Troverdige forbilder D
et var mitt privilegium i år, på Sunnivadagen, 8. juli, å lede valfarten til Selja. Vi ærer St Sunniva, ikke bare som martyr, men som jomfru. Temaet jomfruelighet løper gjennom hele festdagens liturgi. Vi møter det i messen. Vi møter det igjen til vesper. Ordet «jomfru» hører med i vårt spesialiserte religiøse ordforråd, sammen med tekniske uttrykk som «tabernakel», «prostrasjon», osv. Vi synger til jul om jomfruen som satt i lønn; i Johannes’ Åpenbaring leser vi om jomfruene som følger Lammet hvor det går. I dagligtale er det ikke et uttrykk vi bruker stort. Tvert imot, det oppfattes lett som litt latterlig. I vår hyperseksualiserte samtid, hvor sex betraktes som en fritidssyssel på linje med håndball eller elgitarspill (og opprettholdes, politisk, som menneskerett), er det å bli kalt jomfru langtfra et kompliment. Kanskje opplever vi dagen når jomfruelighet defineres som en nevrose? Vi får se. HVA ER DET SÅ VI, SOM KRISTNE, gjør sånn nummer av? Én ting skal fastlegges med det samme: Når vi i en vesperantifon, liksom talerør for Sunniva, synger, «Deg vil jeg tjene i renhet», er det ikke fordi sex er urent. Nei! Skriften definerer tydelig at en mann og en kvinne som, etter Guds bud, hengir seg fritt og elskende til hverandre utgjør en sakramentalt enhet, noe dyrebart og hellig. Enheten mellom dem blir et symbol på Herrens forening med sitt folk. Utenforstående som slumper borti mystikeres utlegninger av temaet, blir ofte sjokkert av den eksplisitte inkarnerthet de
4
ST. OLAV | 3–2021
møter. Men sånn er kristendommen på sitt sanneste: den vet å gjenkjenne kroppens uttrykk og fruktbarhet som et guddommelig mysterium, verdig å holdes høyt i ære. Det er da også seksualitetens ærverdighet som gir den vigslede jomfru et skimmer av himmelsk herlighet. Å være vigslet jomfru står for noe annet enn det å være «gammel jomfru» på spydig norsk, hvor uttrykket, ofte med urette, brukes for å stemple én hvis liv liksom ikke ble noe av. Å vigsle sin jomfruelighet er ikke å hengi seg en steril tilværelse; det er å orientere sin livskraft, med andre ord hele sitt hjerte, hele sin sjel, hele sin forstand og hele sin kropp (for kroppen har anlegg for åndelig erkjennelse), mot å elske Gud og mot å tjene andre hengivent. At jomfruelighet på disse premisser har en forbindelse med martyriet, er noe Kirken alltid har anerkjent. Alle bærer vi på ønsket om å tilhøre noen helt, med hele oss selv. Kirkens vigsling borttar ikke hjertets lengsel, kroppens begjær, hudens sult, likesom vi ikke blir immune for hunger når vi fullfører en faste i Jesu navn. Et løfte viser sin utstrekning over tid. Jeg vil gjerne få gi et eksempel fra våre dager. DEN FRANSKE ORDENSSØSTEREN Emmanuelle
Cinquin, kjent som Emmanuelle av Kairo, hvor hun levde heroisk blant de aller fattigste, beskriver i sin selvbiografi en erfaring hun hadde midt i livet, noen-og-førti år gammel, etter mange trofaste år som nonne. «Det var», skriver hun, «som om
