Veien til nattens ende (9788241917639)

GUNNAR F. KLINGE

Veien til nattens ende er en fantastisk fortelling om sorg, savn og heltemot. I en verden der porten mellom drøm og våken virkelighet står åpen, må Iris risikere alt for å redde den hun er glad i, uten å se seg tilbake.

VEIEN TIL NATTENS ENDE

IRIS GIKK INNOVER I HULEN, og for hvert skritt samlet mørket seg tettere rundt henne. Snart så hun bare konturene av hulegangen, som buktet og snodde seg innover i fjellet som en gigantisk orm.

Noen steder var den så lav og smal at hun måtte bevege seg sidelengs og gå krumbøyd for ikke å stange hodet i taket. Andre steder viet den seg ut og forgrenet seg til en underjordisk labyrint, som hun fryktet at hun aldri ville kunne komme seg ut av. Likevel var det utenkelig å snu, for dypt inne i fjellet satt det noen og ventet på henne. En hun var glad i, som trengte hjelp til å finne veien ut av mørket.

VEIEN TIL NATTENS ENDE

Gunnar F. Klinge (f. 1976) er fra Oslo og bor i Lillehammer. Han er utdannet idéhistoriker fra Universitetet i Oslo og jobber i dag som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet. Han debuterte i 2017 med krimromanen Alma mater og ble for denne tildelt Maurits Hansen prisen – Nytt blod – for beste norske krimdebut.

GUNNAR F. KLINGE

ISBN 978-82-419-1763-9

9 7 882 41 91 7 639

Veien-tilnattens-ende_v2_16mm.indd 1

Omslag og illustrasjon: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Forfatterfoto: Arne B. Langleite

13/12/18 14:00

Veien til nattens ende

Veien til nattens ende Av Gunnar F. Klinge

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2018 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsillustrasjon: Marius Renberg Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Sabon 10,75/13,5 pkt.

1. opplag 2018 ISBN: 978-82-419-1763-9 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor.

Til Henny, Vilde og Bella Brun

FORSPILL

Nyx

Når natten reiser seg og vandrer gjennom verden, henger den mørket på usynlige snorer mellom trærne i skogen og husene i byen. Det skjer så stille og umerkelig at de færreste har sett det. Men hvis du går gjennom skogen i skumringen, kan det hende du skimter skyggen av en kjempehånd som glir rundt mellom trærne og fyller luften med mørke.

Det skjer hver kveld, mens du ligger i sengen og hører lydene fra de voksne, som rydder opp og gjør klart til neste dag. Lydløst glir natten inn i rommet og henger en flik av mørket på baksiden av øynene dine.

Du lukker øynene og faller inn i søvnen.

Og da kan alt hende.

For alt du har opplevd og alt du har glemt, finnes i natten. Alle gode tanker og følelser og alle de vonde.

Du kan fly mot solen på kraftfulle vinger, danse i en blomstereng til harpetoner eller snuble inn i en labyrint der noe som er halvt okse og halvt menneske, venter i mørket.

Og det er bare begynnelsen. *

9

DEL I

Dagen og natten

KAPITTEL EN

Kerberos

Iris gikk innover i hulen, og for hvert skritt samlet mørket seg tettere rundt henne. Snart så hun bare konturene av hulegangen, som buktet og snodde seg innover i fjellet som en gigantisk orm. Noen steder var den så lav og smal at hun måtte bevege seg sidelengs og gå krumbøyd for ikke å stange hodet i taket. Andre steder viet den seg ut og forgrenet seg til en underjordisk labyrint, som hun fryktet at hun aldri ville kunne komme seg ut av. Likevel var det utenkelig å snu, for dypt inne i fjellet satt det noen og ventet på henne. En hun var glad i, som trengte hjelp til å finne veien ut av mørket.

Tanken drev henne videre og gjorde henne uforsiktig.

