FRI
Juno Dawson
FRI Oversatt av Hege Mehren og Emma Bakkevik
Originaltittel: Clean Copyright © originalutgave Juno Dawson, 2018 First published in Great Britain in 2018 by Hodder and Stoughton, HODDER CHILDREN’S BOOKS Copyright © norsk utgave Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Copyright © original omslag: Hodder and Stoughton Ltd. Papir: 70 g Holmen Book Cream 2.0 Boken er satt med 10,7/12,5 pkt Adobe Garamond 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1514-7 Oversatt av Hege Mehren og Emma Bakkevik Utdraget fra Madame Bovary på side 304 er oversatt av Birger Huse Spørsmål om denne boken kan rettes til Forlaget Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Fri er et skjønnlitterært verk, men det tar for seg mange ekte og følsomme temaer, blant annet mental helse, spiseforstyrrelser, selvskading og avhengighet. Lenker til råd og støtte kan finnes bak i boken. Juno x
Til alle som noen gang har falt og sĂĽ kommet seg pĂĽ beina igjen
The Moth don’t care if The Flame is real, ‘Cause Flame and Moth got a sweetheart deal. And nothing fuels a good flirtation, Like Need and Anger and Desperation … No, The Moth don’t care if The Flame is real … Aimee Mann, The Moth
Ildfluen vet at flammen brenner, men flammen og fluen er mer enn venner, og ingenting har mer tiltrekningskraft enn savn og sinne og hjertets makt … Nei, ildfluen driter i om flammen er ekte …
TRINN 1: JEG INNRØMMER AT JEG HAR ET PROBLEM
Skinnsete i ansiktet. Lukten av ny bil. Furunål. Kan ikke røre meg. Jeg blir kidnappet. Men kan ikke røre meg. Armene og beina føles beinløse, de dingler som geléklumper. En skorpe av størknet spy eller sikkel på haken og kinnet. Med en kraftanstrengelse skreller jeg ansiktet av bilsetet. Leppene og tungen føles knusktørre. Jeg åpner øynene, og dagslyset svir dem nesten ut av øyehulene. Det gjør vondt. Kniper dem igjen, men får et glimt av Nikolai. Fra denne vinkelen ser jeg bare bakhodet hans – det høye skin fade-håret, hendene på rattet. Jeg kjenner igjen Rolexen. Jeg skjønner ingenting. Hvor er jeg? Hvor har jeg vært? Spoler kvelden tilbake. Det siste jeg husker, er at jeg var på hotellet. Ja, sånn var det. Vi var oppe i en penthouse-suite. Jeg fikk en nøkkel i resepsjonen. Meg, Kurt og Baggy, og hun jenta. Fashion Week-festen … Baren … Vi gikk fra baren for å sette et skudd. Å, ja. Den blå sjeselongen. En sprøytespiss. Faen. Er det sånn en overdose føles? Jeg husker ingenting etter oppturen. Stryker en skjelvende hånd over kroppen. Har fortsatt på meg den metallgrå Miu Miu-kjolen jeg gikk med i går kveld. Over meg ligger et kløende pledd. Føttene er nakne. 13
«Nik?» breker jeg. Det føles som om noen har stappet piggtråd ned i halsen på meg. «Alt i orden, Lexi. Jeg skaffer deg hjelp.» Hva skjer nå? Å, faen i helvete, det er en intervensjon. Jeg skal til å protestere, men øynene står i brann igjen. Jeg kniper dem igjen og lar mørket pakke meg inn som en sushirull. Kan ikke sove nå. Jeg er nødt til å våkne. Jeg krafser meg ut av hjernegrumset og tilbake til bilen. Jeg er på vei ned, i full fart, baklengs og helt på trynet. Jeg fryser, har skjellhud. Vanligvis kan jeg sove meg gjennom det, eller tar bare bitte litt mer for å dempe det verste. En pille funker også. Oxy eller vicodin eller tramadol eller diazepam. Det jeg måtte ha tilgjengelig. En mannsstemme. Ikke Nikolai. «Går det bra med ‘a, eller?» «Hun tok en sovepille», sier Nik. «Hun kommer til å være slått ut en stund.» Hvor er vi? Jeg prøver å rulle meg over på siden, men klarer ikke. Det lukter hav: ramsalte dyp, salt luft og tang. Måkeskrik, som satans egne demoner. Hold kjeft, faens flygende måkejævler. Hodet banker. Dehydrert. Helt mumie. Hvor kjører han meg? Til kysten? Hvor lenge har vi kjørt? Hvordan kan det være lyst ute nå? Hvor lenge har jeg egentlig vært borte? Hvor er Kurt? Spørsmålene skriker høyere enn måkene. Kanskje denne mannen kan redde meg. Jeg kan si jeg blir kidnappet. Jeg kan si jeg er blitt voldtatt. «Hjelp …» mumler jeg. Leppene har skorper, tungen er av plysj. Jeg får ikke til mer enn en mumling. «Hjelp …» prøver jeg igjen. «Hun er søsteren min», sier Nikolai høyt og overdøver meg. «Bakrus. Trenger du passene våre? Ja visst, vær så god.» BMW-en ruller ut og skumper til idet vi treffer en hump. «Nik … Nik … hvor skal vi?» 14
Han kaster et fort blikk over skulderen. «Dette kommer til å gå bra. Bare hvil deg, du.» Jeg husker at jeg la meg bakover på sjeselongen. Husker at Kurt lot sprøytespissen gli inn i armen min. Jeg gjør det aldri selv, så klart – det blir for simpelt. Jeg husker at jeg så ut av vinduet på alle lysene, alle de bitte små London-lysene. Ravgult, gull og glitter. Båter på Themsen, frontlykter, Shard-skyskraperen mot horisonten. Alt ble uklart, alt var bare ildfluer. Ildfluer. Jeg drømmer om ildfluer. Bildekk knaser over grus. Det hjalp ikke å sove. Det føles fortsatt som om jeg er blitt skrapet opp av fiskekroker innvendig. Tennene kjennes svampaktige, porøse. Bildøren åpnes, Nikolai går ut. Jeg hører skritt nærme seg. Mange føtter. Hvor enn vi er, er vi i hvert fall framme. Hvor er Kurt? Med voldsomme anstrengelser får jeg løftet meg opp. Klamrer meg til dørhåndtaket og kanten på bakruten. Det er fortsatt blendende lyst. Typisk – Nik husket sine egne Ray Bans, men tenkte ikke på å ta med solbriller til meg. Jeg må ha telefonen min. Kikker etter håndvesken min i baksetet, men husker at mobilen var koblet til høyttalerne i hotellsuiten. Den er sikkert der ennå. Faen. Jeg myser. Nik håndhilser på en utrolig høy mann med skjegg. Han kunne vært Gygrids kjekkere bror. Dressjakke, åpen krage, uten slips. Han står sammen med to damer i nystrøkne, futuristiske sykepleierklær. Faen, dette ble plutselig veldig virkelig. Herregud. Han har truet med det før – Du trenger hjelp, Lex – men jeg trodde helt seriøst at han bare kødda. Men nå har han faktisk gjort det. Jeg er på et sykehus. På et avrusingssenter. 15
