kapittel 8 Tradisjonsbrudd (1868–2018

KAPITTEL 8

TRADISJONSBRUDD (1868–2018)

til tross for all strid og ugreie beholdt katekismen sin sentrale stilling i det evangelisk-lutherske kongeriket Norge gjennom hele 1800-tallet. Luther hadde gitt oss de grunnleggende tekstene og Pontoppidan den utdypende forklaringen. Til sammen utgjorde de to bøkene det læregrunnlaget som alle barn måtte tilegne seg om de skulle kunne kalle seg kristne og gjøre seg noe håp om til slutt å «komme til himmelen». Dette åndelige læregrunnlaget hadde i tillegg fått en sekulær, politisk side. Det regulerte de unges tilgang til arbeidsmarkedet, ekteskapet og voksenlivet.

For å kunne sette det ambisiøse opplæringsprogrammet ut i livet hadde staten, gjennom Kirken, for lengst etablert to dertil egnede institusjoner: skolen og konfirmasjonen. Mot slutten av århundret ble det ganske klart at det å innprente ungdommen katekismen ikke utgjorde skolens eneste mål. Både stat og kirke innså at samfunnet hadde alt å vinne på å bruke skolen til å bygge kompetanse på flere områder enn det religiøse. Kristendomskunnskapen ga ikke uten videre svar på tidens krav. Separasjonen var ikke til å unngå. Likevel skulle det gå mer enn hundre år før vi fikk se slutten på prosessen.

194 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

Hvor mye lærte egentlig norsk skoleungdom av Luther og Pontoppidan så lenge katekismen ennå holdt stillingen? Lyktes stat og kirke med sitt storstilte indoktrineringsprosjekt? I hvilken grad ble norske jenter og gutter «helliggjort»? Det spørs om vi har det kildematerialet som skal til for å kunne besvare slike spørsmål. Vi kan studere myndighetenes politiske bestrebelser og geistlighetens skiftende dogmatiske anfektelser i detalj, men den effekten opplæringsprogrammet faktisk ga, vet vi altfor lite om.1

Én type kilde som kan konsulteres i denne sammenheng, har vi i skoleelevers egne minner om hva de lærte, for eksempel de minnene som finnes nedskrevet i to bokserier initiert av Nasjonalforeningen for folkehelsen. På 1960- og slutten av 1970-tallet arrangerte denne foreningen av frivillige «landskonkurranser for eldre», ikke bare for å bidra til utforskningen av den norske kulturhistorien «nedenfra», men også med et terapeutisk siktemål. Man ønsket å aktivisere den eldre garde med penn og papir. Resultatet ble utgitt i 14 × 2 bind: I manns minne (1967–1975) og I nær fortid (1982–1987). Når bidragsyterne tenker tilbake på sin skolegang omkring århundreskiftet 1800–1900, trekker de gjerne frem katekismen. Kristian Tordhol fra Lesja, som ble født i 1889, later til å la lært en hel del:

I småskulen var det lekse i katekisme og bibelsoge, og eitt og anna salmevers skulle ein lære òg. I mellomklassen vart det òg forklåring, Noregs-soge, geografi og naturlære.

Katekisme, forklåring og salmevers lærde vi ordrett, og sa det fram slik når vi vart høyrde. Det skulle lesast greit og vakkert. Lekselesing var god trening i lesekunsten. Attåt vart det stilt spørsmål så ein skulle svara «utu hovudet». Det greidde eg kleint. Bibelsoge og sidan kyrkjesoge skulle forteljast med «eigne ord». Det var ikkje så endeframt dersom ein hadde lært godt det som stod i boka på det gammaldagse bokmålet. Urimeleg var det å venta av barn at dei på ståande fot, bokstaveleg tala, skulle kunne gjeva att innhaldet på bygdemål. Hadde ein fått fortalt føreåt på heimemålet, hadde

kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018) 195

det vore annleis. Men som det var, kom ein lettast frå det med å lære etter boka. Slik var det med alt. Det var så mykje ein ikkje forstod, men «lære det» kunne ein. Og ein skjøna etter kvart, men noko tungvint var det.

Vi brukte biskop Laaches forklåring med 298 spørsmål og svar. Eg hadde sidan stor nytte av å ha lært boka vel. Da måtte ein også kunne katekisma. Ein bør kunna sjølv det ein skal lære andre.2

I 1898, da unge Tordhol begynte på skolen, fylte leseopplæring («staving») og skjønnskrift det meste av skoledagen. Lekser var ensbetydende med utenatlæring av katekismen. Spriket mellom dølemål og gammelmodig dansk bød sannelig på problemer, om enn ikke akkurat slik vi kunne ha trodd. For elevene hadde åpenbart vanskeligere for å gjengi noe med egne ord enn å si frem noe de hadde pugget «på fremmedspråk», skal vi tro informanten. Dette kan bare bety at gamle skriftspråklige (dvs. danske) tekster med et abstrakt, dogmatisk innhold i liten grad ble forstått. Redningen lå i å lære leksa utenat. Når Kristian som gammel mann til slutt gir uttrykk for at han siden hadde «stor nytte» av å ha pugget biskop Laaches forklaring så den satt, må det helst forstås med referanse til hans senere virke som lærer – det at han selv, som voksen, ble betrodd oppgaven med å tradere luthersk kristendom i form av Niels Laaches posthumt utgitte forklaring fra 1892.

Ellers skriver verken Kristian Tordhol eller noen av de andre bidragsyterne om interesse, glede eller takknemlighet i forbindelse med katekismeopplæringen. Få ser ut til å ha forbundet skolen med noen form for lyst. Dette betyr selvfølgelig ikke at alle barn mislikte katekismen eller hadde et rent instrumentelt forhold til den, men vi kan konstatere at de som frivillig skrev om sine minner fra de første skoleårene, synes å ha hatt et kjølig, pliktbetont forhold til den lutherske dogmatikken og måten den ble formidlet på. En annen informant, Ingeborg Raaen Slind, født i Selbu i 1893, forteller også om frykt: «I katekisma stod det om dommedag og Herrens gjenkomst, – eg torde mest

196 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

ikkje sjå på desse stykka, og det var både stilt og alvorsamt i skolestuggu den dagen me hadde lekse om dommedag og Herrens gjenkomst» (dvs. slutten av katekismens annen part).3

