kapittel 6 Parodier (1748–1845

KAPITTEL 6

PARODIER (1748–1845)

j katekismens historie utmerker 1700-tallet seg ved sin institusjonaliserte fromhet, materialisert i den nye landsgyldige forklaringen til bruk i konfirmasjonsforberedelsene og allmueskolen, men etter hvert også ved den teologiske rasjonalismen eller fornuftstroen. Kong Christian VI, som regjerte fra 1730 til 1746, gjorde pietismen til «statsreligion» og lærebokforfatteren Pontoppidan til monopolist. Ikke lenge etter kom de første verdslige katekismene på markedet. Så å si overalt i det lutherske Europa fant forfattere og oversettere det formålstjenlig å låne både tittel og struktur fra Luthers lille elementærbok til nye innføringsbøker av de forskjelligste slag. I 1738, året etter lanseringen av Sandhed til Gudfrygtighed, kom en av de første: en «macchiavellisk statskatekisme», utgitt anonymt i Leipzig.1 Utover i århundret fulgte ikke-religiøse katekismer i en jevn strøm. Som oftest dreide det seg om et didaktisk lån: tilbud om et nytt, sekulært innhold i en innarbeidet religiøs form. Hadde man kunnet lære seg kristendomskunnskap i fem parter ved hjelp av spørsmål og svar, måtte det vel kunne gå an å ta til seg grunnleggende kunnskap om hagebruk, saueavl, skomakeri eller astronomi på den samme måten?2

Slike liksom-katekismer skulle ofte vise seg å være noe annet og mye mer enn uskyldige innføringsbøker. Noen av dem kom

144 kapittel 6 parodier (1748–1845)

som rene geriljaangrep på den bestående orden. En «statskatekisme» behøvde riktignok ikke opponere åpenlyst. Det ville sensuren ha satt en stopper for. Gjaldt det politikk og moral, kan vi likevel med god grunn tenke oss at det nye innholdet truet med å erstatte det gamle.

Det greske ordet parodi – en sang «ved siden av» en allerede foreliggende – brukes gjerne når vi finner det for godt å fylle en gammel form med et nytt innhold. Som for eksempel når vi dikter bursdagssang til sjefen på melodien til «Bamsens fødselsdag». Fenomenet omtales i hymnologien også som kontrafaktur, spesielt i de tilfellene en religiøs sang forutsettes sunget til et verdslig melodiforelegg. Vi tar i bursdagssangen med oss forestillingen om bamsen uten å nevne den eksplisitt. En parodi behøver ikke latterliggjøre det forelegget den får oss til å tenke på, selv om det nok er slik vi oftest bruker ordet i dagligtalen.3 Det kan være snakk om en praktisk løsning på et akutt musikalsk problem (som i tilfellet sjefens bursdag). Eller vi kan forstå fenomenet som en ironisk feiring eller hyllest av en kjent og kjær tekst. «Ja, vi elsker kjøtt og pølser»? En parodi kan også fungere som sikkerhetsventil; den sørger for at det forventede alvoret ikke blir for beklemmende. Men vi kan naturligvis heller ikke utelukke at den kommer med latterliggjøring. Som i den overmodige Aristokraternes Catechismus av Malthe Conrad Bruun, utgitt ved slutten av århundret, i 1796. Vi kommer snart til den. Men først må vi nesten se nærmere på en forløper, om enn slett ikke like radikal. Holberg.

Holbergs moralske katekisme

Spenningsforholdet mellom fromhet og fornuft, opplysning og gudstro på 1700-tallet legemliggjøres i to av århundrets mest prominente personligheter – og forfattere: Erik Pontoppidan og Ludvig Holberg. Sistnevnte sluttet seg uforbeholdent til «opplysningen», førstnevnte bare tilsynelatende. På slutten av 1730-tallet var de kolleger på Universitetet i København, Pontoppidan som ekstraordinær professor i teologi, den 14 år

holbergs moralske katekisme 145

eldre Holberg som historieprofessor. Dette betydde ikke at de likte hverandre, snarere tvert imot. Historikeren skal ved én anledning ha beskyldt sin pietistiske kollega for å ha berøvet kongen livsmotet, en annen gang fremstilt ham som «en Nar» – like tåpelig som innbilsk.4

Pontopppidan lot på sin side ikke sjansen gå fra seg til å pusse sensuren på Holberg da han påpasselig hadde omgått enhver forhåndskontroll ved å la Niels Klim trykke i Leipzig – på latin. I denne allegoriske satiren (1741) latterliggjøres pietistene som menneskelige trær av arten sypress, gravlundstreet fremfor noe. Disse mennesketrærne er utstyrt med avlange øyne, hvilket fører til at alt de ser, også blir avlangt. Så lenge de utgjør herskerklassen i landet Mardak, har de imidlertid makt til å autorisere det avlange synet på verden som det eneste tillatte.5 Man kan forstå at Pontoppidan lot seg trekke opp. Sensor var til alt hell en tidligere student av Holberg,6 og kongen så på sin side ingen grunn til å lage vesen av en utgivelse på latin. Dermed fikk fornærmelsen aldri noe saksnummer.

Selv om Holberg hadde tatt sin embetseksamen i teologi og Pontoppidan sverget til vitenskapen som et sivilisatorisk fremskritt, kunne de ikke enes om betydningen av den menneskelige fornuft. For historikeren fungerte den som livets rettesnor, for teologen kom den sørgelig til kort som «kjødelig» og «fordærvet» innbilning.7 Som opplysningsfilosof hadde Holberg følgelig lite til felles med sin innflytelsesrike kollega. Etter filosofens syn måtte religionen snarere innpasse seg fornuften. Sin egen oppfatning av statsreligionen kunne han neppe gi uttrykk for uten å løpe en betydelig risiko. Lettere ble det etter Christian VIs død i 1746. Det hegemoniske synet på verden ble da umiddelbart mindre avlangt.

