prolog Luther på realskolen, 1967–1969

PROLOG

LUTHER PÅ REALSKOLEN, 1967–1969

Du skal ikke ha andre guder enn meg.

Det er: Vi skal frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.

slik åpner Luthers lille katekisme – med det første bud. Det finnes bare én gud, jødenes gud, som med tiden også ble de kristnes allmektige Herre. Underkaster du deg Ham, har du ingenting å frykte. Om du derimot avviser Ham, har du gjort deg fortjent til Hans vrede. Den som tror noe annet, tar feil.

Selve budet er hentet fra Det gamle testamentet, 2. Mosebok 20,3, der Gud taler til Moses på toppen av Sinai, mens jødefolket, som har flokket seg ved foten av fjellet, overhører alt som blir sagt. «Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut av slavehuset,» tordner Vårherre og fortsetter med det siterte budet og de ni følgende i unummerert orden. I tradisjonen har budene levd sitt eget liv, frikoplet fra Sinai og jødenes legendariske ørkenvandring fra Egypt til det lovede land.

Annen del av sitatet har et ganske annet opphav. «Forklaringen» stammer fra opprøreren og reformatoren Martin Luther,

10 prolog luther på realskolen, 1967–1969

som i sin Lille katekisme fra 1529 ville forklare Guds bud slik at de skulle bli lettere å forstå for barn og «enfoldige», det vil si for dem som ikke kunne lese (og det var de aller fleste). Vi registrerer med det samme at Luther ikke bare forklarer i betydningen «tydeliggjør», han utvider sin tolkning i to retninger. Det å holde seg til den kristne Gud innebærer to ting til: at vi samtidig skal både frykte og elske ham over alt annet, og at vi skal stole blindt på ham.

Språket jeg siterer Moses og Luther på, er imidlertid norsk, verken hebraisk eller tysk. Jeg sitter med mitt eget gamle eksemplar av katekismen foran meg: Dr. Martin Luthers lille katekisme ved Dr. A. Chr. Bang, 35. opplag, utgitt av J.W. Cappelens forlag i 1967. Eksemplaret har jeg fra min tid som realskoleelev. I hovedstaden var de kommunale myndighetene forholdsvis sent ute med å få innført den nye ungdomsskolen. Mine klassekamerater og jeg tilhørte det siste realskolekullet i Oslo. Det var nok også grunnen til at vi fikk leiebibliotekets eksemplarer til odel og eie.

Hvordan undervisningen artet seg, har jeg bare vage minner om. I vårt tilfelle ble det neppe krevd at vi skulle lære alt utenat, i hvert fall ikke Luthers forklaringer. Men læreren husker jeg godt. Egil Storm Nielsen, cand.theol., født i 1907, ulastelig antrukket i grå lektordress, hadde det med å skride opp og ned langs pultradene mens han «hørte» oss. Bak hans rygg kalte vi ham i karnevalistisk fryd for Orkan-Olsen, med trykket på første stavelse. Det hørte liksom med å feire læreren på den måten, så alvoret ikke skulle bli for tyngende. Oppnavnet bommet riktignok helt på målet, for Storm Nielsen var en utpreget mild mann. Jeg kan ikke huske at han noen gang ga oss bakoversveis. Men stemmen, som Homer ville ha kalt en stentorrøst, fylte ganske sikkert et hvilket som helst kirkerom like lett som vårt klasserom.

På 1960-tallet gjennomgikk det norske samfunnet store forandringer. De store etterkrigskullene, som vokste opp i full forvissning om at verden var til for dem – eller oss, skulle ha skolegang og videreutdanning. I løpet av tiåret ble antallet studerende ved landets største universitet firedoblet. Ungdomsopp-

prolog luther på realskolen, 1967–1969 11

røret toppet seg omtrent samtidig med at lektor Storm Nielsen bedrev sin katekismeeksersis i klasse 1A på Oslo katedralskole. Veggavisen i skolegården røpet liten forståelse for autoriteter. Luthers lille, derimot, forutsatte total underkastelse.

I disse årene, da autoriteter og tradisjoner for alvor fikk brynt seg på ungdommens frihetstrang, pekte skolen seg ut som det store politiske satsingsområdet. Fornyelse måtte til da alle skulle med.

