Stiftelsen 01/2020 by Superlativ Media

Stiftelsen SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Nome

Dette er oss

Menneskene Vi som bor her

LES MER OM:

Motocrossmammaen fra Lunde Ulefossfamilien med frivillighet i blodet Skautrollet fra Helgen ble verdensmester Northug hyller Nome

NR. 1 // JUNI 2020

Uante muligheter Med glede og stolthet gir Sparebankstiftelsen Telemark - Holla og Lunde ut første nummer av magasinet STIFTELSEN! Målet er at du skal bli bedre kjent med oss; gaver vi har gitt, effekten av disse, samt målsettinger og planer vi har. VI SKAPER VERDIER! Sparebankstiftelsen sin visjon har to betydninger. Gavene til lokalsamfunnet skal stimulere og støtte opp under den aktiviteten frivillige lag og organisasjoner driver, og verdiene som dette skaper. Visjonens andre betydning er at Stiftelsen forvalter store verdier i form av kapitalen vi disponerer. Verdiene skal vokse, slik at de ”for all fremtid” kan arbeide til det beste for Nome og vi som bor her. Vi ønsker å takke alle som bidrar til å gjøre Nome til et bedre sted å bo. Noen er vi så heldige å møte i dette magasinet. Vi er stolte over å løfte dere frem her, og la flere bli kjent med dere. Mor og sønn Merete og Vetle Schie Bjerva, som i mange år har vært sentrale i skimiljøet, og som har lagt et krevende år bak seg. Bente Helene Borgersen ble kåret til årets ildsjel i Nome i 2019. Hvorfor, får dere lese mer om her. Vi gir dere også den originale historien om Lunde Travlag, som av alle ting har mottatt støtte fra UDI. Så får dere møte Even Northug, lillebroren til Petter. Hva gjør han i Nome? Og ikke minst får dere hele historien om hva som skjedde i de dramatiske månedene frem til Sparebankstiftelsen ble opprettet i 2012. Dette er bare noen av de mange spennende sakene du kan lese mer om i denne første utgaven av magasinet vårt. Vi kan til og med by på Bruce Springsteen, så her er det bare å glede seg til mange gode leseopplevelser. Men nå, nå må jeg skrive litt om noe jeg har stor respekt for, og som motiverer meg i mitt arbeid med Stiftelsen. Dugnad! Smak litt på det ordet. Hva betyr egentlig det for deg, for oss, og for samfunnet vårt? Dugnad ble i 2004 kåret til Norges nasjonalord. Dugnad betyr ulønnet og frivillig arbeid som blir utført til det beste for fellesskapet, eller en enkeltperson. Det kan være vårrydding, kjøring av skiløyper eller nabohjelp. En dugnad gjennomføres ofte i et lokalsamfunn, men det kan også gjelde det regionale eller nasjonale planet.

Gjennom mitt arbeid i Stiftelsen har jeg lest mange gavesøknader, møtt mange ildsjeler og dugnadsentusiaster, og dere imponerer meg hver eneste gang. Det er med stolthet og glede at Stiftelsen kan bidra inn i prosjekter dere er opptatt av. Sammen vil vi gjøre en forskjell! Med den «rikeste» sparebankstiftelsen målt i kapital per innbygger i Norge, har vi unike muligheter. Du som kunde av Sparebank 1 Telemark er med på å skape verdier som kommer tilbake til Stiftelsen i form av utbytte, og videre ut til det beste for Nomesamfunnet. Siden oppstarten i 2012 og første gaveutdeling i 2013, har Stiftelsen per i dag bidratt med gaver til det beste for Nomesamfunnet med ca 40 millioner kroner. Støtte til frivilligheten skal vi fortsette med, men vi vil også gjerne bidra til at større prosjekter blir realisert. Det er allerede mange som har planer om spennende og spenstige prosjekter. Vi ønsker med magasinet STIFTELSEN å inspirere og stimulere til kreative ideer som kan lede til nye prosjekter. De beste prosjektene ønsker vi at du og alle i Nome bidrar til. Ta kontakt og del dine tanker og planer med oss! Magasinet STIFTELSEN er produsert lokalt, og vil i denne og fremtidige utgaver bringe reportasjer og informasjon om effekten av gaver og bidrag. Vi ser fram til et godt samarbeid med deg til det beste for Nomes framtid, god lesning!

Egil Stokken, styreleder

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Innhold STYRELEDER EGIL STOKKEN:

Uante muligheter................................................................................................................................................................................................................2

VETLE OG MERETE SCHIE BJERVA: NOME SYKEHJEM:

Den magiske sykkelen.............................................................................................................................................................................................................................9

EVEN NORTHUG: Ut LUNDE TRAVLAG:

Konkurrerte mot Klæbo, nå kjører han skiløyper i Lunde..................................4

av skyggen............................................................................................................................................................................................................................................................... 12

Hesten gjør ikke forskjell på folk.................................................................................................................................................................................... 17

IDRETTSFAMILIEN: Måtte

bygge om huset for å få større vaskerom................................................................................................................. 20

VI SKAPER VERDIER: Stiftelsen

i tall .................................................................................................................................................................................................................................................. 22

BØ MOTOCROSSKLUBB: Kamerater BERGEÅSEN VEL: Trygghet

i det nære...................................................................................................................................................................................................................................... 29

HISTORIEN OM STIFTELSEN: Større DA NORGE STO STILLE: I

avkastning enn oljefondet............................................................................................................................................. 32

coronaens tid....................................................................................................................................................................................................................................... 38

NORSJØ PAINTBALL: Skautrollet KOMMENTAR:

i kubikk..................................................................................................................................................................................................................... 24

som ble verdensmester............................................................................................................................................................ 40

Dette er hjemstedet deres..................................................................................................................................................................................................................... 42

Ansvarlig utgiver: Sparebankstiftelsen Telemark - Holla og Lunde Design/bildebehandling: Superlativ Media AS

Prosjektleder: Hans Kristian Lahus

Trykk: Erik Tanche Nilssen AS

Opplag: 4.000 eks.

VETLE OG MERETE SCHIE BJERVA:

Sammen skapte de et unikt miljø som det fremdeles snakkes om i Skade.

Skiftet flere bleier på reinsdyrskinn enn på stellebordet Vetle (22) vokste opp i pulk ute i villmarka sammen med 12 Alaska huskyer, konkurrerte mot Johannes Høsflot Klæbo, og kjører nå skiløyper i Lunde. Tekst: Hans Kristian Lahus

– Hadde det ikke vært for far, så hadde ikke barna hatt hverken mat eller rene klær, smiler Merete Schie Bjerva (53). Ikke bare er hun mor til Vetle og hans søsken Tiril (18) og Ole Alexander (11), men mange beskriver henne også som mor til skigruppa i Skade. Og en skal lete lenge i bygdas kriker og kroker for å finne noen som har lagt ned flere

Foto: Ulefoss Kameraklubb

dugnadstimer i lokalsamfunnet enn den engasjerte ildsjelen fra Lunde.

Mor og sønn

– Vi er her inne, roper Merete når journalist og fotograf ankommer det koselige tunet på gårdsbruket på Kjeldal. I havna går tre hester og lengter etter neste ridetur, en leken hund kommer

løpende, og i vinduet i eldhuset stikker Merete hodet ut. Smilende, som hun alltid er. – Jeg tenkte det var koselig å sitte her inne jeg. Vi har fyrt i peisen altså, sier hun. Samtidig kommer Vetle dundrende inn på tunet med en diger traktor, og

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

bremser ikke før han absolutt må. Han senker snøfresen og lasteapparatet forsiktig ned til bakken, stopper traktoren, og hopper ut av døren. Det er lett å se at dette for bare kort tid siden var en topptrent idrettsutøver. Kattemykt lander han på den knitrende snøen, og strekker frem handa. – Vetle her, bli med inn da, smiler han.

integrere seg i lokalsamfunnet den gangen. Etter ferdig skolegang på Ulefoss flyttet hun til Oslo, og startet yrkeskarrieren i et av storbyens reklamebyråer. – Det var et spesielt liv altså. Vi drakk vin til lunch liksom. Det var ikke noe for meg, ler Merete når hun mimrer tilbake til reklamebransjen i hovedstaden.

Den eldste bygningen på tunet er fra 1771. Om menneskene var kortere da, er usikkert, men dørene var i hvert fall lavere. Vetle bøyer seg ned for ikke å stange hodet i dørbjelken mens han går inn i eldhuset. Lukten av bjørkeved og alle stearinlysene lager en slik ramme som du bare finner i gamle trehus. På langbordet står ferske boller og nykokt kaffe.

Så hvordan havnet du tilbake i Lunde? – Jo, nå skal du høre. Da jeg studerte på

Merete er den typen menneske som alltid gjør det lille ekstra. Selv bare smiler hun og ler når vi påpeker at hun ikke hadde behøvd å stelle i stand alt dette. – Å nei, dette var bare noe jeg smalt sammen i full fart. Håper kaffen er varm. Jeg tok den på en sånn ekstra tykk termos, så den skal holde seg varm og fin under hele praten, sier hun.

Flørtet med Petter Northug

En annen gang Merete gjorde det lille ekstra var i forkant av Kanalrennet – rulleskikonkurransen som hver sommer arrangeres i Lunde. Merete og et par til hadde ansvar for å dele ut startnummer til løperne. Hver løper fikk en konvolutt som inneholdt startnummer, sikkerhetsnåler og litt informasjon. På konvolutten til Petter Northug tegnet Merete et lite hjerte, sånn at han skulle føle seg ekstra velkommen til Nome. – Ja, det stemmer vel det, innrømmer Merete, og rødmer litt. Før hun legger til: – Men det må du ikke si til pappa, Vetle.

Ble kjærester på Bagdad

Merete vokste opp på Nesodden. Etter videregående skole fikk hun sitt første møte med Telemark, da hun flyttet til Ulefoss for å studere grafisk formgiving. Her ble hun i to år. Overgangen fra Nesodden til Ringsevja var stor, og byjenta syntes det var vanskelig å

Jeg kunne jo ikke flytte til en bygd, og forvente at bygda kom til meg MERETE SCHIE BJERVA

Ulefoss så ble jeg kjent med noen jenter fra Lunde, som jeg holdt kontakten med. En helg inviterte de meg tilbake for en jenteweekend. Det endte med at vi reiste på utestedet «Bagdad», ler Merete, og rødmer litt igjen. Bagdad var navnet på et utested i Lunde på den tiden. Det lå i lokalene der vi i dag finner Asiarestauranten. I bygget til gamle Bratsberg teglverk. – Og det var på Bagdad denne kvelden at jeg møtte Svein Åge, smiler Merete. Svein Åge og Merete ble raskt et par, og den uunngåelige diskusjonen om hvor de skulle etablere seg dukket raskt opp. I 1991 ble Merete Lundehering for godt. – Jeg hadde jo ikke sjans til å flytte Svein Åge til Oslo, så da sa jeg opp jobben, pakket sakene mine, og satte kursen tilbake til Nome, forteller Merete, som har bodd her siden.

Nome, tenkte hun at nå må jeg virkelig ta i et tak, og skaffe meg venner og nettverk. – Det er jo rart med det da. Når du ikke har vokst opp her, så har du jo ingen barndomsvenner eller andre som du automatisk kjenner. Og jeg kunne jo heller ikke flytte til en bygd, og forvente at bygda kom til meg. Så du kan gjerne si at jeg tok det ansvaret selv, og var bevisst på at jeg aktivt søkte et nettverk å bli en del av, forteller Merete. Og aktiv ble hun. Kommunestyrerepresentant for Tverrpolitisk liste, økonomiansvarlig i fotballgruppa og styremedlem i håndballgruppa var bare noen av vervene Merete raskt tok på seg. – Jeg er nok litt arvelig belastet, og syns det er fryktelig gøy å engasjere seg i frivillig arbeid. Det er nok her jeg også har mye av mitt sosiale nettverk, sier Merete.

Et hundeliv

Men det som tok aller mest av Merete og Svein Åge sin oppmerksomhet på 90-tallet var 12 store hunder av typen Alaska Husky. – Vi hadde hvert vårt hundespann. Seks hunder hver. For en tid det var, mimrer Merete, og forteller videre. – Vi brukte all vår ledige tid på de hundene. Kjørte lange turer med slede innover heiene i Landsmarka og mot Drangedal. Samtidig hadde vi hytte på Sjusjøen, så vi hadde jo snø å kjøre på fra oktober til mai.

Konkurrerte dere også? – Ja, faktisk. Vi kjørte noen konkurranser. For det meste konkurranser som gikk over én dag.

I starten arbeidet Merete i barnehage, samtidig som hun tok etterutdanning som lærer, og gikk over i det yrket etter ferdig utdannelse.

I 1997, da hundeinteressen var på sitt største, kom Vetle til verden. Da ble den lille familien utvidet til et turfølge på tre. – Vetle ble med på tur. Vi satte pulken i sleden, og dro avgårde. Bleiene skiftet vi ute i naturen. Jeg er sikker på at Vetle har skiftet flere bleier på reinsdyrskinn enn på stellebordet, ler Merete. – Stakkars Vetle, sier hun og ser kjærlig bort på sønnen, som nettopp har startet på bolle nummer fem.

Da hun for andre gang ble innbygger i

– Stakkars meg?, protesterer Vetle.

Ildsjelen

fra området på eget initiativ, og var med dem over alt. – Det var Heidi som fikk meg til å ha det så gøy med idretten. Faktisk var det hun som var treneren min helt til jeg var 15 år, forteller Vetle.

Satset alt

Etter ungdomsskolen stod den talentfulle skiløperen foran et vanskelig valg. Hvor skulle han begynne på videregående skole? For han var det kanskje mest naturlig å velge en yrkesrettet utdanning, men samtidig var han fristet av toppidrettsgymnas for å satse 100 prosent på langrennskarrieren. Og det manglet ikke på tilbud. Skoler fra både Telemark og andre steder i landet hadde bitt seg merke i talentet fra Lunde, og forsøkte å overtale han til å velge dem. Til slutt falt valget på Hovden skigymnas øverst i Setesdalen i Aust-Agder. – Jeg var virkelig motivert for å se hvor god jeg kunne bli, og var redd for å angre dersom jeg ikke ga karrieren et skikkelig forsøk, sier Vetle. – Jeg hadde det jo helt topp. Mange av mine første minner har jeg sammen med hundene. De var jo lekekameratene mine, sier han og smiler. – Det verste er at det er jo helt bokstavelig også, forteller Merete. – Siden vi bodde litt avsides, så hadde ikke Vetle nabobarn å leke med. Derfor var det hundene som ble hans beste venner. Vetle blir ivrig nå. Minnene strømmer på, og bollene på tallerkenen må vente litt. – Mamma, husker du Fant og Sargo? Det var de jeg var aller mest sammen med, sier han.

Skiløperen

Fra pulken og hundesleden var veien kort til skiene for Vetle. Allerede som 3-åring gikk han sitt første barneskirenn. Vetle var et sånt barn som alltid var i aktivitet. Høyt og lavt hele tiden. Aktivitet med hunder, snø og ski passet derfor perfekt for den lille gutten til Merete og Svein Åge. – Det er vel lov å si at du var over gjennomsnittlig aktiv da du var barn, sier Merete, før hun fortsetter.

– Eller forresten, det er du vel fortsatt, ler hun. Vetle spilte som barn flest også fotball, men det var langrenn som var aller mest gøy. Og da vinter ble til sommer ville han heller på sommerskiskole enn på fotballcup. – Jeg gjorde noen gjesteopptredener på fotballbanen da laget behøvde noen med god kondis, smiler Vetle. Den treningsglade gutten hevdet seg raskt i skisporet, og den lille familien som nå hadde blitt til fire etter at Vetle fikk lillesøster Tiril, hadde nå avsluttet hundeholdet. Helgene gikk med til å følge Vetle på skirenn. Pappa Svein Åge var skismører, og mor Merete var etter eget utsagn klesstativ. Men engasjementet hennes stoppet ikke der. Hun engasjerte seg selvsagt i skigruppa i Skade, og var innom samtlige verv i styret. – Jeg følte at jeg på mange måter var hjemme i skigruppa. Det er skiidretten som både lå, og ligger, mitt hjerte nærmest, utdyper Merete. Heidi Steinhaug fra Ulefoss var ikke engasjert som trener i idrettslagene, men trente Vetle og de andre skiløperne

Merete så det på gutten sin. Nå hadde han bestemt seg. Han skulle se hvor god han kunne bli. Starten på Hovden var akkurat så god som Vetle hadde håpet. Han trivdes på skolen, trente hardt, var seriøs, og hevdet seg godt på resultatlistene. Hadde Lunde en ny landslagsløper på gang med ski på beina? Var det Vetle som skulle ta opp arven etter Atle Skårdal? Det andre året på Hovden ble vanskelig for 17-åringen. Han trøblet med sykdom nesten hele vinteren, og fikk hverken trent eller konkurrert slik han ønsket. På vårparten løsnet det derimot, og etter en sommer med mye god trening startet Vetle sitt tredje år på Hovden med et solid treningsgrunnlag. Nå skulle karrieren skyte fart igjen. Høsten gikk strålende, Vetle var i god form, og gledet seg til konkurransene etter nyttår.

