epilog Katekismens vekst og fall (1529–2018

EPILOG

KATEKISMENS VEKST OG FALL (1529–2018)

da oscar moe i 1889 skrev sin katekismehistorie (Katechismus og Katechismusundervisningen fra Reformationen, især i Danmark og Norge), uttrykte han innledningsvis et fromt håp om at han med dette sitt arbeid kunne bidra til «at Luthers lille Bog og dens Øvelse maatte blive mer kjær for en og anden i blandt os».1 Sognepresten hadde all grunn til å håpe, for i 1880-årene, kjent som «det moderne gjennombrudd», var statskirken og dens grunnbok presset fra både høyre og venstre, fra både timelig og åndelig hold. Kiellands «gift» (1883) bestod av en faretruende blanding av privilegert latindannelse og hyklerisk katekismepugg. Stadig nye frikirker ble etablert rundt omkring i landet. Den nye skoleloven som slo fast at allmenndannelse, ikke konfirmasjon, heretter skulle gjelde som skolens mål, ble vedtatt så å si samtidig med at Moe satte punktum for sitt siste kapittel sommeren 1889.

Slutten av Moes bok må utvilsomt leses i lys av denne utviklingen. Forfatteren gir der uttrykk for sin dype bekymring for katekismeopplæringens plass i skolen. For ham var det maktpåliggende at skolens forbindelse med Kirken måtte opprettholdes. «Staten maa saaledes ikke sønderrive, hvad

220 epilog katekismens vekst og fall (1529–2018)

der naturligt hører sammen», skriver han. Så lenge skolen i sin tid var blitt etablert som et redskap for Kirken, hvilket ville si Luthers lille katekisme, kan vi uten videre forstå at han oppfattet forbindelsen som «naturlig», ja, som den mellom en mor og hennes barn. Sognepresten bruker sterke ord: «Løsrives Skolen fra Kirken, skilles derved ogsaa Skolen fra Hjemmet og bliver en Statsinstitution, et Magtmiddel, en Politiindretning, men aldrig en Moder for Børn.»2 Lovendringen griper dypt i samfunnsformasjonen. Ikke bare skal kristendomskunnskapen måtte vike for verdsligheter, men familie (Gemeinschaft) til overmål erstattes av storsamfunn (Gesellschaft).

Når katekismens historie igjen skrives, så mange år senere, ser bildet ganske annerledes ut. Både forklaringen og Luthers lille har for lengst sagt takk for seg i den offentlige skolen. Kristendomskunnskapen inngår i et overordnet religionsfag fritt for forkynnelse. «Mangfold» er blitt et honnørord i skolen. Ungdommen får opplæring på sekulært, ikke religiøst, grunnlag.

Den lange linjen, la longue durée, som noen historikere ynder å kalle den (med et ærbødig bukk til den franske Annalesskolen), beskriver en periode fra reformasjonen i 1536/37 til i dag. Denne linjen, katekismelinjen, peker oppover, mot stadig større gjennomslagskraft og stadig høyere grad av måloppnåelse, frem til første del av 1800-tallet. Disse bortimot 300 årene kan vi anse som katekismens vekstperiode. Noe definitivt «knekkpunkt» lar seg riktignok vanskelig påvise. Det nærmeste vi kommer, er antakelig det store skillet i vår politiske historie, 1814, da fedrene på Eidsvoll lot det gamle eneveldet (teokratiet) erstatte av en ny forfatning, som i løpet av en hundre års tid utviklet seg til å bli et avansert, forbilledlig demokrati. Demokratiet forløste en prosess som umulig kan sies å ha vært til katekismeopplæringens fordel.

Den gamle katekismeundervisningens nedgangsperiode strekker seg over flere generasjoner og kan ikke godt ses som avsluttet før Luthers lille elementærbok forsvinner ut av skolen på 1970-tallet. Deretter gikk det heller ikke mange år før stat og kirke skilte lag i 2012/2017.

epilog katekismens vekst og fall (1529–2018) 221

Stakkars Guri, hun strever med prestens generelt uforståelige spørsmål og må i tillegg finne seg i å bli gjort til latter av tegneren Andreas Bloch i vittighetsbladet Korsaren (nr. 36, 1910). I 1911 ble konfirmasjonstvangen i Norge opphevet. (Foto: Nasjonalbiblioteket)

222 epilog katekismens vekst og fall (1529–2018)

I alt 430 år med katekisme i Norge kan på denne bakgrunn deles i to perioder: først 270 år med vekst og optimisme, deretter 160 år med svekkelse og tvil. Denne overordnede strukturen synes udiskutabel: Katekismens historie i vårt land beskriver et forløp der vekst avløses av fall, et fall forårsaket av den nye tid: av Grunnloven og opprettelsen av nasjonalstaten.

