Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang: Kongeparet i 25 år by Vigmostad & Bjørke

I januar 1991 fikk Norge en ny konge. Vi fikk også en dronning – for første gang på over et halvt århundre. I de 25 årene som har gått siden dengang, har kongeparet løftet det norske kongehuset inn i en ny tid og et nytt århundre. Dette er en bok om kong Harald og dronning Sonja og om hvordan et kjærlighetsopprør endte i kongelig suksess. Boken handler også om kongelige dynastier, om århundrers kamp mellom tradisjon og fornyelse og om hvordan kongelig kjærlighet har veltet troner og rystet nasjoner. Forfatterne har samlet bildene fra 25 år med Harald og Sonja, kjolene, dramaene og de beste historiene i denne praktboken.

ISBN 978-82-516-8623-5

www.vigmostadbjorke.no

harald og Sonja kongeparet i 25 år

harald sonja

LIV BERIT TESSEM OG KJETIL WIEDSWANG

harald sonja og

Foto: Nina Rangøy

liv berit tessem (født 1956) er journalist i Aftenposten og hadde i flere år ansvar for avisens dekning av kongehuset. Hun har utgitt flere bøker, bl.a. Haakon og Mette-Marit i forbindelse med bryllupet i 2001, og Haakon og Mette-Marit i ti år (2011). Hun har også skrevet flere bøker sammen med Kjetil Wiedswang, bl.a. om pornografi, japper og juletradisjoner, samt romanen Gul fugl (1997). kjetil wiedswang (født 1955) er kommentator i Dagens Næringsliv. Han jobbet som korrespondent i Brussel mellom 2003 og 2006, tidligere i London. Han har skrevet flere bøker, bl.a. Kåre Valebrokk: Et portrett uten filter (2003) og Europaveien (2012).

kongeparet i 25 år

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang

Harald og Sonja Kongeparet i 25 책r

Liv Berit Tessem og Kjetil Wiedswang: HARALD OG SONJA – Kongeparet i 25 år Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2015 Omslagsdesign: Jensen design Bokdesign: Anne Andresen Grafisk Design Omslagsfoto: Bjørn Sigurdsøn/NTB Scanpix Forfatterfoto: Nina Rangøy Repro: RenessanseMedia AS, Asker Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia Forfatterne har fått støtte fra Det faglitterære fond. 1. opplag 2015 ISBN 978-82-516-8623-5 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Innhold

Forord: 25 år 1968 7 Askepott

1999 97 Millennium 98 Kjærlighetens kår

2008 193 De gamle og de unge 194 Kongelige meddelelser 196

100

1991 21 En velsignet gjerning Kongen 26 1992 31 Orkan og medvind Dronningen 36 1993 41 År i sølv 42 Kongeparet

110

2001 115 Kall og kjærlighet 116 Blod og bryllup 120

2002 127 I bryllup og i vesterveg Blått blod 130 2003 135 Sykdom og sidevind Årsmelding 138

1995 57 Jubileumsstafetten Diplomaten 60

128

1996 65 Kongens nei 66 Dynastiet 68 Europas fyrsteslekter

1997 79 Arktisk fødselsdagsselskap Folkets fyrster 84

2011 221 Terror. Smerte. Sorg. 222 Davos-monarkiet 226

2014 251 Norsk, svensk og dansk Republikanerne 256

2006 165 I fredfullt ærend 166 Tribunekongen 170

2015 261 Dronning Maud Land Askepotts døtre 266

2007 177 70 år i is, regn og glede Sett og hørt 182 Kongens hus 186

214 216

2013 241 Jungelens konge 242 Ordensmakten 246

2005 153 Norge i hundre 154 Konge i floss 158 74

202

2012 231 Tradisjonens krav 232 Troens forsvarer 235

136

2004 145 Tronarvingen 146 Prinsessens arv 148

2009 201 Multikulturmonarkiet Det kongelige året 205 Fri tid 206 2010 213 På hjul og skinner Ærerik revolusjon