Ikke faen. Med kjolen rundt hoftene krabber jeg fram mellom forsetene, dumper ned i førersetet og famler etter tenningen. Han har tatt med seg nøkkelen. Helvete. Får heller løpe. Røsker i dørhåndtaket, men balansen holder ikke. Vinden tar tak i døren idet jeg åpner den, river den opp, og jeg ramler ned på asfalten. Tar meg for med hendene og kjenner grusen grave seg som pigger inn i håndflatene. «Vent, Lexi! Forsiktig», sier Nikolai. Kropper og mørke skygger samler seg rundt meg. Hender griper tak, fingre oppi ansiktet på meg. Jeg veiver med armene som en vinglete vindmølle for å få dem vekk. «Skal vi ikke få henne inn?» sier dr. McBeardy. «Nei!» roper jeg. Volumknappen er ødelagt. Jeg hyler så halsen omtrent hopper ut, og ekkoet gjaller i hele hagen. Gjennom jungelen av bein ser jeg at vi er på en lang oppkjørsel som ender i en billedskjønn, landlig herregård. Downton satans Abbey. Værbitt, grått og marmorert, delvis dekket av eføy. Pene søyler flankerer hovedinngangen. Eiendommen må være enorm – ikke annet enn nyklipte grønne plener så langt øyet kan se, omgitt av frodig skog. Jeg blir halt opp i stående, men grusen er vond under de nakne føttene mine. «Auu!» uler jeg, som om jeg holder på å dø, selv om det egentlig ikke er så ille. Pleierne halvveis løfter, halvveis sleper meg i retning av huset. «Nik! Vær så snill!» Jeg snur meg og ser på ham med så store og uskyldige øyne jeg får til. Lillesøster Lexi. Søte, lille Lexi. Beskytt henne, da, hun er bare en liten pike, en porselensdukke. «Beklager, Lexi … du trenger hjelp.» Han ser meg ikke i øynene. «Vi går på kontoret mitt og tar en prat, alle sammen», sier McBeardy beroligende. Jeg er langt fra beroliget. Jeg kan ikke være på avrusing – mest fordi jeg kommer til å ha skikkelig behov for et skudd om fire timer omtrent. Jeg begynner å sparke og fekte rundt meg, og da det ikke nytter, gjør jeg meg slapp som en liten unge på matbutikken. Pleierne må gå på proteinshake eller noe, for de 16
heiser meg opp med noen fantastiske teknikker de sikkert har lært på rekruttskolen for sykepleiere. «Sett meg ned, fittefaen!» skriker jeg. «Slipp meg!» De ignorerer meg, så jeg skriker bare FITTE til dem, om og om igjen, for det er det styggeste ordet jeg vet om. Jeg sitter på dr. McBeardys kontor med knærne trukket opp mot brystet i en stilig, beige skinnstol. Det er ingen tvil, jeg har spy nedover kjolen. Det stinker. Han rekker meg en flaske dyrt kjøpevann, jeg tar en slurk. Det hjelper på munnråten. Hva ville vært bedre enn flaskevann? Heroin. Nikolai setter seg litt fårete ved siden av meg. «Går det bra?» spør han lavt. «Dra til helvete.» «Du gjorde det rette, Mr. Volkov», sier dr. McBeardy og tar plass på motsatt side av et digert, kastanjebrunt skrivebord. Møblene hans prøver veldig hardt å være maskuline. Lurer på om han prøver å kompensere for en bitte liten penis. «Hyggelig å treffe deg, Lexi.» «Dra. Til. Helvete.» Legen er så selvgod og freidig at han smiler og folder hendene rundt et krus med svart kaffe. «Du har helt sikkert en masse spørsmål, Miss Volkov.» «Bare ett: Kan du være så snill å dra til helvete og slippe meg ut herfra?» «Rent formelt var det to spørsmål, ikke ett. Men nei, det kan jeg dessverre ikke. Ikke ennå, i hvert fall. Dette er ikke et fengsel, og du er ikke tvangsinnlagt i juridisk forstand. Du kan reise herfra, men jeg håper at du vil bli.» Jeg skal til å protestere, men han fortsetter. «Tillat meg å fortelle hva som skal skje. Jeg heter Isaac Goldstein, og jeg er sjeflege på Clarity-senteret.» «Dette er et avrusingssted, ikke sant?» «Det er et behandlingssted.» «Avrusingssted, altså.» 17
«Om du vil.» «Lexi», bryter Nik inn, «det er det beste stedet, OK? Det beste av de beste.» «Å, jaså?» sier jeg og snur meg mot Goldstein igjen. «Hvem er den mest berømte som har vært her, da?» «Vårt renommé er bygget på diskresjon, Miss Volkov.» Så diskré at jeg aldri har hørt om det. Nik kunne i det minste ha kjørt meg til et kjendissted. «En og annen Kardashian? Khloé? Kylie?» Dr. Goldstein ignorerer meg. «Ikke misforstå – dette er ikke noe hotell, men vi har fasiliteter i verdensklasse: Luksuriøse rom og villaer, oppvarmet basseng inne og ute, treningssenter, spabehandlinger og kokker fra restauranter med Michelin-stjerner. Du vil bli veldig godt ivaretatt under restitusjonen.» Godt forsøk. Restitusjon er ordet. «Men det er fremdeles et avrusingssted. Går det for eksempel an å få en vodka tonic her?» «Selvfølgelig ikke.» «Herre Jesus. Kan jeg røyke her? Har du en sigarett?» «Ja, røyking er tillatt. Men jeg har ingen sigaretter.» Nik stikker hånden i innerlommen og tar fram en pakke Marlboro Light og en lighter. Jeg snapper det fra ham og fyrer opp. Sånn ja, det var bedre. Jeg suger sigaretten nesten ned til filteret i ett stort, grådig trekk, til jeg innser at Nik stirrer på meg med en god blanding skrekk, medlidenhet og direkte avsky. Den type blikk man gir en uteligger som spiser fra en søppeldunk. «Hva er det?» «Jeg trodde du var død, Lexi.» Øynene blir blanke som glaserte smultringer. «Bu-hu! Og så lærte vi noe av det og blir bedre mennesker etterpå. Sånn. Kan vi dra hjem nå?» «Nei.» Han tørker tårene med en Kleenex. «Jeg tar deg ikke med tilbake.» Jeg himler med øynene. «Greit det. Jeg ringer Kurt, så kommer han og henter meg.» 18