Historien er likevel mer komplisert enn som så. Folk og stat går ikke nødvendigvis i takt i løpet av katekismens periode. De første to århundrene virker motstanden mot den statlige katekiseringen heller sterk. Folk ville ikke uten videre la seg by dette nye. De hadde hatt flere hundre år på å venne seg til den katolske kirkens praksis og investert sine følelser i den. Hvem hadde vel bedt om forandring? Motstanden mot reformasjonen og lutherdommen kan i den første tiden beskrives som passiv-aggressiv, før den nye ordningen gikk seg til utover på 1700-tallet. Men da staten på 1800-tallet kom med nye endringer i katekismetekstene, reagerte en betydelig del av allmuebefolkningen på at det gamle Pontoppidan-regimet ikke lenger skulle være godt nok. Staten og den herskende religion møtte motstand. Folk og stat befant seg på ny i ufase.

Gudstro er ikke noe som velges på et globalt marked eller i en liberalistisk stat. Troen traderes fra én generasjon til den neste. Den kommer med trygghet, tradisjon og fortrøstning. Den dagen noen bestemmer at den ikke lenger er god nok, rammes ikke bare hver enkelt troende for sin egen del, men også som medlem av en familie eller slekt. Håpet om formødrenes og forfedrenes salighet blir med ett usikkert. Har de tilbedt sin Gud på sviktende premisser? På samme måte som Den hellige skrift viser seg følsom for forandringer, kommer også endringer i katekisme og skolepensum med problemer for kirkens lemmer. Vi har vel ikke trodd «feil»? Til og med pugget blir omfattet med de troendes kjærlighet i en slik situasjon. Folket splittes i en uføyelig from og en føyelig ufrom fraksjon. En slik sosialpsykologisk mekanisme gjelder, vil vi tro, for ethvert religiøst samfunn, ikke bare det lutherske Norge.

Oscar Moe fortalte i sin tid katekismens historie slik den for ham tok seg ut fra et pastoralt, teologisk synspunkt. Historien

norges viktigste bok: virkningshistorien 223

om Norges viktigste bok følger ham ikke særlig langt på den veien. I vår sammenheng har katekismens teologi måttet la seg underordne fire andre dimensjoner ved fenomenet: (1) det pedagogiske prosjektet: myndighetenes bestrebelser på å skolere befolkningen i elementær kristendomskunnskap, (2) den sosiale livsløpsdimensjonen: katekisme som forutsetning for et liv som voksen, (3) det bokhistoriske aspektet: katekismer som forløpere for boktrykk og skriftkultur, og (4) alfabetiseringen: bøkenes og undervisningens betydning for allmenn tilegnelse av leseferdighet.

Etter at vi her har fulgt den lutherske barnelærdommen og dens avleggere gjennom fem hundre år, melder behovet seg for igjen å se nærmere på disse fire momentene – etter tur.

Norges viktigste bok: virkningshistorien

(1) Luther skrev sin håndbok (enkheiridion) nærmest i desperasjon. Etter å ha visitert blant uskolerte bønder på landet gikk det for alvor opp for ham hvor lite av den kristne dogmatikken folk flest faktisk hadde fått med seg. Når han kaller dem «vettløse griser», ligger det vel dessuten under at han mener de manglet noe mer enn elementære kunnskaper om kristendom. Den formen for religion de kjente, kan vi uansett gå ut fra var rituell og moralsk i commonsensisk forstand: Det gjaldt å holde seg fra det onde – synden – og etterstrebe det gode. Det gjaldt å være grei. Og møte til gudstjeneste når det var ventet av en, eller når man selv følte behovet melde seg. For reformatoren var en slik praksis uholdbar. Frelsen stod på spill. Noe måtte gjøres. Løsningen på problemet, vet vi, ble et stort og komplekst indoktrineringsapparat, med katekismen som krumtappen i maskineriet. Den voksne befolkningen måtte han nok anse som fortapt hva opplæring angikk. Luther satte heller sine forhåpninger til ungdommen. Kunne hver enkelt pastor makte å innprente menighetens ungdom de få tekstene katekismen består av, ville problemet være løst og grunnlaget for en ny evangelisk kristendom lagt.

