Troens Bevis: November 2022

REDAKSJONEN

ABONNEMENT

RUNE FORTELLER

Ingen Utelatt

Dette er vårt nye slagord i Troens Bevis. I snart 60 år har vi jobbet for å nå de unådde med budskapet om redning, frelse og forsoning.

Da Mesteren ropte det er Fullbrakt, var det for alle mennesker på jord. Bordet er ferdig dekket for det store gjestebudet der alle er invitert.

I bibelen finner vi mange historier der Jesus og disiplene møtte mennesker som var syke og hadde spesielle utfordringer med helse og sinn. De har stor plass i oppdraget, og vi i TB ønsker å spesifisere en ny målgruppe. De kommer seg hverken til kirken eller på kampanjer, og er ofte blitt utelatt fra det store misjonsoppdraget, som sier at alle skal få høre de gode nyhetene i evangeliet!

Følg derfor med på vårt kall fremover som vil intensivere kampen for de unådde og de minste. De skal få det største og beste av vår handling og ressurser. Det du har gjort mot en av mine minste har du gjort mot meg, sier Jesus. (Matteus 25:34-40)

VI MÅ VÅGE Å SNAKKE OM AT DET ER 3 MILLIARDER UNÅDDE OG 1 MILLIARD MED SPESIELLE UTFORDRINGER.

Takk for responsen dere viser etter at vi har fortalt historiene til barna vi nå hjelper i Uganda.

NÅ STARTER VI AKSJONEN INGEN UTELATT, OG ØKER INNSATSEN FØR JESUS KOMMER.

Følg med i medier og sosiale medier frem mot jul.

LIKEGYLDIGHETENS FARLIGE KONSEKVENSER

Les gjerne Matt 11, 16 – 19.

Elie Wiesel, rumenskfødt og jødisk forfatter, filosof og politisk aktivist som selv fikk oppleve kreftene fra konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig, har sagt: «Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, det er likegyldighet.» Det var likegyldigheten fra nasjonene som var dominerende overfor jødene under annen verdenskrig. Det motsatte av kjærlighet opplevdes som likegyldighet.

Likegyldighet er farlig. Det kan påføre et barn store skader ved å bli ignorert og avvist. Det er skadelig om man er barn eller voksen.

Bibelteksten i dag som er to tusen år gammel, er sannelig aktuell også i vår tid. Jesus er bedrøvet over menneskenes likegyldighet og mangel på respons. De er apatiske. For ham virket menneskene som barn som lekte på torget. En gruppe sa til en annen: «Kom igjen, vi leker bryllup,» og de andre sa: «Vi har ikke lyst til å være glade i dag.» Så sa den første gruppen: «Greit, kom da, så leker vi begravelse,» og de andre sa: «Vi har ikke lyst til å være triste i dag.» Uansett hva som ble foreslått, så fant de feil ved det.

Kan vi kjenne igjen slike trekk også fra vår tid?

Johannes kom og bodde i ødemarken, fastet og isolerte seg fra fellesskap med andre mennesker. Han ble sett på som gal.

Jesus kom, blandet seg med all slags mennesker, tok del i deres sorger og gleder. De sa om ham: «Han er en selskapsløve, han driver bare og fester og er venn med de utstøtte som ingen andre ville ha noe med å gjøre.»

Folket kunne finne grunnlag for kritikk i hvilken som helst retning. Verdens enkleste ting er å kritisere. Når menneskene ikke ønsker å lytte til sannheten, er det lett å finne unnskyldninger til ikke å lytte til den.

Så kommer Jesus med visdommen i den siste setningen i teksten: «Visdommen har fått rett, det viser dens

gjerninger.» Resultatene visdommen kommer med er ikke hos de kranglevorne og vrangvillige, men hos begivenhetene.

Jødene kunne kritisere Johannes for isolasjonens hans, men Johannes hadde beveget menneskehjertene mot Gud slik som de ikke var blitt beveget på århundrer.

Jødene kunne kritisere Jesus for å blande seg altfor mye med vanlig liv og vanlige folk, men i ham fant menneskene et nytt liv og en ny godhet og en ny kraft til å leve annerledes, og en ny adgang til Gud.

Den som dømmer mennesker og menigheter etter egne meninger og stahet, opererer ikke i Jesu ånd.

Den som følger Jesu eksempel fører menneskene nærmere Gud, selv om metodene skulle være annerledes enn de som passer meg.

Ansvarlig redaktør

NÅR TØRSTEN TILTAR ……

Nå er det slik at på grunn av mangel og lang ventetid på nye elbiler, blir brukte elbiler ettertraktet. I flere tilfeller selges de sågar til høyere pris enn opprinnelig salgspris. Jeg kjenner til en som kjørte sin elbil førti tusen kilometer og fikk solgt den for tjue tusen kroner mer enn nybilpris. Det som er mangelvare, vil øke i verdi og etterspørsel. Når vann mangler, vil tørsten tilta og desperat behov for å få drikke øke tilsvarende.

Slik jeg oppfatter samfunnet i stort og smått øker tørsten etter rettferdighet, fred og glede - framtidstro, håp og mening. Disse livsviktige verdiene synes å være mangelvare både i enkeltmenneskers liv, i nasjonen og i verdenssamfunnet. Dette er kvaliteter som Mesteren har å tilby i en verden preget av oppløsning og uro.

Helseministeren pekte nylig i en artikkel i VG på realiteten av «et historisk høyt påtrykk på psykiske helsetjenester, særlig blant barn og unge». For noen få år siden sa ordføreren i Trondheim i et møte med oss kristne ledere at de unge hadde bedre fysisk helse, fitness og skolekarakterer og lavere rus og kriminalitet enn tidligere, men selvmordsstatistikken var økende. Psykisk uhelse øker blant unge.

Jeg undres om det ikke er en sammenheng mellom samfunnets tabuisering og utestengelse av Jesus Kristus på den ene siden og historisk sterk økende psykisk uhelse på den andre siden.

Undringen handler ikke om institusjonalisert kristendom og religion, men at personen Jesus Kristus utelates i det offentlige rom. Han er fredsfyrsten, som gir fred, og sier: «Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» og «Den som tørster, skal komme til meg og drikke!» Dette er tidsaktuelt.

Når Jesus trekkes ut av samfunnet mister vi et positivt aktivum for psykisk helse og livsmening. Han blir mangelvare, og vi får mangelsykdommer - individuelt og som helt samfunn.

