Noter

Prolog

1 Se Lov av 10. april 1959 om folkeskolen, § 1. 2 Kirke- og undervisningskomiteens innstilling er kjent som Inst. O. XIV. (1968–69); sitatet står på s. 31–32, se også s. 8 og Arbeiderpartiets uttalelse

En samlet reform. Arbeiderpartiets grunnsyn (1968), s. 22. 3 Avsnittet om behovet for å lære andre folkeslag og religioner å kjenne står i den samme innstillingen på s. 9. 4 Midttun 1995, s. 85 og Arbeiderpartiet og kristendommen (1974), s. 66. 5 Mønsterplan for grunnskolen (1974) nevner barnelærdommen på s. 95. 6 L97, s. 98. 7 Bangs forklaring hadde tittelen Forklaring over Dr. M. Luthers lille katekismus.

Den kom i sin 17. og siste utgave, revidert av Gustav Dietrichson jr., i 1950. 8 I Motiver til en ny Udgave af Dr. M. Luthers Lille Katekismus (1891) begrunner Bang sine valg for den nye katekismeoversettelsen. Med hensyn til tekstgrunnlaget, se s. 7. I tobindsverket Dokumenter og Studier (1893–1899) presenterer han forarbeidene til sin egen oversettelse, dvs. en diplomatarisk utgave av de eldre oversettelsene til dansk fra 1532 av. 9 Erindringer (1909), s. 72. 10 Bangs gravtale over Vinje står som vedlegg til Vetle Vislies dikterbiografi (1890). 11 Øverlands foredrag ble holdt i Studentersamfundet i Oslo 21. januar 1933 og senere samme år utgitt i Tre foredrag til offentlig forargelse. Om nattverden: s. 9. 12 Luther definerer «barnelærdom» i forordet til Den store katekismen, Luther 2001, s. 39. 13 Luther redegjør for sin egen bruk av katekismen i 1530-forordet til Den store katekismen, Luther 1979, s. 43–44. 14 Angående kongens guddommelighet på 1600-tallet, se Glebe-Møller 1980, s. 165–66. 15 Pontoppidans spm. 29 sitert etter Indremissionsselskapets utgave fra 1923, som ligger litt nærmere moderne bokmål. 16 Figuren bygger på et utkast til en bibliografi over norske og danske katekismeforklaringer, utarbeidet av forfatteren med god hjelp av Marit Sjelmo. 17 Såkalt politiske katekismer, didaktiske dialoger for bønder av typen Ola-boka (En Odelsmands Tanker om Norges nærværende Forfatning av Jon Neergaard)

232 noter til kapittel 1

kan vanskelig gjøre krav på katekismebetegnelsen. Den brukes overhodet ikke i bøkene selv, og dialogen er av en ganske annen type enn den vi finner hos Luther og Pontoppidan. Jf. Hommerstad 2014, s. 49–61. Se også kap. 6,

«Parodier». 18 I Danmark skriver Sjællands biskop J.P. Mynster en «fuldstændig» dansk katekismehistorie så tidlig som i 1835: Om de danske Udgaver af Luthers lille

Katechismus. De første norske katekismehistoriene ble skrevet av ordinære prester. Oscar Moe utga Katechismus og Katechismusundervisningen fra Reformationen, især i Danmark og Norge i 1889, mens han gjorde tjeneste som sogneprest på Kampen i Kristiania. Hans elleve år eldre kollega Abraham

Vilhelm Heffermehl, sogneprest i Ringsaker, rakk ikke å ferdigstille Folkeundervisningen i Norge indtil omkring Aar 1700 før han døde i 1909. Historien hans ble utgitt posthumt i 1913. Den var opprinnelig planlagt ført frem til opprettelsen av allmueskolen i 1739. Den tredje boken om katekismen i Norge har et spesifikt teologisk, ikke historisk perspektiv: Oddvar Johan Jensens

Katekismens Teologi (1994). Samme forfatters nettside «Katekismeforklaringer i Norge» gir imidlertid en god historisk oversikt. To artikkelsamlinger utgitt til konfirmasjonsjubileene i henholdsvis 1936 og 1986 inneholder flere bidrag av interesse for katekismens historie: Den norske presteforenings Konfirmasjon i den norske kirke gjennom 200 år, 1736–1936 (1935) og Konfirmasjonen i går og i dag (1986), redigert av Brynjar Haraldsø. Også skolehistoriene nevner selvsagt katekismen, men de gir ingen utførlig redegjørelse for dens funksjon.

Til gjengjeld har vi Norsk lærebokhistorie av Dagrun Skjelbred mfl. (2017).

Skjelbred har også skrevet den grunnleggende avhandlingen om de norske katekisme-abc-ene (1998). På den danske siden har vi Joakim Larsens Bidrag til den danske Folkeundervisning og Folkeskoles Historie i tre bind (1893–1916).

Senere har vi fått Charlotte Appels grunnleggende fremstilling av katekiseringens første periode på 1600-tallet i hennes tobinds doktoravhandling Læsning og bogmarked i 1600-tallets Danmark fra 2001 (1. del: «Kirke, katekismus og boglæsning», bd. 1, s. 113–219). Charlotte Appel har også redigert Dansk skolehistorie i fem bind, sammen med Ning de Coninck-Smith. Det første bindet, Da læreren holdt skole, som dekker perioden frem til 1850, har særlig interesse for den norske katekismehistorien. Dette bindet skrev Appel selv sammen med Morten Finck-Jensen (2013). I tillegg til denne generelle litteraturen (i bokform) kommer et betydelig antall artikler om enkeltkatekismer eller grupper av katekismer.

Kapittel 1

1 Nærmere om katekismens ordhistorie hos Peters (1990), bd. 1, s. 15–17. 2 Palladius’ Brevis expositio Catechismi (1541) åpner med definisjonen av katekismen på s. Aii verso (paginering mangler): «Quid significat Vocabulum

Catechismi? Vocabulum Catechismi significat instructionem parvulorum, a verbo Caticheo, quod significat instruo, instituo, admoneo, examino & dictata reposco inde Catecheta, qui examinat & Catechuminus qui examinatur.» (Hva betyr ordet ‘katekisme’? Ordet ‘katekisme’ betyr undervisning av de

noter til kapittel 2 233

små; det kommer av verbet katekhéo, som betyr ‘jeg lærer opp’, ‘underviser’,

‘formaner’, ‘utspør’ og ‘ber om å få gjentatt det jeg har forelest’. Av dette følger ‘kateketen’, som utspør, og ‘katekumenen’, som blir utspurt.) 3 Bangs Postilla Catechetica (1850), bd. 1, s. 10. 4 Om utenatlæring og middelalderens ars memoriae, se Mary Carruthers The

