Louise Williams får en venneforespørsel som får hjertet hennes nesten til å stoppe.
Du har fått en venneforespørsel fra Maria. Maria Weston har vært savnet i mer enn 25 år. Hun ble sist sett på en avslutningsfest på skolen hun hadde gått på, og alle har siden da antatt at hun er død. Spesielt Louise, som hele livet har båret på en forferdelig hemmelighet. Det kommer flere meldinger fra Maria, og Louise føler seg tvunget til å gjenoppta kontakten med gamle venner som hun lenge forsøkte å imponere. Hun forsøker å finne ut av hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden, og hun skjønner at det er mye hun ikke ante. Det eneste som er sikkert, er at Maria Weston forsvant den kvelden. Og at ingen har hørt fra henne etter det – før plutselig nå ...
«Skarp, aktuell og stramt plottet, og med en fantastisk vri. Alle som liker psykologisk spenning bør lese denne boken.» Sunday Mirror
«En sterk thrillerdebut med en fascinerende hovedperson.» Booklist
BRITISK BESTSELGER
LAU RA MARS HALL Maria Weston vil bli venn med deg på Facebook.
Venneforespørsel Men Maria har vært død i 25 år. Har hun ikke? «En totalt uventet vri. Dette er en opplagt bok for den som likte Piken på toget.» The Independent
«en strålende krimroman (...) høyaktuell med spennende bruk av sosiale medier.» Tor Hammerø, Nettavisen
ISBN 978-82-419-1729-5
,!7II2E1-jbhcjf!
Venneforespørsel
Laura Marshall
Venneforespørsel Oversatt av Marianne Fjellingsdal
Originaltittel: Friend request Copyright © originalutgave Laura Marshall 2018 Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2019 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Cover Design: Hannah Wood ‑ LBBG Omslagsfoto: © Calle Stoltz / Mink Mgmt Forfatterfoto: © Andrew Marshall Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond pro 12/15 pkt. 1. opplag 2019 ISBN: 978-82-419-1729-5 Oversatt av Marianne Fjellingsdal Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.
Forord
Det er veldig mange jeg har lyst til å takke: Min agent Felicity Blunt, fordi hun trodde på meg og på denne boken. Hennes kunnskap om bokutgivelser endret fortellingen min. Min fantastiske redaktør Lucy Malagoni, fordi hun gjorde min inntreden i forlagsverdenen til en sann glede, og alle i forlaget Little, Brown for støtte og entusiasme samt Wes Miller hos Grand Editorial for innsiktsfulle redaksjonelle innspill. Alle hos Curtis Browne og Creative, og spesielt min veileder, den dyktige romanforfatteren Erin Kelly. En ekstra takk til mine fjorten kullkamerater på CBC-kurset, for tilbakemeldinger, støtte og vennskap, samt til Eleanor Moran, som tipset meg om CBC og motiverte meg til å satse. Takk til Lucy Cavendish Fiction Prize fordi dere så noe i et svært tidlig utkast til denne boken, og spesielt til Jo Ryan for vedvarende støtte og oppmuntring. Caro Ambrose og alle hos Bath Novel Award, som på utmerket vis ivaretar både innstilte og nominerte forfattere. En ekstra takk til Emma, som ikke bare sto i spissen 5
for heiagjengen, men også hadde gode råd om overvåkningssystemer. Alle mine venner som har støttet meg, men i særdeleshet Natasha og Claire, mine første lesere. Takk for uvurderlige råd og oppmuntring, og for at dere holdt ut de utallige timene med diskusjoner rundt bokens hendelsesforløp; Vicky, for stilistiske råd, og Hattie, Jane, Naomi og Rachel for alt! Glen Wilson, fordi du aldri glemte at det var meningen at jeg skulle skrive en bok. Mine foreldre, Murray og Cecilia, som leste for meg, og slik videreførte sin kjærlighet til litteratur til meg; og min søster Alice, for alle fantasilekene. Takk for at jeg fikk vokse opp omgitt av fortellinger. Det er det som har gjort meg til forfatter. Guttene mine, Charlie og Arthur, som oppmuntret meg og fortalte alle omkring seg om denne boken. Ingen ting av dette ville ha betydd noe uten dere. Og Michael, fordi du leste og ga råd, for endeløse samtaler rundt handlingen, og fordi du trodde på meg og støttet meg fra starten av. Jeg kunne ikke ha gjort noe av dette uten deg. Jeg elsker deg.
