kapittel 2 Å lese for prest og klokker (1607–1737

KAPITTEL 2

Å LESE FOR PREST OG KLOKKER (1607–1737)

reformasjonen kom ikke bare med en ny og «inderligere» form for kristendom. Da Christian III overtok kongemakten i 1536, inneholdt håndfestningen (det dokumentet som ble utferdiget i sakens anledning) en såkalt norgesparagraf: Landet i nord skulle heretter ikke lenger være å betrakte som et eget rike, men simpelthen en dansk landsdel på linje med Jylland, Fyn og Sjælland. Og det «til evig tid».

Denne annekteringen betydde imidlertid ikke at kongen var blind og døv for den nordlige provinsens særlige behov. Kirkeordinansen, som ble vedtatt året etter, inneholdt et eget supplement om Norge.1 I det forsikret kong Christian at han «med det første» ville beskikke superintendenter til de norske stiftene og sørge for effektueringen av reformasjonen der også. Alle hans undersåtter skulle være sikret at Guds ord skulle bli forkynt av dugelige prester, og at kirkeordinansens bestemmelser for øvrig skulle bli ivaretatt.

I første omgang måtte dette være godt nok, inntil kongen selv fikk krysset Skagerrak, «hvilket vi med Guds Hjælp haaber kan ske snart», for han var fullstendig klar over at norske forhold nødvendiggjorde en egen kirkelov for landsdelen: «thi

50 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

paa mange Punkter vil en anden Ordinants [enn den danske] være nødvendig.»2

Christian III kom i løpet av sine 22 år på tronen – med eller uten Guds hjelp – aldri til å sette sin fot på norsk jord. Den tilpassede ordinansen han hadde påpekt nødvendigheten av, ble ikke vedtatt før i 1607, under Christian IV, sønnesønnen.

Den nye norske kirkeordinansen viste seg, da den først kom, å ligge temmelig tett opptil den danske, tross alt. Tilpasningene gjaldt særlig geografiske forhold og språk. Dette siste var viktig nok i et samfunn der «hørelsen» ennå dominerte over skriften. Pæredanske prester, som det fantes mange av, var ikke lette å forstå for uvante norske ører. Derfor innskjerpet den norske ordinansen at all katekismelesing skulle foregå «langsomt» og all sang «på norsk», om salmebokens forelegg aldri så mye var dansk.3 Til prekenen våget man likevel ikke å stille krav av denne typen.

Katekismepolitikken på 1600-tallet

I det tidligmoderne samfunnet på 1600-tallet tenker man seg ennå at Gud styrer verden i en helt direkte forstand. Kongen virker som hans redskap på jorden, skjønt heller ikke Herren selv nøler med å gripe inn. Han sender flom og storm, krig og ulykke, pest og ildebrann når det trengs, det vil si: når menneskene har gjort seg fortjent til det.

Denne metafysiske forklaringsmodellen ligger til grunn for den påfallende botsfromheten som preger 1600-tallets religiøsitet. Det gjelder for alt i verden å unngå Guds vrede. Ikke bare på dommens dag, men hver dag. Med anger og bot satte man alt inn på å gjøre seg fortjent til Hans miskunn.

Den samme tenkemåten har òg gyldighet i katekismesammenheng. Når Guds vrede lå som en konstant trussel over kongeriket, hadde staten og kirken – statskirken – alt å vinne på å iverksette de tiltakene som måtte til for å sikre landet Guds nåde. Om allmuen bare visste å skaffe seg tilstrekkelig katekismekunnskap, hadde man ikke bare bedret sjansene for

katekismepolitikken på 1600-tallet 51

hver enkelt sjel etter døden, men også for kongerikets umiddelbare fremtid.

Kongen nøyde seg følgelig ikke med å gi uttrykk for gode intensjoner, han ville òg sikre seg at det nye lovverket fikk praktisk konsekvens for hver eneste menneskesjel i riket. Intet bondehjerte skulle forbli uberørt. Allmuen skulle forstå hva kristendommen innebar. Øvrighetens nidkjærhet kjente knapt noen grense. Hvis noen skulle komme til å duppe av i kirken, skulle de vekkes med dunk av en stokk i hodet.4 Plikten til å møte opp til gudstjeneste skulle ikke oppfylles på «utvendig» vis ved at kroppen møtte opp, mens tankene lå igjen hjemme.

I 1629 ble kravet til katekismekunnskap innskjerpet ved en forordning om at de unge ikke måtte slippes frem til nattverden før presten hadde sertifisert dem. De måtte med andre ord ha memorert tilstrekkelig av katekismen før de kunne sies å være rede til å bli opptatt i det kristne samfunn. 1629-forordningen ble noen tiår senere tatt inn i Christian Vs Danske (1683) og Norske Lov (1687).5

Teologen Hans Poulsen Resen (1561–1638) ble statskirkens kateket nummer én i denne ortodoksiens eller rettroenhetens tid, det vil si de fire første tiårene av 1600-tallet. Christian IV (1588–1648) utnevnte ham til kirkens primas (Sjællands biskop) i 1615. Da hadde mannen allerede kunnet kalle seg professor i 24 år.

Resen hadde i tillegg til alt annet rukket å oversette Bibelen fra perm til perm (1607): direkte fra grunnspråkene, gresk og hebraisk. Det hadde ingen gjort før ham. Resultatet ble likevel ingen utvetydig suksess. Da Christian IV i 1633 fikk utgitt «sin» Bibel, vraket han Resens oversettelse for isteden å satse på en revisjon av forløperens. Til lesernes store fortvilelse fulgte Resens danske setninger altfor ofte gresk eller hebraisk syntaks.6

Som kongens betrodde, kirkens primas, arbeidet Resen for de rene linjer og den rette tro. Rettroenheten gjaldt som imperativ i en tid da de lutherske kirkene ennå førte strid på to fronter: mot innflytelsen fra pavekirken på den ene siden og mot de såkalte kryptokalvinistene («de fordekte kalvinistene»)

52 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

på den andre. Kongen hadde ingen bedre mann enn Resen til å lose kirken trygt mellom dogmatikkens Skylla og Kharybdis.

Typisk nok er det fra Resen vi har paveverset, som siden 1628 har stått som et slags motto innledningsvis i så mange katekismer. Verset kan tilbakeføres til et epigram på latin, tilskrevet Luther:

Hør mig du Paw’, jeg være vil Din Pestilenz, medn jeg er til, Naar jeg er død, skalt du forgaa, Det siger Luther, var der paa.

«Var» eller «ta deg i akt» derpå. Så behøvde ikke noe barn tvile på hvordan man skulle forholde seg til paven.

Katekismen hadde Resen tatt for seg første gang i 1608, da han erstattet Palladius’ danske Luther-parafrase, «Degnebogen» fra 1538, med en ny og mer presis versjon basert på det han antok måtte være Luthers egen tyske. I 1616 utarbeidet han enda én, tospråklig på dansk og latin, til bruk i latinskolene. Som tekstgrunnlag brukte han Luthers latinske utgave, som han – feilaktig – tok for å være originalen. Den danske teksten i denne latinskolekatekismen ble så degnebogens avløser, selv om begge langt på vei ble brukt parallelt gjennom hele århundret.7 I Norge ble disse to katekismetypene beskrevet som «den gamle» og «den nye» enda så sent som i 1681.8

Resens oversettelse fikk i sin tur avløsning av Anton Chr. Bangs, men det skjedde ikke før i 1890. Da hadde den fungert som standardteksten av Luthers lille gjennom nesten 300 år.

