kapittel 7 Umulig fornyelse (1814–1911

KAPITTEL 7

UMULIG FORNYELSE (1814–1911)

den politiske skilsmissen fra danmark markerer slutten på en æra i norsk historie. Kulturutvekslingen mellom nord og sør ble det likevel ingen slutt på i og med 1814, selv om «utveksling» nok ikke treffer helt. Det dreide seg i det vesentlige om import av dansk kultur til Norge, ikke den andre veien. Ordet «fælleslitteratur» er typisk nok bare så vidt registrert i Danmark og finnes ikke i Ordbog over det danske Sprog. Historisk, litterært og språklig var de to nasjonene etter fire hundre år uansett grundig sammenfiltret. På noen måter vedvarte «dansketiden» i Norge gjennom hele 1800-tallet, all nasjonsbygging til tross.

Luthers liden Katechismus merket lite til den konstitusjonelle omveltningen. Stadig nye årskull av norske skolebarn ble sittende bøyd over den samme lille boken, gjerne i biskop Resens alderstegne oversettelse fra 1616 og like gjerne trykt i Danmark som i Norge. Med hensyn til bokproduksjon varte det mange tiår før den nye nasjonalstaten var selvhjulpen. Ved århundreskiftet 1700–1800 kunne boktrykker Willum Stephanson i Trondheim konstatere at bransjen hadde stagnert: «Norge indeholder omtrent 5.640 Kvadrat-Mile, 24 Kiøbstæder, 800 Kirker, og – 4 Bogtrykkerier!»1

168 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

Men når det gjelder forklaringen, Pontoppidans Sandhed, skulle de to folk komme til å gå hver sin vei (se kap. 4). Sør for Skagerrak kom endringen i og med de rasjonalistiske eller fornuftsteologiske omveltningene på slutten av 1700-tallet. Balles Lærebog skulle fra 1794 erstatte Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed. Til tross for ubøyelig motstand fra pietistisk hold – bokbål, boikott og bråk – stod myndighetene på sitt.2 Balles Lærebog representerte statens vilje, dermed basta.

Læreboken gjør seg imidlertid ikke uten videre fortjent til å bli kalt «katekismeforklaring». Tittelen er ny, strukturen ganske annerledes «systematisk», og metoden består ikke lenger av spørsmål og svar.3 Forbindelsen til Luther kan bare spores i spredte «Mærknader». Forfatterne kalte den Lærebog i den Evangelisk-christelige Religion og presiserte at den var indrettet til Brug i de danske Skoler. I likhet med Pontoppidan lot forfatterne være å fremstå med sine egne navn på tittelsiden.

I Norge, derimot, fortsatte Pontoppidan å råde grunnen, enten i den opprinnelige, fulle versjonen eller i et «uttog», det vil si en forkortet utgave, foretatt av sjællandspresten Peder Saxtorph i 1771: Udtog af Doct. Er. Pontoppidans Forklaring, til de Eenfoldiges Nytte uddraget. Balles Lærebog ble forsøkt importert også til Norge, første gang i 1816, men den vant aldri noe hegemoni. Den ble allikevel trykt minst åtte ganger, i Kristiansand, ingen andre steder.

Norske geistlige av den nye rasjonalistiske skolen maktet heller ikke å utkonkurrere Pontoppidans bok. Den som kom nærmest, var Søren Georg Abel, sogneprest i Gjerstad, stortingsrepresentant for Nedenes og far til Niels Henrik, det foranskutte matematiske lyn. Religions-Spørsmål med Svar, indrettede efter de Unges Fatte-Evner kom i flere opplag fra 1806 av. Allerede tittelen markerer tradisjonsbruddet. Her nevnes verken Luther eller katekisme. Boken viser seg ved nærmere studium heller ikke å foreskrive utenatlæring, så radikal var den.4 Unge Niels Henrik leste selv farens bok da han fulgte konfirmasjonsforberedelsene i Vor Frelsers kirke i Christiania. Konfirmantene ble i hovedstadsområdet, hvor lærebokvariasjonen var størst, delt i

kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911) 169

tre alt etter hvilken forklaring de holdt seg til: pontoppidanister, abelitter og «andre».

Etter hvert som Abels rasjonalisme vant terreng, kom kritikken. Og i januar 1817 smalt det. Da hadde boken rukket å komme i seks opplag. Kritikeren het Stener Stenersen og hadde tittel av lektor. På Universitetet underviste han i nytestamentlig teologi og «christelig Moral». Det hører med til historien at han knapt nok var tørr bak ørene, nyansatt og bare 27 år gammel. Sommeren før hadde han tilbrakt i selskap med Grundtvig, le grand danois. Allerede i 1813 hadde lektoren omtalt sin store helt som «den eneste Mand, jeg tror med Bevidsthed er kristen».5 I Det Norske Nationalblad plukker han pastor Abels teologiske vrangforestillinger fra hverandre over 25 sider (boken han kritiserte, omfattet ikke flere enn omtrent dobbelt så mange) og kalkulerer tapet av sjeler som følge av denne bokutgivelsen, til ti tusen: fem opplag à tusen eksemplarer, hvorav hvert leses av to konfirmanter. I sine to tilsvar argumenterer Abel like utførlig som iherdig for at kritikeren er «gal».

Lite tyder på at Stenersen faktisk var gal, selv om kalkulasjonen synes å ha vært foretatt i største alvor. Han kom bare ganske fersk fra studier i teologisk dogmatikk. Vi kan ikke her følge ham inn i dogmatikkens irrganger. Men vi kan registrere hvilken utøylet kraft den rommet. Katekismens historie dreier seg mye om dogmatikk og indoktrinering, en dogmatikk under kontinuerlig revisjon. Den varierer med tiden. Stenersens sannhet har for lengst gått ut på dato, akkurat som Pontoppidans. Eksklusive forestillinger om religionen er i det hele tatt sterkt svekket, åpenheten mot annerledestroende nesten påfallende. I 1817 fantes det for lektor Stenersen ennå bare én sannhet.6

Men hva med pietistene? Blant dem stod Pontoppidan urokkelig. Hans Nielsen Hauge, den vekkelseskristne suksessforfatteren fremfor noen, forsøkte seg med sin egen forklaring i 1804, men med den hadde han ingen ambisjon om å stille den gamle autoriteten i skyggen. For Pontoppidan, skriver han, «er den bedste jeg kiender». Hauge siktet seg nemlig slett ikke inn mot ungdommen – den skulle fortsatt lese Pontoppidan eller

170 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

«Udtoget» – men ville, ifølge forordet, forsøke å nå foreldregenerasjonen, i håp om å gjøre dem til gode religiøse forbilder for sine barn, ikke minst ved sin arbeidsmoral. «Saaledes med mere skulde de nøie søge at indpode i Ungdommen.»7

Et myndig lekfolk

Den striden som Abels Religions-Spørgsmaal ga støtet til i 1817, må kunne registreres som en mild bris i forhold til det stormværet som fulgte i 1840-årene. I stormens øye stod paradoksalt nok en lite stridbar mann, en teolog av lav rang, men høy anseelse. Han het Wilhelm Andreas Wexels. Etter å ha avlagt en fremragende embetseksamen ble han utnevnt til kateket i Vor Frelsers kirke (Domkirken) i Christiania. Der ble han værende, fra 1846 som residerende kapellan, helt til sin død i 1866.