Vi så norsk medias berøringsangst med Jesus Kristus under begravelsen til dronning Elizabeth II. Begravelsen som presenterte hennes lysende klare Jesus-vitnesbyrd, ble av NRK omtalt som «en seremoni med religiøse overtoner». VG skrev at generalsekretæren for samveldet «leste skrifter». Det hun virkelig leste var noe av det sterkeste som noen gang er skrevet om framtidshåp og oppstandelse til liv fra 1. Korinterbrev kapittel 15. Dette er naturligvis knyttet til Jesus Kristus. Flere mediefolk etterlyste en mer personlig fremstilling og beskrivelse av dronningen, som om ikke hennes klare Kristus-tro var den personlig bærende kraften i hennes liv og tjeneste.

Det er imidlertid ikke medias ansvar, men vårt samfunnsansvar å gjøre Jesus synlig og tilgjengelig. Vi har vann å gi. Øs ut! Ikke hold tilbake Jesus. Tørsten tiltar …..

Tekst: Frank Benjamin Grave Erlandsen

«DIAMANT AV EN TUR, MED MANGE FASETTER»

Geir Yngve og Anja Hovde stod i bresjen for en tur til det nye senteret for barn med spesielle behov i Uganda i august. Ekteparet leder innsamlingen av den årlige Fosen-gaven i Trøndelag, som også i år skal gå til dette prosjektet. Sammen med barn og vennepar ble reisen en anledning til å se arbeidet de støtter på nært hold.

- På grunn av den andre korona bølgen i fjor, ble innsamlingen til Fosen-gaven i desember 2021, som skulle gå til den nye landsbyen for barn med spesielle behov, avkortet, forklarer ekteparet Hovde. - Vi fikk blant annet ikke vært rundt på skolene. Derfor tar vi en ny runde med innsamling nå i desember. Etter denne turen har vi masse å kunne fortelle og formidle om dette innsamlingsprosjektet til både barn og unge.

Med på turen hadde de to av deres tre sønner, Tomas (25) og Markus (22). Den tredje fikk dessverre ikke fri fra jobb. Ekteparet forteller at de brukte en arv for å gi familien denne

opplevelsen sammen.

- Vi hadde hverken penger eller tid, men så gikk alt i hop allikevel, fortelle de.

Venneparet Ann Karin og Pål Flæsen var også med på turen med datteren Tilde (18).

I tillegg var artisten Astrid K. Mjøen med for å forberede en videoinnspilling for en sang dedikert til barna på det nye senteret.

Den første uken var de på safari før de møtte opp med Rune Edvardsen i Kampala. Der fikk de hilse på barna som nå får

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Fra venstre: Astrid Klara Mjøen. Markus Hovde, Ann Karin Flærsen, Pål Flæasen, Anja Hovde, Flæsen. Geir Yngve Hovde og Tomas Hovde.

hjelp, før barna etter planene flytter inn sammen med de første 300 familiene på det nye senteret allerede på nyåret.

Hva gjorde sterkest inntrykk på dere under besøket i Uganda?

Anja: - For min del må jeg si at det var at jeg ble så glad i de barna. Å se den utviklingen de har hatt fra de var hentet inn, og å se kontrasten, når vi nå har sett og vet hvor de kommer fra.

- Og ikke minst, det å vite hvilken ende de barna mest sannsynlig ville fått om ikke Rune Edvardsen hadde grepet inn.

Geir Yngve: - Det var så mye opplevelser. Jeg tenker at det handler om menneskeverdet og det å snu tankegangen slik at de minste skal bli de største, og de siste de første, slik det står i Guds ord. Altså hele tankegangen bak dette prosjektet, at disse barna, som har lidt så mye, skal være perlene og gullet. Det rører ved noe så grunnleggende. Det rører ved så dype ting at det er vanskelig å sette ord på det.

Anja: - Det å bli kjent med noen av barna var også fantastisk. Det er personer vi aldri vil glemme. Fatima (14), for eksempel, hadde ikke språk. Hun har lidt så mye

Hovde, Tilde

vondt og lar ikke fremmede folk slippe så lett inn på seg og ta på seg. Men etter en stund begynte hun å kommunisere med oss, og skinte som en sol. Vi satt alle på gulvet, og etter hvert ville hun ha føttene våre i fanget sitt, noe som var uvanlig for henne. Jeg hadde også tatt med såpebobler, og det ble en isbryter mellom oss og barna, med mye latter og moro.

- Da vi skulle gå, spurte jeg Fatima om hun ville ha en klem, og jeg fikk holde rundt henne. Jeg fikk én, tre, fire klemmer av henne, forteller Anja med gråten i halsen.

- Det viser hva vennskap, omsorg og tillit kan gi av utvikling. Jeg synes det er så flott den tankegangen til Rune Edvardsen om menneskeverd som ligger i det kristne budskapet, og også bak dette arbeidet.

Geir Yngve: - Det ble veldig personlig, du møter én og én. Ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen.

Anja: -Vi var også en dag i slummen. Den fortellingen som Rune skrev i Troens Bevis for september, den var vi med på.

- Jeg og Joan ble bestekompiser, forteller Anja.

Fatima viste tillitt ved å plassere bena til både Anja og Tomas i fanget sitt mens de lekte med såpebobler.

Geir Yngve underholder med Tuppeline sang fra barnebøkene som Anja har skrevet.

Familien Hovde underholder barna med lek og sang.

«PENGENE KOMMER FREM.»

- ANJA HOVDE

Rune møter en familie i slummen som har ei jente som nå vil få hjelp.

Vi så det med våre egne øyne. Der traff vi den unge jenta på 20 år, som hadde en liten gutt, Daniel, på 2 år.

- Det sterkeste den dagen var å møte denne jenta. Hun var så tom i blikket og så sjenert. Hun bar på ei maske som sa at «jeg bryr meg ikke». Daniel kunne ikke gå. Hun sa at ingen lege hadde gitt ham en diagnose. Barnefaren var i fengsel, og moren hadde ikke jobb. Hun blir spurt om hun ville takke ja om hun ble tilbudt utdanning og jobb på det nye senteret. Etterhvert går det opp for henne hva hun er tilbudt. Plutselig ser vi lyset og håpet som kommer inn i øynene hennes, sammen med et smil. Det var sterkt!

Hvorfor reiste dere til Uganda?

Anja: - En av grunnene for at vi ville være med, var for å bekrefte for våre givere at pengene kommer frem. Og det kan

jeg si, at pengene kommer frem! Vi kunne bekrefte at alle pengene fra Fosen-gaven i desember i fjor er benyttet. De er plottet inn i byggene som allerede står her, og allerede i januar skal 300 familier flytte inn og begynne å ta i bruk landsbyen.