«Clarity-senteret ligger på en privat øy på sørkysten», sier Goldstein. Det forklarer havlukten. «Vi er et svært vellykket behandlingssted, Miss Volkov, og vi slipper ikke hvem som helst på fergen – hvert kjøretøy som skal om bord, må klareres. Vi kan selvfølgelig velge å begrense adgangen – vi må være veldig forsiktige med hvem vi slipper inn på øya, av opplagte grunner.» «Du kødder nå? Og så påstår du at dette ikke er et fengsel?» «Som jeg allerede har sagt, kan du fritt forlate oss når du vil.» «Hvordan da? Må jeg svømme?» Jeg snur meg mot Nik. «Dette er helt sykt. Nik, jeg kan ikke bli her.» Jeg skyver stolen bakover, tar et skritt mot døren. «Kom igjen.» «Det var Kurt som ringte meg», sier Nik, og jeg stopper. «De trodde du hadde tatt overdose. Da jeg kom til hotellet, var du helt blå, Lexi. Leppene dine var blå, for faen!» Han stikker hånden i lommen igjen, tar fram telefonen min. Så han hadde tatt den med! Men så skyver han den over bordet til Goldstein. «Hallo!» «Vi tar vare på den inntil videre», sier Goldstein og putter den i en skuff. «Det der kan dere ikke gjøre! Jeg har rettigheter, altså!» «Standard praksis.» Jeg deiser ned på armlenet på Niks stol. Hvis vi drar nå, kan vi være tilbake i London før suget blir skikkelig ille. «Hør her. Nikolai. Jeg er bare partydoper, helt ærlig … Det er seriøst ikke noen svær greie.» «Hører du deg selv, eller? Jeg tenkte det begynte å komme ut av kontroll da det dreide seg om piller og kola. Men heroin? Lexi! Folk bruker ikke heroin som partydop!» «Det gjør de vel! Det var derfor det gikk på trynet … Jeg bruker det nesten aldri. Det var bare for moro skyld, jeg sverger. Jeg er ikke avhengig! Ser jeg ut som et dophue, eller?» Øynene til broren min blir store. En tåre faller. Han blir helt stille. «Ja», sier han til slutt. «Du ser definitivt ut som et dophue.» 19
Jeg gir opp. Det er ingenting jeg kan si. Jeg har ingen på min side. Jeg marsjerer mot døren, rykker i håndtaket. Døren er låst. «Slipp meg ut! Slipp meg ut, din feite faen!» «Vennligst sitt ned, Miss Volkov.» «Gi deg, Lexi. Du blir her, ferdig snakka.» «Du kan ikke tvinge meg!» Nik reiser seg, med hendene på hofta. «Du får ikke bli med meg, og de slipper ikke de tvilsomme vennene dine på fergen, så da får du vel ringe fattern og be ham komme og hente deg. Så kan du jo forklare hvorfor jeg kjørte deg hit.» Det får meg til å stanse opp. Pappa ville drept meg. Eller enda verre – sperret kredittkortene mine. «Det ville du ikke gjort.» «Visst faen ville jeg det. Nå er det nok. Du får klare deg selv. Jeg har bilder fra i går kveld, Lexi. Enten blir du her, ellers får han se den lille prinsessen sin full av spy, med sprøytemerker på armen.» Jeg hyler og skriker. Ser rødt – blodrødt. Velter en bokhylle. Feier en masse dritt ned fra legens skrivebord. Prøver å kaste en lenestol ut av vinduet, men den er for tung til å flytte på, og jeg ser bare teit ut. To muskelbunter i de samme stive, hvite klærne kommer inn på kontoret, stiller seg ved hver sin vegg og venter på instruks fra Goldstein. Han holder seg irriterende rolig midt oppi kaoset jeg steller i stand. «Mr. Volkov, siden Lexi ikke er fylt atten og du er hennes nærmeste pårørende og myndig, kan du gi samtykke til at vi kan gi Lexi noe beroligende hvis det skulle trenges.» «Det våger du ikke!» skriker jeg. «Det kan dere ikke gjøre!» «Gjør det dere er nødt til», sier Nikolai uten å nøle. Pleiergutta kommer for å ta meg. Jeg kryper sammen som et fanget villdyr i alt rotet jeg har forårsaket. En av dem knipser på en sprøyte. Vanvittig nok gjør synet av kanylen meg et øyeblikk roligere, inntil jeg innser at det ikke er et skudd. På den annen side – hvis jeg i det hele tatt har lært noe, er det at dop er dop. Det er antagelig noe beroligende. Det kommer garantert til å dempe det verste, men det betyr at jeg må bli på denne helvetesøya. Dilemma. De sniker seg nærmere. Tiden renner ut. Jeg må bestemme meg 20
– og velger å være ved bevissthet. «Herregud, da, som dere vil. Det der trengs ikke. Se! Jeg er rolig. Helt zen. Jeg skal plukke opp bøkene. Jesus.» Pleierne stopper opp. Jeg samarbeider. Inntil videre. Trenger tid til å pønske ut noe. Pappa må ikke få vite noe. Jeg skal spille snill pike og komme meg vekk fra dophueøya så snart de skjønner at dette er en gigatabbe, når de skjønner at jeg ikke er noen jævla Amy Winehouse. Jeg gjør et forsøk på å løfte bokhyllen, men den er faktisk ganske tung. «Det går bra, Miss Volkov. Jeg skal få noen til å rydde opp», sier Goldstein. «Nå får du bare ta farvel med broren din, så skal vi følge deg til suiten din.» «Må jeg gå?» sier Nikolai. «Allerede?» «Jeg tror det er best slik.» Nikolai må en tur på toalettet før vi går tilbake til bilen hans. Jeg har fått et teppe rundt meg og et par splitter