Med sin sentrale plassering midt i hovedstaden (bare et par minutters gange fra Det teologiske fakultet i Prinsens gate 20), sin anerkjente teologiske briljans og sin store iver for kirkelig fornyelse (les: Grundtvig) ble Wexels en statskirkelig favoritt på 1840-tallet. Han deltok i forarbeidene til begge de to nye lovene som snudde opp ned på vilkårene for religionsutøvelse i kongeriket: opphevelsen av konventikkelplakaten (1842) og den nye dissenterloven (1845). Konventikkelplakaten hadde satt en stopper for religiøse forsamlinger utenfor Kirkens kontroll siden 1741. Før var det få som i det hele tatt hadde kommet på tanken om å gi presten konkurranse. Da Hans Nielsen Hauge ved århundreskiftet 1700–1800 hadde samlet sine tilhengere til bønn og andakt, hadde det gått ham riktig ille. Dissenterloven åpnet ikke bare opp for etablering av kristne trossamfunn utenfor statskirken, men også for muligheten av å stå helt utenfor. Den religiøse ensrettingen, eksklusiviteten, hadde begynt å synge på det siste verset.

Forspillet til det katekismerabalderet Wexels bidro til å skape i 1843, hadde begynt mange år før. I 1818 hadde regjeringen vedtatt en resolusjon om katekismelitteraturen i skolen. Balles Lærebog kunne brukes av den som ville. Ellers gjaldt det gamle, innarbeidede pensum: Luthers lille og Pontoppidans forklaring,

et myndig lekfolk 171

eventuelt Saxtorphs Udtog. Abels rasjonalistiske bok kunne dermed ikke videreføres. At fornyelse var påkrevd, ble ganske klart. Resolusjonen gjaldt bare «indtil en ny Lærebog eller ny Lærebøger i Religionen maatte vorde indførte».8 Interessant nok bruker regjeringen ordet «Lærebog». At fornyelsen måtte komme i form av en katekisme, sa ikke lenger seg selv. Som ord tilhørte «Lærebog» rasjonalismens vokabular.

Den første norske skoleloven (Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet, 1827) medførte ingen endringer hva angikk skolens religionsfaglige pensumlitteratur. Men den innskjerpet kravene til katekismekunnskap: Alle måtte være forberedt å svare for seg ved offentlig katekisasjon inntil to år etter konfirmasjonen.9 I Kirkedepartementet utlyste de først to år senere (1829) en konkurranse i håp om å finne en erstatning for Pontoppidan og «Udtoget», en forklaring som barn kunne forholde seg til uten så mye hodebry. Men dessverre lot ingen av de innkomne forslagene seg anbefale til skole- og konfirmasjonsbruk.10 I 1839 ble det så omsider besluttet å utnevne en kommisjon for å få orden på katekismesaken. En ny oversettelse av Luthers lille (1834) hadde bidratt til å skape ytterligere forvirring.11 De hadde jo Luthers egne ord for at katekismeteksten måtte være én og den samme.

Så ble det kommisjon. Departementet utnevnte to universitetsteologer, professoren Christian Nicolay Keyser og lektoren Jens Kaurin. Disse anbefalte i sin tur kateketen i Vor Frelsers kirke, den nevnte Wexels, som tredjemann. Kaurin og Wexels var dessuten gode venner. Kommisjonen ble nådigst utsett til å «revidere de hidtil brugelige Udgaver af Luthers liden Katechismus og Pontoppidans Forklaring over Samme, samt at indkomme med forslag til nye Udgaver af disse Lærebøger, der kunde autoriseres til Brug ved Undervisningen».12

Arbeidet tok tre år, omfattet 120 møter og resulterte i fire bøker: to utgaver av Luther-katekismen og to av «Udtoget». Alle ble de autorisert til bruk «ved den anordnede Religionsundervisning», men da slik at eldre utgaver skulle være tillatt i en overgangsperiode, «indtil Udgangen af 1848».

172 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

Kommisjonen gikk forsiktig frem. Ikke bare ville den gjøre utskiftningen av tekster enklere ved å la den strekke seg over fem år, men også ved å lansere både katekismen og forklaringen i én moderat og én radikalt endret versjon. Det skulle vise seg at strategien ikke var forsiktig nok. Blant de vakte fantes det folk som bare ett år etter konventikkelplakatens opphevelse ikke uten videre lot seg by alt det nye som ble påtvunget dem ovenfra. «Wexelsbøgerne» skulle de ha seg frabedt.

Særlig vakte den «omarbeidede» versjonen av «Udtoget» harme. Det viktigste ankepunktet gjaldt utlegningen av den annen troens artikkel, nærmere bestemt Kristi nedfart til dødsriket. «Hvad er Kristi Nedfart til Dødsriget?» hadde Pontoppidan spurt (spm. 460) og Saxtorph videreformidlet i «Udtoget» (spm. 329). Korrekt svar: «At han kort før sin Opstandelse har begivet sig til de Fordømtes Sted, triumferet over Satans Magt og prædiket for Aanderne.» I kommisjonens «omarbeidede» versjon falt disse ordene noe annerledes: «Han [Jesus] aabenbarede den Seier, han ved sin Død havde vundet over Djævelen, og predikede Evangelium for Aanderne, som vare i Forvaring.»

Han prediket «Evangelium». For Wexels var det om å gjøre å poengtere at Kristi nedfart til dødsriket ikke bare var et triumftog, men at det bød på en reell mulighet til omvendelse for dem som aldri hadde tatt evangeliets budskap til seg. Om dette medførte riktighet, fantes det ved livets slutt ikke lenger noen tydelig forskjell på de omvendte og de uomvendte. Wexels innførte angrefrist. Han gjorde veien bred.

Kommisjonens minst akademiske medlem ble snart utpekt som den ansvarlige. Lille julaften 1845 tonte han endatil flagg med en Aaben Erklæring som feide all tvil til side.13 Wexels hadde nemlig tidligere uttrykt seg på samme måte i sin påbegynte kommentar til Det nye testamentet, og før ham hadde Grundtvig gjort det samme. Ennå fornemmer vi kraften i den store danskens dikt (1837) om dødens betvinger, superhelten som «banket paa Helvedes Port». Når Sønnen begynner sin forkynnelse, blir det liv i Helvedes leir:

et myndig lekfolk

Paa Albu sig reiste hver fange saa brat, Ei før blev i Helvede lyttet, De lured om Dag og de lured om Nat, De ændsed ei Ilddrage-Spyttet!14

173

Reaksjonene uteble ikke. Kommisjonen hadde – som fanden – glemt å beregne sitt publikum. Striden om «Wexelsbøgerne» ble hard og forbitret. Kirkehistorikeren Ivar Welle betegner den som «den bitreste religionsstrid som er utkjempet i vårt land siden Reformasjonen».15 I ettertid ser vi den peker frem mot etableringen av de første lutherske frikirkene fra 1856 av.