- Vi fikk også se at selve stedet der senteret blir bygget er helt fantastisk. Det er grønt, det har en frisk bris og en nesten 360’ graders utover dalen. Jeg kan tenke meg hvilken opplevelse det blir for disse barna, som har ligget inne i jordhytter, uten dagslys, i lukten av sure oppstøt og kloakk. Så kommer de til en sånn plass, og blir rullet ut i en rullestol. Det nytter ikke å beskrive hvor fantastisk det området er uten at du står og ser det selv. Menneskeverdet kommer i fokus!

Hva tenker dere etter slike møter med barn som har hatt det så utrolig vondt, og som nå får hjelp?

Da følget skulle reise, står de i ring og ber. Da oppdager de at denne gutten, som har CP og kan nesten ikke snakke, folder hendene og ber sammen med dem.

Geir Yngve: - Det er vanskelig å sette ord på det allerede nå. Vi blir bare så rørt hver gang vi tenker på turen og barna, og begynner bare å gråte. Så vi tenker vi må gi det litt tid til å synke inn.

Geir Yngve: - Jeg tenker at det gir en mer nærhet til det som er fremmed og langt borte. Mennesker er mennesker. De ungene er ikke noe annerledes enn oss. Da vi skal si farvel, står vi i en ring og ber. Også ser vi at en av guttene, tror han hadde CP, han snakket litt, men utydelig, folder hendene og ber for oss. Jeg tenker, er det mulig? De barna gav oss like mye som vi gav dem!

- Det var en diamant av en tur, med mange fasetter, understreker Geir Yngve.

10. august:

For en dag! Mange inntrykk, men så gode. Disse barna har det godt.… jeg vil aldri glemme lille jenta som lå på gulvet. Blind, autist. Jeg satt ved siden av henne og sang barnesanger mens jeg trommet takta forsiktig oppover arma hennes. Hwun lyttet og ga uttrykk for å like det…. Stor honnør til alle ansatte ved senteret, flere av dem mødre til noen av barna, og til Rune, som drar dette i gang.

11.august:

For en dag! Vi kjørte inn i slumområdet/bakgatene i Kampala i 3 biler med ris og mel og ymse annet….

Det nye senteret for barn med spesielle behov som nå er under oppbygging i Uganda.

behov

Små skur sto tett i tett, folk og dyr og støy, lukt og avfall i de trange gatene. Men de vi gikk forbi smilte og hilste tilbake da vi hilste på dem, være seg at de satt og vaska klær eller lagde mat ute foran skurene sine. Vi besøkte 4 familier med barn i dag. De fikk mat, ble intervjuet om hva de trengte av hjelp og utstyr. Alle de 4 barna skal få komme på senteret når det åpner. For noen skjebner. Kjære folkens, denne gjengen fra senteret og Rune gjør en SÅ viktig jobb- både på barnesenteret og i oppsøkende arbeid i slummen. Jeg takker dem så mye for jobben de gjør

12.

august:

Tjo-hei!...I kveld er jeg dausliten etter å ha kjørt i timesvis på svingete, humpete veier

med bensin-diesel-og brenselslukt drivende inn gjennom bilvinduene, non-stop pluss mange inntrykk. Vi skulle egentlig ha en "fridag", med litt shopping og bading, men vi kom ikke lenger enn en times kjøring før vi måtte endre planene - the African way. Men vi hoppa ut i det. Så nå ble morgendagens tur til landsbyutbyggingen vårt mål. Det tok litt tid å kjøre. Til slutt opp en laaang bakke i åssiden. Men wow, for et sted og for en utsikt!! Jeg skulle så gjerne hatt dere alle med meg opp dit, for bildene yter ikke stedet full rettferdighet. For en natur! Man ser ut over alt. Frodige, grønne områder og ut mot Kampala by også. Og det er en deilig bris der oppe. Her skal det bygges husrom for 500 barn med spesielle behov og deres familier. Et unikt system som skal være selvhjulpen med det meste.

TILDE OG MARKUS:

- TÅRENE PRESSET PÅ

I august var Tilde Flæsen (18) og Markus Hovde (22) fra Fosen med foreldrene sine på besøk til Troens Bevis og Dina-stiftelsen sitt nye arbeid for sårbare barn i Uganda. Her kan du lese deres egen reiseskildring, slik den stod på trykk i lokalavisen Fosna-folket:

Formålet med turen var å se resultatene av Fosengaveinnsamlingen 2021, til Dina Special Children. Stiftelsen bygger Afrikas største landsby for barn og unge med spesielle behov.

Fosengaven er den årlige innsamlingsaksjonen som gjennomføres av ekteparet Geir Yngve og Anja Hovde på Ørlandet, i samarbeid med Ørland Sparebank, Ørland kommune og Fosna-Folket.

HÅPLØST?

Vi skulle gå i møte med en annen virkelighet enn den vi selv er kjent med, i håp om å lære og lære bort til andre betydningen av hjelpen man kan utgjøre for andre mennesker.

I Uganda, med sine vel 47 millioner innbyggere der cirka 42 prosent av befolkningen lever i ekstrem fattigdom, er det umulig å hjelpe absolutt alle, og dette er kun ett av mange fattige land i verden.

Ofte kan det føles håpløst å prøve å hjelpe, hvor skal man en gang starte? Slik har i hvert fall vi følt det, men etter det vi har sett og opplevd i Uganda, kan jeg love dere at det ikke er håpløst i det hele tatt. For å ta ordene ut av Fosengavens grunnlegger Geir Yngve Hovdes munn: «Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!»

MIDLERTIDIG SENTER

Den første dagen vår i Uganda skulle vi besøke det

Tekst: Tilde Flæsen og Markus Hovde

Tomas Hovde og Tilde Flæsen på tomta til det nye senteret i Uganda.

midlertidige senteret til «Special Pearls of Uganda». Det er opprettet av Dina-stiftelsen til Rune Edvardsen som befant seg i Ugandas hovedstad, Kampala. «Special pearls of Uganda» var mottaker av Fosengaven i 2021 og vil være mottaker i år også. Når senteret er bygget skal det romme 500 barn med spesielle behov og deres familier, og skal være et sted der de kan jobbe, lære, leke og være trygge. Vi skulle få besøke deres midlertidige senter som på dette tidspunktet hadde 11 barn, noen av disse barnas mødre hadde fått jobb på senteret gjennom Dina Stiftelsen. Senteret er ikke bare for barna med spesielle behov, men skal være med å hjelpe hele familien. Barna skal bli deres «inngangsbillett», og dermed gå fra å være ett «problem» til å bli den som gir familien muligheten til et nytt og bedre liv.

