Skjevdeling av næringsvirksomhet Jeg har tidligere skrevet generelt om skjevdelingsreglene som parallelt med særeiereglene lar en ektefelle holde deler av verdiene utenfor skiftet ved det økonomiske oppgjøret etter et samlivsbrudd. Av. Adv. Geir Skivik
Problemstilling Når en ektefelle bringer næringsvirk somhet inn i ekteskapet og selv arbeider i virksomheten kan det oppstå vanskelige bevisspørsmål ved anvendelsen av skje vdelingsreglene. Hvor store verdier kan «klart føres tilbake til» næringsvirksom heten ektefellen eide da ekteskapet ble inngått? De samme utfordringer oppstår også hvis man arver en virksomhet (eller mottar den som gave) under ekteskapet. Ved skjevdeling av næringsvirksomhet som har steget i verdi under ekteskapet og hvor ektefellen selv jobber, er det nødven dig å trekke en grense mellom verdistign ing som skyldes arbeid og verdistigning som skyldes kapital. Det man må finne er med andre ord hvor stor del av nåver dien som klart kan føres tilbake til den opprinnelige virksomheten/kapitalen. Ekteskapsloven Dagens lovtekst gir ingen god veiled ning om hvordan denne grensen skal trekkes, annet enn at den angir et sk jerpet beviskrav (mer enn alminnelig sannsynlighetsovervekt) for den ektefel len som vil skjevdele. Lovens hovedregel ved ektefelleskifte er som de fleste kjen ner til likedeling og som en konsekvens av dette er det den ektefelle som krever skjevdeling som har bevisbyrden for kravet og omfanget av dette.Lovens for arbeider sier intet om verdiøkning knyttet 24
NÆRING - Verdiskaping i sør - 2021
til næringsvirksomhet og hvordan denne skal vurderes i forhold til skjevdelings regelen. Jeg kjenner heller ikke til noen høyesterettsdom eller publisert under rettsdom (tingrett/lagmannsrett) som gir noen konkret veiledning om hvordan grensen skal trekkes. Ulike modeller I juridisk teori er spørsmålet drøftet av flere forfattere og det har vært foreslått ulike modeller for hvordan man skal trekke grensen. En modell som har vært foreslått er å ta utgangspunkt i virksom hetens verdi da ekteskapet ble inngått og så forrente (kapitalisere) denne verdien med en skjønnsmessig rente som skal være en kombinasjon av markedsrenten pluss en risikopremie frem til ekteskaps bruddet. Setter man for eksempel virk somhetens verdi til 500 000 kroner ved ekteskapets inngåelse, en risikofri rente på 3 prosent, en risikopremie på bedrifts investeringer generelt på fem prosent og en risikopremie for det aktuelle virksom heten på fem prosent (totalt 13%), blir sk jevdelingsformuen inkludert avkastning på ca. 900 000 etter 5 år, ca. 1 700 000 etter 10 år og ca. 3 130 000 etter 15 år. En annen modell som har vært foreslått, og som blant jurister har fått tilnavnet «sammen ligningsmodellen» går ut på at man tar utgangspunkt i næringsvirksomhetens
innhold og omfang da ekteskapet ble inngått (eller mottatt som arv/gave) og finner en omsetningsverdi på tilsvarende virksomhet i dag. Eksempelvis, har man et drosjeløyve når ekteskapet inngås og som i løpet av ekteskapet har utviklet seg til å bli et større transportselskap, er det verdien av et tilsvarende drosjeløyve ved ekteskapsbruddet som kan kreves skjevdelt. Etter mitt skjønn er begge disse model lene vanskelige å anvende i praksis. Beg ge modeller forutsetter at det foreligger tilstrekkelig med informasjon som kan gi grunnlag for en forsvarlig verdsettelse av virksomheten da ekteskapet ble inngått. Ofte oppstår det vanskelige bevismessige utfordringer fordi sentrale dokumenter angivelser, regnskaper etc) ikke (selv lenger er tilgjengelige. Og selv om man skulle ha nødvendig informasjon vil for eksempel fastsettelsen av risikorente være beheftet med stor usikkerhet. Den er forskjellig i forskjellige bransjer, bed riftens risikoprofil kan ha endret seg over tid osv. Dette er nok også årsaken til at det er få slike problemstillinger som blir løftet frem for domstolen. Rettstilstanden er for usikker og partene ser seg ofte tjent med å finne en minnelig løsning (inngå forlik) heller enn å overlate avgjørelsen til domstolen.