Kapittel 1
2016
E-posten dumper inn i innboksen min som en udetonert bombe: Maria Weston ønsker å bli venn med deg på Facebook. Et øyeblikk oppfatter jeg ikke koblingen til Facebook, ser bare «Maria Weston ønsker å bli venn med deg.» Instinktivt smeller jeg igjen laptopen. Det føles som om jeg har en svamp sittende fast i halsen, som suger til seg vann, sveller og blokkerer, får meg til å hive etter pusten. Jeg prøver å puste dypt, forsøker å gjenvinne kontrollen over meg selv. Kanskje jeg tok feil. Jeg må ha tatt feil, for dette kan bare ikke være i ferd med å skje. Langsomt åpner jeg laptopen. Med skjelvende hender finner jeg frem e-posten igjen, og denne gangen er det umulig å fornekte de nakne fakta. Maria Weston ønsker å bli venn med meg. Det har vært en ganske alminnelig dag frem til nå. Henry er hos Sam i kveld, så jeg har lagt opp til en lang arbeidsdag. Planen er å skissere et forslag til en kunde som ønsker alt fra vegger til tepper og sofaer i beige og brungrå nyanser, samtidig som huset ikke skal se kjedelig ut. 7
Da jeg så at jeg hadde fått en e-post, var jeg glad for avbrytelsen og håpet at det var en privat mail, ikke nok et firma som ville selge meg noe. Men nå ønsket jeg meg tilbake til den milde kjedsommeligheten noen minutter tidligere, og ville ha vært takknemlig for markedsføringsspam. Dette måtte være et utslag av noens syke sans for humor. Men hvem? Hvem ville synes at dette var morsomt? Og i tillegg vite hvordan det ville virke på meg? Det finnes naturligvis en enkel måte å komme seg ut av det på. Det eneste jeg trenger å gjøre, er å slette e-posten, gå inn på Facebook og avslå venneforespørselen uten å klikke meg inn på profilen. En del av meg skriker etter å gjøre nettopp det, stanse her; men en annen del av meg – en stille og fortrengt del – ønsker å se, å vite. Å forstå. Så jeg gjør det. Jeg klikker på «godta venneforespørsel» og kommer rett inn på siden: Maria Westons Facebook- side. Det er et gammelt profilbilde, tatt i en førdigital tidsalder og åpenbart skannet inn. Maria, i sin grønne skoleuniform. Det lange, brune håret blåser i vinden, og et lite smil leker om munnen hennes. Jeg gransker skjermen, leter etter holdepunkter, men det er svært lite informasjon på siden. Hun har ikke lagt til noen venneliste eller lastet opp bilder, kun profilbildet. Hun stirrer lidenskapsløst på meg fra pc-skjermen. Jeg har ikke kjent hennes kjølige blikk på tjuefem år, har ikke blitt utsatt for dette blikket, som forteller at hun måler deg, ikke på en ubehagelig måte, men hun gransker deg, forstår mer av deg enn du vil at omverdenen skal vite. 8
Jeg lurer på om hun noen gang forsto hva jeg hadde gjort mot henne. Skolebygningens røde mursteinsvegger lurer i bakgrunnen, så kjent og på samme tid så fremmed, som om minnet om den tilhørte en annen, og ikke meg. Merkelig hvordan man kan tilbringe hver eneste dag i fem år på et sted, og så er det slutt og man drar dit aldri mer. Nærmest som om det aldri har eksistert. Jeg merker at jeg ikke klarer å se lenge på henne, og blikket vandrer omkring i kjøkkenet på jakt etter noe trivielt å feste seg ved, et avbrekk fra denne forvirrende, nye virkeligheten. Jeg reiser meg og lager en kopp kaffe. Den rituelle handlingen gjør godt: jeg stikker den blanke kapselen inn i maskinen, trykker fingertuppen mot knappen, nøyaktig slik jeg alltid gjør, og varmer melk i steameren. Der sitter jeg, midt blant alle tingene som møblerer mitt svært behagelige liv, mitt, om ikke så lenge, middel aldrende middelklasseliv. Kjøkkendingsene, det fancy kjøleskapet med bildet av Henry og meg på, en selfie tatt ved bassenget på vår første aleneferie i fjor sommer: salt, gyllenbrun hud, og rundt Henrys munn et mørkere felt, hvor støvet hadde festet seg i restene fra den daglige iskremen. Utenfor de franske vinduene har min knøttlille forhage iført seg sin bleke senhøsthabitt, og brosteinene er glatte av regnet som nylig falt, og frøs til is. Sprukne blomsterpotter med døde, brune planterester er det eneste som vitner om sommerens mislykkede forsøk på urtedyrking. Ettermiddagen er på hell, og himmelen er et tynt, skifer grått slør. Over rekkene av viktorianske terrassehus, som 9
