kapittel 1 Barnelærdom fra Sachsen (1529–1594

KAPITTEL 1

BARNELÆRDOM FRA SACHSEN (1529–1594)

norske skolebarn lærer ennå i våre dager om Martin Luther, denne opprørske tyske munken som på 1500-tallet gikk til frontalangrep på pavekirkens salg av avlatsbrev. Med slike verdipapirer kunne hver enkelt synder, om vedkommende hadde penger, bokstavelig talt gjøre opp for seg. Samtidig fikk kirken høyst velkomne inntekter. I 1517, året etter at den lærde Erasmus fra Rotterdam hadde lansert den første trykte utgaven av Det nye testamentet på originalspråket og engelske Thomas More, hans gode venn, hadde vakt berettiget oppsikt med sin kommunistiske samfunnsvisjon Utopia, publiserte Luther 95 sterkt kritiske teser mot avlatshandelen. Resultatet ble slett ikke som han hadde håpet. Kritikk ble til konflikt og konflikt til kirkelig splittelse. Fire år senere ble Luther lyst fredløs av paven. Den latinske betegnelsen «reformasjon» (reformatio) virker som en evfemisme i denne sammenheng. Reformasjon betyr «gjenopprettelse». Luther og hans meningsfeller ønsket å «gjenopprette» en forfallen kirke. De ville finne tilbake til kristendommens kjerne, ikke ulikt datidens humanister, som under mottoet ad fontes! søkte tilbake til den gresk-romerske antikkens

30 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

kilder: filosofien, historieskrivningen, diktningen, kunsten. I Wittenberg var man først og fremst opptatt av religionen.

Striden stod slett ikke bare om kirkens tingliggjøring av syndsforlatelsen. Luthers teologiske standpunkt skilte seg skarpt fra pavekirkens i tre henseender. For det første gjaldt for ham Bibelen, Den hellige skrift, som eneste autoritet (sola scriptura). Sekundære ritualer (pompa externa) og kanoniske regler (som for eksempel den om sølibat for prester) stod dermed for fall. Skitt og kanel skulle sorteres hver for seg. Når Den norske kirke kalles evangelisk-luthersk, har det å gjøre med at reformatoren hadde latt seg overbevise om at teksten alltid trumfer tradisjonen.

For det annet argumenterte Luther for at frelse og evig liv blir oss til del «ved troen alene» (sola fide). Troen får vi som «nådegave» fra Gud, høyst ufortjent. Troen kan ikke «kjøpes» med gode gjerninger. Snarere forholder det seg omvendt. Troen setter oss ifølge Luther bedre i stand til å leve i pakt med Guds bud.

For det tredje forutsatte Luther et «allment prestedømme». Han hadde støtte i Peters første brev (2,9), som kaller de troende «en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk». Dette betyr at paven med ett slag ble forvandlet fra å være kirkens overhode til å bli den skinnbarlige Antikrist. (Luther fant sjelden grunn til å skrubbe hva ordbruk angår.) Det allmenne prestedømme innebærer også at menigheten får en ganske annen og deltakende rolle i gudstjenesten, og at det blir om å gjøre å få Skriften oversatt til lesbare språk. Luthers egen tyske oversettelse av Bibelen står som et landemerke i språkhistorien.

I Danmark interesserte oldenburgeren Christian II seg tidlig for Luthers opprør. Han fikk oversatt Det nye testamentet til dansk bare ett år etter at Luthers tyske versjon forelå, og korresponderte direkte med reformatoren selv. Noen av oss husker ham best fra Johs. V. Jensens forunderlige historiske roman Kongens Fald (1900–1901). For kongen falt virkelig, i 1523. Det ble fetteren, Christian III, som skulle komme til å innføre reformasjonen i Danmark–Norge tretten år senere. Som sønderjysk hertug hadde han allerede innført en foreløpig versjon av den i Sønderjylland (Haderslev).

luther 1529 31

Da Christian III kom til makten i 1536, gjorde han de katolske biskopene til syndebukker, buret dem inn og konfiskerte kirkegodset. Året etter ble kongeparet salvet og kronet i Vor Frue Kirke, København. Samme dag undertegnet kongen den nye lutherske kirkeloven, kirkeordinansen. Johannes Bugenhagen, Luthers nære venn og kollega, hadde spilt en avgjørende rolle i utarbeidelsen av den, som delegat og mentor for nabofolkene i nord. Med kirkeordinansen av 1537 (opprinnelig utferdiget på latin, første gang trykt i 1539, på dansk i 1542) kom katekismen inn i lovgivningen.