Holbergs «svar» på Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed kommer i et essay, det vil si en av de første epistlene fra 1748. Nummer 46 avsluttes med en «Moralsk Catechismus» i seks «artikler».8

Disse artiklene bygger på den læren professoren allerede hadde gjort seg til talsmann for i Natur- og Folke-Retten

146 kapittel 6 parodier (1748–1845)

(1716/1734): om et «allerhøjeste Væsen» som har gitt menneskene sine påbud «ved den naturlige Lov». Men den direkte foranledningen ligger i Moralske Tanker (1744), der han allerede hadde fremmet synspunktet om at ingen bør lære teologi før han (eller hun, får vi tilføye) har lært hva det vil si å være menneske. Derfor bør ingen bli undervist i Luthers lille katekisme før i tredje klasse.9 I epistelen bygger forfatteren tanken videre ut ved å forklare sin fiktive brevvenn hvori den store fordelen med en slik «omvendt» læreplan ligger. Ungdommens hjerner er som voks, hevder han; derfor bør man gripe muligheten og «indprente dem nogle Hoved-Artikler af den naturlige Lov» før man begynner å «dogmatisere». Utenatlæring nevner han overhodet ingenting om.

På denne måten skiller essayisten Holberg umiddelbart lag med kateketen Pontoppidan, som nokså med det samme begynner med å dogmatisere om den guddommelige inspirasjon som gjør Skriften til Guds hellige ord.10 Holberg inntar på sin side også et kontrært standpunkt hva katekismetekstens omfang angår. Det holder med seks spørsmål og svar, mener han, ettersom et så lavt antall må kunne læres på én dag. Om Pontoppidan så reagerte på kollegaens paradoksale tilnærming til katekismeopplæringen? Det vet vi ikke. Men antakelig gir svaret seg selv.

Holberg begynner ganske ukontroversielt med et velkjent gudsbevis: intet skaperverk uten skaper. Det har sin parallell i Pontoppidans spørsmål 3, hvor svaret går ut på at verden jo ikke kan ha skapt seg selv. Den må ha en årsak, «ældre og højere end alle Ting, hvilket evige Væsen kaldes Gud».

Artikkel 2 skal lære barna at de skylder å «ære, elske og dyrke» denne skaperen, så lenge han på sin side elsker dem han har skapt, «især efterdi han haver begavet mig og andre Mennesker med en fornuftig Siæl og Talens Brug». Hos Pontoppidan begrunnes kjærligheten til Gud simpelthen i hans bud til oss.11

Motsetningen blir tydeligere i artikkel 3, om troen på det hinsidige. Pontoppidan synes ikke å tvile på at Gud griper inn i denne verden med både belønning og straff. Som Guds ris

holbergs moralske katekisme 147

regner han både det «legemlige» – krig, dyrtid, pest og annen ulykke – og det «åndelige» – Guds vrede og «hans Aands og Naades Unddragelse».12 Holberg er først og fremst opptatt av å få slått fast at Guds straff og belønning ikke tilhører denne verden. Vi tvinges nærmest til å tro på det hinsidige fordi det synes åpenbart at rettferdigheten ikke skjer fyllest så lenge vi lever. Han utdyper sitt syn på saken i epistel 83, der han forfekter det uhørte standpunkt at det folk tror må være en guddommelig straff, i virkeligheten har tilfeldige, naturlige årsaker. Han viser til et eksempel jeg allerede har nevnt, bybrannen i København høsten 1728, da horehusene langs vollen oppsiktsvekkende nok var de eneste som stod igjen – spart av flammenes herjinger.

I artikkel 4 stiller han seg avvisende til åpenbaringer, slike som hedninger og «Mahomedaner» tror på. Katolikkenes transsubstansiasjonslære (alterbrødet og vinen som mirakuløst forvandles til Jesu legeme og blod) fortjener ikke større tiltro. Forblir kanskje ikke alterbrødet brød når det deles ut av presten i nattverden? Holberg vil ikke tro på noe «som strider imod Menneskets almindelige Sandser». Pontoppidan, derimot, fastslår allerede i spørsmål 9 at menneskene fikk Guds ord i form av åpenbaringer lenge før de ble nedtegnet.

Så dreier det seg i artikkel 5 om Guds godhet og rettferdighet, som vanskelig lar seg forene med hans vrede. «Jeg hverken bør eller kand troe, at GUD øver de Ting, som han selv laster, fordømmer og straffer hos Mennesket.» Pontoppidan, har vi allerede sett, vil ha oss til å tro på en gud som hjemsøker menneskene på ubarmhjertig vis.

Til slutt, i artikkel 6, kommer han til kjettere og svermere. Slike må «ynkes» som villfarne, ikke tuktes med ris og sverd. «Det store Naturens Bud» trumfer all menneskelig ondskap. Og hva er det? «Intet at giøre mod andre, uden det, som man vil, at andre maa giøre imod sig.» I den gylne regel møtes evangeliet (Matt 7,12) og det som skulle komme til å bli opplysningsfilosofiens øverste moralske prinsipp.

«See der haver min Herre det heele Systema.» I ettertid har man påført disse anskuelsene merkelappen «deistisk».13

148 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Deistene anerkjente Gud som verdens skaper, men ikke dens styrer. Denne gudsoppfatningen fantes særlig utbredt blant engelske og franske opplysningsfilosofer på 1700-tallet; Voltaire var én av dem.

Hva så med Holberg? Kan han kalles deist? I epistel 46 argumenterer han på en måte som i alle fall gjør et slektskap mellom hans moralske Catechismus og deismen ubestridelig. Han skriver seg inn i en større sammenheng. Bruddet med Luther og Pontoppidan beror ikke på noe originalt enkeltmannsprosjekt, men på «hele fornuftsreligiøsitetens credo», skriver litteraturhistorikeren F.J. Billeskov Jansen.14 De gangene Holberg selv omtaler deistene, gjør han det imidlertid med en historikers tydelige distanse. Holbergs foreløpig siste biograf, Lars Roar Langslet, vil helst avdramatisere saken. Han påpeker at den moralske katekismen tross alt henvender seg til førsteklassinger. Noe fullstendig bilde av Holbergs forhold til kristendommen gir den ikke. At han eventuelt skulle være deist, mener Langslet må bero på en misforståelse. Praksis taler imot. Den «store ensomme» gikk jevnlig til gudstjeneste. Biografen må imidlertid innrømme at artikkel 4, om å forkaste alt det vi selv ikke kan bekrefte ved hjelp av våre sanser, umulig kan forenes med kristen tro.15 Likevel lar det seg på bakgrunn av forfatterskapet som helhet vanskelig kamuflere at historieprofessoren hadde lite til overs for tidens pietisme.