Moderniseringen kom med sekularisering. I folkeskoleloven av 1959 ble for første gang verdslige behov stilt før religiøse, samfunnets før Kirkens. Formålsparagrafen forutsatte at skolen – «saman med heimen» – skulle gjøre elevene til «gode samfunnsmenneske». Først i neste omgang skulle den hjelpe til «å gjeva elevane ei kristeleg og moralsk oppseding».1 Folkeskolens forløper, allmueskolen, var blitt etablert i 1739 som et kirkelig instrument til å lære ungdommen kristendomskunnskap, for ikke å si katekisme. Omdisponeringen av formålsparagrafen i 1959 kom følgelig som et markant og symbolsk viktig brudd med en over to hundre år lang tradisjon. Den skolen som var blitt etablert som kirkens tjener, anerkjente ikke lenger sin oppdragsgiver på samme måte som før, slik heller ikke vi, elevene, syntes å mene at vi stod til regnskap for noen som helst.

I arbeidet med den nye grunnskoleloven ti år etter, i 1969, ble skilsmissen mellom Kirken og skolen formalisert. Kirke- og undervisningskomiteen skrev da i en innstilling at den hadde merket seg departementets uttalelse om at «kristendomsundervisninga er kyrkja si dåpsopplæring», det vil si en forberedelse til konfirmasjonen, slik allmueskolen var blitt drevet fra 1739 av. Kjell Bondevik fra Kristelig Folkeparti satt som Borten-regjeringens kirkestatsråd i perioden 1965–1971. Men noen dåpsopplæring i skolens regi ville flertallet ha seg frabedt: «Komiteen vil understreke at denne uttalelsen gir uttrykk for kirkens syn», og presiserte at «kirken selv har ansvaret for å gi dåpsundervisning i kirkelig forstand».2

Med dette var bruddet et faktum. Det endelig avgjørende skrittet mot en sekularisert skole kom med denne komitéinn-

12 prolog luther på realskolen, 1967–1969

stillingen, hvor det dessuten ble påpekt at «behovet for mellomfolkelig samarbeid» gjorde det nødvendig at elevene ble opplært «til forståelse for andre folkegruppers seder og skikker, religiøse oppfatninger og livssyn». Verden var i ferd med å bli global. De kristnes gud var i ferd med å måtte renonsere på kravet om allmakt og eksklusivitet. Faget kristendomskunnskap kunne se ut til å endre seg i retning av et religionsfag.3

Den gangen da lektor Storm Nielsen ennå patruljerte klasserommene på hovedstadens gamle katedralskole, hadde verken skoleslaget (realskolen) eller læreboken (Luthers lille) særlig lenge igjen. I dag fremstår Storm Nielsen som den siste mohikaner: som representant for en kultur på randen av sammenbrudd og for en kunnskap som ikke lenger kunne gjøre regning med den samme etterspørselen.

Seks år etter Kirke- og undervisningskomiteens korreks av departementet og statsråd Bondevik la Arbeiderpartiet om kursen og definerte for første gang sitt forhold til kristendommen i partiprogrammet. På bakgrunn av innstillingen fra et utvalg ledet av skolesjefen i Oslo, Helge Sivertsen, vedtok landsmøtet i 1975 at «Det norske Arbeiderparti ønsker et samfunn med trosfrihet og toleranse». Man påpekte den klare sammenhengen mellom «det kristne budskap og en samfunnspolitikk bygd på solidaritet». Dette linjeskiftet kom neppe som noen stor overraskelse. Men i historisk perspektiv skal vi merke oss at det først er med dette partivedtaket at statsreligionen i Norge blir «en privatsak».4

I grunnskolen ble katekismen ennå holdt i hevd som «den kristne barnelærdommen», men pugget – utenatlæringen – hadde i det minste utspilt sin rolle.5 Andre, nyskrevne lærebøker hadde for lengst tatt over. Biskop Bangs utgave av Luthers lille ble trykt for 38. og siste gang i 1976.

Den siste læreplanen som nevner katekismen, er den såkalte L97. Der figurerer den dog ikke som lærebok, men som en slags teologisk eller kulturell standard for norsk evangelisk-luthersk kristendom. «Elevene skal lære om grunntrekkene i kristen tro og etikk i lys av kristendomsforståelsen i Luthers lille katekisme,» står det.6

katekismen utenpå og inni 13

Med dette var Luthers elementærbok fra 1529, den såkalte barnelærdommen, ute av den offentlige skolen. Til tross for sitt lite imponerende ytre hadde den båret alle skoleslag på sin smale rygg siden midten av 1500-tallet. I over 450 år. Hva for slags bok er det egentlig snakk om? Hva er å si om bokens historie, katekismens bokhistorie? Vi kan trygt fastslå at katekismen inntar en særstilling i norsk kultur. Dens betydning kan vanskelig overvurderes. Ikke bare har den som skolebok nummer én bidratt til å innprente befolkningen kristendomskunnskap, slik forutsetningen var. Den har også sørget for leseopplæringen – alfabetiseringen av folket – gjennom flere hundreår. Den har samlet familier til husandakt og nasjonen til religiøst fellesskap. Samtidig har den bidratt avgjørende til utbredelsen av trykkekunsten her nord. Katekismen stod sentralt da den første trykkpressen ble hentet til landet i 1643. Luthers lille katekisme utgjør «vår kristne kulturarv» i krystallinsk form.

