kapittel 3 Boktrykkerne kommer (1643–1721

KAPITTEL 3

BOKTRYKKERNE KOMMER (1643–1721)

de 95 tesene som skapte så mye oppstuss i 1517, inneholdt rimeligvis teologisk sprengstoff. Men følgene de fikk, gjorde seg gjeldende på mange flere områder enn teologiens. Wittenberg, som hadde fått sitt eget universitet få år før, utviklet seg raskt til å bli Tysklands nest største bokby (bare overgått av Nürnberg), og som universitetsby ble den med ett slag et toneangivende europeisk sentrum. Det var i Wittenberg det foregikk. Det var dit de ville, de unge og oppadstrebende, fra 1520-tallet og fremover.

Den britiske historikeren Andrew Pettegree har argumentert for at det gir god mening å studere reformasjonen bokhistorisk – som et slags mediefenomen. Luther og Wittenberg ble en slags varemerker, hevder han, varemerker som fikk sin spredning i og med alle de bøkene eller pamflettene (Flugschriften) som bar Luthers og de andre reformatorenes navn. Mellom 1530 og Luthers død i 1546 kom det flere enn 1600 trykk fra de wittenbergske håndpressene, katekismer inkludert.1

Den nye bokkulturen ble til som følge av en høyst bevisst satsing. Mannen bak den het Lucas Cranach (1472–1553). Han hadde kommet til Wittenberg som hoffmaler. I løpet av

76 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

få år hadde han kjøpt en papirmølle, hentet inn typografisk spisskompetanse fra Leipzig, bokbyen seks mil lenger sør, og omdannet sitt eget fraktselskap til distribusjon av trykksaker, slik at all etterspørsel på det tyske markedet kunne tilfredsstilles i løpet av få dager.

Som kunstner utviklet Cranach tresnittet til perfeksjon. Det er hans portretter av Luther, Melanchton og de andre som – bokstavelig talt – har gitt oss våre bilder av de tyske reformatorene. Hoffmaleren Cranach interesserte seg dessuten for bokdesign. Tittelsidene med den sentralt plasserte tekstrammen, med forfatternavnet og utgiverstedet på egne linjer og med tilstrekkelig «luft» rundt, representerte noe helt nytt og skapte ganske umiddelbart skole. I 1537, det samme året som reformasjonen kom til Norge, ble entreprenøren Lucas Cranach Wittenbergs borgermester.

Christiania: verdens største katekisme

Til Danmark hadde Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse kommet allerede før århundreskiftet, på 1480-tallet. Det samme gjaldt for Sverige. Den nye teknologien ble tatt i bruk av kirken og underlagt streng kontroll. Forhåndssensur ble et ufravikelig krav fra og med reformasjonen i 1537.2 En effektiv kontroll (som ble ivaretatt av Universitetet) gjorde det dessuten nødvendig å sørge for nærhet til trykkeriene. Kongen begrenset på denne måten den grafiske virksomheten til rikets hovedstad. Med ett lite, ufarlig unntak: Bispen på Hólar, nord på Island, fikk sette opp en liten trykkpresse så tidlig som i 1530. Men i Norge?

Norge måtte som dansk provins pent klare seg uten den nye teknologien ganske lenge. Til Christiania kom den første trykkpressen i 1643, og til Bergen, Norges desidert største by på den tiden, i 1721. I begge tilfellene spilte katekismer en nøkkelrolle.

Den danske presten Christen Staphensøn Bang (ca. 1584–1678) har fått æren av nærmest egenhendig å ha hentet boktrykkerkunsten til Norge.3 Som forfatter av en gigantisk katekisme i åtte bind trengte han angivelig en boktrykker. Istedenfor

christiania: verdens største katekisme 77

Christen Bang stakk selv frontispisen til Postilla Catechetica (1650). Her befinner han seg i godt selskap: Luther står midt imot, i hjørnene sitter de fire evangelistene. I midten øverst: kong Frederik III (med rikseplet) og hans sønn, kronprins Christian, fire år gammel. Nederst: Fra den korsfestede Jesus strømmer det både blod og vann etter at en soldat har stukket ham i siden (Joh. 19,34).

78 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

å ekspedere manuskriptet til København fikk han etter sigende den gode idé å importere boktrykkeren til Christiania. Kunne ikke berget heller komme til Muhammed?

Dessverre vet vi altfor lite om Bang og hans bakgrunn. Faren virket etter all sannsynlighet som kjøpmann i Ålborg. Til Norge kom den unge teologen etter å ha avlagt baccalaureusgraden ved Universitetet i København i 1612. I 1614 ble han ordinert som kapellan i Solum utenfor Skien; syv år senere finner vi ham som sogneprest i et fett kall på Hedmarken (Romedal). Der ble han værende sogneprest til han fikk innvilget avskjed på grunn av generell skrøpelighet i 1657. Likevel var han ikke skrøpeligere enn at han giftet seg på ny en gang etter 1662, da hans første kone døde. Alt tyder på at han må ha vært sjeldent seig. Han døde som fattiglem ved Oslo Hospital i 1678, 94 år gammel. Sannsynligvis kan hans gigantiske katekismeprosjekt forklares av denne omvendte klassereisen.

Boktrykkeren som Bang inngikk avtale med angående trykkingen av hans opus magnum, het Tyge Nielssøn. Danske Tyge hadde etablert seg som boktrykker i København i 1631, et par år senere ble han innvilget enerett på alle de bøker som utgikk fra hans eget offisin. Han ser ut til å ha vært lite risikovillig og foretrukket forhåndsfinansierte utgivelser.4 Virksomheten gikk uansett ikke særlig godt. Hadde den gjort det, ville han neppe latt seg lokke til Christiania.

En fyllestgjørende redegjørelse for omstendighetene omkring Tyge Nielssøns flytting til Christiania lar det seg ikke gjøre å gi på det kildegrunnlaget vi har til rådighet. Hvem hadde først og fremst interesse av å hente ham til Christiania? Og hvilken rolle spilte Romedals-presten Christen Bang i denne sammenhengen?

Noe kan vi ta for gitt. At en boktrykker selv skulle ha etablert seg i provinsen uten på forhånd å ha fått øvrighetens tillatelse, kan vi ganske enkelt se bort fra. Helt siden reformasjonen hadde bransjen vært gjennomregulert og underlagt kongelige restriksjoner.

På denne bakgrunn virker det ganske opplagt at Tyge Nielssøn ikke selv tok noe initiativ, men hadde fått oppfordring

christiania: verdens største katekisme 79

om å reise nordover. All sannsynlighet taler for at biskopen og skolens rektor må ha engasjert seg i saken. Vi vet med sikkerhet at biskop Henning Stockfleth var den som trakk i trådene senere, da de skulle finne Tyge Nielssøns etterfølgere. Stockfleth hadde selv blant annet vært rektor ved skolen før han i 1646 ble utnevnt til biskop.

Om vi sammenlikner opprettelsen av trykkeriet i Christiania med andre tilsvarende etableringer, blir bildet klarere. De første provinstrykkeriene dukket opp nettopp på denne tiden.5 Parallelt med trykkeriet i Christiania ble det etablert en tilsvarende virksomhet i Sorø på Sjælland, etter at man 18 år før hadde grunnlagt det senere så berømte akademiet der.6 I Christiania var den gamle skolen i 1636 blitt oppgradert til gymnasium med tre professorer. Syv år senere fikk man så trykkeriet på plass. Bokkulturen på 1600-tallet lar seg ikke skille fra lærdomssentrene, verken i Wittenberg eller i Christiania.

Det første boktrykkeriet i Norge kan ikke godt kalles «norsk». Det kan heller ikke tas som bevis for at det fantes en norsk etterspørsel etter bøker som bare en stedlig virksomhet kunne tilfredsstille. Tyge Nielssøn hadde latt seg lokke eller «kjøpe» av myndighetene i Christiania. De ønsket å bruke hans tjenester til å fremme sine interesser i tilknytning til det nye gymnaset.

Hvilke interesser kan det så ha vært snakk om? På bakgrunn av den politiske utviklingen vi har fulgt siden reformasjonen i 1537, gir svaret nærmest seg selv. Gymnaset og trykkeriet ble begge etablert som følge av statens vilje til katekisering: til utdanning av kompetente prester og klokkere, og til trykking av den litteraturen som kunne bidra til en mest mulig effektiv skolering – eller indoktrinering – av undersåttene.

Hva så med Christen Bang og hans «veldige» åttebindsverk? Takket være et referat fra den rettssaken Tyge Nielssøn anla mot ham, kan vi uten videre slutte oss til at presten og boktrykkeren må ha hatt kontakt allerede før sistnevnte ankom Christiania. Tyge Nielssøn var blitt lovet penger – og papir – til trykkingen av Bangs store verk, men de to viste seg å være rykende uenige om vilkårene.

80 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

Rettsinstansen saken ble brakt inn for, var domkapitlet, bispedømmets administrasjon, som i og for seg bestod av Bangs kolleger. Ikke overraskende fikk presten medhold. Boktrykkeren hadde spilt fallitt. Han ble til overmål fradømt sitt eget trykkeri til dekning av kostnadene.

Hvordan det siden gikk med Tyge Nielssøn, var lenge en gåte. All sannsynlighet taler imidlertid for at boktrykkeren er identisk med den Tyge Nielssøn Kastberg som i 33 år var sorenskriver på Sunnmøre, som i den egenskap aldri tapte en sak, og som ble stamfar til den norske familien Castberg, kjent for sine velrenommerte jurister.7

Til tross for at han hadde fått medhold i retten, kunne Bang på sin side heller ikke si seg fornøyd med tingenes tilstand. Tyge Nielssøn hadde utgitt noen trykk i løpet av det knappe året han opererte i Norge (i alt finnes åtte bevart), men prestens eget store verk lå ennå utrykt. Det skulle komme til å gå enda et par lange år før en løsning var i sikte.

Henning Stockfleth, den nyutnevnte biskopen som tidligere hadde vært både professor og rektor ved katedralskolen, henvendte seg til universitetsboktrykkeren i København, Melchior Martzan, og fikk gjennomslag for at han, Martzan, skulle opprette en filial i Christiania, betjent av to av hans svenner. Bispedømmet skaffet den nødvendige kapital til veie.

Denne ordningen ble opprettholdt i bare tre år. I 1650 solgte nemlig Martzan trykkeriet til sin venn Valentin Kuhn, også han opprinnelig tysk. Men Kuhn døde tidlig, allerede i 1654, da den siste pesten herjet i Christiania. Trykkeriet ble overtatt av danske Michel Thomessøn, som fikk kalle seg «Gymnasij Bogtrycker». Slik ble forbindelsen mellom skolen og trykkeriet for første gang gjort eksplisitt.