1994 49 Vinterland i sol Gjerningen 52

1998 89 Syvårskrisen Kongelig rik

2000 105 Forloveden 106 Offentlighetens interesse

252

262

178

Kilder og referanser

270

25 år I januar 1991 fikk Norge en ny konge. Norge fikk også en dronning – for første gang på over et halvt århundre. Gjennom 25 år har kong Harald og dronning Sonja løftet det norske kongedømmet inn i en ny tid og et nytt århundre. Det er mer enn 300 år siden trosstrid og maktkamp utløste den langsomme utviklingen frem mot de moderne folkekongedømmene. Forandringene har vært smertefulle og iblant blodige. Det kunne gått annerledes i Norge. Som ung mann hadde Harald gjort kjærlighetsopprør. Han nektet å følge århundregammel kongelig kjærlighetsskikk. Kong Haralds mormor, prinsesse Ingeborg av Danmark, var 18 år gammel da kong Christian, under en slottsmiddag, kunngjorde at hun skulle gifte seg med Carl, en svensk prins. Ingeborg var ikke orientert. Den 36 år gamle prinsen hadde ikke rukket å fri, og ingen var spesielt interessert i hva hun mente om saken. Kong Haralds tremenning, prins Bertil av Sverige, traff en pike fra Wales under bombingen av London i 1943. Kongelig plikt tvang dem til å leve sammen ugifte og barnløse i 40 år. Prinsens bror, tronarvingen, omkom i en i flyulykke. Bertil var kongelig «reserve» til tronen og kunne ikke utelukke seg selv ved et borgerlig ekteskap. Kjærlighetslykke var sjelden forventet i et system av arrangerte ekteskap. Kongelige har i århundrer vært omgitt at historier – mange sanne, andre ondsinnede – om utenomekteskapelige forhold. Da kong Haralds oldefar, kong Frederik av Danmark i 1912 ble funnet død etter en kveldstur alene i St. Pauli, Hamburgs belastede underholdningsstrøk, eksploderte København av rykter om hva slags etablissement majesteten hadde besøkt, som kunne ha utløst hjerteinfarktet. Harald sa nei. Etter ni års kamp – og trussel om å forbli ugift og barnløs – bøyde først kongen, så regjeringen av, og tillot at han giftet seg med Sonja Haraldsen, «en pike av folket», i 1968. Etter 23 år som kronprinspar tok de over etter kong Olav, som mot slutten av sitt liv var enormt populær, men også svært sparsommelig og konservativ. De kongelige bygningene hadde forfalt. Innenfor slottsveggene rådde militær disiplin og gamle aristokratiske tradisjoner. Da Haralds farfar ble den første kongen i et nytt selvstendig Norge, var det få norske politikere som trodde monarkiet ville overleve i hundre år. I dag tør få si skråsikkert om Norge kommer til å være et kongedømme i 2115. Konger og dronninger blir gjerne mer elsket jo eldre de blir. I 2016 feirer Harald 25 år på tronen. I 2017 fyller kongen og dronningen 80 år. I 2018 er det tid for gullbryllup. Dette er en bok om kong Harald og dronning Sonja, om århundrers kamp mellom tradisjon og fornyelse og om hvordan kongelig kjærlighet har veltet troner og rystet nasjoner.

Rødt, hvitt og blått. I et kvart århundre har Harald og Sonja vært landets fremste representanter både i Norge og i utlandet. I offisielle sammenhenger ønskes de velkommen av smil og flaggets farger. (Terje Bendiksby/NTB Scanpix)

1968 Harald var prins. Hun var Askepott. Gjennom talløse generasjoner var prinser og prinsesser blitt giftet med hverandre. Så gjorde kronprins Harald av Norge opprør og forlangte å gifte seg med kvinnen han elsket. Det tok ni års kamp. Justisministeren mente det ville bety kongedømmets død. De fikk hverandre i 1968. Det var ikke gitt at de ville leve lykkelig alle sine dager.

Historisk inntog. Norges nye kronprinspar skrider inn i Slottets Store festsal etter vielsen i Oslo domkirke. (NTB Scanpix)