Luther 1529

Selve ordet, katekisme, er ingen luthersk oppfinnelse. Det kan føres tilbake til det greske verbet katēkheĩn, som betyr «lyde» eller «runge». Uten forleddet (kata-) drar vi kjensel på det i substantivet ekko, «gjenlyd». I prologen til Lukasevangeliet brukes verbet for å forsikre mottakeren Teofilos om at det han «har fått opplæring i» (katēkhḗthēs), er pålitelig (Luk 1,4). Her, i dette siste tilfellet, har vi det i den spesialiserte betydningen som etter hvert blir den vanlige: «å undervise». Dåpsopplæringen i urkirken kan på denne bakgrunnen forstås som en form for katekisme.

Luther låner en tradisjonell kirkelig term. Han var heller ikke den første som brukte den på 1500-tallet. Men det var først med de to utgivelsene hans i 1529, den store og den lille katekismen, at ordet kom i vanlig bruk.1

Biskop Peder Palladius, som vi snart kommer til, kunne sin gresk. Han forklarer ordet innledningsvis i sin latinskspråklige katekisme for norske sogneprester (1541): «Ordet katekisme betyr undervisning av småbarn, fra verbet caticheo, som betyr ‘jeg underviser’, ‘lærer opp’, ‘formaner’, ‘utspør’ og ‘ber om å få det foreleste gjentatt’, derav kateket, den som utspør, og katekumen, den som blir utspurt.»2

Christen Staphensøn Bang, forfatteren av den første katekismeforklaringen som ble trykt i Norge (1650), puster liv i ekko-allusjonen: Ifølge Bang betyr det greske verbet «Jeg

32 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

igienliuder, eller med klar Røst igiensiger». Han illustrerer med et eksempel: «Saasom, naar mand vil raabe høyt udi Marcken, oc mand da hører en Gienliud eller Wiederschall der aff igien.»3

Ekko-metaforen tydeliggjør hvordan man tenkte seg undervisningen gjennomført. Kateketen leser høyt fra boken; katekumenene gjentar, gjerne i kor. Forløpet gjentas til det sitter, det vil si: til alle kan teksten utenat.

Lærestoffet er utformet i spørsmål og svar. Etter hvert vil kateketen kunne nøye seg med å lese spørsmålene. For da kommer de utenatlærte svarene av seg selv. Lærebokens foreskrevne dialog iscenesettes som om den var spontan og reell.

Denne pedagogiske metoden har ligget som et mønster for all katekisme opp gjennom århundrene. Den har sin forutsetning i et klasserom der læreren kan lese, mens elevene ikke kan. De forutsettes å lære teksten utenat, innprente den i sitt hjerte, så den internaliseres og ikke glemmes. Fra gammelt av rommer hjertet ikke bare menneskets følelser, men også dets hukommelse. Forestillingen er bevart på engelsk: «To learn by heart» betyr å lære utenat.4

Når ordet katekisme etter hvert kommer til å bli brukt utenfor religionens område, kan vi registrere at ordbøkene definerer det med hensyn til både form og innhold. En katekisme er en grunnbok som gir leseren en første innføring i et emne. Og innføringen gis i form av spørsmål og svar. Forfatteren spør og svarer selv, på leserens vegne.

Da Luther i 1529 utga sin epokegjørende lille grunnbok, hadde han lenge vært opptatt av dens enkelte bestanddeler, muntlig så vel som skriftlig, i prosa og på vers: De ti bud trengte til rehabilitering på bekostning av de syv dødssynder; trosbekjennelsen og Fadervår burde også kunne spille en viktigere rolle i de troendes daglige liv. Men det var angivelig først etter en visitasreise, en kirkelig inspeksjon på den saksiske landsbygda, at reformatoren tok affære.

I forordet til den lille katekismen gjør forfatteren rede for bokens tilblivelse før han orienterer leseren om dens plan. Det som har gjort det «tvingende nødvendig» for ham å sette seg

luther 1529 33

Tittelsiden til en av de tidlige utgavene av Den lille katekismen (1529). I første omgang fikk ikke Luther smykket seg med den doktorverdigheten som siden skulle komme til å bli en fast bestanddel av tittelen. Trykkestedet – Wittenberg – var vel så viktig.

34 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

ned ved skrivebordet, er den «bedrøvelige og håpløse nøden» han fikk erfare på visitasreisen:

Gud hjelpe, så mye elendighet jeg så! Folk flest – særlig utover bygdene – har jo så godt som ingen kristen kunnskap, og mange prester er nærmest uskikket og udugelige til å forkynne. Likevel vil alle kalles kristne, regnes som døpte og ta del i de hellige sakramentene, enda de verken kan Fader vår, trosbekjennelsen eller de ti bud, men lever sitt liv som krøtter på båsen eller som griser uten vett.5

Overdriver han? Neppe. Det fantes ingen formelle krav til presteutdannelsen på Luthers tid, og noen form for allmueskole hadde ennå ikke blitt etablert. På bakgrunn av sin nedslående ekspedisjon til landsbygda utmeisler han så katekismeprogrammet. Henvendt til «vanlige prester og predikanter» gir han dem en bruksanvisning for boken – i seks punkter:

Først kommer høytlesingen. Presten skal lese teksten fore, slik at hver enkelt av tilhørerne, ungdommen, kan få tilegnet seg den.