Men hvor mange av oss som lever nå, har faktisk lest den? Hvem vet hva den inneholder? Eller hvordan den har blitt lest – og brukt?

Katekismen utenpå og inni

Biskop Bangs utgave av Dr. Martin Luthers Lille Katekismus ble første gang sendt ut på markedet i 1890, samme år som han ferdigstilte sin utvidede forklaring til katekismen i et eget lite bind. Det hadde seg slik at Bang allerede flere år før, som Det teologiske fakultets lærer i kateketikk, var blitt oppnevnt til leder av et utvalg som skulle bedømme innsendte forslag til en ny katekismeforklaring. Pontoppidans gamle fra 1737 trengte ifølge Kirkedepartementet sårt til avløsning, og man hadde derfor oppfordret landets teologer til å engasjere seg i saken. Forslagene strømmet inn. Kirkens folk ivret virkelig for katekismen i en tid da både Kirken og religionen stod under sterkt press fra kulturradikalt hold. Men Bang og hans utvalg syntes ikke at noen av de innkomne forslagene uten videre holdt mål. Dermed endte departementets initiativ med at utvalgs-

14 prolog luther på realskolen, 1967–1969

lederen selv fikk overta. Han ble bedt om å utarbeide en ny «norsk» oversettelse av Luthers tekst (som han tidligere hadde påpekt nødvendigheten av) og i tillegg forfatte den etterspurte nye forklaringen.7

I sin sluttrapport, utgitt året etter de to nye katekismene (1891), påpeker Bang at den teksten vi inntil da hadde holdt oss med i Norge, beror på en dansk oversettelse av en anonym latinsk parafrase av grunnteksten.8 Etter 350 år var det på tide å legge Luthers egen tyske tekst til grunn, ikke bare la seg nøye med dansk tradisjon. Oversetteren ville bruke et språk som norske barn anno 1890 hadde en reell mulighet til å forstå. Som prest – og far – kjente han godt hvor skoen trykket. «Hundreder og atter Hundreder» av barn hadde for lengst resignert og, i stedet for å forsøke å forstå, satset på å pugge det som for mange må ha fortont seg som det rene lirumlarum.

Noen egen rettskrivingsnorm (for riksmålet) fikk vi her til lands ikke før i 1907. De aller fleste barns talemål lå langt fra skriftlig dansk i hele katekismens periode. Allerede tidlig sympatiserte Bang med målfolket; han var født på Dønna på Helgeland. Helt fra ungdommen av hadde han «theoretisk» sett vært målmann, skriver han i sine memoarer.9 Som student ble han kjent med dikterjournalisten Aasmund Vinje, som to ganger oppsøkte Bang på Gran, hvor den nyutdannede teologen hadde fått stilling som kapellan: første gang i 1869, da Vinje og hans kone la bryllupsreisen dit, andre gang sommeren etter, da den kreftsyke dikteren kom til Gran som enkemann for å dø. Bang holdt en inderlig gravtale ved Vinjes båre, til tross for at avdøde så langt fra kunne sies å ha vært noen kirkens mann. At han var en «Folkets Mand», kunne likevel ingen bestride, derfor takket vennen ham ikke på egne, men på nasjonens vegne i begravelsen.10

Det 35. opplaget virket, når sant skal sies, verken folkelig eller friskt i 1967, selv om det språket biskopen håpet og trodde ville nå ungdommen, i løpet av 1900-tallet var blitt modernisert flere ganger av forlaget.

«Hva sier Gud om sine bud?» spør Luther – og Bang – i 1967. Svaret gis med 2. Mosebok 20,5: «Jeg, Herren din Gud,

katekismen utenpå og inni 15

er en hellig Gud, som hjemsøker synden inntil tredje og fjerde ættledd hos dem som hater meg, men gjør miskunn i tusen ledd mot dem som elsker meg og holder mine bud.» Guds ord ga oss elever alltids noe å tenke på. Betydde «hjemsøke» og «gjøre miskunn» det vi trodde? Ville ikke denne guddommelige erklæringen i så fall være høyst urimelig? Jeg føler meg ganske sikker på at Storm Nielsen aldri kommenterte problemet, verken språklig eller teologisk.