alle er ombygd til leiligheter som ligner min, og som utgjør denne delen av Sørøst-London, skimter jeg så vidt et av høyhusene som stedvis rager over de andre, som ondsinnede kjemper. Dette rommet, dette hjemmet, dette livet, som jeg så møysommelig har bygd opp. Denne lille familien, med bare to medlemmer. Hvis en av oss faller fra, er det ikke engang lenger en familie. Hvor mye ville vi tåle før grunnen forsvant under oss? Før alt falt fra hverandre og kollapset? Kanskje mindre enn jeg har trodd. Kanskje bare en dult i ryggen; en liten dytt, så lett at jeg knapt ville merke det. Kjøkkenet, med sine vegger i dempet duegrått og benkeplater i lysnet tre, er varmt, ubehagelig varmt. Mens kaffemaskinen brummer hverdagslig, lytter jeg med et halvt øre til nyhetene på radioen, som alltid durer og går på kjøkkenet, fra morgen til kveld: en sportsbegivenhet, utskiftinger i regjeringen, en femtenårig jente har begått selvmord etter at kjæresten la ut nakenbilder av henne på nettet. Jeg rykker til ved tanken, og medfølelsen for henne blander seg med skamfull takknemlighet over at det ikke var kameraer og mikrofoner i nærheten da jeg var på den alderen. Jeg kjenner at jeg må ha frisk luft og går bort og åpner et av de franske vinduene, men et iskaldt vindkast slår det igjen med et smell. Kaffen er ferdig, og jeg har ikke annet valg enn igjen å sette meg foran laptopen, hvor Maria fortsatt venter på meg: sindig, uutgrunnelig. Jeg tvinger meg til å møte blikket hennes, leter forgjeves etter tegn på det som senere skulle skje. Jeg forsøker å se på bildet slik en tilfeldig person ville gjøre det: en vanlig skolejente, et gammelt 10
foto som i årevis har stått på skjenken hjemme hos en mor, som ukentlig har tørket støv av det for så å sette det tilbake på plass. Det går ikke; jeg klarer ikke se henne på den måten når jeg kjenner hennes skjebne slik jeg gjør. Maria Weston vil bli venn med meg. Kanskje var det det som var problemet hele tiden: Maria Weston ville være venn med meg, men jeg sviktet henne. Hun har ligget et sted ytterst i bevisstheten i hele mitt voksne liv, skjønt jeg har vært flink til å stenge henne ute, bare en uklar skygge i øyekroken; nesten, men ikke helt, ute av syne. Maria Weston vil at vi skal bli venner. Men Maria har vært død i mer enn tjuefem år.
Louise Williams får en venneforespørsel som får hjertet hennes nesten til å stoppe.
Du har fått en venneforespørsel fra Maria. Maria Weston har vært savnet i mer enn 25 år. Hun ble sist sett på en avslutningsfest på skolen hun hadde gått på, og alle har siden da antatt at hun er død. Spesielt Louise, som hele livet har båret på en forferdelig hemmelighet. Det kommer flere meldinger fra Maria, og Louise føler seg tvunget til å gjenoppta kontakten med gamle venner som hun lenge forsøkte å imponere. Hun forsøker å finne ut av hva som skjedde den skjebnesvangre kvelden, og hun skjønner at det er mye hun ikke ante. Det eneste som er sikkert, er at Maria Weston forsvant den kvelden. Og at ingen har hørt fra henne etter det – før plutselig nå ...
«Skarp, aktuell og stramt plottet, og med en fantastisk vri. Alle som liker psykologisk spenning bør lese denne boken.» Sunday Mirror
«En sterk thrillerdebut med en fascinerende hovedperson.» Booklist
BRITISK BESTSELGER
LAU RA MARS HALL Maria Weston vil bli venn med deg på Facebook.
Venneforespørsel Men Maria har vært død i 25 år. Har hun ikke? «En totalt uventet vri. Dette er en opplagt bok for den som likte Piken på toget.» The Independent
«en strålende krimroman (...) høyaktuell med spennende bruk av sosiale medier.» Tor Hammerø, Nettavisen
ISBN 978-82-419-1729-5
,!7II2E1-jbhcjf!