Ingenting tyder på at Holbergs moralske katekisme skapte skole. Men den gikk heller ikke upåaktet hen. Epistlene forble «folkelesning» til langt utpå 1800-tallet. Elleve år etter utgivelsen og fem år etter forfatterens død gjorde en ganske alminnelig boktrykker seg bemerket ved å låne hele den moralske katekismen til en fremstilling av «Guds og Sandheds Kundskab». Lars Larsen Heiden, faktor i det berlingske trykkeri, forsynte seg av verkene til baron Holberg, den unge opplysningsfilosofen Frederik Christian Eilschov og flere andre «til Lærdom og Eftertanke for mig og mine Lige», som han uttrykker det i forordet. Han har store forhåpninger på vegne av den holbergske lære. For «hvis man begyndte at indprænte Ungdommen

katekisme som politisk satire 149

saadanne korte og tydelige Regler, da tror jeg», skriver han, «at de mange Religions Secter bleve reducerede til gandske faa, og den Bitterhed, som regierer blandt Folk om Religionen, vilde maaske snart ophøre».16 Om vi ser 250 år frem i tid, til dagens kirkelige forhold, finnes ennå mange «Secter», men det kan uansett ikke være tvil om at Holbergs teologi ligger folkekirken mye nærmere enn det pietismen kan sies å gjøre.

Katekisme som politisk satire

To tiår etter Holberg prøvde også filologen Jacob Baden seg med en alternativ katekisme. Tittelen: Forsøg til en moralsk og politisk Catechismus for Bønder-Børn (1766). Heller ikke Baden brøt tvert med Luther, for i realiteten dreier det seg i hans tilfelle om en slags modernisering av den gamle hustavlen.17 Måten Luther hadde forstått forholdet mellom overmakt og undersått på, var i endring. I tillegg til å elske Gud, slik katekismen hadde foreskrevet siden reformasjonen, skulle bondens barn lære å elske sitt fedreland: «Ved mit Fæderneland forstaar jeg alle de lande og Folk som have en fælleds Regjering og en fælleds konge med mig.» Og fedrelandskjærligheten? Den består i «en inderlig Længsel efter at tiene sine Medborgere».18 Forestillingen om staten som nasjon, som etnisk språkfellesskap, hadde i 1766 ennå ikke nådd Danmark–Norge. Badens moralsk-politiske katekisme kan regnes som den første «nasjonale» i kongeriket. Forfatteren skrev den som gjest på det bernstorffske gods i Gentofte nordøst for København og dediserte boken til sin vert, friherren. Utenriksminister Bernstorff var ikke bare opptatt av krig, men også av landbruksreformer. Derfor sørget han for å få utdelt Badens katekisme gratis i sognet. Katekismen er i ærbødighet dedisert ministeren.

«Det er vanskelig å la være å skrive satire», skrev den romerske dikteren Juvenal i sin tid.19 Han etterlot seg da heller ikke dikt i noen annen sjanger. Professor Baden hadde for sin del ingen problemer i så måte. Men tretti år senere, i 1796, blir den flittige professor på ny aktuell i katekismesammenheng, men

150 kapittel 6 parodier (1748–1845)

da som offer for satire. Det året utga Malthe Conrad Bruun sin famøse Aristokraternes Catechismus, og her, i det etterordet han skriver til boken (som personifikasjon), er det han formaner den å forsikre en skribent som Baden om at den overhodet ikke inneholder spor av Kants religionskritikk. Ellers risikerer den gjerne å få en omgang av Badens Herkules-kølle, det vil si ufordelaktig omtale i hans Universitets-Journal.20 Kant hadde skapt furore tre år før, da han utga sin bok om Religionen innenfor fornuftens grenser, som ble flittig diskutert også i København.

Malthe Conrad Bruun (1775–1826) ga tidlig opp studiene – først teologi, deretter jus. Han ville heller bli dikter. Alt som nittenåring kastet han seg ut i samfunnsdebatten og startet sitt første tidsskrift. Vækkeren sovnet imidlertid selv inn etter bare tre nummer. Redaktørens hang til majestetsfornærmelser ble ikke tålt og utgivelsen stoppet. Bruun inntok nemlig ikke bare radikale, demokratiske standpunkter i all ærbødighet, han hadde også utviklet en særlig sans for uforskammetheter. Heller ikke etablerte progressive som Peter Andreas Heiberg og Knud Lyne Rahbek klarte han å holde seg fra å utfordre. Etter å ha skrevet en fantastisk satire à la Holbergs Niels Klim kom han nok en gang i klammeri med loven. Generalfiskalen avkodet uten synderlig besvær kongeriket «Adina» til «Dania» og forstod utmerket godt at eneveldet heller ikke her gikk fri.

Aristokraternes Catechismus signaliserer allerede i tittelen at vi har å gjøre med en parodi av den latterliggjørende sorten. I strukturen følger den dels Luther, dels Pontoppidan. De opprinnelige fem partene er blitt redusert til tre. Etter disse følger så et aristokratisk litani, det vil si en parallell til den lutherske kirkebønnen, og fem aristokratiske «salmer».

Som karnevalet snur Bruuns katekisme de kjente sosiale realitetene på hodet. Den henvender seg tilsynelatende til adel istedenfor allmue, til opphøyde kongelige istedenfor barn og «enfoldige». Mens den etablerte katekismen har som mål å vise vei til saligheten, tar den aristokratiske sikte på å stanse «Oplysningens vanhellige Galop!», bekjempe «Demokratismus» og «dennes hele Helvedhær».21 Ironien rår. Resultatet blir politisk

katekisme som politisk satire 151

satire og religionskritikk i skjønn forening. For saken er jo ennå den i Danmark–Norge at den politiske og kirkelige makten umulig kan skilles. Kongen har sin makt fra Gud.