1968

Askepott Eventyret ble virkelig i Oslo en lummer torsdag ettermiddag, 29. august 1968. Veien til alteret hadde tatt ni år. Det var sensommer, og Norge var eventyrland. Kronprins Harald skulle gifte seg med frøken Sonja Haraldsen, en pike av folket. Norge skulle få en Askepott på tronen. Den norske tronarvingen hadde gjort opprør mot middelalderen, en privat revolt mot den årtusengamle jernloven blant Europas konger og fyrster: Vi gifter oss bare med hverandre! Sindige folk, med landets justisminister i spissen, mente Haralds opprør ville knekke det norske kongedømmet. Før vielsen var det lite folk i byen, det virket som om folk flest var lunkne til den kongelige begivenheten. Sist det ble holdt kronprinsbryllup i hovedstaden var i 1929, da kronprins Olav giftet seg med svenske prinsesse Märtha. Da hadde det vært folkefest og knapt en ståplass å finne. Nå var det glissent med folk på Slottsplassen. Utenfor Oslo domkirke klarte ikke Dagbladets reporter Kjell Syvertsen å ta det som skjedde med veldig stor ærbødighet. «Corps diplomatique, storting og regjering skred opp de røde trappetrinn under baldakinen der en suffisant herre i nylonjakke og hvit fartsstripe over brystet pliktoppfyllende og ganske uaffisert håndterte støvsugeren. En gang skar han hårfint, men elegant utenom sandalene til den marokkanske ambassadøren som flagret inn i gul kjortel. Støvsuging er hevet over en historisk statsakt.» På benkene inne i kirken satt det fire konger, én dronning, to presidentpar, et assortert utvalg av grever og baroner, prinser og sjeiker, samt 800 andre gjester. Kronprinsen hadde ankommet sammen med den 15 år eldre forloveren, grev Flemming av Rosenborg. Greven var kronprinsens fetter. Musikerne på galleriet blåste opp til Henry Purcells «Trumpet tune and Air». Alle reiste seg. «Og så – endelig kom bruden, ført opp av sin bevegede svigerfar, kong Olav. Yndige Sonja, for-siste-gang-Haraldsen, var meget verdig og vakker i sin uhyre enkle prinsesseformede kjole av hvitt libertine-satin, med diskré stavdiamanter brodert rundt hals og ermer», observerte Dagbladets Love Yngve Andersen fra galleriet. Slepet var fem meter langt. Ventetiden var over.

Kongens tillatelse Da kong Olav høsten 1967 fortalte statsminister Per Borten at hans sønn Harald hadde tenkt å gifte seg med frøken Sonja Haraldsen, svarte statsministeren at dette var jo en hyggelig nyhet. «Men kunne Deres Majestet fortelle meg litt mer? Jeg kjenner jo ikke denne unge damen», sa Borten. «Det gjør da vel for pokker ikke jeg heller», svarte kongen. År etter år hadde kong Olav holdt sin kommende svigerdatter på armlengdes avstand, etter at Norges kronprins og kjøpmannsdatteren Sonja Haraldsen hadde møtt hverandre i 1958. Året etter var de begge i selskap hos en felles venn, Johan Stenersen. Det skjedde «noe». Samme vår var det avslutning på Krigsskolen med kadettball, og kronprinsen inviterte Sonja. I månedene som fulgte, tilhørte Sonja en liten krets av venner som ble invitert til Slottet og andre av kongens eiendommer ved spesielle anledninger. Etter kort tid oppdaget imidlertid kong Olav at sønnen hadde et spesielt godt øye til frøken Haraldsen. Det kom ikke flere invitasjoner. Det var meningsløst, fordi en romanse mellom Sonja og Harald umulig kunne føre noe steds hen, mente kongen. Det sto i Grunnloven, som kong Olav lik sin far tok alvorlig. I paragraf 36 sto det at «Prins af det Kongelige Hus maa ei gifte sig uden Kongens Tilladelse». Nøyaktig hva dette betydde var uklart for mange, men Frede Castberg hadde omtalt saken i den autoritative boken Grunntrekk av statsforvaltningen: «Reglene om tronfølgen skal utelukkende tjene statens interesser og er ikke undergitt kongens forgodtbefinnende … Avkald på arveretten vil kunne tenkes å bli praksis hvis en prins ønsker å gifte seg med en kvinne som ikke tilhører en fyrstelig familie.» Haralds far, farfar og oldefar og tippoldefar hadde giftet seg med kvinner fra andre fyrsteslekter. Harald var kronprins av Norge fordi hans farfar var blitt spurt om å ta over den norske tronen da Norge brøt ut av unionen med Sverige i 1905. Da den norske regjeringen blinket ut den danske prins Carl til å bli den fremtidige kong Haakon, var et hovedargument at han var gift med en engelsk prinsesse, den yngste datteren til kong Edward 7. Ekteskapet mellom Carl og Maud knyttet den nye, norske nasjonen og den britiske verdensmakten sammen gjennom en aristokratisk allianse. Kongelig kjærlighet var ingen privatsak. Konger og dronninger, prinser og prinsesser hadde i tallløse generasjoner godtatt et karrig kjærlighetsliv i bytte mot makt og et liv i luksus.