Alle Tyge Nielssøns tre etterfølgere – Martzan, Kuhn og Thomessøn – skulle komme til å bruke en betydelig del av sin kapasitet til å gå Christen Bang til hånde. Thomessøn holdt det gående helt til nærmere 1690. Det var han som trykte Dorothe Engelbretsdatters storselger Siællens Sang-Offer i 1678, formodentlig med solid forhåndsfinansiering. Senere skulle

christiania: verdens største katekisme 81

boktrykkerne i København komme til å konkurrere om kundene med akkurat den boken.

Bang kan ha påbegynt arbeidet med sitt store livsverk tidlig, muligens allerede på 1620-tallet, en gang etter at han overtok kallet i Romedal. Han skriver i forordet til den «umisgunstige leser» at han begynte på arbeidet uten tanke på at det noensinne skulle utgis, det var «ingenlunde» hans mening. Han skylder på den gamle biskopen, Niels Glostrup, som satt i embetet mellom 1617 og 1639. Utgivelsen skyldes angivelig Glostrups innstendige anbefaling. En slik opplysning kan godt være sann, men den er i alle fall et uttrykk for både høflig ærbødighet og kledelig beskjedenhet.

Tilskyndet av biskop Glostrup gjennomgikk Bang sitt verk på nytt og forbedret det så godt han kunne. Det behøver ikke bety så mye, om vi skal ta hans egne ord for god fisk: «Jeg er een af de ringeste!» Like fullt lyktes han til slutt. For gjennomgåelsen av det ferdige verket – sensuren – skyldte han brødrene Brochmand sin takk, begge professorer i teologi ved Universitetet i en kortere eller lengre periode frem til 1638. Dette betyr at det må ha gått minst fem år fra sensuren ble foretatt, til Tyge Nielssøn ankom Christiania, og enda syv år til første bind forelå trykt.

Postilla Catechetica ruver. Hvis forfatteren begynte skrivingen med det samme han hadde fått kallet i Romedal og så skrev noe tilsvarende én trykkside hver eneste dag, ville han ikke på langt nær ha vært ferdig da den danske boktrykkeren meldte sin ankomst i Christiania.8 Verket fyller nesten 9000 sider, fordelt på åtte bind – eller ti: To av dem er delt i «halvbind».

Bare det å skaffe seg full oversikt over innholdet kan være en krevende oppgave. Noen av bindene har flere separate pagineringer og ark uten paginering overhodet. Bibliografen Hjalmar Pettersen beklager seg over sidetallene som både «forvirrende» og «ravgale».9

I det store og hele disponerer Bang innholdet akkurat slik vi ville ha ventet. De fem første bindene rommer de fem partene av Luthers lille i vanlig orden. Det sjette inneholder velkjente

82 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

bønner med kommentar og det syvende hustavlen. Bare det åttende bindet skiller seg ut fra en ordinær katekismeforklaring. Det har et blandet innhold om geistlighet, kirkelige seremonier, musikk og annet.

Bangs katekisme er å betrakte som et «rettroenhetens arsenal», skriver Francis Bull i sin norske litteraturhistorie.10 Kanskje det, utvendig betraktet. Men når man setter seg ned og leser teksten i ro og fred, blir man snarere slått av forfatterens avbalanserte sunne fornuft. Legalistisk prinsipprytteri og aggressiv språkbruk finnes det lite av. Ikke så godt å vite, skriver Bang. Gud rår.

«Postill» er et ord som i dag ugjenkallelig tilhører fortiden. Etymologisk kan det forklares som prestens ord etter (post) lesingen av dagens tekst eller prekenen, da. Postill betyr prekensamling, en sånn som Luther utga i og med sin store katekisme. Ved siden av salmeboken stod det gjerne en postill i norske hjem på 1700- og 1800-tallet. Noen tradisjonell prekensamling er det ikke snakk om i Bangs tilfelle. Merkelappen ‘katekismeforklaring’ passer til gjengjeld godt.

Romedals-presten skriver i forordet til leserne i første bind at han holder seg til den katekiseringsmetoden han kjenner fra sitt hjemlige bispedømme. Han vedstår seg også å ha lånt en masse. «Ligesom bien» har han fløyet fra blomst til blomst og sugd til seg det han har kunnet. I hans urtegård finnes mange flere blomster enn den som kalles Luther og har doktorverdighet.

Likevel vil forfatteren påberope seg en viss originalitet. Han har, skriver han, aldri sett noen katekismeforklaring som følger hans «Formulam oc Methodum». Han har ikke hatt noen «hodegón eller Veyvisere». Verket inneholder ganske riktig flere elementer som til sammen utgjør en ny og uprøvd blanding. Hos ham forenes «Tafller, Riim oc Psalmer, sambt hele Catechismi Prædickerne under een convolut», det vil si «mellom to permer». Med tavler mener han skjematiske oppsett à la disposisjoner, en form for begrepshierarkier som typisk nok kom med trykkekulturen på 1600-tallet.

christiania: verdens største katekisme 83

De store spørsmålene – hvorfor og hvordan – mangler entydige og klare svar i Christen Bangs tilfelle. Vi vet ikke hvorfor han satset så massivt som han faktisk gjorde. Og vi vet ikke helt hvordan han fikk det til.

Et svar på det siste spørsmålet må inneholde et resonnement om tid og penger. Vi kan spekulere om herr Christen kanskje hadde mottatt arv fra sin far, kjøpmannen i Ålborg? Eller ga virkelig kallet i Romedal, kornbingen på Hedmarken, så god avkastning at han kunne svi av 7000 spesidaler – verdien av et par tusen kyr – på et bokprosjekt? Bindene oppgis eksplisitt å være utgitt «paa Autoris egen Bekostning».

Spørsmålet om hvordan han maktet å gjennomføre maratonløpet – trykkingen alene strakte seg over 22 år – henger selvsagt nøye sammen med hvorfor han viet livet sitt til dette arbeidet. Kan han rett og slett ha vært litt sprø? Ingenting tyder på det. Verket dediseres i bindenes tur og orden til kongen (Frederik III), dronningen (Sophie Amalie), prinsen (Christian, han som skulle bli den femte) og alle prinsessene, med solid backing av danske og norske dignitarer, som for eksempel stattholderne Gregers Krabbe og Niels Trolle. En av de ivrigste leverandørene av æresvers til utgivelsen var superintendenten selv, Henning Stockfleth.

Sammen med biskopen slutter gymnasets personale seg lojalt og begeistret opp om prosjektet. Det kan virke som om Bang formulerer Christiania-intelligentsiaens felles ambisjon om å feire den nyanlagte byen (1624) og det nye gymnaset (1636) ved hjelp av denne på alle måter ekstraordinære utgivelsen, «sette Christiania på kartet», som moderne lokalpolitikere ville ha uttrykt det.11 Det kan se ut til at Postilla Catechetica ble viktigere som symbol og monument enn som teologi og lesning. Men i Volda fant Jostein Fet ikke desto mindre eksemplarer av to av bindene, som kan spores tilbake til Nordfjordeid på slutten av 1700-tallet.12

Som middel til velstand og salighet kunne ingenting gjøre krav på større offisiell legitimitet enn en katekismeforklaring. I middelet lå også meningen og fremtidshåpet. Der lå him-

84 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

melriket. Bang tviler selv ikke på at dommedag er nær (ifølge forordet).

Kanskje har vi misforstått alt. Det var ikke sognepresten i Romedal, Christen Staphensøn Bang, som brakte boktrykkerkunsten til Norge. Det var heller verdens største katekisme.

Bergen: katekismesanger til husbruk

Provinstrykkeriet i Bergen ble opprettet først bortimot 80 år etter Tyge Nielssøns gjesteopptreden i Christiania. I kommersielt perspektiv kan det virke overraskende at det varte og rakk så lenge. Målt i folketall må markedet ha vært omtrent dobbelt så stort i Bergen som i Christiania. Bergen hadde ved århundreskiftet 1600–1700 bortimot 10 000 innbyggere, Christiania knapt halvparten.13

Også denne gangen var det, som man kan tenke seg, en danske som lot seg lokke. I likhet med Tyge Nielssøn hadde Peter Nørvig drevet som boktrykker i København noen år da han våren 1719 søkte kongen om å få reetablere seg i Bergen. Bevillingen forelå først to år senere, i februar 1721. Sommeren samme år var Nørvig behørig installert. Med kone, men uten svenn. Etter enda to år fikk han også privilegium som bokhandler. Det betydde rett og slett at han i tillegg til å selge de bøkene han selv trykte, kunne forhandle andres.14

Overfor kongen hadde Nørvig vist til etterspørselen. Han søkte slett ikke om å få være Bergens boktrykker på egne vegne, men på innstendig oppfordring fra byens befolkning, og fikk i så måte full støtte fra øvrigheten. Stiftamtmannen anbefalte Nørvigs søknad i berettiget håp om at han var mann for å skaffe bergenserne de bøkene de hadde behov for: især «Præsteskabet og den studerende Ungdom».15 Behovet for et lokalt trykkeri ble altså begrunnet omtrent som i Christiania. Øverst på programmet stod lesing av katekismer.

Allerede i København hadde Nørvig konsentrert seg om den religiøse litteraturen. I Bergen fortsatte han i samme spor. Men noen katekisme, ABC eller annen skolebok trykt av Nørvig i

bergen: katekismesanger til husbruk 85

løpet av de første årene har vi ikke bevart, skjønt vi vet han satset på en ny utgave av tyske Johann Gerhards Fromme Christnes Aandelige Klenodie i 1724. Og den boken inneholder en egen kateketisk del. Den første katekismeforklaringen han utga, kom i 1736 og var skrevet av sognepresten i Askvoll (senere biskop), Frederik Arentz. Men dette prisverdige prosjektet ble en flopp i og med Pontoppidans nye statsautoriserte forklaring, som allerede året etter feide all konkurranse til side. Vi kommer til Pontoppidan i neste kapittel.

Som Tyge Nielssøn måtte Peter Nørvig utnytte alle muligheter til å gjøre butikk. Vi vet at han tidlig hadde planlagt to dristige fremstøt. Det første mislyktes totalt. Med det andre lyktes han godt, om enn ikke akkurat slik han først hadde tenkt.

Historien om ukeavisen Den Ridende Mercurius har vært fortalt mange ganger før og skal ikke gjentas her.16 Vi snakker om det første forsøket på å utgi avis i Norge, en avis for handelsstanden, om vi skal tro den mytologiske tittelen. Noe nummer av avisen er ikke bevart. Nørvig ble stanset før han i det hele tatt var kommet ordentlig i gang, fordi han istedenfor å skrive selv kopierte en privilegert dansk kollega. Og det ble ikke tålt.

Den andre satsingen til Nørvig gikk det bedre med. Like etter ankomsten sommeren 1721 sendte han en ny søknad til kongen. Han anmodet ærbødigst om at han måtte få tillatelse til å utgi noen bøker han lenge – i København – hadde forberedt utgivelsen av, med tanke på det bergenske markedet. Dette gjaldt bøker som i mellomtiden var blitt snappet opp av to konkurrenter. De hadde til overmål oppnådd å få monopol på disse utgivelsene.