Jens Stubseid fra Askvoll i Sunnfjord, født i 1882, tenker i 1973 tilbake på sin barndoms katekismeundervisning som en særlig anledning for læreren til å utøve brutalitet: «Av skulefaga var visstnok bibelhistorie og katekisme det viktigaste, og dei faga som førte til mest juling.»4 Fysisk avstraffelse av elever var «lov» helt til 1936 og unntaksvis praktisert enda lenger. Når informanten skriver at katekismen «visstnok» var det viktigste han skulle lære, mistenker vi at han selv helst hadde et annet standpunkt. Det meningsløse pugget ungene ble utsatt for omkring år 1900, er et gjennomgangstema i minnene fra skolen. Katekisme og forklaring, Luther og Pontoppidan, utgjorde kristendomsundervisningen, skriver Ivar Alfred Iversen Kjøde fra Kjødepollen i Nordfjord: «Vi laut lære dei på pugg og lese leksene utanåt. Det var å pugge og lese lekser, og ferdig med det. Vi tenkte mindre over om det hadde nokon verdi.»5 At katekismen også kunne inngi skoleungene en følelse av tradisjon og tilhørighet, virker sannsynlig, men de aller fleste av de som har ytret seg om saken, tar til orde for at de hadde lite eller ingenting igjen for alt pugget. Mange hadde opplagt vanskelig for å forstå hva som stod, og det bidro ikke til lærelysten.

Fornorskingen

Den mangelfulle forståelsen var ikke noe nytt fenomen omkring år 1900. Den hadde etter all sannsynlighet fulgt katekismen gjennom hele dens norske historie. Vi har for lengst registrert både vankunne og uvilje mot katekiseringen; bevarte visitasberetninger etterlater ingen tvil om det (se kap. 1 og 2). Da allmueskolen ble etablert, ble den begrunnet med behovet for at tekstene skulle forstås før de ble lært utenat.6 Vi har òg registrert hvordan spørsmålene i Pontoppidans forklaring ble stadig færre med årene, av den enkle grunn at hensynet til utenatlæring altfor ofte trumfet hensynet til forståelsen (se kap. 7). Endelig

fornorskingen 197

har vi her i dette kapitlet fått lese vitnesbyrd fra elever som for drøyt hundre år siden ble drillet i både katekisme og forklaring uten at de i virkeligheten skjønte så mye av det.

Språkhistorikerne kan fortelle at mellomnorsk (den sene versjonen av norrønt) ennå var i bruk som skriftspråk i Norge på begynnelsen av 1500-tallet, selv om dansk på den tiden var i ferd med å overta. Tidsskillet mellom de to skriftspråksperiodene har vært lagt til både 1523 (oppløsningen av Kalmarunionen) og 1536–1537 (den danske reformasjonen). Bruken av dansk skrift i handel og statsadministrasjon var under enhver omstendighet vel etablert lenge før.7 Talt norsk skilte seg tydelig fra det danske skriftspråket. Internt i det norske talespråket fantes det dessuten stor dialektal variasjon. Ifølge Norsk språkhistorie har gapet mellom skrift og tale i Norge aldri vært større enn i dansketiden (1536–1814). Man regner ikke med at reformasjonen og det nye danske kirkespråket fikk noen særlig innvirkning på talemålet i Norge før utpå 1700-tallet, og da mest i sørlige, kystnære strøk.8

Vi kan lett forestille oss hvilke utfordringer det danske skriftspråket skapte på både avsender- og mottakersiden. Prester, klokkere, skoleholdere, foreldre og barn – alle hadde de språklige barrierer å forsere. Kirkens ambisjon lå i forståelsen, i målet om å formidle sann evangelisk kunnskap til alle barn, jenter som gutter. Da det kom til stykket, viste det seg at dette målet ikke godt kunne nås. Utenatlæringen kunne bare redde stumpene. Antakelig ga den både lærer og elev følelsen av en slags mestring, tross alt.

Språkproblemet kom for alvor til overflaten i og med fremveksten av landsmålet midt på 1800-tallet. Ivar Aasen lanserte sine Prøver af Landsmaalet i Norge sommeren 1853; fem år senere startet A.O. Vinje utgivelsen av sin epokegjørende ukeavis Dølen. Den første katekismen på landsmål ble utgitt i Bergen i 1868. Oversetteren, Georg Grieg, tilhørte Vestmannalaget, det vil si målsakens fortropp i Bergen. Som konsulent brukte han selveste Ivar Aasen, som dermed aldri kom til å publisere den oversettelsen han hadde planlagt for egen del.9 Griegs over-

198 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

settelse begrenset seg til de fem hovedpartene og fylte bare 24 sider. Noe fullgodt alternativ var det ikke snakk om; det dreide seg snarere om en prøveballong.

Større betydning fikk den neste landsmålsutgivelsen, fra 1873. Opphavsmannen het Olav Jakobssøn Høyem (1830–1899); han hadde gått på lærerseminar, blitt uteksaminert som en av landets første telegrafister og i 1864 fått ansettelse som seddelkontrollør ved Norges Banks trykkeri i Trondheim. Tidlig hadde han latt seg engasjere språkpolitisk, og det i en viss opposisjon til Ivar Aasen, hvis språknorm han fant altfor vestnorsk. Men at målsaken var av fundamental betydning for nasjonen, tvilte han aldri på. «Mor sitt mål er det åndens stål, som skapar eit folk av mugen», parafraserer han Grundtvig.10 Ennå finnes det en O.J. Høyems gate i den trønderske hovedstaden.