Book of Memory (1990). 5 Luthers lille sitert i Sigurd Hjeldes oversettelse (2001), s. 2. 6 Den trykte tekstens uniformitet skaper nye muligheter for utenatlæring som metode. Se Jörg Jochen Berns’ artikkel (1993) om mnemoteknikkens nye vilkår etter Gutenberg. 7 Palladius’ visitasbok (2004), s. 101. 8 Palladius, En Visitatsbog (2004), s. 98. 9 Gjengitt etter Lausten 2006, s. 46. 10 Kirkeordinansen finnes i en utgave ved Martin Schwarz Lausten (1989), som gjengir alle versjonene av den i den originale danske oversettelsen. Jeg siterer her fra Max W. Olsens utgave (1936), som gjengir teksten i en moderne dansk versjon. 11 Iflg. Heffermehl 1913, s. 59. 12 I sitatet fra Jens Nilssøns visitasbok har jeg tillatt meg å modernisere språket; jf. Nilssøn 1885, s. 345. 13 Middagsselskapet hos fru Marin Lycke på Kalnes gård (26. april 1594) fortelles det om hos Nilssøn (1885) på s. 252. 14 Den danske Kirkeordinants af 1539 (1936), s. 115. 15 Strauss flyktet i 1939 sammen med resten av sin jødiske familie til USA, hvor han kjempet på amerikansk side i annen verdenskrig. Etter endte studier gjorde han karriere som professor i historie ved Indiana University. Med denne bakgrunnen skiller han seg klart fra den jevne protestantiske kirkehistoriker.

Hans biografi oppsummeres i Susan Karant-Nunns nekrolog (2007). 16 Stephan Klingebeils Von Priester Ehe (Wittenberg 1528) her gjengitt etter

Strauss, Luther’s House of Learning (1978), s. 155. 17 Strauss viser til Johann Michael Reus oversikt fra 1911 (Quellen zur Geschichte des kirchlichen Unterrichts in der evangelischen Kirche Deutschlands zwischen 1530 und 1600, bd. 1: Quellen zur Geschichte der Katechismus-Unterrichts); se Strauss 1978, s. 164 og 309.

Kapittel 2

1 Kirkeordinansen 1537/39 (1989), kap. 7. 2 Annonseringen av en egen norsk kirkelov står i Kong Christians supplement til Den danske Kirkeordinants af 1539, s. 120. 3 1607-ordinansen stiller krav til langsom katekismelesing på s. 12, til norsk språk på s. 8v, 9, 9v, 10, 11v og 13v. 4 Om vekking i kirken: Missive 22. april 1645 (Secher 1903, s. 445); jf. Appel (2001), bd. 1, s. 152. 5 Chr. Vs Norske Lov 2-5-11. 6 Bjørn Kornerup skriver om Resens (manglende) stilistiske evne i sin avhandling (1928), s. 328: «Faa var vel ogsaa i saa ringe Grad som Resen født til at

234 noter til kapittel 2

være Fremstiller. Hvor vigtige mange af hans Skrifter end kan være paa Grund af deres Indhold, saa er de dog gennemgaaende kun lidet tiltrækkende ved deres Form.» 7 Resen-tekstens publiseringshistorie er rekonstruert av Charlotte Appel (2001), bd. 1, s. 174–76. 8 Knud Sevaldsen Bang bekrefter i fortalen til sin katekismeforklaring fra 1681 menighetens vakling mellom den gamle katekismen (Palladius’ fra 1538) og den «nye» (Resens fra 1616). Han har tatt hensyn til begge, skriver han, «efterdi

I udi Fleng den Gamle saa vel som den Ny her læse og bruge» (s. e verso). 9 Om katekismeeksemplarene fra 1500-tallet, se Appel (2001), bd. 1, s. 165. 10 Appel 2001, bd. 1, s. 168. 11 Appel 2001, bd. 1, s. 170–71. 12 Appel omtaler den nye universitetsloven (1621) i bd. 1, s. 122; se også Glebe-

Møllers bidrag til universitetshistorien (1980), s. 152–53. 13 Om Instructio Executionis Catecheticae, se Appel (2001), s. 146 og Horstbøll (1999), s. 449. 14 «Uten boktrykkerkunsten, ingen reformasjon». Se Czaika 2018, særlig s. 241–42, med referanse videre til Bernd Moeller. 15 Elizabeth Eisenstein refererer Luthers syn på trykkekunsten i sitt tobindsverk om teknologien som forandret verden (1979), bd. 1, s. 304. 16 Gerald Strauss diskuterer Luthers standpunkt med hensyn til leseopplæringen i sin artikkel fra 1984, «Lutheranism and Literacy. A Reassessment». 17 Om krav til utenatlæring, se Appel (2001), bd. 1, s. 146–47 og 216–17. 18 Resen skriver om muntlighetens fortreffelighet under overskriften «Catechismus» i D. Morten Luthers lidle Catechismi oc Børnelærdoms Visitatz (1628). 19 Charlotte Appel gjør oppmerksom på denne tidlige referansen til boklesing i sin avhandling (2001), bd. 1, s. 183. 20 Resen dekreterer på latin: «Non tantum doceant Catechismum, sed etiam instituant liberos in literis, quantum fieri potest.» (Ikke bare skal de undervise katekismen, men også lære barna å lese, i den grad det kan la seg gjøre.) Sitert etter Appel (2001), bd. 1, s. 147. 21 Faxe-skolens såkalte fundats ble vedtatt i 1644; se Appel og Finck-Jensen 2013, s. 102–06. 22 Skjelbreds bibliografi ble publisert som rapport fra Høgskolen i Vestfold (2000). Se også hennes doktoravhandling om de norske ABC-ene (1998). 23 Forordningen her sitert etter Skjelbreds avhandling (1998), s. 2. 24 Guttormsson (1990) gir en samlet oversikt over utviklingen av leseferdigheten i Skandinavia på 1600- og 1700-tallet, men undervurderer etter alt å dømme antallet lesekyndige i den første fasen; Appels avhandling (2001) kan på flere punkter leses som korrektiv. Se særlig bd. 1, s. 210–13. 25 Lauridsen 2002, s. 355–59. 26 Med hensyn til leseferdighetens utvikling på 1600-tallet konkluderer Appel (2001) på s. 319. 27 Mangelen på degner omtales i En Kircke Ordinantz (1607) på s. 43v–44v; jf. Moe 1889, s. 117–18. 28 Oluf Mentzen Darre var sogneprest i Melhus i perioden 1665–1693; hans ti år yngre bror Peder Mentzen Darre innehadde deretter kallet fra 1693 til 1712.

noter til kapittel 2 235

29 I Danmark finnes det bevart en virkelig degns opptegnelser fra den samme perioden, Anders Jensen Kiers. Hans opptegnelser slutter samme år som

