k u lt u r s t o f f
BOK: Ekko – et essay om algoritmer og begjær – Lena Lindgren (2021) Denne boken er ikke det vanlige ekkoet av advarselen om sosiale medier og ekkokamre som vi alle har hørt ørten ganger nå. Lindgren bruker den greske myten om Ekko og Narcissus fra start til slutt, og slår et slag for Narcissus neglisjerte rolle i den teknologiske samtiden. Inspirert av René Girards teorier om paradokset i at vi alle kopierer og samtidig skylder på hverandre, reflekterer hun over teknologi-gigantenes makt. Derfra kryper tankene ned i et konspiratorisk kaninhull: Er det milliardæren Peter Thiel (PayPal, Palantir, første investor i Facebook) som står bak det hele? Boken er tidvis litt intens, men så velskrevet at man får mye for sidene og kommer ut på andre siden full av tanker rundt vitenskap, psykologi og eget sinn, så vel som medieteknologien.
se og hør
er H
NA og
FILM: Ema – Pablo Larraín (2019) Når jeg skal anbefale noe å se på, løper tankene mine alltid tilbake til denne berusende filmen. Filmen åpner med Ema som ser på et trafikklys hun har antent med en flammekaster – et rødt lys kan ikke stoppe denne kvinnen. Vi kastes inn i Ema og ektemannens livskrise i ettermælet av å ha returnert deres rebelske adopterte sønn til barnehjemmet. Utover i filmen prøver hun å håndtere situasjonen på en nokså uortodoks måte. Er hun ustabil, eller er det et utspekulert morsinstinkt? Til et fantastisk soundtrack danser Ema seg gjennom Valparaisos fargerike gater.
38 stoff
PODKAST: Hvilken dag er din dommedag? Det er ikke snakk om spaghetti, men temaer som grønn kolonialisme og ideologiske økonomiprofessorer når Attac Norge og Manifest tankesmie diskuterer bekjempelsen av verdens «dommedag». Attac Norge er en organisasjon som fremmer en mer demokratisk tilnærming til økonomien og setter menneskerettigheter og miljø sentralt. Jeg synes deres tanker om verdenshandel og gjeld-systemet er interessant for å forstå hvordan økologi og økonomi henger sammen. Den er på ingen måte politisk nøytral, men like fullt en informasjonsrik og tidvis morsom diskusjon mellom to mennesker med nokså like meninger. Hvis du heller ikke har noe til overs for runkeklubben til milliardærer som Elon Musk og Jeff Bezos som skal «bekjempe» klimakrisen ved å hente ut naturressurser fra Mars, er dette podden for deg.
DANSERE: Chey Jurado og Mike Tyus
MUSIKKPRODUSENT: Nicolas Jaar Nevnte jeg at musikken i Ema var bra? På jakt etter personen som sto bak oppdaget jeg chilensk-amerikanske Nicolas Jaar. Artisten lager rytmisk elektronisk og eksperimentell musikk, med innslag fra jazz, techno og latinamerikanske og afrikanske rytmer. Hos meg lander han aller best i den geniale blandingen av cumbia og elektronika, eller de mer langsomme, men spennende låtene som triller i ørene. Han er i tillegg den ene halvdelen av bandet Darkside, som også er verdt
et lytt. Sjekk ut Sirens (Deluxe) fra 2016 og debutalbumet Space Is Only Noise fra 2011. Ah, jeg skulle ønske jeg så ham på Øyafestivalen i 2012, istedenfor en kassegitar før leggetid på camp Hudøy.
Tekst Thea Victoria Mendez Okkelmo Foto Sofie Berrefjord
Hvis du mot formodning skulle trenge noe mer å fordrive tiden med på internett, så kan du starte med disse to danserne. Med din kommende instagram-algoritme vil du oppdage drøssevis av andre talentfulle folk som beveger seg på en måte man ikke trodde menneskekroppen kunne. Det er kanskje rart å anbefale å scrolle gjennom dansevideoer, men det er noe utrolig fascinerende og meditativt ved å se så vakre bevegelser. For meg spiller det ikke så stor rolle hvilken danseform det er: Det beste er ofte når det oppstår en ny og kreativ blanding av elementer. Chey Jurado kaller seg for eksempel en «bevegelse-utforsker», selv om han springer ut fra urban, i motsetning til Mike Tyus som har fotfeste i samtidsdans. Jeg synes dans undervurderes som underholdning, og kan godt se hakket lengre og mer kunstneriske dansefilmer på plattformen Nowness (eller Youtube) enn å slappe av med en serie.
desember 2021