I forordet til Barnlærddomen eller den litle katekjesen hans Morten Luther avviser Høyem Bergens-katekismen fra 1868 som et forsøk på å «skjepa in norske ord i den framande ubarnslege rama». Selv foretrakk han en «barnslig» tekst, i betydningen «forståelig for barn», og satte seg som mål at barna uten voksenhjelp skulle «kunde leite fram den rette tanken av sætningom». Da var ord som «Evighed» – eller «Æva» på landsmålet – ubrukelige. Slutten av Fadervår gjengir han slik: «For rikjet er dit, og makta og æra er di utan ophav og ende.»11

Om ungene bare kunne få teksten på sitt eget norske mål, argumenterte Høyem, ville mye være gjort. Da kunne de slippe «å tygge i seg alle desse bolkarne i ‘spørsmålsbokjen’, som veterleg er berre å kalle utordrag av ei framandordbok». Om bare språket ble gjort forståelig, ville også grunnlaget for all dogmatisk strid forsvinne, hevdet oversetteren optimistisk.12

I likhet med forgjengeren i Bergen nøyde Høyem seg i første omgang med å oversette de fem hovedpartene. Men året etter hevet han ambisjonsnivået. Annenutgaven (1874) ble bekostet av den unge teologen Adolf Arctander, redaktør for det kortlivede Nordisk Højskoleblad, og trykt i Kristiania. Høyem bygde ut katekismen sin med alle tilhørende parafernalia: bønner, bordvers, hustavlen, skriftemålet, «Børnelærdoms Visitatz» og

fornorskingen 199

de aktuelle bibelstedene, alt i alt 96 sider. Kanskje hadde han med dette løst forståelsesproblemet og gjort en slutt på generasjoners lidelse, den tyskdanske tvangsforingen av «dei enten gjeispande eller gråtande stakkarom, Noregs barn»?13

Nei. Den andre utgaven ble også den siste. Til gjengjeld fikk målmannen, bygdehistorikeren og seddelkontrolløren som katekismeoversetter flere etterfølgere. Den første landsmålskatekismen som virkelig slo igjennom, ble oversatt av salmedikteren, teologen og politikeren Elias Blix (1891).14 Og da Lars Eskeland, skolemann og forfatter, hadde oversatt Thorvald Klaveness’ Pontoppidan-bearbeidelse til landsmålet (1899), forelå også forklaringen i en versjon som fikk mange lesere i skolen.15

Det tok, som vi skjønner, lang tid før katekismen, språklig sett, ble norsk – sånn omtrent 350 år. Kirkeordinansen av 1607 instruerte landets prester (som for en del kom fra Danmark) om å forrette på «norsk» av hensyn til forståelsen,16 men noe tilsvarende språkdirektiv for katekismeundervisningen kom aldri. Samene var riktignok verre stilt enn nordmennene så lenge de måtte pugge noe de overhodet ikke hadde forutsetninger for å forstå, men også de sistnevnte, særlig bygdeungdommen i innlandet, hadde å forholde seg til tekster som lå fjernt fra deres eget talemål.

I de største byene, hvor dansk eller dansk-nær tale ble hørt mye oftere, virket språkterskelen vesentlig lavere. Noe normert skille mellom dansk og norsk skriftspråk kom ikke før med rettskrivingsreformene i 1907 og 1917. Den første erstattet blant annet de myke konsonantene (b, d, g) med harde (p, t, k), i den andre ble også enkel konsonant etter kort vokal erstattet av dobbel (hat→hatt). Dessuten kom a-endelser i bestemt hunkjønn (bygden→bygda) og en del diftonger (sten→stein) inn som valgfrie former. Etableringen av en egen «norsk» skriftnorm kom likevel for sent til at den fikk noen merkbar betydning for katekismeundervisningen i skolen og konfirmasjonsforberedelsene. Kirken var heller ikke blant de første til å ta den nye normen inn over seg og gi slipp på den tradisjonelle språkfor-

200 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

men. Gammel rettskriving og gotiske typer lå tilsynelatende «originalspråket» nærmere.

Konfirmasjonstvangen oppheves

Katekismens stilling omkring århundreskiftet 1800–1900 kan ikke godt vurderes uten at vi samtidig tar med i betraktning den forordnede bruken av bøkene, Luthers lille og den pontoppidanske forklaringen. Den etablerte ordningen fra 1730-tallet stod i prinsippet fortsatt ved lag. Ved hjelp av institusjoner som skole og konfirmasjon forutsatte stat og kirke at norsk ungdom ble innprentet den katekismekunnskapen som skulle til for at de med rette – i henhold til luthersk teologi så vel som Grunnloven – skulle kunne kalles evangelisk-lutherske borgere av landet.

Skolen gjennomgikk store endringer i løpet av 1800-tallets siste tiår. Kristendomskunnskapen hadde, slik vi allerede har konstatert, utviklet seg til å bli ett fag blant flere. Heller ikke konfirmasjonen hadde forblitt upåvirket av det moderne gjennombrudd. Kiellands dom over konfirmasjonen som «løgnagtig» hadde gjort inntrykk både på konservative og liberale.

Vi kan merke oss at kravet om å gjøre konfirmasjonen betinget av et fritt, individuelt valg først ble fremmet fra konservativt, pietistisk hold. Allerede på 1850-tallet hadde en toneangivende universitetslektor i teologi, den senere indremisjonshøvdingen Gisle Johnson, argumentert for en opphevelse av konfirmasjonstvangen. Johnson så det som avgjørende nødvendig å sette et kirkelig skille mellom virkelig troende kristne og verdslige navnekristne. Nattverden skulle forbeholdes den første gruppen. Såkalt massealtergang ble ansett som en vederstyggelighet. Tross alt hadde man mulighet til å regulere tilgangen til sakramentet gjennom konfirmasjonen. Lektoren kunne således konkludere: «Prinsippet for konfirmasjonsordningen med tvang er hedensk.»17

To ganger ble forslaget om å oppheve konfirmasjonstvangen formelt fremmet på slutten av 1800-tallet. Men den loven som knesatte det nye prinsippet, ble ikke vedtatt før i 1911.18 Lov

konfirmasjonstvangen oppheves 201

om konfirmantforberedelse og konfirmation kom til erstatning for den gamle av 1736. All tvang ble stilltiende opphevet, inkludert de straffebestemmelse som for eksempel Kiellands Abraham Løvdahl i teorien hadde kunnet frykte, om han da ikke – med foreldrenes støtte – hadde besluttet seg for å forlate statskirken.

Fra og med 1912 ble det altså mulig for en ungdom å ta del i prestens konfirmasjonsundervisning uten å fullbyrde den i og med selve konfirmasjonsseremonien. Man kunne også la seg konfirmere uten å gå til nattverd. Om deltakelsen i konfirmasjonsforberedelsene ble å betrakte som frivillig for medlemmer av statskirken, forble et uklart punkt. I virkeligheten fikk det ingen nevneverdige konsekvenser. Selve konfirmasjonsritualet ble dessuten vedtatt i tre valgfrie varianter: to med en ed om å forsake djevelen og alt hans vesen pluss håndslag (som ved en kontraktsinngåelse), og én, den nye, med en mer uforpliktende bekjennelse ledsaget av prestens velsignende håndspåleggelse. Denne siste varianten ble snart den vanlige. Grunnlaget for den sekulariserte konfirmasjonshøytideligheten vi alle kjenner så godt, var dermed lagt: bunad og blådress, familieselskap og gaver. Luther – enn si Gud – blir nærmest en uvedkommende i denne sammenheng.