Plutselig tråkket hun ut i løse luften og stupte fremover. Iris veivet med armene etter noe å gripe fatt i, og i siste liten fikk hun tak i et fremspring på huleveggen som stoppet fallet. Med hamrende hjerte stirret hun på stedet der gulvet var blitt borte under henne. En steintrapp skrådde bratt ned i mørket.

Skjelvende satte hun seg på det øverste trinnet. Steinen kjentes glatt mot håndflaten, som om utallige føtter hadde slipt den ned gjennom tusenvis av år. Over henne løsnet en stein og spratt nedover trappen. De 13

skarpe smellene ble kastet mellom steinveggene, som et stadig fjernere ekko. Iris fortsatte å lytte, men nå var alt stille, med unntak av et svakt sus i luften som strømmet opp fra mørket under henne. Vinddraget førte med seg lukten av våt jord og kjeller, og lyden av en stemme fikk nakkehårene til å reise seg: – Iris, sa stemmen, så steinveggen rundt henne ristet og knaket. – Iris, du må våkne!

Hun kjempet imot. Prøvde å bli værende i hulen og tvinge føttene ned trappen, men noen rugget henne helt til hulegangen løste seg opp.

Da hun åpnet øynene, lå hun i sengen på rommet sitt. Over henne sto mamma, og ansiktet hennes utstrålte både varme og utålmodighet. Det lett gråsprengte håret var samlet i en hestehale.

– God morgen, smilte mamma og strøk henne over kinnet. – På tide å stå opp.

– Mmm, mumlet Iris og rullet seg over på siden og lukket øynene.

– Du må opp, sa mamma, og dro i dynen. – Ellers kommer vi for sent, begge to.

Iris myste mot mamma, som sto og trippet med ytterklærne på, uten å skjønne hvorfor det hastet så fryktelig. Det siste halvåret hadde mamma vekket henne i pysj og morgenkåpe og aldri hatt det travelt, men så demret det: Det var i dag mamma skulle begynne å jobbe på universitetet igjen.

– Matpakken din ligger på benken, sa mamma. – Husk å gi Kerberos vann før du går. Og så må du komme rett hjem etter skolen og gå tur med …

– Slutt å mase. Iris svingte føttene ned på det kalde tregulvet. – Jeg greier å passe Kerberos én dag.

14

– Visst gjør du det, sa mamma og ga henne en klem.

De var like høye nå, men mamma var bredere. – Ha det, jenta mi!

– Ha det! gjespet Iris, og hørte mammas skritt i trappen, lyder i gangen, … og utgangsdøren som smalt igjen. Først nå kjente hun den ugne lukten i rommet.

Hun skjønte ikke hvor den kom fra, men den minnet om rå kjellerlukt. Så rart, tenkte hun, og åpnet vinduet på vidt gap så den kalde morgenluften strømmet inn og ga henne gåsehud. Hun skyndet seg inn på badet, der det var varmt og godt. Fra badevinduet så hun moren krysse gårdsplassen og gå inn i garasjen. Mamma vinket idet hun kjørte ned grusveien. Iris fulgte de røde baklysene på bilen til morgenmørket slukte dem. Hun visste at det kun var innbilning, og at husene og trærne og byene og fjellene var de samme, uansett om solen skinte på dem eller ikke. Det hjalp bare så lite når det føltes som om dagen og natten var to forskjellige verdener. Den ene var lys og trygg, mens den andre var mørk og fylt med mystiske og skremmende skapninger.

Mamma hadde fortalt henne om Tanatos, nattens sønn, som med svart ansikt og svarte vinger satt ved Hadesporten med ljå og urne i hendene. Tanatos var døden, med hjerte og innvoller av malm og jern, og selv om han var liten av vekst, var han uhyggelig mektig. Selv gudene var redde for ham, og navnet hans måtte aldri sies høyt, for da kunne han komme flyvende opp fra skyggeriket og hente deg.

Du våger ikke å røre mamma, tenkte Iris, mens hun pakket de vonde tankene sammen til en ball i hodet og prøvde å puste dem ut, slik mamma hadde lært henne.