Monopolene – som kunne gjelde for både markeder og titler – spilte en viktig rolle i myndighetenes bokpolitikk på 1600- og 1700-tallet. Ennå fantes det ingen generell lov om opphavsrett til åndsverk. Myndighetene delte ut privilegier som insitamenter til boktrykkere og bokhandlere. På denne måten kunne de sikre større risikovillighet blant aktørene. Uønsket konkurranse bidro helst til at trykkere og bokhandlere kjørte safe og lot være å ta sjanser.

86 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

I søknaden sin lister Nørvig opp fem titler. Alle hadde vist seg å være bestselgere på andaktsbokmarkedet. Det dreier seg om bøker med bønner og «åndelige» sanger, til hverdagsbruk blant allmuen. De kom alle i en hel drøss med utgaver. Her har vi virkelig flere av folkelesningens fremste representanter på 1700-tallet, andaktslitteraturens førstedivisjon. Hvem husker dem i dag? Hans Hvalsøes De Bedendes aandelige Kiæde (1700), Jesper Rachløvs Taare-Perse (1684), Samuel Olsen Bruns Siungende Tids-Fordrif (1695), Iver Brincks En Christens Tanke-Tøjle (1705) og Petter Dass’ Aandelige Tidsfordriv, også kalt Bibelsk Visebog (1711).17 Om han bare får privilegium på det norske markedet for disse titlene, lover Nørvig ikke å gjøre noe fremstøt på salgsfronten i Danmark.

Søknaden blir oversendt kanselliet, deretter videre til Universitetet. Svaret fra professorene er nedslående. De mener Nørvig må bevise at han har trykt (men ikke solgt) disse titlene før konkurrentene fikk sine privilegier. Hvis ikke har han bare seg selv å takke. Han plikter jo å holde seg orientert om privilegerte titler, hvilke som er, og hvilke som ikke er beheftet med enerett.

Nørvig svelget skuffelsen og lot saken ligge. Detaljene i saken lar det seg vanskelig gjøre å etterprøve fordi overleveringen av de fem titlene har så pass store mangler. Flere utgaver må utvilsomt ha gått tapt (eller de er ennå ikke oppdaget), og mange av de bevarte eksemplarene har mistet tittelsiden med de avgjørende opplysningene. Likevel vet vi at den nye Bergens-trykkeren kjente i alle fall to av titlene særlig godt fra før. Både Hvalsøes Aandelige Kiæde og Dass’ Aandelige Tidsfordriv hadde han utgitt mens han enda holdt til i København.

Nørvig visste hva han gjorde. Interessant nok har tre av de fem forfatterne norsk bakgrunn. Petter Dass (1647–1707) trenger ingen nærmere introduksjon, men i 1721 må Alstahaug-presten ennå ha vært forholdsvis ukjent. Bare to av bøkene hans var inntil da kommet på markedet. Samuel Olsen Bruun kom fra Arendal og hadde vært prest i Kragerø til han døde i 1694. Den siste, Iver Brinck, hadde vokst opp på Sunnmøre (Valderhaug), hvorfra hans danske far Diderik holdt oppsyn med fiskeriene i Nord-Norge.

bergen: katekismesanger til husbruk 87

Dorthe Engelsbretsdatters Aandelige Sang- Og Taare-Offer våget Nørvig derimot ikke å sette på listen, for den ble nok oppfattet som for «norsk», i og med at den ikke så mange årene i forveien var blitt forlagt av bokhandler Friderich Jacobsen Bruun i Christiania.

Nørvig måtte gi opp de fem titlene han hadde skrevet til kongen om. Men han ga ikke opp tanken på å utgi andaktslitteratur med stort salgspotensial. Ganske snart fant han en tittel som ikke var privilegert, og som ennå ikke hadde fått noen særlig spredning i Norge: Dr. Mort: Luthers Lille Catechismus, Forfatted I beqvemme Sange, under føyelige Melodier av Petter Dass, Nordlands-presten. Den unge København-trykkeren Ove Lynnov hadde tatt en sjanse og utgitt boken første gang i 1715, åtte år etter forfatterens død. Siden hadde bare boktrykkerarvingen Hans Philip Bockenhoffer forsøkt seg – i 1720 – etter at han først hadde tenkt å avhende hele trykkeriet.18 Nørvig røpte god teft og grep sjansen.

Den privilegerte boktrykkeren i Bergen ser ut til å ha utgitt Dass’ katekismesanger minst syv ganger. Overleveringen gjør det vanskelig å fastslå antallet med sikkerhet.19 Det kan ha blitt trykt utgaver som siden er gått tapt. Tittelsidene til de bevarte trykkene mangler dessuten opplysning om utgivelsesåret, og mange eksemplarer mangler også tittelsiden. Lenge gikk man ut fra at Nørvig hadde utgitt denne boken bare én gang. En nøyaktig sammenlikning av teksten i de bevarte eksemplarene gjør det imidlertid mulig å skille mellom syv ulike trykk. Boktrykkeren hadde neppe noen stabilere inntektskilde i løpet av de tjue årene han drev på. Petter Dass’ katekismesanger viste seg å være spesielt godt egnet til å sikre Bergen trykkeritjenester fra 1721 av.

Den påfallende suksessen disse sangene fikk, begrenset seg ikke til Bergen. Trykkeren bak førsteutgaven, Ove Lynnov, sendte ut like mange utgaver i København i løpet av den samme perioden, etter hvert i konkurranse med to boktrykkere til. 1736 markerer toppen i katekismesangenes publiseringshistorie. Det året kom det i alt fire konkurrerende utgaver i København: to regulære, én prakt- og én billigutgave.

88 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

Tittelsiden til en av Peter Nørvigs utgaver av Dass’ Katekismesanger. Ingen av utgavene er utstyrt med trykkeår. Men vi får vite at virksomheten var «priviligered». Dermed slapp den konkurranse.

bergen: katekismesanger til husbruk 89

Samtidig ble boken også utgitt i Christiania, minst seks ganger, og i 1749 lanserte den nye provinsboktrykkeren i Ålborg sin første av tre utgaver. Petter Dass’ katekismesanger var med andre ord langt fra noe «norsk» eller «nordnorsk» fenomen. Boken hans ble trykt i fire byer. Vi vet at noen av sangene (til budene) dessuten ble solgt som enkeltvisetrykk i Sønderjylland, det vil si Haderslev og Flensborg.

I de arveskiftene fra perioden 1690–1839 som Jostein Fet i sin tid gjennomgikk, dominerer katekismesangene stort. De topper listen for «populære songbøker» i hans undersøkelse.20 I løpet av 1700-tallet, de 79 årene mellom førsteutgaven i 1715 og den foreløpig siste i 1794, må det til sammen ha kommet noe bortimot et femtitalls utgaver.21 Utbredelsen av boken begrenset seg naturlig nok ikke til de områdene Fet hentet sine skiftedokumenter fra, Øvre Telemark, Sunnmøre og Romsdal. Nei, vi har å gjøre med en av Danmark–Norges mest utbredte bøker på 1700-tallet overhodet.

Vi har all mulig grunn til å undre oss over denne uventede populariteten. Selvsagt spiller «kvaliteten» på sangene en viktig rolle. De er, ifølge vår gamle kjenning biskop Peter Krog, både nyttige og behagelige: «Den som bare har nippet til disse kateketiske melkedrikkene som i rikelig mengde strømmer ut fra pastor Dass’ honningsøte dikteråre, vil finne hver av dem både velsmakende og sunn.»22 Men kvaliteten forklarer ikke alt.

Boken må også ha hatt en funksjon og en bruk som har gjort den særlig etterspurt. Litteraturhistorikere har spekulert på om ikke dikterpresten selv foredro disse sangene som en del av gudstjenesten eller katekismeopplæringen. En bedre bruksanvisning tror jeg vi får i den sensurpåtegningen (approbasjonen) teologiprofessor Hans Steenbuch ga i 1714, og som står gjengitt i alle de eldste utgavene. Katekismesangene er skrevet «till Huus-brug og privat Andagt».

Vi kan gå ut fra som sikkert at husandaktene land og strand rundt ga folk flest god anledning til å ta Dass’ sanger i bruk. Oppfordringen til å holde slike daglige andakter hadde allerede Luther gitt. I 1537 innlemmet kongen den som bestemmelse i

90 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

kirkeordinansen. I pietismens mest intense periode fra 1720-tallet og fremover ble den gjentatt og innskjerpet i flere omganger. Kravet om daglig andakt gjaldt alle og enhver, men vi kan vel tenke oss at neppe alle husfedre gikk til oppgaven med samme fortrøstning. Sangboken til Dass må for mange ha fortont seg som en kjærkommen løsning.

Det romantiske bildet litteraturhistorikere og andre begeistrede skribenter har villet skape av Petter Dass som trubadur og kirkelig entertainer, syngende sine sanger for menigheten, forteller mer om deres egne ønsker enn om hva som virkelig foregikk. Katekismesangene tilhører andaktslitteraturen og må forstås på bakgrunn av denne litteraturens kulturhistoriske – lutherske – forutsetninger.

Det overdådige meloditilfanget vitner også om sangenes spredning, vidt og bredt. Dass skrev samtlige 48 sanger til melodiforelegg, etter det såkalte kontrafakturprinsippet (à la den hjemmesnekrede sangen til konfirmanten etter melodiforelegg av Alf Prøysen). Men dikterpresten tok seg friheter. I likhet med Kingo, som også fikk pepper for den samme praksisen, brukte han flere verdslige forelegg. Populære visemelodier kunne bidra til å gi sangen vinger. På den annen side kunne de også skape parodisk effekt. Som i den åttende sangen til Fadervår, «Frels oss fra det onde», der dikteren viser til den verdslige, men nå for lengst glemte visa «Ha, ha, Trundhiems Piger».

Vi kan mistenke at sensor hadde sine innsigelser, noe som igjen kan ha bidratt til den lange forsinkelsen i publiseringsprosessen. Da Ove Lynnov, boktrykkeren, omsider fikk klarsignal, hadde han – eller en annen mellommann – erstattet alle de verdslige melodiforeleggene med frasen «Siunges under sin egen Melodie».

Sett fra sensurens side var dermed alt i orden, men leserne og sangerne ble påført et akutt problem. Halvparten av sangene hadde ikke lenger melodi. Den som ville synge, måtte først komponere. «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», som i dag står og flotter seg på nummer 1 i den norske salmeboken, hadde opprinnelig et ikke-religiøst melodiforelegg.23 Derfor har den

bergen: katekismesanger til husbruk 91

sangen virket særlig befordrende på lekfolkets musikalske oppfinnsomhet. Antallet registrerte melodier til «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» ligger på omtrent femti, selv om de fleste av oss jo har vent oss til versjonen fra Christen Bangs Romedal.24

Sanger som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» kan følgelig ikke i noen særlig utstrekning ha blitt spredt fra munn til munn, men må ha dratt nytte av boktrykk og leseferdighet. På 1690-tallet, da Dass satt og skrev disse sangene, ser han ut til å ha villet bidra til å utbre katekismekunnskap uten å forutsette leseferdighet. I dedikasjonsdiktet til dikterens fetter, Peder Jespersen, som satt høyt på strå som kongens skriftefar eller confessionarius, proklamerer Dass sin ambisjon om å vise «Tilhørerne» veien til Gud, ikke leserne.