Hovedattraksjonen ved forberedelsene kan i vår tid se ut til å være konfirmantleiren, «en opplagt grunn til å velge kirkelig konfirmasjon», som det står på Kirkens hjemmesider.19 Katekismen behøver ingen å kjenne noe til, heller ikke Luther. Ingen har lenger bruk for den gamle dogmatikken. I løpet av konfirmasjonsforberedelsene får ungdommen i stedet «oppleve» hva kristen tro er, reklamerer folkekirken: «Du får oppleve eit nytt fellesskap med andre på samlingar, leir eller weekend, og vert kjend med nye menneske – og kanskje du får ein ny ven?»20

I dag oppfattes konfirmasjonen lett som en livsynsnøytral overgangsrite, og det til tross for at brorparten (så vidt) av 15-åringene fortsatt lar seg konfirmere i folkekirkens regi: 52 prosent (2020).21 Bortimot en femtedel av årskullet, 19 prosent, konfirmeres borgerlig. Et slikt konkurrerende – og stadig voksende – sekulært tilbud har etter hvert eksistert i mer enn

202 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

70 år (siden 1951). De resterende 30 prosentene omfatter ungdom tilhørende andre religioner eller konfesjoner og utvilsomt også en betydelig gruppe som ganske enkelt lot konfirmasjonen seile sin egen sjø.

Statistikken bekreftes av de gratulasjonskortene som tilbys av bokhandlere landet rundt, eller også på internett. Noen av dem tilbyr ferdigtrykte hilsener til konfirmanten, eventuelt på rim:

Du står her i dag som konfirmant, en blomst i knopp, en uslipt diamant. Hva fremtiden bringer er opp til deg, nå skal du bygge og forme din vei.22

At hilsenen ikke har noen religiøs (for ikke å si konfesjonell) dimensjon, overrasker ikke. Det er som vi kunne vente. Konfirmanten formanes heller ikke; den voksne avsenderen konstaterer bare at alt nå er opp til den som er i ferd med å ta skrittet over i de voksnes rekker. Som om det bare gjaldt å gripe de mulighetene som finnes. Hva betyr «fremtid» for en ungdom i klimakrisens tid? Hundre år før ville en prest – med katekismen i hånd – formant sine konfirmanter om å underkaste seg Guds vilje.

Den gamle evangelisk-lutherske høytideligheten ser ellers ofte ut til å bli montert inn i en nasjonal kontekst. Religionen nasjonaliseres på liknende måte når vi henger norske flagg på juletreet. Konfirmasjonen er, ved siden av 17. mai, den store bunadshøytiden. På det gjengitte kortet er ikke bare den fagre og lyse konfirmanten nasjonalt antrukket. For all tydelighets skyld fyller de nasjonale fargene venstremargen. På side 2 følger et rimfritt visdomsord av ukjent opphav: «Det livet som ligger foran deg / er fullt av vanlige dager, / men også noen helt spesielle. / Ta godt vare på dem.»23 Kortets side 3 har to buede slisser i kartongen, til pengesedler.

konfirmasjonstvangen oppheves 203

I det tjueførste århundre dreier konfirmasjonen seg om forberedelser i form av «opplevelser», familieselskap og pengegaver. Korsets tegn er erstattet av de nasjonale fargene.

204 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

Religionen som privatsak

I 1980 kunne den pensjonerte læreren Jørgen Skjæveland fra Bjerkreim (1906–1994) ennå huske leksene han fikk da han begynte på skolen i 1914. Til å begynne med gikk de ut på å lære Guds bud utenat; deretter fulgte resten av katekismen: «Til jul hadde me pugga oss gjennom heile katekisma med hustavler.»24 Luthers lille hadde så å si helt fra starten av inkludert hustavlen som en sjette del, etter sakramentene. Denne delen, som ved hjelp av utvalgte bibelord regulerer forholdet mellom klasser, kjønn og aldersgrupper i det tidligmoderne lutherske samfunnet (jf. kap. 5), hadde ved forrige århundreskifte – etter 400 år – ennå ikke mistet sin aktualitet i den norske folkeskolen. Men hvorfor skulle den nå ha gjort det? Inneholdt den kanskje ikke «ord av den hellige skrift, ved hvilken enhver i sitt kall og sin stilling blir påminnet om sine plikter»?25

«Hustavlens verden» assosieres helst med det tidligmoderne bygdesamfunnet på 1600- og 1700-tallet. På 1900-tallet finnes ikke denne verdenen lenger. Derfor har det tilhørende regelsettet heller ingen funksjon. Det fremstår tvert imot som en oppsiktsvekkende anakronisme. At den ennå ble holdt i hevd av skolen, sier sitt om hvor tradisjonsbundet – eller politisk reaksjonær – Kirken og skolen ennå fremstod de første tiårene av det tjuende århundret. I norsk litteratur får vi et levende inntrykk av hustavlens lutherske standarder hos Petter Dass, i hans Katekismesanger. Men også lyrikeren Arnulf Øverland, som debuterte i 1911, kunne forholde seg til de samme standardene.

