over elven, som forsøkte å ta seg videre mot bresjen. Tre svenske storminger ble slått tilbake, men detaljene rundt dette er ikke kjent. Svenskene kan ha blitt holdt på avstand av ildgivning på murene, eller soldater på Bohus kan ha styrtet frem og nedkjempet fienden. På fjerde forsøk ble det svenske trykket for sterkt, og angriperne besatte det røde tårnet. Et svensk flagg vaiet triumferende ut av tårnet som et oppmuntrende signal til resten av den svenske hæren. I neste øyeblikk fylte en kanonoverdøvende eksplosjon slagmarken og endret begivenhetenes gang. Ennå mens svenskene strømmet inn i det røde tårnet med dekningsild fra medsoldater som allerede var innenfor, samlet forsvarerne seg til rådslagning. Sterkt presset og under ustanselig krigsgny må de ha strevd med å tenke klart. Skulle festningen reddes, måtte angriperne straks drives ut. Her trer vi inn i grenselandet mellom historie og myte, dårlig kildebelagt som hendelsen er, men soldatene Hans Sund og Jörgen Mekelberg skal ha meldt seg frivillig til å sprenge tårnet. En vellykket gjennomføring av planen ville ikke gi de to frivillige håp om å overleve. Kommandant Jens Holgersen Ulfstand (?–1566) lovet at familiene deres skulle forsørges. Enten hadde Sund og Mekelberg med seg en tønne krutt, eller så var det røde tårnets kjeller et kruttkammer. Selv om kildene er få, er det helt sikkert at en stor eksplosjon hadde utgangspunkt i tårnet. Scenen får et strøk av poesi over seg i en svensk krønike: «Svenskarna blev som kråkor och andra fåglar förda upp under himmelen och icke en kom därifrån med livet.» Det finnes mange versjoner av dette vendepunktet i beleiringen, men soldatene Sund og Mekelberg ble nok aldri siden sett. I gjenfortellingene av beleiringen omtales episoden som «svenskesmellen» eller også «den bohusiska smällen». Etter eksplosjonen forsvant svenskenes initiativ. De hadde hatt
33
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 33
07.09.2021 15.53.11
som mål å befinne seg innenfor murene før en dansk-norsk unnsetningshær ankom – men eksplosjonen forhindret det. Beleiringen ble hevet. Om det antas at den vedvarende støyen fra kanonene var det mest øredøvende som noensinne hadde inntruffet i området, må også stillheten som ble tilbake idet svenskene forsvant, ha hatt en merkelig klang, både for forsvarerne på Bohus og for de som bodde i området: lyden av fred, den som Bohus festning hadde sikret. Også under påfølgende beleiringer i sjuårskrigen sto middelalderfestningsverket imot angriperne med kanoner. Den svenske lederen for angrepet som hadde endt i et smell, Nils Sture, ble siden drept av kong Erik XIV i egen person under de såkalte Sturemordene, som var drapet på seks svenske adelsmenn satt i stand av den sinnssyke kongen. Kongen selv forsvant ut på den svenske landsbygda og ble først funnet igjen tre dager senere, forvirret og ikledd bondeklær. Bohus falt ikke, men den korte tiden de svenske kanonene hadde brukt på å skyte en bresje – og det uten at forsvarsverkets kanoner hadde bydd på adekvat motstand – viste at tiden hadde rent ut for Jakob av Hallands gamle design. Militærarkitekten Hans Hendrik van Paeschen (?–ca. 1582, se side 309) planla gjenoppbygging og modernisering i etterkant av sjuårskrigen. Blant annet ble det røde tårnet restaurert som et rundt tårn, fordi den runde formen var sterkere i møte med kanonkuler. Tårnet ble bygget om så kort tid etter den berømte beleiringen at det på sarkofagen til Frederik II (1534– 1588), der scenen med eksplosjonen er å finne, er fremstilt som et rundt tårn, en anakronisme i kunstverket som æret den avdøde kongen med en av regjeringstidens mest skadefro øyeblikk. Det eksisterer en annen og interessant tolkning, at tårnet allerede var rundt før beleiringen. I så fall må man undre på når dette tårnet ble reist. De skriftlige kildene er tyste. Arkitekt og tidligere spesialkonsult for Bohus Thomas Löfberg, som er den som kanskje kjenner Bohus festnings historie aller best, har funnet flere ledetråder på at det Røde tårnet, som det eneste på Bohus, opprinnelig ble bygget rundt, før den nordiske sjuårskrigen. Flere ting taler for det: tykkelsen på muren, at forbindelsesmuren var bygget før 1566, og videre at dette som det mest berømte tårnet fra Bohus ikke ville blitt feiltegnet i kongens relieff av en kunstner. Dette er bare ett eksempel på alle de nye spørsmålene som dukker opp i arbeidet med å beskrive en festnings historie. Bak hvert eneste
