GUDS ORD
«Jesus Kristus var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto frem som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.» (Filipperbrevet 2,6-9)
En Kristus-hymne om inkarnasjonen TEKST: P. ODDVAR MOI
Som prest har jeg nok et uvanlig forhold til både bibeltekster, helgener, forskjellige deler av messen o.a., siden jeg (som andre prester) bruker/leser/forkynner over tekstene mange titalls og hundretalls ganger. Teksten jeg har valgt (litt lengre, 5-11) brukes som andre lesning på Festen for korsets opphøyelse, 14. september. Denne festen fokuserer på noe av det aller kjæreste for oss kristne: at Jesus elsket oss så mye at han gav sitt liv for oss, og alle våre kirker har ett eller flere store og lett synlige kors som viser hvordan Jesus døde. Festen for det hellige kors har røtter helt tilbake til den gamle tradisjonen som sier at keiserinne Helena fant Herrens kors i Jerusalem 14. september 330. Ikke lenge etter begynte Kirken å feire både denne og (til tider) også andre kors-fester. Siste del av teksten brukes også som evangelievers i messen/liturgien hvert år på palmesøndag og langfredag: «Kristus ble lydig til døden, ja, døden på korset. Derfor har også Gud opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn.» Teksten brukes også noe få ganger til i løpet av året, men det er egentlig overraskende at den ikke brukes oftere i messen, for det er av de viktigste Kristus-hymnene i Paulusbrevene. De lærde diskuterer om Paulus her siterer en tekst/ en hymne som allerede var i bruk i de første menighetene, eller om ordene helt og fullt er Paulus’ egne. Jeg heller i retning av at
dette er Paulus’ egne ord, for Kristustroende og Kirken hadde ikke eksistert mer enn i ca. 20 år før Paulus besøkte byen Filippi (nordøst i dagens Helles) på sin andre misjonsreise i ca. år 50, og han skrev så brevet til menigheten han hadde stiftet der 6-8-10 år senere (igjen ifølge de lærde). Versene uttrykker tydelig inkarnasjonens mysterium når de sier at «Jesus Kristus var i Guds skikkelse» og at han så «ble mennesker lik». Jesu frivillige offerdød for vår skyld uttrykkes også klart; han «ble lydig til døden, ja, døden på korset». Og denne lydigheten og døden fører til at «Gud har opphøyd ham», og selv om oppstandelsen ikke direkte uttrykkes i teksten, er den underforstått, for all tidlig Kristus-forkynnelse uttrykker tydelig dette fantastiske underet. Det ser vi f.eks. i Paulus’ tale i Aten (noen få måneder etter at han hadde vært i Filippi): «Det har Gud bekreftet for alle mennesker ved å reise ham (Kristus) opp fra de døde.» (Apg 17,31) Til slutt; vi leser i denne teksten at Jesus pga. sin selvfornedrelse har fått «navnet over alle navn». Derfor er det en tradisjon blant katolikker å bøye hodet i respekt hver gang navnet Jesus nevnes (og det samme gjør vi ved Marias navn). I det daglige gjør jeg nok ikke det, men jeg pleier alltid å gjøre det i messen; i tekstene som leses og bønnene som bes, bl.a. alltid når jeg leser evangeliet. Dette er en god tradisjon som flere gjerne må inspireres av. •
3–2021 | ST. OLAV
51