«Min lille Junker [herremann], kan De finde Dem i Middelstanden og borgerlige Kaar?» Slik lyder innledningens første spørsmål. Junkeren svarer med det samme: «Nei, jeg afskyer den gemeene Middelmaadighed og vil ikke fornedre mig til noget, der er lavere end i det højeste Lieutenanten og Hofjunkeren.» Utgangspunktet tas i en truet samfunnsstruktur, forstår vi. Herremannens ambisjon er sosial og dennesidig, ikke religiøs og metafysisk: «Du vil altsaa gjerne være stor til Hove og højt i Rangordningen? Ja, kunde jeg kun blive det.»22 Rikdom og anseelse er det som gjelder. Her gjenkjenner vi herremannens siste ord fra Pontoppidans «Indgang»: «Kære Barn, vil du ikke gerne være lykkelig paa Jorden og salig i Himmelen? Jo, kunde jeg kun blive det.»23 Barnets og junkerens likelydende svar setter de to livsmålene opp mot hverandre.

I fortsettelsen forklarer både Pontoppidan og Bruun hvordan de respektive målene kan nås. Middelet finnes i skrift, henholdsvis «Guds ord» og alskens antidemokratiske skrifter, av aristokratene kalt «fortreffelige og grundige». Europas hoff har angivelig «indblæst» – eller inspirert – forfatterne med hensyn til både hva og hvordan de skal skrive.24

Budene kalkeres over Luthers tekst: «1. Du skal frygte, elske og adlyde din regjerende Herre og hans Familie over alle Ting.» Bruun forklarer etter mønster av forelegget:

Det er: Naar din Arveherre og Konge, eller hans Familie befaler dig at dræbe din Ven eller dine Forældre, naar han byder dig at bekjende en Lærdom, hvilken du afskyer, naar han fordrer en Meeneed eller et Forræderie af dig, naar han forbyder dig at udøve en hellig Pligt, saa skal du med Ærbødighed anhøre, med Fornøjelse modtage, og med Nøjagtighed udføre slig allernaadigst Befaling, ja du maa siden efter ikke engang føle Samvittigheds-Nag derover.

152 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Formen er ganske riktig katekismens, selv om innholdet står i skarp kontrast til Moselovens første bud. Hva har det å si for Luthers lille? Og for Pontoppidan?

Parodien oppretter en tekstlig dobbeltstruktur. Den teksten vi leser, inneholder minnelser om en annen tekst, som vi har lest før. Dessuten oppfatter vi en ironi, en tydelig signalisert benektelse av de utsagnene som fremsettes. Slik blir parodien i stand til å lovprise (forstilt) og latterliggjøre (uforstilt) i én og samme språklige operasjon. Latterliggjøringen rammer ikke først og fremst katekismen. Den utgjør middelet, ikke målet.

Unge Bruun, sønn av en justisråd og herregårdseier i Thisted ved Limfjorden, skrev sin katekisme syv år etter den franske revolusjon. Henrevet av den opprørske tidsånden ville han kjempe for frihet, opplysning, fornuft – og demokrati. På denne bakgrunnen trer også motstanderne tydelig frem: privilegienes forvaltere. Aristokratenes Catechismus utfordrer ikke først og fremst adelen, men kongen og kirken.

Adelen får sine privilegier av kongen, som på sin side får sin makt legitimert av kirken. Slik sett er eneveldet å forstå som et teokrati (se kap. 5). Den 21-årige forfatteren har fått dette helt klart for seg. I den versifiserte innledningen gir forfatteren eksplisitt uttrykk for avhengighetsforholdet:

Og det er dog en aabenbare Sandhed, At naar man vover først at røre ved Den hellige Treenighed, Undfangelsen foruden Mandhed, Cum ceteris Ecclesiae mysteriis [og kirkens øvrige mysterier], Saa falder baade Religionen Og Tronen! –

Kongemakten forutsetter med andre ord kirkens lære, og omvendt. Godtar vi premisset, gjøres kirken i siste instans ansvarlig for aristokratiets forkastelige moral: undertrykkelse, falskhet, hensynsløshet, smiger og mer til.

katekisme som politisk satire

O Kongemakt, vi love dig, Du skjærmer al vor List og Svig. Hvad er vel Aristokratie, Naar du vil det ei stande bie?25

153

Eine grausame Salbe. Ikke rart at Bruuns bruk av «Trykkefrækheden» avstedkom krasse reaksjoner. I historisk perspektiv vil vi heller undre oss over kirkens historiske omstillingsevne. I dagens norske folkekirke ville Bruun ganske sikkert fått brorparten av sympatien.

Utgivelsen gikk ikke upåaktet hen. Sjællands biskop, Nicolai Edinger Balle, som i kraft av sitt embete også var Kirkens primas, forstod at han måtte lese boken med det samme han så tittelen annonsert.26 Biskopen var jo hovedmannen bak den læreboken som to år tidligere hadde avløst Pontoppidan i danske skoler, den såkalte Balles Lærebog. Biskopen skaffet seg følgelig et eksemplar av den nye, urovekkende katekismen, leste den og – til tross for at han etter sigende elsket «en munter og lunefuld Skrivemåde»27 – så det som sin lovpålagte plikt å innberette utgivelsen til Cancelliet (regjeringskontoret).

Forhåndssensuren ble opphevet i den såkalte trykkefrihetsperioden under Struensee (1770–1771). Da den i 1773 formelt ble gjeninnført, ble den ikke håndhevet. Det betydde at myndighetene eventuelt måtte gripe inn etterskuddsvis. Balle viste da heller ikke til sensuren, men til Danske Lovs bestemmelser om majestetsfornærmelse.28 Blir man kjent med slik «Foregribelse mod Kongens Højhed» og ikke melder fra, kan man straffes «på Ære, Liv eller Gods». Biskopen hadde angivelig ikke noe valg.

Etter noen dager fikk han innberetningen offentliggjort, ledsaget av omfangsrike «Anmærkninger», hvor han forsvarer og begrunner sin handlemåte i saken. Balle forstod naturligvis at han hadde opinionen imot seg.