Drømmen som brast

Så kom et nytt slag i ansiktet. Et slag som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for karrieren.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

– Jeg fikk kyssesyken i julegave, sier Vetle, og får et trist drag over ansiktet. For en langrennsløper er det kanskje det verste som kan skje, og det er ikke få karrierer som har blitt stoppet av den lumske sykdommen. Slik ble det også for karrieren til Vetle. Han fikk ikke trent i det hele tatt, konkurrentene seilte ifra, og luften forsvant helt ut av han det siste semesteret på skolen. Og bare 19 år gammel la den talentfulle Lundegutten skiene på hyllen sommeren 2016. For Vetle var det en slags sorgprosess. Langrenn hadde betydd så mye, og drømmene om å bli like god som hans jevnaldrende konkurrenter Johannes Høsflot Klæbo og Even Northug måtte han vinke farvel til. Den sommeren var han i villrede. Hva skulle han finne på nå? Han som alltid hadde vært så ambisiøs og målrettet måtte nå finne en ny arena han kunne bruke engasjementet og energien sin på.

barndommen i skigruppa. Merete også. Det er tydelig at denne delen av livet betydde noe ekstra for dem begge. Og kanskje var de to ekstra nærme hverandre disse årene. Sammen skapte de et unikt miljø som det fremdeles snakkes om i Skade. – Det var ren og ekte idrettsglede, forteller Vetle. – Vi hadde et miljø preget av vennskap og lek. Vi hadde det så gøy sammen. Både når vi gikk på ski, og etter treningene da vi veltet trær, rullet steiner ned skråninger, eller hadde snøballkrig. Det var plass til alle, og vi var en gjeng som var drevet av glede fremfor press fra foreldre eller trenere. For en hyperaktiv gutt som meg var dette et perfekt miljø, utdyper han, og ser bort på Merete.

kroppen gikk ut av legekontoret, men hodet og tankene fulgte ikke med. Sånn føltes det, for det var liksom ikke meg dette gjaldt, forteller Merete.

– Og mamma var hele tiden den som la til rette.

Mor og sønn ser på hverandre igjen.

Idrettsgleden

Så dukket en mulighet opp. De siste månedene på Hovden, mens kyssesyken gjorde at han ikke kunne trene, hadde han arbeidet litt ved siden av skolen. Kjørt traktor og gravemaskin for en lokal entreprenør. Sammen med foreldrene Merete og Svein Åge fikk de til en avtale med en maskinentreprenør i Bø om at Vetle kunne gå inn som lærling i virksomheten. – For meg ble dette helt perfekt. Jeg fant ut at jeg hadde valgt riktig hylle, tok etter hvert fagbrev, og arbeider i dag som maskinfører hos en lokal entreprenør her i Nome, forteller Vetle.

Hva savner du mest fra langrennskarrieren? – Å, jeg savner alt. Treningen, vennene, spenningen, reisingen. Aller mest savner jeg kanskje konkurransene. Det var liksom høydepunktene, sier Vetle. Vetle lyser opp når han forteller om

raskt.

Tøffe

Livet ble satt på vent. Det ble en annerledes jul denne gangen. Båndet i familien er sterkt. Merete og Vetle. Mor og sønn. Det har liksom alltid vært de to som har hatt prosjekter sammen. For Vetle var det ekstra tungt da beskjeden om kreften kom. - En har jo hørt det ordet mange ganger. Men aldri i samme setning som mammaen min.

– Vi skal klare dette, mamma, sier Vetle lavt.

Sjokket

Det blir stille. – Jeg forsøkte meg på opptaket som fallskjermjeger i Forsvaret, men kom ikke inn der, forteller Vetle.

Behandlingene startet runder. Sterke doser.

Vetle og Merete ser på hverandre. De tenker det samme. Den siste tiden har vært krevende for hele familien. Det var ikke gitt at vi skulle få til dette intervjuet. Sist høst fikk Merete den

Jeg husker det var som at kroppen gikk ut av legekontoret, men hodet og tankene fulgte ikke med. MERETE SCHIE BJERVA

nedslående beskjeden om at hun hadde fått kreft. Den livsglade og alltid sprudlende læreren skulle bare på en enkel kontroll. Ikke i sin villeste fantasi hadde hun forestilt seg diagnosen som kom. – Jeg var jo som de fleste sikkert er da. Naiv, hadde ikke engang tenkt på at dette skulle ramme meg. Men er det ikke det alle sier? Og så står du der da. Med sjokket. Jeg husker det var som at

Merete svelger litt ekstra, ser ned, før hun løfter blikket og smiler sitt karakteristiske og smittende smil. – Ja, Vetle, det skal gå bra. – Vi har bestemt oss for at 2020 blir parantesåret. Og det har vi innfunnet oss med, forteller Merete. Den engasjerte trebarnsmoren som alltid har satt andre foran seg selv, har måttet ta en pause. Nå bruker hun all sin energi på å vinne en kamp tøffere enn noe annet. Årene med friluftsliv, idrett, turer og fysisk aktivitet kommer nå til nytte. Merete går daglig lange turer. Sjelden alene. Familie og venner er ofte med. Og den som alltid er med er hunden, Theo. Den som tok imot oss da vi kom. – Fysisk aktivitet er mitt kraftigste våpen, forteller Merete. – Jeg elsker jo systemer, så jeg har laget meg et kart, og skriver ned hva jeg gjør og hvor jeg går. Hver dag. Det er jo dager der tåka ligger på plenen, og jeg tenker at det blir ikke tristere enn dette. Men jeg har alltid gått ut likevel. For plutselig står du der. I soloppgangen på Husefjell. Med fuglekvitter. Du tenker ikke på kreft da, vet du.

Jeg elsker alt som durer og har hydraulikk. Og så er det jo perfekt at det kommer skiløyper ut av det i tillegg VETLE SCHIE BJERVA

– Og vet du hva som er rart, spør hun. – Hunden. Theo. Turkameraten min. Alaska Husky selvsagt. Han har oppført seg så annerledes etter at jeg ble syk. Nå slipper han meg aldri av syne. Det er uaktuelt for han å være i hundegården. Det nekter han. Så nå er han med meg når jeg kjører bil, og han er med på butikken og handler.

En tåre triller forsiktig nedover kinnet. – Jeg ble så glad. Tenk å ha sånne mennesker rundt seg da. Den varmen. Omtanken.

– Theo har betydd mye for meg. Og når vi er alene bare han og jeg, så går jeg og snakker med han. Og da sier jeg takk. Takk for at du passer på meg, forteller Merete, og smiler forsiktig.

– Elsker alt som durer

Idrettsmammaen har satt seg et klart mål. – Jeg skal gå Norge på tvers. Når jeg er ferdig med det her, så skal jeg gå Norge på tvers. Sommeren 2021. Jeg skal samle venninnene mine, og sammen skal vi gå den turen.

Kurven på trappa

Merete smiler igjen. Tappert. Øynene blir blanke. – Jeg må fortelle noe, sier hun. – Da jeg kom hjem fra en gåtur en dag før jul, så lå det en kurv på trappa. I kurven lå det julebakst. Det stod ikke hvem det var fra, men det lå en lapp oppi. Der stod det: «Tenkte kanskje det var greit med litt hjelp med baksten akkurat denne julen».

Vetle, som har sittet stille og hørt på, bryter forsiktig inn. – Jeg tror egentlig du har gjort deg fortjent til den kurven, mamma.

Vetle tok ikke lang pause fra idretten sin etter karriereslutten i 2016. Etter å ha flyttet hjem til Lunde, og startet som lærling, ble han samme høst langrennstrener for barna og ungdommene i Skade. Og i takt med at interessen for store maskiner økte, så har han de siste vintrene vært løypekjører. – Jeg elsker alt som durer og har hydraulikk. Og så er det jo perfekt at det kommer skiløyper ut av det i tillegg, ler Vetle. – For å være litt mer seriøs, så mener jeg jo at jeg har et ansvar da. Skiløypene og ildsjelene i idrettslaget gjorde jo barndommen min bedre. Jeg kunne til og med drive med lidenskapen min helt til jeg ble voksen. Følge drømmen. Så nå er det min tur til å legge til rette for neste generasjon. Dessuten tror jeg at løypene jeg kjører blir ekstra fine. Jeg vet jo akkurat hvordan jeg selv ville hatt dem, smiler han.

Løypemaskiner fra Stiftelsen

Og det mangler ikke på barn som nyter godt av løypene som Vetle kjører. På barneskirennene gjennom vinteren er det langt over hundre barn som deltar. Og på fine helgedager er det tett mellom familier, mosjonister og aktive skiløpere som bruker løypenettet i Lunde og omegn. Vetle og de andre løypekjørerne bruker rundt åtte timer på å kjøre opp hele runden, og anslår at det årlig går med opp mot 2000 liter diesel. Løypemaskinen, som Sparebankstiftelsen i 2014 bidro med 750.000 kroner til, runder straks 1000 timer. I 2015 fikk løypelaget på Ulefoss samme gave. De tre store idrettslagene i kommunen mottok i 2019 også Sparebankstiftelsens julegave på til sammen 250.000 kroner. – Vi kjører stort sett kvelder og netter. Alle har jo en vanlig jobb på dagtid, så da må det bli sånn, sier Vetle, og legger til. – Du skulle bare visst hvor mange av mammas boller jeg har spist opp inne i den løypemaskinen. SISTE: Rett før dette magasinet gikk i trykken fikk Merete den gledelige beskjeden om at hun er frisk. Behandlingen har hatt ønsket effekt, og hun er nå erklært kreftfri.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

OLA HØVRING OG ARNE TVEIT:

Sykkelturen er ukens høydepunkt

– Skal vi kappsykle? ARNE (95)

– Nå har du tatt deg vann over hodet! OLA (89)

Sekunder senere suser de to kameratene gjennom sentrumsgatene i Lunde.

Den magiske sykkelen 9

Vel, «suser» er kanskje ikke helt riktig beskrivelse, men for de to beboerne på Nome sjukeheim er det akkurat den følelsen de har når de på majestetisk vis er ute på sykkeltur. Tekst: Hans Kristian Lahus

Trygt plassert med hjelm og sikkerhetsbelte helt foran på spesiallagde sykler, blir de guidet rundt av helsefagarbeiderne Linda Berg Ihlen (53) og Joakim Gramstad (24). Med stødige hender og sterke ben styrer og tråkker de to helsefagarbeiderne rundt i de kjølige gatene. Det er midt i januar, og gradestokken vipper rundt nullpunktet. En snøfattig vinter har ført til slapsete og grå gater. Det bryr ikke Arne og Ola seg om. Sykkelturen er ukens høydepunkt for dem begge.

God utsikt i sentrum

– Vi liker best å sykle i sentrum, sier Arne. Hvorfor det? – For da kan vi se på damene, svarer Ola lynraskt. De to kompisene ser på hverandre, og ler hjertelig. Så ser de litt usikre opp på Linda og Joakim, som styrer syklene. Akkurat som to ungdommer som føler at de har sagt noe upassende, og er redde for å få tilsnakk fra de «voksne». Men her venter ingen strenge blikk, eller korrigerende svar. Linda og Joakim ler med dem. De vet at det gode humøret og den tøysete tonen er akkurat den virkningen disse sykkelturene har på beboerne på sjukeheimen.

Konduktøren og sjømannen

Arne Tveit nærmer seg hundre år gammel, selv om han fremstår yngre. De fleste som har tatt toget på Sørlandsbanen mellom 1950 og inn mot 2000-tallet drar nok kjensel på Arne. I 42 år arbeidet han som konduktør på strekningen mellom Oslo og Stavanger. Barndommen tilbrakte han på Gjerpen i Skien, men det meste av livet har han bodd på Ajersida. Dit flyttet han som ungdom da hans far overtok som

Foto: Ulefoss Kameraklubb

forpakter på Ajer gård. Der drev de med korn og rotfrukter.

– Det er slike små ting som betyr noe, sier Joakim.

Ola Høvring er seks år yngre enn Arne. Og som sin gode sykkelkamerat, har også Ola arbeidet med logistikk i sitt lange yrkesliv. Men der Arne transporterte mennesker på jernbanen, fraktet Ola handelsvarer sjøveien. Ola vokste opp på Karmøy, Rogalands største øy. Med havet som nærmeste nabo, var veien kort til fiskerinæringen. For Ola sin del var det sildefiske han skulle drive med, og i mange år arbeidet han som fisker i Nordsjøens lunefulle farvann. Etter hvert gikk han over til frakt av varer. Spesielt godt husker han de gangene skipene hans var lastet med appelsiner. Ola flyttet som voksen til Ulefoss, og stiftet familie der, før han på sine eldre dager nå bor på sjukeheimen i Lunde.

Demensforeningen gjorde det mulig

Det var i 2015 at Demensforeningen i Nome søkte Sparebankstiftelsen om å bli med på et spleiselag for å kjøpe de spesiallagde syklene. Søknaden ble innvilget, og året etter stod de to syklene klare til bruk. Det er en variant av el-sykler, så batteriet hjelper godt til i de tyngste bakkene. Likevel kan Linda fortelle at det er tungt å sykle. Nome sjukeheim er arbeidsplassen til rundt 150 personer. Ikke alle er like komfortable med å bruke syklene.

Pass deg for bankfolka

– Det er selvsagt valgfritt for oss ansatte om vi vil ta med beboerne ut på tur. Det er et stort ansvar å sykle med mennesker i trafikken, så vi bruker god tid på å øve med tomme sykler før vi tar vår første tur med passasjerer, sier Linda.

– Ja, det er greit. Bare pass godt på lua mi. En vet aldri hva disse bankfolka kan finne på. Kanskje de selger den, svarer Ola, og ser skeptisk bort på en av Sparebankstiftelsen sine representanter som er med under intervjuet. – Jada, vi legger den trygt her ved siden av deg på setet, smiler Joakim.

Hun forteller at sykkeltilbudet har blitt veldig populært, og at det ofte er både kø og venteliste for å komme ut på tur. Det er betydelig lettere å sykle en tur enn å trille rullestoler i grus, slaps og søle, så tilbudet medfører at langt flere beboere kommer seg ut i frisk luft, og får gode opplevelser utendørs. Samtidig stiller det større krav til planlegging og organisering. I tillegg er en avhengig av oppholdsvær, og ikke for kjølige temperaturer.

– Jeg tar av deg lua, og setter på hjelmen istedenfor, sier helsefagarbeider Joakim til Ola mens de gjør seg klare utenfor sykehjemmet.

Selv om det skiller 65 år mellom dem, så har Ola og Joakim en helt egen kjemi. Akkurat som Ola, så kommer Joakim fra Rogaland. Ja, faktisk fra nabokommunen til Karmøy; Haugesund. Selv om Joakim snakker riksmål til vanlig, så slår han alltid om til Haugesunddialekten når han snakker med Ola.

Linda forteller videre at hun ofte setter syklene utenfor vinduene om morgenen, slik at beboerne ser syklene og kan glede seg til dagens sykkeltur mens de spiser frokost.

Minnene kommer tilbake

– Jeg er helt sikker på at dette er med på å heve livskvaliteten til dem som bor

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Vi opplever at minnene fra et langt liv strømmer på når vi er ute på sykkeltur. LINDA BERG IHLEN

her, sier Joakim. – Vi har beboere her som ikke lengre kan gå. Likevel får de ved bruk av syklene lange og fine turer utendørs. De får oppleve vinden som blåser gjennom håret, solen som varmer i ansiktet, og den enkle barnlige gleden av å sykle igjen. Tenk på det. De kan nå sykle på butikken, og kjøpe seg en is. Sånne ting. Uvurderlig, fastslår Joakim entusiastisk. Linda fortsetter. – Så opplever vi hele tiden at minnene fra et langt liv strømmer på når vi er ute på sykkeltur. Vi sykler innom skolene, slik at de kan se lekende barn. Da kommer minnene fra den gang de selv løp rundt i skolegården og lekte sisten. Vi sykler forbi grendehuset Lundevang. Da kommer historiene om den gang de var på dans, og kanskje til og med møtte den de endte opp med å dele livet sammen med for første gang. Ofte stopper vi på brua, og ser på båtene som kjører under oss. Og Arne vil ofte at vi sykler innom stasjonen, der han arbeidet nesten hele sitt yrkesaktive liv. Nei, jeg blir nesten rørt når jeg snakker om dette, smiler Linda. Joakim overtar. – Slusa er likevel stedet vi oftest legger sykkelturene til. Da hører

gjerne en kopp kaffe og et kakestykke med til turen. Der møter beboerne ofte venner og bekjente de ikke har sett på en stund, sier han.

Akkurat som magi

De to helsefagarbeiderne trekker også frem den store verdien sykkelturene har for beboerne som er demente, og som ofte ikke har så mange minner igjen i hverdagen. – Vi ser jo hva som skjer når vi stopper langs veien og plukker blomster som de kan lukte på. Lukten av syriner i blomstringen. Eller når vi stopper på en gård og klapper dyrene. Når de gamle menneskene får ta i bruk alle sansene sine igjen. Det er akkurat som om noe magisk skjer. Sløret letter, og vi opplever at de blir klarere, kvikner til, husker igjen. Så smiler de. Det er så gripende og meningsfullt, sier Linda stille. Joakim smiler. – Så glemmer de jo ofte fra dag til dag, så de blir like glade hver gang de «for første gang» oppdager at de skal på sykkeltur, ler han.

Banken er tom for penger

Tilbake på sykkelsetet har turen nå

kommet til Brugata, og vi foreslår å ta en stopp utenfor banken. – Hva er vitsen med å stoppe her, spør Ola. – De har vel ikke en krone igjen her i Lunde, sier han oppgitt. – Joda, svarer Arne. – De har så mye penger at de vet ikke hva de skal gjøre med dem. Det er jo derfor vi har fått disse syklene, fortsetter den gamle konduktøren. Da Sparebankstiftelsen forteller at de gjerne vil gi bort noen tøffe capser som takk for at de stilte opp i reportasjen, takker Arne pent. Ola, som nå har ombestemt seg hva angår størrelsen på pengebingen i Lunde, svarer kontant. – En skyggelue? Det skulle bare mangle med alle pengene dere tydeligvis har! Så ler de igjen. Før de kommer på at de har et uoppgjort veddemål. – Førstemann hjem, roper Arne, mens Linda styrer ekvipasjen forsiktig ned rullestolrampen utenfor banken. – Kjør ned trappa, roper Ola til Joakim. – Det går raskere!