224 epilog katekismens vekst og fall (1529–2018)

Da reformasjonen kom til Danmark–Norge – ikke som noe folkekrav, men som et kongelig direktiv – fulgte den tyske katekismeopplæringen med som en uavvendelig del. Den lille boken var det redskapet som skulle til for å rydde vei til himmeriket.

I praksis viste det ambisiøse skoleringsprogrammet seg vanskelig gjennomførbart. Folket delte forståelig nok ikke kongens iver. De var vant til noe helt annet. Mange unndro seg. Selv om den statlige katekismesatsingen ble forsterket med tiden, var det ikke før Christian VI på 1730-tallet formaliserte trosopplæringen i to trinn, som henholdsvis skole og konfirmasjon, at myndighetenes bestrebelser for alvor begynte å gi resultater. Så godt innarbeidet var katekismen da nasjonalstaten ble opprettet i 1814, at en del av befolkningen reiste seg til kamp for dogmatikk og katekisme, for Luther og Pontoppidan. I løpet av det nittende århundret skiftet imidlertid også staten side. Man så det etter hvert som viktigere å bruke det opprinnelig lutherske opplæringsprogrammet, den såkalte allmueskolen, til formidling av verdslig kunnskap.

I løpet av det tjuende århundret ble katekismen etter hvert like overflødig som den lutherske dogmatikken for øvrig. Sekulariseringen av samfunnet skjøt fart. Ungdommen vendte seg mot de sanselige – estetiske – opplevelsene religionen også kunne by på, om de da i det hele tatt holdt fast ved «fedrenes» religion. Dogmatikk ble langt på vei erstattet av estetikk. Noen vil hevde at «interessen for teologi og konfesjonelle skillelinjer alltid har vært et elitefenomen», skriver religionsosiologen Pål Repstad. Tendensen i den folkereligiøse utviklingen to tiår inn i det tjueførste århundret peker i alle fall likevel mot mer kunst og musikk i kirkelig regi, mindre lesing og slett ikke noe pugg. Interessen for felles opplevelser øker, stadig færre bryr seg i det hele tatt noe om konfesjonelle eller religiøse skiller.3 Kirken setter alt inn på å «følge med tiden». Med den gamle dogmatikken har det gått som med morgenduggen. Ennå kaller Kirken seg for «evangelisk-luthersk», men i Grunnloven er statens verdigrunnlag omdefinert til «vår kristne og humanistiske arv». Skjønt kongen har, tradisjonen tro, valgt å stå ved sin gamle forpliktelse til «den evangelisk-lutherske religion».4

norges viktigste bok: virkningshistorien 225

Skal vi gjøre opp status for det dansk-norske katekismeprosjektet, kan vi ikke konkludere med annet enn at det mislyktes i å nå sitt store mål. Dette forhindrer ikke at det har satt dype spor etter seg i historien. Det ga gode resultater på områder man rett og slett ikke hadde sett for seg. Prosjektet fikk, viste det seg, utilsiktet suksess. (2) Katekismen ga oss skolen. Men den bidro også til å bygge fellesskap og skape tilhørighet uavhengig av det dogmatiske innholdet. Følelsen av å høre sammen kom som en umiddelbar konsekvens av opplæringen. Alle måtte lære seg de samme kronglete formuleringene. Når de så realiserte dem som utenatlærte stykker tekst, utførte de også en språkhandling. De bekjente sammen. Den utenatlærte katekismeteksten kom på den måten til å utgjøre et felleseie som skapte samhold, trygghet og en følelse av tilhørighet. Om den tyske kulturteoretikeren Jan Assmann har rett, husker vi nettopp for å høre til.5 Utsigelsen av den teksten vi har felles, får preg av ritual. Om vi forstår den, spiller i denne sammenheng en underordnet rolle.

Det meningsløse pugget kunne på denne måten gi mening tross alt. Innlæringen av Luther- og Pontopppidan-tekstene bidro til å binde flere fellesskap tettere sammen: grenda, menigheten, familien, slekta, nasjonen. Det å sabotere teksttilegnelsen ble ikke først og fremst oppfattet som ugudelig, det ble ensbetydende med å bryte med fellesskapet, bryte med foreldre og slekters gang. Katekismen kom med både sosialt og historisk lim. Det virker opplagt at pugget innimellom også kunne gi den enkelte både kunnskap og religiøs gevinst, men det kan neppe herske tvil om at den sosiale effekten av utenatlæringen har hatt mye større betydning.