nye hvite Vans på de bare føttene. Goldstein og en av pleiergutta lusker bak oss. «Jeg må stikke og hente Tabitha på Heathrow senere, men jeg skal få noen på hotellet til å sende deg noen klær og sånt», sier han til meg. Jeg forsøker å huske hvor kjæresten hans har vært denne gangen. Milano? Hun har en praktikantplass hos Tatler. «Og passe på at de gjør det diskret.» Jeg legger armene om meg selv. Det føles faktisk som om jeg holder mitt eget skjelett på plass. Jeg går opp i sømmene, men kan ikke la ham se det. Dophuer kaller dette å ta en cold turkey, men jeg er ikke noe dophue, så jeg kaller det ikke noen ting. «Nik, dette er tåpelig», sier jeg og gjør stemmen sukkersøt. «Som om jeg trenger å være her, liksom. Hør her: Jeg sverger at hvis du kjører meg hjem, skal jeg aldri ta Heller oxy eller vicodin igjen. Jeg lover. Og jeg skal være flink pike og gå i terapi to ganger i uka.» Jeg ser ham nøle, bare et øyeblikk, men så rister han på hodet. «Nei, Lexi. Du trenger å komme vekk fra de der dårlige vennene dine. Hør nå … Jeg synes også dette stedet er skikkelig sprøtt. Men gjør et forsøk, da. Vær så snill.» 21
«Nik … Jeg kan ikke bli her!» «Det er bare noen måneder, Lexi.» «MÅNEDER?» «Det er et syttidagers program.» «Du kunne like gjerne drept meg her og nå.» Han drar meg inn i en klem, men jeg dytter ham vekk. Jævla Judas. «Du kommer til å klare deg fint, Lexi. Jeg sier til fattern at du er hos mamma. Han kommer jo ikke akkurat til å ringe henne, eller hva?» Han setter seg inn i BMW-en. «Bare bli bra. Jeg kommer tilbake og besøker deg.» Jeg klamrer meg til døren. «Vær så snill …» Jeg gråter. Later ikke engang som. «Slipp døren, Lexi. Det er best sånn.» Han drar døren ut av hendene på meg og starter motoren. «Du kan ikke gjøre dette mot meg!» skriker jeg og hamrer på bilruten med nevene idet han kjører. Dr. Goldstein står allerede ved siden av meg sammen med pleieren. «Kom nå, Miss Volkov, så går vi og finner suiten din.» Jeg ser opp på herregården. Vinduene er som øyne som ser ned på meg. Dømmende, nedlatende øyne. De har overtaket. De har faen meg et grundig overtak på meg denne gangen. Rommet er i det minste fint. Første etasje – noe jeg ellers ville klaget på – men jeg minner meg selv om at dette ikke er noe hotell, samme hvor mye det ser ut som et. Mens de feier meg mot suiten min, får jeg et overblikk over Clarity-senteret: Tykke gulvtepper i beroligende jadegrønt, beige vegger, valnøttdetaljer, myk belysning, kremfargede orkideer i gullfiskboller. Gjennomført stilig. Goldstein har overlatt meg til den hønkete pleieren. Etter noen svært forvirrende korridorer – jeg burde vel egentlig vært vant til sånne – stanser han utenfor rom 11 og åpner døren. Har ikke bagasje, subber bare inn bak ham som en foreldreløs Annie. «Dette er rommet ditt», sier han bare. «Si fra hvis du trenger noe. Det er en ringeknapp ved siden av sengen.» 22
«Et par vicodin, kanskje?» Han er dødslekker – proteindrikkskuldre, kraftig nakke og rødlig hår. Jeg strammer meg opp og byr på et smil. Han får til en høflig, men ikke helt ekte latter. Som om han ikke har hørt den før. Fargepaletten er den samme som i korridorene – havgrønt og blekgrått. Sikkert veldig feng shui, det står til og med en bolle med pyntestein på et lite bord ved døren. Helt etter boka. Hvis jeg ser en eneste jævla Buddha-statue, sverger jeg at jeg kommer til å slå noen i hjel med den. Superbred dobbeltseng med semsket hodegjerde, kubistisk bord og sofa, glassdører ut til en slags terrasse … utendørsbasseng, overdekket. Bortenfor det ser jeg et uendelig, sølvskimrende hav. Havutsikt. Å, så heldig jeg er. «Dr. Goldstein kommer med medisinene dine om et øyeblikk.» «Hva heter du?» «Marcus, Miss Volkov.» «Hei, Marcus.» Jeg smiler søtt igjen og legger hodet på skakke som en slags ertende pornofantasi. Det lønner seg sikkert å ha pleierne på min side. «Kan jeg gå ut og se på terrassen?» Jeg vil planlegge en mulig fluktrute. Han rister på hodet. «Ikke ennå; ikke mens du er under nedtrapping.» Han snur seg for å gå. «Jeg er på vakt hele dagen. Bare ring om du trenger noe.» Profesjonelt uinteressert. Han går. Hva gjør jeg nå? Dette er helt absurd. Jeg har time til manikyr og pedikyr klokken to hjemme i London. Det står en velkomstpakke fra Clarity-senteret på bordet, lent inntil et par flasker mineralvann – en naturell, en med bobler. Flott, altså. Jeg lar det stå. Jeg sjekker ut badet. Marmorvask, regnskogsdusj over badekar i kroppslengde. Jo da, kunne vært verre. Jeg slår på lyset og rygger unna når jeg ser speilbildet. Ikke rart Nikolai fikk hetta. Jeg ser ut som jeg hører hjemme i The Walking Dead. Enten er dette lyset veldig lite smigrende, eller så har huden min et tydelig grønnskjær. Sånn voks- og likaktig. Faen. Lurer på om det kan ha vært dårlig dop. Øynene er blodskutte med vaskebjørnringer – eyeli23