Samlingen Øverland utga i 1929, kalte han nettopp Hustavler, med uuttalt referanse til skolens kristendomsundervisning. Titteldiktet gir god mening dersom vi forholder det til Luthers – og Bibelens – ord, og da særlig til hustavlens tiende avsnitt. Her dreier det seg om unge folks (dvs. menns) «embete» mot de gamle. Som ellers i teksten foreskrives lydighet og underkastelse. Før vi ser nærmere på diktet, kan vi imidlertid kaste et blikk på hva 1600-tallspresten Petter Dass skriver om relasjonen mellom unge og gamle menn i sin tiende sang til hustavlen:

religionen som privatsak 205

Hør, unge Mand, hvad dig anstaar [hva som passer seg for deg],

Du dig saaledis føyer, At du for de graahærdet Haar [grå hår]

Dig smugt ærbødig bøyer, En gammel Mand, der med Forstand

Kand hvide Lokker bære,

Fortienner vel den Ære.26

Dikterpresten tiltaler den unge mannen direkte, i imperativs form («Hør»). Han formaner ham om å anerkjenne den eldre fordi han fortjener det. Vi kan med litt velvilje tolke ham slik at alder gir forstand. Den unge har bare å føye seg, i dette som i alt annet. Kvinnene blir overhodet ikke nevnt, verken unge eller gamle. I den tredje strofen (av i alt fire) får vi forklaringen på hvorfor det må være slik. Gud har bestemt det:

GUd staar hofferdig [hovmodige] Folk imod,

Og deris Flagg nedstryger [firer], Men dennem [mot dem] er hand Hierte-God,

Som selver sig ydmyger. En stolter [hovmodig] Aand skal for hans Haand

Som Træ for Øxen bukke [falle],

Men hine [de andre, ydmyke] voxer smukke.

Den unge hovmodige, som ikke vet å underkaste seg, skal «felles». Underkaster han seg, vil han derimot belønnes med et godt liv; han vokser seg «smukk». Ikke bare Gud, men også kongen, prestene og husfedrene fortjener lydighet og respekt – i kraft av sin alder og sitt kjønn. Hvordan en slik lære kunne holdes i hevd som guddommelig ennå i 1929, virker i dag mildest talt besynderlig. Men det kunne den. I Thor G.B. Odlands utgave av den lille katekismen, som kom for 24. gang samme år som Øverlands diktsamling, utgjør følgende tekst hustavlens tiende avsnitt: «I yngre skal underordne eder under de eldre, og I skal alle iklæ eder ydmyghet mot hverandre; ti Gud står de stolte

206 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

imot, men de ydmyge gir han nåde. Ydmyg eder derfor under Guds veldige Hånd, forat han kan ophøie eder i sin tid. 1. Pet. 5,5–6.»27 Omtrent slik heter det i apostelen Peters brev. Frelse og evig liv i det hinsidige gjelder i Peters første brev som underkastelsens lønn.

Hva skriver så Øverland på sin hustavle? Diktet har tre strofer. De to første står som hverandres motsetninger, mens den siste utgjør en slags syntetisk konklusjon:

Der er en lykke i livet, som ikke vendes til lede: Det, at du glæder en anden, det er den eneste glæde.

Der er en sorg i verden, som ingen tårer kan lette: Den, at det var forsent, da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden stå ved en grav og klage. Døgnet har mange timer. Året har mange dage.

Her finnes ingen bydende imperativer. Dikteren synes heller å snakke med seg selv. Du-et han henvender seg til, er ikke kjønnsbestemt og kan godt inkludere ham selv. Det lydig- eller føyelighetskravet vi blir innprentet av det lutherske forelegget, har her veket plassen for et kjærlighetsideal: å glede en annen. Den som lar være å søke denne gleden, blir ikke truet med Guds vrede, men må selv ta konsekvensen av sin forsømmelse. Det gir likevel ingen mening at hun eller han gir seg hen til sorgen over å ha sviktet. Livet må gå videre. Dikterprestens tro på at Gud «naar Tiden kommen er / Med Glæde dem ophøyer», finnes det ingen spor av. Så langt fra hverandre står de, Dass

religionen som privatsak 207

Dikteren Arnulf Øverlands hustavle har etter hvert utkonkurrert Luthers i de tusen hjem.

208 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

og Øverland, den evangelisk-lutherske religion og det tjuende århundres verdslige moral.

Øverlands dikt ble så populært at folk broderte det i korssting og hengte det på veggen i glass og ramme, som en «virkelig» hustavle. Tiden hadde løpt fra den lutherske originalen. Den siste katekismeversjonen jeg har kunnet finne som ennå inneholder hustavlen, ble sendt ut av Cappelen i 1954, det 38. opplaget av Bangs versjon, revidert av Gustav Dietrichson.28 Dette betyr at hustavlen her i Norge ble holdt i hevd oppsiktsvekkende mye lenger enn i våre naboland. Idéhistorikeren Ingrid Markussen påpeker at denne katekismens sjette del går ut av bruk på begynnelsen av 1800-tallet både i Sverige og Danmark.29 Bare i Norge tviholdt man på den førmoderne samfunnsmodellen i skolen. Først på 1950-tallet ble det omsider klart også her: Religionen var i ferd med å miste sin posisjon i offentligheten og bli en privatsak. Hustavlens guddommelige regulering av samfunnet kunne ikke engang skolen opprettholde.

Farvel til den lutherske pedagogikken

Den forsinkede hustavlesortien kan kanskje til en viss grad forklares med at den «sekulære» skoleloven av 1889 aldri vakte stor oppsikt. Det at skolen etter 1889 ikke lenger hadde konfirmasjonen som mål, fikk gå temmelig upåaktet hen. Elevene merket neppe noen forskjell. 1911-vedtaket som satte sluttstrek for konfirmasjonstvangen, bidro heller ikke til store forandringer. Katekismepugg og konfirmasjon fremstod under enhver omstendighet ikke som noe valg. Etter tre–fire hundre år var dette blitt en «naturlig» ting i det norske samfunnet, en initiasjonsrite på terskelen til voksenlivet og en grunnfestet tradisjon. Alle barn tok for gitt at skolens oppgave lå i å innprente dem katekismen, og at de skulle «gå for presten» når de hadde fylt fjorten og et halvt. Konflikten mellom kirke og stat tilspisset seg riktignok på høyeste nivå, blant biskoper og professorer, vekkelseskristne konservative på den ene siden og liberale embetsmenn på den

farvel til den lutherske pedagogikken 209

andre. I 1907 ble Det teologiske menighetsfakultet etablert som en direkte konsekvens av en teologisk professorutnevnelse ved Universitetet. Da liberaleren Johannes Ording ble ansatt, valgte den konservative professor Sigurd Odland i følge med kirkestatsråd Christoffer Knudsen å søke avskjed. Odland engasjerte seg umiddelbart for Menighetsfakultetet og gjenopptok sin gjerning der. Ikke så mange årene etter hadde den nye institusjonen passert Universitetet som landets største presteskole.

