«Bøkenes svar på LOVE ACTUALLY!» The Bookseller
JOSIE SILVER
En julehistorie om kjĂŚrlighet Oversatt av Anlaug Lia
Originaltittel: One Day in Desember Copyright © originalutgave Josie Silver 2018 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsfoto: Rekha Arcangel / Arcangel Images; Cristan Todea / Arcangel Images Papir: 52 gram snowbulk 2,3 Boken er satt med Adobe Garamond pro 12/15 pkt. 1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1706-6 Oversatt av Anlaug Lia Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Til James, Ed og Alex. Med kjĂŚrlighet.
2008
21. desember
Laurie Det er et under at alle som bruker kollektiv transport, ikke faller døde om av basilloverdose. I løpet av de siste ti minuttene har jeg blitt hostet og nyst på, og hvis kvinnen foran meg drysser flass over meg en gang til, er det mulig at jeg dynker henne med restene av den lunkne kaffen min, jeg kan ikke drikke den likevel siden den er full av hennes hodebunn. Jeg er så trett at jeg kunne sovne her og nå, i overetasjen på denne krengende, stappfulle bussen. Gudskjelov er jeg ferdig på jobben til jul, jeg tror verken hodet eller kroppen hadde fikset så mye som ett skift til bak den forferdelige hotellresepsjonsdisken. Den er nok pimpet opp med julelenker og vakre lys på kundesiden, men tar du et skritt inn på bakrommet, er du i et sjelløst helvete. Egentlig sover jeg, selv når jeg er våken. Har noen løse planer om å gå i dvale fra i morgen og fram til neste år når jeg bare er tilbake i nostalgisk trygge omgivelser hjemme hos foreldrene mine. Det føles som en slags beroligende tidsreise å ta en pause fra London til fordel for et mellomspill med 9
dovent landsbyliv i Midlands på det gamle rommet mitt, selv om ikke alle barndomsminnene mine er lykkelige. Selv de mest fortrolige familier har sine tragedier, og for å si det som det er, kom våre ganske tidlig og satte dype spor. Men jeg tenker ikke på det nå, julen er en tid for håp og kjærlighet og det som lokker aller mest akkurat nå – søvn. Søvn, avbrutt av spisekonkurranser med broren min, Daryl, og kjæresten hans, Anna, alle de dølle julefilmene og hele opplegget. For hvordan er det mulig å bli lei av å se på en dritdeppa fyr som står ute i kulden og viser fram plakater der han uten å si et ord erklærer for kona til bestekameraten sin at hans knuste hjerte tilhører henne for alltid? Men er det romantikk, egentlig? Jeg er ikke så sikker. Det er vel en slags romantikk på en klissete måte, men det er også å være den kjipeste kompisen i verden. Jeg har gitt opp å bekymre meg for basillene, for jeg har uten tvil allerede fått i meg nok til å drepe meg hvis det er sånn det skal gå, så jeg lener pannen mot det fuktige vinduet og ser Camden High Street gli forbi, glitrende av julebelysning og skinnende, duggete butikkvinduer som stiller ut alt fra skinnjakker til glorete londonsuvenirer. Klokka er knapt fire om ettermiddagen, likevel er det allerede skumring over byen, jeg tror ikke det har vært ordentlig lyst i hele dag. Speilbildet mitt gjør meg oppmerksom på at jeg antagelig burde fjerne den døve glitterglorien som den kua av en sjef ville at jeg skulle ha på hodet, jeg ser ut som jeg skal prøvespille for rollen som engelen Gabriel i juleforestillingen på barneskolen, men så gidder jeg bare ikke. Ingen på denne bussen bryr seg filla, ikke den våte anorakkmannen 10