ner og mascara fra i går er klint utover. Håret er et fett, blondt fuglerede. Det må finnes en gud, for det står en innpakket tannbørste og tannkrem i et glass og venter på meg. Jeg griper den og prøver å ta av plasten, men hendene rister helt sinnssykt. Det har begynt. Faen. Det starter som influensa, med sånn feberfølelse i hele kroppen. Men det kommer til å bli sinnssykt mye verre enn influensa. Jeg klarer å pusse tennene. Finner ut at en dusj kanskje kan få meg til å føle meg mer menneskelig. Med litt flaks kommer jeg rolig og pent ned, som en fjær i vinden. Dusjen trommer mot hodet, jeg kjører så varmt vann jeg bare kan, i håp om å koke bort verkingen under huden. Det hjelper ikke. Med en gang jeg slår av vannet, begynner jeg å skjelve. Dypfrossen fra beinmargen og ut. Jeg skrangler. Jeg tørker meg og finner en ren Calvin Klein-pysjamas i klesskapet. Har ingen hårbørste – vurderer å ringe på Marcus og be ham komme med en, men ombestemmer meg – tørker bare håret så godt jeg kan med et håndkle og grer det ut med fingrene. Sitter på sengen med en sigarett (Nik ga meg hele pakken) og beina i kors da det banker på. «Miss Volkov? Det er dr. Goldstein.» Jeg slipper ham inn. «Er det Volkov eller Volkova?» «Bare Volkov.» Formelt heter jeg faktisk Alexandra Volkova, men det bruker vi aldri. Dette med feminine og maskuline endelser i navnene forvirrer bare folk i England, og det er en fordel for mamma og meg å ha samme navn som pappa. «Hvordan føler du deg?» «Jævlig.» Jeg går bort til sofaen, setter meg med armer og bein på tverke. Det hjalp ikke å dusje – det klør og stikker overalt. Maur graver tunneler rett under huden. Det verste er at jeg begynner å bli kvalm. Jeg kjenner smaken av surmelk på tungen. Goldstein drar ut en skrivebordstol. Jeg ser at han har en medisinveske – det er bare så vidt jeg ikke river den ut av hendene 24
på ham. «Bare et par spørsmål først. Når satte du siste skudd, Lexi?» Satte siste skudd får meg til å høres ut som en misbruker. Jeg himler med øynene. «Herregud, er det det vi skal gjennom nå?» «Det som er viktigst her og nå, før vi kan få gjort noe ordentlig arbeid, er å få giftstoffene ut av systemet ditt. Så lenge du har narkotika i kroppen, vil du ikke klare å tenke på noe annet.» Jeg prøver å le det bort, men tenker bare på dop. «Dr. Goldstein! Dette er en kjempestor misforståelse», sier jeg mens kjeven strammer seg som om jeg nettopp har hivd innpå omtrent tolv piller. «Jeg er ikke heroinavhengig. Jeg tar bare litt brunt for å runde av utpå kvelden hvis jeg har tatt knips eller kola.» Han er på hugget. «Synes du det er normal atferd for en syttenåring?» Jeg trekker på skuldrene. «Ja, hvis du er ute og fester hele kvelden, så.» «Lexi, det er ikke normalt. Hør her. På Clarity-senteret opererer vi med et spesielt tilpasset tolvtrinnsprogram …» For en overraskelse. «Og første trinn er å innrømme at du har et problem.» «Men jeg har ikke noe problem! Jeg er ikke akkurat noen hjemløs narkoman som suger menn for litt pepper, heller.» Det verker i ryggen, så jeg flytter meg på sofaen og prøver å finne en mer behagelig stilling. «Når satte du det siste skuddet?» gjentar han. Jeg sukker. Vær med på notene, så slipper jeg ut fortere. «I går kveld. Omtrent klokken ett i natt …» Fashion Week handler ikke om moteoppvisningene – selv om noen fremdeles er verd å få med seg, og det er alltid underholdende å se bloggerne prøve å overgå hverandre i kampen om sprøeste omtale av en designerkjole. (Jøss, du går kledd i et dukkehus! Så nytenkende, så Fashion Week!) Nei, det er festene det handler om. Burdock & Rasputin holdt sin fest på pappas hotell i Shoreditch. Pappa eier V Hotels, nemlig. Hele kjeden. 25
Jeg kom i Mui Mui og et par Jimmy Choo-støvler, pluss en retro fuskepels. Litt for teit å stille opp i Burdock & Rasputin på deres egen fest, liksom. Det var ganske kult. Miguel, cocktailmesteren vår, fant opp en ny variant som passet til kolleksjonen. Den smakte munnvann, men på en positiv måte. Det krydde av folk, så klart. Ekte A-liste også, ikke reality-TV, ingen jentebandmedlemmer, men: Chloë Sevigny, Rihanna, Lupita, Karlie og Gigi. Jeg elsker Gigi, skikkelig søt jente. Vet ikke hvorfor det overrasket meg, hadde glemt at Nevada har en praksisplass hos B&R, så selvfølgelig var hun der. Kleint. Vi kolliderte nesten på røyketerrassen, ikke mulig å unngå hverandre. «Babe!» sa jeg. Enten det, eller late som om jeg var min egen hittil ukjente tvilling. «Lex! Jeg lurte på om du kom til å være her.» Hallo, det er liksom mitt hotell, da. Nevada er opprinnelig fra Hongkong og kunne aldri havnet noe annet sted enn i motebransjen. Hun hadde gullturban over den geometriske bobfrisyren og en diger herreblazer over en behå med paljetter og syrevasket mamma-jeans. Hun røyker indonesiske sigaretter med kløversmak. Uutholdelig, ikke sant? Det må være skikkelig slitsomt å prøve å være sitt eget kunstprosjekt. «Jeg hadde helt glemt at du er hos B&R! Hvordan var showet?» Bassen var ikke så plagsom utendørs. Trengte ikke rope for å bli hørt. «Sykt bra! Hvordan går det med deg? Du ser … bra ut.» Jeg merket meg et øyeblikks suspekt nøling. «Jepp, jo, jeg har det topp.» Jeg ville avslutte samtalen. «Jeg må nesten gå inn igjen, jeg har ansvaret for Insta-kontoen.» Hun stanset og strøk meg på armen. «Du burde komme tilbake til skolen, Lexi. Det er ikke det samme uten deg.» «Ja, særlig!» Jeg smilte. «Det er ingen som sier at det var din skyld, vet du …» «Vet det», avbrøt jeg henne. «Da kommer du tilbake, da?» 26