Den danske bokhistorikeren Charlotte Appel har på bakgrunn av møysommelige bibliografiske undersøkelser demonstrert hvor vanskelig det er å overskue katekismens publiseringshistorie på 1600-tallet. Hovedproblemet ligger i overleveringen. Utgaver vi fra andre kilder vet har eksistert, lar seg ganske enkelt ikke lenger oppdrive. Mange utgaver vi i dag ikke kjenner til, må utvilsomt ha vært å få tak i for 350 år siden. De 21 eksemplarene vi har på dansk av Luthers lille fra 1500-tallet, stammer

katekismepolitikken på 1600-tallet 53

fra 19 forskjellige utgaver. Det forholder seg altså slik at for hver gang et nytt eksemplar dukker opp, er sjansen stor for at vi har fått enda en utgave representert.9 De fleste må ha gått fløyten.

Alderen og tidsavstanden gir oss ikke den fulle forklaringen på den mangelfulle overleveringen. Paradoksalt nok forholder det seg slik at helt vanlige, masseproduserte bøker har dårligere sjanse til å overleve enn verdifulle klenodier. Katekismen, især når den var pugget i filler, tilhørte ikke den typen bøker som gikk i arv.

Fenomenet kjenner vi godt fra overleveringen av tilsvarende elementærbøker i andre land. The New England Primer ble i Nord-Amerika på 1600- og 1700-tallet brukt omtrent som katekismen hos oss. Førsteutgaven ble trykt en gang på slutten av 1680-tallet, men det finnes ikke ett eneste eksemplar bevart av noen utgave før 1727. Til tross for dette vet vi at boken må ha blitt produsert i flere hundre tusen eksemplarer i løpet av de fire første tiårene.

Appel har alt i alt registrert 60 utgaver av Luthers lille i Danmark (og Norge) fra 1600-tallet, i gjennomsnitt mer enn én annethvert år. Tatt i betraktning at det til enhver tid sjelden fantes flere enn fire boktrykkere i København på den tiden, betyr det at katekismen utgjorde en vesentlig andel av den totale bokproduksjonen. Den samme bokhistorikeren har registrert 23 forskjellige boktrykkere og syv forlagsbokhandlere som utgivere av katekismer på 1600-tallet. Dette betyr at minst to tredjedeler av de aktuelle bokfolkene var engasjert i omsetningen av denne litteraturen.10

Samtidig må vi ta i betraktning at det ikke finnes bevart flere enn ni eksemplarer av den lille katekismen som separat trykk. De fleste kom som tillegg til salmebøker. Når disse tas med, firedobles antallet danskspråklige katekismer fra 1600-tallet.11

Utover Luthers lille inneholder utgivelseskategorien kateketikk også andre typer utgivelser: forklaringer, lærerveiledninger, ABC-er, katekismesanger og kommenterte utgaver av hver av de fem partene. Appels fulle oversikt over «bevarede eller på anden måde kendte danske katekismusskrifter i årene fra 1600 til 1699» teller 139.

54 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

I løpet av Resens periode som biskop ble den gamle ordinansen stadig styrket og skjerpet av forordninger. Sensurforordningen ble fornyet. Og presteutdannelsen fikk et veritabelt løft. Før 1621 berodde den enkelte prests kompetanse på biskopens skjønn. Etter 1621 ble det krevd minimum to–tre års teologistudier ved Universitetet, praktiske prekenøvelser inkludert. Man innførte til og med en egen avgangseksamen.12 Alt dette for å sikre kvaliteten på katekismeundervisningen ute i sognene.

Resen forfattet også selv flere kateketiske skrifter til nytte for de tre mulige gruppene av lesere: Foreldre (under forutsetning av at de behersket lesekunsten) trengte veiledning for å kunne gjennomføre den daglige husandakten. Degner og prester hadde sin ukentlige undervisning å skjøtte. Biskoper skulle instrueres med hensyn til visiteringen av klokkere og substitutter. Tre av skriftene fikk særlig stor betydning:

Om Børnelærdoms Visitatz kom i to versjoner, en liten og en stor à la Luthers to katekismer. Den lille, Om Børnelærdoms Visitatz i almindelighed, forelå i 1627 og ble allerede fra og med året etter effektivt spredt som tillegg til de regulære katekismene. Den var åpenbart tenkt brukt til støtte for overhøringen ute i sognene.

En viktig merverdi lå i de spørsmålene og svarene som Resen hadde utarbeidet til overgangene mellom de fem delene. Med dem bygde han broer fra den ene parten til den neste. Etter den summariske gjennomgåelsen av trosartiklene, for eksempel, ber han om katekumenenes bekreftelse på at alt er i orden med troen: «Hafuer du nu en vis og fast Tro derpaa?» Hvorpå ungdommen forutsettes å svare: «Icke nær saa fuldkommelig, som jeg vilde, oc mig burde.»

Huad skalt du da giøre, at du kant bekomme en sterck Tro? Jeg vil dagligen bede Gud der om, aff hans Naade. Huad skal du da sige, naar du vilt bede? Fader vor, du som est i Himlene.

katekismepolitikken på 1600-tallet 55

Ved hjelp av bare tre spørsmål har biskopen beveget «dialogen» fra troen til bønnen.

Den store, D. Morten Luthers lidle Catechismi oc Børnelærdoms Visitatz fra 1628 (184 s.), var mer enn fire ganger så omfangsrik som den lille. I den går Resen mye grundigere til verks. Mens han i den lille tilbyr eksemplariske spørsmål til overhøreren, utdyper han i den store de fem delene med kommentarer og referanser til andre autoritative tekster, som ordinansen og andre lover fra Christian IVs Reces. Slik ble skillet mellom Guds og kongens lov så å si utvisket.

Innledningsvis, i et avsnitt om selve visitasen, gir Resen en leksjon i folding av hender. Man skal nemlig ikke nøye seg med å legge hendene mot hverandre, slik man ser det gjort på bilder fra eldre tider. Hendene skal foldes «korsviis», som en diskret påminnelse om Kristi lidelse. Armene må for all del ikke henge ned foran kroppen. Nei, man skal løfte hendene opp foran brystet («oc hiertet») for liksom å insistere på at det er akkurat der, i hjertet, det foregår. Forestillingen om «jo høyre, jo bedre» imøtegår han skarpt. Som om fuglene – eller ørnen – skulle befinne seg nærmere Gud enn oss mennesker.

Resen demonstrerer også sin uvilje mot papistisk utvendighet ved å advare oss mot å be på andre språk enn dansk. Gud forstår ikke gresk noe bedre, enn si «brodet oc fordærfuit Latin». Alle katolikker var blitt utvist fra riket fire år tidligere (1624).