ET «OPP-NED LAND»

På vei til senteret var vi ganske nervøse og spente hele gjengen. Hvordan kom barna til å være? Hvordan kom vi selv til å reagere i møte med noen av deres smertefulle

opplevelser? Vi diskuterte dette en del, og kom frem til at vi måtte ta det «Hakuna Matata», slik det faller seg. Vi merket ganske fort at Uganda var et «opp-ned land» i forhold til Norge. De kjørte på den andre siden av veien, det var mennesker som balanserte tunge ting på hodene sine, kjøretøy over alt og vakre dyr og fugler som vasset i elver fulle av søppel, det så nesten ikke ekte ut. En annen ting vi fort la merke til var vennligheten til uganderne, de vinket og smilte til oss, som gjorde oss mer bekvemme.

Ved ankomst til senteret var vi veldig nervøse, men det snudde på seg i øyeblikket vi gikk inn døra. Vi ble møtt av 11 glisende barn. Spesielt ett barn hadde et veldig nydelig smil og en enda finere latter.

Denne jenta er 14 år og heter Fatuma. Vi fikk høre historien hennes, hun var autistisk og var blitt solgt av sine foreldre til menn som fikk gjøre det de ville med henne. Hun har da blitt så traumatisert at hun ikke lenger snakket.

Det ble et sterkt møte med Fatuma da gruppen kom inn på senteret der barna nå bor.

SKULLE BLI OFRET AV HEKSEDOKTORER

Videre ble vi kjent med en artig fyr som het Kakosa, han lider av CP og skulle bli ofret av heksedoktorer. Det var veldig sterkt å høre alle barnas historier og det kom en tåre eller to. Hadde det ikke vært for disse menneskene som jobber her eller for initiativet til Rune Edvardsen, hadde mange av disse barna ikke lenger vært blant oss. Det sier mye om menneskelig resistans at disse barna fortsatt klarer å smile å le, vi har mye å lære av dem. Inne i senteret var det veldig fint og ryddig, barna hadde til og med en TV. Vi satte fort i gang med musikk og lek som var til stor glede for både oss og barna. Vi dro hjem den dagen med opplevelser og minner som vi aldri vil glemme.

SETT PÅ SOM ULYKKEBRINGERE

Dag nummer to dro vi til det som skulle være en av de verste slummene i Uganda. Vi besøkte fire familier som har barn med spesielle behov. I starten visste vi ikke hvor vi skulle gjøre av oss, vi fikk en slags «flue på veggen»-følelse. Heldigvis fikk vi noen arbeidsoppgaver etter hvert, vi fikk bære både ris, mel og annen mat som vi skulle gi ut til de familiene vi besøkte.

Mange familier består av bare mor eller bare far, skilsmisse er veldig vanlig blant parene som får barn med spesielle behov så ofte er det kun en forsørger for flere barn.

Vi intervjuet foreldrene og fikk høre hvordan de klarte seg. Ofte måtte de bære barna lange veier for å dra til sykehuset og det er vanskelig å få tilgang og råd til medisin.

Disse barna er sett på som ulykkebringere, så det er ikke enkelt å få hjelp, det er mye overtro blant uganderne. Alle disse fire barna skulle få komme til senteret og få hjelp.

GREIT TIL TROSS FOR OMSTENDIGHETENE

I slummen var det veldig uhygienisk. Det var en sterk lukt av avføring og søppel, kloakken var kun en grop som strakk seg langs husene. Selve husene, om det kan kalles det, var veldig små og ofte bare ett lite rom med seng og kanskje en TV.

Barna var ekstremt nysgjerrige og flere fulgte etter oss mens vi leverte ut mat til familiene. Det virket som barna hadde det greit til tross for omstendighetene, de smilte og var lekne. Når en av oss dro frem såpeboblene ble det mye latter og fascinasjon blant barna, det er ikke mye som skal til for å gjøre dem glade.

En av de sterkeste øyeblikkene i slummen vi opplevde den dagen, var da vi møtte på en ung mor på 20. Hun hadde ikke kontakt med faren til barnet sitt, en gutt på to år som av ukjente årsaker ikke kunne gå.

Markus Hovde og Ann Karin Flæsen i slummen.

I starten av intervjuet virket hun litt likegyldig og apatisk, men etter at hun ble tilbudt jobb på senteret, lyste hun opp av håp. Hun skulle få flytte inn i senteret med sønnen sin og få jobb og utdanning der. Flere av oss felte en tåre som vitner til dette øyeblikket.

GODT GJENNOMFØRT

Dag nummer tre benyttet vi til å besøke det nye senteret som er under oppbygging. Vi ankom et av de nydeligste stedene vi har sett. Senteret bygges på en bakketopp med en fantastisk fin utsikt. Det varmer virkelig i hjertet å vite at barna og familiene får hjelp, jobb, utdanning og et sted å bo i tillegg til nydelige omgivelser.

Alt er så utrolig godt gjennomført på alle nivå at flere av oss ble målløse.

Den siste dagen skulle vi innom senteret til barna en siste gang for å si farvel, det var et veldig sterkt øyeblikk og nok en gang presset tårene på.

Vi fikk høre at det ikke var vanlig at barna fikk besøk, noe som gjorde det vanskeligere å si farvel. Det var bittersøtt, de har det utrolig bra, men samtidig vil du være igjen der med dem eller ta de med hjem.

Vi får trøste oss med at vi kan hjelpe dem hjemmefra via gaver til dem!

BASAR I NY DRAKT

Den siste helgen i september slo en basar på Betania i Sokndal alle lokale rekorder! Under ledelsen til venninneparet Randi og Iris kom det inn 121 000 kroner til Troens Bevis sitt nye senter i Uganda for barn med spesielle behov. – Nå vil vi gjerne inspirere andre til å gjøre det samme, det var ikke vanskelig, forsikrer de.

- Vi ble så møtt av det vi hørte under Sommerstevnet i Sarons Dal om det nye prosjektet for barn i Uganda. Etter møtet bare så vi på hverandre og sa: «Kan vi gjøre noe i hop?», forteller Randi Skretting Mydland og Iris Nymark Brown. De legger til at deres gode venn gjennom mange år, Åge Frøytlog, også var med på møtet og var en viktig del av teamet deres.

Da venninneparet kom hjem til Hauge i Dalane, samlet de ektefellene sine og hadde en idémyldring.

- Vi kom frem til at vi ville holde en basar, og vi spurte Rune Edvardsen om han ville være med og spille. Det kunne han, og da var det gjort!