Deretter insisterer forfatteren på at presten alltid må forelese teksten i samme versjon, «i én bestemt, uforanderlig tekstform». Uten en trykt tekst ville ambisjonen om en slik uniformitet ha vært utenkelig.6 Avskrift skaper alskens varians: ustabile tekster det blir vanskelig å innestå for.

Kravet til uniformitet begrunnes i neste punkt, det tredje, om at den foreleste teksten skal læres «ord for ord», altså «utenat». En ustabil tekst lar seg vanskelig memorere.

Det fjerde kravet dreier seg om forståelsen, for den mekaniske gjentakelsen av tekstene utgjør bare det første trinnet i tilegnelsesprosessen. Også forståelsen skal ifølge Luther innøves ordrett og utenat, i form av de forklaringene han selv har utarbeidet for formålet. Ikke så mye som «en stavelse» skal endres. Jeg husker ennå hvor lettet vi ble den gangen på skolen, da vi forstod at vi slapp å pugge forklaringene. Eldre søsken hadde ikke alltid vært like heldige.

Når både grunnteksten og den autoriserte forklaringen er «banket inn» i ungdommen, kan presten gå videre til den store katekismen. Der vil han kunne finne momenter og eksempler

luther 1529 35

til en utvidet forklaring som kan videreformidles i en friere form. Den store katekismen består av prekener som tross alt ikke skal læres utenat. Men omskolerte katolske prester hadde liten eller ingen erfaring med å preke, så Luthers forelegg kunne også derfor være godt å ha.

Som sjette og siste punkt kommer altergangen, det endelige målet for katekismeopplæringen. Nattverden stadfester den enkeltes innlemmelse i kirken og det kristne fellesskapet. Så lenge dåpen var blitt institusjonalisert som barnedåp, ble nattverden det avgjørende skillet mellom kristne og ikke-kristne mennesker.

Å la være å bry seg om alterets sakrament innebærer ifølge Luther å la være å bry seg om djevelen, noe som neppe kan sies å være tilrådelig i et samfunn hvor nettopp fanden tas for gitt. Luther formulerer trusselen i klartekst. Til dem som uteblir fra nattverden, skal prestene si «at de hører djevelen til». Det tidligmoderne menneskets valg var enkelt nok. Det stod mellom gud og djevel. Noen tredje mulighet meldte seg ikke før tre hundre år senere.

Luthers plan forutsatte en prest som faktisk kunne lese. Dessuten satte han sin lit til husfedrene, selv om leseferdigheten i den gruppen ikke nødvendigvis holdt samme standard. Vi skal uansett merke oss at alle de fem hoveddelene av den lille katekismen uttrykkelig presenteres «slik enhver familiefar i all enkelhet skal legge dem fram for husstanden sin».

I forordet til den store katekismen formaner han husfedrene om flittig å «øve og trene» alle sine i barnelærdommen. Ja, enhver familiefar har dessuten plikt til å eksaminere husstanden i katekismen én gang i uken for på den måten å få brakt på det rene hva den enkelte har lært. Hver dag skal barna si frem budene, trosbekjennelsen og Fadervår «når de står opp om morgenen, når de går til bords, og når de legger seg til å sove om kvelden». Kan de det ikke, må husfaren «ta dem alvorlig i skole». Maten er et effektivt maktmiddel. De som ikke kan de tre første delene av katekismen, skal ikke få noe å spise eller drikke før de har gjort rett og skjell for seg. I disse avsnittene ligger opphavet til den lutherske husandakten.

36 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

Den lille katekismen foregriper både husandakten og allmueskolen. Ingen av disse institusjonene fantes da boken ble skrevet. I løpet av 1520-årene var den reformatoriske bevegelsen gått over i en byggende fase. Da moderkirken viste seg ubøyelig, forstod reformatorene at de ikke hadde annet valg enn å bygge en ny kirke, med ny liturgi og nye institusjoner. Luthers lille katekisme, så liten den er, skulle vise seg å bli en hjørnestein i dette bygget.