Ventetid. Sonja og Harald ventet i ni år. Politikerne strittet imot. Ukebladet Aktuell arrangerte avstemning. Aktuell Nr. 37, 16. september 1967. (NTB Scanpix)

1968

Prinsessetørken

Samtidskunst. Kronprinsparet inviterte de utenlandske bryllupsgjestene til det nyåpnede Henie Onstad Kunstsenter for å presentere norsk samtidskunst. (NTB Scanpix)

Både kong Olav og hans far, kong Haakon, hadde giftet seg med sine kusiner. Utvalget av passelige prinsesser var ikke veldig stort, men på deres tid var det tross alt noen flere å velge mellom. Da Olav ble født i 1903 fantes det to republikker i Europa: Sveits og Frankrike. To generasjoner senere var det bare ti monarkier igjen, med stort og noe svært smått, som mikrostatene Liechtenstein og Monaco. Færre monarkier førte til prinsessetørke på det kongelige ekteskapsmarkedet. Men de gamle reglene for fyrstelig ekteskap besto. Etter at kong Haakon døde i 1957 og Harald nådde gifteklar alder, var det stadig utenkelig at han skulle finne seg noe annet enn en prinsesse, i høyden en hertuginne. Blant mulige kandidater pekte journalistene på prinsesse Sofia av Hellas som fremste favoritt. Hun var Haralds firmenning og de mest entusiastiske avisene kunne melde at hun lærte seg norsk på fritiden. Andre mulige ektefeller var prinsessene Margaretha, Birgitta, Désirée og Christina av Sverige, Margriet og Irene av Nederland og Benedikte av Danmark.

Innestengt kjærlighet Det var tilsynelatende ikke noe i veien for at fyrstelig kjærlighet kunne blomstre, også i en moderne tid. I 1962 hadde kronprins Konstantin av Hellas – umåtelig populær i hjemlandet etter at han to år tidligere hadde tatt gullmedalje i seiling under de olympiske leker i Roma – møtt prinsesse Anne-Marie av Danmark under et fyrstelig bryllup i Aten. De må ha likt hverandre. Konstantin sørget for å bli invitert til Amalienborg slott i København, angivelig for å treffe sin danske seilertrener, i virkeligheten for å treffe Anne-Marie. Senere samme år fridde han og fikk umiddelbart ja. Men prinsessen var nervøs. «For Guds skyld, vær snill å ikke si det til mine foreldre, da får de anfall», sa hun. Problemet var at prinsessen var knapt 16 år gammel, og frykten for regentens reaksjon var velbegrunnet. Da Konstantin senere samme år tok seg sammen og anmodet kong Frederik 9. om hans datters hånd, reiste kongen seg brått, tok prinsen i hånden og førte ham inn i et mørkt rom og låste døren fra utsiden. Da Konstantin fant lysbryteren, oppdaget han at han var innestengt på det kongelige toalett, mens majesteten selv lette etter dronning Ingrid for å drøfte saken. Han mislikte sterkt at datteren hadde holdt forholdet hemmelig.

Men kjærligheten seiret. Kongeparet sa ja – de var tross alt begge etterkommere av kong Christian 9. – på betingelse av at de ventet til prinsessen hadde fylt 18. 18. september 1964, få måneder etter at Konstantin selv hadde blitt konge, giftet de seg under et storslagent bryllup i Aten, med statsoverhoder fra hele Europa til stede. Konstantin og Anne-Marie ble verdens mest fotograferte par, lykkelig uvitende om at de bare tre år senere måtte rømme fra Hellas etter et militærkupp, for aldri å vende tilbake. Det skulle vise seg å bli det siste store kongelige bryllupet i Europa der fyrstehusene knyttet allianser. Og hjemme i Norge viste Harald fremdeles ingen interesse for prinsessekandidatene avisene skrev om.

Tidsånden Etter at kong Olav hadde satt foten ned for en allianse mellom Sonja og Harald, fortsatte paret å møtes i hemmelighet. «Det var perioder hvor vi mistet håpet om at vi ville få kong Olavs samtykke til å inngå ekteskap og vi så ikke annen råd enn å bryte forholdet. Vi prøvde det et par ganger. Men så fant man jo sammen igjen», fortalte Sonja senere. Harald insisterte på at tiden jobbet for dem. «Problemet i forholdet vårt handler ikke om meg som person, men om sak, forklarte kronprinsen meg. Jeg, som var årsaken til saken, syntes det var umulig å skille sak fra person. Samtidig prøvde jeg å si til meg selv at jeg ikke hadde noe å skamme meg over», sa hun. Harald hadde rett. Mangelen på passelige, fyrstelige kandidater gjorde det stadig vanskeligere for europeiske kongelige å finne egnede ekteskapskandidater. Samtidens oppbrudd fra gamle kjønnsrollemønstre og den begynnende feminismen trakk i samme retning. Andre medlemmer av de nordiske kongefamiliene mistet arverett og ofte tittel hvis de hadde funnet ektefeller uten adelstitler og stamtre. Etter noe tvil hadde også kong Olav godtatt slike ekteskap for sine døtre, prinsessene Astrid og Ragnhild. I 1956 giftet fyrst Rainier 3. av Monaco seg med den amerikanske filmstjernen Grace Kelly. Det var det første Askepott-bryllupet i Europa, selv om kritikerne pekte på at Monaco ikke var et land, men et skatteparadis med kasino og racerbane og at Kelly kom til ballet i palasset i egne sko. Året før Harald og Sonja fikk sitt ja hadde dessuten den danske tronarvingen Margrethe giftet seg med diplomaten Henri Marie Jean André