Dr. Martin Luthers Lille Katekisme er en liten flis, 17 cm høy og 11 cm bred, rødbrun, med permer av tjukk papp. 48 sider i alt (tre trykkark i oktavformat), tilsvarende minstemålet for en bok i henhold til UNESCOs definisjon. Typene er store; de følger barnebokstandard, målgruppen åtte til ti år. På omslaget kunne vi studere forfatterens portrett. I dag gjenkjenner jeg det som et maleri av Luthers venn Lucas Cranach. Reformatoren møter ikke betrakterens blikk, men ser til siden. Jeg registrerer også at han på tittelbladet tituleres som «Dr.». Det må opprinnelig ha vært tenkt som en måte å bygge autoritet på. Den katolske moderkirken med alle sine kirkefedre eller doctores skulle tydeligvis ikke få stå uutfordret med hensyn til akademisk verdighet. Luther kunne virkelig skilte med en doktorgrad. Professor ble han også. På 1960-tallet tenkte vi helst at et argument ble svekket om det ble forsterket med utsigerens formelle status.

Budene utgjør «Første parten». Luther fulgte i så måte tradisjonen i dåpsopplæringen da han komponerte sin lille bok på slutten av 1520-tallet. Guds bud er grunnleggende. Ifølge Skriften utgjør de en av ytterst få tekster som kan tilbakeføres direkte til Gud selv. Det fortelles i 2. Mosebok at han risset dem inn på to steintavler på toppen av Sinai-fjellet til en pakt mellom seg og jødefolket. «Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift,» står det (2 Mos 32,16).

Jeg tror nok alle vi 28 som satt i Storm Nielsens klasserom på Katta den gangen i 1967, kunne budene på rams fra kristendomsundervisningen vi hadde hatt på folkeskolen. Som universitetslærer har jeg én generasjon etter ennå til gode å treffe en student som virkelig kan dem.

16 prolog luther på realskolen, 1967–1969

Bangs utgave av den lille katekismen, 35. opplag, 1967. Ryggen er stiftet, stiftene rustne.

katekismen utenpå og inni 17

«Andre parten» har «Troen» som overskrift. Trosbekjennelsen var et opplagt valg for Luther da han utarbeidet sin elementærbok, det vil si den apostoliske trosbekjennelsen. I tradisjonen føres den tilbake til apostlene selv. Teksten er enkel og grei, den mangler helt de teologiske komplikasjonene som kommer med de to alternative bekjennelsene, den nikenske og den athanasianske. I Apostolicum oppsummeres ganske kort de tolvs lære, derfor har denne trosbekjennelsen gjerne blitt oppfattet som bestående av tolv momenter. Ikke desto mindre har vi lært den som tre «artikler» eller paragrafer i henhold til treenigheten: den første om Gud (skaperen), den andre om Jesus, hans sønn (forløseren), og den tredje om Den hellige ånd (helliggjøreren).

Apostolicum har i motsetning til budene ikke noe umiddelbart tekstlig grunnlag i Bibelen. Første gang tittelen dukker opp, er i et brev fra kirkefaren Ambrosius, ca. 390 evt. Men den versjonen som var i bruk på Luthers tid, og som Den norske kirke fortsatt bruker, stammer fra 700-tallet. Skikken har vært at prest og menighet fremsier trosbekjennelsen sammen under gudstjenesten. Slik fikk man god anledning til å innprente den i barna. Ennå på 1960- og -70-tallet var den apostoliske trosbekjennelsen allmennkunnskap blant norske skoleelever. Luthers forklaring ble riktignok ikke memorert på samme måte.

Som den tredje teksten følger Fadervår. Alle kunne «Herrens bønn» utenat. Vi visste godt hva «helliget vorde» betydde. Og at vi når vi ba, skulle gå inn i vårt «lønnkammer» og lukke døren. Mange leste Fadervår som aftenbønn, hver kveld.

Heller ikke denne «Tredje parten» behøvde Luther å tvile på om han skulle ta med. Bønnen hadde vært et opplagt element i opplæringene av katekumenene – de som skulle døpes – allerede i urkirken. Teksten er hentet fra Bergprekenen (Mt 6,9–13), men vi har en temmelig likelydende versjon i Lukasevangeliet (11,2–4), der en av disiplene ber Jesus om å lære dem å be.

Loven, troen og bønnen. Det kunne vært kristendommens tre søyler. «Dette er de nødvendigste stykkene, som man først må lære å si fram, ord for ord», skriver Luther i forordet til Den store katekismen (hans prekener over katekismetekstene).

18 prolog luther på realskolen, 1967–1969

Men så foreskrev han to stykker til, de to sakramentene: dåp og nattverd. Jesus hadde selv innstiftet begge.