De to katekismene gikk i trykken i Wittenberg våren 1529. Professoren skrantet denne våren og lå etter skjema. Den store (Deudsch Catechismus) kom først, i april, den lille (Der kleine Catechismus für die gemeine Pfarherr und Prediger) måneden etter. Begge spredte seg raskt. Allerede samme år ble det trykt flere nye utgaver av både den store og den lille, med eller uten opphavsmannens samtykke.

Året etter oversatte forfatteren selv den lille til latin, slik at den kunne tas i bruk som pensum i latinskolen. En ny, opprinnelig gresk hovedtittel ble da tatt i bruk: Enchiridion betyr rett og slett «håndbok», men kan også bety «dolk». Både boken og dolken har man jo «i hånden» (gr. en kheirí).

Luthers gamle uvenn Erasmus, den lærde humanisten som senere skulle komme til å gi navn til Holbergs komediefigur, hadde et par tiår før aktivert dobbeltbetydningen i tittelen på sin Enchiridion militis christiani («den kristne soldats dolk/ håndbok»), som ble mye lest og stadig kom i nye utgaver. Vi kan alltids merke oss parallelliteten mellom de to utgivelsene. For begge synes å ville gi leseren det han eller hun trengte for å leve sitt liv som kristen. Erasmus skriver for å imøtegå dem som later til å ville begrense religionen til et sett av utvendige regler og ritualer, men som synes å glemme hva det vil si å vise nestekjærlighet. Luthers reaksjon på pompa externa likner til forveksling på Erasmus’, skjønt for ham ligger målet primært i troen, ikke i nestekjærlighet og gode gjerninger. Det gir god mening å tenke på den lille katekismen som Luthers svar på Erasmus’ utfordring.

peder palladius bereder veien 37

Peder Palladius bereder veien

Den lutherske katekismens første betydelige mellommann i Danmark–Norge het Peder Palladius (1503–1560). Det ble han i det minste kalt som student i Wittenberg på 1530-tallet. Vi vet ikke hva det staselige etternavnet beror på. En avledning av Pallas (Athene), den greske visdomsgudinnen, kanskje? Men vi vet at den danske studenten tidlig viste seg som en sjelden begavelse.

Professor Luthers eget universitet i Wittenberg tiltrakk seg horder av nye studenter da reformasjonen var på sitt mest intense. Palladius ble immatrikulert der sensommeren 1531. Etter seks år under Luthers og hans nærmeste medarbeider Melanchtons kateter oppnådde den unge danske teologen noe så sjeldent som en doktorgrad, sannsynligvis med en viss tilskyndelse fra kong Christian III selv. Kongen var på utkikk etter gode kandidater til å fylle de viktigste postene i det nye statsapparatet. Antakelig visste Palladius allerede som doktorand i Wittenberg at han ved hjemkomsten skulle innsettes som Sjællands biskop eller superintendent (tilsynsmann), som det het. Lutheranerne ønsket seg en flatere struktur i kirken og ville kvitte seg med den belastede biskoptittelen.

Bare 34 år gammel ble Palladius den danske kirkens overhode. Samtidig fikk han et professorat i teologi ved Universitetet. Da urolighetene høsten 1537 hadde lagt seg, var Universitetet i København blitt gjenåpnet og reformert etter wittenbergsk forbilde.

Katekismehistorien inneholder et vell av navn på ivrige oversettere og flittige formidlere. Noen få utmerker seg spesielt. På 1500-tallet ruver Peder Palladius, på 1600-tallet Hans Poulsen Resen og Petter Dass, mens Erik Pontoppidan rår grunnen på 1700- og 1800-tallet. Peder Palladius kan slik sett rangeres som én av «de fire store».

Ved sin død etterlot den store Palladius seg et helt bibliotek av bøker han selv hadde skrevet, frukten av 23 års flid. Takket være den protestantiske desavueringen av sølibatet etterlot han seg også en hustru, men om paret hadde barn, er det ingen som vet.

38 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

Det første han kastet seg over etter utnevnelsen til biskop, var ikke uventet det viktige arbeidet med en dansk katekisme. Den første oversettelsen (1537) ble etter alt å dømme til i all hast. De dreide seg om et utdrag. Teksten synes langt på vei å være en avskrift av et arbeid som hans kollega i Lund, Frans Vormondsen, stod bak.

Året etter fikk biskopen ferdig en fullstendig versjon, som siden skulle komme i en hel serie utgaver, den siste i 1608. Også denne gangen lente han seg tungt på en kollega. Palladius’ tekst sammenfaller langt på vei med den til hans motstykke på Fyn, Jørgen Jensen Sadolin. Sadolins oversettelse var gått i trykken så tidlig som i 1532. Superintendenten og professoren utstyrte boken med Luthers greske Enchiridion-tittel. Med den i hånd hadde stiftets prester og degner alle muligheter til å oppfylle Kirkeordinansens krav til undervisningen av ungdommen. Palladius’ oversettelse inneholder de fem partene, men heller ikke mer. Til gjengjeld er den illustrert med tresnitt.