Jeg kunne ikke fortelle henne at St. Agnes ikke akkurat ville ha tatt meg imot med åpne armer. Vennene mine trodde jeg bare hadde sluttet. «Vet ikke helt. Kanskje. Jeg liker å være fri.» «Så hva skal du gjøre da? Jobbe?» Hvorfor et sånt tredjegradsforhør? «Er ikke helt sikker ennå. Jeg tar litt fri og tenker over det.» Nevada pilte av sted for å hashtagge eller noe, og jeg hang der en stund til. Fashion Week-festene tar gjerne slutt i ti-tiden, for alle har stresset livet av seg kvelden før med å få showet klart. Etter festen flyttet seg til en tequilabar i kjelleren til en meksikansk restaurant. Jeg slo følge med noen av modellene, TT Burdock selv og en hipsteridiot som kalte seg Sylvester The Camera. Vi tok litt kola i Uber-taxien. Litt mer kola og tequilashots i baren. Den var kul på en kitsch måte – røde lyspærer og halloweenskaller. Det luktet kyllingfajita og saltkantet margarita. Alle ville dra hjem – de huløyde modellene skulle prøve klær dagen etter – samme dag, egentlig – men jeg hadde så vidt våknet. Jeg burde vært nattdyr, jeg mener det. Hvis jeg er våken mens det er lyst, føles det som om hodet er fullt av klorin. Det blir unaturlig og perverst. Men når klokken blir ti om kvelden, kryper jeg opp av kisten som en vampyr. Jeg hadde sverget på at jeg ikke skulle ringe Kurt igjen uten at han ringte meg først. Aner ikke hvorfor jeg alltid er den som må ta initiativet. Men da TT og Sylvester sa de hadde fått nok, var jeg på ingen måte klar til å dra hjem og drikke varm sjokolade, så all viljestyrke gikk rett i dass. Jeg ringte ham. «Hei, det er meg.» Selv det hørtes klengete ut. «Hei, babe! Hvor faen er du? «Hoxton. El Bandito.» «Å, tequilastedet? Kult.» «Hvor er du?» «Camden.» «Skjer det noe? Kan jeg joine?» 27
«Jeg er sammen med Baggy.» Som har fått det kallenavnet fordi han aldri er uten en liten pose med noe. «Vi venter på Steve.» Langeren. Jeg fikk gysninger. Jeg hater Steve, han er ekkel. «Å, digg. Vi kjører party! Er ikke trøtt.» «OK. Kom hit. Har du noe cash? Vi skylder Steve sånn cirka to hundre.» «Kødder du? Særlig!» «Ingenting er gratis, babe.» «Greit, da. Jeg finner meg en Uber.» Mustafa kom med Prius-en og kjørte meg til en eller annen cocktailbar ved Camden Lock som spilte Guns’n’Roses og Metallica helt uten ironi. Det var stort sett fullt av aksjemeglere i løs snipp på Tinder-date, og jentegjenger som kom på grunn av tilbudet om to-for-én-mojitoer. Kurt og Baggy satt allerede i bås med plastseter sammen med en suicidal pyntedukke med rubinrøde fylte lepper, Betty Page-pannelugg og utflytende kajal. «Hei», sa jeg, ålet meg inn ved siden av Kurt og hatet meg selv litt. «Det var kjapt.» Han kysset meg på munnen og la en tatovert arm over skuldrene mine. Jeg smøg meg tettere inntil ham. «Lexi, dette er Kitty Amour.» «Hei.» Hun var skikkelig fjern alt og lente seg tungt på Baggy. Rakte fram en slapp hånd med røde negler, lange som klør, og jeg håndhilste. De falske vippene var løsnet på den ene siden. Det så ut som hun hadde nerveskade på det ene øyet. «Hva drikker dere?» spurte jeg. «Hemingway daiquiri», sa Baggy. Han er rar. Ikke egentlig kjekk, sånn tradisjonelt sett – likner faktisk mest på en padde – men har alltid en eller annen jente på gang. Det kan selvfølgelig hende at faren hans eier en fotballklubb eller noe. Kitty Amour (særlig at hun faktisk heter det ) var bare den siste av veldig mange. «Kult», sa jeg. «Jeg tar neste runde.» Langer-Steve dukket opp idet jeg kom tilbake med drinkene. Jeg ga Kurt pengene vi skyldte ham, og de to vaklet ut på do etter tur: først Steve, så Kurt. Steve suste forbi bordet vårt med et blunk og 28
forlot baren. Kurt kom tilbake til bordet litt etter. «Sånn. Drikk opp, så drar vi. OK?» Han hadde rykninger – han må virkelig ha trengt en dose. Jeg var ennå litt høy på kolaen jeg tok på klubben, så jeg kjente det ikke like ille. Dessuten hadde jeg passet på å ta en valium på hotellet mens jeg gjorde meg klar. Kurt bodde for tiden på sofaen til en venn av familien hans – en eller annen advokat og forloveden hans – så vi tok en Uber tilbake til hotellet ved elven i Vauxhall. Det er stort sett der jeg og Nikolai bor, for det er det største. Vi har en hel etasje for oss selv når pappa er bortreist. Og det er han ofte. Mens Kurt, Baggy og Kitty (hun hadde limt seg fast) ventet ved siden av fontenen i lobbyen, gikk jeg på kontoret og sjekket oss inn i en av penthouse-suitene. Som regel er det en ledig, og vi har alltid en reservert for prinsen av Oman eller noe sånt, så den er nesten alltid tom. Jeg fant nøkkelkortet, og vi tok glassheisen opp. Hotellene våre er i verdensklasse. Du finner aldri dem på lastminute.com, for å si det sånn. Fra penthouse-suiten er det flere kilometer med utsikt over Themsen. I den ene retningen ser du Shardskyskraperen og London Eye, i den andre Battersea-kraftstasjonen. Jeg åpnet balkongdørene, og gardinene blafret. Det var ikke så kaldt. Så koblet jeg telefonen på Bluetooth-høyttalerne – noe å slappe av til. Jeg har vært i New York, LA, Dubai, Hongkong, Moskva, Paris og Tokyo, men det er noe eget ved London. Byen har skitt under neglene, britisk tanngard og et permanent småsurt, hvilende hurpetryne. Menneskene, nattklubbene, moten, trafikken, været. London driter i alt, gir faen i hvordan man oppfører seg, og jeg elsker det. Med en gang vi kom inn på rommet, brettet Kurt opp et rutete skjorteerme og bandt beltet rundt overarmen. Jeg var full, danset til musikken. Jeg tror det var Weeknd, er ikke sikker. Det var sånn når du er dritings og du tror du er ti ganger mer sexy enn du egentlig er. Jeg sparket av meg støvlene, svaiet til rytmen, lettet litt på kjolekanten. «Lex, du gjør meg gal!» Baggy 29