1968

Laborde de Monpezat. Han var ikke kongelig han heller, bare fransk greve, men det fikk holde. Han var tross alt ikke dansk. Utvalget av prinser var dessuten enda dårligere enn av prinsesser. Avisene hadde begynt å bringe drypp om kronprinsens forhold. Og som så ofte ellers var utenlandske aviser mer åpne i sine beretninger om krisen som holdt på å ramme den norske kongefamilien. Republikken er rett rundt hjørnet, fortalte svenske aviser. Sonja er truet med landsforvisning, meldte en engelsk. Slottet svarte med dementier hver gang spørsmålet kom opp, og til slutt klarte heller ikke de norske avisene å la være å skrive åpent om saken. «Har vi rett til å kreve at han skal forbli ugift fordi det ikke finnes nok prinsesser å velge mellom?», spurte Dagbladet i mars 1967. Det var Harald selv som hadde skåret gjennom og stilt ultimatum overfor sin far, siden også overfor statsminister Per Borten. Enten fikk han gifte seg med Sonja eller han ville leve sitt liv som ugift. Det ville bli slutten på det moderne, norske kongedømmet og den norske grenen av dynastiet Glücksburg. I september 1967 kontaktet kong Olav regjeringen for å be om råd. Det ble ikke enkelt å få.

Rådløse rådgivere Den borgerlige firepartiregjeringen var splittet. Forsvarsminister Otto Grieg Tidemand fra Høyre var Haralds viktigste støtte. Han kjente Sonja fra datterens venninnekrets og skimiljøet på Finse. «Vi må gi kronprinsen tillatelse – vi må ikke få republikk fordi kronprinsen er for demokratisk», fremholdt forsvarsministeren. Lønns- og prisminister Dagfinn Vårvik fra Senterpartiet så det annerledes. «Ingen tror på at kronprins Harald og Sonja Haraldsen vil få noen sjanse til å føre kongedømmet videre. Gifter de seg, er monarkiets dager talte. Uansett hvordan de ter seg, vil det likevel være mange som ikke vil kunne akseptere ekteskapet», sa han. Etter at regjeringsmedlemmene fra de fire borgerlige partiene hadde fått råd fra sine gruppeledere i november 1967, bestemte de ledende politikerne seg for ikke å ha noen mening: «Det er ikke aktuelt å meddele Hans Majestet hvordan Regjeringen ser på dette spørsmålet.» Men kongen insisterte. Statsminister Borten forsøkte å fritte ut av kongen hva slags svar han ønsket. Etter mye tautrekking vedtok regjeringen den 15. februar at «Regjerin-

Askepott i diamanter. Fyrst Rainier 3. av Monaco brøt tradisjonen og giftet seg med ikke-fyrstelige Grace Kelly. (AFP/NTB Scanpix)

gen er kommet til at det ville være vanskelig direkte å tilrå Kongen å samtykke i at Kronprinsen gifter seg med frk. Sonja Haraldsen. En er derfor blitt stående ved overfor Hans Majestet å gi uttrykk for at en ikke finner å ville frarå hvis Kongen ønsker å gi samtykke til ekteskapet.» «Det va’ no kvinnfølka som va’ mæst imot det, da», forklarte statsminister Per Borten senere. Det var ikke mange kvinner i regjeringen, men justisminister Elisabeth Schweigaard Selmer fra Høyre var den mest markante skeptikeren. Å godta et borgerlig ekteskap på denne måten kunne være i strid med Grunnloven. Selmer ville ikke stå medansvarlig for monarkiets fall.