«Fjerde parten» har i Bangs norske versjon overskriften «Dåps-sakramentet». Her hadde vi mindre utenatlært tekst å flyte på. Luthers spørsmål og svar var heller ikke helt greie å forstå: «1. Hva er dåpen? Dåpen er ikke bare vann. Den er vann som er helliget ved Guds befaling og forent med Guds ord.» Magi, tenkte vi.

«Femte parten» inneholdt spørsmål og svar om «Nattverdssakramentet». Tanken på overtro meldte seg også her. Hvordan kunne alterbrød og -vin samtidig være «vår Herre Jesu Kristi legeme og blod»? Arnulf Øverland kalte nattverden en «vemmelig kannibalsk magi» i foredraget om kristendommen som «den tiende landeplage».11 Men det leste vi ikke før et par år senere, da vi fikk utlevert et prøvetrykk av Egil Elseths nye litteraturantologi for gymnaset, Visjon og Virkelighet.

At den femte og siste delen av katekismen måtte dreie seg om nattverden, var for så vidt logisk nok i eldre tid. Når ungdommen hadde lært hele den lille boken utenat, var den rede for eksamensmåltidet i kirken. Uten å kunne katekismen fikk ingen gå til nattverd, og uten nattverd kunne ingen gjøre seg forhåpninger om ekteskap og et fullverdig liv som kongens undersått. Nattverden ble på denne måten en overgangsrite, et tydelig skille mellom barn og voksen. I 1736, da konfirmasjonen ble innført, overtok den den rituelle funksjonen, selv om nattverden fortsatt ble oppfattet som målet for trosopplæringen. I og med nattverden ble stadig nye ungdomskull innlemmet i kirken og det kristne fellesskapet.

De fem «partene» utgjør kjernen i Luthers lille katekisme. I tillegg kom flere andre tekster, men i historisk perspektiv er det bare de fem omtalte som ligger fast. Tilleggene varierer fra utgave til utgave. Det gjelder også i Bangs tilfelle.

De eldste tilleggene utgjøres av det om skriftemålet, som gjerne ble skutt inn mellom de to sakramentene, og hustavlen, som fulgte etter. Denne siste delen inneholder katekismens

katekismen utenpå og inni 19

samfunnskunnskap. Med referanse til aktuelle bibelsteder forklarer den hva man skylder sine medmennesker i det praktiske liv – alt avhengig av hvilken stand og hvilket kjønn de tilhører. I 1967 var hustavlen ute. Det spørs om vi den gang hadde latt oss by en slik forskrift, for å si det forsiktig. Den representerer en forestilling om samfunnet som var foreldet allerede i 1814, da norske «undersåtter» ble til «borgere».

Skriftemålet fantes til gjengjeld ennå i mitt eksemplar: «kristelige spørsmål og svar for dem som går til Guds bord». På kjøpet fikk vi også noen bønner til daglig bruk (morgen og kveld), bordvers, et par salmer og et særlig aktuelt vers fra Peters 1. brev som jeg kommer tilbake til. Helt til slutt hadde Bang samlet aktuelle «bibelspråk» eller -vers til referanse for katekismens fem hoveddeler.

I 1967 gjorde verken vi eller lektor Storm Nielsen noe vesen av disse tilleggene. Nå, så mange år etterpå, registrerer jeg med interesse hvor sentralt nattverdsmåltidet lenge stod i katekismesammenheng. Avsnittet om skriftemålet gjelder som forberedelse til nattverden. Hvordan står det vel til med ungdommens syndsbevissthet? Og «hva gagn» har de unge av å skrifte for presten? Gjennom skriftemålet og de kristelige spørsmålene hadde presten anledning til å sikre at hvert enkelt barn var modent for altergang, både med hensyn til kunnskaper og erkjennelse av seg selv som syndig menneske.

Alle har vi i henhold til Romerbrevet (6,21–23) fortjent «Guds vrede og unåde, døden og en evig fordømmelse». Luther spør: «Håper du å bli salig?» Og foreskriver selv svaret: «Ja, det håper jeg.»

Bordvers brukte vi aldri på Katta. Men på folkeskolen sang vi ennå for maten før vi stakk sugerøret i Fellesmeieriets lille trekantkartong med H-melk. Det var helst «I Jesu navn går vi til bords» vi sang, skrevet av skolemester Niels Bredal i Vejle midt på 1500-tallet. Katekismen holdt dette bordverset i live gjennom århundrene. Hos Bang fantes det ennå i 1967, om enn i en sterkt modernisert og omdiktet form:

20 prolog luther på realskolen, 1967–1969

I troen på Guds gode ord vi samles nå ved dekket bord. Deg, Gud, til ære, oss til gavn, så får vi mat i Jesu navn.