Den tredje av Resens veiledninger som skal nevnes her, har hovedtittelen på latin, noe som for øvrig slett ikke var særlig uvanlig: Instructio Executionis Catecheticae, nok en «instruks» for katekiseringen. Her innskjerper han kirketukten, oppildner til kamp mot kjødet og «verden», greier ut om altergangen og om «gudfryktighets daglige øvelse». Spesielt på det siste punktet blir husfaren en nøkkelfigur, han som pliktet å forestå husandakten for alle husstandens medlemmer, hustru og barn så vel som ansatte tyende.13

56 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

Begynnende leseferdighet

«Det er makt i de foldede hender», heter det i en populær salme fra 1950-tallet – uten noen som helst referanse til biskop Resen. Ham kan knapt noen utenfor kirkehistorikernes krets huske. Til gjengjeld har alle hørt om Martin Luther, helten som ganske alene gikk til felts mot pavekirkens skammelige avlatshandel og spikret opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg.

Eller gjorde han det? Kirkedøren kan neppe ta sin del av æren. Turistene strømmer til uansett. Men dette er ikke den eneste populære oppfatningen om reformasjonen det har blitt stilt spørsmål ved: Stemmer det at oversettelsene av Bibelen til stadig flere folkespråk førte til at «vanlige folk» kunne få del i Guds ord? Og kan det være riktig at reformasjonen ville ha vært sjanseløs uten Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten midt på 1400-tallet?

Ingen av disse spørsmålene kan besvares uten forbehold. Men den siste antakelsen lar seg nok lettere bekrefte enn den første.14 Når det gjelder boktrykk, eller kanskje heller pamflettrykk, tyder alt på at reformatorene profitterte stort på å få sine skrifter effektivt spredt. Takket være Gutenberg gikk skriftproduksjonen tusen ganger fortere enn bare noen få tiår før. Luther forstod tidlig hvilke muligheter som lå i den nye teknologien. Han kalte den «Guds største nådebevisning».15

Spørsmålet om reformatorene la til rette for allmenn bibellesing, kan derimot besvares med et klart nei. «Vanlige folk» hadde ikke uten videre penger til en så stor investering, og lesekunsten var på 1500-tallet forbeholdt en forholdsvis liten del av befolkningen, både i Danmark–Norge og i Europa for øvrig.

Luther ser ut til først å ha vaklet i dette spørsmålet. Han ivret for leseopplæring frem til tidlig på 1520-tallet, men slo brått om da han forstod hvilke problemer ukvalifisert bibellesing kunne avstedkomme. De såkalte «svermerne» skapte med sine like skråsikre som fantasifulle skriftutlegninger problemer uten opphold. Da han så deltok på de saksiske visitasene, ble han overbevist om at allmuen befant seg på et nivå hvor verken

begynnende leseferdighet 57

leseopplæring generelt eller bibellesing spesielt kunne anbefales. Løsningen ble den lille katekismen lært utenat.16

I Danmark–Norge fulgte man det lutherske katekiseringsprogrammet til punkt og prikke. Utenatlæring var målet. Fra reformasjonen av fantes det ingen organisert leseopplæring. Palladius la listen lavt. Han sa seg fornøyd hvis ungdommen lærte seg budene, trosartiklene og Fadervår, tre parter. Resen skjerpet kravene og forlangte fem parter utenat. Også sakramenttekstene skulle festes i hukommelsen. Og Resens etterfølger, Jesper Brochmand, insisterte på at hele katekismen, med bønner, skriftemål og alt, hørte med til den grunnopplæringen som skulle memoreres.17

Utenatlæringen var ingen reserveløsning. Resen forklarer i innledningen til den store versjonen av Børnelærdoms Visitatz at katekismen per etymologisk definisjon er muntlig. I muntligheten ligger «Guds ords levende kraft». De unges tanker må derfor ikke skilles fra det lydlige uttrykket.18 Ikke desto mindre finner vi tidlig tegn på at også lesing i bok kan være et alternativ. I den dansk-norske kulturhistorien lar det seg ikke gjøre å skille oppøvelsen av leseferdigheten fra katekismen.

Allerede så tidlig som i 1594 begrunner Peder Lauritzen at han utgir sin katekismeforklaring på dansk, med at ulærde lekfolk skal kunne lese den eller få den lest for seg. Forfatteren hadde umulig kunnet formulere seg så direkte dersom den muligheten han peker på, hadde vært å betrakte som illusorisk.19

Charlotte Appel stiller spørsmål om ikke også Resen, bare ett år etter at han ble utnevnt til biskop, så for seg lesekunnskap som en støttefunksjon for utenatlæringen. I 1616 utstedte han et dekret på et prestemøte i Roskilde. Degnene skulle ikke bare undervise katekismen, de skulle også gi barna leseopplæring «i den grad det lar seg gjøre».20 Det siste forbeholdet signaliserer at han var klar over begrensningene, både på lærer- og elevsiden. Men noen prinsipiell motstander kan han ikke ha vært.

Viljen til å drive leseopplæring kommer stadig oftere til uttrykk utover på 1600-tallet. Som en milepæl i så måte står opprettelsen av den første danske allmueskolen i 1633. Sognepres-

58 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

ten i Faxe sørøst på Sjælland fikk det året kongens velsignelse til å etablere en skole for å drive både lese- og skriveopplæring.

Rasmus Svendsen, sognepresten som stod bak initiativet, hadde vært biskop Resens assistent. Universitetet var dessuten kirkeeieren i Faxe. Med lokal støtte fra sognets velhavende bønder fikk presten ansatt en fast lærer, oppført et eget skolehus og utarbeidet en plan for undervisningen.21 Dermed har vi god grunn til å notere oss opprettelsen av denne tidlige skolen. I Norge ble det ikke bygd egne skolehus før mye senere. Christi krybbe skole i Bergen fra 1740 kan være det eldste vi har bevart av det slaget. Skolebetegnelsen ser hos oss ut til å ha vært reservert for latinskolene.

Lese- og skriveopplæringen kom som supplement til den grunnleggende katekismeopplæringen også i Faxe. En av de to bøkene sogneprest Svendsen selv skrev, var en katekisme med «Barnelærdoms Fem Parter i Rjm-Sangvjs befattet». Stor poesi kan det knapt kalles, men som alternativ pedagogikk skulle katekismesang også senere vise seg å vinne gehør.

Fra midten av 1600-tallet har vi dessuten den første bevarte ABC-en, trykt i København i 1649. Opprinnelig må den ha omfattet 16 sider (ett trykkark), men typisk nok har ikke alle de åtte bladene unngått tidens tann. Boken innledes med en oversikt over alle alfabetets bokstaver i stor og liten versjon, deretter følger de fem partene, bare uten den lille katekismens forklaringer. Helt til slutt: hanen, den som har vekket barn til innsats helt frem til i dag.