I selve innberetningen peker han på en rekke anstøtelige utsagn i Bruuns bok, men gjør i anmerkningene ikke noe forsøk på å forklare hvorfor de ikke bør ytres. Balle leverer et kraftfullt

154 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Malthe Conrad Bruun stikker til sjøs med kurs for den svenske øya Hven (til venstre i bildet). På klippen til høyre sitter dommeren med ris og vekt, i forgrunnen truer generalfiskalen med en lenke i høyre hånd, i den venstre holder han et eksemplar av Aristokraternes Katechismus. Samtidig satirisk tegning.

gud, staten og nasjonen 155

forsvar for at all øvrighet skal adlydes og slett ikke spottes. Trumfkortet i så måte er Pauli ord i Romerbrevet om at all øvrighet er av Gud.29 Dessuten «vet» vi at kongen vil alle vel, og at folket elsker sin konge.30

Bruun ante uråd og gikk i dekning inntil han fikk kommet seg i sikkerhet på Hven, en svensk øy i Øresund. Etter en tid oppnådde han regjeringens tilgivelse og vendte tilbake til København, men det varte ikke lenge før han på ny tråkket i salaten. I år 1800 ble han endelig dømt til landsforvisning. Da dommen ble opphevet 26 år senere, hadde Bruun, i Paris, rukket å skaffe seg navn som «Europas fremste geograf», og som forfatter av flere bindsterke verk. Hjem til Danmark kom han aldri. Bruun døde idet han var i ferd med å pakke kofferten.

Gud, staten og nasjonen

Den unge jydes uærbødige parodi skulle vise seg å bli en trendsetter. Mens Bruun selv satt ørkesløs på Hven og ventet på at uværet skulle løye, dukket det i København opp en hel serie etterlikninger: demokratenes, rojalistenes, genienes og de moderates respektive katekismer. At aktelsen for Hans Majestet måtte stå sin prøve, var nå én ting. Men med dette ble det også ganske tydelig at Luthers lille katekisme, samfunnets ideologiske grunnvoll, så å si, uten videre lot seg politisere. Ingen behøvde lenger tvile på at verden tok seg ulikt ut i undersåtters og overherrers perspektiv. I neste omgang kunne noen kanskje finne på å stille spørsmål om katekismen rett og slett var menneskeskapt.

Bølgene la seg, da det kom til stykket, forholdsvis raskt. Aristokraternes Catechismus avstedkom ingen revolusjon. Det danske eneveldet overlevde helt til 1849, da et nytt konstitusjonelt monarki ble etablert. Maktfordelingsprinsippet ble lagt til grunn for den nye forfatningen. Grunnloven av 5. juni 1849 sikret også enhver retten til å offentliggjøre sine tanker ved trykken. Samtidig ble, som i Norge, den evangelisk-lutherske kirke videreført som «folkekirke» understøttet av staten.31

156 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Stadig nye katekismeparodier – eller -eksperimenter – gjorde like fullt krav på den allmenne oppmerksomhet. Både det norske og det danske samfunnet var på 1800-tallet i ferd med å omdannes fra en tradisjonell familie- og standsbasert struktur til et moderne samfunn med en borgerlig offentlighet og en tilhørende forestilling om nasjonalt fellesskap. De første avisene – i Danmark fra 1749, i Norge fra 1763 – bar i dobbel forstand bud om hva som var i emning. Burde kanskje ikke også katekismen tilpasses den nye tid?

I 1805 ble den temmelig ferske historieprofessor Laurits Engelstoft utnevnt til sekretær for en ny universitets- og skoledireksjon i København. Det gjaldt å få fart på utdanningspolitikken. Engelstoft identifiserte seg umiddelbart med oppgaven. Bare tre år senere utga han sine Tanker om Nationalopdragelsen, betragtet som det virksomste Middel til at fremme Almeenaand og Fædrelandskjærlighed (1808). Allmennånden og fedrelandskjærligheten burde det nettopp være skolens oppgave å fremelske. Fordommene om at lovene lå som et åk over folket, og om en tyrannisk stat, måtte utraderes av den oppvoksende slekts bevissthet. Mon ikke en «Borgercatechismus» kunne være tingen? En fedrelandskatekisme ledsaget av et utvalg nasjonalsanger som «gennem Ørets Fornøielse» kunne «indtrylle» pliktene i hver enkelt borgers hjerte? Staten og religionen måtte gjøres til ett, ifølge Engelstoft. Historieprofessoren skisserer med sin bok intet mindre enn et program for en statlig kulturpolitikk forstått som nasjonsbygging.32 Spesielt i Norge skulle denne nasjonsbyggingen vise seg å bli en virksom kraft.

Det gikk ikke mange år før Engelstofts katekismeidé fikk ben å gå på. Peter Outzen Boisen, som i 1805 var blitt kallet til biskop i Akershus, men som endte opp med Lolland og Falster, ivret for opplysningstanken og opprettet et lærerseminar hjemme på prestegården. I 1811 lanserte han så sin Fædrenelands-Katechismus, som på Engelstofts bestilling.

I forordet stiller Boisen de nye spørsmålene om hva et fedreland er, og hvilke plikter som påhviler dets borgere. De svarene boken gir, røper at biskopen ennå tar eneveldet for gitt.

gud, staten og nasjonen 157

«Borger» blir et synonym for «Undersått». Boisens «Fædreneland» ser ennå ikke ut til å ha blitt en «nasjon» av likeverdige.

Forfatteren begynner sin katekisme med å definere gjenstanden: «Til Fædreneland høre alle de Lande, som have fælleds Konge og fælleds Regiering.» Denne kongen kaller han «Fader». Patriarken gjelder som «den forstandigste og meest erfarne»: «en hellig Person, sat af Gud, til at give Landet Love, og at vaage over deres Efterlevelse». De menneskene kongen har herredømme over, kaller han «Undersaatter». Fedrelandskatekismen skal gjøre det klart hvilke plikter hver enkelt undersått har overfor kongen. Dermed skiller Boisens samfunnsforståelse seg lite fra den han selv hadde tilegnet seg gjennom hustavlen. Forestillingen om standssamfunnet stod ennå urokket.33

Som katekisme brøt Boisens bok med flere av sjangerforventningene. Spørsmål og svar er blitt erstattet av paragrafer. Men i typografien inneholder den ennå minnelser om den tradisjonelle barnelærdommen. «Budene» står i 16 punkt, «forklaringene» i 12 og «anmerkningene» i 10 punkts typer. Biskopen ser for seg at fedrelandskatekismen skal brukes som lesebok det siste skoleåret, samtidig med konfirmasjonsundervisningen. På denne måten kunne ungdommen, skriver han i forordet, stå bedre rustet til å tre inn i det «borgerlige», ikke bare det «christelige Selskab». Planen ble satt ut i livet ved at den nye katekismen ble delt ut som «Præmiebog» på skolene.34 Den ble trykt opp igjen året etter (1812), men deretter ser iveren ut til å ha dovnet.