Even Northug

Ut av skyggen Når storebroren din heter Petter Northug er det lett å se for seg et liv i skyggen. Men Even (24) står fjellstøtt på egne bein. Med Sparebank1 Telemark i ryggen, og Nome som treningsarena, jakter trønderen sine egne gullmedaljer i skisporet.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Northug. Smak på navnet. Det oser av gull, dramatikk, replikker og mystikk. Petter er en av Norges største idrettsmenn gjennom tidene. Mellomste bror Tomas fulgte like bak. Nå er den yngste av Northug-brødrene klar til å ta opp kampen mot verdenseliten. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Martin Riseth

Når Even i november står på startstreken på Beitostølen klar for en ny sesong, så er det etter å ha tilbragt utallige treningsdøgn i Telemark – mange av dem i Nome. Mil etter mil på rulleski langs kanalens asfalterte veier, timevis med joggesko i Landsmarkas dype skoger, og noen tonn med vekter er løftet på treningssentrene i Lunde og Ulefoss.

til mamma og pappa, for da fryktet vi at vi ikke fikk være hjemme alene mer. I det hele tatt var det ofte Petter og jeg mot Tomas. Petter var jo eldst, og var veldig beskyttende mot meg som var yngst, så Tomas fikk kjørt seg hardt. Problemet for min del var da Petter flyttet ut for å starte på skigymnaset i Steinkjer. Da skulle Tomas ta igjen for alle årene.

Det er en brutal hverdag når du forsøker å bli best i verden.

Jeg husker også en julaften. Først fikk jeg en pakke. Det var et par boksehansker. Så fikk Tomas en pakke. Også det boksehansker. Begge gavene var fra Petter. Vi tre brødrene holdt vel på å slå hverandre i hjel den julekvelden. Jeg tror ikke det er mammas beste juleminne, for å si det sånn.

Stiftelsen tok en prat med Even, og stilte han 20 spørsmål.

Hva er det villeste du og brødrene dine har gjort sammen? De ti villeste historiene kan vi ikke ha på trykk... Men jeg husker en gang det holdt på å gå skikkelig galt. Når jeg tenker tilbake på det nå, så grøsser jeg. Det var første gang vi tre brødrene fikk lov til å være hjemme alene. Jeg var vel rundt fire år, Tomas åtte-ni, og Petter tolv-tretten. Det utviklet seg raskt en ganske heftig vannkrig inne i huset. Tomas skulle gjemme seg, og overraske Petter og meg. Han tok med seg noen fulle vannballonger og klatret opp på et skap som stod ved trappa ned til første etasje, husker jeg. Så ble han fullstendig overivrig da Petter og jeg kom under skapet, så han snublet ut med én vannballong i hver hånd, og stupte med hodet først ned trappa. Og med full kraft dundret han i gulvet én etasje lengre ned. Det var et fall på drøyt tre meter. Tomas besvimte, og øynene hans forsvant opp i hodet. Petter og jeg visste ikke hva vi skulle gjøre, så vi løftet den svimeslåtte broren vår over gulvet, og la han opp i sofaen i stuen. Så gjorde vi ikke noe mer med han, og Petter og jeg fortsatte leken mens Tomas lå bevisstløs igjen på sofaen. Etter en stund kom han til seg selv, nokså fortumlet. Vi ble enige om at dette måtte vi for all del ikke fortelle

Hvordan ser en vanlig dag ut for deg? Jeg står opp rundt kl 07.00, og spiser frokost. Dagens første treningsøkt starter som regel kl 08.30. Deretter er det dusj og lunch, før jeg legger meg til å sove et par timer. Så er det nytt måltid, før jeg drar ut på dagens andre treningsøkt i 16.30-tiden. Enda en gang er det en tur i dusjen, før jeg spiser en sen middag. Etter litt avslapping er det kveldsmat i 21.30-tiden, før jeg forsøker å komme meg i seng senest klokken halv elleve. Og sånn går dagene? Ja, syv dager i uken. På vinteren ser det annerledes ut. Da er det konkurranser ca tre helger i måneden. Vi konkurrerer som regel fredag, lørdag og søndag. Det betyr at det vinterstid blir litt mindre trening enn på sommeren, siden vi må restituere etter konkurransene, og hente overskudd inn mot de neste. Det er litt individuelt, men en langrennsløper trener mellom 800 og 1000 timer i året. Så kommer reising, sponsorarbeid og andre aktiviteter i tillegg til dette. Hvor trener du? Jeg trener egentlig over hele Europa. Mye foregår selvsagt hjemme i

Trondheim, men siden jeg tilhører det laget jeg gjør, så trener jeg bortimot to måneder i Telemark også. Heldigvis vil jeg si. Telemark er et helt fantastisk sted å trene for en langrennsløper. Så tilbringer jeg også rundt 80 dager på høydetrening, da stort sett i Mellom-Europa. Alpene, Pyreneene og Dolomittene. Det ideelle er å bo og trene på rundt 2000 meters høyde over havet.

Hva slags type skiløper er du? Jeg er en sprinter. Går lange distanser også, men er klart best i sprint. Hvordan var barndommen din hjemme i Mosvik? Lykkelig. Den var preget av mye forskjellig. Det var jo langt til naboer, i hvert fall til barn på min egen alder som var interessert i idrett. Så jeg holdt på mye for meg selv. Det var to ting jeg var opptatt av; gårdsdrift og idrett. Så jeg hjalp til mye på gården. Kjørte traktor og var i fjøset. Det var det som var sommerjobbene mine også. Så drev jeg mye med forskjellig idrett rundt på gården. Fotball, langrenn, sykkel, løping og skiskyting. Jeg husker at når jeg så noe på TV, så måtte jeg ut å prøve det selv. Da var jeg oppi hodet mitt alltid en eller annen kjent idrettsutøver, og jeg kommenterte for meg selv mens jeg «konkurrerte» i ulike øvelser rundt fjøset, på plenen, eller nede på gårdsveien. Så likte jeg å bygge små hus og trehytter. Jeg syns det var gøy å planlegge bygg, og så få det ut i praksis. Jeg tror aldri jeg har kjedet meg, for jeg var alltid i aktivitet, og det var så mye artig som skjedde på gården. Hva er likhetene og forskjellene mellom deg og brødrene? Det er ingen som tror det, men Petter og jeg er begge veldig stille og tilbaketrukket sånn til vanlig. Spesielt når vi er blant mye folk. Som idrettsutøvere er vi også like. Lever i en egen boble. Vi er nok begge flinke til å

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Det er helt fantastisk det Stiftelsen bidrar til i Nome. Jeg misunner dere de mulighetene EVEN NORTHUG

kontrollere temperamentet vårt, og til å være iskalde og kalkulerende når vi konkurrerer. Tomas er den som skiller seg mest ut blant oss brødrene. Han er enda roligere enn Petter og meg, men samtidig er han den mest hissige. Han kan klikke helt, og miste kontrollen. Kanskje har det sammenheng med den episoden fra trappa og vannballongene.

Det er straks sommer og ferie. Hva er ditt beste ferieminne som barn? Vi hadde noen turer til Syden da vi var barn. Hele familien. Jeg husker spesielt en gang. Vi var på Algarvekysten. Bodde i en leilighet med basseng utenfor stuen. Stuedøren var laget av glass. Vi tre brødrene satt innerst i stuen. Så ropte Tomas: «Førstemann ut i bassenget». Jeg fikk en god start, og nådde omtrent toppfart før jeg kom til døren. Glasset var så rent at jeg var helt sikker på at døren var åpen. Men det var den ikke. Så i full spurt smalt jeg inn i glasset. Vet ikke om det er mitt BESTE ferieminne, men det er ihvertfall et minne. Er det noe du alltid har vært bedre enn brødrene dine i? Bilkjøring. Har dere sparebankstiftelse i Mosvik? Nei. Da jeg var liten, så hadde vi en egen bank i bygda. Altså, der gården vår ligger så heter det Framverran. Det er en liten grend i bygda Mosvik. Denne grenda hadde en egen sparebank; Verran Sparebank. Pappa satt i styret. Så ble banken slått sammen med Grong Sparebank. Til tross for at vi har spurt flere ganger, så har jeg aldri fått til en avtale med den banken. Når jeg hører historien om Sparebankstiftelsen i Nome, og samtidig ser hvor mye Sparebank1 Telemark bidrar i lokal-

samfunnet, så blir jeg imponert. Det er helt fantastisk det Stiftelsen og banken bidrar med i Nome. Jeg misunner dere de mulighetene.

Hva betyr Sparebank1 Telemark for din satsing? Det betyr trygghet og forutsigbarhet. Vi har muligheten til å ha et profesjonelt støtteapparat, og noen av verdens beste trenere, smørere, skitestere og andre ressurspersoner rundt oss. Det er avgjørende for å utfordre landslaget og de beste utenlandske løperne. Så betyr det mye for oss at Sparebank1 Telemark er så tett på, og er oppriktig interesserte i det vi gjør. Vi føler at banksjef Per, sponsorsjef Jan og de øvrige i banken virkelig heier på oss. Det er motiverende, og gjør at vi virkelig vil bevise hvor gode vi er. Hva hadde du gjort dersom du ikke var skiløper? Vet du hva? Det høres sikkert rart ut, men det har jeg aldri tenkt på. Det er nok typisk Petter og meg. Vi har gått «all in» som skiløpere. Jeg har tatt studier ved siden av, tilrettelagt for toppidrettsutøvere, så jeg har en utdannelse ved siden av langrennsatsingen. Er det noe spesielt du har lagt merke til når du har vært i Nome? Ja, ganske mye faktisk. Det første jeg tenker på er de varierte og fine veiene for rulleskigåing. I flotte og naturskjønne landskap. Jeg liker spesielt godt å gå fra Lunde langs Telemarkskanalen opp til Kilen. Naturen der er magisk. Og det er langt mellom hus og biler. Det minner meg om Mosvik. Så må jeg også trekke frem utsikten fra fjelltoppene som omkranser både Ulefoss og Lunde. Vi har hatt mange flotte drikkepauser

underveis på treningsturene våre på de toppene. Det er i det hele tatt helt rått å trene i Nome. Vi har alt vi behøver. Jeg tenker at Lunde og Ulefoss i mye større grad burde utnyttet de naturlige fasilitetene som ligger her. Så er det én spesiell ting jeg har merket meg. Og det er at når jeg går på rulleski i Trondheim, så ser jeg at det står «Ulefos» for hver femtiende meter på kumlokkene. Det har jeg aldri tenkt på før.

Hvordan var det å vokse opp med verdens beste skiløper som storebror, og hvordan klarte du å skape din egen karriere som ung tenåring da storebrødrene dine var superstjerner? Da Petter slo gjennom, så var det veldig rart. Som barn var jeg på den tiden en stille og beskjeden gutt på skolen. Så fikk jeg over natten plutselig all oppmerksomheten i skolegården. Det ble laget TV-serie om familien vår, og vi var i alle landets aviser og TV-kanaler. Akkurat det var veldig spesielt. Vi var jo hverken forberedt eller trent på noe sånn. Vi var bare en helt vanlig bondefamilie, som levde et helt vanlig liv. Så ble jo plutselig Tomas blant verdens beste også. Og så stod jeg igjen der da. Lille Even liksom. Jeg husker at samme dagen som Petter ble verdensmester, så ble jeg nummer 160 i hovedlandsrennet for 13-åringer eller noe sånn. Og NRK var der og laget reportasje om meg.

etter Petter sin promillekjøring, rettssak og soning. Det er nok vanskelig for folk å forstå hvordan det året var for oss fem i familien. At Petter og Tomas da stod i den sprintfinalen sammen. Tomas sprengte feltet ut fra start, og Petter avgjorde på oppløpet og ble verdensmester. Øyeblikket da de to brødrene mine ligger i snøen etter målgang og holder rundt hverandre, mens de begge gråter… Det er nok det største øyeblikket i livet mitt.

Det var ikke like gøy. Men samtidig var det en god erfaring. Mamma, pappa, Petter og Tomas var utrolig flinke på den tiden. De sammenlignet meg aldri med storebrødrene mine, selv om alle andre gjorde det. Jeg fikk lov til å være Even, og de var like stolte av min 160. plass som de var av at Petter ble verdensmester. Da Petter ringte hjem, så snakket han ikke om VM-gullet, men han spurte om hvordan rennet mitt hadde gått. Jeg fikk lov til å ha min egen karriere, og utvikle meg på den måten som var naturlig for meg.

Det er ingen som forstår hvor mye han har ofret, og hvor store ressurser han har lagt ned for oss tre brødrene. Han prioriterte alltid den av oss som var på det laveste nivået. Jeg husker at han stod ute i skogen på et juniorrenn og sekunderte meg. Dette var midt under en av Petter sine OL-konkurranser, og alle andre foreldre var mest opptatt av å lytte på radioen, og høre hvordan det gikk med Petter. Men pappa brydde seg hverken om OL eller radioen. Han hadde full konsentrasjon på meg. Sånn var han med Tomas også.

Den varmen og tryggheten jeg fikk fra familien gjorde at jeg bare kunne nyte at Petter var så god. Jeg har inntrykk av at det Jeg var, og er, så stolt av det han har oppnådd. Jeg har vært med er en unik dugnadsånd her. på så mye artig på grunn av han. Petter er jo også grunnen til at EVEN NORTHUG jeg selv har den karrieren jeg har. Petter var forbilde og storebror, og har formet livet mitt. Jeg syns jeg Så var det jo også sånn at pappa var har vært flink, og taklet en på mange mye bortreist på jobb med brødrene måter spesiell oppvekst på en fin måte. mine. Da var det mamma som kjørte meg rundt i Trøndelag på diverse renn, Jeg har lært mye av Petter og Tomas, vasket klær, laget mat, og sørget for at men alltid fått gått min egen vei. De jeg hadde alt jeg behøvde. Mamma og presset meg aldri, men lot meg ta egne jeg var et bra team. selvstendige valg, og støttet alltid de veivalgene jeg tok. Det har gjort meg veldig selvstendig, og bidratt til at jeg i dag er stolt over å selv gå verdenscup, Hva er ditt beste øyeblikk i livet? og drømme om en plass i VM og OLDet største var da Petter og Tomas troppene til Norge. stod side om side i sprintfinalen i VM i Falun i 2015. Med den forhistorien Og pappa. Pappa var helt fantastisk. familien vår da hadde hatt det siste året

Hvordan var det å gå Kanalrennet i Lunde? Du, det var helt forferdelig. Jeg var i elendig form under Skifestivalen i fjor, og gikk så sakte at det var flaut. Vi var jo tilbake i Lunde utpå høsten, og da gikk vi en helt rolig treningstur i den samme løypen, og da vi var ferdige med økten fleipet jeg med lagkameratene om at jeg trodde jeg nå satte ny personlig rekord rundt Flåbygd.

Hva har overrasket deg mest med Nome? Hm….. godt spørsmål. Kanskje menneskene som bor der. Vi blir alltid møtt av så hyggelige folk. De smiler, hilser, og tar hensyn når vi går på rulleski i trafikken. Så har jeg inntrykk av at det er en unik dugnadsånd her. Det er alltid enkelt å få med folk når vi har behov for tilrettelegging av ulike slag. Så jeg tror jeg må svare menneskene, rett og slett.

Hvor mange i Norge har høyere toppfart enn deg på ski? Det er ikke mange. Maks to-tre personer. Klæbo er én av dem. Hvem av brødrene dine ville du helst hatt med på en øde øy? Tomas. Uten tvil. For han ville gjort en skikkelig innsats for å komme seg FRA den øya. Tomas ville jobbet dag og natt. Petter ville vært mer kynisk, og latt meg gjøre alle de tunge oppgavene, slik at han selv kunne spart kreftene. Og det er faktisk ikke tull.

Når ser vi deg i Nome igjen? Etter sommeren. Gleder meg allerede.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Hesten gjør ikke forskjell på folk Tenk på ordet travlag. Hva ser du for deg? Garantert ikke det du her skal få lese. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Ulefoss Kameraklubb

Klapringen av hestehover kommer nærmere. Lyden blir høyere, og rundt svingen kommer en mørkebrun hest i majestetisk trav mot oss.

Tommy går forsiktig ut av sulkyen, altså vognen som henger bak hesten. Hans samboer, Kristin Kaste Lona (42) tar tak i hodelaget på hesten, og geleider den inn i låven.

– Proooo! Tommy Espeland (43) drar forsiktig, men bestemt, i tømmene. Hesten slakker farten, og rusler rolig mot fotografene. Vi er på Dagsrud. Mest kjent for asylmottak og hjorteoppdrett. Men midt inne på området ligger det en gammel gård. Låven er langt fra ny, men det lyser i alle rom. Hestebåsene ligger tett inne i den litt slitte rødmalte bygningen. Her holder Lunde Travlag hus.

Flytter klasserommet til stallen

Der venter stallgutten (18), som overtar. Stallgutten er elev på Søve videregående skole, der han går på linjen som heter «Hest og hovslager». Nå har han praksis i stallen hos Kristin og Tommy. Gutten har godt håndlag med hesten. Effektivt tar han av seler, tømmer og sulkyen, før han leder hesten inn i stallen.