Disse aller minste katekismene har hatt dårligere odds i overleveringen enn de større. Det kan likevel ikke herske noen tvil om at denne typen katekismer har hatt stor utbredelse. Som bokgruppe vitner ABC-ene om den omseggripende leseopplæringen. Men vi vet lite om hvordan de ble brukt. I hvilken grad har hvert enkelt barn blitt utstyrt med sitt eget eksemplar? Svaret varierer helt sikkert stift- og sogn-imellom.

Den første ABC-en utgitt i Norge som ennå kan leses, kom på markedet så sent som i 1804. Det betyr ikke at slike bøker var ukjente her i landet før det. Bokproduksjonen foregikk først

begynnende leseferdighet 59

Hanen ser ut til alltid å ha fulgt katekismen. Denne står på baksiden av en latinsk utgave trykt i København av Salomon Sartor i 1634 (Kgl. Bibl., sign. 3,-434, 8°). Men hva har akkurat hanen i en slik bok å gjøre? Skal den vekke «de sovende»? Dikteren A.O. Vinje forteller i sin såkalte selvbiografi (1861) at de i Telemark på 1820-tallet fikk løfte om at hanen på den siste siden av ABC-en ville gale når bokens eier hadde lært å lese. I protest brente den åtte–ni-årige Aasmund opp alle lesebøkene sine da dette viste seg ikke å holde stikk – om vi skal tro historien (Vinje 2017).

60 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

og fremst i Danmark. Det har ikke forhindret lærebokhistorikeren Dagrun Skjelbred fra å utarbeide en egen bibliografi over den samlede utgivelsen her i landet.22 Den omfatter både katekisme-ABC-er og andre, verdslige ABC-er. Den eldste innførselen i bibliografien gjelder nettopp en verdslig ABC. Forsøg til en nye A.B.C.-Bog ble utgitt i 1777 av boktrykker Jens Christensen Winding, Trondhjem.

De verdslige ABC-ene representerer et senere stadium i utviklingen. Da allmueskolen ble innført i 1739, rådde katekismene ennå grunnen. Skolen var og ble en kirkelig institusjon. Lærerens foreskrevne bibliotek inneholdt utelukkende religiøs litteratur: «A.B.C. Bøger, Catechismer, Catechismi-Forklaringer, Davids-Psaltere, Nye Testamenter og Psalme-Bøger».23

Store deler av den første leseopplæringen i Danmark–Norge ligger, som vi skjønner, i historisk mørke. Takket være bokhistorikere som Charlotte Appel vet vi at den i alle fall må ha begynt forholdsvis tidlig på 1600-tallet, hos degnen eller i hjemmene. Men hvor mange som fikk slik opplæring, kan vi vanskelig si noe sikkert om. Vi vet heller ikke mye om hvordan undervisningen foregikk: om målet for elevene var å kjenne igjen tekstene, eller om de ble satt i stand til å lese en hvilken som helst tekst – til å «knekke koden».

Gjennom hele århundret skilles det klart mellom «å lese for presten», som betyr at man sier frem det man har lært, utenat, og «å lese i bok», det vil si å lese slik det forventes av skolebarn i dag.24

Appels konklusjon fortoner seg når alt kommer til alt ganske optimistisk i forhold til de formodningene som tidligere rådde grunnen. Hun anslår at en så høy andel som «50% læseferdighed for begge køn har været mere typisk end atypisk» i Danmark ved utgangen av 1600-tallet. Hennes opponent til doktorgraden, John T. Lauridsen, mener hun med dette anslaget kan ha vært for optimistisk.25 Norge lå i noen landsdeler muligens litt etter i utviklingen, men neppe mye.26

At allmuens barn mange steder må ha tilegnet seg lesekunsten godt, får vi et talende eksempel på i 1681, da Toten-presten

klokkeren 61

Knud Sevaldsen Bang fikk trykt sin katekismeforklaring i kongens by. Bang skriver i forordet om hvordan han var blitt oppfordret til å la boken trykke med den begrunnelse at mange ikke kunne lese «skrift», det vil si håndskrift. Presten har derfor ikke, forstår vi, kunnet nyttiggjøre seg håndskrevne tekster i undervisningen. Til gjengjeld må ganske mange på Toten ha kunnet lese trykt tekst. Bang opplyser nemlig helt til slutt i forordet at han vil gi et gratiseksemplar av boken til hver eneste gård i menigheten. Uten utbredt leseferdighet ville en slik gave ha gitt dårlig mening.

Klokkeren

Kirkeordinansen av 1607 påpeker et særnorsk problem. Det manglet degner.27 Langt fra alle sogn hadde en degn, følgelig hadde man heller ingen til å stå for katekismeundervisningen. Presten kunne vel greie brasene selv, men mange av dem i kappe og krage hadde allerede flere oppgaver enn de rakk å skjøtte, spesielt de som måtte betjene flere kirker. Kongen forstod at han ikke kom noen vei ved bare å beslutte, så han oppfordret de berørte prestene til å finne praktiske løsninger i samarbeid med «sognemennene» så langt det var mulig. Kunne man bare få ordnet med husvære for degnen, var mye gjort, for lønnen ble skaffet til veie ved hjelp av den tollen eller avgiften foreldrene måtte betale for å få sine barn opp for presten.

Degnens hovedoppgaver bestod i kirkesang og katekismeundervisning. En stødig forsanger betydde mye i en tid da kirkesangen ikke hadde noen form for akkompagnement. Undervisningen av ungdommen i barnelærdommen gjorde ham også til bygdas lærer. Dessuten hadde han ansvaret for å ringe med kirkeklokkene. I Norge ble katekismelæreren derfor oftere kalt «klokker» enn «degn».

Sognepresten fikk i første omgang avgjøre om en kandidat kunne brukes som katekismelærer eller ikke. Den som «forstod» sin barnelærdom, hadde ifølge kirkeordinansen gode sjanser til å få jobben, særlig hvis han også kunne synge. Så var det opp

62 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

til biskop eller prost å bekrefte ansettelsen ved første anledning deretter.

I vår norske historie er klokkerne knapt synlige og helst glemt, til tross for den sentrale rollen de spilte i de to hundre årene mellom reformasjonen og etableringen av allmueskolen og konfirmasjonen. En oppdiktet klokker stikker seg ut: Adrian posepilt. Noen av oss husker ham ennå med både glede og vemod. Som romanfigur i Kristian Kristiansens trilogi fra 1950-tallet har han satt spor etter seg. I det midterste av de tre bindene møter vi Adrian først som substitutt eller klokkerdreng i Melhus omkring århundreskiftet 1600–1700. Handlingen er nøye innskrevet i tid og rom. Flere av romanpersonene lar seg gjenfinne i historiske kilder.