Adrians begynner: i 1693. Anders Kier holdt hus i Førslev, som ligger på

Sjælland, midt mellom Køge og Næsted. Opptegnelsene hans er utgitt av

Margit Mogensen og Niels W. Bruun (1998). 30 Angående portrettet i Melhus kirke, se Kåre Hansens artikkel fra 2000 og

Ivar Roger Hansens opposisjon fra 2008. 31 Om degnens kvalifikasjoner står det i Chr. Vs norske lov 2–15–1: «Til Dægne skal herefter allene forordnis Studentere, om de dertil findis, som skulle tage deris kaldsbrev paa Embetet af den, som Rettighed haver at kalde, og så overhøris av Superintendenten, om de dertil dyktige ere.» 32 Om tid og sted for degnens undervisning sier loven følgende (2–15–2):

«Dægnene paa Landet skulle foruden den Undervisning, som skeer om

Søndagen, ogsaa een Gang om Ugen, hvor det skee kand, undervise Ungdommen i Børnelærdommen, saa at udi hver Uge udi Sognet det hele Sogns

Ungdom een Gang bliver af Dægnen undervist paa det Stæd, som Dægnen dem henstævner med Præstens Villie og Raad.» 33 Degne-eden står foreskrevet i Danmarks Og Norgis Kirke-Ritual (1685/1985), s. 134–35. 34 I avsnittene om Adrian posepilt refererer jeg til Vårherres blindebukk i utgaven fra 1974. Om gamleklokkeren som forsanger i kirken, s. 16; om sangens og musikkens befordrende virkning på katekismekunnskapen, s. 79; om Adrians skriveopplæring av ungdommen, s. 107; om kvinnene som vil skrifte for Adrian, s. 53; om Adrians skriving og lesing av brev for sognefolket, s. 73–74; om klokkerboligens strategiske beliggenhet, s. 49; om tidspunktet for katekismeundervisningen, s. 34 og 54; om den første bispevisitasen og

Thestrups katekisme, s. 36–37. 35 Ludvig Holbergs Første Brev Til En Højvelbaaren Herre [1728], oversatt fra latin av Aage Kragelund (1965). 36 Caspari kommenterer spørsmålet om utenatlæring av katekismeforklaringen i sin innledning til den nye utgaven i 1865 og sammenlikner i den forbindelse

Bangs forklaring med Munthes: s. 5, note 9. 37 Heffermehl (1915, s. 147–56) gir fyldige referater. Se også Lysaker (1987, s. 152–83), hvor hele Bredals embetsgjerning får utførlig omtale. De bevarte visitasopptegnelsene befinner seg i Statsarkivet i Trondheim. Bredals visitasskjema (med foreskrevne forkortelser) og utdrag av opptegnelsene ble publisert av Aage Skavlan i Luthersk Ugeskrift for 1891, 1. halvår, s. 49–53 og 65–69. 38 Windings utgave av det som etter alt å dømme var Erik Pontoppidans katekisme, har tittelen Doctor Morten Luthers Lille Catechismus, Med eenfoldige spørsmål osv. Den refereres som «Pontoppidan 1741». Winding utga samme bok på nytt i 1760, også da anonymt. 39 Fets (1995) katekismeregister: s. 327–28. 40 Pontoppidans gode forhold til barna blir rapportert av Heffermehl (1915, s. 161), som viser til sin far som muntlig kilde. Heffermehl sr. var sogneprest i Folden i Salten. 41 Angående Pontoppidans tapte oversettelse, se Steen (1954), s. 327; Lysaker (1987), s. 191.

236 noter til kapittel 3

42 Pontoppidans episkopat fulgte ikke umiddelbart etter Bredals. Imellom dem kom Arnoldus de Fine, som var Ludvig Munthes fetter og kongelig historiograf, med lønn, ikke arbeid, som bisp. Han oppga ånden bare et par måneder etter innsettelsen. 43 Steen (1954, s. 177) har oversikten over von Westens medbrakte bøker. 44 Thomas von Westens utsagn om samenes språkforståelse er sitert etter Steen (1954), s. 177. 45 Tallene på misjonærer og lærere finnes hos Steen (1954), s. 142. 46 Sitatet fra Lajla (opprinnelig utgitt under tittelen Fra Finmarken. Skildringer) står i utgaven fra 1937 på s. 73. Friis ser her ut til å bruke et poeng han har fra den danske Vadsø-presten Peter Deinboll, se Steen (1954), s. 337–38.

Kapittel 3

1 Pettegree utvikler sitt bokhistoriske resonnement i Brand Luther (2015); se særlig s. 143–63 og 267–75. 2 Øystein Rian har skrevet den dansk-norske sensurens historie (2014). 3 «Æren for at have skaffet ‘sortekunsten’ og dens første repræsentant hid til landet tilkommer [.. .] den rige Romedals-prest CHRISTEN STAPHENSØN

BANG, der fortjener at mindes som en af de mænd, der i denne haabløse forfaldets og nedgangens mørketid vovede at se frem mot lysere dage for folket og landet,» skriver historikeren O.A. Øverland i 1909 (s. 2). Senere fremstillinger, som de til Myre (1943) og Tveterås (1950), står åpenbart i gjeld til Øverland. Et mindre romantisk syn på saken anlegges først med Rian (2014) og, i særdeleshet, Bjerke (2019). 4 Om Tyge Nielssøns virksomhet i København, se Ilsøe (1992), s. 54 og Melhus (1943), s. 7. 5 Grethe Larsens bibliografi (1994–2001) tilbyr full oversikt over danske provinstrykk. 6 Ernst Bjerke argumenterer overbevisende for denne sammenhengen i sin artikkel om «det første boktrykkeriet i Norge» (2019). 7 J.C. Tellefsens spekulasjon om Tyge Nielssøns videre liv ble plukket opp av Alv

Melhus i 1943. Flere detaljer har etter hvert kommet til, og det kan i dag knapt herske tvil om at det ordnet seg for boktrykkeren til slutt. Se Frank Vågnes’ artikkel i Årsskrift for Sula Sogelag 1999 og Jostein Fets (2014, s. 100–18) utredning av forholdet mellom kansleren Jens Bjelke og Tyge Nielssøn. 8 Angående perioden verket ble til i, har vi lite å gå på. Bang skriver selv i dedikasjonen til kong Frederik at han har dristet seg til «paa nogle Aars Tiid at sammenskrifue dette Catechetiske Arbeyde.» Det kan bety nesten hva som helst. 9 Hjalmar Pettersen bruker åtte sider på å redegjøre for innholdet i Postilla

Catechetica. Se Bibliotheca Norvegica, bd. 1, s. 15–22. 10 Uttrykket «rettroenhetens arsenal» er hentet fra bind 2 av Norsk litteraturhistorie (1958), s. 166. 11 Apropos Christiania på kartet: Bang skrev også en moralsk Christiania-beskrivelse: Descriptio Civitatis Christianensis, Ded er: Christianiæ Stads Beskrifuelse, som er Hofued Stad i Norrige, trykt av Valentin Kuhn i 1651.