I 1933 ble motsetningen akutt da Nationaltheatret ville sette opp den amerikanske dramatikeren Marc Connellys stykke Guds grønne enger – med Vårherre selv på scenen i en «negers» skikkelse – på landets fremste skueplass. Øverland helte olje på ilden ved å holde sitt «blasfemiske» foredrag «Kristendommen den tiende landeplage» i Studentersamfunnet. Stor oppstandelse. Den dype og mørke «understrøm av antireligiøs fanatisme» som var kommet til overflaten,30 bar bud om en ny ukristelig tid. Sekularisering truet landet. Ikke å undre seg over at striden endte med opprettelsen av et nytt politisk parti: Den tidligere Venstre-politikeren Nils Lavik ble innvalgt som Hordaland Kristelig folkepartis første representant til Stortinget høsten 1933.31 Den protesten som hadde møtt P.A. Jensens Læsebog i 1863, rettet seg nå mot et teater og en dikter. Sekulariseringsagentene, hevdet man, fremmet «skrønebøker» og gudsbespottelse på bekostning av Guds ord.

Avviklingen av katekismen foregikk helst i det stille, uten våpengny og krigsrop. Sakte, men sikkert ble de gamle kateketiske rammene rundt skolens religionsopplæring demontert. Forklaringsproblemet ble aldri løst. Kristendomsfaget ble i stedet skjøvet over fra dogmatikken til bibel- og kirkehistorien.32 Normalplan for landsfolkeskulen fra 1939 forholdt seg taus om «forklaringa». Med dette er Pontoppidan-æraen i hovedsak over, etter temmelig nøyaktig 200 år. Den nye planen gjorde det klart at katekismeundervisningen ikke skulle begynne før «i 7. skuleåret». Ingen behøvde lenger å lære mer enn de fem «hovedpartene» utenat; Luthers forklaringer («uttydingane») skulle bare leses innenat, «med sikte på at elevane skulle skjøna

210 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

og eigna til seg innhaldet».33 Slik fikk i realiteten også hustavlen dødsstøtet, om enn ikke umiddelbart. Inngrodde tradisjoner lar seg ikke avvikle over natten.34

Mange steder ble den nye planen møtt med passiv motstand. Lars Beite, som senere ble skoledirektør i Rogaland, forteller i sin bok Om utbygginga av grunnskulen i Rogaland 1950–1980 (1984) at mange skoler på Sørvestlandet lenge nølte med å ta den nye normalplanen til følge. Timetallet i kristendomskunnskap ble ikke redusert som forutsatt, korporlig avstraffelse ble praktisert som før og katekismepugget holdt høyt i ære. Mange skolestyrer ignorerte rett og slett rundskrivene fra skolemyndighetene. I 1953 sendte fylkesskoledirektøren ut et skriv med spørsmål om hvordan det gikk med innføringen av den nye normalplanen – 14 år etter at den var blitt vedtatt. Svarene tydet på at motstanden var massiv. Imsland krets holdt seg ennå til sin gamle plan fra 1925, den til Torvastad skrev seg fra året før, 1924. Gjesdal hadde overført timer fra fag som skriving, sang og heimstadlære til kristendomskunnskap for å opprettholde det høye timetallet der. Av Høle og Forsand skolekrets gjøres skoledirektøren oppmerksom på at Luthers lille katekisme vanskelig kan erstattes: «I over 400 år og enno i dag har me inga betre lærebok i kristenlære for barn […]. Difor legg ein vekt på at alle barn med vanleg gode evner skal lære utanåt alle katekismestykke så godt at innhaldet vert eit fast kunnskapsgrunnlag for trua og ei stødig rettleiing for livet.»35 For noen myndighetspersoner lot pugget til å være umistelig. Man tviholdt på forestillingen om at forståelsen kom som en følge av utenatlæringen.

I den neste mønsterplanen, fra 1974, blir katekismen ennå nevnt, men mer som et materielt klenodium enn som en åndelig kraft eller dogmatisk nødvendighetsartikkel: «Troslære, bekjennelsesformularer, budene og Fadervår bør få et pent og oversiktlig opptrykk til bruk i undervisningen på alle trinn fra 4. klasse.»36 Så gikk det da heller ikke mer enn et par år før markedsgrunnlaget for pene opptrykk sviktet. Det siste jeg har funnet som ble brukt i den offentlige skolen, kom i 1976 (Bangs

farvel til den lutherske pedagogikken 211

utgave, 38. opplag). Like fullt refereres det til den slitesterke læreboken både i den reviderte mønsterplanen fra 1987 og i Læreplanverket fra 1996, om enn ganske uforpliktende, som læregrunnlag: «Elevene skal lære om grunntrekkene i kristen tro og etikk i lys av kristendomsforståelsen i Luthers lille katekisme.»37 Dermed farvel.

I de frikirkelige privatskolene holdt tradisjonen stand mye lenger. Uten det lutherske læregrunnlaget ville deres eksistensberettigelse bortfalle. Følgelig ble både Luthers lille og Pontoppidans Sandhed videreført som pensum og utenatlæring i henhold til reformatorens opprinnelige forskrift.

Ennå i 2021 lærer for eksempel elevene i Menigheten Samfundets skoler i Kristiansand og Egersund de fem partene mens de går på barnetrinnet. Som bok har likevel katekismen forsvunnet, også i disse skolene. Tekstene finnes gjengitt i en nyere lærebok for kristendomsfaget. Pontoppidan ble endelig avviklet først i 2008.38 Samfundet, som driver fire skoler i Agder og Rogaland, kan føre sine tradisjoner tilbake til 1890, da en gruppe dissidenter under ledelse av Bernt Lomeland brøt ut av statskirken. En ny alterbok hadde skapt dogmatiske bruduljer.