I Norge fulgte filosofiprofessor Niels Treschow opp med en Politisk Catechismus (1817). Treschows ærend var et ganske annet enn Boisens. Filosofen hadde ingen ambisjon om å oppdra til borgerånd eller patriotisme. Det gir bedre mening å forstå prosjektet hans som en implisitt kommentar til den konstitusjonen fedrene på Eidsvoll hadde vedtatt tre år tidligere. Den gang hadde Treschow som rådgiver for kongsemnet Christian Frederik latt seg rive med av begeistringens bølge og bidratt med ett av de 27 grunnlovsutkastene som ble vurdert av konstitusjonskomiteen under ledelse av Christian Magnus Falsen.

158 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Da det kom til stykket og ettertanken hadde satt inn, kunne Treschow dy seg for Grunnlovens demokratiske tendens. Samtidig hadde han neppe særlig lyst til å ta noe generaloppgjør med en lov som allerede var i ferd med å få status som nasjonalhelligdom. Resultatet ble 85 sider Politisk Catechismus, ikke til utenatlæring, men til teoretisk refleksjon over «Statssager». I forordet skriver filosofiprofessoren at den forfatningen han vil fremlegge, kan anses som et ideal, «den mest passende». Denne hans statsbygning er ikke kjent fra før, påpeker han, men den burde like fullt ha interesse for «alle». Den norske 1814-grunnloven nevner han overhodet ikke. Åpenbart i en beklemt situasjon frykter han for å bli «misforstått» av de nasjonale demokratene. Han innser at han nok burde skrive en «Kommentar» i tillegg, men avfeier sin egen tanke av mangel på tid.35

Treschow løser dilemmaet ved å utgi boken i Stockholm. Det var her han holdt til som den nye nasjonalstatens kirkestatsråd i flere perioder etter utnevnelsen i 1814. Boktrykkeren han engasjerte, Georg Löwegren, hadde reetablert sin virksomhet i hovedstaden i 1816, men fant flyttingen ulønnsom og returnerte til Göteborg, hvor han kom fra, et par år senere. Noen norsk distribusjon kunne Löwegren rimeligvis ikke tilby, og jeg har da heller ikke kunnet finne den politiske katekismen avertert verken her eller der. Den filosofiske statsråd fikk sagt sitt, men slapp lesere.

Som alle andre norsk barn av 1700-tallet hadde Treschow tidlig stiftet bekjentskap med katekismen. Både Luthers lille og Pontoppidans forklaring skulle læres utenat. I sin såkalte selvbiografi innrømmer den aldrende filosof at han som barn nok hadde hatt behov for å oppøve hukommelsen. Fem år gammel ble han sendt i skole hos en gammel skipper i Holmestrand, som i likhet med Treschows egne foreldre tilhørte brødremenigheten. Da han tre år senere ble sendt hjem igjen til Drammen, kunne han omsider Luther og Pontoppidan på rams.36

Den ideale statsforfatning han argumenterer for i sin politiske katekisme fra 1817, har nok mer til felles med de tekstene han hadde pugget i Holmestrand som barn, enn med den

gud, staten og nasjonen 159

grunnloven som var blitt landets i 1814. Filosofiprofessoren ville ikke gi slipp på eneveldet som styreform. I katekismen gir han klart svar på sitt eget kateketiske spørsmål: «Hvilken Regieringsform er altså den bedste?» Jo: «En Enestes Herredom; thi Deling svækker Magten, og den Magt der skal have Opsyn med alle, maa nødvendig styre og være over alle.»37

Året etter, ved nyttår i 1818, ble også selve Grunnloven utgitt som katekisme, «i Spørgsmaal og Svar».38 Tittel av «Katechismus» fikk boken riktignok ikke før i senere utgaver.

Christian Magnus Falsen, han som med større eller mindre rett har fått ord på seg for å være «Grunnlovens far», så til den evangelisk-lutherske kirkes grunnlagsdokumenter da han bestemte seg for å formidle landets nye «Constitution» til «den mindre oplyste» del av befolkningen. Kunne «Almuesmanden» forstå Luther og Pontoppidan på kateketisk vis, måtte han på tilsvarende måte også kunne fatte hva Grunnloven gikk ut på. «Med denne Deel af Nationen er det og, jeg har valgt at gjennemgaae den i Spørgsmaal og Svar», skriver forfatteren i forordet. Det gjelder å innprente alle, «fra Barnsbeen af», ærbødighed for og kjærlighet til denne loven, «paa hvis Opretholdelse vor Frihed, Norges Hæder til tilkommende Lykke beroer».

Valget av katekismen som forelegg kan begrunnes didaktisk. Den formidlingen folk flest kjente så vel til fra skolegang og konfirmasjon, pekte seg for Falsen ut som den eneste «naturlige». Men vi kan heller ikke se bort fra den symbolfunksjonen katekismebetegnelsen bidro med i dette tilfellet. Etter 1814 stilles Nasjonen fort vekk på linje med Vårherre i både politikk, diktning og dagligliv. Nå var det ikke lenger bare Gud som visste veien videre. Grunnlovskatekismen kom som bestilt.

Falsen begynner med maktfordelingsprinsippet og «forklarer» deretter loven i alle dens vesentlige enkeltheter. Folkesuverenitetsprinsippet, det at den lovgivende makt utgår fra folket selv, utlegges som en nødvendig forutsetning for demokrati. Forfatningen blir sånn sett å forstå som «en Blanding af Monarkie og Demokratie, eller et Monarkie indskrænket ved Demokratie, hvilket er det Grundloven kalder indskrænket Monarkie § 3».39

160 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Hva den evangelisk-lutherske religion kan begrunnes i, opptar derimot ikke en mann som Falsen. Religionen tar han for gitt. Han nøyer seg med å konstatere det praktisk-politiske poeng at det vil være nyttig for en stat «kun at have een herskende Religion. […] Gives der to eller flere herskende Religioner ved Siden af hinanden, saa kan deraf let oppstaae Partier, som kunne blive meget farlige for staten.»40

Falsens grunnlovskatekisme omfatter 50 nummererte spørsmål og svar over i alt 184 sider. Forklaringene er ikke alltid like kortfattede. Annen utgave, som sløyfer Falsens navn på tittelbladet, er kortet ned til 51 sider, samtidig som antallet (unummererte) spørsmål og svar er mer enn fordoblet: 112. Grunnlovskatekismens popularitet skyldes helst denne anonyme reviderte utgaven. Etter 1825 ble den utgitt enda to ganger: i 1829 og 1835. Spesielt utgaven fra 1829 ble hyppig annonsert i avisene.

