k o m m e n ta r s t o f f
slutten på fotballen slik vi kjenner den Fotballtilhengere må velge mellom å ta farvel med klubbene de har støttet hele livet, eller se mellom fingrene på menneskerettighetsbrudd som skjer en halv jordklode unna. Det er ikke rart mange velger det siste.
Tekst Yngvar Gotaas Bonde Illustrasjon Tora Kyllingstad
Utenfor Newcastle Uniteds hjemme arena, St. James’ Park, samlet tusenvis av Newcastle-fans seg for spontan fest en torsdag i begynnelsen av oktober. Ikke var det kampdag, ei heller var noen store signeringer annonsert. Sangene som ble sunget utenfor stadion var i stedet til ære for klubbens nye eiere. For drøye 300 millioner pund ble klubben solgt til en allianse bestående av et sports- og medieselskap, en britisk finanskvinne og Saudi-Arabias olje fond. Sistnevnte sikret seg en eierandel på 80 prosent. De festende supporterne ante begynnelsen på en ny storhetstid for klubben. Det siste drøye tiåret, under eierskapet til sports kjede grunnleggeren Mike Ashley, har klubben stort sett befunnet seg i grenseland mellom første og andre
10 stoff
divisjon. Nå ligger alt til rette for at Newcastle igjen skal kjempe i toppen av engelsk fotball. Med det saudiske oljefondet i ryggen blir klubben fotballverdenens rikeste. Et farvel Det finnes imidlertid også dem som nå sier seg ferdige med klubben. Jeg vok ste opp som Newcastle‑supporter etter «den vanlige» innflytelsen fra familie, men det var også noe spesielt ved «skjærene» fra Nordøst‑England som appellerte til meg. Spillerne som bar den sort‑hvite drakten var verk en særlig elegante eller talentfulle, og fotballen de spilte var nokså p rimitiv. Troppen bestod hoved sakelig av engelskmenn, og det de manglet av følsom het med lær kula tok de ig jen for med å knuse til i duellene. Favoritten var Joey Barton, en øl glad og impuls styrt rabagast som
hadde to kvaliteter: Sugende tak linger og en presis høyrefot. Før han ble fotballproff satt han i fengsel for barslagsmål. Når de saudiske oljepengene får virke neste overgangsvindu, vil de ikke brukes på typer som Joey Barton. I stedet vil de brukes til å sette klubb en på pengekarusellen i moderne fotball, der det eneste som betyr noe er å ha ressursene til å kunne konkurrere om de beste spill erne. Supporterne godtar det, fordi det nærmest garanterer sportslig suksess. Men for min del betyr dette et punk tum for lidenskapen for klubben. Saudi‑Arabia har ett mål for øye når de entrer fotballverden, akkurat som Qatar, Abu Dhabi, Azerbaijan og en rekke andre usympatiske
regimer hadde da også de involverte seg i sporten: Å bruke fotballen til markedsføring. Idrett assosieres med glede, respekt, konkurranse på like premisser, og en form for universalisme som ironisk nok ikke er helt ulik menneskerettighetene: Alle følger de samme grunn leggende reglene uavhengig av kultur og historie. Og fotballen er den mest «etablerte» av alle idretter, der mange av klubbene både er lim i lokal‑ og bymiljøer og globale merkevarer. Alt dette gjør sporten til den perfekte arena for sportsvasking: Å rengjøre et image gjennom idrett. Oppskriften er å sprøyte penger inn i klubbene og ta rollen som de snille onklene. I pros essen stripper de klubbene for det som i utgangspunktet gjorde dem særegne.
desember 2021