Den virkelige presten i Melhus, Oluf Mentzen Darre, har hentet Adrian til seg fra Trondheim av samvittighetsgrunner.28 Det blir etter hvert klart at presten femten–seksten år tidligere selv har unnfanget klokkerdrengen i synd. Men det er ettermannen, Olufs ti år yngre bror Peder, som oppfordrer Adrian til å skrive dagbok, den teksten vi leser som roman.29

Oluf Mentzen Darre blir for øvrig fortsatt husket som mulig modell for et portrett som hang på veggen i gamle Melhus kirke. I litteraturhistorien gjelder det som det eneste bevarte portrettet av dikterpresten Petter Dass. Kanskje forestiller presten med firkantskjegget virkelig den gamle Melhus-presten, men vi kan heller ikke utelukke at overleveringen forteller sannheten, og at bildet tross alt fremstiller ham vi er blitt vant til å se fremstilt med rødt firkantskjegg. Dass hadde faktisk en viss familietilknytning til Melhus.30

Det bildet vi får av Adrian som romanperson, harmonerer godt med det historikerne kan fortelle om klokkere og dagligliv i Norge på slutten av 1600-tallet. Han vokste opp som såkalt blådegn i Trondheim, som latinskoleelev uten egenfinansiering, kledd i jakke med blå ermer, så det ikke skulle være noen som helst tvil om hans beskjedne herkomst. Slike elever – eller peblinger – hadde ifølge loven et eget tiggerprivilegium. Ved hjelp av tiggingen fikk de muligheten til å finansiere sin egen

klokkeren 63

skolegang. Tilnavnet «posepilt» minner både navnebæreren og alle andre på at han i sin tid måtte gå rundt med posen for å tjene til livets opphold.

I byene hadde man siden reformasjonen rekruttert katekismelærere fra latinskolen. Men i Christian Vs norske lov (1687) ble kravet skjerpet. Der heter det at degnene helst skal ha bakgrunn som «Studentere».31

Adrian gjør i alle fall suksess i Melhus. Som forsanger utkonkurrerer han den etablerte klokkeren fra dag én. Gamle Søren har vanskelig for å holde tonen og surrer med rekkefølgen av salmeversene. Og da Adrian under en uanmeldt bispevisitas lar sine katekumener fremføre den tyske julesalmen «Es ist ein Ros entsprungen» flerstemt, stiger hans stjerne ytterligere. Biskopen, Peder Krog, er for øvrig heller ikke noe litterært påfunn. Han visiterte Melhus også i virkeligheten. Ingen har verken før eller senere sittet lenger enn ham på Trondheims bispestol, hele 42 år (1689–1731).

Adrian viser seg på flere måter som litt av en pedagog. Han foretrekker sang fremfor pugg med den begrunnelse at når allmuen først får «sjunge og lære musicam», kommer nok den dag da de også finner lyst og trang til katekismen. Og han forklarer elevene sine at det var «før i tiden» at de lærte å lese uten samtidig å få en innføring i skrivekunsten. Selv bruker han griffel og tavle i undervisningen. P – E – R gir PER. «Gudbevares, e det så lettvint.»

Også utseendet har den nye klokkeren med seg. Menighetens kvinner – «og bare slike som er over den tidlige ungdom» – vil gjerne skrifte for ham, og som lese- og skrivekyndig må han til stadighet bistå sognefolket med både å lese og skrive brev.

Forholdet til gamleklokker Søren blir aldri godt. Ingen liker å bli utkonkurrert. Både bispen og presten forstår snart at Søren ikke har tatt oppgaven med å føre liste over ungdommens fremgang i katekismestudiet alvorlig. Motsetningsforholdet mellom den gamle og den nye klokkeren topper seg i en strid om når undervisningen skal foregå. Søren holder på søndag, Adrian innkaller ungdommen til lørdag, med henvisning til

64 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

loven, det må bety Christian Vs særnorske lov (1687), som i det meste tross alt overlappet med den tilsvarende danske. Ingen av dem har fått med seg det skjerpede kravet: en fritt valgt ukedag i tillegg til søndagsundervisningen. Tid og sted for undervisningen kan degnen selv bestemme. Men både undervisningstidspunktet og bruken av klokkerstua – som ligger vegg i vegg med Melhus kro – skaper forutsigbar konflikt.32

Forfatteren Kristian Kristiansen, som dessverre ikke lenger leses så ofte som han hadde fortjent, har med Adrian posepilt-figuren gitt oss en troverdig fremstilling av hvordan et klokkerliv kunne arte seg for tre hundre år siden. Fortellingen om Adrian levendegjør katekismeundervisningen slik den foregikk før vi fikk allmueskole og konfirmasjon, på enestående vis. Katekismen blir Adrians springbrett til suksess og hans levebrød. Nettopp katekismekunnskapen er det han kan takke for at han blir «oppdaget» av biskop Krog første gang han visiterer i Melhus.

«Er det ingen her i kirken som vet hva en katekismus er?» spør biskopen, like fortvilet som irritert, etter flere forgjeves forsøk på å få et svar.

– Jo.

Et eneste lite ord midt i stillheten og så uventet at bispen og presten og hele kirkelyden rykket til og strakte hals. Hvem? – Hvor? – Fikk så endelig øye på en ensom skikkelse i halvmørket oppe på pulpituret. – Katekismus betyr enfoldig undervisning ved spørsmål og svar om de ting som enhver skal vite til salighet.

Dette sier de at jeg svarte! Og de sier at jeg hadde reist meg, at jeg sto der så rolig og at svaret kom flytende som om jeg leste av en bok. Men – begrip det den som kan! – selv husker jeg ingen ting.

Biskopen fortsetter sitt forhør med stadig større forundring. For Adrians svar kommer raskt og presist. Han taler virkelig som en bok.

stiftskatekismene 65

– Hm. Bispen sto der blank i øynene. Plutselig snudde han, og han nesten løp bortover mot herr Peder. – Hvem er det? Hvisket han. Er det en studiosus? Han svarer ordrett etter Thestrups danske! – Det er Adrian klokkerdreng, svarte herr Peder.

Bispevisitasen blir et vendepunkt for Adrian. Han forfremmes fra klokkerdreng (eller substitutt) til klokker. Som sådan må han høytidelig avlegge ed på at han «med al gudelig Flid» vil undervise ungdommen i katekismen og i ett og alt leve slik at ingen tar «Forargelse» av ham.33 Med ett slag får han en levevei og en retning på livet sitt som han tidligere ikke engang har kunnet drømme om.34

Men denne Thestrup, hvem var nå han? Adrian har, skjønner vi, lest – og memorert – en «dansk» katekismeforklaring? Hadde ikke alle katekismer på 1600-tallet dansk opphav?

Stiftskatekismene

Frands Thestrup (1653–1735) tilhører ikke de best kjente katekismeforfatterne i perioden mellom reformasjonen og etableringen av allmueskolen og konfirmasjonen på 1730-tallet. Han ble utnevnt til biskop i Ålborg i 1709. Særlig ivret han for katekiseringsarbeidet på den jyllandske landsbygda. I og for seg var han programforpliktet til denne iveren. Han innkasserte helt sikkert også plusspoeng ved å satse på en ny katekismeforklaring, selv om den var basert på tre forgjengeres katekisering i stiftet. Boken het Underviisnings Spørsmaale for at forstaae og i Levnet til Brug at føre D. Morten Luthers Liden Catechismus.