Formidlingen av barnelærdommen sammenlikner han i prosaforordet med et måltid: «Maden indbæres paa Fadet, Fadet indbæres paa Bordet, Bordet indbæres i Huuset; Saa vil Ordet indbæres til Øret, gjennom Øret indbæres til Munden, gjennom Munden indbæres til Hjertet.» Her tas det for gitt at den skriftlige teksten realiseres muntlig før den til slutt når øret.

I dette perspektivet blir det menneskelige øret å betrakte som en port til himmelriket. «Kom hid, O kiære Christen Lem,/ jeg vil saa kortelige/ Paa dine Fingre to gang fem/ GUDs Bud ved Sang udsige.» Allerede i bokens første strofe skaper han en situasjon der han som forsanger formidler en tekst som skal læres utenat og huskes ved at tilhørerne teller budene på fingrene, ja, slik at de kan dem «på fingrene».

Også som sang kan katekismen føres tilbake til Luther. Under arbeidet med den nye, tyske gudstjenesten forstod han for alvor hvor viktig menighetssangen var. Derfor fant han det selv for godt å skrive en hel serie med salmer, flere av dem til katekismens enkelte deler. Hans Thomissøn tok med åtte av dem i den første offisielle danske (og norske) salmeboken i 1569. Ifølge Kirkeordinansen av1607 skal forsamlingen, etter tekstlesingen, synge én av dem, det vil si reformatorens versjon av trosbekjennelsen: «Wi tro allesammen paa en Gud».25 Denne sangen fulgte oss så lenge Landstad og Landstads reviderte ennå var i bruk. Kirkeritualet

92 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

fra 1685 gjentar ordinansen på dette punktet. Helt til slutt, «pro exitu» (til utgang), skal det synges «en kort Catechismi Psalme, og somme tider en Aften-Psalme».26

Katekismesang var noe alle og enhver kjente fra kirken. Dass’ variant av sjangeren skiller seg likevel tydelig fra Luthers. Men der Luther gjengir grunnteksten summarisk og upoetisk, nærmest som en gnien oversetter, breier Dass seg med eksempler, formaninger, klinger og klanger. «Wi tro allesammen paa en Gud» har tre strofer, én til hver artikkel. Dikterprestens sanger til trosbekjennelsen har i alt 359, over hundre ganger så mange. Dr. Luthers sang preges av et rituelt, bekjennende uttrykk, herr Petters kommer med pedagogisk overskudd, skvær fortrolighet og pastorale punchlines.

Ingenting tyder på at Dass skylder Luther noe som helst hva poesien angår. Det forbildet han faktisk hadde, het Johann Rist (1607–1667) og var sogneprest utenfor Hamburg. Dass’ bok følger Rists til punkt og prikke hva strukturen angår, men innholdsmessig har de to ingen slående likhetstrekk. Vi kan merke oss at Neue Musikalischen Katechismus Andachten fra 1656 kom i ny utgave i København ti år senere (1666), mens Petter Dass lå ved Universitetet som student. Språket var fortsatt tysk, men det var da også dronningen som etter alt å dømme ga universitetsboktrykkeren oppdraget med å utgi den.

Det ble skrevet en god del katekismesanger av den ristske typen i Danmark–Norge på 1600- og 1700-tallet, men ingen av dem kan måle seg med Dass’. Som sjanger ser denne formen for sang ut til å miste sin betydning etter hvert som allmueskolen festet grepet om ungdommen, og leseferdigheten ble noe nær en selvfølge. Etter boktrykker Berlings privilegerte utgave i 1794 var det foreløpig stopp.27

Først over et halvt århundre senere, i 1856, fornyes interessen, takket være en velkjent dikterfilosof – Johan Sebastian Welhaven. Han var som universitetslektor blitt satt til å berede grunnen for en egen norsk litteraturhistorie. Hadde vi kanskje ikke oppnådd nasjonal selvstendighet i 1814? Til dette tidsriktige formålet hentet han frem igjen Petter Dass, vår egen

et marked for trykte bøker 93

«Homer», som far for den norske nasjonallitteraturen. I den prosessen kuttes forbindelsen mellom katekismesangene og deres religiøse funksjon. Leserne skal ikke lenger vises «Veyen til Gud», men til «norsk litteratur». Sangene har med ett slag fått både en estetisk og nasjonal funksjon. Skoleelever som kan demonstrere hvordan «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» gir uttrykk for barokk fynd og monumental klem, kan flyttes opp til neste trinn.

GUD er GUD, om alle Land laa øde, GUD er GUD, om alle Mand var døde, Om Folk forsvimler, i HErrens Himler Utallig vrimler, som slaer paa Cimler Hin Søde.

I landets nordligste fylker blir Dass 300 år etter sin død holdt i ære som nasjonalt ikon. Årtusenets nordlending. Med Nordlands Trompet blåser han landsdelens fanfare så det gjaller. Nørvig utga den boken òg, men bare én gang. Midt på 1700-tallet gikk katekismesanger som varmt hvetebrød.

Et marked for trykte bøker

Opp gjennom middelalderen hadde pavekirken holdt på makten ved å beherske skriftkulturen både på avsender- og mottakersiden. Lesing, skriving, mangfoldiggjøring og distribusjon av tekst foregikk i det alt vesentlige i kirkelig regi. Med reformasjonen ble dette hegemoniet brutt. De gamle skriptoriene fikk konkurranse av kommersielle – verdslige – virksomheter med ny teknologi: Boktrykkere, settere, korrekturlesere og forfattere søkte sammen i nye arbeidsfellesskap. Erasmus fra Rotterdam, Europas allestedsnærværende overlærer, kan sies å representere den nye forfattertypen. Han levde sitt liv som intellektuell på reise fra boktrykkeri til boktrykkeri. Mens han satt oppe på kvisten og skrev på sin neste bok, arbeidet typografene og filologene med den forrige nede i første etasje.

94 kapittel 3 boktrykkerne kommer (1643–1721)

Trykkteknologien ble en «forandringsagent», skriver Elizabeth Eisenstein, en agent som bidro til å endre maktforholdene i samfunnet fra grunnen av.28 Midt i denne utviklingen stod Luther, som ble den trykte bokens første bestselgerforfatter. Og midt i hans enorme forfatterskap finner vi den mest virkningsfulle boken han noensinne skrev, den lille katekismen. Tittelen kan ikke kursiveres sånn uten videre. Den ble snart et fellesnavn.

I 1643 kom omsider trykkteknologien til det danske imperiets nordligste provins. Det skjedde ikke akkurat med et smell. Starten ble ganske puslete. I den første konflikten mellom den kirkelige og den verdslige makten – sistnevnte representert ved den noen og tretti år gamle danske boktrykkeren Tyge Nielssøn – vant de etablerte makthaverne en komfortabel seier. Men noen umiddelbar effekt ut av den nye teknologien fikk bispedømmet ikke. 78 år senere, i Bergen, tok utviklingen en annen vending. Peter Nørvig, den noen og tretti år gamle boktrykkeren fra København, fikk da anledning til å drive sin business på kapitalismens premisser. Han tjente penger og opparbeidet seg en sentral maktposisjon i byen. Suksessen hadde neppe sin forklaring i utgivelsesprogrammet alene. Den må også ha berodd på at leseferdigheten blant folk flest var betydelig forbedret siden Tyge Nielssøns dager. Boktrykk og leseferdighet virker gjensidig stimulerende på hverandre.

Den ideologien Nørvig spredte til kundene sine, hadde åkkesom ikke forandret seg. Den første store utgivelsen hans var en katekisme, akkurat som tilfellet hadde vært for Tyge Nielssøn åtte tiår før. Ironisk nok satset Nørvig på en gammel ortodoks dikterprest i en tid da de nye og inderligere pietistene dominerte religionsutøvelsen. Dass var likevel ikke den eneste 1600-tallsforfatteren som nådde frem med sine andaktsbøker i god avstand fra sin egen tid. Tendensen gjelder generelt. Ortodoksiens mest populære utgivelser holdt koken gjennom hele 1700-tallet, noen av dem enda lenger. For eksempel sang de såkalt «stærke» eller også pietistiske jyder Petter Dass’ katekismesanger med påfallende iver ved overgangen til det nye

et marked for trykte bøker 95

århundret.29 Denne bevegelsen blir gjerne oppfattet som en parallell til haugianerne i Norge. Vi kan altså ikke uten videre ta for gitt at ortodokse og pietister representerer to kontrære strømninger i dansk-norsk kirkehistorie. Bokhistorien lærer oss at det snarere forholdt seg stikk motsatt.

Språket er også det samme i 1643 og 1721 – nesten. Bang henger nemlig ennå igjen i latinen. Det første bindet av postillen hans barrikaderer nærmest det kateketiske hovedinnholdet med en symbolsterk mur av æresvers og forord på latin. Det er heller ikke fritt for at Bang stiller sine språkkunnskaper til skue også senere, i form av sitater og referanser. For Bang var det en selvfølge å gjøre det på den måten. Dass’ sanger taler derimot omsvøpsløst og direkte til enhver leser og sanger. Som «barokkdikter» svarer han ikke alltid til forventningene om poetisk krimskrams.

Barnelærdommen styrket seg kontinuerlig fra reformasjonen og opp gjennom 1600-tallet. Øvrigheten hadde klokkertro, så å si, på katekismen og katekiseringen som universalmiddel til opprettelsen av gudsriket på jorden. 1700-tallet kom med de nye institusjonene allmueskole og konfirmasjon. Men de markerte ikke noe brudd på utviklingen. De kom med mer av det samme. Mye mer.

KAPITTEL 4

KONFIRMASJONEN, «FORKLARINGA» OG ALLMUESKOLEN (1736–1794)

katekismen har sitt utspring i reformasjonens tidligmoderne samfunn. Luther levde i sin tid. Gud, derimot, står utenfor tiden. Han forutsettes å være til fra evighet og til evighet. Motsetningsforholdet mellom guddommens tidløshet og de stadig skiftende historiske kontekstene hans ord kommer til uttrykk i, gir teologene mer enn nok å fundere over. Guds konstans ligger som et premiss for slike forhandlinger. Han kan bare tilsynelatende skifte mening. Mennesker skifter mening, ikke Gud. På underlig konformt vis skifter også menneskene mening i flokk og følge. Historien forandrer ikke bare seg, men også dem.