noter til kapittel 3 237

12 Eksemplarene fra Myklebust i Nordfjordeid kan føres tilbake til gjestgiveren

Gerhard Rues dødsbo, som gikk under hammeren i 1794. Morits Danielsen

Bjørkedal fra Volda kjøpte de to bindene, som forble i familien Bjørkedals eie helt til de ble gitt som gave til Høgskulen i Volda. Se Fet 2014, s. 119–31;

Fet 2015, s. 157–59 og 173–74. I skiftet etter Anders Dass, dikterprestens sønn (1736), finnes det ingen spor av Postilla Catechetica. Skiftet omfatter 730 titler, flest teologiske (SA i Trondheim, fol. 130B–313A). 13 Fossen 1979, s. 507 og 804. 14 Den utførligste fremstillingen av omstendighetene omkring opprettelsen av Bergens første trykkeri er gitt av Anton Mohr Wiesener (1921). Se også

Tveterås (1950), s. 72–77. 15 Wiesener (1921) gjengir deler av Nørvigs søknader, men ikke sitatet om

«Præsteskabet og den studerende Ungdom». Men det gjør Tveterås (1950), s. 72. 16 Den Ridende Mercurius omtales utførlig av Rian (2014), s. 305–07. 17 Wiesener gjengir de fem titlene i sitt sitat fra Nørvigs søknad, men kjenner dem ikke igjen og strever derfor litt ekstra med å transkribere boktrykkerens håndskrift. 18 Hans Philip Bockenhoffers korte karriere som boktrykker er omtalt av Harald

Ilsøe (1992), s. 83–86. 19 Om Nørvigs utgaver av Katekismesangene, se Dass (2013), Innledningen 1.5 og 9.2. 20 Fet (1995), s. 236. 21 I alt har jeg registrert 44 utgaver av Katekismesangene fra 1700-tallet. Men det finnes flere ikke-identifiserte eksemplarer (fragmenter), som godtgjør et høyere anslag. Se Dass 2013, Innledningen 1.5. 22 Biskop Krogs latinskspråklige sensurpåtegning er her sitert i min egen oversettelse: Dass 2013 («Innledende tekster»). 23 Som forelegg for «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» oppgir manuskriptene

«Vill ey bonden laate vell etc», en vise som vi dessverre heller ikke kjenner fra andre kilder. 24 Katekismesangenes melodier er blitt telt av Ivar Roger Hansen, som skrev sin hovedoppgave i musikkvitenskap om emnet, og som senere har arbeidet videre med det. Tallet beror på muntlig kommunikasjon. 25 Kirkeordinansen (1985) foreskriver Luthers katekismesang på s. 8v. 26 Kirkeritualet (1685/1985) foreskriver Luthers katekismesang på s. 17 og s. 41. 27 Den eneste nye samlingen av katekismesanger jeg har kunnet finne, ble skrevet av læreren og forfatteren Asgaut Steinhamar og utgitt i Risør i 1912.

I forordet skriver forfatteren om «moraltendensen» i disse sangene. Dass nevner han overhodet ikke: «Det nye ved disse kateksimesange er at det er lagt en speciel moraltendens ind i dem, som tidligere har været altfor litet paaagtet i den kristne barnelærdom, men som herefterdags utvilsomt vil bli at regne med som en vigtig faktor saavel her som ellers i barneoppdragelsen, i familie- og meninghetslivet, i selskaps- og samfunnslivet. Det gjælder de berusende drikke og de kristnes moralske og ethiske forhold til disse – altså avholdssaken.»

238 noter til kapittel 4

28 Eisenstein 1979. 29 Om «mindestuen» etter de sterke jyder i Gammelsole og katekismesangene der, se Dass 2013, Innledning 1.5.

Kapittel 4

1 Den moderniserte, digitale versjonen av Sannhet til Gudfryktighet ble utgitt i 2015 i Siljan av Tollef og Harald Slaathaug på nettsidene til evangelisk-lutherske Norges Kommentar Avis: <http://www.kommentar-avisa.no/artiklerhoyreside/Sannhet_til_Gudfryktighet_rev2015.pdf>. 2 Angående fornuftens – og naturens – fordervelse, se f.eks. spørsmålene 20 og 263. 3 Om statspietismens kontrollerende side skriver Arne Bugge Amundsen i

Norges religionshistorie (2005), kapitlet «Mellom inderlighet og fornuft», s. 254 ff. 4 Forordning, Om Skolerne paa Landet i Norge (1739) ligger digitalt lett tilgjengelig i det kirkehistoriske arkivet til Norsk Lærerakademi. 5 Konfirmasjonsforordningen, Kong Christian den Siettes II. Forordning, Angaaende den tilvoxende Ungdoms Confirmation og Bekræftelse udi deres Daabes

Naade (1736), kan òg leses i Norsk Lærerakademis digitale arkiv. 6 Reskriptet til biskopene om den nye forklaringen står gjengitt i Fogtmans

Kongelige Rescripter, Resolutioner og Collegialbreve 1660–1948 (1838). 7 Oscar Moe skriver om «papegøieagtige Opramsinger» i 1889 (s. 80), Torleiv

Austad om «ekko» i 1986 (s. 180–81). 8 Appel anslår antallet lesekyndige i sin avhandlings bd. 2 (2001), s. 837; se også (til sammenlikning) Tveit 1991 og Horstbøll 1999, s. 153. 9 Kravet til utenatlæring av Luthers lille står eksplisitt i Instruction (1959), pkt. 10. 10 Forslaget om å bruke «Kort Begreb om den saliggjørende Sandhed» til lesetreningsformål fremmer Pontoppidan i Kort og eenfoldig Underviisning (1763), s. 12. 11 Inndelingen i klasser beror på pkt. 16 i Instruction. 12 Davids syv botssalmer: Sal 6, 32, 38, 51, 102, 130 og 143. 13 Rescript (1841), s. 699. 14 Montaigne (2013) skriver om utenatlæring i «Om undervisning og barneoppdragelse» (I.26), bd. 1, s. 213 og 215. 15 Pontoppidan 1763, s. 14. 16 Pontoppidan 1827, s. 87–88. 17 Se forordet til Luthers store katekisme (2001), s. 39–43. 18 Schnepper 2012, s. 78–79. 19 Høverstad 1920, s. 74. 20 Pontoppidan sitert etter Horstbøll 1999, s. 454. 21 Missionskollegiet opprettet sitt eget trykkeri i 1716. Det ble ødelagt i bybrannen i 1728. Ved flyttingen til Vajsenhuset samme år skiftet det navn fra

Missionskollegiets trykkeri til Vajsenhusets. Boktrykkeren var uansett den samme, Gottmann Friedrich Kisel.