1968 Endelig forlovet. «Strålende lykkelige», skrev VG etter at forlovelsen ble offentlig 19. mars 1968. (NTB Scanpix)

Konfeksjonsmonarkiet 19. mars 1968 ble forlovelsen offentliggjort. Om ettermiddagen begynte folk å samle seg foran Slottet for å hylle paret. «Det ble sol med streif av vår over forlovelsesdagen. En løfterik og forjettende dag med takdrypp og ting og gratulasjonsflagg i luftningens lette lek mellom husveggene», rapporterte Aftenposten fra Slottsplassen. «Etter hvert som solen sank lød ropene ‘Harald–Sonja, Harald–Sonja’ som taktfaste trommeslag gjennom marsluften og fikk til slutt sin belønning i døren som åpnet seg da de to kom ut på balkongen.» Kronprinsen og hans forlovede ble ropt ut fire ganger. «Og det er så aldeles åpenbart at de begge er strålende lykkelige for at de omsider kan stå åpent frem – både på balkongen og andre steder. Og like

tydelig er det at det er mange, mange mennesker som er høyst fornøyd med at man omsider har fått et påskudd for å gå til Slottsplassen og juble litt igjen. Det begynner å bli lenge siden sist», skrev Annemor Møst, VGs hoffreporter. Deretter ble det forlovelsesball på Slottet med 140 gjester, det var første gang det var dans i Slottets Store festsal siden 1953, da Haralds storesøster Ragnhild giftet seg. Kjell Karlsens Orkester spilte «Vi gratulerer og applauderer, det var på tide at det endelig ble til», den norske versjonen av Grand Prix-slageren «Congratulations» – som samme vår kom på andre plass i melodikonkurransen, slått av det høyst forglemmelige spanske bidraget «La-la-la». Selv om gratulasjonene var inderlige i Slottets festsal, var det usikkert hvordan stemningen i folket egentlig var. «Datteren av en forretningsdrivende i Oslo lar seg ikke uten videre innlemme i kretsen av dem som er annerledes», skrev redaktør Jostein Nyhamar i nyhetsmagasinet Aktuell. «Man kan neppe vente at folket naturlig vil bringes til knefall for en av sine egne», skrev Erik Egeland i Morgenbladet. «Allerede nå er det klart at mange har vanskeligheter med å akseptere en borgerlig dronning, det gjelder både venstre og høyre fløy», skrev Dagbladet, som riktignok ikke mente tiden var moden for en monarkidebatt. Forfatteren Odd Eidem raljerte over «konfeksjonsmonarkiet», etter at både prinsesse Astrid og nå kronprins Harald hadde funnet ektefeller med foreldre som drev i tekstilbransjen, Ferner Jacobsen i Stortingsgaten og Haraldsen i Storgaten. «Det vil ende som en alderdommelig vemodig vits eller bunnfjollet stoff for damebladene. Bare vent, det eneste som i de kretser vil bli servert er en reportasje fra ‘hjertets tale’. Man vil hengi seg til sentimentalitet og glemme det selvfølgelige: at i en moderne tid kreves det usedvanlige av noe så anakronistisk som fyrster.» Utsiktene var dårlige, mente Eidem. «Når kongelige personer ikke opptrer kongelig, da er republikken like om hjørnet og sansen for tekstiler blir skjebnesvanger. Da vil man få se Slottet på høst-utsalg», skrev han.

Mørke skyer Sosialistisk Folkeparti mente anledningen var passende for å nedlegge monarkiet. «Når tronarvingen og kongehuset selv bryter bevisst med monarkiets

1968

prinsipper og grunnlag, bekrefter de bare sin plass i et overlevd system», fremholdt partileder Finn Gustavsen. Tilhengerne av å opprettholde kravet om fyrstelige ektefeller hadde noe større problemer med å forklare sin prinsipielle holdning. Hva var denne «annerledesheten» Nyhamar skrev om, bortsett fra klærne de gikk i, palassene de bodde i og hoffet som omsluttet dem? Det var en stund siden kongene hadde regjert av Guds nåde. Knapt noen trodde heller på at kongelig byrd førte med seg arvelig overleverte lederegenskaper. Hvilken magi var det som kunne sprekke, hvis kronprinsen fikk sin kjøpmannsdatter? Debatten stilnet utover forsommeren 1968. Det ble så mange andre ting å bekymre seg over og mene noe om: Kommunistenes Tet-offensiv i Vietnam, studentopprør i Frankrike, sultkatastrofe i Nigeria, mordet på presidentkandidat Robert Kennedy og raseopptøyer i USA. Det toppet seg en uke før bryllupet, da Sovjetunionen invaderte Tsjekkoslovakia, der den reformvennlige statsministeren Alexander Dubček hadde forsøkt å skape «sosialisme med et menneskelig ansikt». Bekymrede kommentatorer fryktet krig i Europa. Måtte bryllupet avlyses? Slottet valgte å la det stå til og senket skuldrene etter et par dager, da det ble klart at den tredje verdenskrig neppe kom til å bryte ut med det aller første. Bryllupskaken var for lengst forberedt: To og en halv meter høy, 120 kg tung med sukker, mel, marsipan, frukter og 2,5 liter brennevin. På grunn av sakens alvor ble festen på Slottet som skulle innlede bryllupsfestlighetene avlyst, uten at det hele ble direkte dystert. Kvelden før bryllupet var statsminister Per Borten vert for brudeparet og 270 gjester på Akershus slott. I sin tale til det politiske Norge sa kronprinsen: «Ti års bekjentskap, vennskap, forståelse og kjærlighet er uvanlig i vår tid, som er så preget av fart. Men da den endelige tillatelse til giftermål forelå og saken var klar, hadde vi inntrykk av at ikke bare vi var lettet, men også store deler av det norske folk. Luften ble klarere og renere, vi kunne åpent stå fram, og vi ble diskutert – det har vi jo sett».