En kortfattet forklaring fulgte tre år senere (1541). Den henvendte seg i tittelen eksplisitt til norske sogneprester: Brevis Expositio Catechismi pro parochis Noruegianis (En kort katekismeforklaring for norske sogneprester). Den latinske versjonen ble fulgt opp av en danskspråklig fem år senere.

Spørsmålet har vært stilt om Palladius kan ha overvurdert latinkunnskapene nord for Skagerrak? I etterordet «til leseren» unnskylder han seg for å ha skrevet «med for bred penn». Språket kommenterer han slett ikke. Han begrunner utgivelsen med at norske prester behøvde trøst og håp i en tid da to av fire stift eller bispedømmer ennå manglet «tilsynsmann».

Vi kan tenke oss at latinen ble viktig for Palladius fordi han henvendte seg til katolske prester under omskolering. De ventet seg utvilsomt at Sjællands biskop henvendte seg til dem på kirkens språk, ikke det vulgære folkespråket. Den prestisjen som lå i det latinske språket, kunne Palladius derfor ikke unnvære. Alle de fire biskopene som ble utpekt (i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim), hadde selv vært katolske biskoper eller i alle fall høyt oppe i det kirkelige hierarkiet. I og for seg stemmer

peder palladius bereder veien 39

Det tredje bud, om hviledagen: La arbeidet ligge! Hør heller hva presten har å si! Hunden synes mindre interessert. Tresnitt fra Peder Palladius’ utgave av Luthers lille fra 1638.

40 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

det at kongen ikke utpekte noen superintendent i Nidaros før i 1546. Oslo fikk sin nesten før trykksverten i Palladius’ bok hadde rukket å tørke.

En trykt katekisme løste i seg selv ingen problemer. Undervisningen rundt omkring i de enkelte sogn måtte følges opp av superintendentens inspeksjoner eller visitaser. Om disse har vi et enestående vitnesbyrd i Palladius’ egen visitasbok, som finnes bevart i et håndskrift fra 1600-tallet.

I motsetning til senere visitatorer var Palladius ingen typisk inspektør eller sensor. Snarere påtar han seg veilederens rolle. Han refererer hvordan han pleide å gå frem for å rettlede ungdommen, som en mild og forståelsesfull farsfigur, samtidig som han brukte sitt eget eksempel til forbilde for andre som skulle ut i samme ærend. Det dreide seg ikke bare om bispekollegene, men om alle landets proster, som også pliktet å visitere sine sogn årlig.

Palladius truer aldri med guddommelig ild og vrede. Han peker derimot gjerne på den sosiale mekanismen som blir den dårlige oppførsels konsekvens: skammen, utfrysningen av fellesskapet.

Kravet til katekismekunnskap burde være overkommelig. Alle skulle kunne de tre første delene, det vil si budene, trosartiklene og Fadervår.

Som pedagogikk fungerer lek utmerket. Palladius forteller om hvordan han i Jena opplevde at barn «lekte» nattverd. De parodierte den:

Nogle børn er ligesom aber. Det kan man se om sommeren, når det er solskinsvejr, og børnene kan være ude. Da samler de sig på gaden foran forældrenes døre, eller de setter sig under vinduerne. En lille dreng spiller så kapellan, går med et ris og fremsiger ordene for de andre, som gentager dem. Så uddeler han små stykker brød eller smaå sten, som skal gøre det ud for peberkager. Sådan laver de en leg ud af det, som de har set kapellanen gjøre i kirken. Medens vore børn løber rundt som dagdrivere, slår vinduer ud og laver andre dumme streger, så

peder palladius bereder veien 41

laver de en leg ud af deres børnelærdom og tilegner sig den sådan med leg, lyst og glæde.7

Sosial mobilitet får også hans sterke anbefaling. Gode evner må hentes der de er å finne, gjerne i bondestanden. Derfor bør alle foreldre oppfordres til å sende sine sønner til nærmeste by for å gå på skole når det viser seg at de har gode anlegg for den slags og «alt, hvad degnen lærer dem, ligefrem løber i dem som smeltet smør».8

Katekismens grunnleggende betydning i reformasjonens Danmark–Norge får vi også tydelig demonstrert i et annet etterlatt manuskript, datert 1556. Det har tittelen Commendatio Catechismi Palladiana («Palladius’ anbefaling av katekismen») og er skrevet på latin. Det inneholder også noen passasjer på dansk, blant annet en som samler anbefalingen i ti punkter om hva den er, inneholder og kan (gjengitt her i Martin Schwarz Laustens oversettelse til moderne dansk):