Det hjalp ikke; uroen hadde festet seg i kroppen, og 15

nektet å slippe taket. De vonde tankene viklet seg ut av ballen i hodet og ble til brede, flaksende vinger på en tønneformet kropp som kom svevende ut av mørket. Iris lukket øynene og så Tanatos komme susende og presse mammas bil av veien. Så klørne hans flerre taket av bilen og løfte mamma opp i luften. Så dem stige mot himmelen og smelte sammen med mørket, helt til lyden av en stol som veltet i stuen, rev henne ut av den marerittaktige døsen.

Hun kledde på seg og listet seg så stille hun kunne ned trappen for å overraske Kerberos. Det var gøy å prøve, enda hun visste det var håpløst, for hvert trappetrinn knirket høylytt. Det var som om trappen protesterte fordi man tråkket på den. Som om treverket benyttet anledningen til å klage over at det ikke var et skatoll eller et stuebord, hva som helst annet, bare ikke en trapp. Det var i hvert fall det pappa hadde sagt, da hun som femåring hadde spurt ham om hvorfor trappen bråket så fælt.

Mens hun gikk nedover, lot hun blikket gli over bildene på veggen til det stoppet ved et der pappa var på hennes alder. Pappa og onkel Nils sto på gårdstunet på Seljevoll. To tynne, sterke tolvåringer, med mørke krøller i vill uorden og brede smil. Mamma sa ofte at hun liknet på pappa. Og hver gang hun så det bildet, slo hjertet litt fortere, fordi hun så at mamma hadde rett, og fordi bildet var tatt på Seljevoll. Iris elsket slektsgården, hvor hun hadde tilbrakt hver eneste ferie siden hun ble født.

Unntatt den siste.

Etter ulykken hadde bestemor blitt annerledes. Gråere og mindre, på et vis, som om luften og det gode 16

humøret hadde gått ut av henne. Og denne nye versjonen av bestemor ville ikke ha besøk i sommerferien.

Hun sa hun ikke orket å ha noen rundt seg. Iris forsto det ikke, for man ble jo ikke mindre trist av å være alene. Var man alene, ble alt bare mye verre; det visste Iris alt om. Og hver gang hun tenkte på bestemor som var helt alene på Seljevoll, kjentes det som om noe tungt la seg på brystet hennes.

Men det tunge ble ikke liggende så lenge, for i samme sekund som hun satte foten på stuegulvet, var Kerberos over henne. Den sorte labradoren hoppet og logret og spant rundt henne, med en biteleke i munnen.

– Hei, Kerberos! hilste Iris og klappet den store, glade hundekroppen. – Rolig nå, rolig.

Kerberos dukket unna når hun tok etter leken, men etter noen forsøk fikk hun tak i den og nappet den til seg med et rykk.

Kerberos sto med tungen ut av kjeften og øynene limt til leken mens han logret med hele bakparten.

Iris lot som om hun skulle kaste to ganger, før hun lot leken fly. Kerberos raste etter og fanget den med munnen et hundredels sekund før han braste inn i veggen, uten å la seg merke med det. Blid og fornøyd kom han tilbake og ville leke mer. * Kerberos var ett år gammel og hadde vært hos dem nesten like lenge som pappa hadde vært borte.

Mamma hadde kommet hjem med ham noen uker etter begravelsen. En sort, småtjukk valp, med litt 17

for store snublete poter og verdens mykeste pels.

Iris hadde insistert på at han skulle oppkalles etter den trehodete kjempehunden som voktet porten til Hadesslottet. Og til tross for at mamma hadde stusset litt på navnevalget, hadde Kerberos raskt gjort tvilen til skamme.

Han hadde tisset små, blanke dammer over hele huset og bæsjet midt på stuegulvet. Han hadde tygget på alt han kom over, og gått til angrep på oppvaskhåndklær og potteplanter som en ekte helveteshund.

Mamma hadde klaget over at det var som å få et spedbarn i huset igjen, men Iris hadde også lagt merke til at mamma smilte litt oftere.