ved siden av meg som bruker mer enn halve setet der han halvsover over avisa fra i går, ikke den gjengen med skoleunger som roper til hverandre i baksetene, og i hvert fall ikke flassdamen foran meg med de dødsstygge snøfnuggøreringene sine. Jeg tenker på ironien i smykkevalget hennes, hvis jeg hadde vært mer ondskapsfull, hadde jeg kanskje slått henne lett på skulderen og sagt at de gjorde folk ekstra oppmerksomme på snøværet hun slapp løs hver gang hun ristet på hodet. Men jeg er ikke så ondskapsfull, eller kanskje, men bare i tankene inne i mitt eget hode. Er ikke alle det? Jøss, hvor mange flere stoppesteder har denne bussen? Jeg er fortsatt tre–fire kilometer fra leiligheten min, og bussen er alt like full som en krøttertransport på markedsdagen. Kom igjen, tenker jeg. Kjør. Jeg vil hjem. Selv om hjem vil være et temmelig dystert sted nå som romkameraten min, Sarah, har dratt hjem til foreldrene sine. Bare en dag til, så har jeg også reist, sier jeg til meg selv. Bussen rister og stopper i enden av gaten, og jeg følger med mens folk nede slåss for å komme av samtidig som noen andre prøver å presse seg på. Det er som om de tror de er med på en av disse konkurransene – hvor mange mennesker kan få plass på akkurat denne lille flekken her. En fyr sitter på et av klappsetene i busskuret. Dette kan ikke være bussen hans, for han er helt oppslukt av den innbundne boken han har i hendene. Jeg legger merke til ham fordi han ikke legger merke til alt maset og kjaset like ved, som en av disse kule spesialeffektene på kino, der 11
noen sitter helt stille, og verden raser forbi rundt dem, litt ute av fokus. Jeg kan ikke se ansiktet hans, bare toppen av hodet med rødblondt hår, det er litt langt og vil krølle seg hvis det vokser mer, kan jeg tenke meg. Han har pakket seg inn i en marineblå, kort ulljakke og et skjerf som ser ut som noen har strikket det til ham. Det er litt retro og i kontrast til resten av antrekket hans, som er ganske hipt– mørke, trange jeans og boots – og han er helt oppslukt av boken. Jeg myser og bøyer hodet for å se hva han leser, tørker vanndråpene av vinduet med jakkeermet for å se bedre. Jeg vet ikke om det er armen min som beveger seg over vindusruten eller glimtene i flassdamens øreringer som forstyrrer ytterst i synsfeltet hans, men han løfter hodet, blunker og fokuserer på vinduet mitt. På meg. Vi stirrer rett på hverandre, og jeg kan ikke se bort. Jeg merker at leppene mine beveger seg som om jeg skulle til å si noe, gud vet hva, og plutselig, som lyn fra klar himmel vil jeg gå av bussen. Jeg blir grepet av en overveldende trang til å komme meg ut, gå bort til ham. Men jeg gjør det ikke. Jeg beveger ikke en muskel, for jeg vet at det er ikke en sjanse i helvete for at jeg kan komme meg forbi anorakkmannen ved siden av meg og brøyte meg hele veien gjennom den tettpakkede bussen før den kjører. Så jeg bestemmer meg i brøkdelen av et sekund for å bli der jeg er, og prøve å få ham til å komme inn på bussen bare ved å bruke den hete og desperate lengselen jeg har i blikket. Han er ikke filmstjernepen eller klassisk perfekt, men han har en blanding av utstudert skjødesløshet og en 12
oppriktig «hvem – jeg?»