noter til kapittel 5 239

22 Angående opplagstall og antall utgaver, se Ilsøe 1990, s. 116. 23 De norske fødselskullene lå på ca. 18 000 i perioden 1735–1740, den totale folkemengden på 616 000 (1735), ifølge SSB <https://www.ssb.no/statbank/ table/05803/>. Ungdom som var i konfirmasjonsalderen (14–18 år) i 1737 da

Sandhed til Gudfrygtighed ble utgitt, var født på begynnelsen av 1720-tallet, da fødselstallene (etter nødsårene under den store nordiske krig) må ha ligget noe lavere. Samtidig var barnedødeligheten høy, slik at bare omtrent to tredjedeler av de levendefødte faktisk ble konfirmert. Danmark hadde 798 000 innbyggere da befolkningen i 1769 ble telt første gang, hvilket betyr at de danske årskullene midt i århundret lå noe høyere enn de norske. Til sammen må ett årskull i Danmark–Norge på denne tiden ha telt nærmere 30 000 individer. Takk til Kåre Bævre, Folkehelseinstituttet, for hjelp med beregningene. 24 Angående Pontoppidans doktorpromosjon, se Neiiendam 1933, s. 180–81. 25 Balle påminner leseren om Luther i en anmerkning på s. 11 (leseren kunne selvsagt Luthers lille utenat før hun eller han tok fatt på læreboken): «Anm.

Luthers Catechismus handler om Loven i den første Part, som indbefatter de ti Guds Bud. Evangelium læres i de fire sidste Parter, som indeholde de tre Troens Artikler, de syv Bønner i Fader Vor, samt Daabens og Alterens

Sacramente.» 26 Punkt 4 i «Erindring til Lærerne» redgjør for forfatterens syn på katekiseringens spørsmål. 27 Diktet i Samleren omfatter tre strofer. Det ble publisert i nummeret for mars måned i 1796 og senere gjengitt i Trondhiemske Tidender nr. 36, 02.09.1796. 28 Brøndsted (1965) skriver utfyllende om mottakelsen av Pontoppidan i både

Danmark og Norge. 29 Resolusjonen er datert 08.09.1818 og kan leses i Love, Anordninger, Kundgjørelser osv. (1817–1819), s. 239.

Kapittel 5

1 Kjødets «korsfestelse» kommenteres av Pontoppidan i spm. 147. 2 Den lille katekismen her sitert etter Pontoppidans spm. 158 (1953-utgaven). 3 Pontoppidan presiserer hvem som har status som «foreldre» i spm. 161. 4 Rom 13,1–2: Pontoppidan siterer ikke fullt ut og blir her supplert av 1930-oversettelsen. 5 Sitatet fra 1 Tim 5 står i svaret til Speners (1728) spm. 1224. 6 Kravene til lærerne: Se Speners spm. 1219, 1221, 1222 o.fl. 7 Den verdslige øvrighets makt: Se Speners spm. 1237, 1238, 1244 ofl. 8 Første forekomst av «teokrati»: Josefus’ Mot Apion 2.17. 9 Snorre forteller om kroningen av Magnus Erlingsson i sagaen om nettopp ham: Snorre 1979, s. 343. 10 Jens Glebe-Møller skriver om Wandals utredning av kongeretten i Københavns universitetshistorie (1980), s. 165–66. 11 Kongeloven omtales som Norges grunnlov i Christian Vs norske Lov (1687) 1-1-1.

240 noter til kapittel 5

12 Herbener 2017, s. 166. 13 Forbindelsen mellom Johannes åpenbaring og koronapandemien ble trukket av blant andre Svein Anton Hansen i nettartikkelen «Står det noe i Bibelen om koronaviruset?»: Norea mediemisjons nettsider 19.03.2020. 14 Holberg viser til bybrannen i København i Ep. 83, her sitert etter Ludvig

Holbergs skrifter (u.å.). 15 Repstad 2020, s. 106. 16 Nasjonalbibliotekets forskningsprosjekt Literary Citizens of the World, finansiert av Norges forskningsråd, gjorde det mulig å engasjere Marit Sjelmo som forskningsassistent. Bibliografien er først og fremst hennes fortjeneste. 17 Opplysningene om Enevold Ewalds utdannelse er hentet fra Hans Graversen (1912), s. 10. 18 Charlotte Appel skriver om Ewald og den første pietistiske vekkelsen (2011), s. 82–85. 19 Biskop Munthes katekismeforklaring ble faktisk trykt opp én gang, men da i kirkehistorisk sammenheng. Den gammellutherske professor C.P. Caspari stod for en utgave av denne forklaringen i 1864 og en av Knud Sevaldsen

Bangs i 1865. 20 Oscar Moe bedømte Munthes stiftskatekisme i 1889; se s. 141. 21 Fremmedartiklene ble proklamert av Frederik II i 1569 og ført i pennen av professor Niels Hemmingsen. Se Jensen 2009. 22 Om øvrigheten som Guds ordning, se Munthe (1644), [s. 450]. 23 Om de to kjønn som skulle undervises, se Kirkeordinansen (1537), avsnittet om gudstjenesten. 24 Christian Vs Norske Lovs bestemmelse om undervisning av «Ungdommen»: 2-6-1. 25 Om kjønnsspørsmålet i Instruction For Degne, Klokkere Og Skoleholdere paa

Landet i Norge (1959), se §§ 1 og 3. 26 Spener (1728) forklarer katekismens syn på kvinnens rolle i spm. 1253 (s. 611). 27 Petter Dass skriver om mannens «Overmagt» i den femte sangen til hustavlen (2013). 28 Hustavlen siteres etter Luther 2001, s. 33. 29 Enke som levende død: Om Børnelærdoms Visitatz (1627), «Enkers Pligter» (Hustavlen). 30 Angående enkekonservering, se Haarberg 2015. 31 Se Spener 1728. 32 Hanne Marie Johansen skriver om enkenes kår i «Widowhood in Scandinavia – an Introduction» (2004). Spørsmålet hennes (på s. 191) har jeg oversatt til norsk. 33 «Aufklärung ist der Ausgang des Menschen aus seiner selbstverschuldeten

Unmündigkeit,» skrev Kant i Berlinische Monatsschrift i desember 1784 og ga med det sin definisjon av «opplysningen» (die Aufklärung) som fenomen. 34 Forskere som ser for seg en leserevolusjon på slutten av 1700-tallet, tar etter all sannsynlighet for hardt i. Ikke desto mindre taler utviklingen sitt tydelige språk. Wittmann (1999) diskuterer spørsmålet.

noter til kapittel 6 241

Kapittel 6

1 R. og M., Frantzösischen Staats-Catechismus nach Machiavellischen Maximen eingerichtet, oder, Vollst Anweisung wie man recht politische leben könne, Leipzig 1738 (368 s.) 2 Dansk skolehistorie (bd. 2) slår opp tre eksempler på landbrukskatekismer og én skomakerkatekisme i faksimile (Larsen mfl. 2013, s. 78). 3 I litteraturvitenskapen har man etter hvert gått bort fra å skille skarpt mellom