På omslaget til mitt eksemplar av Det nye testamentet, som tilhører den første utgaven med baksidetekst og bestemt form i tittelen (2005), skriver Bibelselskapet at «Ordene om Jesus […] er evige ord». Kan det virkelig stemme? De tekstene boken inneholder, ble jo skrevet til hver sin tid for knappe to tusen år siden. I 2005-utgaven, som i en hvilken som helst annen oversettelse, foreligger en fortolkning. Oversetterne, som for øvrig ikke blir nevnt i boken – det opplyses ikke engang at

98 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

vi har med en oversettelse å gjøre, gjengir teksten så historisk korrekt de bare kan, samtidig som de formulerer den slik de mener den gir best mening i dag. Ordene om Jesus i Det nye testamentet er ikke evige, men historiske ord. De får sin mening i det hermeneutiske spennet mellom da og nå. Slik må det være hvis Bibelen skal fortsette å tale til nye generasjoner.

Det hører med til sjeldenhetene at en katekismeforfatter kommenterer tekstens historisitet, dens historiske betingelser. Luther gjorde det slett ikke. For ham var katekismens ord evige ord. Doktoren åpnet sjelden for tvil om noe som helst. Dessuten henvendte han seg til «enfoldige». Den danske hoffpresten Erik Pontoppidan hadde på sin side en ambisjon om å se seg selv i historiens lys. Det gjorde han i 1737, i innledningen til sin berømte forklaring, utgitt på hans majestet kongens allernådigste befaling det året.

Sandhed til Gudfrygtighed skulle komme til å legge premissene for norsk katekismeundervisning i to hundre år. I skrivende stund finnes den ikke lenger i bokhandelen. Men den kan leses gratis på nettet, i språklig modernisert versjon.1

Innledningen, som har overskriften «Immanuel!» (Gud er med oss), etablerer nettopp sannhet som bokens mål. «En ordentlig, grundig og tilstrækkelig Indsigt i Religionens Sandheder burde jo være det ypperligste Maal for deres Bemøielse [bestrebelse], som ei vil regnes timelig og evig til de Daarers Tal, der bekymre sig for så mange Ting, men ei agte det ene Fornødne», skriver Pontoppidan. Med «det ene Fornødne» sikter han til den frelsen alle troende er blitt stilt i utsikt. Bryr vi oss ikke om å finne sannheten om hva som skal til for å oppnå evig liv, ligger vi angivelig dårlig an.

Kunnskapen vi har om sannheten, var tross alt mye større i 1737 enn den hadde vært før, skal vi tro Pontoppidan: «Nu leve vi i en Tid, da verdslig Viisdom og alle de Kunster, som derpaa grundes, ere opstegne til en høiere Grad end vore Forfædre muligt havde forestillet sig.» Vi må forstå ham slik at de på 1730-tallet, takket være fremveksten av en ny, verdslig vitenskap, hadde bedre forutsetninger for å utlegge den sannheten som leder til gudfryktighet – og frelse – enn før.

kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen 99

«Herren er mitt lys» (lat. Dominus illuminatio mea). Universitetet i Oxford holder ennå på Salme 27,1 i sitt våpenskjold. Tradisjonen trumfer realitetene.

100 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Den statsautoriserte forfatteren ser seg selv som lysbærer. I 1737 hadde han for lengst rukket å gjøre seg bemerket som forfatter av historisk-topografiske og kirkehistoriske skrifter. Senere skulle han komme til å stå bak utgivelsen av Norges første ordbok og skrive landets «naturlige historie», blant mye annet. Mørket hjelper ikke den som behøver «Dagens Lys», skriver han i innledningen, på terskelen til sin «forklaring» eller «opplysning».

Fremskrittstroen kommer likevel med forbehold: «Seer jeg paa vore Forfædre, da synes mig de gjorde mere end de vidste, men vi vide mere end vi giøre.» Denne typisk pietistiske motsetningen mellom teori og praksis tar han med seg inn i selve forklaringen, som inneholder alt det som «den, der vil blive salig, har Behov, at vide og giøre».

Kan vi så oppfatte denne prominente representanten for katekismetradisjonen som en Fornuftens opplysningsmann? Nei, det virker urimelig. «Sandhed» er ikke «fornuft». For «vor Fornuft er ved Synden fordærvet», slik vår natur – «ond Lyst» – også er det.2 Pontoppidans «Immanuel!» har derfor lite til felles med filosofen Immanuel Kants forsøk på å trekke grensen mellom fornuften og religionen femti år senere. Innledningen til hoffprestens epokegjørende bok gir snarere uttrykk for den samme troen på lyset som Davids salme 27, slik det første verset helt siden reformasjonsårhundret har stått å lese på våpenskjoldet til Universitetet i Oxford: «Dominus illuminatio mea» (Herren er min opplysning). I Sandhed til Gudfrygtighed skinner forklarelsens lys ennå fra den allmektige Guds ord, ikke den menneskelige fornuft.

Pontoppidan og statspietismen

Erik (Ludvigsen) Pontoppidan (1698–1764) var grandnevø av den Erik (Eriksen) Pontoppidan vi allerede har støtt på som katekismeforfatter og biskop i Trondheim. Det var denne grandonkelen som syntes navnet på hjemstavnen Broby gjorde seg så mye bedre i latinsk fasong (pons = bro, oppidum = by) at han rett og slett byttet til den liksom-lærde navnevarianten.

pontoppidan og statspietismen 101

Navnet Pontoppidan brukes gjerne metonymisk: Det betegner boken, ikke mannen. Få år etter at boken forelå, ble imidlertid mannen biskop i Bergen, hvor han bodde i seks år (1748–1754). Kanskje bidro dette oppholdet til å styrke forbindelsen mellom Sandhed til Gudfrygtighed og stadig nye årskull av norske konfirmanter.

102 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Unge Erik mistet begge sine foreldre tidlig, men ble hjulpet frem av slektninger. Etter å ha gjennomført den teologiske grunnutdannelsen gikk han gradene som huslærer, kapellan og sogneprest. Den nye kongen, Christian VI, merket seg hans ambisjoner som forfatter, fremfor alt de oppbyggelige skriftene han skrev, og utnevnte ham til hoffprest i 1735.

Hoffpresten hadde tidlig latt seg gripe av den toneangivende tyske pietismen med sine imperative krav om et engasjert, individuelt gudsforhold og en from, kristelig livsførsel. Den jevngamle kong Christian delte ubetinget denne anskuelsen – ikke så underlig, kanskje, etter å ha vokst opp med en tysk-pietistisk mor (Louise av Mecklenburg-Güstrow) og en ufrom far (dobbelt-bigamisten Frederik IV) i en tid da pietismen gjorde seg stadig mer gjeldende i toneangivende kretser. Parets sønn gjorde det til sin hovedsak som konge å forme det dansk-norske samfunnet etter pietismens idealer.

Den tysk-importerte pietismen artet seg i første omgang aldri som noen folkelig vekkelse. Den ble innført fra oven som institusjonell statspietisme. Kulturhistorikeren Arne Bugge Amundsen har påpekt at denne statlige formen for pietisme nok kjennetegnes mer av kontroll enn av allmenn syndserkjennelse og praxis pietatis. Kongen hadde latt seg overbevise om at folket kunne tvinges til et liv i anger og ruelse om ikke botferdigheten kom av seg selv. Derfor forordnet han en serie reformer til disiplinering av befolkningen – til fromhetens fremme – i det dansk-norske samfunnet midt på 1700-tallet.3

Forskjellige former for skamstraff ble vurdert som særlig effektive. Kirkene ble pålagt å sette opp gapestokker der de ikke fantes fra før, beregnet på dem som ikke kunne betale det de skyldte, som bøter for brudd på helligdagsfreden, slagsmål og fyll. Allerede Christian Vs norske lov hadde åpnet for muligheten, men praksisen ble intensivert under Christian VI.

Et annet tiltak lå i at presten kunne vise bort den som forsøkte å fremstille seg til nattverd uten først å ha fått prestens syndsforlatelse under skriftemål. Synderen kunne i slike tilfelle bli trukket for prosteretten og der dømt til å stå offentlig skrifte.

pontoppidan og statspietismen 103

Ikke bare ble hun eller han nektet å gå til alters i seks måneder, men pliktet også å møte opp i kirken hver gang det ble holdt nattverd – for å stille sin skam til skue. En liknende straff ble idømt ugifte mødre.

En tredje form for straff ble besørget av tukthusene, som virkelig utgjorde en institusjon etter statspietisten Christian VIs hjerte. Han fikk opprettet slike hus i alle de fire norske stiftsbyene (Christiania, Bergen, Trondhjem og Christianssand). Dels fungerte disse anstaltene som «forbedringshus» for fattige og løsgjengere, dels som regelrette fengsler. Tukthusene hadde sin egen prest.

I 1741 ble det innført forbud mot ukontrollerte forsamlinger, såkalte konventikler. Den kirken som tok det allmenne prestedømmet for gitt – den lutherske oppfatningen om at enhver troende i realiteten også var en forkynner – våget ikke å la uordinerte predikanter forkynne som de ville, og foreskrev derfor at den stedlige presten skulle føre tilsyn med slike forsamlinger. Konventikkelplakaten ble stående i hundre år, frem til 1842.

Den viktigste statspietistiske fornyelsen kom med de to store reformene på 1730-tallet: obligatorisk konfirmasjon i 1736 og skole for allmuens barn tre år etter, i 1739. Opprettelsen av begge disse institusjonene innebar en kraftfull satsing på den religiøse disiplineringen av ungdommen, men representerte i og for seg lite kvalitativt nytt. Verken konfirmasjonsforberedelsen eller skolen skilte seg prinsipielt fra den katekismeundervisningen som folk kjente så godt fra før.

Den opplæringen som ble satt i system på 1730-tallet, ble organisert i to avdelinger: skole først, deretter konfirmasjon. Konfirmasjonen forutsatte grunnleggende skolegang, på samme måte som et fullverdig liv som voksen forutsatte konfirmasjon. Ingen slapp unna. Den som unndro seg eller sine barn skolegang eller konfirmasjon, hadde etter loven gjort seg fortjent til bot, skamstraff eller fengsel på vann og brød.

Klokkeren skulle forestå begynnerundervisningen som før, men han kunne ikke lenger nøye seg med å innprente elevene katekismens fem hoveddeler. Fra 1739 av skulle de i tillegg til å

104 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

pugge barnelærdommen utenat lære «at læse, skrive og reigne» (innl.).4 Tidligere hadde klokkeren ikke hatt noen formell plikt til å gi slik opplæring, selv om det nok ofte forekom. Innholdet i den verdslige delen av læreplanen blir imidlertid ikke beskrevet nærmere. Kongen er i allmueskoleforordningen mer opptatt av økonomi og kontroll enn av pensum og didaktikk. Det ligger som et uuttalt premiss for den nye skoleordningen at den skal finansieres lokalt ved hjelp av donasjoner, kollekt, skattefrihet for lærerne og behovsprøvd foreldrebetaling. Sentralt manglet det penger.