Der inne venter en ivrig jente, som straks går i gang med å børste det store dyret. Jenta går på Holla 10-årige skole. Hun har følge av Marit Augustinussen. Marit er lærer på skolen, og følger opp elever som har behov for spesiell tilrettelegging.

(Vi har valgt å utelate navnene til de to skoleelevene i denne artikkelen). Men hvorfor er dere her i stallen på Dagsrud? – Alle barn i Norge har rett til å gå på skole. Men alle barn passer ikke inn i et klasserom, sier Marit.

Skolen har derfor inngått en avtale med Lunde Travlag om at elever kan komme til Dagsrud, og være med på stell av hestene her. Marit forteller. – Barna som er med hit har ekstra behov for å føle mestring. Skolehverdagen og klasserommet er ikke en arena der alle like lett får den følelsen. Men her i stallen ligger det godt til rette for å utvikle seg på mange måter. Flere av de elevene som blir med hit har lettere for å bli trygg på dyr enn på mennesker. De starter gjerne med veldig enkle oppgaver som å feie gulvet. Så går de videre til å gi hestene mat, før de etter hvert våger seg til å børste hestene forsiktig, og hjelpe til med å ta på seletøy og gjøre dem klare for riding eller kjøring. Etter noen uker våger de seg opp på hesteryggen selv, og innen de er ferdige med oppholdet i stallen, så har de utviklet seg stort som mennesker, forklarer Marit.

Ikke en krone i lønn

Hun kan ikke få understreket nok hvor viktig dette er for barn og ungdom som kanskje har fått en litt vanskelig start i livet. – Dette er sosialt utviklende, og danner grunnlaget for i neste omgang å fungere i skolens ordinære læresituasjoner. Det gir også hjelp til å bli inkludert i skolegården og i samfunnet forøvrig. Kristin og Tommy er bærebjelkene i stallen og i Lunde Travlag. Det er de to som tar imot elever fra både Holla og Søve, og gir dem trygghet, tillit og utfordringer. Alt på frivillig basis, og uten å få betalt for det. – Kristin og Tommy er fenomenale. At travlaget åpner stall og hjerterom på denne måten er helt fantastisk. De utgjør en større forskjell enn de aner, skryter Marit.

Valgte hest foran bunad

Kristin er hestejenta fra Lunde som har levd med de firbente vennene hele livet. Hun startet på ridekurs allerede i 8-års alderen, og ønsket seg hest istedenfor bunad til konfirmasjonen. Det fikk hun, og sammen med lillesøster Ingunn eide

de to jentene sin egen islandshest. Etter å ha vokst opp med ridehester, ble hun gjennom travmiljøet i Bø mer og mer interessert i å flytte ned fra hesteryggen og over i sulkyen. Under et travstevne på Jarlsberg travbane møtte hun Tommy, som på den tiden arbeidet for Eirik Høitomt, Norges mestvinnende travkusk de siste tyve årene. Kristin og Tommy forelsket seg umiddelbart, og allerede et halvt år etter deres første møte ble Kristin gravid. Paret flyttet sammen på Ulefoss, der de kjøpte huset etter Kristins besteforeldre – et hus den lille familien på tre fremdeles bor i. Gutten deres, Emiil, har nå blitt åtte år. Vi sitter inne på spiserommet i stallen. Kristin og Tommy er åpne på at veien frem til i dag langt fra har vært uproblematisk. Tommy tar en pappkopp ned fra hyllen, fyller den med varm kaffe direkte fra trakteren, og setter seg ned. – Du vet, livet mitt har ikke bare vært enkelt, begynner han.

Barnehjem og rusmisbruk

Tommy forteller at det hele startet i barndomsbyen hans, Kristiansand. Den lille gutten var vill etter hester. Allerede som 7-åring fikk han ansvaret for sin første hest. Som tenåring var han aktiv i sprangryttermiljøet, og ble Sørlandsmester i aldersbestemte klasser hele tre ganger. Som 15-åring

At travlaget åpner stall og hjerterom på denne måten er helt fantastisk MARIT AUGUSTINUSSEN

ble han en del av miljøet til Eirik Høitomt, som da hadde stall på Sørlandets travpark. Det var på denne tiden problemene for alvor startet. Tommy ble plassert på barnehjem året før han fylte 16. Den hestegale gutten rømte stadig fra institusjonen, og som regel fant barnehjemsansatte han i stallen. Han hadde stukket av for å være sammen med hestene han var så glad i.

– Da jeg ble myndig som 18-åring eskalerte problemene skikkelig. Jeg ble trukket inn mot Oslo, og rusproblemene vokste over hodet på meg. I gode perioder var jeg i stallen, men mer og mer av tiden ble brukt i et stadig tyngre kriminelt miljø. Etter hvert klarte jeg ikke skille mellom rett og galt, og jeg var inn og ut av fengsel. Vinningskriminalitet, narkotika, torpedovirksomhet. Det var heftig, forteller Tommy. Han snakker med klar og tydelig stemme. Legger ikke skjul på noe. Han var en hardbarka kriminell, for å bruke hans egne ord. – Da jeg møtte Kristin hadde jeg overlevd åtte overdoser med heroin. Det var helt på håret at det gikk bra. Men Kristin fikk meg på rett vei, vi ble foreldre, og det var en ny start for meg, sier Tommy. Men problemene var ikke over. – Jeg sprakk noen ganger de første årene av forholdet vårt, erkjenner Tommy. Kristin lytter mens Tommy snakker. Livet med en rusmisbruker er aller verst for dem som står nærmest. Utallige ganger tenkte hun at nå får det være nok, men kjærligheten og lille Emiil holdt dem sammen – på et vis. – Ja, vi må vel kunne si at vi var av og på. Men det var likevel liksom alltid oss. Terrenget var komplisert, men vi navigerte gjennom det, sier Kristin.

Rusfri i fem år

Vendepunktet kom i 2015. Da la Tommy seg inn på Origosenteret, et rehabiliteringssenter for mennesker med rusavhengighet, drevet av Kirkens Bymisjon. – Jeg var innlagt i 14 måneder, forteller Tommy. Han har vært rusfri siden. Det takker han familien for. – Jeg er så heldig at jeg har to sønner. To nydelige gutter. Uten dem, så… Tommy lar ordene henge i luften. Hans andre sønn er fra et tidligere forhold.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Om jeg bare kan hjelpe én eneste å slippe unna det jeg selv har opplevd, så er det verdt det TOMMY ESPELAND

Det går aldri lenge mellom hver gang Tommy kommer tilbake til hestene når han snakker. I et kronglete liv har hestene vært den røde tråden. En vei ut av rusen i perioder der det nesten har gått galt. Og det er denne kombinasjonen – Tommys bakgrunn og hestenes betydning – som gir han engasjementet til å jobbe med barn og ungdom som nødvendigvis ikke har fått en A4-start på livet, og som ikke finner sin naturlige plass i samfunnets tradisjonelle rammer på skole og andre steder. – Om jeg bare kan hjelpe én eneste å slippe unna det jeg selv har opplevd, så er det verdt det, sier Tommy, og ser opp.

Det uvanlige samarbeidet

Lunde Travlag, eller Lunde Travselskap, som er det formelle navnet, er et av landets eldste. Vi må faktisk helt tilbake til 1880 for å finne stiftelsesdatoen. Det er et aktivt travlag med rundt 55 medlemmer. Travlaget har i flere år hatt tradisjon for å ta samfunnsansvar, og tilrettelegge for at stadig nye brukere får bli kjent med hestene.

I 2015 inngikk travlaget et samarbeid med UDI. Samarbeidet innebærer at travlaget tar imot asylsøkere som bor på nabotomten på Dagsrud. Beboerne deltar på ukentlige aktiviteter i stallen. Dette er mennesker som kommer til Norge fra krig, forfølgelse og med andre grunner for å flykte fra landet de bor i. Primært er aktivitetstilbudet til barn og ungdom, men også voksne er velkomne. Kristin er i dag leder i travlaget, og sammen med travlagets bærebjelke, Anette Knutsen (36), er hun den som koordinerer UDI-prosjektet. – Her jobber vi sammen om stell, måking, børsting av hestene, og selvsagt ridning og kjøring. Vi arrangerer også turer til Klosterskogen, og gir opplevelser og inspirasjon i en for mange krevende hverdag, forteller hun, og trekker spesielt frem avslutningen før jul. – Da hadde vi grøtfest i stallen. Fra mottaket kom det 40 personer, smiler hun.

siden. Tidligere i vår fikk kommunen gladmeldingen om at Nome statlige mottak fikk fornyet avtalen for ti nye år, og de første beboerne flytter inn etter sommeren. Ingen jublet høyere enn Kristin og Tommy for akkurat den beskjeden. Nå ser de begge frem til å ta imot nye barn og ungdommer i stallen, og bidra til å gi dem en lettere inngang til det norske samfunnet. – Vi er klare, lover de de to ildsjelene i Lunde Travlag. Sparebankstiftelsen har lenge sett verdien av arbeidet som Kristin, Tommy og de andre frivillige i travlaget legger ned, og ga i 2017 en gave som ble brukt til å kjøpe inn ny hestehenger. Travlaget var også en av organisasjonene som fikk hjelp fra Stiftelsen sitt Coronafond tidligere i vår. Nå på forsommeren ga Stiftelsen en velkomstgave til asylmottaket på 300.000 kroner. Disse midlene er øremerket nye lekeapparater for barn.

Ny oppstart

Avtalen mellom Nome kommune og UDI gikk ut ved nyttår for et halvt år

Idrettsfamilien – Vi måtte bygge om huset for å få større vaskerom, ler den aktive familien fra Ulefoss. Med fire idrettsjenter i huset går vaskemaskinen kontinuerlig, mens mor og far løper fra trening til trening Tekst: Hans Kristian Lahus

Marianne Fjeldstad (34) og Frode Sannerholt (38) beskriver seg selv som arvelig belastet. – Vi kommer alltid til å være engasjerte i lokalmiljøet. Det er tradisjon i familien på begge sider, sier Marianne og smiler. Vi sitter i et koselig hvitmalt hus på en gård øverst på Sannerholt, et par kilometer utenfor Ulefoss sentrum. Med flott utsikt mot Norsjø, og ved foten av Stangefjell. Utenfor er det lange og rette ranker med velstelt eplehage, der knoppene så vidt titter frem på de friserte grenene. Frode er odelsgutt, og har vokst opp på gården han overtok driften av i 2007. Han leverer hver høst tonnevis med frisk frukt til mottakene på Gvarv. – Gården skulle gjerne vært større. Jeg kan ikke leve av den alene, forteller Frode, som arbeider full tid som elektriker ved siden av fruktproduksjonen.

Foto: Ulefoss Kameraklubb

Fire perler på en snor

Inne i den koselige stuen er det bemerkelsesverdig stille og rolig. Vi mistenker at denne stillheten ikke alltid preger hverdagen hos den imøtekommende familien. For rundt langbordet i stuen sitter det fire blide jenter som tente lys. Kasandra (10), Josefine (8), Tiril (4) og Ine Sofie (2). Vi forstår raskt at stillesitting ikke er normalen i dette hjemmet. – Jeg driver med fotball, turn, skiskyting og håndball, forteller eldstejenta Kasandra, før hun fortsetter. – Så driver Josefine med turn, håndball og fotball. Tiril og Ine Sofie har allerede startet på turn, men de er mest opptatt av dukker, lego og lekekjøkken. Kasandra snakker på inn- og utpust, og det tar ikke lang tid før mistanken vår blir bekreftet. De sprudlende søstrene hennes går i gang med hver sin lek rundt i huset, og lydnivået øker.

Men Kasandra blir sittende. Hun vil bli intervjuet mer. Hun skal jo tross alt bli profesjonell håndballspiller, og komme på TV når hun blir stor, så må hun bli vant til journalister, mener hun.

Har du noen forbilder som du ser opp til? – Ja, Heidi Løke. Hun er kul. Og så tåler hun mye. Jeg har møtte henne på håndballskole to ganger, forteller Kasandra ivrig. Den allsidige 10-åringen liker aller best å spille fotball sammen med guttene, kan hun fortelle. – Ja, for de er tøffe. Akkurat som meg, sier hun. Pappa Frode ler. – Kasandra, ro deg litt ned da. Når eplene er høstet, og snøen melder sin ankomst, kjører Kasandra og Frode til Bø to ganger i uken. Skiskyttermiljøet i Bø er godt etablert, og her får Ulefossjenta kyndig veiledning av dyktige trenere. Kasandra liker godt

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

å møte barn fra andre skoler, forteller hun. – Ja, det er skikkelig gøy. Da får jeg nye venner. Det er derfor jeg liker så godt å dra på turneringer og overnattingsturer med laget også.

Vinger og hjul

Mamma Marianne vokste opp i Lunde med to storebrødre som drev med alpint, og var selv innom en rekke idretter i barne- og ungdomsårene. Det samme var Frode, som i tillegg var aktiv i korpset, der han prøvde seg på de fleste instrumenter. Om det var idretten som var deres første samtaleemne da Marianne og Frode møttes på Wings and Wheels i 2006 vites ikke, men det var i hvert fall på den årlige fly- og bilfestivalen som ble arrangert på flyplassen mellom Lunde og Ulefoss de to møttes for første gang. – Var ikke det praktisk da? Vi møttes på halvveien, ler Marianne. Og praktiske løsninger er stikkordet for den travle familien på Sannerholt. Marianne er håndballtrener, sitter i styret i både turngruppa og håndballgruppa, og følger barna på de fleste treninger. Frode er øverste leder for idretten i Nome gjennom sitt lederverv i idrettsrådet. I tillegg er han leder i Ulefoss Sportsforening, og er innom laglederroller for barna.

Ekte engasjement

Hvor kommer dette voldsomme engasjementet fra? – Det gir glede, svarer Frode kontant, før han utdyper. – Vi syns det har en verdi at barn, ungdom og voksne er aktive. Og da føler vi ansvar for å gjøre vår del av jobben for å legge til rette for det. Så har vi jo en mulighet til å påvirke da, når vi sitter i de rollene vi gjør. Og vi har begge et ekte engasjement for å gjøre frivilligheten i Nome så bred og inkluderende som mulig, sier Frode, og ser bort på Marianne. – Så får vi jo være sammen med barna våre i deres aktiviteter, og det er en verdi som betyr mye for oss, sier hun. – Vi har lyst til å utgjøre en forskjell,

– Så blir jo dette i tillegg vår sosiale arena. Det er rett og slett her vi har vennene våre, og vårt sosiale nettverk, smiler Frode.

anlegg og maskiner. Vi er avhengige av fagfolk for å kjøre og reparere løypemaskiner, drifte kunstgressanlegg, og prosjektere vedlikehold og fornyelse. Jeg er bekymret for rekrutteringen av slikt nøkkelpersonell. De vi har blir eldre, og jeg skulle gjerne sett at vi klarte å få med en ny generasjon ildsjeler. Jeg har ikke løsningen på hvordan, men jeg tror det er viktig at vi setter fokus på disse utfordringene, sier Frode.

13 millioner til idretten i Nome

Nome idrettslag

både for våre egne og for andres barn. Jeg tror også at det mangfoldet av aktiviteter som frivilligheten i Nome legger til rette for, er den beste forebyggingen mot mer usunne miljøer og aktiviteter for ungdommen vår, forklarer Marianne.

Siden etableringen av Stiftelsen i 2012 er det delt ut gaver til idrettslige formål for til sammen nesten 13 millioner kroner, altså i gjennomsnitt snaut 2 millioner kroner hvert eneste år. Som øverste valgte leder for Nomeidretten, ser Frode den enorme betydningen dette har for fysisk aktivitet, inkludering, samhold, glede, helse og trivsel. – Vi er privilegerte som har Stiftelsen. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skulle gjort uten, sier han.

Hva er slik du ser det de største utfordringene for idretten i Nome fremover? – Vi må ikke bli bortskjemte. Og der kan det faktisk ligge en liten fare med Stiftelsen, som det er viktig at vi har litt bevissthet rundt. Vi må ikke glemme at dugnadsarbeidet fremdeles må ligge til grunn. Stiftelsens pengebinge betyr ingenting dersom vi ikke klarer å ta vare på, og videreføre dugnadsånden til neste generasjon. Frode har de siste årene sett en utvikling han advarer sterkt mot. – Jeg mener bestemt at vi ikke skal kunne kjøpe oss fri fra dugnad. Jeg ser eksempler på det både i Nome og andre steder, og jeg syns det er en uting. For meg er det en fanesak.

Nome Fotball så dagens lys for to år siden, og har representert en ny måte å tenke på i kommunen vår. Frode har vært tett på denne etableringen, og mener det er interessant.

Er dette starten på Nome idrettslag? – Det kan det være. Jeg er ikke fremmed for tanken. Jeg syns i hvert fall at vi skal tørre å diskutere det. Gjennom Nome Fotball ser vi nå at det har ført til at det samlet sett er flere som spiller fotball. Dersom den samme utviklingen vil være resultatet i andre idretter, så må vi virkelig se nærmere på hvordan idretten i Nome er organisert, og om en sammenslåing kanskje er veien å gå. Sett i lys av at vi behøver flere idrettsanlegg i kommunen, og samtidig ser stadige utfordringer med å rekruttere frivillige, trenere og ildsjeler, så kan det godt hende at vi om noen år har ett felles idrettslag i kommunen. Det får være en utfordring vi alle kan tenke på, smiler Frode Sannerholt avslutningsvis.

Dugnaden skal gjennomføres. Ikke kjøpes. Da er det ikke dugnad. Det er derimot starten på slutten for tilbudene til barna våre, fastslår han.