Det var på denne tiden at den norske stat, ved Postverket, anskaffet landets første dampskip. Med «DS Constitutionen» [Grunnloven] fosset den nye nasjonalstaten frem. «Det gaar med Damp i den kraftige Alder,» påpekte dikteren A.O. Vinje et par år senere.41

Normandens Katechisme

Har de så noe til felles, disse «parodiske» katekismene, annet enn det at de tar opp i seg noen ytre, formelle trekk fra det lutherske forelegget, uten å forplikte seg på innholdet? Noen av dem synes påfallende irreligiøse (som Bruuns), andre vil helst den teologiske dogmatikken til livs (som Holbergs), mens andre igjen har som ambisjon å skolere leserne politisk ved å undervise dem i borgerånd (som Treschows og Falsens). Den siste gruppen forsøker å se samfunnet og religionen som to sider av samme sak, nasjonen som en guddommelig innretning (Badens og Boisens). Til slutt i dette kapitlet skal vi se nærmere på en katekisme som tar sikte på å favne nesten alle disse variantene samtidig: Wergelands.

normandens katechisme 161

Vi snakker om Henrik Wergelands nå nesten helt glemte katekisme, ikke faren Nicolais, som ennå kanskje huskes i historiske sammenhenger. Fader Wergeland gjorde vitterlig et forsøk på å finne en avløser for Pontoppidan i 1836.42 Sønnen utga Normandens Katechisme i 1832, som 24-åring og på ny, etter full omarbeiding, i 1845, den siste våren han fikk leve. Noen trykkfeil i tittelen er det ikke snakk om. En «Normand» er å forstå som en etterkommer etter den mytiske kong Nor, som, ifølge historikeren Tormod Torfæus (1711), samlet landet og ga det navn. Sagnkongen var en kjent størrelse i den nye nasjonalstatens første tiår.

Versjonen fra 1832 ble publisert i Wergelands eget blad For Almuen, et opplysningsskrift han fikk realisert ved hjelp av Selskabet for Norges Vel.43 Det gjaldt å drive folkeopplysningsarbeid for norske bønder. Heftene fylte redaktøren med gammel norgeshistorie, agitasjon for «Sogneselskaber», lesestykker med alskens praktisk kunnskap, ledsaget av vidløftig livsvisdom. Alt i det første heftet anbefaler han den falsenske grunnlovskatekismen til innlemmelse i «Almue-bogsamlinger».44

Selv om For Almuen må regnes som tilhørende Wergelands opplysningsskrifter, er «Normandens Katechisme», som man kunne tenke seg, også et diktverk. Allerede fra begynnelsen av fremstår et jeg som besvarer de spørsmålene det selv stiller – grunnleggende, men langt fra enkle spørsmål. Det første lyder: «Hvad er du?» Svaret formulerer han sånn:

Fribaaren Normand, kun Fædrelandets Træl, født for at gjøre Stolt-Norrige sæl, dække med Ager, Smaabørn og Eng Norge, den Ærens og Frihedens Seng. Et Smiil af Algodheden fagned min Moer: før Aaret var runden, Hun fagned en Smaagut med Tænder i Munden, og sagde «en Mand vil jeg skjænke dig, Nor!»

162 kapittel 6 parodier (1748–1845)

Nasjonalfølelse, frihetsbegeistring, offervilje og mandighet, det er egenskapene jeget kan skilte med, for så vidt ikke så utypiske for et norsk dikterjeg i begynnelsen av det nittende århundret. Men etter dette første spørsmålet legges den nasjonale tematikken til side. Den tas ikke opp igjen før til slutt, i de siste spørsmålene. I det aller siste spør jeget seg om fedrelandskjærligheten, hva den vel innebærer. I hoveddelen av diktet spørres det om Gud, menneskesjelen og moralen, men helt uten referanse til bud, trosartikler eller sakramenter. Verken kristentroen eller soningsofferet blir nevnt. Jeget kjenner ikke Gud annet enn gjennom skaperverket. Og etter døden? «Løn venter Dyden; men Forbrydelserne Straf.» Den unge Wergeland, viser det seg, fremstår i «Normandens Katechisme» snarere som deist enn som lutheraner, og det bare tre år etter sin embetseksamen i evangelisk-luthersk teologi.

Studenten skal ellers ikke ha imponert i sin redegjørelse for den lutherske dogmatikken ved eksamensbordet. Til muntlig hadde professoren, Svend Hersleb, eksaminert ham om Helvete. Kandidaten avviste kontant forestillingen om evig straff. Da professoren så ba ham om en begrunnelse, skal kandidaten ha slått seg på brystet og sagt: «Habeo hic» – jeg har det her. Eksaminasjonen foregikk altså på latin den gangen.45

I den utvidede 1845-versjonen (32 s., 11,3 × 9 cm) tydeliggjør dikteren teksten som parodisk katekisme. Innholdet deles inn i fem «Parter», de apostoliske troens artikler erstattes av «Politiske Troesartikler», og det gamle, tradisjonelle paveverset får nytt innhold. Motstående den første siden har dikteren latt anbringe en vignettfigur: en «Døl» iført kofte og topplue. Opp foran seg holder denne dølen demonstrativt «Norges Grundlov». Og under figuren står det omdiktede paveverset som epigraf i fete typer:

Hør mig, Despot! Jeg være vil Din Pestilents mens jeg er til. For Norges Lov i Dølens Haand skal briste dine Slavers Baand.

normandens katechisme 163

Tiltalen av den fraværende despoten må vi oppfatte som skuespill. Her gjelder det helst å bevisstgjøre leserne – dølene – om deres dyrebare frihet. Det gamle paveverset hadde siden 1693 vært en noenlunde fast, om enn uautorisert del av Luthers lille (se s. 52)

Til grunn for dette ligger igjen reformatorens «siste ord» (på latinsk heksameter): «Péstis erám vivús, moriéns tua mórs ero, pápa.» (Levende var jeg din pest, pave, døende varsler jeg døden.)46 I Normandens Katechisme figurerer altså ikke lenger paven som den store skurken. Despoten – antidemokraten – har tatt hans plass. Omstendigheten omkring tilblivelsen av utgivelsen taler dessuten for å tolke vignettdølen som dikterens selvportrett. Han skriver sin personlige katekisme, sin trosbekjennelse, døende.