Så langt som til trykkpressen nådde likevel ikke striden før etter et par år. Den første som ga sitt syn til kjenne på trykk, het angivelig Kristoffer Bratten. Skriftet hans, Nogle Bemærkninger om Pontoppidans Forklaring, Udtoget og især den Omarbeidede etc., ble utgitt anonymt. Bratten skal ha virket som lærer i Drammen før han etablerte seg som bonde på Hedmarken. Hvorfor hadde ingen skrevet om denne livsviktige saken i Morgenbladet? undrer han innledningsvis. Han hadde ventet lenge og tålmodig, men omsider, i 1846, tok han mot til seg og skrev selv. Dog ikke i Morgenbladet; han betalte simpelthen boktrykker Steen i Drammen for å få mangfoldiggjort sin egen 16-sidige pamflett.

Innledningen gjør det klart at han skriver på vegne av flere som har latt seg opprøre av den omarbeidede forklaringen. Hva var vel galt med originalen?

Det er ikke alene vi; men Mangfoldige gjennem hele vort Land, som inderlig ønske, at Doctor Erik Pontoppidans Forklaring over Catekismusen eller Sandhed til Gudfrygtighed maatte ene og alene være autoriseret til Brug for vore Unge, efterdi den har, forekommer det os, saa mange Fordele fremfor de øvrige af dette Slags vi kjende.

Doktor Pontoppidan fremstår i sin bok som en «erfaren Læge», som godt vet hvilken behandling som skal til for å kurere tidens

174 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

sykdommer. Når kommisjonen «med Flid» ikke lenger advarer mot «Romaner, Dands og Skuespil» (i fete typer), ignorerer de jo den synden som ungdommen for all del ikke må infiseres av.

Den «splinter Nylære» Wexels lanserer i og med Kristi forkynnelse i dødsriket, har ifølge pamflettens forfatter «aldrig før havt Plads i Bøger, der ere bestemte for Børn». Til ironi nedlater han seg ikke, men han strekker seg så langt som til et retorisk spørsmål: «Mon dette staaer i Bibelen?» Naturligvis ikke; her gjelder det ikke å «bedrage Sjælene med Saligheds Haab, indtil de vaagne i Helvede». I et avsnitt merket NB helt til slutt forsikrer forfatteren at han slett ikke hater sin motstander. Tvert imot ønsker han «inderlig» at både Christiania-kateketen og alle andre villfarne «maatte i tide vende om».16 Etterpå ville det være for sent.

Andre protestanter kunne synes å miste sin kristne besinnelse. Wexels ble stemplet som «ein Satans tenar» eller som selveste «Dyret i Aabenbaringen».17 Den iherdigste av alle Wexels’ motstandere het Olaus Nielsen og var «Fuldmægtig» i Sagbrugsforeningen på Fredrikshald (Halden). I 1848 etablerte han sitt eget månedlige kampskrift, Kirkelig Tidende, for å bekjempe «Lærebogforvanskningene». På det meste hadde det 2000 abonnenter.18

Olaus Nielsens uvilje mot kommisjonens arbeid ledet ham stadig lenger tilbake i historien. Kunne han bare finne katekismens norske original, ubesudlet av revisjonister! Etter mye strev fant han til slutt en utgave av Peder Palladius’ oversettelse trykt i København 1586 og lot den i 1851 trykke i et opplag på 5000 eksemplarer. I et etterskrift jubler han over å ha funnet «den allerførste Oversættelse paa Dansk». Enhver husfar burde gripe muligheten og gå til anskaffelse av «den rette Katechismus».19

Den store katekismestriden på 1840- og -50-tallet er blitt forstått som en teologisk konflikt mellom pietister og frisinnede kristne, mellom Pontoppidan og Grundtvig, den gamle og den nye tid. Den er dessuten blitt forklart som beroende på både kultur og klasse. Embetsmenn stod mot bønder, by mot land og småfolk mot privilegerte. Med retorikkhistorikeren Anders Johansen kan vi også tolke striden som en trefning i den kampen allmuen på 1800-tallet måtte føre for å komme

et myndig lekfolk 175

En mor, med den yngste ved brystet, hører den eldste – i Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed, kanskje? Hva er det vel som kan friste til ukyskhet? – «Ørkesløshed, slet selskap, romaner og usædelige bøker, eller billeder, letfærdige leker, dans, skuespil og alt, som fremmer øienslyst, kjødslyst og storagtighet i levnet.» Motivet inngår i en folkelivsserie Adolph Tidemand fikk i oppdrag av kong Oscar I å male på Oscarshall (1849).

176 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

til orde. 20 Lekfolket sluttet rekkene mot de rådende autoriteter som behersket Morgenbladets og de andre avisenes spalter. Folk som Kristoffer Bratten og Olaus Nielsen mobiliserte sine meningsfeller land og strand rundt, til tross for sin manglende erfaring som skribenter i offentligheten. De gjorde det i full forvissning om at de hadde loven på sin side. For første gang hadde de noe de skulle ha sagt.

Omsider vant de da også frem. I kongelig resolusjon av 7. oktober 1852 ble menighetene stilt fritt med hensyn til valg av katekisme- og forklaringstekster. Alle religionslærebøker utgitt etter 1818 kunne fra da av brukes i undervisningen.21 Faktisk var det Wexels selv som hadde rådet regjeringen til å slå retrett; han visste godt hva som stod i den nye dissenterloven. I denne saken stod selve den offentlige religion på spill. Ved fredsslutningen i oktober 1852 ble så Kirkens enhet bevart. Og i de fleste menighetene tok de tross alt godt imot de nye «Wexelsbøgerne».