Til skoleholderen ble det stilt fire krav (pkt. 10): (1) at han virkelig kunne lese, (2) at han forstod sin katekisme og kunne undervise i den «paa en eenfoldig, forstaaelig og indtrængende Maade», (3) at han hadde gode referanser og ikke kunne mistenkes for drukkenskap, lidderlighet eller voldsbruk, og (4) at han skrev og regnet «vel» eller i hvert fall «saa godt, som i hans Skole behøves». Slik de er formulert, oppfattes kravene helst som tøyelige. Antakelig kunne det også den gang være vanskelig å få tak i godt kvalifiserte lærere.

Av bøker skulle skoleholderen selv eie en bibel og en huspostill (pkt. 30). Enn videre ville presten utstyre ham med lærebøker til elevene (pkt. 31): «Til Børnenes, helst de fattiges Fornødenhed, bør Sogne-Præsten besørge Forraad af de umisteligste Bøger, saasom A.B.C. Bøger, Catechismer, CatechismiForklaringer, Davids-Psalmer, Nye Testamenter og PsalmeBøger.» Når en bok var utslitt, skulle eleven få den erstattet med en ny, mot fremvisning av den gamle.

Vi kan på denne bakgrunn uten videre konstatere at skolens pensum ikke omfattet annet enn religiøs litteratur. Skoleholderens arbeid ble kontrollert av presten, og presten måtte på sin side svare for prost og biskop. Meningen med å gi allmuens barn undervisning var – som før – å innprente Luthers lille katekisme i hvert enkelt av dem.

Elevene skulle holdes i skole fra de var syv, og da slik at de fikk minst tre måneders undervisning hvert år. De fleste ville være klare for neste trinn fra de var ti–tolv. Forutsetningen var

pontoppidan og statspietismen 105

at de hadde knekt lesekoden («har lærdt færdig at læse i Bog», pkt. 37) og kunne katekismen («veed deres Christendom»). Kongen anbefalte samtidig at alle skulle møte opp til repetisjonsøvelser så lenge de ikke hadde giftet seg og stiftet familie (pkt. 38). Etter endt skolegang fulgte så trinn to, konfirmasjonsundervisningen, slik den ble forordnet i 1736.5

Kongen forutsatte på den ene side at konfirmasjonen skulle være «til Gavn og Opbyggelse» for ungdommen; på den annen side ble ordningen så å si rettsliggjort ved at barna påmintes om dåpspakten og det løftet fadderne hadde gitt på deres vegne. Etter endt seremoni skulle hver konfirmant avlegge «en formelle Eed» på at hun eller han ville «blive udi saadan sin Daabes Pagt» (pkt. 11). Eden ble bekreftet med et håndtrykk og ved at presten la sin hånd på barnets hode. Deretter var det opp til foreldrene og barnet selv når det ville gå til sin første nattverd.

Konfirmasjonen skulle være «en almindelig Pligt» som gjaldt for alle barn, «ingen undtagen» (pkt. 1). Ingen kunne stå utenfor fellesskapet; den tanken var ennå ikke tenkt. Undervisningen skulle foregå hjemme hos presten, to ganger i uken gjennom minst tre måneder. Ennå finnes det norske prester som, tradisjonen tro, inviterer konfirmantene hjem.

Eksamen skulle ifølge kongen arrangeres som overhøring i kirken, slik at hvert barn «maa lade Menigheden høre, hvad det haver lært» (pkt. 10). Man kan tenke seg at dette la mer enn et mildt press på konfirmantene. Kongen passet riktignok på å formane presten om at han aldri måtte «beskæmme» noe barn som stod i beit for svar. Det finnes gode eksempler på at prestene kunne være flinke til å tilpasse spørsmålene sine slik at de kunne stole på at svaret ble godt.

Den store nyheten hos både presten og skoleholderen var likevel den forklaringen som kongen hadde latt forfatte. Den «Befaling» Pontoppidan hadde fått (3. september 1735), gikk ut på at han skulle utarbeide én felles forklaring for hele det dansk-norske riket. I innledningen begrunner han utgivelsen med behovet for en riksstandard: «Aarsagen, som til dette

106 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Arbejde har givet Anledning, er særlig denne, at nesten ethvert Stift hidindtil har haft sin egen særdeles Catechismus.» Grandonkel Erik Eriksen hadde jammen skrevet én av dem. Den sprikende praksis’ tid skulle nå være forbi. Den nye forklaringen skulle ifølge det kongelige reskript brukes overalt: i alle skoler og kirker, i både latinskoler og vanlige danske, og i all privat undervisning.6

Sandhed til Gudfrygtighed inneholdt fra begynnelsen av 759 spørsmål og svar til utdyping av katekismens fem hoveddeler. Alt i alt omfatter førsteutgaven 228 sider. Strukturen kjente prestestanden godt fra før. Både spørsmål-og-svar-didaktikken og den gjennomløpende nummereringen av spørsmålene lå der allerede som en forventning til sjangeren.

Den tekstlige kateketens stemme virker påfallende mild og vennlig: «Kære Barn, vil du ikke gerne være lykkelig paa Jorden og salig i Himmelen?» Katekumenen svarer høflig underdanig, som seg hør og bør: «Jo, kunde jeg kun blive det.» Ganske snart røper barnet også store kunnskaper. På spørsmål om hvordan man skal «omgaaes» med Guds ord, svarer det utførlig med alle de innarbeidede metaforene på plass (spm. 19). Man omgås «rett» med dem

naar man først sukker til Gud om hans Aands Oplysning, dernæst læser med god Andagt og alvorlig Eftertanke, med villigt Forsæt at ville leve efter Ordet, samt virkelig Lydighed og Øvelse. Naar man søger at stille sin Sjæls Hunger, og ikke sin kødelige Nysgjerrighed deri, og endelig, naar man ikke hendrager Ordenes Forstand efter sine egne Begæringer, men søger upartisk deri den Sandhed, som er til Gudfrygtighed, og prøver sit eget Hjerte derefter.

Pontoppidans ideelle katekumen taler som en bok. I hvilken grad var det mulig for hver enkelt elev eller konfirmant å svare like godt?

pugg og pine 107

Pugg og pine

Allerede Luther hadde foreskrevet at katekismen måtte læres ordrett og i én og samme form, uten avvik (se kap. 1). Bare slik kunne han være sikker på at den livsviktige kunnskapen – bokstavelig talt – ble formidlet på betryggende vis, uten misforståelser eller svermeriske utskeielser. I en tid da de aller fleste ikke kunne tilegne seg ordene ved å lese innenat, ga svaret på den didaktiske utfordringen seg selv. Enhver måtte merke seg ordene og – som Maria – gjemme dem i sitt hjerte, det vil si: i hukommelsen.

I katekismehistorisk perspektiv har dette enkle faktum, det at teksten skulle læres utenat, helst blitt unnskyldt og bortforklart. Fenomenet tilhørte jo en forgangen tid, det kan oppfattes som en historisk tilfeldighet vi kan velge å se bort fra. Den «papegøieagtige Opramsing» en historiker distanserte seg fra i 1889, kunne hundre år senere beklages av en annen som meningstomme «ekko» i barnemunn.7

Men hvorfor beklage eller bebreide? Nå, i ettertid, gir det bedre mening å studere katekiseringens metode på dens historiske premisser. Hvis svaret var utenatlæring, hva var da spørsmålet?

Mellom Luther og Pontoppidan ligger det mer enn to hundre år. Utgivelsen av hoffprestens forklaring kan i og for seg betraktes som et bidrag til 200-årsjubileet for reformasjonen i Danmark–Norge. Som medium hadde den trykte bok ganske forskjellige vilkår i 1529 og 1737 både på avsender- og mottakersiden. Hvor mange som faktisk kunne lese da konfirmasjon og allmueskole ble innført, lar seg vanskelig anslå. Meningene er delte. Vi kan ta for gitt at det også fantes betydelige lokale variasjoner.

Charlotte Appel har for Danmarks vedkommende gjort et prisverdig forsøk på å stipulere utbredelsen av leseferdigheten ved århundreskiftet 1600–1700 (se kap. 2). I byene, anslår hun, hadde hver husstand i gjennomsnitt én lesekyndig person, på landet fantes det én lesekyndig i hver tredje husstand.8 At noe område i Norge skulle ligge noe særlig foran Danmark i dette henseende, virker lite sannsynlig, topografien og kvaliteten

108 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

på katekismeundervisningen tatt i betraktning. To hundre år før, i 1529, fantes det latinskoler i de største byene, men noen planmessig undervisning av ungdommen på landet kom først med reformasjonen i 1537.

På produsentsiden hadde København i 1737 ni operative boktrykkere. I tillegg kom virksomhetene i provinsene, Norge innbefattet. Christiania, vet vi, hadde fått sin første boktrykker i 1643, Bergen i 1721. I 1529, derimot, fantes det bare én aktiv boktrykker i Danmark: tyskeren Hans Vingaard (alias Johannes Vinitor), som blant mye annet trykte den første oversettelsen av Luthers lille (nå tapt) i 1532, Peder Palladius’ «norske» katekismeforklaring i 1541 og den første kirkeordinansen i 1542.

Vilkårene for lesing og skolegang var rimeligvis ganske annerledes utviklet på 1730-tallet sammenliknet med «før-kateketisk» tid. Da konfirmasjonen og allmueskolen ble etablert, hadde katekismeundervisning i hvert sogn vært normalen i generasjoner. Verken lese- eller trykkekunsten var lenger forbeholdt noen få privilegerte.

Både konfirmasjonen og skolen kan i og for seg ses som en fortsettelse av, og ikke noe brudd med, den velkjente, etablerte ordningen. De to nye institusjonene kom naturligvis med forandringer. Den godt innarbeidede katekismeundervisningen ble forsterket med systematisk og intensivert leseopplæring for alle. Enkelt sagt ble pedagogikken snudd på hodet. Mens utenatlæring tidligere hadde ligget til grunn for undervisningen – gjentatt repetisjon av klokkerens fore-lesning – og de oppvakte hadde kunnet lære å bokstavere seg frem i den teksten som allerede hadde festet seg i hukommelsen, ble det nå slik at oppøvelsen av leseferdighet kom først. Utenatlæringen fulgte deretter.

I skolen ble katekismen – Luthers lille – tatt i bruk som lesebok så snart elevene hadde arbeidet seg gjennom ABC-en og følte seg sikker på bokstavene. Dr. Martin Luthers liden Catechismus skulle alle kunne utenat, med doktorens forklaringer. Det var som han selv hadde villet det.9 Pontoppidans nye forklaring skulle også brukes som lesebok i skolen. Forfatteren

pugg og pine 109

foreslo senere i Kort og eenfoldig Underviisning for Skoleholdere at man kunne bruke sammenfatningen til slutt i Sandhed til Gudfrygtighed som den første øvelsesteksten.10 «Kort Begreb om den saliggiørende Sandhed» hadde ikke så lange setninger og større typer enn boken for øvrig. Sammenfatningen egnet seg slik sett godt for nybegynnere.

