BOKOMTALER
Ny bok om Olav den hellige – en skattkiste OMTALT AV HENNING LAUGERUD
M ØRNULF HODNE: OLSOK. NORGES FEIRING AV OLAV DEN HELLIGE NOVUS FORLAG 2021
ed boken Olsok. Norges feiring av Olav den hellige, har den produktive folklorist Ørnulf Hodne gjennomført et ambisiøst forehavende. 1000-års historie om Olsok-feiringen i Norge er her samlet mellom to permer, og det er virkelig en begivenhet når den nå kommer ut. Hodne tar ikke bare for seg hvordan Olav den hellige ble helgen og hans popularitet og betydning i Norge (og NordEuropa) i middelalderen, men legger hovedvekten på St. Olav, og feiringen av Olsok, etter reformasjonen i 1536/37 og frem til i dag. Det er altså resepsjonshistorien av Olav den Hellige, Rex Perpetuus Norvegiae, i Norge frem til i dag som er bokens tema. Foranledning er det kommende 1000-årsjubileum i 2030 for slaget på Stiklestad og Norges kristning. Hodne skriver i forordet: «Denne boka er ment å være et bidrag til forberedelsene ved å undersøke hvordan det norske folk i disse tusen år har feiret kongens minnedag.» OLAVS-KULTENS HISTORIE
Hodne tar for seg etableringen av kulten rundt Olav den hellige, fra hans martyrdød på Stiklestad frem til dagens diskusjonen rundt 1000-årsjubileet . Det er en lang, og på mange måter broket og kompleks, men alltid spennende historie Hodne forteller oss. Han starter i første kapittel med hvordan Olav Haraldson ble Norges helgenkonge, etableringen av olsokfeiringen og Nidaros erkebispedømme – nettopp ved Olavs helgengrav i Trondhjem – i 1152. Olavs gravkirke ble erkebispesetets domkirke. Han tar oss videre gjennom feiringen i høymiddelalderen, med en god og opplysende innføring i middelalder-kristendommen i Norge og betydningen av Olav den hellige – både religiøst, kulturelt og politisk.
72
ST. OLAV | 3–2021
Det tredje kapittel handler om reformasjonen og hvordan feiringen av så vel den hellige Olav som andre helgener ble forbudt, og etter hvert forsvinner, i hvert fall i den mer offisielle religiøsitet. Men dette bildet er ikke entydig, og både i dette og i kapittel 5 viser han hvorledes mange av de gamle religiøse forestillinger og tradisjoner levet videre. Særlig spennende er det nettopp å lese om hvorledes Olavstradisjonene overlevet ute i folket etter reformasjonen, med pilegrimsfart til helbredende Olavskilder o.l. Jeg besøkte selv en av disse etter-reformatoriske pilegrimskirker med en Olavskilde i sommer; Vatnås kirke i Sigdal, en av de mange eksempler Hodne omtaler fyldig i sin bok. Det er også interessant å se hvordan Olav den hellige, eller minnet om ham, er til stede i selve landskapet rundt i Norge. Mange kirker var viet til ham, og det finnes mange mirakuløse Olavskilder, merker etter Olavs hest i berget og andre lignende fysiske avtrykk etter helgenen på steder hvor han skal ha vært. Hvorvidt dette er sant er ikke det avgjørende, men hvordan Olav minnes gjennom slike «erindringssteder» i landskapet folk levet og lever i. TRADISJONEN GJENOPPTAS
Hodne viser hvordan både St. Olav og olsok-tradisjonene ble hentet frem igjen på 1800-tallet som et symbol på det nye Norge. Likeså går han grundig gjennom gjeninnføringen av Olsok og Olavsmarkeringen i den norske kirke i de første ti-år av 1900-tallet, som kulminerte i det store 900-års jubileet i 1930. Det var ingen selvfølge at det skulle bli en katolsk helgen som ble et av de fremste symboler på den nye nasjonen Norge. Ørnulf Hodne viker heller ikke tilbake for å behandle de mindre hyggelige sider ved