Iris sov i morens dobbeltseng de første månedene etter begravelsen, og Kerberos sov i en hundeseng på gulvet. Mamma var fast bestemt på at Kerberos ikke skulle opp i sengen. Det hjalp ikke å mase; hun var ikke til å rikke. Men det hendte at Iris våknet av mareritt, og tok med dyne og pute og la seg ved siden av Kerberos på gulvet. Han var bare en sort, liten bylt som nesten gikk i ett med mørket i rommet, men den lille kroppen var så trygg og varm å krype inntil. Iris forestilte seg at det bak den sorte pelsen brant en liten sol som strålte varme ut i verden.

En natt hadde Iris drømt at hun og pappa var ute og gikk i skogen rundt Seljevoll. Først var det fint med sol og blå himmel, men så begynte det å blåse. Mørke skyer drev inn over landskapet og stengte solen ute.

Med ett merket hun at pappa var kommet langt foran henne. Hun ropte på ham, men vinden rev ropet i stykker, og i neste øyeblikk var hun helt alene i mørket.

Ved føttene hennes lå det en liten, sort pelsbylt og pep.

18

Da Iris våknet fra marerittet, var det som om porten mellom drøm og våken virkelighet sto på gløtt. Som om Nyx, nattens dronning og dødens mor, et øyeblikk svevde i rommet, før mørket sank tilbake til drømmeriket og porten gled igjen. I hundesengen lå Kerberos sammenkrøllet, varm og myk i pelsen, og da Iris la seg inntil ham, føltes det nesten som om natten hadde gitt henne noe tilbake for det Tanatos hadde tatt.

Kerberos slukte fremdeles maten på et blunk og la seg bestandig til å sove der det var garantert at de snublet over ham. Han måtte luftes tre ganger om dagen og sprang etter alle mennesker og hunder han så. Han spiste seg gjennom en tjue kilos sekk med hundefôr på noen uker, og tok opp mesteparten av plassen i bagasjerommet når de skulle på tur. Men Kerberos var også den som hadde hjulpet dem med å flytte tankene fra ham som var borte, til dem som var igjen. Og for det kunne Iris tilgi ham alt.

GUNNAR F. KLINGE

Veien til nattens ende er en fantastisk fortelling om sorg, savn og heltemot. I en verden der porten mellom drøm og våken virkelighet står åpen, må Iris risikere alt for å redde den hun er glad i, uten å se seg tilbake.

VEIEN TIL NATTENS ENDE

IRIS GIKK INNOVER I HULEN, og for hvert skritt samlet mørket seg tettere rundt henne. Snart så hun bare konturene av hulegangen, som buktet og snodde seg innover i fjellet som en gigantisk orm.

Noen steder var den så lav og smal at hun måtte bevege seg sidelengs og gå krumbøyd for ikke å stange hodet i taket. Andre steder viet den seg ut og forgrenet seg til en underjordisk labyrint, som hun fryktet at hun aldri ville kunne komme seg ut av. Likevel var det utenkelig å snu, for dypt inne i fjellet satt det noen og ventet på henne. En hun var glad i, som trengte hjelp til å finne veien ut av mørket.

VEIEN TIL NATTENS ENDE

Gunnar F. Klinge (f. 1976) er fra Oslo og bor i Lillehammer. Han er utdannet idéhistoriker fra Universitetet i Oslo og jobber i dag som seniorrådgiver ved Høgskolen i Innlandet. Han debuterte i 2017 med krimromanen Alma mater og ble for denne tildelt Maurits Hansen prisen – Nytt blod – for beste norske krimdebut.

GUNNAR F. KLINGE

ISBN 978-82-419-1763-9

9 7 882 41 91 7 639

Veien-tilnattens-ende_v2_16mm.indd 1

Omslag og illustrasjon: Marius Renberg (www.mariusrenberg.no) Forfatterfoto: Arne B. Langleite

13/12/18 14:00