Hvordan Adrian og biskop Krog begge kan ha lest denne Ålborg-katekismen i mars 1693, er en gåte. For den ble ikke trykt før i 1721, 28 år senere. Muligens kan anakronismen forklares som en blunder fra forfatterens side eller kanskje som en kalkulert risiko? Heller ikke på 1950-tallet, da romanen ble utgitt, kunne leserne mistenkes for å nære særlig interesse for katekismeforklaringer i gotiske typer.

66 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

Ålborg stift fikk under enhver omstendighet sin katekisme sent. De fire norske bispedømmene ble forsynt med sine stedegne forklaringer flere tiår før. Den første kom i Bergen, i 1644. Forfatteren het Ludvig Munthe og var, som biskoper flest, dansk. Akkurat denne danske biskopen skulle komme til å bli Ludvig Holbergs morfar. Hvorfor skulle vel sistnevnte ellers ha blitt kalt Ludvig? I sin selvbiografi, det første såkalte levnetsbrevet, morer dattersønnen seg over at Munthe var «ophav til saa stort et afkom, at han med rette kunde gøre krav paa en plads blandt Norges patriarker».35 Alt i alt kom det femten barn. Det kunne knapt noen se på ham. Hans kone het forresten Ingeborg og var fra København.

Biskopen bruker fortalen til å reklamere for seg selv og sitt eget stift. Han viser til eldre mennesker han har truffet på sine visitaser, slike som skammer seg over sin manglende katekismekunnskap, men det gjorde han vel helst for å fremheve hvor bra det stod til med ungdommen: «at de den gandske Lutheri Catechismum med den Forklaring, veed saa godt som paa Fingrene med god forstand at opregne.» Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at så var tilfellet.

Munthes forklaring fyller bortimot fem hundre sider, har tittelen Guds Ords Første Alphabeet og er ifølge tittelsiden tiltenkt «Ungdommen vdi Bergen Stickt [stift]». «Alphabeet» må i denne sammenheng forstås som en metafor for grunnlag eller begynnelse. Munthe kan i 1644 vanskelig ha tatt leseferdigheten blant ungdommen for gitt.

Tittelreferansen til alfabetet innebærer ellers ikke at han kommenterer lesing som sådan. I et innledende avsnitt «Om Guds Ord» forsøker han å forklare hvorfor Gud har sluttet å tale med oss, muntlig. Det har angivelig med vår skrøpelige hukommelse å gjøre: Kunnskapen holdt seg lenger i riktig gamle dager, da menneskene kunne bli åtte og ni hundre år gamle. Nå må vi ty til bøker for å holde kunnskapen om Guds ord fast.

Stavanger-biskopen Thomas Wegners forklaring kom året etter (1645). Den ble trykt av den samme boktrykkeren og forlagt av den samme bokhandleren i København. Det kan vel

stiftskatekismene 67

tyde på at Munthe og Wegner holdt hverandre orientert om hva de hadde fore. Sistnevntes tittel kan forkortes til En liden Haandbog; ellers fyller den seks linjer. Også denne tittelen tar leseferdigheten blant ungdommen for gitt. Men boken hans er slett ikke så voluminøs som Munthes. Omfang: bare 152 sider, til tross for at også hustavlen er med.

Oslo-bispene på 1600-tallet, som alle ble prist for sin store lærdom, ser ikke ut til å ha prioritert katekismeskriving. De etterlot seg noen likprekener, ikke mye mer. Men den siste av dem, Hans Rosing (biskop 1664–1699), takkes i det minste innstendig i en bemerkelsesverdig utgivelse jeg allerede har anført som et sterkt indisium på tidlig leseferdighet i allmuen: Knut Sevaldsen Bangs Den søde oc velsmagende Catechismi Bryst-Melck (1681).

Bang skriver i dedikasjonen at han har denne Rosing å takke for sin kateketiske metode, som biskopen selv praktiserte og oppmuntret til bruk av. Ungdommen skulle «med Catechismi egne Ord give Svar paa de fremsatte Spørgszmaal». Med dette synes han å ta for gitt at katekiseringen tidligere hadde foregått på friere.

Et krav om ordrett tekstgjengivelse kan på denne bakgrunn ikke oppfattes som konsekvens av en muntlig kultur, med muntlig trosopplæring. Tvert imot ser den trykte teksten, helt i tråd med Luthers intensjon, ut til å styrke en ordrett, uniform gjengivelse.36

Bangs katekisme kan registreres som et tidlig vitnesbyrd om utstrakt leseferdighet blant allmuen. I forordet henvender han seg til «Huusbonder oc Huusmødre» med en formaning om at de må vise faderlig, eventuelt moderlig omsorg for både tjenere og egne barn, slik at de (med en henvisning til Åp. 1,3) får lese – eller høre – «denne Bogis Ord». Alternativet å høre synes å forutsette at foreldre er i stand til å lese høyt for egne barn.

Med sine 112 sider var Bangs katekisme det nærmeste man kom en stiftskatekisme for Christiania. Toten-presten hadde gjort langt mer for sognebarna enn man kunne vente, skal vi tro hans fetter, Peder Andersen Høyelle, som ikke bare besørget trykkingen i København, men også skrev den versifiserte

68 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

«Ære-Slutning» som setter endelig punktum for boken med en lovprisning av forfatterens strev på sine sognebarns vegne: «Selff hafver hand med Møye lagt/ Dem Patten udi Munden.» Mer kunne de neimen ikke forlange.

Det fjerde og siste bispedømmet hadde på et vis snublet i starten, i og med at det varte og rakk før man fikk på plass den nye superintendenten. Den første som markerte seg med en planmessig satsing på katekismen, var dansken Erik Bredal (biskop 1643–1672). Han tok fatt på oppgaven «med Fynd og Klem», skriver kirkehistorikerne.

Først utarbeidet han et opplæringsprogram i fire deler eller trinn: Kirken skulle gripe fatt i barna så snart de hadde fylt åtte. Det første året skulle de så undervises i katekismens fem «rene» parter. Barna måtte lære selve budene, trosartiklene, Fadervår og bibelordene til dåpen og nattverden utenat, pluss de daglige bønnene. Avgangsklassens pensum bestod i Resens Børnelærdoms Visitatz i tillegg til de spørsmålene og svarene som gjaldt skriftemål og altergang. Det dro seg til mot den første nattverden, som markerte slutten på opplæringen. I et kongebrev fra 1645 hadde majesteten innskjerpet at ingen måtte troloves som ikke var blitt eksaminert i barnelærdommen. Enhver gifteferdig hadde følgelig god grunn til å lære seg det som skulle til.

Bredals plan for katekiseringen er det nærmeste vi kommer en skoleplan før skolen. Ordet «skole» ser likevel ikke ut til å ha blitt brukt i denne sammenhengen. Det ble reservert for latinskolene i byene.

Eksamen skulle i henhold til Bredals forskrift holdes hvert semester, så klokkeren måtte passe på å føre et nøyaktig register over hva barna virkelig kunne, og hvem som hadde gjort seg fortjent til eventuelt å flyttes opp til neste trinn.