34
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 34
07.09.2021 15.53.11
svar dukker nye spørsmål opp, alle med det resultat at de har mange ulike svar eller at kildene er fullstendig tause. I det minste vet vi at Paeschen arbeidet med Bohus festning, og at han konsentrerte seg mest om det ytre forsvarsverket, ikke bygningene innenfor. Militærarkitekten Hans van Steenwinckel d.e. (1545–1601, se side 310) fortsatte moderniseringen fra 1593 og frem til sin død. Under Steenwinckels ledelse – han måtte forholde seg til Paeschens hovedlinjer – ble Bohus endelig bygget om fra en middelalderborg til en mer moderne festning med hjørnebastioner. Hver bastion hadde egen kanonild som skulle holde fiendens artilleri mest mulig på avstand fra festningsmurene. Problemet var at utviklingen gikk raskt, og at den pågikk utenfor det dansk-norske riket. Dette, sammen med tiden det tok å bygge festningsverk, gjorde at festningene i Norden ble raskt utdaterte sammenlignet med angrepsteknikkene praktisert på kontinentet.
Mors møsse tårnet øverst til høyre med Munken utenfor. Ruinene av det røde tårnet er skjult bak Fars hatt.
35
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 35
07.09.2021 15.53.14
Lite kunnskap er bevart om Bohus festnings utseende fra de første århundrene, men mange historiske skikkelser av betydning for Norges historie har spasert i denne borggården.
36
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 36
07.09.2021 15.53.16
Og nye angrepsvåpen nådde dansk-norske fiender raskere enn det gikk å bygge forsvar mot dem. Under Steenwinckels ledelse ble bastionene Skarpe Nord og Nedre platt ferdig, dessuten tenaljene Munken og Store våghals. Ved å tilpasse festningen til terrenget ble Bohus en uregelmessig syvkant, som både fra mur og befestede vinkler skulle presse fienden unna. Klippen, opprinnelig forsvarsverkets naturlige styrke, ble nå mest en utfordring i byggearbeidet – der stein måtte fraktes opp. Dessuten var klippehøyden ugunstig ettersom Bohus ble lett å sikte på, samtidig som forsvarernes kanoner fikk en rekke dødvinkler på grunn av høyden. Terningen var imidlertid for lengst kastet, og forsvarsverket ble stående der det var, mens lyden av steinarbeidet fylte landskapet. Innenfor murene ble borgen bygget om til et renessanseslott for å gi mer komfort. Snart ble også omlandet endret: Byen Konghelle ble i 1613 flyttet oppover elven til der den står i dag som Kungälv. Foranledningen var den svenske nedbrenningen av Konghelle i 1612, under Kalmarkrigen (1611–1613, se side 300). Fienden utnyttet distansen mellom by og festning, og det forsvarerne på Bohus kunne gjøre med både by og fiende utenfor skuddlinje, var enten å sende ut soldater til åpen kamp, eller bli værende på festningsmuren og se røyk og flammer stige opp i det fjerne mens de kjente lukten av byen som brant. De valgte å forbli på festningen, og Konghelle forsvant i flammer. At byen ble flyttet fremfor å bli bygd opp igjen på samme sted, skulle gi lokalbefolkningen sterkere beskyttelse fra festningsverket. Byen ble reist på festningsøya, men fikk en svært negativ virkning for både festningsverket og byen. Svenske angripere brukte bybebyggelsen som dekning under beleiringen av festningen i 1645, men bebyggelsen ble brent ned som et resultat av dette. Bohus festning falt derimot ikke denne gangen heller. Et halvt århundre etter forrige modernisering trengte festningen nye forbedringer. Fra 1651 hadde militærarkitekt Isaac van Geelkerck (1615–1672, se side 312) ansvaret for å utvikle festningen videre. Under hans ledelse ble de to sørlige hjørnetårnene og muren imellom revet. Erstatningen ble to halvrunde kruttårn – Sven Halls tårn og Mors møssa – med en mur imellom som var både lavere og tykkere for bedre å stå imot samtidens kanonildkraft. Geelkerck rettet også opp svakheter i inngangspassasjen til
37
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 37
07.09.2021 15.53.16
Detaljene rundt konstruksjonen av en festning var mange. På denne planskissen er det notert ned ulike særtrekk angående Bohus festning.