Når prest, prost eller biskop kom på kontroll eller «skolebesøk», var det opp til elevene å demonstrere hva de kunne. Som mål på kunnskap brukte man nettopp det utenatlærte. Læreren skulle ifølge instruksen dele elevene inn i fire grupper eller klasser:11 (1) de som kunne deler av den lille katekismen, (2) de som kunne hele, (3) de som også hadde lært Pontoppidans forklaring, og (4) til slutt de som til overmål kunne fremsi Davids syv botssalmer.12 Disse salmene fulgte ofte med som et appendiks til slutt i katekismen.

Plandokumentene for de nye institusjonene forteller oss skuffende lite om undervisningen og hvordan den skulle legges opp. Den mest detaljerte anvisningen finner vi i det reskriptet (befalingen) kongen sendte til rikets biskoper i august 1738 i anledning autorisasjonen av Pontoppidans nye forklaring. Her (i § 4) gjøres det klart at «Ingen maa forbindes at skaffe sig, eller lære denne Catechismi Forklaring, førend de have lært Luthers liden Catechismus uden ad, som Grundvolden, der i denne almindelige Catechismi Forklaring videre udlægges». De to lærebøkene ble på denne måten tilordnet hver sin elevgruppe, hvert sitt skoletrinn: Luthers lille skulle læres av de yngste, nybegynnerne på første trinn. Først når den satt, kunne skolemesteren gå til de viderekomne på trinn to.

Med hensyn til forklaringen, Pontoppidans Sandhed, ga kongen en bemerkelsesverdig detaljert, om enn syntaktisk kompleks, instruks (§ 5). Vi kan ikke seg bort fra at den ble ført i pennen av hoffpresten selv:

Skolemesterne maa ikke lade Nogen lære denne Catechismi Forklaring uden ad, Ord for Ord, førend Børnene tilstrækkelig ved gjentagne Forklaringer og Examinationer med forandrede

110 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Ord have fattet og vide Meningen, saasom det Maal, hvortil alene sigtes, nemlig Guds sande Kundskab, ved blot Læren uden ad ei opnaaes, efterdi det er altfor meget befundet [erfart], at Ungdommen kan lære Ordene uden ad, og dog ikke vide det Ringeste af Meeningen eller Sagen, naar de tilspørges, endogsaa med de enfoldigste Ord.13

På den ene side slår denne paragrafen uttrykkelig fast at den nye forklaringen først og fremst skal være akkurat det, en forklaring til utdyping av den grunnleggende katekismeteksten, for å sikre at elevene virkelig forstår. Utenatlæring sikrer ikke forståelsen. På den annen side innføres det med dette ikke noe forbud mot utenatlæring. Poenget er at læreren ikke skal oppfordre til pugg før etter at han har forsikret seg om at eleven virkelig har forstått. Her er ikke snakk om et enten–eller, men et både–og.

I sin egen «Erindring» [instruks] til lærerne umiddelbart etter forklaringens forord tar Pontoppidan kravet til utenatlæring for gitt idet han redegjør for hvordan det kan modifiseres, alt etter ungdommens læreevne eller «Nemme»:

De Spørsmaale, som med Stræger i Bredden [margen] findes indcirklede [står i klamme], og saaledes tydelig adskilte, kand alleene læses og eftertænkes i Bogen, men ey læres uden ad NB. af de tungnemmede og med alt for liden Skole-Gangs Tiid forsynede Børn, men de, der ey har mangel paa Tiid eller Nemme, bør ey gaae noget Stykke forbi: Naar dette agtes, da kand ingen med Føye [berettigelse] besvære sig over, at Bogen skulde være for stoer eller vanskelig, at lære uden ad, anseet [siden] en tredje eller fierde Deel deraf er indcirklet [står i klamme].

Denne «Erindringen» til skolemesterne klargjør i alle fall to sider ved bruken av den nye forklaringen. For det første forstår vi at utenatlæring som mål for undervisningen er en så selvsagt ting at forfatteren ikke en gang behøver å argumentere for den. For det annet registrerer vi at Pontoppidan allerede før utgivelsen finner det nødvendig å foregripe innvendinger med hensyn

pugg og pine 111

til omfang og lærebyrde ved å slakke på kravene for dem som strever mest med husken.

Kravet om utenatlæring lå der i utgangspunktet som en arv fra Luther. Innvendingene mot denne typen pedagogikk var ikke desto mindre omtrent like gamle som katekismen selv. Humanisten Michel de Montaigne, essaysjangerens «oppfinner» (1580), gir for eksempel uttrykk for grunnleggende mistro til pugg som læringsmetode. Å få stappet pensum inn i hodet «i uflådd stand, lik orakelsvar» duger slett ikke. Gevinsten ligger ikke i «bokstavene og stavelsene», den ligger i forståelsen: «Å kunne noe utenat er ikke det samme som å forstå, men bare la hukommelsen oppbevare det den har mottatt.» Tar man til seg det man har lest, viser det seg i handling, påpeker Montaigne: «Frukten av anstrengelsene skal han [læreren] finne i elevenes livsførsel, ikke i det et barn kan få presset ut av sin hukommelse.»14

Philipp Jakob Spener, «pietismens far», hvis forklaring (1677) Pontoppidan brukte som sitt forelegg, ivret slett ikke for utenatlæring. Han sluttet seg heller til Montaignes oppfatning. I forordet til sin enfoldige forklaring advarer han innstendig mot en slik pedagogikk og begrunner samtidig sitt standpunkt med at pugg umulig kan hjelpe et barn til å forstå katekismen:

[…] thi jeg agter, at slige skrifter mere skal tiene til at ophielpe forstanden, end at besvære hukommelsen, og jeg forlanger altid heller, at ved saadanne spørsmaales og udleggelsers læsning og forhandling sagens mening maae saaledes indtrykkes folk, at de forstaae materien, og siden af egen forstand kunde give deres mening tilkiende med egne ord, end at ogsaa de allerbeste spørsmaale skulde slet hen læres uden ad.

Uansett hvor gode spørsmålene og svarene måtte være, hevder Spener, har utenatlæring lite for seg, så lenge den ikke gir noen garanti for forståelsen. Som pietist var han opptatt av den enkeltes trosforhold. At barnet virkelig har forstått, blir klart i det øyeblikk det makter å gjengi innholdet i det hun eller han har lest, med egne ord.

112 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Pontoppidans forskrift om utenatlæring – av i alt over hundre sider tekst – kan på denne bakgrunn synes å komme som en overraskelse. Hvorfor følger han ikke forbildet sitt på et så viktig punkt? I sitt skrift om leseundervisningen i skolen (1748) uttrykker Bergens-bispen seg tilsynelatende mer i tråd med forventningene. Han advarer der lærerne mot å la utenatlæring komme til erstatning for leseferdighet: «Den Øvelse at læse inden i Bogen maa ikke hastig forlades og omskiftes til at lære uden ad; thi derved skeer stor Skade og mange Børn komme derover aldrig til nogen Færdighed.»15 Når alt kommer til alt, tar han med dette likevel ikke avstand fra utenatlæringen. Det gjelder bare ikke å begynne med den for «hastig».

I andre sammenhenger argumenterer han uttrykkelig for viktigheten av utenatlæring. «Tantum scimus qvantum memoria tenemus», siterer han de gamle romere i et hyrdebrev, «vi vet så mye som vi har i minnet.» Og utdyper standpunktet slik:

Med unge Børn drives bedst res memoriæ, eller det som kommer an på Hukommelsen; thi her at ubrede sig i mange Ord og Demonstrationer, som udkræve mere Skjønsomhed, var at spilde Tiden. Den unges Hukommelse maa først have visse Ord at binde sig til og støtte sig ved. Nogle ere vel af den Mening, man skulle ikke bebyrde Børnenes Hukommelse med Ord, men strax vænne dem til at svare af egne Begreb, indplantede ved Fortællelse og Raisonnement. Men de, som det mene, tage feil.16

Pontoppidan så praktisk på saken. Utenatlæring var bedre enn ikke noe, ofte også mer enn hva læreren hadde på sitt repertoar. Luther hadde dessuten selv gitt uttrykk for at utenatlæringen bidro til å inderliggjøre teksten. I forordet til 1530-utgaven av den store katekismen vitner han om sin egen katekismelesing som en form for meditasjon: Barnelærdommen opptar ham daglig, også i voksen alder; han resiterer den ord for ord både om morgenen og ellers. Mens han resiterer, skriver han, gjør Den hellige ånd seg gjeldende. Den kaster nytt lys over lesingen:

pugg og pine 113

«For den Hellige Ånd er til stede under slik lesing, samtale og ettertanke, og han gir stadig nytt og mer lys og oppbyggelse [andacht] ved det, sånn at det smaker bedre og går dypere og dypere inn […].»17

Den tyske teologen Arndt Elmar Schnepper skriver i sin bok om utenatlæringens rolle i kristendomsundervisningen at Luther filer til denne læremåten som en «hermeneutisk nøkkel». Det å lære teksten utenat blir en måte å forstå den bedre på. Schnepper siterer blant annet en preken Luther holdt i 1534, der han oppfordrer sine tilhørere til å innskrive «den lille bibel (Joh 3,16–21) «med gullbokstaver i sitt hjerte».18 Det engelske uttrykket to learn by heart (også fransk, par coeur) forteller oss noe om hvor nær hukommelsen og inderliggjøringen har vært oppfattet i den muntlige kulturen.

Når alt kom til alt, gjaldt det både å huske og forstå. Elever og konfirmanter ble katekisert frem mot stadig større forståelse. De satte kronen på verket ved å sørge for å kunne gjengi teksten ordrett etter hukommelsen. Det gjaldt både for Luthers lille og for Sandhed til Gudfrygtighed.

I praksis kom hovedvekten i konfirmasjonsundervisningen til å ligge på forklaringen. Skolen tok seg av leseopplæringen og katekismen. Dermed fikk selve konfirmasjonen og «overhøringen», den offentlige kunnskapskontrollen, status som en endelig avgangseksamen. Med den fikk ungdommen fulle rettigheter som voksne, inkludert retten til å gifte seg. Ennå nesten 300 år senere ønskes norske konfirmanter «velkommen i de voksnes rekker». Lykkeønskningen kan betraktes som norsk standard både i taler og på gratulasjonskort.

Utenatlæringen ble med Pontoppidan en avgjørende sosial terskel. Øvrigheten hadde satt ungdommen i en situasjon der motivasjonen for å utholde en viss mengde pugg så absolutt var til stede. «Ei trulova gjenta paa Stord,» skriver skolehistorikeren Torstein Høverstad i 1920, «bar seg ille for presten og sa ho kunde kje læra boki på 10 aar. Da ho høyrde at boki laut inn skulle ho faa gifta seg, pugga ho boki paa 8 vikor.»19 Folkevittigheten vil helst ha det til at jentene nok var de mest desperate.