Ildsjelene blir eldre

Det bringer den erfarne idrettslederen over på et annet tema han ser på med voksende bekymring: Anleggssituasjonen. – Det blir mer og mer komplisert å drifte

Vi skaper verdier Sparebankstiftelsens formål er å aktivt forvalte Stiftelsens verdier, slik at en for all fremtid sikrer avkastning som skal deles ut til det beste for lokalsamfunnet i Nome.

Våre organisasjonsverdier: Modig

Bærekraftig

Innovativ

Skapende

Organisasjonskart Generalforsamling 12 personer

Valgkomite 3 personer

Styret

5 personer

Ledelse 1 person

Slik fungerer en søknadsprosess:

1. Søknadsportalen åpner

2. Søknadsportal stenger

3. Søker får svar på søknad

4. Tildeling

5. Rapportering/ utbetaling

1. august

15. september

Innen 15. november

November/ desember

Innen 2 år etter tildeling

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Stiftelsen i tall 23/11/12

460 millioner

110 millioner

Stiftelsen ble opprettet

Verdier Stiftelsen eier i Sparebank1 Telemark

Utbytte fra Sparebank1 Telemark siden opprettelsen av Stiftelsen

600 millioner

3 016 665

27%

Stiftelsens nåværende verdi

Antall egenkapitalbevis Stiftelsen eier i Sparebank1 Telemark i dag

Stiftelsens andel av egenkapitalbevis i Sparebank1 Telemark

1 av 2

40 millioner

97%

Stiftelsen er en av de to største eierene av Sparebank1 Telemark

Gaver Stiftelsen har delt ut siden 2012

Andel av Stiftelsens gaver som er delt ut i Nome kommune

Stiftelsen drives i et evighetsperspektiv, og målet er minimum å opprettholde stiftelsens realverdi på dens egenkapital over tid.

4 500 000 4 000 000 3 500 000 3 000 000 2 500 000 2 000 000 1 500 000 1 000 000 500 000 2013

2014

2015

IDRETT

KUNNSKAP

2016 KULTUR

2017 NÆRMILJØ

2018

2019

NATUR

Mer informasjon finner du på stiftelsenhl.no 23

MORTEN HERMANSEN

En gammel drøm som går i oppfyllelse

Kamerater i kubikk 24

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Morten Hermansen (37) står og ser på sønnen Emil (8) som i 50 kilometer i timen kommer susende gjennom luften. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Superlativ Media AS

Idet Emil lander, og det grove motorsykkelhjulet får tak, spruter grusen flere titalls meter bakover, og den oransje motorsykkelen skyter fart mot nye kuler, hopp og svinger. Morten sin samboer, og Emil sin mamma, Christine Skau Nilsen (36), står på en liten tribune midt ute på banen. I en sele på magen henger lillebror Odin (7 måneder) med hørselsvern på hodet. Christine holder hendene beskyttende foran ansiktet til Odin mens storebror Emil passerer, og sender en sky av sand og støv mot heiagjengen. – Jeg var redd da Emil gikk over til den 65 kubikk store motorsykkelen. Spesielt de lange hoppene syns jeg var skumle, sier Christine.

Noen minutter senere er det Morten sin tur til å fly gjennom luften. Der Emil foreløpig strekker seg til 15 meter, lander ikke Morten før nærmere 30 meter flytur er unnagjort.

Var redd for den høye lyden

– Jeg har alltid likt ting med fart, sier Emil. 8-åringen har kjørt motocross siden har var fire år, og har de siste par sesongene også begynt å kjøre konkurranser. Både lokale klubbmesterskap på Rallebanen, og nasjonale stevner. – Vi bryr oss ikke om resultatlister, og det er lik premiering til alle. Det viktigste er at barna opplever gleden ved å kjøre sammen. Det er kniving

Lange svev

Vi er på Rallebanen på Hørte, nærmeste nabo til betongprodusenten Systemblokk. Hit kommer Emil og Morten tre ganger i uken, for å leke seg med motorsyklene sine. Og de er langt fra alene. Det minner mest om en maurtue der motorsyklister, barn, voksne, servicevogner og telt utgjør et eget lite samfunn. Lyden fra spreke motorer er konstant, og en tydlig duft av eksos omkranser det hele. Ute i løypen vinker en mann med et hvitt og sort flagg. Emil slakker farten, og svinger rolig ut av banen. Med lavt turtall kjører han over parkeringsplassen og bort til serviceområdet. Pappa Morten gir sønnen en highfive, før far sjøl tar på seg hjelmen. Nå er det hans tur til å kjøre. Med et bestemt tråkk starter Morten sykkelen. 250 hissige kubikk gir fra seg et drønn.

Vi lærer barna viktigheten av verdier MORTEN HERMANSEN

mens de kjører, og så er de kompiser etterpå, forteller Morten. – Jeg kjører jo fra de fleste da, pappa, sier Emil bestemt. Morten ler. – Jada, men det er ikke det som betyr noe, svarer han, og klapper Emil på hodet. For Emil har kubikk, høy fart og lange hopp blitt den store hobbyen. – Jeg liker lego og dataspill også. Men det er cross-sykkelen som er det morsomste, forteller han.

Husker du hvordan det var da du fikk din egen motorsykkel? – Pappa og jeg hadde snakket om det en stund. Og plutselig en dag, så stod det en motorsykkel hjemme i garasjen. Pappa hadde kjøpt uten at jeg visste om det. Hva tenkte du da? – Først ble jeg sjokkert. Så ble jeg kjempeglad. Emil syns det var litt skummelt i starten. – Ja, jeg var redd i begynnelsen. Jeg var mest redd for den høye lyden, forteller han.

Tar vare på hverandre

Men redselen slapp raskt taket, og nå er det en fryktløs gutt som herjer på banen på Hørte. Det er også her han har mange av vennene sine, og ikke minst har Emil funnet mestringsfølelse, selvtillit, og et miljø han føler seg hjemme i. Mamma Christine er førskolelærer, og kan ikke få fullrost miljøet på motocrossbanen nok. – Det er ikke alle barn som finner plassen sin på fotballaget, over skolebøkene, eller i de «vanlige» aktivitetene. Her i klubben er det et fantastisk godt miljø. Alle backer hverandre. De eldste ungdommene tar vare på de yngre barna, hjelper dem med utstyr, og bidrar til at alle blir inkludert. Dette gir Emil og de yngste fine forbilder, og noen å strekke seg mot. Jeg opplever miljøet som raust og trygt, forteller Christine.

– Vi var en kompisgjeng som kjøpte noen sykler. Men vi fikk jo aldri kjørt mot hverandre, for det var stort sett bare én sykkel som vi klarte å få til og gå om gangen, ler han.

Morten bryter inn. – Så lærer barna viktigheten av å ta vare på verdier, og hjelpe hverandre med dette. Hver lørdag er det vaskedag. Da skal sykler og utstyr vaskes, oljes og vedlikeholdes. Det er en relativt kostbar sport i den forstand at utstyret er dyrt. Men dersom en er flink med vedlikeholdet, så har utstyret stor salgsverdi når det skal byttes ut.

– Var så dumme at vi kjørte rundt i Lunde sentrum

Morten startet å skru på motorsykkel i 14-års alderen. Da kjøpte han et gammelt vrak av en motorsykkel, for å bruke hans egne ord.

Den gang fantes det ikke noe miljø å være en del av for de motorsykkelinteresserte barna og ungdommene i Lunde og Ulefoss. – Vi kjørte litt på jordene. Da vi ble eldre var vi så dumme at vi kjørte rundt i sentrum også. Bare tull. Jeg er derfor så glad for at vi har denne muligheten til og samles rundt et sunt og organisert miljø i Bø Motocrossklubb. Her kan barna lære seg sporten i et kontrollert miljø, med gode trenere, og i trygge rammer, sier Morten.

Bare vent til jeg blir 11 år - da skal jeg kjøre fra pappa.

siste runden de kjørte, og planlegger at i neste pause skal de leke «boksen går». Men først skal de ut å se på de eldste ungdommene som straks skal ut å kjøre. Emil syns det er stas å få venner fra andre steder enn Lunde. For her møtes motorsykkelinteresserte fra hele regionen. Pappa Morten var en av initiativtakerne til å ruste opp den gamle banen, og blåse nytt liv i motocrossmiljøet i det som før het Bø og Sauherad, pluss Nome. – Banen var gjengrodd, og hadde ligget brakk i mange år da jeg fikk en telefon vinteren 2017 om jeg ville være med å få i gang et miljø igjen. Initiativet kom fra en gjeng i Bø, og sammen møttes vi utpå vårparten. Interessen var stor, dugnadsånden sterk, og allerede på sommeren stod banen klar. Utpå høsten ble banen sikkerhetsgodkjent av forbundet. Det var starten, minnes Morten, som til tross for heftige svev og det som de fleste vil kalle villmannskjøring på høyt nivå, beskriver seg selv som en mosjonist.

EMIL HERMANSEN

Gjengrodd bane

I en av pausene i kjøringen setter Emil seg ned med kameratene Sander og Alvin Emil, som er fra henholdsvis Ulefoss og Bø. De snakker om den

Sparebankstiftelsen bidro i 2019 med 90.000 kroner til Bø Motocrossklubb. – Disse midlene har vært avgjørende for klubben. Det har gjort at vi blant annet har kunnet investere i sikkerheten på banen, og ha kapasitet til å ta imot alle som har lyst til å prøve denne sporten, forteller Morten.

Derfor gir Stiftelsen gaver ut av kommunen Sparebankstiftelsen opplever å få kritikk for å gi gaver utenfor Nome kommune sine grenser. Styreleder Egil Stokken forstår kritikken, men mener den bygger på misforståelser. Tekst og foto: Hans Kristian Lahus

– Jeg blir glad når jeg hører historien om Bø Motocrossklubb. Den er et godt eksempel på hvorfor Stiftelsen innimellom gir gaver utenfor kommunens grenser, sier Egil Stokken. Styrelederen forklarer at Stiftelsen opptatt av å bidra til et mangfold aktivitetstilbud til innbyggerne Nome. Ved å samarbeide på tvers kommunegrensene, mener Stokken dette mangfoldet økes.

er av i av at

– Vi vet at en stor andel av innbyggerne i Nome benytter seg av lag, foreninger, anlegg og tilbud i nabokommunene. Dette gir mening og verdi til mange av oss som bor her i Nome. Både til barn, ungdom, voksne og eldre. Da er vi i Stiftelsen opptatt av å bidra til at disse tilbudene opprettholdes. Spesielt gjelder dette aktivitetstilbud som krever spesielle anlegg, kompetanse eller andre former for tilrettelegging, forteller Stokken.

Lundeheringen Morten Hermansen er glad for at Stiftelsen åpner for denne type tildelinger. – Det er ikke realistisk, og heller ikke hensiktsmessig, å tenke at en skal bygge egne motocrossbaner i hver kommune. Banene er kostbare å drifte, dugnadsmiljøet er sårbart, og det er ressurskrevende å finansiere trenere og sikkerhetstiltak, forklarer Hermansen.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Motocrossmammaen

Christine sin interesse for motocrossklubben vokste i takt med at Emil syntes det var gøy. Nå er hun en ivrig motorsykkelmamma, som deltar aktivt i miljøet. Hun har tatt sikkerhetskurs, noe som innebærer at hun kan organisere og koordinere treningen, sikkerheten og kjøringen på banen. – Og så vasker jeg tøy, passer på at gutta får i seg nok mat, baker kaker, og organiserer sosiale turer. Men dette må du ikke skrive, for det høres ut som en veldig stereotyp kjønnsfordeling, ler Christine, og understreker raskt. – Det er jenter som kjører sykkel også altså.

Den ivrige ildsjelen var selv en av de som skulle ønske at et slikt tilbud eksisterte da han selv var ung, og ser hvor mye det betyr for sønnen Emil og vennene hans fra Lunde og Ulefoss. – Der vi som unge kjørte rundt på jorder og i Lunde sentrum uten å vite hva vi drev med, så kan barna og ungdommene i dag drive sporten i trygge former. Blant annet takket være Stiftelsen. Og vi er mange familier fra Nome som ukentlig møtes på banen på Hørte, forteller Hermansen. Egil Stokken forteller at det å gi gaver

Det ser skummelt og farlig ut. Hvordan er skadestatistikken i denne sporten? – Det er en risikosport, og uhell og skader skjer. Men i veldig liten grad, forteller Morten, som understreker hvor viktig et organisert miljø er. – Det er jo det som er så fint med å være en del av en klubb som dette. Vi har trenere med stor kompetanse, som veileder både barna og oss voksne. Hver tirsdag er det teknikktrening, og da er det fokus på sikkerhet og respekt for det vi driver med.

– Jeg hadde ønsket meg en lillebror i flere år, siden jeg kjedet meg så mye hjemme, forteller Emil, mens Christine går inn i familiens nyinnkjøpte Mercedes Sprinter, som er ombygd til å være kombinert bil, oppholdsrom og verksted.

Bare vent

– Og bare vent til jeg blir 11 år. Da skal jeg kjøre fra pappa, slår Emil Hermansen skråsikkert fast.

Lille Odin på syv måneder gir høylytt uttrykk for at det er nå er tid for å tenke på neste måltid.

– Jeg gleder meg allerede til at Odin blir tre eller fire år, for da skal han også kjøre sykkel, forteller Emil, og ser drømmende bort på Morten som er ute på en ny runde ute på banen.

ut av kommunen er fundamentert i Stiftelsen sine vedtekter. – Det skal deles ut gaver til allmennyttige formål til det beste for innbyggerne i Nome, og gaver kan i enkelttilfeller også gis ut av kommunen. Så vi står på trygg grunn rent formelt også. Og gaven til Bø Motocrossklubb syns jeg kombinerer disse prinsippene på en fin måte, understreker han. – Samtidig er det i denne diskusjonen viktig å presisere følgende: Siden Stiftelsen ble etablert i 2012, så er over

95 prosent av gavemidlene delt ut innenfor Nome sine grenser, avslutter Stokken.

Jeg er så glad for at vi har denne muligheten til og samles rundt et sunt og organisert miljø i Bø Motocrossklubb. Her kan barna lære seg sporten i et kontrollert miljø, med gode trenere, og i trygge rammer. MORTEN HERMANSEN

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Trygghet i det nære Kjersti Svenseid (29) hadde jobb og leilighet i Porsgrunn. Men da hun skulle bli mor, bygge hus og etablere seg var hun ikke i tvil. Hun måtte hjem til Svenseid. Tekst: Hans Kristian Lahus

Nå står hun i spissen for den nye generasjonen småbarnsfamilier i den lille bygda lengst nord i kommunen. Kjersti og samboer Arvid Espedalen (31) tar imot oss i sitt nybygde hus øverst i boligfeltet Bergeåsen. - Vil dere ha kaffe, spør Arvid. - Vi har også noen julekaker liggende som vi gjerne skulle fått spist opp, fortsetter han.

Foto: Ulefoss Kameraklubb

Ute skinner solen denne vintersøndagen i januar. Snøen dekker landskapet. Inne i stuen sitter halve nabolaget rundt stuebordet. Ivrige barneføtter løper i flokk rundt på gulvet i ullklær og med røde roser i kinnene. De kommer rett fra lekeplassen der de har aket, husket og svingt seg i lekeapparatene som ble satt opp på dugnad sist sommer. Kjersti og Arvid sine to jenter, Pernille (6) og Emma (1)

leder an i leken. Det er tross alt deres hjemmebane.

Snudd på hodet

Slik var ikke situasjonen for bare få år siden. Det var langt mellom barnelatter, trehjulssykler og småbarnsforeldre i Bergeåsen. Nå er situasjonen snudd på hodet.

På rekke og rad i boligfeltet bor det nå familier der bleieskift, pappaperm og diskusjoner rundt hvem som skal levere i barnehagen preger hverdagen. To av disse familiene er på besøk hos Kjersti og Arvid, og forsøker etter beste evne å spise siste rest av krumkaker og sirupsnipper. Stadig avbrutt av høye rop på «mamma» og «pappa» fra ulike rom av huset. Barna leker gjemsel, og det er vanskelig å holde på hemmeligheten om hvor en har gjemt seg.

Lave boligpriser ble avgjørende

Anon Jakob Hermansen (41) sitter ytterst ved stuebordet, slik at han kan holde øye med lille Olav (2), som nå er mest opptatt av fotballen han har fått tak i på gulvet. Nina Fåne (37) og Eivind Bjørke (35) er de to siste rundt bordet. På gulvet har brødrene Olav (6) og Iver (3) bygget et høyt legotårn. Nina og Eivind er begge i kategorien innflyttere. Selv om Bøjenta Nina tidlig ble en del av miljøet på Svenseid. - Storesøsteren min giftet seg til Svenseid, så det ble til at jeg var mye her i ungdomstiden. Jeg fikk gode venner, og så etter hvert på Svenseid som et sted jeg kunne tenke meg å bo på, forteller Nina, som arbeider som lærer på ungdomsskolen på Ulefoss. Det var der hun traff Eivind. Da de ble kjærester, og skulle etablere seg i lag, stod valget mellom Svenseid og Bø. - Vi må nok være ærlige og si at det til slutt var prisen som gjorde at vi landet på Svenseid. I Bø er prisen på både tomter og hus blitt høye. Vi fant raskt ut at vi kunne kjøpe tomt og bygge nytt hus på Svenseid til samme pris som å kjøpe et eldre hus i Bø. Da var valget enkelt, forteller Eivind. Eivind vokste opp i Ål i Hallingdal, og kom til Telemark som student. - Ål og Svenseid har mange likhetstrekk. Det er god plass, naturen er tett innpå, menneskene har beina godt plantet på bakken – og en kan fiske rett utenfor

Forandringen

kjøkkendøra, sier Eivind. Én forskjell er det likevel. - Temperaturen. For en hallingdøl er dette Syden. Vi er ikke vant med dager over 15 grader. Her er det varmt hele tiden, skryter Eivind.

