BETRAKTNINGER
PRIDE Vi som er vokst opp på 1950- og 1960-tallet visste intet eller lite om homofili eller andre seksuelle legninger TEKST: GEORG FREDRIK RIEBER-MOHN
min hjemby var det en mann som på folkemunne ble kalt «Dama», men vi barn og unge trodde at det bare skyldtes en litt kvinnelig væremåte. De homofile levde den gang i skjul, og deres organisasjon – Forbundet av 1948 – hadde få medlemmer og opptrådte ytterst diskret. Møtene var hemmelige.
I
SKJULT LIV
Dette skjulte livet, denne hemmeligholdelsen, var bokstavelig talt livsviktig. Den store majoriteten var den gang full av forakt og fordommer mot personer med avvikende seksuell legning. Ble noen avslørt som homofile, ble de hundset, utstøtt eller fysisk angrepet. Vold mot homofile var slett ikke uvanlig, heller ikke selvmord i denne gruppen. Dagjeldende straffelov fastslo i § 213 at «utuktig omgang mellom menn» var straffbar. Straffebudet var nærmest «sovende» til det ble opphevet i 1972, men det var et markant uttrykk for hvordan samfunnet den gang betraktet de homofile. Når man i dag ser hvor mange mennesker som i vårt land står frem som tiltrukket av personer med samme kjønn, aner man hvor mange som i fortiden led i det skjulte og følte seg presset inn i den heterofile majoritets normer og kultur. Det var først mot slutten av 1960-tallet, da opprørsånden feide over den vestlige verden, at kampen for de homofiles rettigheter og anerkjennelse for alvor begynte. Og den tiltok i styrke utover i de etterfølgende tiår. Drivkraften var i mange år Karen-Christine Friele, som ble homobevegelsens ansikt utad. Kampen ga resultater. De homofile – menn og kvinner – ble stadig mer synlige i det norske samfunnet; det ble mindre belastende å «komme ut av skapet». Viktige milepæler i frigjørings- og likestillingskampen var vedtakelsen av partnerskapsloven i 1993 og enda mer vedtakelsen av
62
ST. OLAV | 3–2021
en kjønnsnøytral ekteskapslov i 2008. Samtidig med like ekteskapsrettigheter fikk homofile av begge kjønn rett til adopsjon, og lesbiske adgang til assistert befruktning. MYE VUNNET
For å gjøre en lang historie kort: Kampen for rettslig likestilling er praktisk talt vunnet. Det betyr ikke at alle fordommer mot homofile, transpersoner og andre seksuelle minoriteter er helt forsvunnet fra det norske samfunnet. Akkurat som personer med mørk hudfarge, fremmed etnisk bakgrunn og religiøse minoriteter vil de seksuelle minoriteter fortsatt kunne oppleve trakassering, hatefulle ytringer og diskriminering. Men slike overgrep vil være relativt sjeldne og forekomme nesten bare i marginale og ekstreme miljøer. Det overveldende flertallet i vårt land har for lengst akseptert homofili som en realitet, og de fleste også homofilt samliv som likeverdig med det heterofile samlivet. Det gjelder i alle fall i de yngre generasjoner. For de aller fleste homofile er det i dag neppe noen stor belastning å fortelle omgivelsene om sin legning. Det finnes utvilsomt unntak i enkelte religiøse samfunn, ikke minst innenfor Islam, men også i enkelte kristne miljøer. Likevel: Flertallet av prester i den norske folkekirken er i dag villige til å vie homofile par i kirken. Det må også ha hjulpet homofile at vi har så mange fremtredende personer, nasjonalt og internasjonalt, som står frem med denne legningen. I Norge gjelder det statsråder, fremtredende politikere ellers, toppledere i næringsliv og offentlig virksomhet, kunstnere og artister. Situasjonen er den samme i de fleste vestlige samfunn. DEN ÅRLIGE FEIRING
Pride-parader har sin opprinnelse i USA og har i flere årtier vært en årlig markering og demonstrasjon for homofiles og andre seksuelle minoriteters frigjøring og