Ikke helt vellykket, kanskje. Forlaget burde i det minste ha sørget for å sette komma etter «bord» og punktum etter «gavn» for å få syntaksen til å gå opp.

Utover disse konfesjonelle tilleggene har katekismen opp gjennom historien fungert som et samlebind for «alt man trengte» som skoleelev. En periode på 1800-tallet passet man for eksempel på å inkludere den lille multiplikasjonstabellen.

Historien om katekismen i Norge

Verset fra 1. Peters brev (2,2) som Bang plasserte helt til slutt i sine utgaver, inneholder en type metaforikk som ofte aktiveres i katekismesammenheng. Her heter det: «Lenges som nyfødte barn etter den åndelige uforfalskede melk, for at dere kan vokse ved den til frelse.» Melk? Ja, Peter forutsetter at brevets mottakere langt borte ved Svartehavet skal begjære Herrens ord med like stor iver som nyfødte søker sin mors bryst. Paulus bruker det samme språkbildet i 1. Korinterbrev (3,2), der han forklarer adressatene at han så langt har gitt dem «melk å drikke, og ikke fast føde», for mat som skal tygges, tåler de ennå ikke. Åndelig sett er de for nyfødte å regne. Katekismen trekker på denne måten et klart skille mellom nybegynnerne og de viderekomne i kristendomskunnskapen, markert ved henholdsvis morsmelk og «tyggemat». I kirken ble distinksjonen institusjonalisert som et skille mellom barn og voksen. Fast føde er «for voksne», bekrefter Hebreerbrevet (5,14). Katekismeopplæringen, og fra 1736 konfirmasjonen, skulle helst være unnagjort før puberteten.

Vi skjønner at det dreier seg om «barnelærdom». Luther tyr selv ofte til dette ordet (ty. Kinderlehre). I moderne norsk har den opprinnelige kateketiske betydningen simpelthen forduftet. Nå kan hva som helst vi lærte tidlig i vår skolegang, være

historien om katekismen i norge 21

Knud Sevaldsen Bang, som var prest på Toten, lot sin katekismeforklaring sirkulere som håndskrift før boken ble trykt i København i 1681. Tittelen illustrerer han selv med all tydelighet: «Catechismi Skaale-Melk / Af Jesu brøste / Til trøst mod synden / Døden oc Dieflen / For Guds børn / I Totens Meenighed». Kgl. Bibl., sign. 3,-414, 8°.

22 prolog luther på realskolen, 1967–1969

barnelærdom. Luther bruker ordet synonymt med «katekisme» og definerer det som det største felles mål: «det enhver kristen er nødt til å vite».12 Samtidig understreker han behovet for at vi alle – overfor Gud – blir som barn igjen: åpne, uforstilte og lærevillige. Som Matteus uttrykker det (18,2): «Sannelig sier jeg eder: Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike.»

Innretningen mot barn og enfoldige skal ifølge forfatteren ikke hindre voksne i deres katekismelesing. Selv om han personlig kan kalle seg «doktor i teologien» og er «lærd» så det holder, oppfører han seg daglig «akkurat som et barn som blir undervist i katekismen». Hver dag, om morgenen og når han ellers har tid, sier teologen frem katekismen ord for ord. Det har sin virkning. Den hellige ånd melder seg omgående: «Han [Ånden] gir stadig nytt og mer lys og oppbyggelse ved det, sånn at det smaker bedre og bedre og går dypere inn.»13

Vi som satt med Bangs versjon i 1967, følte det ikke helt sånn. Vi satt heller og ventet på at undervisningen skulle være over, i fullt spenn mellom barnetroen og respekten for lektorens tradisjonsformidling på den ene siden og vår egen generasjons sekulære autoritetsfornektelse på den andre. Kanskje er det erfaringer av dette slaget som nå, så lenge etterpå, har ledet meg til å skrive historien om katekismen i vårt land.

At sekulariseringen av samfunnet – ikke bare skiftende teologiske konjunkturer – hadde avgjørende betydning for katekismen i dens siste fase som lærebok, virker ganske opplagt. Kanskje gir det mening å forestille seg bokens historie som en biografi: Den blir født på 1500-tallet, når sitt livs middagshøyde på 1700-tallet, kjenner alderen tynge på 1800-tallet, for så å sovne stille inn på 1900-tallet. Selv om jeg her har begynt med slutten, tviler jeg ikke på at det gir best mening å følge bokens utviklingshistorie med tiden, fra 1529 til vår egen samtid. Livsløp forstås helst bakfra, men skrives forfra.