Randi kommer fra en bedehuskultur og hadde litt kjennskap til basarer, men for Iris, som hadde vokst opp i pinsemenigheten Betania, var det helt fremmed.

- Jeg husker at mamma og tanter og bestemor satt og strikket hele året til inntekt for misjon gjennom basarer, minnes Randi.

- Men selv har jeg ikke gjort det.

Men begge visste at kjernen i en basar er gevinster som blir vunnet gjennom loddsalg.

- Vi tenkte at nå lager vi en basar i en ny drakt, og prøver å finne gevinster som vi selv ville ønske å vinne eller gi som gaver til andre.

Da Randi allerede jobber med et hjelpetiltak for trengende på lokalt plan gjennom «Hjerte for Sokndal» har hun et stort kontaktnett. Hun sendte ute en melding til 7-8 personer som tidligere hadde tilbudt støtte om det var behov, for å høre om de ville sponse basaren med penger til å kjøpe gevinster.

- Det var fantastisk, det ville de, og vi fikk inn midler til å kjøpe gaver. I tillegg var det privatpersoner og bedrifter som gav flotte gaver. Blant annet fikk vi inn en kasse med meget bra verktøy, og en bonde donerte 5000 kroner i kjøtt som ble fordelt på to kasser. Det var jo litt av en gave å kunne vinne, en kasse med kjøtt til 2500 kroner! Vi fikk også inn et kjempestort gresskar på 30 kg, som det var kjempegøy å lodde ut!

Når Randi gikk for å handle inn gevinster, fokuserte hun på ting hun selv ville hatt eller kjøpt til sine egne. Flere butikker gav dem også gode tilbud.

- Det ble Calvin Klein og Hugo Boss parfymer, sminke og kremer, toalett- og makeup vesker, Anthon Berg konfekt,

Tekst: Bente Rognmo Thakre

Til vanlig jobber Iris Nymark Brown(t.v.) som lærer og Randi Skretting Mydland i organisasjonen «Hjerte for Sokndal». Sammen kom de opp med et nytt konsept for basaren.

«NOEN INVESTERER I BIL OG HYTTE, IRIS OG JEG INVESTERER I FOLK.»

goodie bags for barna med chips, sjokolade og karameller. Vi fikk snop til en veldig god pris.

- Og Randi brukte god tid på å pakke de skikkelig fint inn, med et kort i hver pakke der det stod «Fordi du fortjener det», legger Iris til.

- Jeg tenkte at fordi gavene skulle være for «Pearls of Uganda» barna, skulle det være fint, understreker Randi.

- Jeg kan også legge til at vi hadde til sammen 22 loddbøker, og mange kjøpte også lodd via vipps, som ble satt opp for Dina Stiftelsen. Så vi har faktisk fremdeles litt gaver å levere helt borte i Stavanger, men det er vi bare takknemlige for, legger hun til.

Hvor mange folk trengte dere for å arrangere basaren?

- Vi var ca. 24 som hjalp til på selve basaren, inkludert barna våre, som var veldig viktig, da vi vil lære dem å tenke på andre. Så kom jo de forskjellige sponsorene i tillegg, både de som gav penger og de som gav gaver. Så litt i overkant av 30 vil jeg si.

Hvor lang tid brukte dere i forkant?

- Jeg vil si ca. 2 uker med ganske intens jobbing i forkant. Det var ikke veldig lang tid, og det var vel verdt det, inkludert en hel natt da jeg bare satt og registrerte alle vipsene som kom inn. Jeg ville ikke gi meg før jeg var ferdig! Men det er jo bare slik jeg er, ler hun.

Iris og Randi under loddtrekningen på basaren i Betania i Sokndal.

Det var både menighetsfolk, bydgefolk og helt møtefremmede som kom på basaren.

Jon Kenneth Omdal donerte dette store gresskaret til basaren.

- Også må vi si at vi er helt overveldet over alle folkene som kom! Det var mye menighetsfolk, men også bydgefolk og folk vi aldri har sett på møter, så det var veldig kjekt.

- Ett tips er å arrangere basaren mens det er et annet større arrangement lokalt, slik som en festival eller noe som skjer for alle, for da er folk allerede ute. Hva er drivkraften bak innsatsen som dere begge gjør for andre? - Jeg tenker det er verdier jeg har fått hjemmefra, at vi er alle kalt til å hjelpe andre, om det er flykninger eller andre som har behov. Det å være et medmenneske er ikke et spesielt kall. Det er noe vi alle kan gjøre, sier Iris.

- Jeg tenker at noen investerer i bil og hytte, mens jeg og Iris investerer i folk, legger Randi til.

- Vårt store ønske nå er at det med å holde basar vil smitte over på andre, også i menigheter og forsamlinger der det kanskje ikke er en tradisjon. Det er en flott måte å få samlet alle, også de som vanligvis ikke går på møter eller har en personlig tro. Vi samles om formålet, så i dette tilfellet var det barna med spesielle behov i Uganda. Også blir det jo veldig sosialt og gøy for alle som kommer. Vi har som sagt aldri gjort dette før, men det gikk så bra. Det ble basar i ny drakt, som ble veldig vellykket. Og det tenker jeg andre også kan få oppleve!

Gevinstene til utlodding var flott pakket inn.

Mange flotte gevinster ble donert eller solgt ekstra rimelig til basaren fra lokale butikker.

ET

FORANDRET ALT

I Nepal: Glenn Tønnessen

Nederst i det hinduistiske kastesystemet finnes badi-folket. De kalles «de urørlige blant de urørlige» og ingen skal snakke med eller ta på noe som en badi har tatt på. De bor i sine egne landsbyer, og en av disse landsbyene, i Bajhang i nord-vest Nepal, fikk jeg besøke på forsommeren.

I denne landsbyen har Sunil Baadi vokst opp i de enkleste kår. - Vi bor flere familier i hvert hus. Husene har ofte to rom. Det er trangt, men vi trenger ikke å bekymre oss for å bli mobbet og trakassert så lenge vi er sammen med våre egne.

Livet utenfor badi-landsbyen var langt verre. Det fikk Sunil fort erfare i løpet av sine syv år på skole i nabolandsbyen.

- Som badi ble jeg sett ned på av både lærere og elever. De prøvde å ta penger fra meg. Alle behandlet meg dårlig, og så langt jeg kunne prøvde jeg derfor å skjule min badi-identitet. Gikk jeg inn på en restaurant så kunne jeg bli kastet ut, forteller Sunil oppgitt.

Nå prøver Sunil å livnære seg som rørlegger.