Den sosiale katekismeeffekten har dessuten gjort seg gjeldende i forbindelse med konfirmasjonen som ritual. Lenge etter at katekismekunnskapen har utspilt sin rolle, videreføres konfirmasjonen, både i kirkelig og human-etisk versjon. Selve tekstene har bare indirekte betydning for dagens konfirmasjonspraksis.6 De har gjennom flere hundre år likevel vært å regne med som obligatorisk pensum og et ufravikelig kunnskapskrav. Den

226 epilog katekismens vekst og fall (1529–2018)

som ikke lærte seg tekstene, kunne i prinsippet ikke «slippes frem». Han eller hun kunne i prinsippet ikke sertifiseres for et liv som voksen før tekstene hadde festet seg i hukommelsen. Sivile rettigheter og religiøs bekjennelse ble gjort avhengige av hverandre.

Konfirmasjonen ble tidlig mye mer enn en eksamen i barnelærdommen. Den ble et viktig ritual som markerte skillet mellom et liv som umyndig barn og som myndig voksen – det folklorister gjerne kaller en rite de passage. Som sådan ble den en tradisjon som ga mening og struktur til et menneskes liv. Ritualet ga i sin tur anledning til en overordentlig fest for hele familien, og ikke minst gaver. Overgangsriter av denne typen er vanlige over hele verden, på tvers av kulturer og religioner, og må forstås som svar på et dypt menneskelig behov.7 På denne bakgrunn kan vi også bedre forstå hvorfor konfirmasjonen som både kristen og humanistisk institusjon holder seg så godt som den gjør.8 I 2021 har den, når det kommer til stykket, ingen betydning som eksamen i luthersk dogmatikk. Viktigere er den som sekulærreligiøst livsløpsritual. (3) Den teokratiske dansk-norske staten satset tungt på katekismen. Fra reformasjonen av var barnelærdommen foreskreven medisin mot all slags villfarelse og vantro: hedenskap, papisme, kryptokalvinisme og annen styggedom. Sin påfallende spinkelhet til tross inneholdt katekismen all den kunnskap man behøvde for å kunne kalle seg en sann, evangelisk kristen og dermed borger av riket. Luthers lille pekte simpelthen ut veien til saligheten.

Selve boken, den materielle gjenstanden, var til å begynne med ikke noe for folk flest. Teksten ble fore-lest, formidlet muntlig, og det endelige målet for kunnskapstilegnelsen lå så å si helt til siste slutt i en utenatlært, ordrett gjengivelse. Vi kan ikke unngå å registrere et paradoks i dette: at Luther satset på den nye boktrykkteknologien for å spre et innhold fra munn til munn. Det greske verbet som skjuler seg i selve katekismebetegnelsen, viser til en muntlig form for undervisning. Strategien kan imidlertid forklares bokhistorisk. Formidlingen av lærestof-

norges viktigste bok: virkningshistorien 227

fet fordret lesekyndige (prester, degner og andre lærere). Men allmuen og dens barn måtte klare seg med «hørelsens ord» så lenge leseferdigheten for dem lå utenfor rekkevidde.

Spredningen av Petter Dass’ berømte katekismesanger forutsetter denne muntlige formen for kommunikasjon. De ble skrevet for sangere som ikke kunne lese, men ble formidlet av forsangere som behersket lesekunsten. Når antallet «folkemelodier» til disse sangene ligger så høyt, må det bero på at forsangerne ganske enkelt ikke kjente det oppgitte melodiforelegget. De ble på sett og vis tvunget til å skaffe til veie en ny melodi. Teksten kunne de uten videre avkode og videreformidle. Hadde formidlingen foregått uten bruk av bok, ville vi neppe hatt flere enn én melodi per sang.

Manglende leseferdighet til tross: Den epokegjørende lille boken fikk avgjørende betydning for utbredelsen av den nye boktrykkteknologien nord for Skagerrak. Norges første trykte bok er riktignok en almanakk, men opprettelsen av det første norske provinstrykkeriet i 1643 kan bare forklares som en plan om å legge til rette for den typen kateketisk litteratur som det nye gymnaset i Christiania etterspurte. Noen tiår senere (1721), har vi konstatert, gjentok historien seg – med noen variasjoner – i Bergen.

Mange har latt seg forundre av at så få gamle katekismer er bevart, spesielt når bokens status som mål for skoleringen av ungdommen skulle tilsi noe ganske annet. Det er «litt merkeleg», skriver bokhistorikeren Jostein Fet,9 at den lille katekismen i så liten grad nevnes i de arveskiftene fra perioden 1690 til 1840 han så møysommelig gjennomgikk på slutten av forrige århundre.