For å sørge for at opplæringsprogrammet virkelig fungerte, måtte det kontroller og inspeksjoner til. Eksamener. Hadde prest og klokker sitt på det tørre? Og ungdommen? Biskop og prost stod for kontrollen av både voksne og barn. Ikke minst var klokkerens protokoll av interesse. Selve eksamenen kaltes overhøring. Det var et poeng at overhøringen foregikk i kirken

stiftskatekismene 69

for alles øyne og ører, slik at skammen over ikke å kunne svare for seg skulle virke mest mulig disiplinerende. Religionen ble så langt fra regnet som noen privatsak på 1600-tallet.

Alle biskoper og proster pliktet å visitere. Men dessverre har vi bevart få vitnesbyrd om denne virksomheten. Erik Bredals visitasopptegnelser representerer et sjeldent unntak. Vi har ennå hans notater fra visitasene på Helgeland i 1659 og 1664.37 Det vitnesbyrdet de gir om den folkelige motstanden mot all katekiseringen, kan neppe være utypisk. Bredals opplæringsinstruks var blitt lunkent mottatt. Prestene vegret seg for merarbeidet og pekte på at biskopens ambisiøse plan manglet dekning i lovverket. At biskopen fant mye «Sluskeri», spesielt i form av mangelfulle eller fullstendig neglisjerte registre, var ikke til å undres over.

I 1659 måtte han konstatere at oppmøtet i Brønnøy lå på knappe ti prosent, og det i prostens egen menighet. På Alstahaug forsøkte de få som faktisk hadde innfunnet seg i kirken, å stikke av da overhøringen skulle begynne. Klokkeren, Knud Olsen, hadde selv meldt forfall med «vondt i hodet», mens sønnen hans, Ole, gjorde det han kunne for å redde dagen. Han kunne de 24 første davidssalmene og alle de syv botssalmene utenat, viste det seg. Hva skulle en stakkars biskop gjøre med slikt? Annet enn å insistere på en innskjerping av disiplinen både blant ungdommen og dens foresatte?

Det hadde ikke vært urimelig om biskop Bredal hadde tatt mål av seg til å utstyre stiftet med en egen katekismeforklaring. Men noe slikt finnes det ikke spor av. Derimot skrev hans etterfølger, Erik Pontoppidan d.e., en katekisme «med Anmærckninger» som ble trykt i København samme år som han tiltrådte embetet (1673). Denne utgaven – og de to følgende, fra 1676 og 1690 – ser ut til å ha gått tapt. Men alt tyder på at innholdet er bevart i og med den anonyme katekismen boktrykker Winding utga i 1741.38

Noen egentlig forklaring er det i dette tilfellet ikke snakk om. Grandonkel Pontoppidans katekisme holder seg til Luthers kortfattede forklaringer hva de fem partene angår, men inneholder

70 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

en god del tilleggsmateriale, som for eksempel 25 Davids-salmer og sentenser av Guds ord «til Troens Bestyrkelse» i 20 avdelinger. Dermed fyller denne enkle katekismen hele 104 sider.

De fire norske stiftskatekismene fra 1600-tallet er bygd på den samme lutherske grunnmuren, men likner i liten grad på hverandre. Verken ambisjonsnivået eller omfanget ser ut til å ha vært gjenstand for noen som helst samordning. Hver på sin måte markerte biskopene sitt revir. Når for eksempel biskop Wegner i Stavanger bruker tittelsiden til å proklamere at han har utgitt boken for å sikre «at de Vnge altid maatte hafve ens Maade at læris oc ofverhøris med», så tenker han ikke lenger enn sitt eget stift rekker. Den sentrale styringen av katekismeproduksjonen kom først på 1700-tallet med Erik Pontoppidan d.y.s Sandhed til Gudfrygtighed (1737). Selve fundamentet, den lille katekismen, var i alle tilfelle det samme overalt, om den nå ble spredt som egen bok eller som appendiks til en av de mange salmebøkene som fantes på markedet.

Til katekiseringens fremme hadde mange prester, klokkere og andre avanserte lesere også nytte av mer vidløftige forklaringer. Det ble utgitt et fullt dusin av dem i løpet av århundret, og de fleste ble trykt flere enn én gang. Bokhistorikeren Jostein Fet registrerte hele ni slike forklaringer i de 12 570 skiftene fra perioden 1690–1839 han finleste seg gjennom på slutten av 1970-tallet. Som de mest prominente av dem kan vi regne tyske Johann Gerhards Fromme Christnes Aandelige Klenodie (1650), Jørgen Lauritzen Aaskows Catechismi Børns aandelige Melck oc Tyggemad (1679) og Mads Pedersen Rostochs Dend enfoldige Børne-Lærdoms usvigelige Melck (1694).39 Alle fant de veien fra danske boktrykkere til avsidesliggende norske bygder og fjordarmer, og videre til de tankene og forestillingene alle de menneskene som bodde der, gikk og tumlet med.

Doktor Morten Lutter Utza Katekismusaz

Det nordligste stiftet i Norge strakte seg fra Dovre i sør til Varanger i nordøst. Trondheims-bispen hadde en visitasplikt

doktor morten lutter utza katekismusaz 71

som med det syttende århundrets befordringsmidler krevde sitt av både tid og strabaser. Dessuten ble det snart klart at den nordligste landsdelen stilte ekstraordinære språklige krav til katekiseringen. For hva skulle de vel gjøre med «Lapperne» eller «Finnene»?

Den biskopen som først ser ut til å ha tatt problemet inn over seg, var Erik Pontoppidan d.e. Kanskje fordi han hadde utmerket seg som filolog og var orientert om de «lappiske» utgivelsene som svenske kolleger for lengst hadde fått realisert, kanskje også fordi han synes å ha vært utstyrt med sosial intelligens. Der hans forgjenger, Erik Bredal, hadde satset på katekiseringsskjemaer og disiplin, tydde Pontoppidan ifølge usikre kilder til utdeling av epler, bilder og små bøker blant de unge og lærenemme.40

Det virker i alle fall temmelig sikkert at Pontoppidan fikk sørget for en oversettelse til samisk av den lille katekismen, dette universalinstrumentet som stat og kirke tuftet sitt fremtidshåp på. Om biskopen selv kunne samisk godt nok til å være med på notene, vet vi ikke sikkert. Selve oversettelsen gir oss ingen hint, for den er gått tapt.41

Peder Krog, Pontoppidans etterfølger i embetet,42 delte for så vidt engasjementet for katekisering blant «naturmenneskene» i nord. Problemet var bare at han fikk konkurranse av en ny generasjon kateketer som overgikk alle tidligere i iver og «nidkjærhet» (som er kirkehistorikernes foretrukne ord for denne egenskapen). Pietistene meldte seg for fullt i Danmark–Norge tidlig på 1700-tallet.

Opprettelsen av Missionskollegiet i 1714 kom som et håndfast resultat av den nye pietistiske ideologien. Alle skulle med, også «finner» og «eskimoer». Misjonsbefalingen (Matt 28,18–20) skulle bli til virkelighet i alle land og i alle menneskehjerter.

Thomas von Westen, den såkalte Finnmarks apostel, hadde som huslærer hos sorenskriveren på Helgeland, Jacob Dass, møtt vaskeekte samer. Etter å ha studert orientalske språk i København fikk han ikke bare kall i Romsdal, men ble også, uten å ha søkt stillingen, utnevnt til leder av samemisjonen.