Fjernsynets menn Verdens blikk og verdens medier vendte seg mot Askepott-bryllupet i Oslo. Det var en ny utfordring også for dem som skulle sørge for at verden hadde noe å se på. 13 utenlandske TV-selskap og 300 pressefolk hadde meldt sin ankomst.

Gikk i surr. NRK-veteranene Lars-Jacob Krogh (t.v.) og Per Øyvind Heradstveit tilbake på åstedet, 25 år etter at de gikk surr i prinsesser og kjoler under bryllupssendingen i 1968. De gremmet seg i et halv år etter kommentatorfadesen. (Finn Erik Strømberg/NTB Scanpix)

Noe var også i forandring. Pressens dekning av de kongelige hadde normalt foregått med stor respekt. Men det første Askepott-bryllupet mellom Rainier og Grace på 1950-tallet hadde lagt grunnlaget for en ny type kongejournalistikk. Grace var fyrstinne, men også superkjendis. For NRK, kringkastingsmonopolet som skulle formidle begivenheten til verden, var det først og fremst en praktisk utfordring. Sendingene fra bryllupet skulle formidles til ti land og 150 millioner mulige seere. Men hvordan? På forsommeren, da bryllupsdagen var utpekt, var den 36 år gamle NRK-medarbeideren Per Øyvind Heradstveit blitt kalt opp til Hans Jacob Ustvedt, kringkastingssjefen. Han hadde fått et ærefullt verv. Han skulle kommentere kronprinsbryllupet i Oslo. «Nei», sa Heradstveit. «Jovisst», sa Ustvedt. Tre år tidligere hadde NRK lansert «Åpen post», det første virkelige debattprogrammet på norsk fjernsyn. Mange av temaene som var blitt tatt opp, hadde skapt rabalder. Debattene hadde utløst mye jammer, særlig fra Kristelig Folkeparti. «Åpen post» ble ledet av den inkvisitorisk arrogante, kjederøykende og riksmålstrøndersk dannede programlederen Kjell Arnljot Wig. Filologen Heradstveit fra Rogaland tilførte programmet distriktstyngde og nynorskkvote. Heradstveits innvending mot oppdraget var mer praktisk enn prinsi-

1968

pielt. Kongejournalistikk var en egen genre, som krevde innsikt i kjolestoff, diademer og ikke minst kongelige stamtavler. Ingen av delene var Heradstveits spesialfelt. Han tok på seg oppdraget, motstrebende, på betingelse av at han hadde med en ekspertkommentator. Det fantes noen kompetente damer i ukepressen. Sommeren gikk uten at Heradstveit fikk vite hvem han skulle ha med seg i studio, men han rakk å servere en programerklæring i pressen. «Jeg vil så absolutt ikke tilfredsstille tilhengerne av det kliss-søte pratet når vielsen mellom kronprins Harald og frøken Sonja Haraldsen skal overføres i TV. Bryllupet er en stor begivenhet i norsk statshistorie og intet moteshow», sa Heradstveit. Få dager før bryllupet gikk han til kringkastingssjefen og forlangte å vite hvem som var ekspertkommentatoren. «Lars-Jacob Krogh», svarte kringkastingssjefen Krogh var en 29-åring fra Odalen og Dagsnytt. Heradstveit visste lite om hva Krogh kunne om kjoler og tiaraer, men fryktet det verste. Det var 19 kameraer plassert langs den kongelige ruten, svensk fjernsyn hadde bidratt med fire av dem og 20 medarbeidere. Krogh og Heradstveit var imidlertid plassert i et studio på Marienlyst med stabler av kjøreplaner, kjolebeskrivelser og stamtavler. Det gikk ikke bra. Det hadde vært en mindre forskyvning av rekkefølgen ved ankomsten til Domkirken. Krogh og Heradstveit omtalte andre grever, prinser og gemaler enn de seerne så på skjermen. Først da Sonjas mor, Dagny Haraldsen, dukket opp, kom de på rett spor og registrerte at hun var kledd i kjole av libertine-silke – og at Sonjas forlover, fru Ilmi Riddervold, hadde indisk håndvevet robe. «Stort mer fikk ikke kameraet med seg av haute couture. Øyensynlig sto det mange menn bak sendingen», kommenterte Toppen Bech, Aftenpostens TV-anmelder. «Vi viste oss ikke i NRK-messa på et halvår», fortalte Heradstveit, to tiår senere.

