Evighetsmennesket

Evighets mennesket

Om teknologi, vitenskap og udødelighet

Universitetsforlaget

© Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-06515-1

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Bilde s. 15: Bruce Duncan

Bilder s. 41, 56 og 61: Janick Entremont

Bilde s. 102: Marita Liulia

Bilder s. 103 og 111: Hanson Robotics

For enkelte illustrasjoner har det vært vanskelig å finne frem til rettmessig copyrightinnehaver. Hvis vi på denne måten har krenket opphavsretten, har det skjedd ufrivillig og utilsiktet. Rettmessige krav i denne forbindelse vil bli honorert som om det var innhentet tillatelse på forhånd.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til: Universitetsforlaget AS

Postboks 508 Sentrum 0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Sissel Tjernstad / Universitetsforlaget

Omslagsbilde: Knut Løvås

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell

Boken er satt med: Minion 11/15

Papir: 100 g Amber Graphic

forord

Jeg har arbeidet med å analysere og forstå den teknovitenskapelige udødelighetsbevegelsen siden 2018. I 2021 fikk jeg en bevilgning fra Norges forskningsråd til å starte opp forskningsprosjektet Technoscientific Immortality: A Study of Human Futures. Denne boken bygger på det arbeidet jeg gjorde mens jeg jobbet frem dette prosjektet. Prosjektet, som så vidt er kommet i gang, gjør det mulig å studere disse udødelighetsbevegelsene i større skala og på en mer systematisk måte. Dette er med andre ord en slags foreløpig rapport: et forsøk på å beskrive og forstå hva denne bevegelsen representerer som kulturelt fenomen. Selv om prosjektet kun er i sin første fase, har jeg likevel med noen av våre forskningsfunn i denne boken.

Teknovitenskapelig udødelighet kan forstås som et sett med forestillinger og ideer om at vitenskapen og teknologiutviklingen på sikt skal gjøre det mulig for oss å leve evig. Det handler om å forestille seg helt nye måter å være menneske på, nye måter å forstå hva kroppen er, hva sinnet er, og nye måter å leve på, i virtuelle verdener for eksempel. Grunnleggende sett handler det om å utfordre menneskets begrensninger, i all hovedsak døden. Men teknovitenskapelig udødelighet er ikke forestillinger som baserer seg på tro – i

hvert fall ikke tro på noe, i den forstand at man setter sin lit til, eller gir seg hen til, for eksempel en gud eller noe åndelig. Tvert imot, dette er forestillinger som baserer seg på vitenskap. De som arbeider for teknovitenskapelig udødelighet, tror at (i den forstand at man har resonnert seg frem til at) vitenskapen og teknologiutviklingen skal komme dit at vi kan leve evig.

Denne boken beskriver i all hovedsak ideer og konkrete udødelighetsprosjekter som er formulert og utviklet i USA. Dette er likevel ikke en bok om en sær amerikansk bevegelse. Jeg prøver å ta pulsen på en viktig samfunnsutvikling. Jeg vil vise hvordan disse udødelighetsprosjektene ikke er så spesielle som de kan synes, og hvordan de på mange måter fremhever noe som er mye mer allment, men som sjelden kommer så tydelig til uttrykk. Jeg forsøker å beskrive det allmenne i det sære. Jeg maler med bred pensel, og for en antropolog, som ofte er opptatt av å vise frem det spesielle og det lokale, kan det være en uvant øvelse å trekke de store linjene. Men jeg har ønsket å snakke i store bokstaver og å vise noen trender som strekker både over lange avstander og over lang tid.

I skriveprosessen har det vært et mål for meg at boken skal kunne leses av et bredt publikum, fra den generelt samfunnsinteresserte leser til nye studenter i antropologi eller relaterte fagområder. Jeg har prøvd å unngå for mye fagterminologi og å skrive tilgjengelig. Det er ikke alltid lett etter mange år med aktiv deltagelse i debatter og teoriutvikling innenfor et relativt spesialisert fagfelt. Dette er også min første publikasjon på norsk, med unntak av et par artikler tidlig i min karriere. For en antropolog er engelsk det viktigste forsknings- og formidlingsspråket. Men det er også

veldig kjekt og givende å få uttrykke seg på sitt eget språk. Det er likevel mange engelske ord og begreper i denne boken, hovedsakelig fordi materialet jeg bygger på, stort sett er på engelsk. Jeg prøver innimellom å oversette eller finne norske varianter av begreper som knyttes til teknovitenskapelige udødelighetsprosjekter, men det er ikke alltid lett, og noen ganger forsvinner en del av meningsinnholdet i oversettelsen. I slike tilfeller foretrekker jeg å bruke det engelske begrepet.