Katekismus er en parua Biblia (lille Bibel) fordi den kortfattet inneholder det, som står i Det Nye

Testamente og i Det Gamle Testamente. Katekismus er lægfolkets bog, og den kan læres hurtigt. Katekismus kaldes børnelærdom, fordi den skal allerførst præsenteres for børnene. Katekismus gør mirakler og flytter mange hjerter fra djævelen til Gud. Katekismus lægger hele pavedømmet øde. Katekismus brænder alle papistiske bøger opp. Katekismus gør konciliet i Trient til skamme. Katekismus er den rette vej, sti og trappe til himmerig. Katekismus er en kilde, hvorfra al vor saligheds lærdom flyder. Katekismus indeholder den kristne lære og underviser i læren om den rette bod.9

42 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

Palladius anbefaler katekismen som om den var en superhelt, han personifiserer den. Som bok og som lærdom formår den å skape tro, utrydde vantro og redde sjeler fra den visse død. Forestillingen om at den er å betrakte som en «liten Bibel», og at den tilhører lekfolket, harmonerer godt med det bokhistorien kan fortelle om den sparsomme spredningen av Bibelen i befolkningen.

De tre punktene om katekismens forhold til pavekirken reflekterer tidens konfesjonelle stridigheter. Verken ødeleggelsen eller bokbålene skal her oppfattes i bokstavelig forstand. Konsilet i Trient (1545–1563), den katolske kirkens «universelle» rådsforsamling, la opp den motreformatoriske strategien i de årene da Palladius virket som biskop og professor.

Katekismeopplæringen ifølge loven

Reformasjonen ble lov i Danmark–Norge i og med kirkeordinansen av 1537. Utformingen av den nye loven ble betrodd en kommisjon hvor den tyske reformasjon var representert ved Johannes Bugenhagen, som hadde rikelig erfaring med den slags arbeid hjemmefra. Ellers deltok foruten kongen selv et par riksråder og Sjællands biskop Peder Palladius.

Reformatorene hadde trukket et prinsipielt skille mellom verdslig og åndelig makt syv år før, i Den augsburgske konfesjon. I praksis ble skillet utydelig allerede med det samme. Bare kort tid før kirkeordinansen ble undertegnet, hadde Bugenhagen stått for kroningen av kongen i Vor Frues kirke.

Lovteksten innledes med at Christian III, konge «med Guds Naade», hilser sine riker og hertugdømmer «med Naade, Fred og Lykke fra Gud».10 Han erklærer med det samme at det er hans «allerypperste og største Vilje og Begæring» å fremme «den forfaldne Jesu Christi Lære». Forfallet hadde pavekirken stått for. Med den nye loven skulle kirken gjenoppbygges, den skulle reformeres. I realiteten kom den med en ny form for statsstyre.

Katekismen ligger som en av dette nye styrets viktigste forutsetninger. Den utgjør læregrunnlaget, den inngår i guds-

katekismeopplæringen ifølge loven 43

tjenesten, og den er det redskapet som skal brukes til skoleringen av ungdommen.

Læren har ifølge loven tre hovedpunkter: forkynnelsen av evangeliet, bruken av sakramentene og opplæringen i katekismen: «en enfoldig Forklaring af Børnelærdommen, i hvilken der klarlig vises, paa hvad Maade man skal rette og bedre sig, gives Kundskab om Synder og gode Gjerninger og vises, baade hvordan den rette Tro er, og hvordan vi kommer til den.»

Den nye gudstjenesten kom med en til da ukjent sjanger: preken. Presten forutsattes å være i stand til å utlegge, forklare og fortolke evangelieteksten slik at alle kunne forstå den. Hvilken gevinst! «Evangeliets Prædiken tjener os til at faa Guds Aand og den evige Salighed i Eje.» I byene skulle presten holde sin katekismepreken «efter Maaltid», det vil si til aftensang kl. 2, og det for både gammel og ung:

Først Budordene, dernæst Trosartiklerne, siden Fadervor, og tilsidst om Sacramenterne, om hvorledes de er indstiftede, og hvorledes de skal bruges. Dog saaledes, at der stedse fuldendes ét Afsnit hver Gang. Og altid skal de følge en nøjagtig og endrægtig Udtydning, saadan som den staar i Luthers lille Katekismus.

Det innskjerpes at denne katekismelesingen skal «foregaa saa langsomt at baade unge og gamle kan følge med ved sig selv». Gjennomgåelsen følger den lutherske orden, slik at presten hver gang fortsetter der han slapp sist.