Kanskje behøver vi ikke undre oss allikevel. Nettopp fordi katekismene etter hvert ble så vanlige i norske hjem, føltes det unaturlig å gi dem status som arvegods. I første del av historien klarte man seg gjerne uten et eget eksemplar, både fordi undervisningen som regel foregikk muntlig, og fordi anskaffelsen for de fleste fortonte seg som for kostbar. Katekismen figurerte dessuten slett ikke alltid som egen bok, men som tillegg til andre, for eksempel Kingos salmebok (1699 og

228 epilog katekismens vekst og fall (1529–2018)

senere). Vi behøver derfor ikke tvile på at katekismer, ABC-er og forklaringer utover på 1600- og 1700-tallet fant veien til de tusen hjem. Vi kan i denne sammenheng notere oss at den uanselige lille boken bokstavelig talt har satt spor etter seg i norske bunader. Hullet til halsen i hardangerbunadens livstykke skulle klippes etter katekismen, derav de rette vinklene.10 Man tager hvad man haver.

Slik la Luthers lille lærebok fundamentet for den bok- og skriftkulturen som har vært en så bemerkelsesverdig styrke for nasjonen Norge, ikke minst i nasjonsbyggingsperioden på 1800-tallet. Norsk bokkultur hviler på en grunnmur av katekismer. (4) Luthers forskrift for katekismeopplæringen røper ingen interesse for allmuens leseferdighet. Hans ambisjon lå i å få spredt bokens innhold effektivt – og trygt. Både effektiviteten og tryggheten syntes for ham best ivaretatt av utenatlæring. Lesekyndige av lærestanden skulle – med katekismen i hånd – sørge for at den ikke-lesekyndige ungdommen tilegnet seg fem eller flere parter ordrett.

Mest av alt fryktet reformatoren «svermere», halvstuderte røvere som med uautorisert begeistring tolket Skriften på sin måte, ofte med «katastrofalt» resultat. Slik virksomhet måtte for all del unngås, de troendes prestedømme til tross. Skulle den evangeliske kristendommen nå folket, og folket den evige salighet, måtte utenatlæring, ikke oppøvelse av leseferdighet, være resepten.

Fem hundre år senere fremstår ikke lenger allmenn leseferdighet som noen fare. Tvert imot. Etter hvert kom leseferdigheten heller til å bli en garanti for individuell suksess og vellykkethet. Alt tyder på at det særlig er de som strever med å lese, som har en tendens til å miste grepet om eget liv. I norske fengsler har over halvparten av de innsatte under 25 år en eller annen form for lese- og skrivevansker, det vil si omtrent tre ganger så mange som i befolkningen for øvrig.11

Utenatlæringen av katekismen holdt seg lenge, rester av den helt til boken hadde utspilt sin rolle i skolen. Men det historiske

norges viktigste bok: virkningshistorien 229

resultatet av den storstilte katekismeopplæringen ble ikke slik Luther hadde sett for seg. Katekismen skulle vise vei til himmelen, men endte i «Verden». Sekulariseringen av samfunnet gjorde til slutt både boken og pedagogikken overflødig. Til gjengjeld hadde det norske folk for lengst lært å lese.

I en stor og ambisiøs studie av hvordan reformasjonen gikk skeis (The Unintended Reformation, 2012), diskuterer den amerikanske historikeren Brad S. Gregory de «uheldige konsekvensene» av utviklingen: sekulariseringen, privatiseringen av religionen, den teologiske relativismen, kapitalismen og andre begredeligheter. De «heldige» konsekvensene av utviklingen lar han derimot ligge uomtalt. Ikke desto mindre er det et historisk faktum at leseferdigheten – takket være katekismen – tidlig ble vidt utbredt i landet. Leseferdighet og boktrykk har i sin tur blitt viktige suksessfaktorer for det moderne Norges påfallende fremgang: et demokratisk velferdssamfunn med høy grad av frihet for innbyggerne. FNs indeks for «menneskelig utvikling» (HDI) innenfor helse, utvikling og økonomi har siden årtusenskiftet bekreftet denne velstanden ved å plassere Norge i aller øverste sjikt.12 Hadde vi holdt på teokratiet og patriarkatet, ville vi som samfunn ha befunnet oss på et helt annet sted.

Kan ikke dermed Luthers katekisme i sine dansk-norske versjoner sies å være et instruktivt historisk eksempel på hvordan en uintendert utvikling ga et forbløffende godt resultat? Den uanselige lille boken befordret både leseferdighet, nasjonalt fellesskap og bokkultur i denne oppsiktsvekkende vellykkede delen av verden.