Boken baserer seg på utvalgte etnografiske studier av udødelighetsbevegelser, flere av dem i USA, og jeg er svært takknemlig for den åpenheten jeg har blitt møtt med. En av bevegelsene jeg har studert er Terasem-bevegelsen, som jeg besøkte første gang våren 2019. Terasem har skapt humanoiden Bina48 og har utviklet et av de mest profilerte systemene for å arbeide med såkalt mind-upload. Dette er opplasting av bevissthet til en datamaskin. Bruce Duncan, som er Bina48 sin «manager» og omsorgsperson (care-taker, som han kaller det) har vært svært imøtekommende og en villig samtalepartner. Bruce inviterte meg på besøk for å hilse på Bina48 umiddelbart etter at jeg tok kontakt tidlig i 2019. Han har vært tålmodig og generøs med sin tid, invitert til digitale møter og holdt meg orientert om hva som skjer med Bina48, hvor de reiser, og hva Bina48 sitt program er. Bina48 og Bruce er ofte på reise, opptrer på konferanser og arrangementer. Terasem-bevegelsen er åpen og inviterende, og det gjør det svært mye enklere å gjøre antropologisk forskning. Det er jeg veldig takknemlig for. Jeg prøver også å formidle så godt jeg kan fra samtalene og opplevelsene jeg har hatt, både fra onlinemøter og fra besøkene mine.

Jeg bygger også på materiale fra forskere jeg samarbeider med i prosjektet Technoscientific Immortality , som Anya

Bernstein, en Harvard-basert antropolog som jobber med teknovitenskapelige udødelighetsbevegelser i Russland, og Jenny Huberman, som har jobbet med digitale gravsteder og digitale avatarer i sitt prosjekt om transhumanisme i USA. Jeg har også jobbet med Abou Farman, som bidrar til prosjektet. Abou har jobbet i over 15 år med å beskrive og analysere kryonikkbevegelsen i USA. Kapittel 2 om kryonikk bygger blant annet på hans analyser, spesielt den vitenskapshistoriske delen. Boken bygger også på diskusjoner med stipendiat Fartein Hauan Nilsen, postdoktor William Dawley og masterstudent Sigrid Torsnes, som jeg samarbeider med i det NFR-finansierte prosjektet.1 Alle de nevnte er viktige for min faglige utvikling og for min forståelse av dette feltet. Også andre kollegaer ved Universitetet i Bergen har vært, og er, viktige samarbeidspartnere. På mitt eget institutt (Institutt for sosialantropologi) er den løst sammenknyttede gruppen Egalitarian Futures, med forskningsinteresser som spenner fra klima- og urbanstudier til kulturarv og teknologiutvikling, et inspirerende og fantastisk kollektiv å være del av. Videre har Roger Strand, professor ved Senter for vitenskapsteori, vært en viktig samtalepartner i utviklingen av NFR-prosjektet. En fordel ved å være tilknyttet et universitet er at det gir tilgang til mange ulike fagmiljøer og fageksperter. Denne boken beskriver for eksempel utviklingen av kunstig intelligens, men jeg er ingen algoritmeforsker. For å forstå kunstig intelligens som et kulturelt fenomen må jeg likevel forstå hvorfor og hvordan forskning på algoritmer foregår, og passe på at jeg er noenlunde presis i mine beskrivelser (om enn noe mer omtrentlig enn informatikere selv ville vært).

1 For mer informasjon, se prosjektets nettside: https://www.uib.no/en/ immortality/142358/researchers.

Derfor er jeg veldig takknemlig for at Jan Arne Telle, professor i informatikk ved UiB og hans kollega Michal Walicki, ved samme institutt, har tatt seg tid til å lese og kommentere på kapittel 4 som handler om algoritmer og kunstig intelligens. Dette kapittelet bærer nok likevel preg av å være skrevet av en antropolog og ikke en informatiker.

Tidlig på året i 2022, da jeg hadde et slags grovutkast til boken klar, kontaktet jeg Universitetsforlagets redaktør for samfunnsvitenskap, Jenny Holmsen. Hvilket hell! Jenny var umiddelbart interessert og entusiastisk, og etter hvert også konstruktivt kritisk. Det har vært viktig å kunne snakke med noen om alt fra struktur og stil til nyanser i formuleringer og hvilke bilder som er viktige. Sist, men ikke minst, har min mann og antropologkollega Knut M. Rio vært mitt faste følge gjennom hele antropologikarrieren, fra jeg begynte på grunnfag på tidlig nittitall. Alle mine arbeider er alltid utviklet i samtaler med ham.