festningens indre. Med ombyggingen ble blokkhusporten på festningens vestside den første av sju porter på vei inn i borggården. Utenfor hovedporten fikk Geelkerck også satt opp et forverk kalt Svingeln. Utviklingen var til liten nytte ettersom Danmark-Norge midtveis i Karl Gustav-krigene (1657–1660, se side 301) måtte avstå Bohus festning og området rundt til Sverige ved freden i Roskilde i 1658 – enda Bohus festning ikke hadde hatt en rolle å spille i denne krigen. Arkivet i festningen ble brent før evakueringen. Karl X Gustav (1622–1660) gjorde sitt triumferende inntog i festningen 30. mars samme år. Bohus, festningen som aldri hadde falt, var likevel tapt.
38
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 38
07.09.2021 15.53.18
Kongen bestemte at byen ved Bohus skulle fraflyttes og jevnes med jorden. Kongens død gjorde at planene ikke ble gjennomført. Bebyggelsen begynte etter dette å spre seg på den tidligere norske siden av elven. Det forsmedelige i tapet av både det historisk norske området og selve festningen forklarer hvorfor den dansk-norske hæren så desperat forsøkte å gjenerobre festningen under Gyldenløvefeiden (1675–1679, se side 302). Det begynte med en norsk beleiring i 1676 der svenskene selv brant ned Kungälv for å forhindre nordmennene i å bruke byen som dekke. Beleiringen var bare en forsmak på det som ventet to år senere. Den dansk-norske beleiringen i 1678 var voldsom i nordisk målestokk, og strakk seg fra slutten av mai til slutten av juli. Nærmere femten tusen dansk-norske soldater, sammen med tyske leiesoldater, forsøkte å erobre festningen. I løpet av disse to månedene ble omtrent tretti tusen kanonkuler skutt mot festningen, i tillegg til blant annet bomber og glødende kuler. Kanonene og soldatene må ha skapt en truende kakofoni dag og natt for de knappe tusen svenske forsvarerne på Bohus. De hadde en stri tørn, men viste at festningsverket sto godt mot de tilgjengelige angrepsvåpnene i Norden. Beleirernes sappører – soldater som gravde tuneller – tok seg frem mot muren på holmens vestre side. På grunn av klippegrunnen brukte de sannsynligvis skansekurver – flettede kurver fylt med jord – for å nærme seg festningen. De fikk til og med plassert eksplosiver under yttermuren. Lunten ble tent og uvitende forsvarere kunne lite gjøre før bakken ristet og store steiner i forsvarsverket raste ut. Skadene ble derimot ikke store nok til at beleirerne maktet å presse seg inn i festningen. Beleiringen ble hevet idet en svensk unnsetningshær nærmet seg. Bastionfestningen hadde bestått den store testen. Omtrent tusen angripere ble drept i forsøket på å ta Bohus tilbake til DanmarkNorge. Det mislykkede forsøket på å gjenerobre Bohus forsterket svenskenes grep om både festningen og området. Senere danske forsøk på å endre dette ledet isteden til en relativ brutal og intensiv prosess med forsvensking av befolkningen i området. Grensene skulle siden forbli ved Iddefjorden, sør for Halden. Samtidig mistet Bohus sin militære betydning for alltid. Det svenske kongedømmet måtte likevel bygge opp igjen festningen etter beleiringens omfattende ødeleggelser, for et nytt norsk angrep i nær fremtid virket sannsynlig
39
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 39
07.09.2021 15.53.18