Katekismen i litteraturen

I siste halvdel av århundret måtte statens religion utholde angrep fra både høyre og venstre. De vakte forholdt seg lojalt til Pontoppidan. Men sin lojalitet til statskirken lot mange av dem fare. Det største utbrytersamfunnet, Den Evangelisk Lutherske Frikirke, ble grunnlagt i Moss, 1877. Den nye skoleloven av 1860 og i særdeleshet den autoriserte leseboken som fulgte tre år senere, P.A. Jensens Læsebog for Folkeskolen og Folkehjemmet (1863), røpet med all tydelighet at skolen var i ferd med å sprenge det gamle lutherske katekismeprogrammet. Toneangivende grundtvigianske skolefolk ønsket nye fag som regning, naturhistorie og geografi, for ikke å snakke om «fedrelandshistorien», inn i den gamle folden.22 Lov om Almueskolevæsenet paa Landet hadde fastslått at skolen ikke lenger bare skulle «bibringe Ungdommen en sand Christelig Oplysning», men også «forskaffe dem de Kundskaber og Færdigheder, som ethvert Medlem af Samfundet bør besidde». Allmennkunnskapen ble slik et nesten like tydelig mål for skolegangen.23 Det var i forlen-

katekismen i litteraturen 177

gelsen av denne formålsparagrafen at domprosten i Christiania, Peter Andreas Jensen, utarbeidet sitt nye leseverk. Men her gikk grensen for pietistene, her, ved «unyttige» verdslige kunnskaper og «løgnaktig» litteratur, og ved en usalig blanding av religiøse og timelige kunnskaper.24

Kulturradikalerne gikk løs på Kirken fra motsatt side. I norsk 1800-tallslitteratur fremstilles prester generelt som reaksjonære hyklere. Ibsens pastor Manders (i Gengangere, 1881) får gjerne æren av å representere den allmenne tendensen.

Flere forfattere fattet imidlertid interesse for katekismens – og konfirmasjonens – betydning for den nasjonale kulturen. Denne interessen omfattet i mindre grad religionen. Verken kristendomskunnskapen, troen eller frelsen stod på spill i denne sammenhengen. Katekismen interesserte først og fremst sosiologisk eller kulturelt, som pensumgrunnlaget for konfirmasjonsprøven, det vil si avslutningen av skolegangen og opptaket til voksenlivet. Den som hadde tilegnet seg katekismens tekst og lært den utenat, kunne sertifiseres som fullverdig samfunnsborger. Den som ikke hadde lært, og heller ikke var blitt «sluppet frem», forble et umyndig barn, uavhengig av alder. Ved skolegangens slutt stod det i prestens og lærerens makt å skille bukkene fra fårene og til å rangere hver enkelt i flokken etter nummer og verdighet. Prøven ble holdt i kirken i form av en overhøring, med hele lokalsamfunnet som publikum. Rangeringen angikk alle.

En lang rekke litterære verk, romaner i særdeleshet, kunne ha fortjent å bli lest på nytt i denne sammenhengen.25 Vi får her nøye oss med tre: Bjørnsons bondefortelling En glad Gut (1860), Kiellands «tendensroman» Gift (1883) og Peter Egges nå nesten helt glemte storverk Hansine Solstad (1925). Hovedpersonene i disse tre fortellingene oppnår alle å stå som nummer én på kirkegulvet,26 de er ikke hovedpersoner for ingenting. Det konfirmasjonsritualet de må igjennom, og den katekismeteksten de eksamineres i, blir avgjørende for den retningen livet tar for hver enkelt av dem.

I Bjørnsons bondefortelling møter vi Øyvind Pladsen, husmannsgutten som til slutt virkelig får bygdas flotteste jen-

178 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

te. På konfirmasjonsdagen står de midt imot hverandre på kirkegulvet. Øyvind har forsert klassebarrieren, men våger ikke møte sin utkårede med blikket, «begge var så bundet av stedets hellighet at de torde ikke hilse. Han så blott hun var skinnende vakker og hadde bart hår, mer så han ikke.»27

Både Øyvind og forfatteren blir så oppslukt av dette høydepunktet at de helt glemmer selve det kirkelige ritualet. Fremstillingen hopper fra oppstillingen i kirken til hendelsene umiddelbart etter at konfirmasjonen er overstått. Klimaks kommer derfor ikke med det høytidelige konfirmasjonsløftet, men med den sosiale rangeringen av de to på kirkegulvet.

Øyvind har på forhånd måttet gjennomgå en slags karaktertest snarere enn en katekismeprøve. Baard skolemester kan ved uttaket før seremonien angivelig ikke huske om Øyvind skal stå som «nummer ni eller ti», sier han, til tross for at konfirmanten selv er overbevist om at han har svart rett på alle spørsmål. Hvordan kan det ha seg? Jo, skolemesteren snakker usant. Han vil oppdra Øyvind til ydmykhet, la ham underkaste seg. Dermed må det to løgner til (vi inviteres til å tro at hensikten helliger middelet): bløffen om at eneren måtte ta til takke med niende- eller tiendeplassen, og – kanskje vel så ille – at han som husmannsgutt ikke kunne «vente mer».28

Verken Bjørnson eller verkets interne verdinorm ser ut til å stå for noe annet. Den «gode» moral ligger i Øyvinds lærepenge. Han skulle ikke ha pugget for å briljere, «for sin forfengelighets skyld». Katekismen skulle han ifølge prest og skolemester omsette i praksis, til selvfornektelse og underkastelse. Men det går bra til slutt. De to unge får hverandre. Til syvende og sist er det gårdjentas morfar som må ydmyke seg og godta den sosialt uakseptable forbindelsen. En glad Gut er fortellingen om at sosialt avansement kan forsvares, tross alt. Konfirmasjonen spiller ingen rolle religiøst, men bidrar til å muliggjøre det sosiale avansementet.

I motsetning til Bjørnson glemmer Kielland verken katekismen eller overhøringen. Like fullt nærmer også han seg konfirmasjonen først og fremst som sosiolog. Med tittelen Gift refererer han ikke bare til innholdet av den medisinflasken

katekismen i litteraturen 179

hovedpersonens mor svelger i desperasjon, men også – i overført betydning – det pensumet som nasjonens blivende embetsmenn har å svare for i den lærde skole og til konfirmasjonen, henholdsvis professor Madvigs latinske grammatikk og Pontoppidans like beryktede som berømte katekismeforklaring. Som fellesnevner står pugget, det meningsløse pugget av borgerlig dogmatikk. På 1880-tallet, i det moderne gjennombrudd, holdes begge deler ennå høyt som dannelsesideal. Kiellands diagnose var presis nok, men virket for brutal: «[…] for de unge og ubefæstede i deres indre Kampe kan en saadan Bog let blive, hvad forfatteren med en mærkelig Selvironi har angivet i Titelen – ‘Gift’», skriver Christian August Bugge i Stavanger Amtstidende og Adresseavis bare et par dager etter lanseringen. Som pastor i en av byens største menigheter visste han hva han snakket om.29

Kielland fikk i det hele tatt mye pepper av anmelderne. Det radikale standpunktet han forfektet, utgjør snart 150 år etter bemerkelsesverdig nok konsensus i det norske samfunnet, også blant teologer og pedagoger.