Lokalsamfunnet som forsvant

Etternavnet røper at Kjersti er ekte Svenseidjente. Hun vokste opp i bygda sammen med mor, far og to søstre. Kjersti hadde tidlig en utfartstrang, og syntes Svenseid ble for lite. Hun flyttet etter ungdomsskolen ut av bygda, ville oppleve andre steder, og var langt fra sikker på at det var på Svenseid hun skulle etablere seg. Nabo Anon Jakob er av samme sort. Ekte Svenseidgutt. Som født inn i lastebilfamilien Hermansen, var yrkesvalget avgjort i ung alder. I motsetning til Kjersti tok han et tidlig valg om at det nok var på Svenseid det var greiest å bli boende. Han kjøpte seg hus, og har alltid blitt værende i bygda.

For en hallingdøl er dette syden EIVIND BJØRKE

Selv om det ikke er mange år siden, så var det lille bygdesamfunnet veldig annerledes den gang Kjersti og Anon Jakob trådde sine barnesko her. - Vi hadde jo to matbutikker på Svenseid da jeg var gutt. Tenk på det, sier Anon Jakob. - I tillegg var det skole her, et aktivt bedehusmiljø, og ungdomslaget hadde tilbud til alle aldre, forteller han videre. - Så må du ikke glemme at hele bygda feiret 17. mai sammen, det ble arrangert skidag med hopprenn, og på Sankthansaften brant vi bål på badeplassen ved Norheimtjønna, skyter Kjersti inn. - I dag har vi ikke noe av dette. Sånt gjør noe med en liten bygd.

Så hva skjedde? Hvordan omstilte Svenseid seg slik at pilen igjen peker oppover, optimismen hos småbarnsfamiliene rundt bordet blomstrer, og alle skryter av hvor mye de trives med å bo her? - Godt spørsmål, starter Kjersti. - For du må huske på at vi nå har hele fem familier med barn i barnehagealder rett rundt oss her i vårt lille nabolag. Og hele åtte av ti av disse foreldrene er innflyttere til kommunen! Den samme utviklingen ser vi ellers i Nordbygda også. Både på Kleppe, Norheim og andre steder vokser det frem småbarnsfamilier i sentrum for levende lokalsamfunn. Mange har flyttet hjem, og mange har flyttet til. Kjersti blir engasjert. Som lærer på Lunde 10-årige skole, er hun spesielt opptatt av barns oppvekstsvilkår. - Jeg tror at vi i den generasjonen som nå blir foreldre, og som vokste opp her i bygda, har minnene med oss. Jeg ser tilbake på det vi hadde som så verdifullt. Derfor har jeg et ønske om å forsøke og bidra til at det kan bli litt mer slik som det var, med aktive miljø og gode møteplasser. Men det krever jo, ikke sant? Det er frivillighet, organisering, dugnader og disse ildsjelene som må trå frem. Kjersti tar en liten pause, mens hun leter etter ordene. - Det er flere av oss som har innsett at vi selv må ta ansvar for å skape møteplassene som våre foreldre skapte for oss. Og så har vi kanskje brukt litt tid på å tilpasse disse til en ny tid, og til et nytt samfunn, reflekterer hun.

Funnet tilbake

- I dag føler jeg at vi har klart å ta tilbake noe av det vi mistet. Ikke minst har vi skapt nye møtesteder. Lekeplassen her i boligfeltet er et eksempel på dette, forteller Kjersti. Egil Stokken, styreleder i Sparebankstiftelsen, blir glad når han hører Kjersti sin analyse. For Stiftelsen har det vært en bevisst strategi å bidra til å styrke de små lokalsamfunnene i hele

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Jeg tror den fine utviklingen i bygda vår kommer til å fortsette ARVID ESPEDALEN

kommunen. Stiftelsen har gitt gaver til flere av velforeningene i Nome, blant annet til lekeplassen på Svenseid. - Velforeninger gjør en fantastisk viktig jobb for det jeg kaller hverdagstrivselen til folk. En islagt skøytebane, en liten garasje til plenklipperen som klipper fellesarealene, eller som på Svenseid – en lekeplass med trygge lekeapparater midt i boligfeltet. Det er eksempler på tilbud som kan synes små, men som er store for dem som bor der. Jeg hyller velforeningene sitt arbeid, og de skal vite at de bidrar til at kommunen vår er god å bo i, sier Stokken engasjert. Anon Jakob forteller at det er planer om å utvikle ytterligere aktivitet på lekeplassen. - Vi har planer om å utvide med både grillplass og benker. Og så har vi også snakket om å arrangere en uhøytidelig fotballturnering her, forteller han ivrig.

- Kom til oss

Så, hvor er Svenseid om 20-30 år? Kjersti sin samboer Arvid er klar på hva han mener. - Jeg tror den fine utviklingen bygda her har hatt de siste årene bare

kommer til å fortsette. Vi har mye plass her. Det er lagt ut en rekke nye tomter i Bergeåsen, og vi har lyst på flere naboer. For meg er Svenseid det mest sentrale stedet i Midt-Telemark. Det er korte avstander til både Lunde, Ulefoss og Bø. Samtidig er jobbmarkeder i både Grenland og Notodden under en times kjøretur unna. Jeg oppfordrer alle til å vurdere Svenseid når de skal etablere seg, sier Bøgutten som ble Svenseidpatriot. Han pendler selv til Porsgrunn hver dag, på arbeid som mekaniker på anleggsmaskiner. - Det er godt å få tid til å varme opp bilen før en må ut i kulden å skru, smiler han.

og vi stopper og prater når vi møter hverandre på tur. Jeg kaller det trygghet i det nære. Det er litt sånn Bakkebygrenda, fortsetter hun, og får bekreftende nikk fra Kjersti, Arvid og Anon Jakob. Hallingdølen Eivind liker best å ha det stille rundt seg. Han er ikke så begeistret når samboer Nina bringer badeplassen på banen, og vil ikke at flere enn nødvendig skal oppdage badeperlen ved Norheimtjønna. - Kan du ikke skrive at det er mye orm på badeplassen, smiler han lurt.

- Skriv at det er orm her

Nina og Eivind trekker også frem møteplassene som noe av det som skaper det gode miljøet i bygda. - Det er sjelden vi avtaler og møtes. Men det er som regel alltid aktivitet på lekeplassen, i gapahuken eller på badeplassen ved Norheimtjønna. Det er kjempetrivelig for barna. De har alltid noen å leke med, sier Nina. - Det er det som kjennetegner små steder som Svenseid og Nordbygda. Alle kjenner alle, vi ser etter hverandre,

Større avkastning enn oljefondet Dette er historien om hvordan lokalsamfunnet i Nome fikk Norges største pengebinge. Fortalt av dem som var der da det skjedde. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Ulefoss Kameraklubb

På Lundås sitter to menn og skuer utover bygda. Dampen fra kaffekoppene de holder i hver sin hånd stiger langsomt til værs, der den blander seg med røyken fra bålet. De har nettopp åpnet en pakke med lefser som de deler broderlig, mens de mimrer om hvordan det egentlig gikk til at Sparebankstiftelsen i Nome ble landets rikeste – i hvert fall målt i kroner pr innbygger.

styreleder og banksjef i Holla og Lunde Sparebank under fusjonen med Sparebanken Telemark i 2012.

Per Richard Johansen (73) og Roar Snippen (57) er arkitektene bak Stiftelsen. De var henholdsvis

Stiftelsen har siden oppstarten økt pengebingen med til sammen rundt 300 millioner kroner. Av dette har 40

Allerede delt ut 40 millioner

– Det har blitt tilført mye mer penger til Stiftelsen enn jeg trodde var mulig. Det har fullstendig overgått hva jeg forutså at det skulle gi av verdier, sier Per Richard.

millioner allerede blitt delt ut som gaver til ulike lag, organisasjoner og prosjekter i Nome. – Dette betyr faktisk at Sparebankstiftelsen har hatt større avkastning enn oljefondet, konkluderer Roar, og fortsetter. – Og i tillegg har ikke Stiftelsen noen handlingsregel, så den står friere til å bruke verdiene slik den ønsker, smiler han.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Kunne sett annerledes ut

Roar legger en vedkubbe på bålet, som øyeblikkelig svarer med å sende gnister opp mot den krystallklare himmelen. De koser seg nå. De har blitt kalt «The Founding Fathers» av Sparebankstiftelsen, og det er tydelig at de er stolte av den syv år gamle babyen. Men historien kunne fort sett annerledes ut. Det var en krevende prosess som ledet frem til at fusjonen ble en realitet, og at Sparebankstiftelsen ble opprettet slik den ser ut i dag. Den tidligere styrelederen og banksjefen blir alvorlige når de snakker om turbulensen som var en del av sammenslåingen. – Seierherren skriver alltid historien. Derfor er det viktig for oss å være tydelige på at den motstanden som var mot fusjonen, var både ryddig og forståelig. Og kanskje var også situasjonen litt urettferdig. Vi hadde finansanalytikere og rådgivere som arbeidet med dette fra vår side, mens de som var uenige ikke hadde det samme grunnlaget å bygge sin argumentasjon på, forteller Roar. – Så er det jo også slik at det engasjementet som ble synliggjort med all tydelighet viste hvor mye banken betydde for innbyggerne i Nome. Spesielt i Lunde var «banken kåns» mye mer enn bare et slagord. Den var et symbol for hele bygda, og noe som en var veldig redd for å miste. Forståelig nok. Og for oss som arbeidet med dette, ble det et bakteppe som bidro til at vi måtte gjøre en enda grundigere og bedre jobb. Nettopp for å sikre at lokalsamfunnet skulle komme positivt ut av en slik sammenslåing, forklarer Per Richard. Vi skal komme nærmere tilbake til denne støyen, og de krevende utfordringene som fulgte i de dramatiske månedene for snart ti år siden.

Tungvekteren

Det er to erfarne menn som sitter rundt bålet på Lundås denne formiddagen i februar. Utsikten rekker over store deler av Lundesamfunnet. Telemarkskanalen kommer glidende stille gjennom bygda, og møter

Østeråa, før de tar felles vei videre mot Nomevann. Mellom elvene ligger skolen. Akkurat nå er det friminutt. Noen spiller fotball i snøen, andre aker. I bakgrunnen ser en hvor stort teglverket egentlig er. Eller var. Nå står det tomt. I horisonten står Vardefjell og Hantofjell som to majestetiske tårn. – Vi er heldige som bor her, sier Per Richard. – Ja, bortsett fra at jeg ikke gjør det da, svarer Bøheringen Roar, og ler godt. Per Richard ble født i Oslo en vårdag 1946, og er en markant stemme i norsk finansliv. Han er utdannet samfunnsøkonom, og har blant annet arbeidet i Finansdepartementet, som sjefsøkonom i DNB, og som forsknings-

Banken var et symbol for hele bygda, og noe som en var veldig redd for å miste ROAR SNIPPEN

leder i Statistisk sentralbyrå. I 1992 møtte han sin fremtidige kone, som var fra Lunde, og som faktisk arbeidet i Lunde Sparebank. De flyttet sammen på Ajersida, og Per Richard pendlet til Oslo der han arbeidet i flere år, før han avsluttet yrkeskarrieren som sjefsøkonom i KS. Innimellom var han også høgskolelektor på Høgskolen i Telemark – som nå har blitt universitet. Det er ikke tilfeldig at Per Richard og Roar tar oss med til Lundås. De er begge ivrige og flittige brukere av de mulighetene naturen i regionen byr på. Men der Per Richard er mest glad i å gå rolige turer, liker Roar å ha med seg børse eller fiskestang. Han vil ha litt mer spenning. Mens han fyller opp kaffekoppene, forteller han ivrig om den neste store gutteturen han skal på. Da er det Alaska som er målet, og sammen med en kameratgjeng skal han tilbringe noen uker i Nord-Amerika sin villmark.

Slet med Atle Skårdal

Roar er ekte telemarking. Født på Rjukan, men flyttet allerede som 2-åring til Hørte, og videre til Bø da han fylte syv. Der bor han fremdeles, på gården Torstveit. Som ungdom var Roar en allsidig idrettsmann, og satset på både alpint og sykkel. – Det er ikke få timer jeg har tilbragt i Skjellaugfjellet, forteller Roar, og peker bort på den beryktede fjellsiden bare noen hundre meter unna bålet på Lundås. Selv om Roar var et par år eldre, så var det to unge Lundegutter som stadig presset han mellom slalåmportene i den stupbratte bakken. – Atle Skårdal og Tom Nygård var to fantastiske alpinister. Alle vet jo hvor god Atle ble, men faktum er at Tom var et like stort talent. Jeg husker at han blant annet slo den italienske legenden Alberto Tomba som ungdom, mimrer Roar. Etter å ha tatt medalje i NM i parallellslalåm, dreide Roar satsingen over på sykkel, og da spesielt landeveissykling. Samfunnsøkonomen med utdannelse fra både Oslo, London og Sveits, endte til slutt på landslaget sammen med blant andre Dag Otto Lauritzen og Atle Pedersen. – Pass på at du får med at jeg har slått dem begge to. Flere ganger, smiler Roar, mens Per Richard ler godt.

Redde for risiko

Det er slik de er når de er sammen, Roar og Per Richard. Roar snakker mest, høyest og bruker størst armbevegelser. For så vidt størst ord også. Per Richard er mer lavmælt, nøktern og balansert i kroppsspråket. – Forskjellen på oss er at jeg er risikoavers av natur, mens Roar er risikoavers av profesjon, humrer Per Richard. Risikoavers betyr å være lite interessert i å ta risiko dersom belønningen ikke står i forhold til risikoen. Det er tydelig at den ene av dem er født sånn, mens den andre har måttet arbeide mer for å begrense viljen til risikotaking. Kanskje var det derfor de arbeidet så godt sammen i prosessen som ledet

til sammenslåingen av Sparebanken Telemark og Holla og Lunde Sparebank i 2012. Og samtidig til etableringen av Sparebankstiftelsen. En stiftelse som har vist seg å bli en pengemaskin.

Mange som misforstår

Men før vi går videre med den historien – hva er den største misforståelsen rundt Stiftelsen? – En stor misforståelse er at mange tror at Sparebank1 Telemark eier Sparebankstiftelsen. Det er feil. Det er faktisk helt motsatt. Sparebankstiftelsen i Nome, sammen med sin søsterstiftelse i Grenland, er majoritetseiere i banken, slår Per Richard fast. – Deler av overskuddet fra driften av banken går som utbytte til eierne. Som en av to store eiere, så får Sparebankstiftelsen et vesentlig utbytte de årene banken går med overskudd. Deler av dette utbyttet gir Stiftelsen ut til allmennyttige formål i Nome, forklarer Roar. – Pengene skapes i banken, og tilfaller Stiftelsen, understreker Per Richard. Det er den korte og enkle versjonen. Hele historien er derimot lengre.

Finanskrisen slo ned i Nome

Holla Sparebank og Lunde Sparebank fusjonerte – altså slo seg sammen – i 2004. Den nye banken fikk navnet Holla og Lunde Sparebank, med Iver Juel som banksjef. To år senere, i 2006, overtok Roar stillingen til Juel. I 2007/2008 slo finanskrisen ned som en bombe, og rystet hele den internasjonale finansverden. Det som startet som en boligkrise i USA, spredte seg raskt over hele kloden. Den lille sparebanken i Nome ble også påvirket. Roar, som hadde arbeidet med strategisk risikostyring i Storebrand før han kom til «banken kåns», skjønte at noe måtte gjøres. – Det store spørsmålet var hvordan vi skulle posisjonere oss i dag med utgangspunkt i det som kom til å skje i morgen, forteller han.

I 2009 overtok Per Richard som styreleder i Holla og Lunde Sparebank. Han tok på seg vervet mest for at han ville gjøre en dugnadsinnsats i det som nå var blitt hjembygda hans. Han forsto raskt at dette ikke kom til å bli noe rolig dugnadsverv. – Tradisjonen i banksektoren var slik at de gamle banksjefene bestemte alt, og i praksis var enerådende. Dette var Roar opptatt av å snu. Det var styret som skulle ha makten, og det var der de avgjørende beslutningene skulle bli fattet. På denne måten la vi i fellesskap til rette for at det heretter var styret som skulle ha kontrollen, forklarer Per Richard. Banksjefen fikk samtidig en viktig rolle som strategisk rådgiver for styret.

En stor misforståelse er at Sparebank1 Telemark eier Sparebankstiftelsen. PER RICHARD JOHANSEN

– Og da må jeg skynde meg å legge til at det styret som vi hadde i banken var meget kompetent, understreker Roar.

På frierføtter

I 2009 tok banksjefen i Sparebanken Telemark, Per Halvorsen, kontakt med Roar. Han ville drøfte mulighetene for en fusjon mellom de to bankene. De møttes over en øl på det kjente utestedet Lorrys i Oslo. – Sikker på at det kun var over én øl, blunker Per Richard. – Nei, det var nok noen flere, ler Roar, og fortsetter. – Men konklusjonen ble at vi sa nei til Per Halvorsen sitt frieri. Vi sa nei til å slå bankene våre sammen. Årsaken var at vi følte at vi ikke hadde ryddet ferdig i banken. Finanskrisen hadde sendt sjokkbølger gjennom hele bankvesenet, og vi mente at vi behøvde mer tid før vi var klare for et ekteskap. Men det som skjedde var at vi utviklet et veldig sterkt tillitsforhold.