114 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Konfirmanter ønskes ikke lenger «velkommen i de voksnes rekker». Men budskapet er likevel fortsatt det samme (gratulasjonskort fra Frøken Rosa).

pontoppidans uttog 115

Pontoppidans uttog

Innføringen av den nye, autoriserte forklaringen foregikk ikke uten friksjon. Det fantes både prester og biskoper som hadde sine innsigelser. Men i menighetene hadde de ikke annet valg enn å følge sine foresatte. Pontoppidan kunne senere selv i et brev til Kirkekollegiet konstatere at «Almuen rettede sig paa hvært stæd efter dens geistlige Forstanderes adskillige Smag».20

Det Kongelige Vajsenhus fikk privilegiet med å trykke boken. Institusjonen var blitt opprettet som pietistisk stiftelse ti år før (1727), først og fremst som barnehjem (ty. Waise = foreldreløst barn), men med flere privilegier på forretningsdrift i tillegg, først og fremst trykkeri og bokhandel.21 Trykkeriet fikk enerett på fremstillingen av bibler og salmebøker; oversettelsen av Speners gamle katekismeforklaring kom på markedet i 1728. Slik skulle Vajsenhuset vise seg å bli en krumtapp i det pietistiske reformmaskineriet.

Sandhed til Gudfrygtighed skulle i henhold til trykkeprivilegiet selges for en fast lav pris av syv skilling. Dessuten skulle 1500 eksemplarer årlig avsettes til gratis utdeling blant de fattige i hvert enkelt stift. Det stipulerte antallet var opplagt altfor lavt, men det vitner i det minste, som bokhistorikeren Henrik Horstbøll skriver, om Kirkekollegiets intensjon: Denne boken skulle for all del finne veien til hver minste krok av riket. Etter seks år hadde salget nådd 70 000 eksemplarer,22 det vil si 11 700 eksemplarer per år. Det betyr at Vajsenhusets håndpresse virkelig fikk kjørt seg. Men det betyr også at antallet produserte eksemplarer lå langt under behovet, dersom hvert barn i riket skulle kunne eie sitt eget eksemplar. I virkeligheten må det ha vært behov for mer enn dobbelt så mange.23

Hovedinnvendingen mot den nye forklaringen ser ut til å ha vært lengden. Peder Hersleb, som ble utnevnt til Sjællands biskop akkurat i 1737, tilhørte kritikerne, til tross for at han også kunne kalle seg meddirektør for Vajsenhuset. Vi kan gå ut fra at motsetningene bunnet i pedagogikk, ikke i teologi. Ville ikke ungdommen kunne overveldes av forklaringens omfang,

116 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

ganske uavhengig av prest og klokkers evne til å balansere kravene til forståelse og utenatlæring?

Pontoppidan døde i 1764, 66 år gammel. Deretter gikk det ikke mer enn syv år før den første reviderte utgaven av forklaringen hans kom på markedet. Peder Saxtorph het presten bak omarbeidelsen; han hadde kall i et sogn nordvest for Roskilde, men hadde tidligere arbeidet som informator på Vajsenhuset. Han kunne òg skilte med medlemskap i den københavnske «Brødresocietet». Hans pietisme var av den herrnhutiske sorten.

Vajsenhuset ivaretok trykkingen også av den reviderte utgaven. Som bok omfattet den bare halvparten så mange sider som originalen. Alle tillegg var fjernet – de fem hoveddelene stod alene igjen – og antallet spørsmål var redusert fra 759 til 541.

Pontoppidans navn, som opprinnelig ikke stod på tittelsiden, antakelig fordi boken nok virket mer offisiell og mindre personavhengig på den måten, ble i Saxtorphs reviderte versjon tatt inn i tittelen som autoritetsmarkør: Udtog af Doct. Erich Pontoppidans Forklaring, til de Eenfoldiges Nytte uddraget af P. Saxtorph. Referansene til Luther og hans lille katekisme glimrer med sitt fravær. Doktoren er nå Pontoppidan, ikke den gamle reformator. Formelt hadde Bergens-bispen blitt tilkjent doktorverdigheten tolv år etter forfattelsen av Sandhed til Gudfrygtighed, i anledning 300-årsjubileet for den oldenburgske slekt på tronen.24

«Udtoget» er simpelthen en forkortet versjon, et utdrag. Uttoget i den primære betydningen av ordet – sortien – skulle vise seg å inntreffe et par tiår senere, da de nye fornuftsteologene bemektiget seg pietistenes hegemoni.

Den nye kursen ble stukket ut av kongens egen skriftefar (eller confessionarius), Christian Bastholm, som hadde tatt merke av tidens opplysningsteologi. I 1785 utga han en liten Religionsbog for Ungdommen (bare 48 sider), som vakte oppsikt ved nærmest å overflødiggjøre Luthers lille. Sjællands biskop, Nicolai Edinger Balle, protesterte og utga, som en slags korreksjon, sin egen versjon av Luthers katekisme «med Anmærkninger» året etter. Enden på visa – eller kompromis-

pontoppidans uttog 117

set – ble Lærebog i den evangelisk-christelige Religion, indrettet til Brug i de danske Skoler, som de to, Bastholm og Balle, stod sammen om. Bastholms struktur ble i hovedsak beholdt, men Balle førte pennen. I ettertid ble boken helst omtalt som «Balles Lærebog». Innen tre år etter autorisasjonen i 1791 forutsattes den å skulle ta over for Pontoppidan.

Lærebogen brøt med sin forgjenger på flere punkter, i hvert fall fire: For det første erstattet forfatterne den tradisjonsrike termen «Catechismus» med den prosaiske «Lærebog». Samtidig sløyfet de enhver referanse til Luther i tittelen. Religionen var angivelig heller ikke lenger «evangelisk-luthersk», men «evangelisk-christelig». Interesserte lesere ble opplyst om koplingene til Luthers katekisme i form av merknader i mindre typer.25

For det annet måtte leserne lete forgjeves etter «de fem Hovedparter». I stedet ble innholdet organisert systematisk: fra kunnskap om Gud og hans egenskaper, via synden, «oppreisningen» og pliktene, til det evige liv.

Den tredje påfallende endringen gjaldt formen. Spørsmål-og-svar-didaktikken ble forlatt til fordel for en type forklaring hvor hver enkelt «Læresetning» eller paragraf står med store typer, mens forklaringen står med mindre.

Hver Læresetning i Bogen er saa tydelig affattet, og Hovedbegrebene […] saaledes udmærkede, at enhver maa straks kunne udlede de nødvendige Spørgsmaale. Det var derfor unødigt, at tilføie disse, især da Erfaring haver viist, at tidt baade Lærerens og Lærlingenes egen Eftertanke ved deslige Spørgsmaale standses.26

Det fremgår tydelig at Balle tenkte seg den kateketiske metoden med spørsmål og svar bevart i undervisningen, selv om den var blitt fjernet fra læreboken. Læreren ble pent nødt til å ekstemporere. Så hvis læresetningen for eksempel lyder «Øvrigheden har Rettighed efter Guds Ord, til at kræve Lydighed», kan læreren spørre: «Hvilke rettigheter har øvrigheten?», «Fra hvem har øvrigheten sin rett til å kreve lydighet?» og liknende.

118 kapittel 4 konfirmasjonen, «forklaringa» og allmueskolen

Ikke sjelden ser vi katekiseringens metode beskrevet som dialog. Det stemmer bare helt overflatisk betraktet. For denne formen for dialog omfatter, når det kommer til stykket, ikke flere enn én samtalepart. Metoden brukes ikke for å utvikle ny kunnskap eller erkjennelse, som i den sokratiske dialog, bare til å reprodusere de svarene som allerede er gitt på forhånd. Det beste svaret, selve fasiten, står alltid i boken. Den kateketiske dialogen forutsetter først og fremst hukommelse, ikke selvstendig tenkning. Balle har åpenbart rett i at «baade Lærerens og Lærlingernes egen Eftertanke ved deslige Spørgsmaale standses».

Det fjerde bruddet med tradisjonen gjaldt utenatlæringen. I Lærebogen stilles det ingen krav til ordrett gjengivelse av innholdet. Forfatteren synes nærmest å stille seg likegyldig til spørsmålet slik han uttrykker seg i den innledende «Erindring til Lærererne»: «Hvert enkelt Begreb, som indbefattes enten i Læresetningerne og de dermed forbundne Skriftens Sprog, eller i Anmærkningerne, maa først udvikles og forklares, førend Barnet lærer noget deraf udenat.»

Balles fornuftige tilnærming til troen ble ikke bare møtt med begeistring. I månedsskriftet Samleren (København) oppsummerte en underfundig ironiker mottakelsen slik:

Med Taarer jeg i Landet seer Vor gamle Tro den daler, Pontoppidan ej bruges meer, Man haant om Brochmand taler, Ja selv i Landsbyskoler man En Saxtorph end ej finde kan, Ej agtes Kingos Psalmer meer. Gud naadig sig forbarme.27

Tårer ble sikkert felt, men raseriet kom også tydelig til uttrykk. Folk ønsket slett ingen forandring, de savnet Pontoppidans klare fordømmelse av dans, spill og romanlesing. Lærebogen ble også noen steder brent i protest. Foreldre gikk til streik og holdt sine barn hjemme fra både skole og konfirmasjonsundervisning.

pontoppidans uttog 119

Vi skal merke oss at det denne gangen ikke var prester som ytte motstand. For første gang tok allmuen selv til motmæle mot øvrigheten, ironisk nok. Den ville bare ikke finne seg i å få sine forestillinger om religionsutøvelsen snudd opp ned. Vi må kunne gå ut fra at 1700-tallets intensiverte leseopplæring og skolegang hadde bidratt til en myndiggjøring av folket. Paradokset består i at det insisterte på å få beholde sin gode gamle umyndighet.28

Utviklingen tok imidlertid forskjellige retninger sør og nord for Skagerrak. I Danmark blåste de verste protestene over, tross alt, selv om Sandhed til Gudfrygtighed nokså jevnlig ble trykt opp gjennom hele det følgende århundret. Balles Lærebog forble på sin side pensum helt til 1856.

I Norge vant Lærebogen aldri innpass i allmueskolen. Side om side med originalen brakte Saxtorphs Udtog Pontoppidans gamle Sandhed inn i en ny tid. Regjeringen formaliserte nederlaget etter at den nye nasjonalstaten var blitt etablert. En resolusjon fra 1818 slo fast at ikke noen annen lærebok – med unntak av «Luthers liden Catechismus» – måtte brukes i skolen eller konfirmasjonsundervisningen enn «Pontoppidans Catechismi-Forklaring og Saxtorphs Udtog af samme».29