Hovedpersonen i Gift heter Abraham Løvdahl, sønn av en avdanket, ordensbehengt professor i øyesykdommer og en idealistisk, fritenkende hustru med bakgrunn i det bergenske handelspatrisiatet. Wenche, som hun så moderne heter, har motforestillinger mot at sønnen skal konfirmeres av ren borgerlig konvensjon, til tross for at konfirmasjonen på 1880-tallet ennå er obligatorisk. Hun krever at sønnen skal «skrifte» for henne, bekjenne sin kristne tro, før han avgir det hellige løftet. Han skal ikke bare følge strømmen. Faren, derimot, fordrer først og fremst lydighet, med full støtte i katekismen: «Lydighed – ser du – mod sine Overordnede», formaner professoren sin sønn, «er ubetinget et ungt Menneskes og en brav Borgers allerførste Pligt og høieste Dyd».30

Abrahams dilemma – skal han vise lojalitet til mor eller far? – forenkles på sett og vis før konfirmasjonsdagen opprinner. Den ulykkelige, gravide fru Wenche velger nemlig giftflasken. Da kan sønnen gjøre som far sier uten å såre mor. Noen frykt for overhøringen nærer han ikke, selv om han vet han må lyve når han avlegger konfirmasjonsløftet for prosten.

180 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

Prosten Sparre har ord på seg for å få selv den mest tungnemme konfirmant velberget gjennom prøven. Han passer på forhånd på å merke seg hva hver enkelt kan, og spør så om akkurat det. Slik reddes for eksempel overåringen Osmund Asbjørnsen Sauamyren omsider fra den sosiale fortapelsen takket være en human, om enn uredelig, prest og sitt eget «Bravournummer om Evangelii Naadegaver».31

For Abraham behøver Prosten ikke bekymre seg. Han kan Pontoppidan på fingrene etter å ha fått forklaringen gjennomgått syv–åtte ganger på skolen før han kom så langt som til konfirmasjonsforberedelsene. Professorens sønn eksamineres i selve hovedsaken, gjenløsningen:

«Ligger der høilig Magt paa at kjende Kristus?» «Ja, der er slet ikke Frelse i nogen anden; thi der er hellerikke et andet Navn under Himmelen givet iblandt Menneskene, ved hvilket det bør os at vorde frelste.» «Har Kristus ikke igjenløst alle Mennesker?» «Jo – han gav sig selv til en Igjenløsningsbetaling for alle.» «Men blive da ikke mange fordømte?» «Jo visselig –» svarede Abraham svagt, og hans Øine gled nedad Provsten Sparres lange Samarie. «Men hvad er da Aarsagen til deres Fordømmelse?» «Deres egen Ubodfærdighed og Vantro.» «Meget riktigt – min Ven! – det er deres egen Ubodfærdighed og Vantro,» sagde Provsten tilfreds; han vilde nu forlade Lærebogen og foretage en av sine teologiske Exkursioner, for ret at glimre med sin beste Konfirmand: «fremtræder et Menneskes Vantro altid i onde og ugudelige Handlinger?» «Nei – ikke altid –» svarede Abraham uden at se op. «Ikke altid – det er sandt,» gjentog Provsten og lod sine Øine glide udover Menigheden forat glæde sig ved den Beundring, hans Yndling maatte vække.

katekismen i litteraturen 181

Men Provsten studsede; det var aandløst stille i Kirken, alle strakte hals og saa paa Abraham; men det var ikke Beundring, det var snarere en ond, stikkende Nysgjerrighed. Og med en Gang gik det op for Provsten at der sad nu hele Menigheden og troede at han examinerede Abraham om hans mor.32

I denne scenen, romanens klimaks, samler forfatteren alle tråder: konflikten mellom foreldrene, Abrahams skamfølelse og prostens forfengelighet. Sparre ror seg i land på et vis. Professoren har seiret. Abraham velger patriarkatet, gulluret og løgnen.

Kielland hadde selv i sin tid gjort som sin hovedperson: valgt lydigheten. Familien manglet jo ikke akkurat teologiske tradisjoner, verken på mors- eller farssiden. Morfaren Alexander Lange hadde inntil 1839 gjort seg bemerket ved sine prekener i Stavanger domkirke, forfatterens eldste bror, Jacob, virket i 1883 som prest i Dalane. Litt lenger ute på slektstreets grener hang den teologiske frukten enda tettere. Hver og en av dem kunne også gjøre seg nytte av Lauritz Christian Kiellands tallrike utgaver av det statsautoriserte Pontoppidan-uttoget fra 1843. «L.C. Kielland» utgjorde i en hel generasjon brohodet for den religiøse litteraturutgivelsen på Sørvestlandet.

Heller ikke Peter Egge styrer unna selve overhøringen i sin roman om Hansine Solstad fra 1925. Handlingen utspiller seg riktignok ikke i samtiden, men lenge før, omtrent samtidig med den historien Bjørnson forteller i En glad Gut. Egge trekker veksler på sin egen mors historie, og hun ble født i 1840.

Katekismen følger Hansine fra hun er ganske liten. Som gjeterjente benytter hun fredelige øyeblikk i utmarka til å forberede seg til konfirmasjonen:

Hun batt paa en Sok og læste i Kathekesboka og i bibelsk Historie. Hun kunde dem udenad fra Perm til Perm, hvert eneste Ord, det som kaldes Fortale òg; men hun læste i dem likevel. Hun hadde prøvd at lære Bøkerne baklængs; for hun hadde

182 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

«Katekisasjon i en norsk, landsens kirke» gjengitt i Niels Chr. Tønsbergs Norske Folkelivsbilleder efter Malerier og Tegninger af Adolf Tidemand (1854). Scenen utspiller seg i Hitterdal (Heddal) stavkirke utenfor Notodden. Peter Chr. Asbjørnsen, som var engasjert av utgiveren til å kommentere Tidemands motiv, har ingen problemer med å leve seg inn i det som foregår: «Med en holdning som en Konges og en sand og overlegen Skolemestermine kneiser Skoleholderen blandt Ungdommen paa Kirkegulvet. Den, han nu katekiserer, kan ikke meget. Det er en af disse lange Rækler, der er voxet Forstanden likesaameget over Hovedet, som han er voxet fra Skindtrøien, der giver sig op fra Broken og kryber op over Haandledet fra de svære Næver. Hand veed neppe at svare ‘Ja’ og ‘Nei’ i rette Tid; siger han mere bliver det Galmandssnak og passer, som ‘Økseskaft!’ og ‘God Dag Mand!’ De Øvrige see og lytte til med opmærksomme, skadefroe eller medlidende Miner.»

katekismen i litteraturen 183

hørt at det var Folk som kunde Kristendomskundskaben sin baades forlængs og baklængs; men det hadde hun git op; for det gik saa trædskt; hun hadde ikke evnene til det. 33

Da konfirmasjonen omsider står for døren, innprenter sognepresten at det ikke holder å kunne alt «til Punkt og Prikke». I tillegg skulle en kunne vise at en forstod: «Og det var verre! Det var ikke alt som var til at forstaa. Og derfor hadde det gjældt om at merke sig hvorledes Presten forklarte det, hvad Svar han vilde ha. Og slikt var ikke saa like til at huske som det som stod i Bøkene.»