- Jeg var heldig og fikk syv dagers opplæring i hovedstaden og jeg prøver nå å finne noen småjobber, fortsetter Sunil.

Men det er ikke enkelt for en badi å få jobb. Tradisjonelt er det kun unge jenter og damer som jobber, utnyttet av samfunnet som prostituerte. I den sammenhengen er badi’ene ikke «urørlige». Mennene jobber i liten grad og mange ligger under for alkohol.

Sunil vokste opp som en hindu, men praktiserte ikke religionen og visste lite om sin religion. For et godt år siden treffer Sunil vår nasjonale misjonær Ramesh Magar (29), som er pastor for en kirke i nabolandsbyen.

- Pastor Ramesh var på en evangeliseringstur og kom til vår lille landsby. Han inviterte meg til kirka, en invitasjon som jeg heldigvis tok imot. Jeg likte folket i kirka, ingen så ned på meg eller mobbet meg, så jeg fortsatte å gå dit.

Tidlig blir badi-jentene opplært og overlatt til et liv i prostitusjon. Men det finnes håp!

Glenn Tønnessen skriver ned den sterke historien til eks-hinduen Sunil.

I Ramesh’s kirke. Sunil (i orange genser) sammen med andre som har kommet til tro ved hjelp av Introkurset «Det Nye Liv» den siste tiden. Ramesh sees helt til venstre.

I kirka til Ramesh var der godt for Sunil å være. Der treffer han om lag 40-50 andre, deriblant mange unge mennesker.

- Jeg fikk Introkurset «New Life School», samtidig som pastor Ramesh forklarte meg innholdet. Jeg forstod da at Jesus elsker meg og godtar meg og elsker meg slik jeg er, noe som ble en helt spesiell opplevelse for meg. Etter hvert tok jeg imot troen på Jesus Kristus forteller Sunil begeistret.

I kirka får Sunil en ny familie, en familie som behandler ham med respekt og likeverd.

- Jeg kjenner meg så velsignet og ser frem til fortsettelsen der jeg ønsker å ta imot mer undervisning fra pastor Ramesh. Jeg ser at de kristne og kirka elsker hverandre, fortsetter Sunil.

- Jeg anbefaler evangeliet og kirka overfor andre mennesker, dette flotte som jeg selv har opplevd. Noen gode personer lytter til det jeg har å si, mens andre fortsetter å behandle meg dårlig. «Du er en badi, hvordan våger du å snakke med oss?» kan noen for eksempel si, avslutter Sunil.

Vår nasjonale evangelist Ramesh gikk til den unådde badistammen og fire badi’er har nå kommet til tro. Evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden (oikos - overalt der det er hus), som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme (Matt.24.14)

Troens Bevis’ nasjonale evangelist Ramesh Magar ledet ved hjelp av Introkurset «Det Nye Liv» Sunil til troen på Jesus.

Introkurset «Det Nye Liv» ledet veien til frelsen i Jesus Kristus.

Evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme (Matt.24.14). Vær med og bring Kongen tilbake.

Mange der ute venter på evangelisten med Introkurset. Vil du være med å gi Introkurset til noen av de som venter? Tusen takk for din gave.

For 350 kr gir du Introkurset til 10 personer

For 700 kr gir du Introkurset til 20 personer

For 1050 kr gir du Introkurset til 30 personer

Hvor mange kan du hjelpe?

JAN ARNES GODE LIV

Med fokus på verdien av alle mennesker, tar vi med dette stykke om Troens Bevis gledesspred er og medhjelper i mange år, Jan Arne Bjelland. Det er Jan Arnes lærer, venn og støttekontakt gjennom 40 år, som skriver stykket i en påminnelse om hvilke ressurser mennesker med spesielle behov har og hva de kan videreføre til oss andre.

1.februar 2019 døde Jan Arne Bjelland, 53 år gammel. Født med et kromosom for mye, men et menneske som ble en ressurs og kom til å bety uendelig mye for mange. Nå, mer enn tre år senere, føler jeg som Jan Arnes gamle lærer, venn og støttekontakt gjennom 40 år, å se tilbake på det gode livet han fikk. Jeg tror hovedsakelig det var tre årsaker som bidro til dette gode livet, nemlig heimen med et stort familienettverk, Kvinesdal skolekontors fleksibilitet rundt Jan Arnes skoletilbud og Sarons Dal, hans arbeidsplass og åndelige hjem.

Skolens betydning for det gode liv Jan Arne fikk en forsinket skolestart. Den opprinnelige planen var at skolegangen skulle bli gjennomført på Bakkebø, en institusjon på Jæren. Dette nektet familien å gjennomføre, og først som 9-åring startet han, midt i skoleåret, skolegangen på Liknes skole i Kvinesdal. Rektor frigjorde den mest erfarne småskolelæreren, og i løpet av relativt kort tid lærte han å lese og skrive. I tillegg ble han lærerrommets yndling og humørspreder. Lese- og skriveferdighetene ble viktige brikker i det gode livet Jan Arne fikk. De ga en ekstra dimensjon til jobben Jan Arne senere gjorde i Sarons Dal med blant annet

kassettpakking og enkel datajobbing. Han hadde også veldig stor glede av å lese i Bibelen, og i perioder brukte han timevis på å skrive av Bibelen på en skrivemaskin og deretter på data. Skolen ble som en ny verden for den glade, men litt rampete gutten. I tillegg til enetimer med vekt på lesing og skriving, fikk Jan Arne klassetilhørighet, og han lærte mye gjennom kontakt med andre barn. Og ikke minst lærte medelevene mye av kontakten med Jan Arne. Da jeg fikk hovedansvaret for Jan Arnes undervisning, var jeg undervisningsinspektør, og han bidro med praktisk arbeid som kopiering og utlevering av skriv til lærere. Han ble på mange måter også min «sosiallærermedhjelper». Ikke så sjelden ble elever som var i en konfliktsituasjon sendt opp til meg, og det at Jan Arne var til stede roet ofte gemyttene. Kvinesdal skolekontor var fleksible og så Jan Arnes behov, og i stedet for å gå videre på ungdomsskolen, gjennomførte Jan Arne all skolegang på Liknes skole før han gradvis begynte i utplasseringsjobb i Sarons Dal.

Sarons Dals betydning for det gode liv Utplasseringsjobben i Sarons Dal ble raskt utvidet til flere timer,

Tekst: Svein Jortveit

Jan Arne var alltid velkommen på kontoret til Rune Edvardsen.