lot som om han stappet neven sin mellom tennene. «Fy faen, så sexy!» Kurt var bare opptatt av å finne en blodåre, så jeg fortsatte å gjøre meg til for Baggy. Slengte håret over hodet og vinket Kitty til meg med pekefingeren. Hun skjønte hva jeg ville, og vi danset tett, gned hoftene mot hverandre. Munnen min fant hennes, og vi kysset hverandre. Jentelepper er litt annerledes: fyldigere, mykere. Jeg er ikke lesbisk, ikke bi engang, det er bare gøy å kline med pene damer noen ganger, og gutter synes det er helt topp. Da jeg trakk meg unna Kitty, satt Baggy og fiklet med buksesmekken og så ut som han enten holdt på å få slag eller utløsning. Det kom en varmende, velkjent, eddikliknende duft mens Kurt varmet heroinen i en skje. Ganske søtt, egentlig. Han har en yndlingsskje. Har den med overalt. Jeg kaller den Skje-din-vilje. Han dyppet sprøytespissen i den boblende, brune væsken og trakk stempelet ut med tennene. «Hei», sa jeg. «Meg først.» Han skulle til å protestere, men jeg minnet ham på hvem som egentlig hadde betalt for det. Jeg gikk bort til sjeselongen og lente meg tilbake, strakte rygg. «Ser jeg ut som Kleopatra nå?» «Jeg tviler på at Kleopatra var hvit og hadde blondt hår», svarte han irritert. Han krabbet bort og dro meg i armen. Dasket til underarmen min et par ganger, prøvde å få liv i venene. Jeg liker ikke egentlig å ta en sil – ville heller ha røyket det eller tatt en pille, men på denne måten blir du høy ti ganger fortere. Du kan kjenne det strømme som glitter gjennom årene. Lyset flommer ut til fingrene og tærne. Godt og varmt. Som flytende gull. «Du?» sa jeg. «Si at du elsker meg.» Han så meg rett inn i øynene. Han har nydelige gråblå øyne og dønn alvorlige, svarte øyebryn. «Du er sykt slitsom», sa han. «Men jeg elsker deg, for faen.» Jeg ga ham et ordentlig kyss. Det smakte daiquiri av ham. Det kom et skarpt napp i huden da nålen gled inn i blodåren. «Ikke for mye», sa jeg, kjente allerede hvordan det strømmet oppover 30
armen. Jeg tar ikke heroin så ofte at jeg ikke lenger kjenner rusen. Den skylte gjennom kroppen, det kriblet overalt. Jeg bruste som champagne. Kikket ut av de store vinduene og så London-lysene skinne. Jeg var helt jordbærkrem inni meg, bare en kort stund. Alle lysene … De liknet ildfluer, og de pulserte som hjerteslag rundt meg. Det var som å synke ned i et varmt boblebad. Det var en omfavnelse. Det var … Dr. Goldstein skribler noe på skrivebrettet. «Og det var da du svimte av?» Svimte av lyder så uverdig, men … «Jo, men som sagt … Det var antakelig Kurts feil. Jeg sa at han ikke skulle gi meg for mye.» Jeg føler meg skikkelig kvalm nå. Som om jeg må spy. Jeg må snart på do. «Så for å oppsummere: Det siste døgnet har du tatt valium, kokain og heroin?» Jeg trekker på skuldrene. Nå skjelver jeg, skjærer tenner, og det kommer bare til å bli verre. «Altså … Ja. Men hør her, da, når du sier det sånn, så …» Han noterer litt til, før han klikker med kulepennen igjen. «Greit, Lexi. Nå kommer vi til å gjøre følgende: Jeg skriver ut en resept på Subutex til deg. Det er en blanding av to medikamenter – det ene erstatter opiatene, og det andre demper abstinensplagene.» Takk Gud for det. I et forferdelig øyeblikk trodde jeg at de skulle kjøre cold turkey på meg. Og heldigvis er det ikke metadon, for det er for hjemløse dophuer. «Ja vel. Hvor lenge må jeg ta det?» «Den medisinske delen av avrusingen varer vanligvis i fjorten dager. Vi kommer til å redusere dosen av Subutex daglig, til du er avvent. Jeg vil ikke lyve, Lexi. Dette kommer ikke til å bli behagelig. Når gikk du sist en hel dag uten å ta opiater … Heroin, oxycontin, vicodin eller tramadol?» 31
Jeg vet ærlig talt ikke. Tenker egentlig ikke så mye over det lenger. Ikke siden … Vel. Jeg trekker på skuldrene igjen. «Som man sier: Den som intet våger, intet vinner. Tro meg når jeg sier det vil gjøre vondt, men det er verd det i lengden.» Jeg strekker ut en svett håndflate etter pillene og skuler på ham. «Kjære deg, da, jeg har vært i bakrus før.» Jeg dør. Jeg dør. Orker ikke mer. Få meg ut herfra, for faen. Bare la meg dø. Jeg ligger og vrir meg på sengen. Det er så varmt. Jeg smelter. Jeg er gjennomvåt. Jeg skreller pysjamasen av huden. Prøver å dra av meg huden også, fordi JEG ER FOR VARM. Jeg kommer til å sprekke som en pølse. Huden kommer til å revne, de oppblåste organene kommer til å skli ut som åler. Det gjør vondt overalt. Det gjør vondt innvendig. Det gjør vondt utvendig. Knoklene er forkalket, knudrete og stive, de dreier kroppen i uhyggelige former. Jeg er en grotesk pukkelrygget vannspyer surret inn i salt, svett sengetøy. Nyrene mine dunker sine egne hjerteslag. Det er glasskår i urinrørene mine, i pisset mitt. Jeg velter ut av sengen og spyr på teppet. Flom på flom, helt til det ikke er mer igjen og jeg sikler gulaktig magesyre med kraftige brekninger. Jeg vrenger meg selv, i boomerang-form. Får ikke puste. Enser ikke engang sykepleierne som kommer inn og skraper meg opp av gulvet. De prøver å tørke meg i ansiktet, men jeg sparker med elefantbeina mine. De føles tjukke og hovne. «Slipp!» Det gjør vondt når de rører meg. Jeg er en kaktus, alt stikker. Jeg prøver å krølle meg sammen i fosterstilling. «Jeg trenger flere piller …» «Det er for tidlig», sier en svart sykepleier vennlig. Klarer ikke å holde ansiktet hennes i fokus. «I morgen tidlig. Vi må bare få deg gjennom natta. Jeg kan gi deg litt Ibux mot smertene.» 32