På landet skulle prestene hver søndag preke i en full time: den første halvtimen over dagens evangelietekst, den andre over katekismen. Loven forutser riktignok at ikke alle prester vil være i stand til dette, og anfører en mulig reserveløsning. Presten kan eventuelt også lese høyt fra en prekensamling, en såkalt postill. Luthers store katekisme ville kunne være et godt alternativ for den siste halvtimen. «Dog maa de med Tiden vænne sig til at prædike og tale selv.»

44 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

Katekismeundervisningen på landsbygda skulle gis én gang i uken «paa det Sted og til den Tid, som Sognepræsten anordner». Denne undervisningen skulle sognedegnene ha ansvaret for, så fremt de var skikket til det. Alle kunne ikke nødvendigvis lese. Stillingsbetegnelsen degn (gr./lat. diaconus) kom aldri i vanlig bruk i Norge. Hos oss kalte vi degnen klokker. Ordet klokkertro kan vi antakelig takke folkevittigheten for. Klokkerne hadde normalt ingen teologisk utdannelse, men gjorde seg desto viktigere på kirkens vegne.

På latinskolene i byene skulle elevene høres i katekismen hver lørdag, «for at Børnene i Almindelighed maa vænnes til Gudsfrygt, Tro og gode Sæder». I annen klasse (Lektie) skulle de svakeste i det minste kunne barnelærdommen utenat, det vil si selve budene, trosbekjennelsen og så videre. De øvrige måtte kunne klare Luthers forklaringer i tillegg.

Landsbyprestenes bibliotek skulle romme minst åtte titler, hvorav to kateketiske. Dr. Martin Luthers lille Catechismus er selvskreven. Videre krever ordinansen «en eller anden god Bog, hvoraf de kan forklare Børnelærdommen». På dansk fantes det i 1537 ennå ikke rare utvalget. Palladius’ forklaring «for de norske sogneprester» forelå først to år senere, og da på latin. Alt tyder likevel på at den slo an da den omsider kom. Av en bokfortegnelse som Aalborg-biskopen Oluf Chrysostomus († 1553) fikk opptatt, fremgår det at over halvparten av de 68 prestene i stiftet der eide et eksemplar.11

Med den nye kirkeloven kom også forhåndssensuren. Alle nye bøker måtte leses og godkjennes «af Universitetet» før trykking. Sensurkravet gjaldt dessuten importerte titler. Særlig var det om å gjøre at ingen uluthersk vranglære fant veien til trykken. Følgelig ble det i boktrykkets første århundre i liten grad opprettet trykkerier utenfor Københavns indre by. Kongen ville selv ha full kontroll.

katekismeopplæringen i praksis 45

Katekismeopplæringen i praksis

Men hva vet vi så om resultatene av myndighetenes bestrebelser? Førte kirkeordinansen virkelig til et kunnskapsløft i befolkningen? Hvor effektiv var egentlig katekismeopplæringen rundt omkring i danske og norske sogn?

Noe sikkert svar finnes ikke. Men ingen har heller noensinne gjort seg umake med å undersøke saken systematisk. Én opplagt kilde kunne være oslohumanisten Jens Nilssøns visitasbøker fra slutten av 1500-tallet. Som biskop – eller superintendent – reiste han omkring på inspeksjon i sitt svære bispedømme for blant annet å «overhøre» ungdommen. Jens Nilssøn studerte i København på 1550-tallet og må da etter alt å dømme ha sittet under Peder Palladius’ kateter. Men de visitatsbøkene han etterlot seg, likner bare overflatisk på Palladius’. De ble skrevet på 1590-tallet, riktignok ikke av ham selv, men på hans oppdrag. Skriveren het Oluf Børgesson. Denne Oluf gjorde tjeneste som biskopens sekretær eller «dreng» på reisene. Strukturen er dagbokens. For hver dag gjengis datoen, værforholdene, en opplysning om hvor reisen gikk, og hva det nå var biskopen hadde på programmet.

Den 2. juli 1595 ankom han Frogner kirke i Lier. Biskopen holdt preken over en tekst i Lukasevangeliet (1,39–46) og formante deretter allmuen fra kirkegulvet: at de skulle frykte og elske Gud og frykte og tjene øvrigheten, om den nå var verdslig eller åndelig. «Siden eksaminerte han det unge folk i katekismen og barnelærdommen, enn også de gamle.»12 Om de eksaminerte faktisk kunne noe, tier skriveren om. Han kommenterer heller ikke hvor mange det var som hadde møtt frem i kirken.