Den manglende forståelsen til tross får Hansine til sin store overraskelse plass nummer én. Denne presten verdsetter tilsynelatende disiplin og pugg høyere enn Bjørnsons Baard skolemester. Under overhøringen eksaminerer han i det syvende bud, «Du skal ikke stjele». Hansine svarer godt for seg, også da presten ber om hennes egen mening: hvilket bud som er det viktigste? «Du skal ikke sige falskt Vidnesbyrd imod din Næste», svarer Hansine, langsomt og tydelig. Presten har uforvarende gitt henne sjansen til å kommentere de ondsinnede ryktene som gikk om hennes egen tyvaktighet, for hele menigheten.

Ordene hun hadde sagt, gav et langt Ekko; det gik gjennem hver den som hadde hørt hende; det fyldte op i Kirkerummet, sprængte paa, sprængte gjennem Murene og ut – langt. Ingen rørte sig, ingen snakket, mens Ekkoet gik videre, utover Fjord og Fjeld, og steg; det naadde op under Guds Himmel. Det naadde frem til Gud og til Engleskaren, som sat omkring ham, et stille Rop, og alt var i det Ropet, – Klage, Bitterhed, Trods, Haab, Fortrøstning.

«Du har Ret, min kjære Hansine. Der er intet Bud som vi Kristne forsynder os oftere og grovere imot end det ottende, og kanskje er der ingen Synd som i sine Følger er slemmere for vor Næste end Synden mot dette.»34

Slik blir konfirmasjonen for Peter Egges heltinne et triumfens øyeblikk, helt motsatt Abraham Løvdahls i Gift. Hansine slåss

184 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

for sin egen ære og for slektens. Tyveribeskyldningene får hun likevel ikke endelig tilbakevist før på det aller siste. Slektens ære makter hun aldri å gjenopprette. Morens stadige henvisning til katekismen blir stående uimotsagt: «Fædrenes Synder hjemsøkes paa Børnene, paa dem i tredje og fjerde Led.» Dette er ord de forstår. Guds straffedom ligger gjemt i «hver en liden Fortræd».35

Om vi lar disse tre eksemplene fra litteraturen stå som representative for litteraturen på 1800- og 1900-tallet, kan vi konstatere at katekismen får avgjørende betydning i de respektive hovedpersonenes liv. Ikke religiøst, ikke som redskap til tro og helliggjørelse, men som en terskel til livet som voksen. De forstår at Luther har delt ut de spillereglene som de har å følge. Alle lykkes de på sitt vis. Men ingen av dem later til å følge Luther inn i troen og helliggjørelsen etter å ha tilegnet seg hans lille bok – eventuelt også Pontoppidans store. I litteraturen får katekismen og konfirmasjonen først og fremst en viktig sosial funksjon. I den norske kulturen skulle adgangen til voksenlivet her og nå komme til å bli så mye viktigere enn evangelisk-luthersk kristendom, gudstro og frelse.

Gjenferdene etter Pontoppidan

Da Kirkedepartementet i 1828 utlyste den første forklaringskonkurransen, unnlot man å kåre en vinner. Den oppnevnte komiteen av sakkyndige fant ingen nåde for de tolv innsendte forslagene. I stedet måtte staten, representert ved treerbanden Keyser, Kaurin og Wexels, selv gripe til pennen. Det ble heller ingen suksess. Vel femti år senere, i 1882, var tiden overmoden for en ny konkurranse. Pontoppidan-problemet hadde ennå ikke latt seg løse; den «herskende Misnøie» hadde vokst seg stor.36

Kirkeministeren, Nils Hertzberg, som kunne vise til solid praksis som seminarlærer (dvs. lærerutdanner), hadde i mange år ivret for å få «Legemsøvelser» inn på allmueskolens timeplan. Sommeren 1882 demonstrerte han handlekraft da han, ikke mange månedene etter utnevnelsen, kunngjorde det nye katekismetiltaket. Samtidig bidro Kielland med sitt. I Skipper

gjenferdene etter pontoppidan 185

Worse (1882) reinkarnerer han Pontoppidan i en like skinnhellig som ufordragelig guttunge. Lille Erik kan både katekismen og alt «om den Helligaands Gjerning» på rams.37

Hertzbergs innbydelse bar likevel ikke bud om noe radikalt brudd med tradisjonen. Den nye forklaringen skulle utformes «i nøie Tilslutning til Katekismen og med samme Troskab mod vor Kirkes Bekjendelse som Pontoppidans Forklaring». Kravet til fornyelse gjaldt først og fremst pedagogikken. At fremstillingen ikke måtte være for lang, hadde for så vidt allerede Saxtorph forstått da han utarbeidet sitt «uttog» i 1771, men nå syntes det like opplagt at man også hadde behov for språklig forenkling, en «for Barnet mere tilgjængelig Fremstilling». I siste instans viste det seg at en «grei, forstaaelig og kjernefuld» språkform ikke alene var tilstrekkelig. Boken skulle «kunne læses udenat», og den «kateketiske Spørgeform» måtte også beholdes.38

Bedømmelseskomiteen, ledet av A. Chr. Bang, fikk inn i alt 21 forslag til vurdering. Men bare ett av dem, mente man, hadde potensial. Det innsendte forslaget var riktignok bare et fragment (inneholdende første «part» og en del av den andre). Forfatteren het Oluf Saxe og var bestyrer for lærerseminaret på Hamar. Dessuten representerte han mjøsbyene på Stortinget. Saxe tilhørte de konservative, både teologisk og politisk. I ham hadde folkehøyskolens grundtvigianere møtt «en talentfuld Modstander», påpekte Aftenposten med et understatement da Saxe brått døde noen få år senere.39 Dermed gjentok historien seg. Til slutt ble det bedømmelseskomiteens leder selv, professor Bang, som kom til å utarbeide den nye statsautoriserte forklaringen. Da den omsider forelå, i 1891, stod det følgelig Bang, ikke Saxe, på tittelbladet. Professoren forteller i sine Erindringer at han brukte sin yngste sønn, den 13 år gamle Ole, som «Censor» i arbeidet: «Hvad han forstod, det fik blive staaende, hvad han derimod erklærede, at han ikke skjønte eller fandt for vanskeligt, det maatte jeg da omarbeide – ofte flere Gange –, indtil han troede, at nu maatte det være fatteligt for alle.»40

Selv om Bangs forklaring kom i mange opplag, ville det være en overdrivelse å si at den ble en stor suksess. Andre solgte bed-

186 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

re. Departementet hadde tatt lærdom av historien og ville ikke innføre noen ny lærebok ved tvang. Eldre utgivelser beholdt sin autorisasjon, nye ble godkjent som alternativer til Bang. Siden 1865 hadde Balestrand-presten Harald Ulrik Sverdrups bearbeidede versjon av uttoget vunnet et stort marked,41 og fra 1892 skulle særlig Thorvald Klaveness’ forklaring gjøre det godt.