«Faen, altså!» Jeg begynner å gråte. «Vær så snill … vær så snill …» «Her, vennen min. Ta en slurk vann.» Hun fører et glass til de sprukne leppene mine, og jeg drikker litt, men magen sender det bare rett opp igjen. Jeg tror det er morgen. Grått lys siver inn omkring gardinene. Jeg fryser, ligger tullet inn i dynen som i en kokong. Husker ikke om jeg har sovet i det hele tatt. Husker bare at det var vondt. Det er så innmari vondt. Det føles som om knoklene holder på å klekkes under huden min, som om de vil rømme. Kroppen føles ikke som min, den er brettet til en kringle av kjempehender. Pleiergutt Marcus kommer inn med et frokostbrett og medisinen min. «Morn. Du bør prøve å spise litt, hvis du klarer, her har du en tekanne også. Det vil få deg til å føle deg bedre, det lover jeg.» Det er ristet brød, croissanter og mysli der, men bare tanken på mat minner meg om å spy. Jeg haler meg opp av sengen og subber bort til bordet som en nitti år gammel lutrygget dame med leddgikt. Griper grådig tabletten og svelger den med litt appelsinjuice. Jeg ser at jeg har Marcus for meg selv. «Kan du skaffe meg en til? Dr. Goldstein har tydeligvis ikke forskrevet nok … Jeg føler meg helt forferdelig.» Han nikker medfølende. «De første par dagene er de verste.» «Da kan jeg få en til?» «Nei. Ikke før lunsj, tidligst.» Han sjekker papirene. «Jepp, du får én til klokken ett, Miss Volkov.» Jeg smyger meg nærmere ham, men han rygger unna. «Marcus, kall meg Lexi, er du snill. Jeg skal ikke si det til noen. Det blir vår lille hemmelighet!» Jeg gjør et forsøk på å se søt ut, men jeg vet ikke helt om det funker i krøllete pysjamas og med spyånde. «Beklager. Jeg kan ikke endre resepter, jeg er ikke lege.» «Men du slipper inn på medisinrommet, ikke sant?» Han bor sikkert på øya. Hvor mye action blir det på ham, liksom? Jeg beveger meg nærmere. «Kom igjen, Marky Mark … Gjør du noe for 33
meg, gjør jeg noe for deg …» Jeg stryker den svulmende bicepsen hans. Han himler med øynene og rygger mot døren. «Hvil deg litt. Jeg kommer tilbake med lunsj.» «Glem det, homo.» Jeg kaster glasset med appelsinjuice mot døren idet den lukker seg. Men det er av plast og knuses ikke engang. Appelsinkjøtt drypper nedover treverket. «Hvis du vil slippe å se Kurts ansikt bli smadret, bør du suge kuken min.» «Kutt ut, Steve.» «Jeg kødder ikke, Lexi. Han skylder meg masse penger.» Jeg ristet på hodet. I Steves kommunale leilighet med utsikt over Chelsea Bridge, fra den fattige siden av elven, stinket det høgg. Dette var forrige jul. En trist og skjev engel sto på toppen av et loslitt juletre av plast. Steve myste med rødkantede muldvarpøyne. «Jeg har nettopp betalt alt han skyldte deg.» Steve gliste som en hvithai mot den enorme torpedoen sin. «Da kaller vi det renter.» «Du kan få Kurt til å suge kuken din.» Jeg holdt mobilen foran meg som et skjold. «Det hadde gjort meg homo. Jeg vil at du skal gjøre det.» «Steve, jeg kommer ikke til å suge deg. Glem det.» «Greit, da får Kurt klare seg uten tenner.» Han ga torpedoen et nikk. Hulken gikk mot døren. «Vent», sa jeg. Subutexen begynner å virke. Jeg flyter av sted igjen. Det rister og rykker i kroppen. Armene og beina spretter rundt som om jeg er en dukke styrt av usynlige snorer. Jeg skjønner ikke hvordan jeg kan føle meg så grusomt dårlig. Jeg fatter det ikke. Jeg halvsover til jeg merker noe varmt mot lårene. Med spill våken gru innser jeg at jeg har bæsjet på meg. Jeg har bokstavelig talt bæsja på meg. 34
Med diaré. På sekunder stinker det i hele rommet. Prøver å reise meg, men klapper sammen ved siden av sengen. Vet ikke hva annet jeg kan gjøre, så jeg strekker meg opp og trykker på ringeknappen ved siden av sengen. Det tar alt jeg har av krefter. Jeg ligger på magen på teppet da Marcus kommer inn sammen med en ung kvinne jeg ikke har sett før. Hun hjelper meg inn i dusjen – jeg er så sløv, kan knapt sette den ene foten foran den andre – og drar av meg den grisete pysjamasen. Det føles som om vannet flår huden av meg, men hun holder meg oppe under strålen. Skikkelig ydmykende. Jeg er naken og dekket av bæsj. Jeg gråter. Klapper helt sammen, huker meg ned i badekaret og gynger sånn som gærne tenåringer i dårlige TV-serier gjør. Hun pakker meg inn i et av de myke, hvite håndklærne og styrer meg tilbake til rommet. Rent sengetøy og en ren pysjamas venter på sengen. Får ikke sove, det gjør altfor vondt. Det verker langt inne i hver eneste knokkel. Jeg ville gravd dem ut om jeg kunne. Jeg har aldri hatt dykkersyke, men skal vedde på at det er sånn det føles, som om det kommer til å klikke helt for meg. Jeg har fått nok. Jeg stikker. Jeg sleper skrotten ut av sengen og går til terrassedøren. Den er låst, men jeg haler og drar i håndtaket, prøver å tvinge døren opp. Jeg begynner å skrike, banker på ruten og skriker. Kanskje noen kommer og slipper meg ut. Om jeg så må løpe og gjemme meg på fergen, så gjør jeg det. De kan ikke la meg være her sånn. Det er tortur. Det er et brudd på menneskerettighetene. Jeg trenger flere piller, for helvete. Jeg ser meg om i rommet. Kontorstolen er for tung til å løfte på, for armene føles som tynne, strimlete skiver av spekeskinke, men jeg ser etter noe annet jeg kan kaste. 35