Andre steder hender det han gir fra seg et lite sukk om at de var «få» eller «såre få». Ytterst sjelden gir han ellers uttrykk for tilfredshet over kunnskapsnivået. Det skjer helst på byskoler eller i privat selskap at noen utmerker seg, som for eksempel hjemme hos fru Marin Lycke på Kalnes i Østfold, der hennes døtre, jomfru Lizebet og jomfru Margrete, kunne svare «rett vel» for seg.13

46 kapittel 1 barnelærdom fra sachsen (1529–1594)

Men hva sier slike spredte og tilfeldige opplysninger oss om katekismekunnskapen generelt på 1590-tallet? Ikke stort annet enn at oslobispen fulgte opp loven slik han hadde plikt til: Superintendenten skulle besøke hver kirke én gang hvert år og «overhøre dem, hvis Religionskundskab man ikke har Tillid til».14 Vi vet fra andre kilder at det fantes prester – og klokkere – som tok katekiseringsoppdraget mindre alvorlig, og at det naturligvis fantes ungdom som simpelthen lot være å møte frem til undervisningen.

Alt i alt har vi god grunn til å konkludere med forbehold. På den ene side kan vi registrere at stat og kirke i og med reformasjonen satset stort på katekiseringsprogrammet. Undersåttene skulle ikke lenger holdes uvitende om hva religionen innebar for dem. På den annen side finnes det få utvetydige tegn på at effekten av undervisningen stod i forhold til innsatsen. Det skulle vel også bare mangle. Det tar tid å omskolere et helt folk, i hvert fall når forandringene forsøkes innført ovenfra, ikke nedenfra.

Det store spørsmålet om – eller i hvilken grad – den lutherske reformasjonen fikk umiddelbare konsekvenser for folk flest, er blitt forsøkt besvart på den tyske siden. I 1978 skrev den tysk-amerikanske historikeren Gerald Strauss en bok med tittelen Luther’s House of Learning (Luthers lærdomshus), om «indoktrineringen av de unge i den tyske reformasjonen».15 Denne boken vakte stor oppmerksomhet, ikke bare fordi Strauss konkluderer så nådeløst, men også fordi den er basert på et så omfattende kildetilfang at den vanskelig kan avfeies som lettvint eller «uluthersk». Dommen – at det storstilte opplæringsprogrammet må kunne regnes som en fiasko – falt mange tungt for brystet.

Det sier seg selv at historikere må være nøye med å skille klart mellom teori og praksis, intensjon og resultat. Strauss kontrasterer effektivt den evalueringen Luther selv foretok av sitt arbeid, med det kildene kunne fortelle ham om katekiseringens påvirkningskraft. «Med Guds hjelp har jeg skapt så store forandringer at en gutt eller jente på femten nå for tiden kan mer kristendomskunnskap enn alle teologene ved de store

katekismeopplæringen i praksis 47

universitetene kunne i gamle dager,» skriver reformatoren så tidlig som i 1528.16 Allerede før de to grunnbøkene hans var blitt publisert, syntes han at slike store ord kunne forsvares. Katekismen hadde vist seg nyttig for både freden og moralen, hevder han. Med ett slag, eller kanskje heller to, hadde han forvandlet «griser uten vett» til professorer i teologi.

Når Strauss så tar bryet med å gjennomgå det som finnes av tyske visitasinnberetninger de første hundre årene, blir bildet et ganske annet. Han finner ingen kunnskapsforskjeller mellom lutherske og katolske områder. Ungdommen var kanskje i stand til å lire av seg det de var blitt satt til å pugge, men de forstod lite av det og husket enda mindre. Visitatorens oppfølgingsspørsmål satte dem fort i forlegenhet.

Strauss’ konklusjon levner få illusjoner. De første hundre årene med katekisering avstedkom liten eller ingen forandring i måten den jevne mann og kvinne levde sine liv på. Den nesten utrolige spredningen av den lille katekismen – et tusentalls utgaver frem til 1575, de mange håndskrevne ikke inkludert – kunne ikke, viste det seg, så lett veksles inn i internalisert kristendomskunnskap blant allmuen.17

Strauss mener å ha belegg for at reformatorene generelt vaklet mellom to ytterpunkter når de vurderte situasjonen, mellom en optimistisk tro på kunnskapens makt på den ene siden og en resignert innrømmelse av menneskenaturens maktesløshet og syndens triumf på den andre. I denne skvisen kunne de verken få seg til å akseptere nederlaget eller juble over at gudsriket nærmet seg. Resepten forble uansett den samme. Det gjaldt bare ikke å gi opp.

Konklusjonen har med stor sannsynlighet gyldighet også for Danmark–Norge, hvor katekismene var færre i både antall og opplag. Svaret på utfordringen ga seg selv. Innsatsen måtte intensiveres dersom den nye kirken skulle kunne nå sitt mål.