72 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

Dette siste skjedde i 1716. Biskopen, Krog, likte det ikke, for von Westen hadde verken formell plikt eller personlig lyst til å innordne seg biskopen i sin nye rolle. Striden som oppstod, bidro etter sigende til å ta livet av dem begge (von Westen i 1727, biskop Krog i 1731).

Finnmarks apostel fremstår 300 år etter sin død som en mann de fleste nok ville ha hatt vanskeligheter med å like. Han synes å ha vært overbevist om at det kunne gå an å bevege sine medmennesker til et fromt liv i bot og forsakelse ved hjelp av forbud og tvang.

Den misjonsvirksomheten han satte i verk, hadde Luthers lille katekisme som sitt ideologiske og pedagogiske grunnlag. På sin første Finnmarks-reise i 1716 hadde han rustet seg med 384 danskspråklige eksemplarer av den uunnværlige boken, pluss 500 katekisme-ABC-er og enda en stabel med salme- og «evangeliebøker».43 Han hadde, mente han, god grunn til å tro at «alle Søe- og Boe-Finner forstaae Norsk».44

I løpet av få år vokste samemisjonen seg stor. Ti misjonærer var i full sving og hele 26 lærere. Misjonen rådde over ni kirker, 26 forsamlingshus og elleve skoler.45 For staten berodde ikke satsingen på religionen alene. Saken hadde også en viktig territoriell side. I Finnmark ble ikke grensen mellom Norge og Sverige trukket med nøyaktighet før i 1751.

Året etter von Westens tidlige død ble Norges aller første bok på samisk trykt i København, i Missionskollegiets eget offisin: Doktor Morten Lutter Utza Katekismusaz (1728). Mannen bak, oversetteren, het også Morten, med Lund til etternavn. Selv hadde han norske røtter, han kjente godt til samene hjemme fra Snåsa. Boken hans inneholdt alt som hørte med, fem parter og så videre. Men det varte lenge før den fikk følge av flere utgivelser på samenes språk. Da den kom i ny utgave i 1757, utgjorde den fortsatt hele den norske beholdningen av litteratur på samisk.

De samiskspråklige utgivelsene som etter hvert kom, var også katekismer. På 1760- og -70-tallet ga misjonærene Knud Leem og Gerhard Sandberg sine bud på en korrekt nordsamisk gjengivelse av Luthers lille. Men fra 1770-tallet av mistet både

doktor morten lutter utza katekismusaz 73

pietismen og misjonsbevegelsen sitt moment. Troen på samisk som opplæringsspråk ble svekket. Hvorfor skulle ikke samene få opplysning på det samme språklige grunnlaget som alle andre? Det var på tide å gi «finnene» del i sivilisasjonen. Nå skulle de få lære Gud å kjenne på norsk, det vil si dansk.

Arbeidet med å gjøre samisk til skriftspråk tok seg ikke opp igjen før midt på 1800-tallet, da «Lappisk» ble universitetsfag i Christiania. Etter en periode som midlertidig dosent ble Jens Andreas Friis (1821–1896) utnevnt til ekstraordinær professor i 1867. Oversettelse til samisk ble holdt frem som hans første embetsplikt. Og bok nummer én? Det ble den fjerde i rekken av Luthers lille katekisme på samenes eget språk (1860). Friis’ versjon kom etter hvert i ni opplag eller utgaver, den siste i 1970. Men så var også katekismens tid definitivt omme, ikke bare i Finnmark.

Det går knapt an å overvurdere hvilken betydning denne lille boken har hatt for samisk kultur. Både som religiøs indoktrinering og som lese- og andaktsbok har den satt dype spor etter seg. Noen vendte seg vel mot den, andre tok den til seg. I så måte skilte den samiske befolkningen seg neppe fra den norske. Har den kanskje ikke også hatt en egen nasjonal symbolfunksjon?

J.A. Friis setter oss på sporet. Professoren gjorde seg bemerket som oversetter, grammatiker og akademiker.Han hadde dessuten suksess som forfatter. Ennå finnes det mange som med en form for nostalgi husker Tilfjelds i feriene fra 1876 (5. utgave 1971), om forfatterens jakt- og fisketurer i de slake fjellene mellom Atna og Ringebu, og fortellingen om Lajla, en norsk fosterdatter i en samisk familie. Lajla ble gjort til opera i 1908 og deretter tre ganger til film. Da den tolv år gamle fosterjenta blir sendt på skole i Kautokeino, benytter fortelleren anledningen til å sette skolegangen hennes i historisk perspektiv. Samisk ble avviklet som skolespråk i 1774, får vi vite; med dette var det norske «sprogtyranniet» et faktum. Samiske barn fikk ikke lenger bøker på sitt eget språk. Den oversatte, samiske katekismen ble forvandlet til et slags minnesmerke over deres egen identitet som ikke-norsk folk:

74 kapittel 2 å lese for prest og klokker (1607–1737)

«Det er en salig glede,» sa en prest, «å merke hvor lykkelige de av finnene er som eier en slik bok, hvorledes de bærer den på sitt bryst som en helligdom på alle deres vandringer, med hvilken lengsel mange strømmer dit hvor en slik bok finnes, for å kunne lese og forstå det hellige ord i deres eget morsmål.»46

Paradokset lyser i denne prestens utsagn. Selve det instrumentet kolonimakten hadde brukt til å undertrykke urfolket i nord, ble med tiden et viktig symbol for det samme urfolkets nasjonalfølelse og identitet. Den trykte katekismen ble et bevis på «samisk sivilisasjon». Trykkpressen har riktignok forårsaket slike undere i flere kulturer, også den norske.

Den samiske katekismehistorien virker umiddelbart opprørende. Den tilsvarende norske fortoner seg antakelig ikke like urimelig, men i prinsippet minner de to sterkt om hverandre. I begge tilfelle har vi med en form for kolonisering å gjøre. På samme måte som urfolkene i «den nye verden» med makt ble tvunget til å akseptere kristendommens presumptivt universelle gyldighet og forkaste sin gamle tro så å si over natten, måtte både samer og nordmenn underkaste seg en religion og en dogmatikk som de hadde dårlige forutsetninger for å forstå. Makten kom fra sør og talte dansk. Nordmennene var tross alt kristnet flere hundre år før og hadde en viss kjennskap til dansk talespråk. Selv om vi ikke er vant til å tenke på den i slike termer, kan vi likevel forstå reformasjonen i Norge som en form for koloniseringsprosjekt. Budskapet fra sør hadde dobbel innretning: Etter 1536/37 skulle Norge på den ene siden være dansk land, med dansk administrasjon og gjerne danske embetsmenn; på den andre siden måtte dette danske landets innbyggere bekjenne seg til en ny type evangelisk-luthersk religion. Befolkningen hadde i og for seg ikke bedt om noen av delene. Men de to maktene, den åndelige og den verdslige, ble omhyggelig flettet sammen av en teokratisk stat.