Biografien gir oss én forløpsstruktur, sivilisasjonshistorien en annen: en utvikling i to stadier, i vekst og fall. Omslaget kom-

historien om katekismen i norge 23

mer i 1814, med Grunnloven, som i alle fall i teorien erstatter teokrati med demokrati, gudestyre med folkestyre.

Fedrene på Eidsvoll brøt med en 650 år lang tradisjon da de gjorde folkesuverenitetsprinsippet gjeldende. Ifølge Grunnlovens § 49 skulle folket fra da av utøve den lovgivende makt, gjennom Stortinget, ikke kongen, han som helt siden erkebispens salving av Magnus Erlingsson i 1163 hadde legitimert sin makt i Gud. Vi snakker om konger «av Guds nåde». På 1600-tallet argumenterte en ledende teolog til og med for at kongen gjennom salvingen fikk del i selve guddommeligheten; kongen var «litt» gud.14 Men så lenge grunnlovsforsamlingen samtidig fastslo at styreformen i Norge skulle være «arvelig-monarkisk» (§ 1), at «den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion» (§ 2), at kongens person til og med skulle være «hellig» (§ 4) og regenten ennå kunne gjøre regning med Guds nåde (§ 81), unngikk den dramatiske konstitusjonelle endringen den helt store oppmerksomheten.

På 1800-tallet varte det lenge før kirkens menn for alvor forstod rekkevidden av den nye konstitusjonen. Det blir ikke minst tydelig i vår sammenheng. Som sjanger tilhører katekismen utvilsomt det før-demokratiske samfunnet, Luthers samfunn. I katekismen er det Gud som rår over landet, ikke folket. «For riket er ditt, makten og æren i evighet. Amen.» At «riket» her skulle bety noe annet enn det pleide, var slett ikke opplagt.

En komplikasjon ved fortellingen kommer imidlertid i og med det faktum at katekismen ikke er én bok, men flere. Derfor blir det i dette tilfellet vanskelig å holde fast ved forestillingen om at vi har med én bok å gjøre. Luther utga selv katekismen i flere versjoner, på tysk og latin. Han skrev også en stor katekisme til utdyping av den lille. Begge var beregnet på presteskapet, for allmuen kunne ikke lese. Den lille fikk den overlegent største utbredelsen. I den har forfatteren strippet innholdet ned til et minimum det skulle være mulig å lære utenat. Den store inneholder Luthers prekener over katekismens fem hoveddeler.

Tittelen på Luthers mest utbredte bok har med andre ord ingen presis referanse hva innholdet angår. Dessuten har den

24 prolog luther på realskolen, 1967–1969

blitt overlevert som «plakat» til å henge på veggen og gjerne som et appendiks til andre bøker, særlig salmebøker. Derfor kan vi med «katekisme» også forstå et pensum i grunnleggende kristendomskunnskap, en type trosopplæring og en egen læreboksjanger.

Og så de såkalte forklaringene. De første kom allerede på 1500-tallet: en utvidet kommentar til grunntekstene og Luthers egen kortfattede kommentar. Det var nettopp en slik katekismeforklaring som sies å ha brakt trykkekunsten til Norge i 1643, presten Christen Staphensøn Bangs Postilla Catechetica, trykt i Christiania. Det var også en forklaring som ble lagt som grunnstein (ved siden av Luthers) for skole og konfirmasjon på 1730-tallet, Erik Pontoppidans like beryktede som berømte Sandhed til Gudfrygtighed. «Hvad er katekismen?» spør Pontoppidan i 1737. Og foreskriver selv svaret: «Den er en liten bibel eller en kort fremstilling efter Guds ord af vor tro og vort liv, forfattet i spørsmål og svar.»15 At reformatorenes oversettelser av Bibelen førte til at «folk flest» fikk sjansen til å tilegne seg Guds ord, er en vanlig misforståelse. For det første var leseferdighet ikke særlig utbredt på 1500-tallet, for det annet ble ikke Den hellige skrift i vårt land produsert i utgaver som egnet seg for privat bruk før på slutten av 1800-tallet. Lekfolk måtte i flere hundre år pent nøye seg med den lille bibel, katekismen.

Utover selve bøkene omfatter historien også det vi vet om deres opphavsmenn – kirkens menn, utelukkende menn. På avsendersiden er katekismen en énkjønnet sjanger. Historien foreller videre om mellommennene: boktrykkerne og bokhandlerne, om prestene, klokkerne og lærerne. Og den forteller om dem den henvendte seg til: katekumener, skoleelever og konfirmanter. Alle skulle de lære elementær kristendomskunnskap – etter hvert også praktisk leseferdighet.