på den tiden. Gjenreisingen, som ble ledet av den begavede svenske militærarkitekten Erik Dahlbergh (1625–1703), ga festningen en strammere militær stil. Et knapt århundre passerte før norske soldater spaserte inn gjennom Bohus festnings mange porter og tok kommandoen over forsvarsverket. Heller ikke denne gangen falt Bohus i kamp. Den svenske hæren forlot Bohus i 1786. Under tyttebærkrigen (1788, se side 303) to år senere tok norske soldater seg derfor lett inn i den tidligere norske festningen. I denne gemyttlige «Teaterkriget», som den ble hetende på svensk, hadde dermed ikke den dansk-norske «erobringen» av festningen konsekvenser for historiens videre gang. Svenskene ble likevel oppmerksomme på at et relativt sterkt forsvarspunkt som var ubevoktet – selv langt inne på eget territorium – kunne utnyttes av en angripende fiende. Festningen ble derfor gradvis revet. Innbyggerne i Kungälv fikk ta byggesteiner fra sin tidligere beskytter. Bare tårnet «Fars hatt» ble fredet. Rivningen stanset opp i 1796, men fortsatte i ulike perioder gjennom 1800-tallet. Takket være en omfattende restaurering på 1900-tallet har festningen fått igjen deler av sitt gamle utseende. Jeg går en runde rundt i borgrommet innenfor festningsmurene. Mellom bastionen Skarpe Nord, som jeg gikk langs utenfor murene, og restene etter det røde tårnet, er en liten dam, kalt Konsten. Dette var sannsynligvis et naturlig tjern som ved byggingen av festningen ble tatt med innenfor murene for å gi vann til både dyr og mennesker. En brønn var likevel viktig fordi den var lettere å beskytte mot forurensning, enten det var fra fiendens beskytning eller soldatenes mangel på hygiene. Det ble derfor gravd, spreng og brent ut en tjueto meter dyp brønn midt i borggården. Det røde tårnet ligger taust foran meg, og ingen svensker flyr som kråker over himmelen. Jeg opplever likevel en form for historisk nærhet når jeg betrakter tårnet, en følelse av å stå tett inntil et historisk øyeblikk, der bare tiden skiller meg fra det som hendte akkurat her. Mest imponerende er Fars hatt. Det fire etasjer høye tårnet, opprinnelig firkantet, men ombygget av Dahlbergh til et rundt tårn med de fordeler det hadde. Hvor solid Bohus festning ble etter Dahlberghs ombygging, ble aldri testet av en fiende. Jeg kan høre larm fra Kungälv, en ganske annen enn lyden av
40
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 40
07.09.2021 15.53.18
beleiringen i 1678 med smell og ekko fra kanonkulene som fikk steinsplinter til å sprute dødelig over borggården mens summet av femti tusen soldaters stemmer, eder og smerteskrik fylte tomrommene mellom smellene. Selv ikke denne voldsomme kraften, underbygget av tretti tusen kuler, var nok til å nedkjempe festningen. Området domineres ennå i dag av kanontårnet Fars hatt, som en hån mot alle forsøk på erobring. Mens sollyset får tårnet til å glinse, er det lett å glemme fangehullet i kjelleren, som er fullstendig uten lystilførsel. De som endte sine dager der, vil aldri få en stemme i historiebøkene. Det er stemmer oppløst i mørket, overdøvet av kanonkulenes ekko.
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 41
07.09.2021 15.53.18
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 42
07.09.2021 15.53.21
Bergenhus festning Bergen Historiske perioder av særlig betydning: Den andre anglo- nederlandske krig (1665–1667) Slaget på Vågen (1665) Napoleonskrigene (1803–1815, se side 304)
Kontinental innflytelse: Rosenkrantztårnet, slik vi kjenner det i dag, ble bygget som et kombinert forsvars- og residenstårn på fem etasjer av lensherren Erik Rosenkrantz. Arbeidet ble utført av skotske murmestere og steinhoggere, og tårnet har likhetstrekk med befestede skotske tårnhus fra samme tid. Resten av festningen ble utviklet av ulike nederlandske militærarkitekter som virket i Norge. Til tross for at Bergenhus ble et lappverk, er det lett å se at festningens bastioner og murer har samme preg som andre norske festningsverk.
Oversikt: Med hovedinngangen nær kanontårnet Rosenkrantz og batteriet i Håkonshallen var Slottsplassen festningens midtpunkt. Muren og batteriene var vendt mot sjøen. Mot omlandet var kurtine og bastioner. Et utenverk på Sverresborg-høyden bak Bergenhus sikret at en fiende ikke kunne utnytte dette punktet i de periodene høyden ikke lå innenfor festningsmurene.
43
Norge_stein_for_stein_innmat_05.indd 43
07.09.2021 15.53.22