«komisk» og «alvorlig» parodi. Se Genette 1982 og Hutcheon 1985. 4 Se Daae 1886, s. 80 og Daae 1875, s. 92–93. 5 Nils Klims reise til den underjordiske verden, overs. Kjell Heggelund, 2004 [1984], s. 95. 6 Sensor het Hans Peder Anchersen. Han var historiker og fra 1737 professor i veltalenhet. I en periode hadde han også leilighet i Holbergs embetsbolig. 7 Pontoppidan 1737, spm. 16, 20 og 80. 8 Epistlene siteres fra Ludvig Holbergs skrifter 1.0 (u.å). 9 Se Moralske Tanker 1.5 Ludvig Holbergs skrifter 1.0 (u.å).. 10 Se Pontoppidan 1737, spm. 12. 11 Spm. 54–55. 12 Spm. 310. 13 Se Billeskov Jansen 1948. 14 Sst. 15 Langslet (2001) diskuterer epistel 46 og Holbergs kristentro på s. 380–84. 16 Heiden 1759, s. 53. 17 Se Marcussen 1999, s. 54–55. 18 Baden 1766, s. 34 og 4. 19 Sat. 1.30 («programsatiren»). 20 «[.. .] Saa sig ham, at du ikke indeholder noget Gran af Kants Philosophie, hvilket han saa særdeles hader og frygter, og at du følgelig haaber han verken vil bruge sine Tænder eller sin Herkules Kølle imod dig, men naadigen betragte Dig, som et uvigtigt dansk Skrivt» (Bruun 1796, s. 44). 21 Bruun 1796, s. 11. 22 Bruun 1796, s. 13. 23 Pontoppidan, spm. 1. 24 Bruun 1796, s. 13, jf. Pontoppidan, spm. 7 ff. 25 Bruun 1796, s. 32; fra «Begyndelses-Sang» til melodi av «O store Gud, vi love dig». 26 Balle 1796, s. 15. 27 Sst., s. 11. 28 Danske Lov 6-4-14. 29 Balle 1796, s. 47–48 og følgende. 30 Sst., s. 9. 31 Danmarks Riges Grundlov (Junigrundloven) §§ 3 og 91. 32 Engelstoft konstaterer i en fotnote på den angjeldende siden at danskene var tidlig – kanskje aller først – ute med en slik nasjonal katekisme. Han viser til

Badens i 1766: «[.. .] men – Tidsalderen var endnu ikke moden. Maaske er den det, efter 40 Aars Forløb, neppe endnu.» I Tyskland var det imidlertid kommet flere, kan han registrere.

242 noter til kapittel 6

33 Boisen 1811, s. 1, 35, 41 og kap. 3 (s. 85–172). 34 Glenthøj 2012, s. 284. 35 Forordet. 36 Treschow 1831, s. V. 37 Treschow 1817, s. 64; jf. Winsnes 1927, s. 166 og 178, Seip 1974, s. 16 og 97–98, Christophersen 1977, s. 398–401. 38 Selve boken opplyser ikke noe om utgivelsesåret. Bibliotekarer har gjettet på både 1816 og 1817. Ifølge historikeren Einar Østvedt (1945, s. 324) utkom boken i Bergen etter subskripsjonsinnbydelse «like over nyåret i 1818». 39 Falsen 1818, s. 6. 40 Falsen 1818, s. 7. 41 Vinje bruker formuleringen i sin kortfattede selvbiografi fra 1862 (Grepstad 2017, s. 420). 42 Se Elstad 2009, s. 174–77. Nikolai Wergelands Lærebog [...] Efter Luthers

Katechismus og Pontoppidans Forklaring ble publisert i flere utgaver, én lang (1836 og 1837) og en forkortet (1836, 1837 og 1839). 43 Diktet ser ut til også å ha blitt solgt som frittstående utgivelse (for 8 skilling).

I Bergens Adressecontoirs Efterretninger (11.04.1832) annonserte bokbinder

Grønnings enke for separattrykket. 44 Wergelands Samlede Skrifter, bd. IV.1 (1923), s. 64. 45 Thrap 1904, s. 198. 46 Oversettelsen er min (forfatterens). Jeg har tidligere skrevet om Normandens

Katechisme i tidsskriftet Vinduet (2014). 47 Wergeland 1845, s. 20 («Femte Part», spm. 7). 48 Wergeland 1845, s. 14 og 18–20 («Fjerde Part», spm. 1, «Femte Part», spm. 2, 3, 4 og 9). 49 Wergeland 1930, s. 414. 50 Lassen 1918, s. 103 og 107: «Ce n’est que la révélation surnaturelle qui’il rejette et en cas de religion il s’en rapporte au catéchisme des Turcs qu’il venait de relire, et qu’il trouvait bon au dernier point et de loin supérieur aux dogmes que professe notre réligion.» (Det er bare den overnaturlige åpenbaringen han avviser, og med hensyn til religion viser han til tyrkernes katekisme, som han nettopp hadde gjenlest, og som han fant god til siste punkt og langt overlegen den dogmatikken vi forkynner.) 51 Forfatteren av denne læreboken, Mehmet ibn Pîr Ali Birgivi, levde på 1500-tallet. Tittelen Holmboe ga den, lød Tyrkisk Katekismus, eller Udtog af

Tyrkernes Troeslære; jf. Birgivi 1829. 52 Normandens Katekisme markerer slett ikke slutten på bølgen av parodiske katekismer. Strindbergs Lilla katekes för Underklassen, som han skrev i 1884–1885, men som ikke ble utgitt i før i 1913, er allerede nevnt. På dansk finnes en lang rekke utgitt på 1800- og 1900-tallet. I Norge kom det ikke like mange, men vi kan merke oss Louis Blancs Socialisternes katekismus oversatt av Olav

Kringen i 1912, og Odd Nordhaug og Matz Sandmans Lederens katekisme. 95 teser for godt lederskap med forklaringer fra 1999.

noter til kapittel 7 243

Kapittel 7

1 Boktrykker Stephanson i Trondhjems Adressekontors Efterretninger (nr. 20, 1805) sitert etter Tveterås 1950, 135. 2 Brøndsted 1965, s. 53–56. 3 Forfatterne påpeker i sin «Erindring til Lærerne» at læresetninger og hovedbegreper er så tydelig formulert at kateketiske spørsmål i realiteten er unødvendige. Erfaring har tvert imot vist at både lærerens og lærlingenes ettertanke

«standses» ved spørsmål av denne typen. Sånn kan det skifte. 4 Hallgeir Elstad (2009) presenterer det teologiske innholdet nærmere. Arild

Stubhaug (1996, s. 158–71) forteller historien om universitetsteologens vitrioliske angrep på Abels bok. 5 Brevet står gjengitt i Kirkelig Folkeblad 1868, nr. 1 (ikke digitalisert). 6 Stenersen ser ikke ut til å ha fått med seg det sjette opplaget (1816) av Abels bok. Om han så hadde, ville det kalkulerte tapet av sjeler ha nådd 12 000.