Gullburet Kanskje var det fjernsynet som hadde holdt folk hjemme mens vielsen pågikk i Domkirken, oppmøtet på Slottsplassen var tynt. «Rent ut sagt glissent virket det da brudefølget kjørte ut – faktisk virket det som om det var like mange gjester som vanlige publikummere. Knapt tre rader dyp var rekken av fremmøtte som strakte seg tvers over plassen», observerte VG.

Men da biskop Fridtjov Birkeli hadde velsignet paret, brøt jubelen løs. «I god tid før brudeparet og de kongelige gjester var forhåndsanmeldt, kom det helt store innsiget. Frem over stier og plener i Slottsparken strømmet tusener mot plassen, et folketog med flagg og kikkerter og gardintrapper i hendene … Begeistringen og hyllesten var ti ganger større nu da vielsen var over og Norge hadde fått en kronprinsesse.» «Fra Slottsplassen lød etterhvert et kompakt krav om at brudeparet måtte vise seg igjen. ‘Harald, Sonja, kom nu frem, ellers går vi aldri hjem’, brakte de ønskede resultater. På ny kom kronprins Harald og hans brud ut på balkongen, fulgt av kongen og brudepikene … Og tusen røster ble atter en, og rop og klapping forstummet da Ja, vi elsker steg fulltonig fra Slottsplassen, mens kongen og kronprinsen gjorde honnør.» Harald og Sonja hadde vunnet dagen. Kong Olav talte til brudeparet samme kveld. «I 1905, da mine foreldre og jeg kom til landet, skal statsminister Christian Michelsen ha ønsket dem, eller oss – jeg var jo også tilstede – velkommen til Norge blant annet med ønske om at ‘eftersom årene går, så skal den nye kongefamilie vokse seg sammen med det norske folk og dele dets gleder og sorger og være midtpunkt for rikstanken i Norge’. I dag tror jeg at enkelte synes det er gått litt for mye i oppfyllelse, dette med å være forankret i og vokst sammen med det norske folk», sa monarken. Usikkerheten var der fremdeles. «Ekteskapet skal selvfølgelig ikke være et forgylt bur. Men med frihet og ekteskap har det seg slik at felles kjærlighet frivillig binder de to sammen i en felles ufrihet som i virkeligheten er en felles frihet», sa biskop Fridtjov Birkeli til brudeparet i Domkirken. Birkeli snakket om kjærligheten som befriende kraft. Den kunne også være eksplosiv. To år etter vielsen i Domkirken ble Birkeli presset ut av stillingen sin, fordi han hadde et utenomekteskapelig forhold. Sonja og Harald hadde kjempet for å få tre inn i et bur som både var forgylt og diamantbelagt, men som også var låst av tradisjoner og overvåket av millioner øyne. Harald og Sonja hadde banet vei for andre kongeliges oppgjør med tradisjoner og forventninger til kongelig oppførsel. Men andre steder skulle det ta lang tid og nådde klimaks flere tiår senere, først etter at Harald var blitt konge og Sonja dronning. Det skulle også handle om deres egne barn. Brødrene Grimms eventyr sluttet som eventyr flest: «Askepott levde lykkelig og glad med prinsen sin og var alltid from og god.» For Sonja og Harald var det begynnelsen.

Bryllupsvals. Det hadde ikke vært danset bryllupsvals på Slottet på nesten 40 år da kronprins Olav førte sin brud, svenske prinsesse Märtha, ut på Oslos flotteste parkettgulv. I 1968 valset kronprinsparet ut i en helt ukjent fyrstelig dans.Ville «piken av folket» gjenskape den kongelige magien? (NTB Scanpix)