-sjarm som trollbinder meg. Jeg kan ikke helt se fargen på øynene hans herfra. Grønne, tror jeg, eller blå, kanskje? Og det er ikke alt. Kall det ønsketenkning, men jeg er sikker på at jeg ser at han er rammet på samme måten, som om et usynlig lynnedslag på uforklarlig vis har knyttet oss sammen. Gjenkjennelse; nakent, elektrisk sjokk i de trillrunde øynene. Han stirrer med noe som ligner forbløffelse, slik du kanskje ville gjøre hvis du tilfeldig oppdaget din eldste og beste venn som du ikke har sett på en evighet, og du ikke helt kan tro det er sant. Blikket sier Hei, der, og Å, herregud, det er deg, og Jeg kan ikke fatte hvor glad jeg blir for å se deg – alt på en gang. Blikket hans farer mot køen til bussen som stadig blir kortere, og så tilbake opp mot meg, og det er som om jeg kan høre tankene som farer gjennom hodet på ham. Han lurer på om det ville være helt sinnssykt å gå på bussen, på hva han ville si hvis vi ikke var adskilt av vindusruten og menneskemengden, om han ville føle seg som en idiot hvis han tok trappen med to trinn av gangen for å komme opp til meg. Nei, prøver jeg å sende tilbake. Nei, du ville ikke føle deg som en idiot. Bare hør her og kom deg på den jævla bussen! Han stirrer rett på meg, og så vokser et langsomt smil fram på den brede munnen hans, som om han ikke kan la være. Og jeg smiler tilbake, nesten svimmel. Jeg kan heller ikke la det være. Kom inn på bussen, vær så snill. Han gir etter, bråbestemmer seg, smeller boken sin igjen og skyver den ned i ryggsekken han har mellom beina. Han går fremover nå, 13
og jeg holder pusten og presser håndflaten mot vinduet, bønnfaller ham om å skynde seg samtidig som jeg hører den ekle lyden av dørene som lukkes, og rykket i bussen da håndbrekket løsnes. Nei! Nei! Å, herregud, du våger ikke å kjøre ut fra dette stoppestedet! Det er jul! har jeg lyst til å skrike, selv da bussen svinger ut i trafikken og øker farten, og utenfor står han andpusten i gaten og ser oss kjøre av gårde. Jeg ser at nederlaget slukker lyset i øynene hans, og fordi det er jul, og fordi jeg nettopp har forelsket meg håpløst i en fremmed på en bussholdeplass, sender jeg ham et fortvilet slengkyss, legger pannen mot ruten og ser etter ham til han er ute av syne. Så kommer jeg på det. Faen. Hvorfor lot jeg meg ikke inspirere av deppa filmfyr og skrev ned noe jeg kunne vise ham? Det kunne jeg ha gjort. Jeg kunne til og med ha skrevet mobilnummeret mitt i duggen på vinduet. Jeg kunne ha åpnet den lille luken i vinduet og brølt ut navn og adresse eller noe. Jeg kommer på en haug med ting jeg kunne og skulle ha gjort, men ikke noe av det falt meg inn, for jeg kunne rett og slett ikke ta øynene fra ham. For tilskuerne må det ha vært en seksti sekunders stumfilm i Oscar-klassen. Fra nå av, hvis noen spør meg om jeg noen gang har opplevd kjærlighet ved første blikk, skal jeg si ja, det har jeg. I ett vidunderlig minutt 21. desember 2008.
selv nok
N
rie. til å
Laurie er temmelig sikker på at kjærlighet ved første blikk ikke forekommer i virkeligheten. Det er bare på film slikt skjer, ikke sant? Men så, gjennom en duggete bussrute en snøfylt desemberdag, ser hun mannen hun instinktivt skjønner er DEN ENE. Øynene deres møtes og det oppstår et øyeblikk av ren magi … før bussen hennes kjører ut fra holdeplassen igjen. Laurie tror ikke hun noensinne vil se mannen igjen. Men på julefesten deres året etter blir hun presentert for bestevenninnens nye kjæreste. Og der står han, selvfølgelig, mannen hun så fra bussen. Jack. Laurie er bestemt på at det ikke kan bli de to. Men hva om skjebnen har andre planer? En dag i desember er den hjertevarmende og intenst rørende kjærlighetshistorien du har ventet på og ønsker å forsvinne inn i for alltid. «Har alt en kjærlighetsroman skal ha! Sukk! Dette var gripende, altoppslukende og frustrerende. Anbefales på det varmeste!» - KIRSTI, ARK KARENSLYST ALLÉ
«Jeg håper denne blir filmatisert, for denne kunne jeg tenke meg å se, og lese, mange ganger!» - ANNE, NOTABENE SØRLANDSSENTERET
18.»
ISBN 978-82-419-1706-6
,!7II2E1-jbhagg!