Kort etter lanseringen av Bangs bok hadde Klaveness yppet seg i Luthersk Kirketidende. 42 Skipsredersønnen hadde i løpet av sin karriere som prest beveget seg i retning av et stadig mer liberalt standpunkt. I en forklaring for ungdommen ville han ha mer kjærlighet og mindre lidelse. Mer lys og varme. Den boken han året etter selv stod for, fikk da også mange flere lesere enn Bangs. Den fikk dessuten et langt liv. Ja, den ble flittig lest også etter at den mistet autorisasjonen, en gang under krigen i 1940–1945. Bruken av boken ble den gang oppfattet som en protest mot okkupasjonsmakten. Det siste opplaget jeg har registrert (av utgaven på nynorsk), kom i 1961. Til sammen må Klaveness’ Forklaring over Luthers lille Katekisme ha solgt i over en halv million eksemplarer.43

Norske kirkehistorikere har visst å gjøre et poeng ut av Pontoppidans seiglivethet.44 Mens danskene frigjorde seg fra hans herredømme på 1790-tallet, rådde Pontoppidan i bearbeidet versjon grunnen i mer enn hundre år til her nord. Skilsmissen i 1814 åpnet for en egen norsk religionspolitikk. Endelig fikk vi selv bestemme hva slags kristendom ungdommen skulle få opplæring i. Men så lenge den gamle forklaringen ble beholdt, måtte Grunnlovens ord balanseres mot Pontoppidans. Det spørs om de i det hele tatt skjenket det en tanke, skoleelevene og konfirmantene. De hadde formodentlig nok med å gjøre som presten og skoleholderen forlangte. Makten i riket utgikk på per definisjon fra folket, samtidig forklarte Pontoppidan den lutherske maktmodellen som innebar at Gud ennå styrte landet. Håpet om en bedre tilværelse lå i et hellig levnet og i bønn til Ham. Om vi ikke forstod alvoret, ville den allmektige sende oss den straffen vi hadde gjort oss fortjent til.

gjenferdene etter pontoppidan 187

Gjennom hele 1800-tallet ble virkelig Sandhed til Gudfrygtighed av mange nordmenn og -kvinner pugget i sin helhet, samtlige 759 spørsmål og svar, hvis man da ikke var blitt satt på kvoten for de mindre oppvakte og slapp den vanskeligste tredjedelen. I løpet av århundret ble boken trykt minst 24 ganger av til sammen fem boktrykkere, alle unntatt én utgave på det såkalte bibelbeltet. Pietisttrykkeriet i Kristiansand dominerte første halvdel av århundret med i alt ti utgaver, L.C. Kielland i Stavanger siste halvdel av århundret med åtte. Det fantes også danske utgaver som fant veien til vårt land. Det danske og det norske bokmarkedet fungerte, sett fra den norske siden, som ett, helt frem til 1925. Vi kan videre merke oss at de gotiske typene, frakturen, holdt seg lenger i katekismene enn i noen annen bokkategori. Den siste utgaven med de gamle typene ble utgitt så sent som i 1923. Utskiftingen av frakturtyper med moderne antikvatyper foregikk her til lands ellers i løpet av 1870- og 1880-årene.45

I de aller fleste menigheter holdt man seg ikke desto mindre til et eller annet forkortet «Udtog». På folkemunne ble slike utgivelser generelt kalt «forklaringer». Figur 2 viser utviklingen i den norske publiseringen, opptrykk og nye versjoner for seg.

35

30

25

20

15

10

5

0

Katekismeforklaringer: nye versjoner Katekismeforklaringer: totalt antall utgaver/opplag

18001805181018151820182518301835184018451850185518601865187018751880188518901895

Figur 2: Utgivelsen av katekismeforklaringer i Norge 1800–1899.

188 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

Den samlede utgivelsen fremstår som massiv omkring midten av århundret. I de 25 årene fra 1840 til 1864 utkom forklaringer i ny versjon eller som opptrykk til sammen 87 ganger, det vil si 3,5 ganger per år. Opplagstallene kjenner vi ikke, men vi vet at satsen til Wexels-uttoget, som var det vanligste, ble «stereotyperet». Slik stereotypi (klisjésats) ble brukt til trykking av særlig store og hyppige opplag. Den samlede årlige produksjonen måtte uansett rekke så langt at hvert barn i landet kunne få sitt eget eksemplar. I 1814 lå antallet konfirmanter (fjortenåringer) i landet på ca. 16 000; i 1911 hadde antallet steget til ca. 50 000.46

Antallet nye versjoner nådde toppen etter konkurransen på 1880-tallet. De første tiårene av århundret dominerte etter all sannsynlighet bøker trykt i Danmark. Vi kan også tenke oss at skolen og konfirmasjonsundervisningen ikke alltid var like effektiv og bokbehovet derfor mindre enn det burde ha vært. Trykkerikapasiteten i den nye nasjonalstaten var under enhver omstendighet ennå liten.

Antall utgivere 12 11 10 9 8 7 6 5 4 3 2 1 0

1800 1810 1820 1830 1840 1850 1860 1870 1880 1890 Tiår Figur 3: Katekismeforklaringer: antall publiseringssteder 1800–1900. Langs kysten fra nord til sør dreier det seg om følgende byer (steder): Levanger, Trondheim, Kristiansund, Molde, Ålesund, Egset (på Sunnmøre), Bergen, Stavanger, Kristiansand, Arendal, Kragerø, Skien, Larvik, Tønsberg, Drammen, Kristiania og Fredrikshald (Halden). I tillegg kommer København, én innlandsby, Hamar, og én i det norske Amerika, Minneapolis.

gjenferdene etter pontoppidan 189

Den opprinnelige normen, Saxtorph-uttoget fra 1771, ble oppgitt da staten i 1843 forsøkte å erstatte den med en ny. Da saken ble betent nok, innførte man valgfriheten som prinsipp, akkurat som i forbindelse med språknormeringen hundre år senere. Den svekkede sentrale styringen kan avleses av figur 3, som viser fordelingen av nye forklaringer på trykkested. Sandhed til Gudfrygtighed ble fra begynnelsen av (1737) ivaretatt av Vajsenhusets trykkeri i København, som fikk privilegium på utgivelsen.47

At teologisk strid og lokale vekkelser påvirket bokproduksjonen, blir tydelig om vi studerer utgiverstedene nærmere. Standardversjonene, det vil si Saxtorph-uttoget og den nye «Wexels-forklaringen» fra 1843, ble i de fleste tilfelle trykt i Christiania, mens de alternative initiativene ble realisert på mindre steder og da særlig i kystbyer i Sør-Norge, fra Fredrikshald i sørøst til Levanger i nord. Den geografiske spredningen av bokproduksjonen gjør seg særlig gjeldende i de urolige tiårene midt i århundret.