På Gamleveien skole i Egersund er også Pontoppidan i stadig bruk. Denne skolen drives av Det Almindelige Samfund, som i 1901 brøt ut av Menigheten Samfundet. Så sent som i 2005 fikk de der produsert en språklig modernisert utgave av Sannhet til gudfryktighet – i original, ikke utdrag – og holdt fast ved utenatlæring som «et element» i undervisningen.39 At Pontoppidans språk ble modernisert, er ellers verdt å merke seg, fordi denne menigheten fremstår som grunnleggende konservativ, for ikke å si førmoderne i sin fundamentalisme. Det Almindelige Samfund (merk skrivemåten) styres etter patriarkalske prinsipper. Medlemmene vegret seg lenge mot å stemme ved valg. Hvis Gud uansett styrer verden, hva er da poenget med demokrati?40

Et symbolsk punktum for en nesten 300 år lang bokhistorie ble satt i 2018, da den eldste og nest største av de norske frikirkene, Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn (DELK), tok et

212 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

kraftfullt oppgjør med sin førmoderne pedagogikk. Menigheten driver skoler i Oslo, Tønsberg, Sandefjord og Skien. Våren 2018 sendte samfunnets leder eller «tilsynsmann» ut et brev med en uforbeholden beklagelse til elever som hadde gått på DELKs skoler i årene mellom 1955 og 1990, til sammen ca. 2300. I brevet beklaget kirkesamfunnets ledelse fremfor alt skolens praksis med hensyn til katekismepugg:

Vi vet for eksempel at kristendomsundervisningen, med sin store vekt på utenatlæring, skapte en nederlagsopplevelse for mange elever. Kristendom ble for noen forbundet med å mislykkes, med gjensitting og straff. Mobbing, både fra lærere og medelever, har skapt varige sår hos enkelte. Å være en del av en klasse der medelever ble utsatt for dette må ha vært vondt å være vitne til.41

Av de presseoppslagene brevet nokså umiddelbart førte til, fremgår det at nettopp Pontoppidan utgjorde kjernen i problemet.42 Ved DELKs skoler brukte man en språklig modernisert utgave som kirkesamfunnet selv hadde stått for utgivelsen av (første gang i 1941, den siste i 1996). Beklagelsen omfatter, som vi skjønner, ikke selve lærebyrden, de 759 spørsmålene og svarene, men den følelsen av nederlag det tøffe kravet om utenatlæring uvegerlig måtte fremkalle i mange. I tillegg kommer de sosiale sanksjonene mot de «tungnemme»: gjensitting og mobbing. Av en udatert «Forsøksplan i kristendomskunnskap for 1. til 9. klasse», høyst sannsynlig utarbeidet i forbindelse med opprettelsen av DELKs ungdomsskoler omkring 1970, fremgår det at Pontoppidan den gang sto på programmet fra og med annen til og med femte klasse.43 Planen understreker det gamle kravet om at forståelsen må sikres først: «Det må i det hele legges stor vekt på at elevene oppfatter mest mulig av meningen i lærebokteksten før den festes i hukommelsen.» Vi hører med dette liksom et ekko av Speners ord, av Pontoppidans, og av reskriptet fra 1738. DELK avviklet Sannhet til Gudfryktighet som pensumbok i 2001, da den ble erstattet av et nyskrevet læreverk.

lar katekismen seg redde? 213

DELK-ledelsens brev gir uttrykk for en selvransakelse og et historisk ansvar som avtvinger respekt. «Ingen er tjent med at disse mørke sidene ved DELKs nære historie tildekkes, omskrives eller forties.» På den annen side kan man på sett og vis også forstå skolens gamle praksis som luthersk i sitt opphav. I forordet til sin lille katekisme gir reformatoren klart uttrykk for de represaliene som ville bli satt inn mot dem som ikke lærte det de skulle:

Men til dem som ikke vil lære dette, skal man si at de fornekter Kristus og ikke er kristne; de skal ikke gis adgang til nattverden, ikke få stå som faddere og heller ikke gjøre bruk av den kristne frihet på noen som helst måte. Nei, de skal ganske enkelt overgis til paven og hans jurister – og dertil djevelen selv. I tillegg skal foreldrene eller husbondsfolket nekte dem mat og drikke og gjøre det kjent for dem at fyrsten vil jage den slags udannete mennesker ut av landet.44

Trusler om utstøtelse, fordømmelse og matnekt utgjør de virkemidlene reformatoren finner nødvendige i strevet for å gjennomføre katekismeprosjektet. I 2018 lot det seg ikke lenger gjøre å forsvare et slikt standpunkt, heller ikke i et lukket, evangelisk-luthersk miljø.

Lar katekismen seg redde?

Etter at rekken av skoleutgaver ebbet ut på 1970-tallet, har utgivelsen av Luthers lille klassiker vært sporadisk. Den siste utgaven beregnet på konfirmanter og unge lesere kom til reformasjonsjubileet i 2017, med Kirkens velsignelse.45 Tittel: Martins lille KateQuizme. Baksideteksten opplyser oss om at vi har med en «morsom og lærerik» introduksjon til de fem hoveddelene å gjøre. «Her lærer du også litt om Martin Luther og reformasjonen.»

Det dreier seg ikke om noen tradisjonell utgave av Luthers tekst, men en slags presentasjon med quiz (kateketiske spørsmål

214 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

«Make the Church great again!» Slik appellerte man (selvironisk?) til ungdommen i 2017, året etter at Donald Trump brukte det samme slagordet i sin kampanje for å bli valgt til USAs 45. president.

lar katekismen seg redde? 215

og svar) og humor som formidlingsredskaper. Det første bud gjengis slik: «1. Du skal ikkje ha andre enn meg.» Leseren får tre alternativer til utfylling: «a) vener b) gudar c) lagleiarar.» I forordet skriver forfatteren, kulturjournalisten Jon Selås, at «Luther så det som sin største oppgave å bringe Bibelen og troen ut til helt vanlige mennesker som deg og meg. Så i dette lille quiz-heftet følger vi hans oppfordring: Vi ser på de grunnleggende hovedtekstene i kristendommen.» Likevel kommer anbefalingen med forbehold: «En kritisk leser av i dag vil raskt finne ut at også Luthers tolkninger i ikke ubetydelig grad er preget av hans egen, nå 500 år gamle, samtid. Så noe gjelder fortsatt, mens annet tilhører helt klart en annen virkelighet enn den vi har i Norge i dag.» Vi kan alltids spørre oss hvor mye som er igjen av reformatorens ubestridte autoritet.

Det finnes nok ungdom som tar et slikt tidsmessig formspråk til seg («Make the church great again!») og kanskje til og med drister seg til å tenke på den gamle reformatoren som «vår mann» og en åndelig høvding for vår tid. Katequizmen ble like fullt – og heller forutsigelig – ingen salgssuksess. Forlaget har ikke behøvd å tenke på noe opptrykk. Det spørs om ikke tiden for autoritative håndbøker (enkheiridia) uansett er forbi, og da særlig slike som forkynner en «eksklusiv» religion, som anerkjenner bare én sannhet, og som forankrer den verdslige makten i den guddommelige.