Arbeidsmoralen og arbeidsgleden til Jan Arne var uten sidestykke. Her er han på jobb i Sarons Dal, og er med og ber i lunsjen for bønnebehov som er kommet inn.

og i løpet av 1980-årene ble det Jan Arnes faste arbeidsplass. Dette var en jobb som utgjorde en avgjørende brikke i hans gode liv. Arbeidsmoralen og arbeidsgleden var uten sidestykke. Han jobbet lenge i Logos forlag med blant annet pakking av kassetter, og etter hvert ble arbeidsoppgavene endret til å være Sarons Dals postmann og altmuligmann. Sommerstevnet var årets høydepunkt for Jan Arne. Han gledet seg stort til sin medhjelperoppgave som var utdeling av stevneprogram. Dermed kom han i kontakt med tusenvis av stevnedeltakere, og det ble et stort savn for mange da sykdommen hindret han i å utføre denne oppgaven.

Bibelskoleelever ble godt kjent med Jan Arne da han fulgte deler av undervisningen i mange år. Her ble han også et naturlig midtpunkt og fikk venner for livet. Broren, Tommy, har fremdeles flere permer med notater som Jan Arne tok under forelesingene. Gjennom flere år var Jan Arne med Sten Sørensen på møter i Agder og Rogaland. Sten omtalte han som sin ungdomspastor, og Jan Arne satt kry på første rad. Jan Arne hadde en forunderlig evne til å fange opp når et menneske strevde med livet, og da møtte han mennesker med et smil og en klapp på skulderen. Han bidro aktivt i forbønnstjenesten, og Jan Arnes faste fredagshilsen på mail til etter hvert hundrevis av mottakere ble noen av hans måter å spre Jesu sinnelag på.

Det gode livet som smittet over på andre Jeg er utrolig takknemlig for Jan Arne, og jeg er overbevist om at mye av årsaken til hans gode liv var det fruktbare samarbeidet mellom heim, skole og arbeidsplass. Takket være Jan Arne fikk mange, meg selv og min familie inkludert, et rikere liv. Det er derfor viktig for meg å minne om hvilke ressurser mennesker med spesielle behov har og erkjenne hva de kan videreføre til oss andre.

Jan Arne elsket å reise. Her er han på en sydentur i Spania og bader sammen med Troens Bevis ansatt og venn, Lasse Rosten.

Broren Tommy ble etter farens død og morens sykdom, den viktigste personen i Jan Arnes liv. På grunn av Tommys arbeid i Sarons Dal, ble det naturlig at også hans arbeidssted ble der. Her er de på ferie sammen.

Svein Jortveit var Jan Arne sin lærer, venn og støttekontakt gjennom 40 år. Jan Arne ble inkludert i Svein sin familie som et familiemedlem. Han var med på bursdagsfeiringer, konfirmas joner og bryllup.

Sten Sørensen, styreleder for Troens Bevis, tok ofte Jan Arne med på møter i Agder og Rogaland, der han kalte Jan Arne for sin «ungdomspastor» og Jan Arne satt kry på første benk.

FESTKVELD FOR PREMIÉREN AV HANS NIELSEN HAUGE FILM

Under forpremiéren til den nye dokumentaren om Hans Nielsen Hauge under Sommerstevnet, fikk publikum flere overraskelser. Hans Nielsen Hauges liv viser hva som er mulig å utrette mot alle odds. Men den viser også tilstanden mesteparten av det norske folk levde under i hans tid, og hvor langt det norske samfunnet er kommet i løpet av 200 år.

Flere hundre hadde møtt frem til forpremiéren av den nye dokumentaren om Hans Nielsen Hauge søndag kveld under åpningshelgen på Sommerstevnet.

Filmens vert, Thor Haavik, Media ansvarlig Bjørg Veland og fotograf Odd Hynnekleiv kom først frem på scenen for å fortelle litt om filmen og hva den har betydd for dem. Thor Haavik kunne blant annet dele hvordan det hadde gjort et stort inntrykk på han å få besøke hjemme til Hans Nielsen Haugen, som er vel bevart.

- Det var veldig sterkt å få være der Hauge vokste opp. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg var å få sitte rundt spisebordet der familien hans satt. Hauge fortalte at det var to ting som han tok med seg i ryggsekken da han dro hjemmefra. Det var åndsopplevelsen ute på jordet, og alle andaksts stundene de som familie hadde hatt rundt det bordet der. Det var der de løste problemene og ba sammen. Og det håper jeg en gang skal få kunne gjøre med mine barn, at de s kal få sitte rundt bordet

der vi kan prate sammen og be sammen og at det blir enormt å sette i ryggsekken på mine barn!

Filmen forteller Hans Nielsen livshistorie (1771-1824) som norsk lekpredikant og industrigründer. Dramatiserte scener ispedd kommentarer setter historien inn i et historisk perspektiv. Deriblant situasjonen i Norge på Hauges tid, men også trusselen den nye lekmanns bevegelsen ble for både den Norske Kirke, aristokratiet, og den norske stat. Konventikkelplakaten av 1741 forbød lekfolk å holde oppbyggelige møter uten sogneprestens godkjennelse. Det medførte at Hans Nielsen Hauge var fengslet i 10 år, fra 1804 til 1814. Grunnloven av 1814 lovfestet prinsipper som Hauge frem til da ikke hadde fått nyte godt av, men hadde argumentert for, blant annet prinsippet om at ingen må fengsles uten hjemmel i lov og dom (§ 96).

Mye av de tiltakene som Hans Nielsen iverksatte, som nye bedrifter for å skaffe arbeid til unge, likestilling og goder som pensjonsordning, var langt forut for hans tid. Filmen anbefales på det varmeste!

Tekst: Redaksjonen

Media ansvarlig Bjørg Veland, fotograf Odd Hynnekleiv og film vert Thor Haavik introduserte filmen før visningen i Sarons Dal hallen.

Rune Edvardsen:

- Meget sterk historie som Norge aldri burde glemme, og hvor mye innflytelse Hans Nielsen Hauge har hatt på vårt sosial demokrati. Det er en fantastisk historie om lokalfolk som står på og skaper fremtid og håp både for alle i samfunnet, både de som tror og de som ikke tror.

- Det var en veldig fin film. Det var mye vi ikke visste fra før om Hans Nielsen Hauge og livet i Norge på den tiden. Det var også veldig sterkt å se at en person ble brukt til å så mye.

- Det var også spesielt å se at på tross av at han ble fengeslte og det vonde han opplevde, gav han ikke opp men fortsatte da han kom ut av fengselet, akkurat som Paulus gjorde i Bibelen.