Som nasjonal frihetskatekisme levner Wergelands parodi ingen tvil. Den religiøse siden av saken lar seg ikke like lett avklare. Spørsmålet om nasjonaldikterens religiøse anskuelser er stort og komplekst. Et godt begrunnet svar fordrer et omhyggelig biografisk studium av forfatterskapet i sin helhet. Etter lesingen av Normandens Katechisme synes likevel to momenter å stå fast: det antidogmatiske og det liberale eller økumeniske.

Jeg har allerede argumentert for dikterens deistiske standpunkt. Den tradisjonelle katekismeforklaringen, Pontoppidans Sandhed til Gudfrygtighed, avfeier han rett og slett som antikvert. Alt gammelt er ikke godt: «Min Tipoldefader og Pontoppidan/ sig passed nok bedre end Jeg og Han.»47 Det liberale standpunktet kommer flere ganger eksplisitt til uttrykk, særlig i «Femte Part». De tidligere så forhatte papister har nordmannen åpenbart forsont seg med: «Jeg troer, at Katholikken staaer Himlens Dør saa nær/ som Jeg og Du og Jens og Hans og Mons og Peer.» Hans syn på jødene kjenner vi godt fra før. Den manglende religionsfriheten og jødenes utelukkelse fra riket utgjør hans eneste innvending mot Grunnloven (i den politiske «Tredie Part»): «Man friest være maa i Tro; thi bør forandres § 2.» Jøden er grei nok: «[…] hvis han christeligt behandles, han snart til Christen omforvandles.» Skillet mel-

164 kapittel 6 parodier (1748–1845)

I et brev Henrik Wergeland skrev til maleren Adolph Tidemand 16. mars 1845, leverer han selv et utkast til døl, en ekte nordmann han tenker seg brukt i Normandens Katechisme:

«Indlagte skal forestille en Døl iført Kofte (den gamle Gudbrandsdalske) og derunder skjorte med Malje – en Figur, der skulde bruges i en ny «Nordmandens [sic] Katechisme» ligesom Luthers i de religiøse. Den skulde altsaa træsnittes; men til Original herfor duer ikke engang mit Stykke. Men vil de slaa mig en god noget oval Rundar [runding] og deri, uden megen Skygge, tegne mig en saadan Figur?» Det endelige resultatet til høyre.

normandens katechisme 165

lom religionene kan i dette perspektivet like gjerne utviskes. Og «Tyrken», det vil si muslimen, skiller seg slett ikke negativt ut: «[…] han ofte bag Kaftanen/ et mildt og edelt Hjerte bar.» Til og med «Negeren», hvilken religion han enn tilhører, er nordmannen likeverdig: «Jeg troer, at han, skjøndt sort som Fanden,/ min Broder er som hver en Anden.»48

Normandens Katechisme fortjener oppmerksomhet som kilde til kunnskap om Wergelands religiøsitet både fordi den er å betrakte som et bekjennelsesskrift, og fordi den skrives på slutten av dikterens liv, på dødsleiet (publisert 8. april 1845). Samtidig har den preg av et politisk testament. Vi kan merke oss at de standpunktene dikteren fremsetter, også kommer til uttrykk i andre kilder. Brevet han skrev til faren 17. mai 1845, siteres hyppig i Wergeland-biografiene: «Jeg døer som Deist, som en Allahs oprigtige Dyrker, af Ærbødighed ikke vovende at gjøre mig detaljerede Forestillinger om hvad der venter hisset eller rettere hvorledes det da er indrettet.»49 Byråsjefen og harpisten Wilhelm Lassens etterlatte opptegnelser bekrefter utsagnet, når han blant annet skriver at vennen på grunnlovsdagen leste høyt fra noen aforismer han akkurat hadde skrevet. «Disse begynte med, at han vilde dø som Deist og som en Allahs Bekjender.» Litt senere utdyper han – av en eller annen grunn på fransk: «Det er bare den overnaturlige åpenbaringen han avviser. Når det gjelder religion, holder han seg til tyrkernes katekisme, som han akkurat hadde lest om igjen, og som han fant aldeles utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner.»50 Professor «i de østerlandske Sprog», C.A. Holmboe, hadde forståelig nok grepet til katekismetittelen da han i 1829 oversatte en muslimsk troslære for ungdom.51

Den kategorien parodiske utgivelser Normandens Katechisme inngår i, har vi her fulgt over en periode på omtrent hundre år, fra Holbergs epistel i 1748 til Wergelands nest siste utgivelse i 1845. Disse hundre årene rommer katekismeundervisning og katekismeutgivelse på sitt mest intense i Danmark og Norge. I forhold til den regulære, statskirkelige indoktrineringen blir parodiene selvsagt å anse som et marginalt fenomen. Som feno-

166 kapittel 6 parodier (1748–1845)

men fortjener de ikke desto mindre vår interesse. Fra midten av 1700-tallet blir det virkelig mulig å forestille seg alternativer til den institusjonaliserte katekismen. Opplysningen kom med nye ideer til supplering av – og erstatning for – den lutherske dogmatikken.52 Men det var ikke før midt på 1800-tallet at den «herskende» statsreligionen for alvor begynte å slå sprekker.

Ved å følge denne stripen av parodiske katekismer har vi på sett og vis foregrepet utviklingen. For hvordan gikk det nå til med Luther, Pontoppidan og den ordinære katekismeundervisningen på 1800-tallet?