I Danmark har forsøket på fornyelse tatt andre former. Hellas Katekisme ble første gang utgitt i 2016, med et omslag fritt for vitsetegninger og ordspill, tilsynelatende helt uten appell til ungdommen. Det lille formatet er beholdt, omslaget er ensfarget beige, tittelen (i 22 pt. Times New Roman) midtstilt. Kjedeligere kan det ikke gjøres.

Om innpakningen fortoner seg gammelmodig og tradisjonell, overrasker innholdet desto mer. For her nevnes Luther overhodet ikke. Doktoren fra 1500-tallet er blitt erstattet av en moderne kvinne, som slett ikke kan kalle seg teolog, og som skiller seg fra tradisjonelle danske lutheranere ved sin noe mørkere hudfarge: Hella Joof, skuespiller og forfatter. Joof

216 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

fikk oppdraget om å skrive en ny katekisme av Folkekirkens Konfirmandcenter – som en «pendant» til den lutherske fra 1529. Vi inviteres til å holde de to opp mot hverandre, ikke til å erstatte den gamle med den nye.

Hella – hun bruker bare fornavnet – henvender seg til ungdommen som «menneskebørn». I forordet forberedes de både på teologisk uenighet og et entydig kjærlighetsbudskap: «Der er mange falske profeter (og måske vil nogen beskylde mig for at være en af dem;) og mange, der lærer en kristendom, som er uden kærlighed. Men Gud og Jesus og Helligånden er en kærlighedsbutik, som altid holder åben.»

I organiseringen av lærestoffet følger hun likevel trenden fra 1529. Hun skyter endatil inn et avsnitt om skriftemålet før hun kommer så langt som til nattverdsakramentet. Det første bud utlegger hun slik:

Det første bud

Du må ikke ha andre Guder.

Det vil sige:

Det største af alt er kærlighed. Det er viktigere end alt andet. Vand kærligheden, så den ikke tørrer ud. Og tak for den, hver gang du møder den.

Selve budet er strengt tatt ikke det vi kjenner fra før. Avsenderangivelsen mangler («end mig»). Forklaringen er på sin side ikke luthersk. Joof erstatter den personlige, vrede strafferen med en mild og kjærlig kraft, synd og skam med kjærlighet. Men det sier ikke seg selv hvordan hennes forklaring med rimelighet kan avledes av budet.

Debatten lot ikke vente på seg. Striden har stått «om det er synds-, straf- og tilgivelsesbudskabet, der står centralt i Luthersk kristendom», som teologen Peter Birkelund Andersen formulerer det.46 Hella har med sin lille katekisme skrevet seg inn i en høyst aktuell teologisk diskusjon. Hun har antakelig også truffet tidsånden godt ved at hun ikke tilbyr noen autoritativ ny forklaring, men heller åpner opp for dialog mellom gammelt

lar katekismen seg redde? 217

og nytt. Folkekirkens Konfirmandcenter har utvilsomt rett i at hennes katekisme ligger tettere på mainstream kristendom slik den praktiseres i et sekularisert, demokratisk samfunn.47 Kjærlighetsbudskapet og troen på Gud som en upersonlig guddommelig kraft har rett og slett en helt annen gjennomslagskraft blant folk flest enn forestillingen om en allmektig og straffende Gud.48 Det har da også folkekirken for lengst tatt konsekvensen av. Katekismen kan synes å ha blitt et apokryft bekjennelsesskrift. I gjeldende plan for trosopplæringen heter det at «kjærligheten er det sentrale verdibegrepet som beskriver både hvordan Gud er og hvordan vi utfordres til å møte hverandre»,49 helt i tråd med danske Hellas standpunkt.

På denne bakgrunn virker det høyst tvilsomt om katekismen har noe den skulle ha sagt i opplæringen av kommende generasjoners luthersk kristne.50 Mange vil nok fortsatt oppfatte den som «viktig», selv om «det ikke på noe nivå skulle være selvinnlysende at den er det,» skriver universitetsteologen Sivert Angel i 2013.51 Kirken sliter med «foreldelsens problem». Palladius, Resen, Dass, Pontoppidan – de tilhører alle historien. Gjør også Luther det?

Det har imidlertid vært innvendt at katekismen ennå kanskje finnes «i oss» på mer subtilt vis. Kanskje lar arven etter Luther og hans epokegjørende lille bok seg tross alt spore i en egen «konfesjonell identitet», for ikke å si folkekarakter? Allerede i 1904–1905 argumenterte den store tyske sosiologen Max Weber for en forbindelse mellom religion og mentalitet. Hans tese går i korthet ut på at tyske protestanter, takket være sin puritanske arbeidsmoral, kom bedre ut sosialt og økonomisk enn sine katolske naboer. Protestantene ble rett og slett rikere. Spørsmålet melder seg da om vi ifølge en tilsvarende logikk ikke kan gi katekismen noe av æren for den norske velferdsstaten? Kan vi i siste instans takke Luther og Pontoppidan for å ha gitt oss en konkurransedyktig arbeidsmoral? For å ha lært oss nøysomhet? Eller pålitelighet? Hvem vet. Dette spørsmålet lar seg ikke enkelt besvare. Men sannsynligheten for at så skulle være tilfellet, virker ikke stor.

218 kapittel 8 tradisjonsbrudd (1868–2018)

Den arbeidsmoralen Weber mente han kunne påvise blant tyske protestanter (sin egen familie inkludert), underbygger han ikke med empiri. Han spekulerer mer enn han påviser. Dessuten refererer han i det vesentlige til reformerte, kalvinistiske protestanter, ikke lutheranere. Calvin og Luther ble aldri enige om predestinasjonsspørsmålet og endte opp på hvert sitt standpunkt. Det var Calvin som hevdet at materiell velstand kom som et tegn fra Gud. Den velstående, fremholdt han, var en utvalgt som med fortrøstning kunne se frem til den hinsidige salighet. Dermed gjaldt det å stå på, især for fattigfolk.

Vi lar oss lett engasjere av mentalitetshistoriske spekulasjoner av denne typen. Men vi befinner oss på sikrere grunn om vi holder oss til katekismens institusjonelle historie. Siste kapittel, epilogen, kommer med oppsummering.