Se Det Norske Nationalblad (1817) VI. s. 53–63, 74–78, 83–93. Abels svar: s. 185–86, 212–17 og 226–29. Ikke digitalisert. 7 Hauge 1804, s. 5 og 7. 8 Regjeringens resolusjon av 8. september 1818, Vogt og Vogt 1820, s. 239. 9 Lov angaaende Almue-Skolevæsenet paa Landet 1827, § 19 (Samling 1838, s. 22). 10 Se Thrap 1905, s. 57–59. 11 Selve boken opplyser ikke noe om utgivelsesåret. Bibliotekarer har gjettet på både 1816 og 1817. Ifølge historikeren Einar Østvedt (1945, s. 324) utkom boken i Bergen etter subskripsjonsinnbydelse «like over nyåret i 1818». 12 Moe 1889, s. 221. 13 Wexels 1845. 14 Grundtvig 1868, s. 471–74. 15 Welle 1931, s. 281. 16 Bratten 1846, s. 7 (dans), s. 9 (forkynnelsen i dødsriket), s. 16 (bedragersk håp om salighet). 17 Pietistene Tor Homme og Olaus Nielsen sitert etter Elseth 1999, hhv. s. 100 og 101. 18 Elseth 1999, s. 104. 19 Moe 1889, s. 224–25. 20 Johansen 2019, kap. 10. 21 Kgl. Resolution 7. okt. 1852, se Samling 1855, s. 344; jf. Moe 1889, s. 231. 22 Se Thorkildsen 1995, s. 54–79 og Skjelbred mfl. 2017, s. 94 ff. 23 Lov om Almueskolevæsenet paa Landet 1860, § 1. 24 Jf. Steinfeld 1998, s. 477–78. 25 Jf. Nome 1935 og Hodne 1980. 26 Om denne formen for rangering av konfirmantene, se Johnsen 2001, s. 37. 27 Bjørnson 1969, s. 49. 28 Bjørnson 1969, s. 45. 29 Bugge i Stavanger Amtstidende og Adresseavis 4. juli 1883. 30 Kielland 1970, s. 112.

244 noter til kapittel 7

31 Kielland 1970, s. 109. Morgenbladets anonyme anmelder protesterer iherdig mot Kiellands representant for prestestanden (08.07.1883): «[.. .] saaledes undervises ikke konfirmander i Norge, en sådan Præst er ikke nogen Representant for den norske Geistlighed.» 32 Kielland 1970, s. 140–41. 33 Egge 1925, s. 13–14. «Kathekes» (for Katekes eller Kateches) er konsekvent feilstavet i samtlige utgaver av romanen. 34 Egge 1925, s. 76. 35 Egge 1925, s. 88. Se også s. 63 og 75. 36 Bang 1909, s. 248. 37 Kielland 1882, s. 65. 38 Betænkning 1882, s. 1 og 21. 39 Aftenposten nr. 286, 1889 (10.05.). 40 Bang 1909, s. 251. Censor Ole kom senere, ikke overraskende, til å studere teologi. Men kateket eller prest ble han aldri. Han døde i 1901, bare 25 år gammel. 41 I perioden 1865–1893 skal Balestrand-presten H.U. Sverdrups forklaring ha vært trykt i hele 762 900 eksemplarer, noe som ga Jacob Dybwads Forlag en stabil inntekt. Se Nielson 1977, s. 31. 42 Nærmere om Klaveness’ kritikk hos Oddvar Johan Jensen (1986). 43 Tveterås 1972, s. 337 og H. Aschehoug & Co.s jubileumskatalog 1972, s. 120. 44 Se f.eks. Furre 1993. 45 Det nordiske språkmøtet i Stockholm sommeren 1869 (hvor bl.a. Henrik

Ibsen representerte Norge) hadde anbefalt at gotiske typer («munkeskriften») ikke lenger burde brukes. Det samme gjaldt dobbel a (for å) og store bokstaver i substantiver. Det tok likevel sin tid før de nye anbefalingene fikk allment gjennomslag. Se Løkke 1870, s. 4–7. 46 Takk til Kåre Bævre, FHI, for hjelp til å stipulere årskullenes størrelse. 47 I perioden 1737–1800 kom boken i Danmark i 44 utgaver, ifølge Harald

Ilsøe (1992, s. 116). 48 Tittelen på Tanangers forklaring lyder I Jesu navn. Dr. Martin Luthers katekisme udlagt i spørsmaal og svar til undervisning for de unge om veien til salighed.

Efter dr. E. Pontoppidan (Kristiania 1891). Utdrag av to anmeldelser står som upaginert tillegg til slutt. Den andre anmelderen som siteres, råder forfatteren til å skjære drastisk ned på antallet bibelsteder. I den foreliggende utgaven har dette allerede skjedd, men uheldigvis uten at dette gjøres tilstrekkelig klart for leserne. 49 Kommentaren i Morgenbladet («Forklaringsspørgsmaalet», 18. juli 1891) er undertegnet O.J. Monkerud. Som lærer og kirkesanger deltok han med iver i tidens kirkelige debatter, oftest i Fredrikstad Tilskuer. 50 I 1906 utga Tananger (ikke lenger anonymt) Vor Barnelærdom efter Luthers lille katekisme for ældre og yngre i skole og hjem; hvert av de 139 spørsmålene kommenteres der over et par–tre sider. Den pensjonerte prosten Christinus

Lange (forfatteren Alexander Kiellands morbror) anbefaler utgivelsen i et forord.

noter til kapittel 8 245

51 Mads Berg, den kjente skolesangbokforfatteren, forteller i sine memoarer om sin første lærerjobb som kollega av Torger Tananger på Sande skole (Berg 1945, s. 27–28). 52 Jf. Oftestad 1998, s. 156–57. 53 Skjelbred mfl. 2017, s. 118. 54 Bang 1891, Motiver til en ny Udgave af Dr. M. Luthers Lille Katekismus og

Forklaring over Dr. M. Luthers Lille Katekismus. 55 Bang 1893–1899.