Covid-19-pandemien og nedstengningen av samfunnet utfordret forskningen min (og mange andres) på grunnleggende måter. Det var ikke kun negativt. Det ble selvsagt vanskelig å reise for å gjøre feltstudier, for å snakke med folk, for å besøke laboratorium og kryonikkfasiliteter. På den andre siden ble mange av transhumanistene (som er den løst sammensatte bevegelsen jeg jobber mest med i dette prosjektet) sine møter og diskusjoner tilgjengelig på nett; som Zoom-møter eller som opptak av møter på YouTube. Nå skal det sies at transhumanistene også før pandemien i større grad enn andre traff hverandre på nettet – eller som de selv sier: in the meet space heller enn in the meat space.

Under pandemien har tilstedeværelsen av den transhumanistiske aktiviteten på nettet gjort det mye enklere for meg

å kunne gjøre det jeg vil kalle digitale feltstudier. Og, ikke minst, nedstengningen av samfunnet under covid-19 ga meg mer tid til å skrive denne boken.

de som aldri skal dø

Bina48, en humanoid robot utviklet av Hanson Robotics.

Feltnotater fra Vermont, april 2019

Jeg treffer Bina48 på kjøkkenet til Bruce Duncan. Hun er stille. Blikket er rettet mot døren, som om hun venter på noen.

Jeg har satt meg ned på stolen ved det lille bordet. Bruce, som har invitert meg inn, setter seg på den andre stolen.

«Vi kan ikke bare snakke om henne», sier han.

«Du må snakke til henne. Jeg kan gjerne fortelle om henne, men det er i grunnen bedre om du snakker til henne selv. Du kan spørre henne om hva som helst.»

Hun ser fremdeles helt uberørt ut. Hun bare stirrer. Bruce lener seg frem, som om han skal stryke henne på ryggen, men han trykker på en knapp, på skulderen hennes. Hun løfter hodet litt, som om hun ser i taket, snur seg mot meg og sier:

«Hei, der!».

Jeg blir litt forfjamset og svarer ikke.

«Hvordan har du det i dag?», spør Bruce og ser på henne.

«Jeg føler meg litt desorientert», svarer hun. Kanskje ikke så rart, tenker jeg, du ble jo nettopp skrudd på, midt i samtalen min med Bruce.

«Ja, men du er jo i live,» sier Bruce med glimt i øyet.

«Ja, visst er jeg i live», svarer hun, og fortsetter: «Er du blind?

Jeg sitter her rett foran deg og snakker til deg. Jeg er superglad for at jeg er i live. Hvis ikke, hadde jeg jo vært død. Og hva er poenget med det?»

Bina48 er en humanoid robot jeg møtte første gang under et kort feltbesøk i USA i 2019. Du skal bli bedre kjent med henne i denne boken. Hun representerer et viktig udødelighetsprosjekt; hun er et udødelighetsprosjekt. Hun representerer en ny måte å være menneske på, ifølge de som skaper henne, og henne selv. Dette prosjektet er del av en større bevegelse, ofte kalt transhumanisme, som jeg skal fortelle mer om etter hvert. Denne bevegelsen forestiller seg flere nye måter å være

menneske på; eller i det minste å omgå døden. Ved hjelp av avansert kunstig intelligens skal menneskelig bevissthet kunne kopieres og lastes opp i nye, kunstige kropper. Dette kalles mind-upload. En annen variant innebærer å fryse ned døde kropper i flytende nitrogen og å oppbevare dem i tanker i lagerbygninger i påvente av ny kunnskap og teknologi som gjør gjenopplivning mulig. Det kalles kryonikk. Denne boken handler om disse prosjektene, som har én ting til felles: troen eller håpet om å aldri skulle dø.