Terje Skarpengland (t.v.) og Vegar Holbæk:

- Vi syntes filmen var veldig god, og den var veldig fremtidsrettet. Den tar egentlig opp samme problematikken vi har i dag, men f.eks. å få unge ut i arbeid. Hans Nielsen Hauge levde virkelig ut misjonsbefalingen, og vi kunne se at det var ikke lett.

Cecilie Johnsen, Kari Janne Broadhurst og Maria Tagholdt:

Flere ungdommer deltok på møtehelgen med Hans Martin Skagestad. på Karmøy.

ÅKREHAMN:

15 unge gav respons på frelsesinnbydelse!

Under et møte i menigheten Pinsen Åkra på Karmøy i september, var det 15 unge som løftet hendene under frelsesinnbydelsen til Troens Bevis evangelist Hans Martin Skagestad.

- Jeg utfordret de litt på at de måtte ta sitt eget valg, om de er 12 eller 40 år, og det ble en kjemperespons. 15 unge løftet opp hendene. For flere av dem var det første gang de var på ungdomsmøte, forteller Hans Martin Skagestad, som har besøkt denne menigheten flere ganger tidligere.

Ungdomsleder Kristoffer Sjøen bekrefter at det var flere unge som gav respons. –GPS Familiekirken og Pinsen Åkra har nå ungdomsmøter sammen hver fredag kveld. Jeg tenker at for flere av de helt unge, var det første gang

de gav den type respons, for andre kan det være en bekreftelse på en tro de har bestemt seg for. Jeg opplever at mange unge er åpne for en kristen tro, men de trenger å finne seg et godt felleskap.

Birgith Flokketvedt fra Pinsen Åkra og styreleder for Pinsen Ung i Norge, opplever at mange unge i landet er interessert i tro, men at det kreves mer for å nå dem.

- Jeg opplever at ungdomsarbeidet er absolutt i vekst, men at det krever mer av oss voksne som driver det. Jeg ser blant annet at mange av de unge trenger trygghet. De trenger relasjoner med venner som går i miljøet, men også trygge ledere, som de kan stille spørsmål til.

KATMANDU: Rock

House

Ferske bilder fra ungdomssenteret «Rock House» til evangelist Ganesh i Katmandu, forteller om et større og fruktbart arbeid. Rock House tilbyr gratis musikktimer for unge. For de som ønsker, kan de også ta Introkurset fra Troens Bevis, Det Nye Liv, noe som fører til at flere kommer til tro. De har faste kveldsmøter hver uke, der de unge også får være med på å spille og synge. Ellers driver Ganesh også et arbeid rettet mot de sårbare i samfunnet. Det inkluderer jenter som er utsatt for menneskehandel og folk med nedsatte funksjonsevner, slik som blinde.

LAOS:

Evangeliet til Khmu og Hmong stammer

Besøk til stammegruppene Khmu og Hmong som bor i grenseområdene i Sørøst-Asia. Det er ikke alltid like lett å ta seg frem på motorsykkel. Men flere kommer til tro og ønsker å bli døpt! Det blir startet hus fellesskap i disse landsbyene, som evangelistene følger opp.

SØRØST ASIA:

10 familier ble ny menighet

- Det siste året har vi evangelisert i en landsby som ligger 90 km fra der vi bor, skriver en evangelist fra Sørøst-Asia.

- Landsbyen ligger i et kupert fjellområde som ikke er lett fremkommelig. Vi er takknemlige for Guds beskyttelse mens vi har reist frem og tilbake! Frukten er at vi har klart å plante en ny menighet med 10 familier. De er lykkelige og glade for det nye felleskapet de er kommet inn i, og vi har tro for at menigheten vil vokse!

En nyplantet menighet med 10 familier som nettopp er kommet til tro.

Ganesh driver ett utstrakt arbeid til ungdommer, offer for menneskehandel, gatebarn og flere med spesielle behov.

Stadig flere kommer til tro og begynner i husmenigheter i Laos.

MYANMAR: BLE INVITERT TIL MIDDAG OG HELE SLEKTEN FIKK HØRE EVANGELIET!

Det er mye «tungt og vondt» som skjer i Myanmar, på grunn av den politiske uroen, militærmaktene og forfølgelsen av de kristne. Men det er også mye bra som skjer gjennom evangelistene våre. Her er en historie som vi nettopp fikk inn:

«Kona mi er sykepleier. I en lang periode har det vært mange syke mennesker som har oppsøkt henne for å få hjelp. Siden familien vår allerede har hatt korona, er vi ikke lenger bekymret for å bli smittet, så vi har nå åpnet opp huset vårt slik at de som er syke kan komme. Kona mi har derfor en kjempestor mulighet til å fortelle evangeliet til mange familier!

Vær med å be for at denne familien og slektningene skal ta imot Jesus!

Tusen hjertelig takk for alle bønnene deres og for støtten som dere gir!»

Med mange såkorn sådd og mye bønn, blir det resultater! Ja, da åpner dørene seg for forkynnelsen av Guds Ord. Når evangelistene åpner seg helt for Gud, for at Han kan gjøre sitt verk igjennom dem, da gjør Han det. - På sin fantastiske måte, slik som i vitnesbyrdet her!

En dag kom det en dame som var syk hjem til oss for å få noen medisiner. Min kone ba for henne, og den påfølgende natten fikk denne damen en drøm mens hun sov. Da hun igjen kom for å treffe min kone fortalte hun at hun hadde sett Jesus i drømmen sin. Etter dette kom hun ofte hjem til oss for å høre mer om Gud. Vi fant senere ut at hun kom fra en rik familie, der familien til mannen hennes er velstående.

En dag inviterte de oss hjem til seg for å spise middag. Men det vi ikke visste var at de også hadde invitert alle slektningene deres! - Og under besøket der fikk jeg muligheten til å dele evangeliet om Jesus med hele slekten til dette ekteparet!

Bønn for Myanmar

Be gjerne for denne familien og slekten deres som evangelist-ekteparet besøkte; at de skal ta imot Jesus! Be gjerne også om at flere dører skal åpne seg for disse frimodige evangelistene, slik at de får flere muligheter til å forkynne Guds Ord til enda flere mennesker. Be gjerne også om flere kreative idéer, slik at evangelistene kan nå ut til mennesker i flere såkalte samfunnssjikt med evangeliet om Jesus. Det er så mange unådde mennesker, og de trenger å få høre.

Tekst: Wendy Wakode, IE konsulent

av verdens befolkning har heller ikke fått tilgang til den kristne tro. 4 av 5 En milliard 42,5%