Kapittel 8

1 Gina Dahl (2017) har gjort et forsøk på å utnytte kirkebøker som kilde i denne sammenheng (Fjaler, Håland, Røros, Selbu, Statsbygd, Vadsø og

Vardø). Flere prester skrev der nøyaktige notater om hva konfirmantene hadde tilegnet seg av kunnskap. 2 Bø mfl. (red.) 1967, s. 34–35. 3 Bjørkvik og Sandnes (red.) 1969, s. 137. 4 Myklebust (red.) 1973, s. 132. 5 Havro og Systad (red.) 1986, s. 59. 6 Instruction for Degne 1739, § 10. 7 Berg 2018. 8 Nesse og Torp 2018, s. 357 og 391. 9 Per Halse (2011, s. 78–80) sammenlikner Griegs og Aasens respektive oversettelser. 10 Luther 1874, s. 2. 11 Luther 1874, s. 19; jf. Halse 2011, s. 82. 12 Luther 1874, s. 3 («Førreord åt vaksne»). 13 Luther 1874, s. 5 («Førreord om 2dre utgåva»). 14 Blix’ versjon (Dr. Martin Luthers litle katekisma) kom i fjorten utgaver frem til 1960. Opprinnelig var denne oversettelsen tenkt som et samarbeid mellom de to nordlendingene Blix og Bang; jf. Halse 2011, s. 239. 15 Eskelands oversettelse av Klaveness var riktignok ikke den første Pontoppidanversjonen på landsmål. Læreren Hans Mo publiserte sin Religionslærebok etter

«Pontoppidans Forklaring» med Spursmaal og Svar paa Landsmaalet allerede i 1885. Men det ble med den ene utgaven. 16 Kirkeordinansen av 1607, s. 8v og 10. 17 Sitert etter Welle 1935, s. 39. 18 Ot.prp. nr. 12 (1911), Om utfærdigelse av en lov om konfirmantforberedelse og konfirmation. 19 Den norske kirkes konfirmasjonssider: «Konfirmasjon i kirken: – Du får noe mer» <https://kirken.no/nb-NO/konfirmasjon/konfirmasjon-i-kirken/» (2021). 20 Den norske kirkes konfirmasjonssider: «Ti gode grunnar til konfirmasjon i kyrkja» <https://kirken.no/nb-NO/konfirmasjon/10-gode-grunnar/> (2021). 21 SSB, tab. 12025, «Utvalgte nøkkeltall kirke, etter region, statistikkvariabel og år».

246 noter til kapittel 8

22 Aune Forlag (596 82055). På kortet oppgis Jorun Larsen som hilsningstekstens opphaver. 23 Aune Forlag (499 80485). Kortet gir et godt eksempel på Dag Thorkildsens tese om at nasjonal identitet alltid trumfer konfesjonell identitet; Thorkildens 2017. 24 Midbrød og Risa (red.) 1983, s. 238. 25 Odland 1929, s. 22. 26 Dass 2013, HT 10. 27 Odland 1929, s. 26. Da katekismen hans utkom første gang (1886), arbeidet

Thor Georg Bernhard Odland som lærer ved Aars og Voss’ skole, senere ble han sogneprest i Våler i Solør. Hans yngre bror Sigurd var med på å stifte

Indremisjonsselskapet i 1891 og etableringen av Menighetsfakultetet i 1908.

Vi skal merke oss at Odland ikke var den eneste som inkluderte hustavlen i katekismen på denne tiden. Også Bangs versjon av den lille katekismen beholdt hustavlen – helt frem til og med 1954-utgaven (38. opplag). 28 Gustav Dietrichson (1875–1954), prest i Vestre Aker, biskop Bangs svigersønn. 29 Markussen 2013, s. 40–43; jf. Markussen 1995, s. 38. 30 Nils Lavik i Dagen (3. april 1933), sitert etter Bekeng-Flemmen 2020, s. 379. 31 Bekeng-Flemmen 2020, s. 381. 32 Skjelbred mfl. 2017, s. 117–22. 33 Normalplan 1939, s. 28. 34 Kristne friskoler holdt seg med hustavlen til omkring årtusenskiftet; se for eksempel Lunde forlags utgave av Luthers lille fra 1997, hvor også skriftemålet er tatt med. 35 Beite 1984, s. 14–15. 36 Mønsterplan 1974, s. 95. 37 Læreplanverket 1996, s. 98. 38 Takk til rektorene Brynjulf Korsmo (Kristiansand) og Yngvar Hetland (Egersund) for oppklarende e-poster (02.06.2021). 39 Takk til skolens rektor, Raimond Sleveland, for opplysningene (e-post 18.06.2018). 2005-utgaven var imidlertid ikke den første. Menigheten hadde tidligere besørget utgaver av Pontoppidans forklaring i 1906 og 1984. 40 Jonas Yassin Iversen (2021) har skrevet historien om de to lutherske samfunnene på Sørvestlandet. 41 Ekenes 2018. 42 DELKs tilsynsmann, Rolf Ekenes, bekrefter i e-post 08.06.2018 at det først og fremst var Sannhet til Gudfryktighet som skapte problemer: «Det var

Pontoppidans forklaring som var bøygen.» Den bevarte korrespondansen mellom DELKs skoler og Kirke- og undervisningsdepartementet (i Riksarkivet) bekrefter i flere sammenhenger at Pontoppidan ble brukt fra og med annen klasse, men gir utover dette ingen detaljer (RA/S-2845//2/D/L/0087

Kirke- og undervisningsdep.- Folkeskolekontoret L. Boks 518). 43 Takk til DELKs skolekonsulent Tore Slettvik, som lette i skolens gamle arkiver. 44 Luther 2001, s. 4–5. 45 Boken er merket «Størst av alt. Trosopplæring i Den norske kirke». Trosopplæringen tilbys alle interesserte i aldersgruppen 0–18. Jf. Helsvig 2003.

noter til epilogen 247

46 Andersen 2017, s. 33. 47 Se Konfirmandcenterets hjemmeside, <https://www.konfirmandcenter.dk/ ressourcer/luther-og-reformation/hellas-katekismus/> (20.08.21). 48 Andersen 2017, s. 35. 49 Gud gir – vi deler 2010, s. 13. 50 I evalueringen av Kirkens nye trosopplæringsprogram (2004–2008) skårer katekismen lavt som mulig «mål» for undervisningen. Se Hauglin 2007, s. 52. 51 Angel 2013.

Epilog

1 Moe 1889, s. 2. Oscar Moe (1846–1918) var sogneprest i Kampen menighet i Kristiania fra 1880 til 1917. 2 Moe 1889, s. 261. 3 Repstad 2020, s. 113–14. 4 Grunnloven, §§ 16, 2 og 4. 5 Assmann 2006, s. 81–100. 6 Jf. Salomonsen 2003. 7 Johnsen 2001. 8 I 2018 lot i alt 75 prosent av femtenåringene seg konfirmere: 56 prosent kirkelig, 19 prosent «borgerlig» (Selmer-Andersen/SSB 2019). 9 Fet 1995, s. 162. 10 Stuland 1980, s. 20. 11 Manger mfl. 2017, tabell 3. 12 Molnes 2020.