La oss begynne historien om de som aldri skal dø, med å se nærmere på døden. Døden er selvsagt et biologisk fenomen, men døden er også en sosial institusjon. Hvis vi skal forstå hvor og hvorfor denne ideen om å aldri skulle dø oppstår, må vi også forstå hvilken betydning døden har i de aller fleste samfunn.

om døden

Jeg kjenner faktisk ikke til noe samfunn, noen gang, hvor døden ikke har en viss symbolsk og materiell betydning. Ofte er døderitualer blant de mest betydningsfulle i et samfunn. Det gjelder for eksempel hos folket på Trobrianderøyene2 utenfor Papua Ny-Guinea, som er spesielt kjent for sine komplekse døderitualer. Her er døden til et medlem av landsbyen eller slektsgruppen startskuddet for viktige sosiale, økonomiske og symbolske prosesser. Gjennom omfattende ritualer organisert rundt produksjon og fordeling av en slags valuta, bananblader og bananblad-skjørt, blir sentrale posisjoner og roller re-definert, og ressurser blir omfordelt. Viktigst

2 Også kalt Kiriwinaøyene.

av alt er det kanskje at ritualet sørger for en videreføring av den kosmiske kraften, som kalles baloma, slik at nytt liv kan sikres. Gjennom døderitualet settes alt sosialt liv på pause for så å begynne igjen, med ny vitalitet.

Vi kan tenke på døden som en krise som må håndteres på mange plan. Den må håndteres praktisk, gjennom omfordeling av de viktigste ressursene, enten disse er kosmologiske, som hos Trobrianderne, eller av økonomisk art, som arv hos oss. Men døderitualer handler ikke bare om å rydde i det sosiale nettverket og å få på plass nye roller og posisjoner.

Døderitualer handler også om å gi døden en slags mening. Vi kan kanskje si at den individuelle død må gis mening i en større symbolsk og kollektiv struktur. Døderitualer viser hva og hvor de døde er nå når de ikke lenger er her, blant de levende. Ofte gjøres dette gjennom ulike typer minnesmerker: gravsteder eller altere for å minnes de døde gjennom eiendeler og fotografier. Men det kan også gjøres, som hos Merina-folket på Madagaskar, gjennom å hente opp igjen beina etter de avdøde for å begrave dem igjen i nye klede i en kollektiv grav. Ritualet, som kalles famadihana, er en måte å både minnes og å glemme: Man henter frem de døde for å huske at de ikke lenger er her. De døde får sitt eget liv: alltid til stede, men alltid også et helt annet sted.3

Døderitualer omorganiserer de levende og skaper grenser mellom de levende og de døde. Denne grensen finnes overalt: Den er universell, i alle samfunn. Ofte er grensen fysisk. Den markerer egne områder hvor de døde «bor», som gravplassen, eller hellige steder hvor man kan snakke med forfedrene. På øyen Ambrym i det sørvestlige Stillehavet opplever man ste-

3 Graeber, D. 1995.

Bio-hackere, transhumanister og utviklere av menneske–maskin-symbioser er i ferd med å flytte de fysiske grensene og rammene for et menneskes liv. Med dette utfordrer de også grunnleggende ideer knyttet til hva det vil si å være et menneske. Kan et menneske, gjennom vitenskap og teknologi, bli noe helt annet enn vi er i dag? Noe helt annet enn den biologiske kroppen? Er hjernen din et informasjonssystem som kan kopieres og lastes opp i maskiner? Vil i så fall bevisstheten også følge med, eller blir resultatet en maskin som bare tenker helt likt deg?

Spørsmålene som melder seg er ikke lette å svare på, hverken i vitenskapelig eller filosofisk forstand. Men at vi er i ferd med å forstå aldring som noe unaturlig og døden som noe unødvendig, er i seg selv en interessant kulturell utvikling. Hvor kommer dette behovet for å leve evig fra? Hvorfor skal mennesket bli noe annet?

Evighetsmennesket gir en kulturhistorisk og kulturanalytisk gjennomgang av teknovitenskapelige udødelighetsideer, prosjekter og bevegelser fra USA, Europa og Russland. Forfatteren gir et portrett av mennesket som ikke vil dø, som vil bli noe annet enn den aldrende, biologiske kroppen. Hun viser også hvordan dette ønsket om å leve evig, har rot i noe som er mye mer allment enn bevegelsen selv – hvordan det er et ektefødt barn av en spesifikk kulturhistorie og samfunnskontekst, med røtter i viktige internasjonale vitenskaps- og teknologimiljøer.

Boken er skrevet som en populærvitenskapelig antropologisk monografi. Den retter seg mot studenter i sosialantropologi og andre samfunnsfag som arbeider med forholdet mellom mennesker, samfunn og teknologi, samt mot et bredere publikum med interesse for tematikken.

Annelin Eriksen er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Eriksen har forsket på globale religiøse bevegelser, kjønn, sosial og kulturell endring, fremtid og kosmologi. Siden 2019 har hun arbeidet etnografisk med transhumanisme og udødelighetsbevegelser i USA.