Historien om Norges viktigste bok baserer seg på et kildemateriale som faller i fem hovedgrupper: (1) primærmaterialet, det vil si alle grunntekstene og forklaringene, katekismeprekenene og -sangene fra 1529 til i dag, (2) statens og kirkens katekismelovgivning og skolens planer og forskrifter, (3) en

historien om katekismen i norge 25

sekulær avart av katekismen, som står i et parodisk forhold til den opprinnelige, lutherske, (4) sekundærlitteraturen om katekismen, i hovedsak skrevet av kirke- og skolehistorikere, og (5) skjønnlitteraturen, som ikke overraskende kommenterer fenomenet ganske ofte.

Den dansk-norske katekismelitteraturen er i sin helhet omfattende. Utgaver av Luthers lille har kommet hyppig, i perioder årlig. Noen fullstendig oversikt over utgivelseshistorien lar seg likevel vanskelig utarbeide, ettersom mange utgivelser åpenbart er gått tapt. Det samme gjelder for katekisme-ABC-ene, de versjonene som kombinerer kristendomskunnskap med leseoppæring. Katekismeforklaringene, som har kommet i langt over 500 utgaver fra 1530 og til i dag, nådde toppen i løpet av siste halvdel av 1800-tallet:16

Antall utgaver 200 180 160 140 120 100 80 60 40 20 0 2000–20491950–19991900–19491850–18991800–18491750–17991700–17491650–16991600–16491550–15991500–1549

Figur 1: Katekismeforklaringer, inkludert nye utgaver, publisert 1530–2019 i Norge og Danmark (1530–1849).

I lovgivningen opptrer katekismen første gang i kirkeordinansen av 1537, reformasjonens dansk-norske kirkelov. Så forsvinner den igjen, som vi allerede har registrert, ut av skolens plandokumenter i L97.

26 prolog luther på realskolen, 1967–1969

I tillegg til denne primærlitteraturen kommer de katekismene som ikke er katekismer, men som bare har lånt navnet. Slike utgivelser begynte å gjøre seg gjeldende midt på 1700-tallet. Flere kjente forfattere står bak slike psevdokatekismer eller parodier: Wergeland, for eksempel, som skrev Normandens Katechisme (1845), og Strindberg, som etterlot seg sin lilla katekes för underklassen (utgitt posthumt i 1913).17

Historiske fremstillinger av den norske katekismetradisjonen har det i tidens løp kommet flere av, den første allerede på 1880-tallet. Det finnes også verdifulle studier av enkelttitler, fremfor alt av Pontoppidans dominerende forklaring Sandhed til Gudfrygtighed (1737). Den store svakheten ved de eldre historiene ligger imidlertid i deres teleologiske eller målstyrte perspektiver på saken. Katekismetradisjonen utvikler seg liksom fra vrangforestillinger og pedagogisk uforstand mot stadig høyere kvalitet og forståelse. Ingen av forfatterne ser det som i ettertid synes ganske åpenbart: at katekismen som sjanger i mer enn hundre år snarere holdt stø kurs mot undergangen.18

En særlig kategori utgjøres av skjønnlitteraturen. Romaner omtaler ofte katekismen på en måte som påkaller oppmerksomheten. Fra og med det moderne gjennombrudd på slutten av 1800-tallet fremstår den som symbol på den gamle tid og de gamle idealer – som skal bekjempes. Den verdslige dannelsen kommer i latinsk språkdrakt, den kirkelige forutsetter en utenatlært katekismeforklaring. Hvem kan vel glemme Kiellands lille Marius? Puggeskolen – skrekk og gru – tok knekken på ham før han kom så langt som til Pontoppidan og konfirmasjonen.

Ingen har meg bekjent etterlyst en norsk katekismehistorie. Paradoksalt nok tror jeg det må være en viktig grunn til å gjøre et forsøk. Det man ikke kjenner til, savner man heller ikke. Men her foreligger den, den norske katekismehistorien, basert på de fem nevnte hovedgruppene av kilder. Mitt håp er at den vil kunne overraske de fleste. De troende vil den likefrem kunne forbløffe med sitt vitnesbyrd om religionens uovertrufne historiske plastisitet. De ikke-troende vil den kunne opplyse om religionens hegemoniske stilling i landet før det ble sekulært

historien om katekismen i norge 27

og historieløst. Hvem som helst vil den kunne overbevise om katekismens dominerende tilstedeværelse i våre formødres og -fedres hoder og hjerter. Meg har den i alle fall lært mye om det moderne norske samfunnets forutsetninger i en nesten fem hundre år lang bokhistorie.