En slående trend kan leses ut av figur 4. Her ser vi hvordan antallet spørsmål og svar reduseres med tiden. Trendlinjen (prikket) faller jevnt. Pontoppidan mente det kunne passe med 759

1200

1000

800

600

400

200

0

1800–1899

Figur 4: Antall spørsmål (og svar) i nye katekismeforklaringer på 1800-tallet.

190 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

spørsmål i alt. De fleste av hans etterfølgere syntes på sin side at han nok hadde tatt for hardt i. Lærebyrden ble for tung for de små, og pugget fremmet neppe sann kristelighet. Saxtorph reduserte antallet til 541 én generasjon senere. Keyser, Kaurin og Wexels økte igjen antallet spørsmål til 639 i 1843.

Forklaringen med flest spørsmål og svar ble skrevet av Eidsvoll-presten Nicolai Wergeland. Mange hadde ventet seg en rasjonalistisk lærebok fra den kanten, men det skulle komme til å vise seg at også denne forfatteren nikket ærbødig til Pontoppidan i tittelen. Med sine 1122 spørsmål og svar markerer Nicolai Wergelands forklaring fra 1836 kurvens toppunkt. Man kan tenke seg at utenatlæring av en så omfattende tekst ikke kom på tale. Wergeland tok på denne måten, stilltiende, men effektivt, avstand fra det tradisjonelle pedagogiske puggeregimet.

Det laveste antallet spørsmål inneholdt en forklaring av Torger Tananger (1842–1919), lærer og kirkesanger utenfor Sandefjord. Boken hans utkom i alt åtte ganger, anonymt, i perioden 1890–1910, første gang omtrent samtidig med biskop Bangs, forklaringen som gikk seirende ut av fornyelseskonkurransen uten en gang å ha deltatt.

Annenutgaven (1891) av Tanangers bok reklamerer for seg selv med utdrag av en anmeldelse som roser forfatteren for å ha holdt antallet spørsmål lavt. Det dreide seg om 139, ikke flere, det vil si mindre enn en femtedel av Pontoppidans opprinnelige antall. Anmelderen vurderte det som bare rett og rimelig at forfatteren til gjengjeld hadde vært raus med aktuelle bibelsteder. Fremstillingen er konsentrert om «de store hovedpunkter», den inneholder «kun hovedspørgsmaal».48 En kommentator i Morgenbladet kan bekrefte at «Spørgsmaalene er korte og greie og bestemte, svarene ligesaa».49

Til tross for den gode mottakelsen og det overkommelige omfanget hadde heller ikke Tanangers forklaringsforsøk fremtiden for seg. Vi får et ironisk hint om hvordan det forholdt seg, av forfatterens gamle sogneprest, Christinus Lange, som i forordet til den utvidede lærerversjonen av boken mener Tanangers store fortrinn som forfatter ligger i det at han «vandrer paa

gjenferdene etter pontoppidan 191

de gamle, kjendte, prøvede stier uden at bøie af for moderne opfatninger».50 I 1885, fortelles det, gråt elevene i Tanangers avgangsklasse uhemmet på siste skoledag. De ville ikke forlate klasserommet og sin kjære lærer. Slutt var det i alle fall.51

Konkurransen i 1882, som resulterte i Bangs nye forklaring i 1891, kom til å bli det siste forsøket fra statens side på å reformere katekisme- og, fremfor alt, forklaringstradisjonen. Tiltaket ble iverksatt i en tid da det norske samfunnet gjennomgikk radikale endringer. Demokratisering og sekularisering gjorde seg gjeldende på flere områder, ikke minst innenfor skole- og utdanningssektoren. I 1889 ble allmueskolen omformet til folkeskole. Endelig kunne skillet mellom overherrer og undersåtter utviskes. Den nye folkeskolen skulle være en enhetsskole for alle barn, på like vilkår. Staten bygde opp en egen ikke-kirkelig skoleadministrasjon; presten skulle ikke uten videre være leder av skolestyret, bare ha tilsyn med kristendomsfaget.52 Viljen til sekularisering av skolen kan imidlertid ennå ikke leses ut av formålsparagrafen (§ 1), som satte kristelig oppdragelse før allmenndannelse. Likevel måtte alle kunne se at kristendomskunnskapen som fag utgjorde en stadig mindre del av det totale timetallet. Kristendomskunnskapen «ble et fag blant andre fag», som det heter i Norsk lærebokhistorie.53 Dessuten forsvant konfirmasjonen uten et ord som skolens mål og første begrunnelse. I 1860-loven stod det (i § 49) at barna skulle skrives ut av skolen når de var klare for konfirmasjon. I den nye loven av 1889, derimot, nevnes konfirmasjonen overhodet ikke.

På overflaten gikk livet sin vante gang, på skolen som ellers de siste par tiårene av århundret. Elevene satt fortsatt bøyd over katekisme og forklaring i håp om til slutt å kunne gjengi alt som stod, uten hjelp av bøkene, slik Luther hadde bestemt det mer enn 350 år tidligere. Mot slutten av århundret kom endringene. Noen forfattere av forklaringer forlot da den tradisjonelle organiseringen av lærestoffet i spørsmål og svar. Det varte uansett ikke så lenge før forklaringen ble erstattet av nye typer lærebøker. Som skolebok holdt Luthers lille stand atskillig lenger. Under arbeidet med den nye 1891-forklaringen hadde

192 kapittel 7 umulig fornyelse (1814–1911)

A. Chr. Bang benyttet anledningen til å underkaste Luthers tekst et grundigere studium enn noen hadde gjort før ham. Sommeren 1888 tilbrakte han i København med stipend for å studere katekismetekstens historie. Skulle han gjøre seg noen forhåpning om å nærme seg Luthers opprinnelige intensjon, måtte han følge de tyske og latinskspråklige originaltekstene og deretter de danske oversettelsene utgave for utgave. Resultatet ble fremlagt til offentlig bedømmelse i 1891,54 noen måneder før den endelige versjonen kunne autoriseres og lanseres. Det historiske forarbeidet ble trykt i to lærde bind få år senere.55 1800-tallets katekismehistorie tematiserer aldri noe oppgjør med den gamle teokratiske samfunnsmodellen og den absolutistiske formen for religionsutøvelse den forutsatte. Historien tydeliggjør like fullt den sekulariseringsprosessen som utviklet seg i staten så vel som blant folk flest. Denne utviklingen fortsatte med uforminsket kraft i det følgende århundret. Fortsatt skulle det pugges, men tross alt stadig mindre. Spørsmålet melder seg: Hvor mye forstod egentlig ungdommen av de tekstene de kunne lire av seg?