På denne tiden var Holla og Lunde Sparebank den eneste banken i Nome. I nabobygda Bø var det derimot trefire banker. Konkurransen tiltok, og lederduoen forstod at noe måtte gjøres for å sikre bankens eksistens og videre utvikling.

Stengte seg inne på hytta

Påsken 2010 ble vendepunktet. Da dro Roar til hytta i Rauland, og stengte seg inne mens familien gikk på ski. Hele påskeuken satt han inne og analyserte seg frem til strategiske alternativer for banken, og kom ikke ut før kalenderen viste første påskedag. Da hadde han med seg et notat på 100 sider, der han i detalj beskrev bankens alternative veivalg. Konklusjonen var følgende: Banken hadde god økonomi. Men nye reguleringer ville føre til økte kostnader. Samtidig traff ny teknologi hele banknæringen, noe som ville gi behov for ny og kostnadskrevende kompetanse hos de ansatte. Banken hadde mange små bedriftskunder, og potensialet for vekst var begrenset. Konklusjonen var ikke til å misforstå. Forandringer måtte komme. Banken måtte endre seg dersom den skulle overleve. – Det var Roar som tok initiativ til hele denne prosessen. Jeg vet ikke om den hadde kommet i stand uten han, forteller Per Richard.

Størst i Telemark

Styrelederen fulgte rådene fra sin banksjef. De ble enige om at de måtte være offensive. Her gjaldt det å handle. Det ble gjennomført samtaler med flere av nabobankene, uten at noen av disse førte til konkrete forhandlinger om sammenslåing. Resultatet ble til slutt et nytt møte med Per Halvorsen. Også denne gang på Lorrys. Rundt det samme bordet de hadde møttes ved ett år tidligere, satte de to banksjefene Per og Roar seg ned nok en gang. Og denne gangen ble de enige. Nå skulle de sammen starte prosessen med å slå bankene sammen. De skulle bli én felles bank. Telemarks største. – Det er viktig å understreke at valget om å slå seg sammen var et virkemiddel. Målet var å sikre en solid

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Jeg innrømmer at det var tøft. Jeg opplevde å bli mistrodd ROAR SNIPPEN

bank for innbyggerne i Nome, forteller Roar. Per Richard fortsetter. – Og måten Sparebanken Telemark gikk frem på ovenfor oss gjorde at vi fikk full tillit til at de var den banken vi ville gifte oss med. Det var ingenting i veien for at de, som var en mye større bank enn Holla og Lunde Sparebank, kunne etablert en egen filial i Nome og tatt opp konkurransen med oss. Men istedenfor så inviterte de til samarbeid. Det gjorde oss trygge på at dette var det ekteskapet vi ville satse på. Jeg vil si at nøkkelen til denne vellykkede fusjonen særlig var at Sparebanken Telemark viste stor raushet i forhandlingene. Uten denne rausheten tror jeg ikke fusjonen ville ha blitt realisert. Det ble derfor raskt skapt et tillitsforhold til styreleder Per Wold og banksjef Per Halvorsen. Viktig var det også at vi sammen ville bygge en stor regionbank i vårt fylke, og ta opp konkurransen fra de større forretningsbankene. Kanskje var det også viktig å hete Per, ler Per Richard.

Napoleon preget Nome

Våren 2011 startet konkrete forhandlinger mellom de to bankene. Og det er her modellen med Sparebankstiftelsen blir til. – Det aller aller viktigste for oss var å sikre at verdien som hadde blitt bygget opp gjennom 150 års bankdrift i Nome ble værende i lokalsamfunnet. Men hvordan skulle vi klare det? Det var det store spørsmålet, husker Per Richard. Mange lokale banker var på dette tidspunktet fusjonert inn i større banker. Resultatet av dette har blitt

beskrevet som «det store bygderanet». For å forstå hva dette betyr, må en gå langt tilbake i tid. Tidlig på 1800-tallet var det tøffe tider for rett og slett å produsere nok mat til befolkningen. Det var krevende å dyrke korn, og under Napoleonskrigene blokkerte engelskmennene norske havner. I disse årene ble det satt i gang offentlige tiltak for å skaffe mat. Et viktig tiltak var å bygge kornmagasin rundt omkring i norske bygder. Hit måtte bøndene levere korn, slik at bygda hadde nok matkorn gjennom vinteren, og ikke minst såkorn til neste års produksjon. Det ble også tilført korn fra både Danmark og Russland, for å fylle opp kornkamrene. Norsk Lokalhistorisk Institutt beskriver at fra omkring midten av 1800-tallet var det ikke lenger vanskelig å skaffe korn, særlig kom det mye og billig korn fra Amerika. Denne tilførselen var så rikelig at det førte til omlegging fra korn til husdyr i norsk jordbruk. Kornmagasinene ble etter hvert avviklet, og pengene som kom inn fra salget, gikk ofte inn som grunnfond for den lokale sparebanken. Vi fikk en utvikling fra «kornbank» til «pengebank». – Dessuten kunne ikke musa spise opp pengene, slik den ofte gjorde med kornet, smiler Per Richard.

Også Flåbygd hadde egen bank

Gjennom denne historien kommer det tydelig frem at verdiene som lokale bygdebanker ble etablert på, i hovedsak stammet fra bygdesamfunnet selv. På denne tiden

var det ikke uvanlig at hver bygd, ofte små bygder, hadde sin egen bank. Lunde Sparebank ble etablert i 1862, mens Holla Sparebank så dagens lys i 1877.Faktisk hadde også Flåbygd sin egen bank, Flåbygd Sparebank. Den ble fusjonert med Lunde Sparebank så sent som i 1963. Tilsvarende lokale sparebanker fant vi over hele landet. Sakte og sikkert bygget bankene opp verdier. Dette var verdier som omtrent utelukkende kom fra lokalsamfunnet rundt banken, og som ble tilført av innbyggerne gjennom aktiv bruk av sin lokale sparebank. Så kommer vi til bygderanet.

Det store bygderanet

Da disse lokale sparebankene startet å slå seg sammen, det som kalles å fusjonere, med andre banker, så skjedde det noe med verdiene som var bygget opp gjennom generasjoner. De ble nemlig flyttet fra bygdene, og inn i større og mer sentrale banker. Bankene gikk inn med sin egenkapital, som ble en del av den nye og store banken sin samlede kapital. Ofte skjedde dette uten at noen av verdiene ble igjen i bygda som den gamle sparebanken hadde sin opprinnelse i.

Stiftelsen blir til

Det var dette som Roar og Per Richard var så oppmerksomme på da Holla og Lunde Sparebank skulle fusjonere med Sparebanken Telemark. De ville ikke bli utsatt for et bygderan. For dem var det helt avgjørende at de fant en måte å sikre at verdiene ble igjen i Nome på. Redningen ble en lovendring i Sparebankloven. Frem til 2009 var

slå oss sammen med Sparebanken Telemark. Da klappet alle ansatte. Det var sterkt å oppleve, sier Roar, og får gåsehud når han forteller. Men fremdeles gjenstod det som både Roar og Per Richard visste kom til å bli det mest krevende. Nemlig å overbevise Holla og Lunde Sparebank sine egne beslutningsfora om at en fusjon var det riktige grepet å ta. – Vi måtte selge inn forslaget til lokalsamfunnet. Både til opinionen, og internt til bankens styrende organer. Til syvende og sist var det forstanderskapet i banken som måtte si ja. Og det med 2/3 flertall, forklarer Per Richard. Et middel som ble valgt var å invitere innbyggerne i Nome til et folkemøte. Dette fant sted på Ulefoss samfunnshus i november. Her kom det tydelig frem at fusjonsplanene splittet bygdefolket. Noen var sterke motstandere av sammenslåingen, mens andre var glødende tilhengere. Det var en historisk kveld. Meningsbrytningen var tøff. Ordene var direkte.

Illustrasjon av kornlageret som har blitt en del av Sparebankstiftelsen sin nye profil.

det ikke anledning til å opprette lokale sparebankstiftelser. Men da konkrete forhandlinger om sammenslåing startet i 2011, var dette en mulighet. Denne grep Roar og Per Richard, og de forstod raskt at modellen rundt en ny storbank i Telemark måtte inneholde sparebankstiftelser. – I tillegg til at vi måtte sikre at verdiene ble igjen i bygda, så var det også avgjørende at de ansatte i banken fikk beholde jobben sin. Derfor gikk modellen ut på at samtlige ansatte skulle bli overført til den nye banken, legger Per Richard til. Roar reiser seg fra den korte tømmerstokken han sitter på, og retter på reinsdyrskinnet han har mellom seg og stokken. Per Richard står allerede. Sammen speider de utover Lunde. – Vi ser jo allerede synlige resultater av Stiftelsen sine bidrag da. Se der nede. Ny kunstgressbane. Tilsvarende har vi på Ulefoss. Det er ikke sikkert vi hadde hatt disse uten Stiftelsen, kommenterer Per Richard. Det var dette som var målet. Det var dette de mente med å sikre at verdiene i den gamle banken skulle bli værende i

bygda, og gi muligheter for nåværende og fremtidige generasjoner.

Tøffe tak

Tilbake til 2011. Forhandlingene med Sparebanken Telemark er for så vidt i mål. 3. oktober går det ut børsmelding om fusjonsplanene. – Det var litt av en dag altså. Jeg var så spent og nervøs. Faktisk så skulle jeg ta elgprøven den dagen, men var så skjelven at jeg ikke klarte å holde børsa stille, og måtte bare dra hjem fra skytebanen, forteller Roar, og legger til. – Så på elgjakta den høsten ble jeg kun driver uten gevær. Roar ser bort på Per Richard. – En ting som gjorde, og fremdeles gjør meg stolt, var hvordan de ansatte tok imot fusjonsforslaget om morgenen den 3. oktober. Det glemmer jeg aldri. Alle ansatte var innkalt til et allmøte kl 08, og det var nok mange spekulasjoner om hva som var agenda på møtet. Jeg redegjorde for de utfordringene vi som bank sto overfor, at vi var nødt til å bli større, og dermed slå oss sammen med en annen bank. Så lot jeg løsningen henge i luften noen sekunder, før jeg sa at vi skulle

– Den kvelden var krevende. Samtidig, og det er det mange som ikke tror på, så var kvelden veldig givende. Den viste hvor enormt engasjement folk hadde for lokalbanken. Samtidig var det en kveld der jeg følte vi virkelig hørte på hverandre, og tok hverandres meninger på alvor. Alle brydde seg. Jeg innrømmer gjerne at jeg nok kanskje ble oppfattet som for ensidig i min argumentasjon, men samtidig så var jeg på dette tidspunktet overbevist om at det var riktig å fusjonere. Og da måtte jeg som styreleder være tydelig på det, forteller Per Richard. Roar, som også var en sterk pådriver for fusjonsplanene, erindrer møtet på samme måte. – Denne kvelden ga oss en kraft inn i forhandlingene. Vi visste at selv om salen var delt i synet på hva som var riktig å gjøre, så var alle enige om at en ønsket en sterk bank i lokalsamfunnet. Så på mange måter kan en si at motstanden mot fusjonen var med på å gi oss styrke inn i forhandlingene.

Slankekuren

Går det an å peke på én enkelt faktor

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

som vippet uenigheten i favør fusjon? – Tja, hva skal vi si, spør Roar, og ser bort på Per Richard. – Det er vel ikke én enkelt faktor som sånn sett avgjorde, men det er klart at det var sterkt når gamle banksjef Iver Juel offentlig gikk ut og støttet fusjonsplanene. Det var viktig for prosessen, svarer Per Richard. Det blir stille. Begge tar en bit av den medbrakte lefsen. Drikker en slurk kaffe. Per Richard snur seg mot Roar. – Men du Roar, vi må vel si noe om at dette var vanskelig. For oss begge. Kanskje spesielt for deg? – Ja, men jeg vil ikke virke sytete. Det var på ingen måte synd på meg, svarer Roar. Før han fortsetter. – Men jeg innrømmer at det var tøft. Jeg opplevde å bli mistrodd. Det var hele veien dem som mistenkte meg for å ha en skjult agenda. Jeg kan i dag si at det hadde jeg aldri. Mine anbefalinger var enkelt og greit hva jeg oppriktig mente var til det beste for banken. Og til det beste for lokalsamfunnet. Men det var det mange som ikke trodde på. Det var nok det vanskeligste. Sånn personlig.

Hvilke utslag ga dette? – Det mest synlige er nok at hele denne perioden var en effektiv slankekur. Jeg gikk ned mange kilo, smiler Roar.

En ny bank blir født

Etter kvelden på Ulefoss fortsatte prosessen mot en sammenslåing, og forstanderskapet vedtok planene om fusjon. – Vi vil derfor også rette en takk til forstanderskapet som 1. desember 2011 vedtok at Holla og Lunde Sparebank skulle slå seg sammen med Sparebanken Telemark. Det var en modig, men klok beslutning, slik som vi ser det, sier Per Richard og Roar samstemt.

Sparebank1 Telemark. Egenkapitalen fra gamle Holla og Lunde Sparebank ble konvertert inn som egenkapitalbevis i Sparebankstiftelsen Telemark – Holla og Lunde, som er det hele og fulle navnet på stiftelsen. – Etablering av en tilsvarende stiftelse i Grenland var et viktig signal om raushet i forhandlingene. Ved å lage en stiftelse med samme antall medlemmer i bankens øverste organ, representantskapet, fikk Nome en påvirkning som egentlig var større enn størrelsen på banken skulle tilsi, slår Per Richard fast.

Kapitalen skal for all fremtid fortsette å jobbe i lokalsamfunnet PER RICHARD JOHANSEN

Slik gikk det altså til at verdiene gjennom 150 års bankdrift ble sikret for lokalsamfunnet i Nome.

Pengebingen vokser

Stiftelsen har derimot ikke alle verdiene sine bundet opp i Sparebank1 Telemark. Rundt 120 millioner kroner forvaltes i tillegg i det frie kapitalmarkedet. I dag er derfor situasjonen den at Stiftelsen mottar både deler av overskuddet fra Sparebank1 Telemark, og utbytte fra de frie midlene som forvaltes.

26. november 2012 var saken klar. Da var den nye banken et faktum. Sparebank1 Telemark.

Det er deler av dette samlede overskuddet som hvert år deles ut som gaver til allmennyttige formål i Nome. Den øvrige gevinsten går inn som egenkapital i Stiftelsen, og skal sikre at fremtidige generasjoner også nyter godt av forfedrenes investeringer. – Kapitalen skal for all fremtid fortsette å jobbe i lokalsamfunnet. Det er hensikten, slår Per Richard fast.

Eierstrukturen ble bygget opp med to sparebankstiftelser. Én i Grenland og én i Nome. Sammen skulle disse to stiftelsene være hovedeiere i

Sparebankstiftelsen fremstår i dag som en suksess. Den er en styrtrik pengebinge, som målt i kroner pr innbygger er den største i landet.

Banken har fremdeles filialer både i Lunde og på Ulefoss. Men hverken Roar eller Per Richard vil slå seg på brystet, og si «vi hadde rett». – Nei, absolutt ikke! Vi er selvsagt tilfredse med hvordan situasjonen ser ut i dag. Både når det gjelder Stiftelsen og banken, men samtidig vet vi jo ikke hvordan alternativet hadde sett ut. Det får vi heller aldri vite. Så dette handler ikke om å vinne og tape – eller om å ha rett eller ta feil. Men vi må samtidig få lov til å slå fast at en del av ”dommedagsprofetiene” i hvert fall ikke har slått til. Heldigvis, konkluderer Roar. Som en del av fusjonen gikk Roar inn som banksjef for økonomi og finans i den nye banken. En stilling han fremdeles har i dag.

Hva bringer fremtiden?

Er Sparebankstiftelsen et tre som vokser inn i himmelen? – Det vet vi ikke. Vi er i finansverden. Og den endrer seg. Ofte raskt. Akkurat nå, så går norsk økonomi bra, og da går bankene bra. Derfor har vi de siste årene sett at Stiftelsen har fått store midler tilført. Men i økonomien finnes det ingen garantier. Vi har hatt flere kriser de siste årene. IT-bobla som sprakk, dott com-bobla som gjorde samme, alle husker finanskrisen, og vi lever i en tid der det er uro i verdensøkonomien. Alt dette påvirker både banken og Stiftelsen, fastslår Roar. Per Richard bryter inn. – Derfor må forvaltningen av Sparebankstiftelsen sees i et stort og langsiktig perspektiv. Vi forvalter verdiene til fremtidige generasjoner i Nome. Disse verdiene skal vi ikke gamble med. Vi skal sikre dem. Det må stiftelsen sine styrende organer aldri glemme. Ved siden av bålet ligger en stor isklump. Per Richard reiser seg, og løfter opp isklumpen. Sammen legger de to mennene den oppi flammene. Det kommer en fresende lyd når vann møter ild. Bålet slukner. – Det skulle tatt seg ut om vi to satte fyr på Lundås, ler Per Richard. Risikoaversen preger fremdeles den gamle lederduoen.

I coronaens tid Norge stengte ned samfunnet. Nasjonen stod i sine mest dramatiske dager siden krigen. Tekst: Hans Kristian Lahus // Foto: Ronny Johansson

Alvoret sank inn. Innbyggerne i Nome var som i resten av landet sterkt preget. Tomme gater. Skolegårdens stillhet. Alles usikkerhet. – Det var jo en helt uvirkelig situasjon. Plutselig stod vi der. Midt i det. Hva gjør vi nå? Banksjef i Sparebank1 Telemark, Per Halvorsen (58), løfter armene ut til

siden. Han tenker tilbake til dagene da Norge gikk i såkalt «lock down». Coronaviruset, med den medisinske betegnelsen covid-19, hadde truffet landet vårt, og samfunnet var over natten blitt ugjenkjennelig. Banksjefen sitter, på en meters behørig avstand, i Sparebank1 Telemark sine lokaler sammen med Sparebankstiftelsen sin daglige leder, Guri Ramtoft

(28). Det er blitt juni, sommeren er her, og de to finanslederne puster litt lettere der de sitter med hver sin kaffekopp med bankens logo på. Det er i tider som dette de virkelig blir satt på prøve. Både som privatpersoner, ledere og på vegne av selskapene de har ansvar for. – Hvordan kan vi bidra? Hvordan kan vi stille opp for menneskene rundt oss?

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Ulefossjenta Guri setter ord på hva som gikk gjennom hodet hennes de uvirkelige dagene i mars.

– Vi måtte handle

Guri og Per har hatt mye med hverandre å gjøre de siste årene, og de har sammen skapt verdier for både Stiftelsen og banken. Børsnotering, langsiktige strategivalg og markedsplaner er det som normalt har dominert agendaen når de to har møttes. Nå var dette plutselig satt fullstendig til side. Alt dreide seg om akutt bistand og hjelp. Og der banken rettet sitt fokus mot privatpersoner og næringsdrivende, så Stiftelsen mot alle de frivillige aktørene som brått stod på bar bakke. Stiftelsen og banken var ikke i tvil om at handling var avgjørende for å bevare aktivitetstilbudene som regionens mange lag og foreninger står bak. Styret i Stiftelsen snudde seg raskt rundt, og møttes i midten av april til et ekstraordinært styremøte. Der ble det bestemt at det i samarbeid med banken umiddelbart skulle etableres et coronafond, øremerket frivillige og ideelle lag og organisasjoner. Fondet skulle gjelde både for Nome kommune, og for naboene i Midt-Telemark. Coronafondets størrelse ble satt til to millioner kroner. To dager senere møtte Guri og Per pressen, og fortalte omverden om det historiske fondet.

Hverdagen ble borte

– Det føltes godt å kunne hjelpe. For mange frivillige lag og organisasjoner ble situasjonen dramatisk. Plutselig stod de der uten inntekter, samtidig som utgiftene løp. Konserter ble avlyst, fotballbanene stengt, kiosksalget uteble og idrettshallene stod tomme. Mange merket også en nedgang i medlemskontingenter og inntekter på anleggene sine. Samtidig rullet faste kostnader som før. Dette regnestykket gikk ikke opp, forteller Guri. Per opplevde å få en vekker. – Altså, vi befant oss plutselig i en

situasjon der det vi savnet aller mest var hverdagen. Vi savnet rett og slett hverdagen. Vi savnet å være sammen med dem vi er glade i, og vi savnet den meningsfulle aktiviteten som vi alle sammen deltar i. Det sies jo at en ofte ikke vet hva en har før en mister det. Og jeg tror mange av oss plutselig virkelig forstod verdien av det arbeidet lokale

omsorg preget lokalsamfunnene våre. Stiftelsen var stolt over å være tilstede i en region der frivilligheten stod så sterkt. Vi er heldige som har så mange kulturelle, idrettslige og ideelle tilbud og aktiviteter. Vi ville alle at disse skulle være tilstede den dagen samfunnet igjen ble normalisert.

lag og organisasjoner står for, forklarer Per, og legger til. – Vi kunne ikke stå og se på at dette ble ødelagt.

Da mente vi som stiftelse at vi måtte bidra slik vi kunne. Derfor valgte vi å inkludere hele midtfylket i det ekstraordinære coronafondet. Vårt lokalsamfunn er ikke preget av grenser. Det er preget av åpenhet. Nome sine barn, ungdommer og voksne nyter godt av alle tilbudene i Midt-Telemark. Og folk fra Bø og Sauherad nyter godt av det vi i Nome byr på. Sånn ville vi ha det når hverdagen slik vi savnet den igjen kom tilbake. Stiftelsen var derfor glade for å kunne bidra i hele MidtTelemarkregionen.

Fondet hjalp

Takker alle de frivillige

Vi kunne ikke stå å se på at dette ble ødelagt PER HALVORSEN

Guri fikk ansvaret for å administrere coronafondet. Styret besluttet tildelingene. På kort tid kom det søknader på nærmere fem millioner kroner. – Coronafondet fungerte for mange som et håndbrekk. Vi kunne ikke erstatte all tapt inntekt for våre flotte lag og organisasjoner, men vi vet at dette ble et avgjørende bidrag for mange. Det gjorde at de fikk hodet over vannet, og hjelp til å begrense tapene slik at de fikk kontroll, forklarer Guri. – Dette viser to ting. For det første hvor stort behovet faktisk var, og for det andre viser det ikke minst hvor heldige vi som bor i Nome er som har Sparebankstiftelsen. Det må jeg få lov til å si som innbygger i kommunen, selv om jeg arbeider i Stiftelsen, sier hun. Midt-Telemark ble også inkludert i fondet. Guri forklarer hvorfor. – Norge befant seg i den mest ekstraordinære situasjonen på 75 år. Mange av oss opplevde frykt for den virkeligheten nasjonen stod i, og mange var redde for hva som ventet i tiden som lå foran oss. Men jeg opplevde at samfunnet bestemte seg for å klare dette. Vi så en mobilisering der samhold, tilhørighet og

Banksjef Per er opptatt av at krisen vi fremdeles står i en dag vil gå over. - Det blir smertefullt en god stund fremover, men vi vet samtidig at dette til slutt går over. Og vi er glade for at bidraget vi ga, har vært medvirkende til at aktivitetstilbudene innen både kultur, idrett og annen frivillig virksomhet i stor grad er her og venter på oss når hverdagen nå igjen sakte men sikkert normaliserer seg, sier han. Per ser bort på Guri. – Og så må jeg skynde meg og på det sterkeste understreke følgende. Det at tilbudene fremdeles er her skyldes i all hovedsak alle de fantastiske ildsjelene, frivillige bidragsyterne og det utrolige engasjementet som lokalbefolkningen legger til grunn. Stiftelsens bidrag er beskjedent i den store sammenhengen, men forhåpentligvis var det en god håndsrekning, sier banksjefen i Telemarks største bank. Guri nikker. – Vi må benytte anledningen til å takke alle som gir oss hverdagen vår, avslutter hun.

Skautrollet som ble verdensmester Ulefossingen Kim Andre Gundersen Johansen (20) har blitt et kjent navn etter å ha blitt verdensmester i paintball. At turneringen i Amsterdam skulle ende med slik suksess, overrasker til og med den sindige unggutten. Tekst: Jan Arve Andersen // Foto: Ulefoss Kameraklubb

- Jeg har aldri gått inn for den hardtreningen en ser i andre sporter. Fokuset er hele tiden å ha det gøy, og være en del av det gode miljøet rundt paintballen. Når du trives og har glede av det du gjør tror jeg også du blir ganske god i det du driver med.

Hva skulle du drevet med dersom det ikke var for paintballen? - Tja, ikke godt å si, men jeg hadde vel kanskje ikke gjort stort. Kanskje skrudd litt eller noe. Hvertfall ikke holdt meg så mye i bevegelse, humrer lysluggen fra Ulefoss da vi møter han en solrik vårdag på paintballklubbens anlegg i Helgen.

Har blitt lagt merke til

Omlag 30 aktive spillere, noen mer aktive enn andre, samles med et felles mål om å ha det gøy med paintball. Som eneste proffbane i regionen favner klubben med det klingende navnet ”Skautrolla”, spillere fra både fjern og nær. Titt og ofte kommer det lag fra Oslo, Bamble og Arendal for å trene på anlegget. Overnatting skjer på klubbhuset til Helgen idrettslag. - Hva vi har fått til her i Nome har virkelig blitt lagt merke til, smiler Johansen, og viser oss rundt på den anlagte flerbruksbanen ved Helgen idrettsanlegg. Heldigvis har Stiftelsen hjulpet oss finansielt. Vi hadde ikke

hatt sjans til og fått til dette alene – ikke nubbsjans, sier Johansen etter å ha tenkt seg om. Han drar det enda lenger og medgir; Jeg tror ikke det hadde vært en klubb her uten Stiftelsens bidrag, hvertfall ikke på dette nivået.

Årets ildsjel

Primus motor i paintballgruppa, Bente Helene Borgersen, rusler smilende opp bak verdensmesteren og nikker seg enig i uttalelsen. - Det er alfa omega det Stiftelsen har bidratt med her ute. Så viktige har de vært at jeg tror ikke vi kunne drevet uten støtten de har gitt. Da er jeg helt

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Hos oss er det ingen som sitter på benken SKAUTROLLA

ærlig, sier Bente, og ser tankefullt på den unge verdensmesteren.

at alt funker, og at organiseringen flyter, poengterer Kim Andre.

- Du har vel en del av æren du også da, Bente, kontrer Johansen, og viser til utmerkelsene hun har mottatt i årenes løp. Senest i 2019 ble Bente Helene tildelt kommunens Ildsjelpris for sitt frivillig arbeid i Nomes minste idrettsklubb. Begrunnelsen var hennes enorme kapasitet og dugnadsånd for Helgen IL, der hun satt i idrettslaget som sekretær og kasserer i hovedstyret, leder av bordtennisgruppa, kasserer i idrettskolen, kasserer i fotballgruppa, og leder av paintballklubben. Hun har også blitt lagt merke til av Holla bygdekvinnelag, som i 2015 hedret henne med ”Begeistringsprisen”, for å spre begeistring og bidra til at hjembygda blir et bedre sted å bo for svært mange mennesker.

Smått rørt av verdensmesterens uttalelse nikker hun anerkjennende tilbake og løfter blikket over anlegget og resten av klubbens spillere.

- Makan til stå-på-vilje og engasjement skal en lete lenge etter. Bente er gull verdt for oss. Hun fikser det meste, sørger for

- Skal jeg være helt ærlig får jeg masse energi av å bidra her! Alternativet til mange av ungdommene som er her er ofte stillesitting fremfor fysisk aktivitet. Nå er det derimot full fart og masse energi. For bevegelse er det nok av gjennom en vanlig treningsøkt på banen. Adrenalinet pumper, pulsen er høy, og i full spurt gjennomføres det akrobatiske krumspring for å erobre nye posisjoner på banen. Det handler om å slå ut det andre laget, og ta flagget som står i motstanders base. Så enkelt, men dog så vanskelig. - Jammen klarte vi å få en verdensmester ut av Skautrolla også, avslutter

Bente Helene, og klapper Kim Andre belønnende på skuldren.

Søker flere spillere

Ungutten, som i det daglige er lærling som energimontør, har rykket opp fra junior til seniorklassen i paintball, noe som virkelig er et steg opp. Nivåforskjellen er stor, og om han kan hevde seg i seniorklassen aner han ikke. Det er heller ikke så viktig. Mye viktigere er å ha det gøy med sporten og klubben som han er så glad i. Skautrolla har i løpet av de siste årene mottatt 550.000 kroner til opparbeidelse av flerbruksbane og nytt draktsett. - Lyst til å bli med? Hos oss er det ingen som sitter på benken, så vi ønsker alle velkommen til å prøve, lyder det samstemt fra Skautrolla. - Om du blir hekta? Det kan vi garantere!

Året er 1985. Den amerikanske musikkartisten Bruce Springsteen er på høyden av sin karriere. Med albumet «Born in the USA» topper han hitlistene verden rundt. Også i Norge. Og også på Svenseid, der den syv år gamle utgaven av meg selv ofte er på besøk hos kameraten min. Hans tre år eldre storebror hører på tøff rockemusikk hele tiden. Bruce Springsteen.

SPAREBANKSTIFTELSEN TELEMARK - HOLLA OG LUNDE

Denne høsten, 1985, drar vi som alltid til Seljord. På Dyrsku’n. Som tidlig krøket odelsgutt er jeg mest opptatt av landbruksmaskinene. Men på søndag ettermiddag, like før portene stenger, lar jeg traktorer være traktorer. Med egne lommepenger, tjent på steinplukking et halvt år i forveien, går jeg bestemt mot en av de mange bodene som selger kassetter. Jeg peker på den med bilde av en mann stående foran det amerikanske flagget. Med olabukse og hvit T-skjorte på seg. Og med capsen i baklomma. For første gang i mitt korte liv kjøper jeg min egen kassett. Den samme kvelden er det feige lag i stuen hjemme på Norheim. Felespiller Knut Buen og salmesanger Sondre Bratland er sjanseløse i møte med Bruce Springsteen, klodens største rockestjerne. The Boss. Sjefen. Selv den lystige kristengruppa Børudgjengen ryker på hodet ut av kasettspilleren. 35 år, 15 konserter, og en komplett platesamling senere, er fortsatt Springsteen sjef når jeg styrer musikken. Og «Born in the USA» er albumet jeg alltid vender tilbake til. En av sangene der heter «My Hometown». Oversatt til norsk betyr det «Hjemstedet mitt». I sangen følger vi en 8 år gammel gutt som vokser opp i et lokalsamfunn. I en liten amerikansk by. Han har en lykkelig barndom der han på pappas fang får lov til å styre bilen mens de kjører gjennom gatene på vei til nærbutikken for å kjøpe avisen. Hans far rufser han kjærlig i håret, mens han sier:

Se deg godt rundt, gutten min. Dette er hjemstedet ditt. Så blir gutten eldre, og gjennom en ungdoms briller ser han nye sider ved lokalsamfunnet. Fabrikken som legges ned, arbeidsplasser som forsvinner, barndomskamerater som flytter, fremmedfrykt som splitter samfunnet, og kriminaliteten som gjør sitt inntog. Han blir usikker. Er det her han skal bo? Er det her han skal stifte familie og etablere seg? Sammen med kjæresten, som heter Kate, drømmer han om å pakke sakene, flytte, og søke lykken andre steder. Kan vi kjenne oss igjen i den amerikanske mannens opplevelse? Vi som bor i Nome. Barndommens idyll. Voksenlivets tiltagende bekymringer. Hva er vi egentlig? Vi som utgjør Nome. Hva er det som binder oss sammen? Vi som bor her. I Nome. Hva er det som utgjør det vi kaller hjemstedet vårt?

Naboen? Barnehagen? SYKEHJEMMET? Skolen? Idrettslaget? Korpset? Jaktlaget? RÅDHUSET? Langrennsløperen Even Northug, lillebroren til Petter, reiser gjennom sitt yrke verden rundt og møter mange kulturer og ulike samfunn. I en artikkel i dette magasinet blir Northug spurt om hva som har overrasket han mest med Nome. – Menneskene, svarer han. Menneskene. Det unge paret i Springsteens sang blir voksne. Båndene til hjemstedet har holdt dem tilbake. De har blitt værende. Nå har de selv blitt foreldre. Til en gutt. En dag kjører sangens hovedperson, han som nå har blitt voksen, og hans lille sønn gjennom gatene. Far tar gutten på fanget. Lar han styre bilen. Ser på han, før han sier:

Gutten min, se deg godt rundt. Dette er hjemstedet ditt. Hjemsted. Røtter. Bånd. Hva består det egentlig av? Det har vært vårt ønske i arbeidet med denne utgivelsen å løfte frem det som gjør Nome til Nome. For Nome består av hverdagen. Av oss som bor her. Av alle våre gode sider. Og alle våre gode mangler. Akkurat som det lille tettstedet i Springsteens sang. Vi har vår historie. Gammel og ny. Vi har våre bekymringsløse barn, og våre bekymringsfulle foreldre. Våre fabrikker som legges ned, og våre kloke hoder som åpner nye. Samhold og vennskap møter fremmedfrykt og kriminalitet. Feiltrinn møter forståelse. Nye muligheter blir gitt. Våre ungdommer flytter ut, og våre unge voksne flytter hjem. Til Helgen, Fen, Romnes, Flåbygd, Svenseid, Kleppe. Og alle andre grender. Nome. Dette er oss. Menneskene. Vi som bor her. Det er vårt ønske at magasinet dere nå leser har tatt dere på fanget, og forsiktig hvisket:

Folkens, se dere godt rundt. Dette er hjemstedet deres.

Hans Kristian Lahus Prosjektleder

Ulefoss Kameraklubb har tatt bildene til flere av reportasjene i dette magasinet. Sparebankstiftelsen takker for et godt samarbeid. Ă&#x2DC;nsker du ĂĽ bli medlem i fotoklubben, ta kontakt med Trine Dahl pĂĽ tlf. 454 28 631 Ulefoss Kameraklubb

Stiftelsen 01/2020

Articles inside

KOMMENTAR: Dette er hjemstedet deres

Skautrollet som ble verdensmesterNORSJØ PAINTBALL

I coronaens tidDA NORGE STO STILLE

Større avkastning enn oljefondetHISTORIEN OM STIFTELSEN

Trygghet i det næreBERGEÅSEN VEL

NOME SYKEHJEM: Den magiske sykkelen

Ut av skyggenEVEN NORTHUG

Kamerater i kubikkBØ MOTOCROSSKLUBB

Måtte bygge om huset for å få større vaskeromIDRETTSFAMILIEN

VETLE OG MERETE SCHIE BJERVA: Konkurrerte mot Klæbo, nå kjører han skiløyper i Lunde

LUNDE TRAVLAG: Hesten gjør ikke forskjell på folk